Line Konstali

Brenna-utvalget vil denne høsten levere et forslag til et alternativt pedagogisk opplegg for de foreldrene som ikke ønsker barnehage til barna sine. I følge en NOVA-rapport utført av forskeren Marie Louise Seeberg er foreldrene som holder sine barn hjemme fra barnehagen ressursterke og bevisste foreldre. De ser det som sin oppgave å skjerme barna fra samfunnets stress og mas og ønsker å videreformidle sine verdier og holdninger til barnet. Foreldre opplever ikke at barnehagene i like stor grad kan tilføre barna deres dette, men etterlyser et førskoletilbud for barn som ikke går i barnehage.

Foreldrene deles inn i to grupper. Mødre med innvandrerbakgrunn ønsker at barna skal få mulighet til å lære norsk språk og kultur via et slikt tilbud. Norske foreldre ønsker at barna skal bli kjent med andre barn i lokalmiljøet før de begynner på skolen.

I følge Seeberg opplever mange foreldre som velger bort barnehage press fra familie og venner om at barnehage er det eneste gode stedet for barn å vokse opp. Samtidig blir man fra politisk hold alltid motarbeidet og mediefokuset er ensidig negativt. At det er ressurssvake foreldre som velger å ha barn i barnehage er en myte, hevder forskeren.

Forbundsleder Grete Nordbæk uttalte til Vårt Land 15. Juni at det fra vår side er en viktig oppgave å tilrettelegge for at familier skal kunne velge å være hjemme med barna om de har lyst. Hun sier i samme intervju at det er trist at foreldrene opplever så mye negativt press når det å ta vare på barn er en krevende oppgave.

Norges Kvinne og Familieforbund har i flere debatter vært premissleverandør for familiens valgfrihet. Vi vil også følge denne debatten og synliggjøre vår stemme.

Høyres landsmøte gikk inn for å fjerne fedrekvoten. De ønsker ikke at Jens Stoltenberg og Audun Lysbakken skal detaljstyre folks privatliv. Det ønsker heller ikke jeg og forbundet jeg representerer. Derfor er fedrekvoten høyst nødvendig. Ikke fordi jeg tror at familiene ikke vil klare det, men jeg tror ikke dagens arbeidsliv er opptatt av omsorgsverdiene. Å fjerne fedrekvoten vil diskriminere far som omsorgsperson.

I dagens arbeidsliv er foreldrerettighetene svekket. Gravide diskrimineres i ansettelsesprosesser og må ofte sykemeldes friske grunnet manglende vilje til tilrettelegging fra arbeidsgiver. Den gravides helse står i fare og mors rolle som forsørger svekkes.

Far møter motstand fra arbeidsgiver når han vil ta ut fedrekvoten. De fedrene som har rett til pappapermisjon kan bruke dette som et pressmiddel mot motvillige arbeidsgivere. Å fjerne rettigheten vil føre til mer diskriminering av far som omsorgsperson og som viktig aktør på hjemmefronten.

Vi lever i et samfunn der arbeidslivet blir sett på som å “delta på samfunnsarenaen” og der økonomiske verdier kommer foran omsorgsverdiene. Dette svekker både far og mor – foreldrene mister sin status og begge mister rettigheter i takt med den uheldige samfunnsutviklingen. Til syvende og sist er det barna som rammes. De ønsker mer tid med foreldrene sine. Pappapermisjon fører til at far ser verdien av det vi kvinner har fått ta del i til enhver tid – omsorg og nestekjærlighet.

Et rungende ja til pappapermisjon er også et ja til likestilling på barnas premisser og et ja til at omsorg skal gjenreises som bærebjelken i samfunnet vårt.

“Se, så nydelig.” Gro Nylander ser drømmende på forskningsobjektet sitt. Hun gjemte seg i buskene ute i skogen for å se om hun fant en kvinne som var naturlig. Og der satt hun. På en benk og ammet. “Hysj! Vi må ikke skremme henne,” hvisker Nylander. “Jeg kan sitte i timesvis å se på dette. De edle dråper. Jeg har viet mitt liv til denne saken.”

Karita Bekkemellem, statsfeminist og synes barn er mas, og Helle Vaagland, feminist fra Grünerløkka som hater å amme, tar et kraftig oppgjør med Gro Nylander. De føler presset om å være en god mor på kroppen, sier de til et intervju i Aftenposten april 2007. Og de har sikkert ikke skiftet mening i dag. Så om jeg skrev artikkelen da eller om jeg skriver den nå, vil det ikke ha noen betydning.

Helle Vaagland er skuffet over den eldre generasjon kvinner som sier hun heller skal “føde mens hun er yngre, kutte ned på yogatimene og kafébesøkene og annet selvpålagt tidsfyll dagens unge mødre jo bare må drive med.” Men hun vil heller kutte ut amming og babysang. “Det må være lov å være en dårlig mor”sier hun. Karita Bekkemellem nikker samtykkende. Begge er enige om at likestillingen har en lang vei å gå.

Og de har nok rett. Når til og med kvinnelige fødselsleger sier at det er sunt å amme, så er det vanskelig å være undertrykket feminist med makt og posisjoner. Og for ikke å snakke om hele Verdens Helseorganisasjon. Til og med Gro Harlem Brundtland, utdannet lege og Norges første kvinnelige statsminister, prøver å presse oss til å amme vårt eget barn.

Æsj! Suge på puppen til mammaen sin. Det synes ikke feminister er gøy. De arrangerer Amme-BHbål for den som gidder!

I skogen sitter fortsatt Nylander i buskene. Det har nemlig kommet en kvinne til. Begge sitter og ammer. Hun smiler triumferende. Hun trakk det lengste strået til slutt!

Begrepet "Hore og Madonna" ble ganske tydelig denne helgen. På lørdag. Inger Lise Hansen avbildet på forsiden av VG under overskriften: "Vil være sexy for å provosere." Bildet er lite flatterende og får Hansen til å virke utfordrende. Dagen etter får vi se den egentlige artikkelen. Hansen er intervjuet av Det Nye og snakker om klær og mote. Hun sitter ikke i undertøyet, men i en kjole. Og hun er veldig vakker på bildet. 

Å se disse forsidene oppstilt på denne måten viser veldig tydelig hvordan kvinner kan fremstilles enten som hore eller Madonna.

Et ikke ukjent fenomen.

Men la oss si at Inger Lise Hansens mening hadde vært å kle seg sexy for å provosere. At forsiden på VG fortalte den virkelige historien. Hva mener vi om en slik handling?

Etter min mening ville det være helt feil av Hansen. Mediene domineres av et budskap om fri seksualitet som handler om noe helt annet enn seksualopplysning. Antall kjønnsykdommer er på fremmars, ja til og med HIV har vokst. Dagens tenåringsjenter opplever et press om et perfekt ytre, og sexpresset er ikke til å unngå. Hansen vil derfor kunne være et flott forbilde. En dame med meningers mot! Som i tillegg er opptatt av klær og mote. Men hun burde likevel være et voksent og stabilt forbilde. Som en motvekt til alle de håpløse realitydeltagerne som både har sex, drikker seg snytens og mobber andre på TV.

Å vise frem kvinnekroppen som vakker er etter min mening et kunstnerisk utrykk. Ja, til og med hvis kvinnen er naken. Dersom bildet spiller på sex blir det etter min mening usmakelig. Uansett om det er kvinne eller mann. KRF-politiker eller pornomodell. Min personlige mening er at mediene har altfor mye av det. Jeg blir mett og lei. Det sender feil signaler til dagens unge.

Så mitt svar, dersom VG-oppslaget på lørdag hadde fortalt sannheten, ville ha vært at Inger Lise hadde sunket i respekt hos meg. Heldigvis fikk jeg den riktige historien dagen etter.

Å spille på sex ville være å sparke inn en allerede åpen dør. Det er det mange som har gjort før henne. At Hansen tar opp sensitive temaer som homofili, Israel og abort er etter min mening sunt og nødvendig. Men om KRF prøver å "være kul" eller spille på en del trender i samfunnet som ikke er positivt, vil meningsmålingene mest sannsynlig stupe akterut og ned.

Globaliseringen er ikke et nytt fenomen. Folkevandringer har forekommet i hele menneskets historie. Visste du at grunnen til at det dyrkes fersken i Middelhavet er at de egentlig kom med handelsmenn fra Kina? Og at den norske bunaden stammer fra en tysk tradisjon? Det er altså ikke noe nytt fenomen, dette med globalisering.

Det som derimot er utfordringen i dagens samfunn er at den teknologiske utviklingen av kommunikasjonsmidler har ført til at nyheter spres verden over ved et lite tastetrykk. Det stiller menneskeheten overfor utfordringer vi tidligere ikke har hatt. Trykker man en tegning av Muhammed som i enkelte regimer karakteriserer til dødsstraff, ja da er vi ille ute. Jonas Gahr Støre må på banen. Det er ikke snakk om et standpunkt den norske stat står for, men han må likevel beklage. Hvorfor det? Det er ikke begått et statlig overgrep mot det muslimske folk, så hvorfor skal en representant fra vår regjering beklage en politikk som ikke eksisterer?

Hvis vi går tilbake i tiden før internett eksisterte og en privatperson hadde hengt opp en tegning av Muhammed som gris. Hadde den norske utenriksministeren på den tiden blitt kalt inn på teppet med nisselua i hånda for å beklage på Norges vegne? Det er som om vi alle glemmer at den virtuelle verden egentlig bare gjenspeiler virkeligheten og at de samme kjørereglene må gjelde der. Ytringsfrihet er en viktig verdi for vår kulturarv. En verdi vi skal holde fast ved.


Når det er sagt, er ikke jeg blant de som støtter trykkingen av karikaturene. Etter min mening er dette en handling som går i mot andre sentrale verdier som har en solid forankring i vårt samfunn: toleranse og respekt for andre religioner. Etter min mening er det å gjøre narr av noens religion et overgrep mot den troende. Og det er de uskyldige muslimene som rammes.

At det finnes ekstremister som har voldelige og totalitære tendenser er det ikke tvil om. Jeg har ingen problemer med at noen ønsker å bekjempe dem og vi skal heller ikke la slike mørke krefter få bestemme. Derfor var jeg enig i trykkingen av de første kariktarurene. Nå ser det derimot ut som om denne form for ytring brukes for å "ta hevn" på en gruppe mennesker som får skyld for det enkeltpersoner har gjort. Er dette det beste for samfunnet vårt?

Neppe. Men i ytringsfrihetens og demokratiets navn må jeg si at jeg støtter friheten til de som trykker tegningene, men jeg støtter ikke det de gjør. At noen føler seg såret og krenket av tegningene er forståelig og jeg har sympati med mine muslimske landsmenn som opplever at deres religion blir harselert med. Men også jeg må tåle ytringer som sårer meg. Nettopp fordi alternativet er så mye verre.

En 14 år gammel jente blir gravid utenfor ekteskapet. På denne tid var dette forbundet med stor skam og konsekvensene kunne i verste fall være en dødsdom. Josef, hennes forlovede, trodde på henne da hun sa at sønnen hun bar på var en gave fra Gud. Han bestemte seg for å ta vare på både Maria og barnet hun bar på. Barnet skulle han oppdra som om det var hans eget.

Som høygravid opplevde Maria å ikke finne et velegnet sted for å føde barnet sitt. Alle herberger var fulle. Til slutt fant de en gammel stall der de kunne hvile og etterhvert ble lille Jesus født. Budskapet spredte seg til hele verden. Fattig og rik, ung og gammel, mann og kvinne ble forent denne natten for å se barnet som skulle bringe kjærlighet og håp til verden.

Himlen i min famn - Carola

Norges kvinne - og familieforbunder i dag en ganske anonym forening for kvinner i min alder. Organisasjonens grunnlegger, Marie Michelet, jobbet som lærer og barnebokforfatter, og er i ettertid blitt mest kjent som organisasjonens grunnlegger. På den tiden het forbundet Hjemmenes Vel.

Hennes far var sjømannsprest, og Marie hadde bodd i flere land i løpet av oppveksten. Det ga henne impulser som kom godt med hjemme i Norge. Maries mor var opptatt av kvinnesak, men måtte drive sin virksomhet i stillhet. På den tiden ble det ansett som usømmelig og til skade for familiens rykte. Marie Michelet var i større grad en representant for hennes generasjon - det forekom en modernisering på 1900-tallet som ga kvinnen større frihet til å ytre seg. Dette gagnet Marie Michelets sak. Hun giftet seg med Simon, og fikk 3 jenter med ham.

Hun var en dypt religiøs person og forsøkte å kombinere kristentro med kvinnesak. Ettertiden beskriver en brennende engasjert kvinne med vilje til å forandre på urettferdighet. I 1906 startet hun Asker og Bærum kvinneråd og var leder frem til 1921. I 1915 startet hun Hjemmenes Vel. Hun var sentral på kongresser i utlandet og søkte stadig nye impulser. Hun ble tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull 1919 og utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1946. Hun hadde på den tiden et syn på familien som limet som binder samfunnet vårt sammen.

I 1933 skiftet foreningen navn til Norges Husmorforbund. Husmortiden, som kom like etterpå, førte til at organisasjonen ble en slags fagforening for husmødre. Den sto sterkt på 50- og 60 tallet. 

I 1997 skiftet forbundet igjen navn til Norges Kvinne - og Familieforbund. Husmorstiden er for lenge siden over, og organisasjonen sliter med å fornye seg.

Norges Kvinne - og Familieforbund har innført tiltak som dagens moderne kvinne tar for gitt. Fødsels - og barselsomsorg, trygge lekeplasser, barnepass og barnehager for å nevne noen. I nyere tid har de innført naturvennlige vaskemidler, barnetrygd frem til 18 år og kontantstøtte. Stort sett de aller fleste goder norske småbarnsfamilier nyter i dag.

Norges Kvinneforbund har som motto i 2009: Familiens fremtid


Hvilke saker bør forbundet satse på for å øke rekrutteringen av yngre kvinner?

I Danmark driver Mødrehjælpen prosjektet ”I Gang” rettet mot gravide og unge sårbare mødre. Gruppetilbud og individuell rådgivning har hjulpet mange.

Kira West, politisk konsulent i organisasjonen, har vanskelig for å se for seg et Danmark uten Mødrehjælpen. Organisasjonen tar seg av de mest sårbare mødrene i samfunnet. De ansatte ved organisasjonen kan vise til statistikker over at arbeidet deres hjelper.

Når hun klarer det, klarer også jeg det! Blant gruppen unge mødre, er det mange ulike historier. Noen av dem kommer fra gode oppvekstvilkår, og trenger ikke så mye hjelp. De kan kanskje trenge litt støtte og hjelp i begynnelsen – spesielt hvis svangerskapet ikke er planlagt og utdannelsen enda ikke er på plass. Andre sliter derimot med omfattende problemer som spiseforstyrrelser, psykiatriske diagnoser og svakt nettverk. ”Den største gruppen er unge, usikre jenter som har 16, 18 eller 21 år bak seg med omsorgssvikt, mobbing på skolen, rusmisbruk og andre vonde opplevelser. De har med andre ord ikke de beste forutsetninger for å bli mødre, men vi ønsker å fange dem opp slik at de kan styrkes i foreldrerollen.”

De unge mødrene samles i grupper i begynnelsen av svangerskapet og gennomgår i gruppen et graviditetsforløp, et barselsforløp og et uddannelses- og yrkesforløb. Mødrene får i tillegg individuell behandling og rådgivning etter behov. Noen varer helt til barnet er 3 år, andre avsluttes tidligere. Gruppetilhørigheten er viktig for de unge mødrenes psykiske helse, og for at de skal styrkes i troen på seg selv. Når de ser eksempler på andre unge mødre som klarer oppgaven, blir dette noe å strekke seg etter.

Mødrehjælpen er derfor opptatt av å formidle de positive historiene samtidig som de ikke skal idyllisere det. ”I Mødrehjælpens grupper får de unge mødrene det mange mødre tar for gitt – støtte til å takle utfordringer som foreldre. Det er sikkert grunner til at kvinnene møter motgang når de blir gravide, men det gjør ikke akkurat saken bedre dersom de ikke får støtte. Vi mener at barnet har krav på gode oppvekstvilkår.”

Menneskeverd og samfunnsøkonomi. Både i et nestekjærlighetsperspektiv, og i et samfunnsperspektiv kan denne type hjelp og støtte være viktig.
Å følge opp de unge mødrene koster en del penger. Organisasjonen mottar støtte både fra staten og fra private donasjoner. Kostnadene knyttet til oppfølging av den unge moren er noe samfunnet på sikt vil tjene inn igjen, i form av økte skatteinntekter. Blant kvinnene som følger Mødrehjælpens programmer, er det flere som fullfører en utdannelse. Flere av dem blir økonomisk selvstendige og trenger ikke være avhengig av sosialhjelp fra staten.

”Vi fanger kvinnene opp på kanten av stupet. Barnevernet griper inn når kvinnene allerede har falt ned. Sånn sett er vår oppgave svært viktig. Både for enkeltmenneskets og samfunnets skyld,” West snakker engasjert om arbeidet og påpeker også en annen viktig faktor. De som blir mødre i tenårene har ofte selv mødre som er tenåringsmødre. Dersom kvinnen takler morsrollen og tar en utdannelse, er det mindre sjanse for at barnet følger dette mønsteret. Kanskje vil det på sikt redusere antall tenåringssvangerskap? Det vil i så fall fremtiden vise.

Det nærmer seg jul. I julens budskap er Jesu fødsel det sentrale. I tillegg til å bli kjent med Jesus, blir vi også kjent med hans mor. Maria var en ugift tenåring som ble gravid. Med andre ord: hun havnet i "ulykken". Heldigvis løste det seg for Maria. Josef stilte opp. For et ufødt barn som ikke biologisk var hans. Senere i historien ble hun dyrket for sin moderlighet og mange mener hun gir Gud et kvinnelig ansikt. En sterk kvinne, etter min mening. Hun har inspirert meg mye.

Hva forteller denne historien oss?

Kirken har i historiens løp vært viktig både åndelig og kulturelt. Det er ikke til å legge skjul på at også Kirken også har drevet med fordømmelse av sårbare grupper i samfunnet. Kvinner som ble gravide utenfor ekteskapet ble sett på som syndige. Skammen ved et uventet svangerskap lå på kvinnen. Gapestokken sto klar. Noen ganger måtte hun bekjenne sine synder og motta prestens fordømmelse fremfor en hel menighet.

Da Ludvik Nessa og Børre Knudsen gikk til kamp mot abortloven var ulykkeproblematikken sterkt tilstede i det norske folks minner. De var to menn fra eliten som brukte sterke midler for å få frem sitt budskap. Dessverre ble de aller svakeste rammet. Kvinnen som tar abort er ofte i en vanskelig livssituasjon. Det er viktig å ha dette i minnet hver gang vi tar opp temaet. Enten vi er for, i mot eller noe midt i mellom.

Er det mulig å være prinsipiell motstander av abort, men likevel for abortloven?

Kan kirken i større grad fokusere på tilrettelegging og omsorg? At vi får ned aborttallene fremfor å kjempe mot loven. Jeg tror, ved å følge kjærlighetens om omsorgens vei, kommer vi mye lengre. Det vil si, gi hjelp og støtte til de kvinnene som gjerne vil beholde sitt barn. Vi har ingen rett til å dømme. Ingen rett til å kaste den første sten. Vi må hjelpe Maria.

I forbindelse med en debatt jeg kjørte i mitt forum, Kreativmamma.no, skrev bloggeren Mammadamen et innlegg med overskriften "Vår tids feministiske fanesak." I følge bloggeren, som  har god kjennskap til norsk kvinnesaks historie, treffer Menneskeverd, Kåre Willoch og undertegnede en nerve når vi taler unge mødres sak.

Hun stiller spørsmålet: "Retten til selvbestemt abort, å velge selv, var en viktig, kanskje den viktigste, fanesaken i kampen for likestilling. Bør rettighetene til unge mødre bli dagens feministiske fanesak?"

Dette temaet tok vi opp på dagens pressekonferanse i forbindelse med boklansering. Jeg debuterer som forfatter med boken "Ikke bare mamma." Dette startet som et hobbyprosjekt der jeg ønsket å skrive en oppmuntringsbok for unge mødre. Min historie var en solskinnshistorie. Jeg traff den store kjærligheten i ung alder, giftet meg og fikk barn tidlig. Dette har gått veldig bra. Det er lett for meg å si at "Ung mor er bra!" og rette nakken mot alle fordommene jeg har møtt i løpet av disse årene.

Verre er det for Line Emilie. Som 17-åring sto hun med en positiv graviditetstest i hånden. Sammen med en støttende mor fant hun ut hvilke støtteordninger hun hadde krav på. Det hun derimot ikke var forberedt på var den massive motgangen hun møtte fra enkelte familiemedlemmer og venner. Dette la sten til byrden i en vanskelig livssituasjon. Hun ønsket å ta ansvar. Fullføre skolegangen, samtidig som hun også tok vare på barnet sitt. Dette klarer hun fint! I dag er Thea snart 4 år, og Line Emilie i god gang med utdannelsen som førskolelærer. Hun ønsker å bidra til at unge mødre får bedre støtte og omsorg i en vanskelig fase av livet, og bidro på pressekonferansen. Heia Line Emilie!

Hva mener dere? Er unge mødre vår tids feministiske fanesak?

”I filmer er det gjerne slik: Hun tar en graviditetstest uten at han vet om det. Hun kommer bakfra, slenger seg rundt halsen på ham og forteller at hun har en hemmelighet. Hun er gravid. Han tar henne i armene og sier hvor lykkelig han er, og hun smiler hengivent tilbake. For meg var det ikke slik. Jeg tok en graviditetstest i en studentleilighet i Edinburgh, alene, en mørk torsdagskveld i mars. Jeg vet ikke hva jeg følte. En slags lykkeangst.” (Julie Gjørven, Råtekst 1999)

Det finnes så mange historier bak en gravid kvinne. Noen ganger er det perfekt. Prinsen og prinsessen har i en lengre periode forsøkt å få barn, og endelig klarer de det! Alt er på plass, og lykken er total. De føler seg begge klare for foreldrerollen og gleder seg til den lille som kommer. Det er selvsagt mange som har det slik, men noen ganger er det ikke perfekt.

Et uventet svangerskap kan også forekomme, og man opplever da å måtte rekonstruere en del av sine fremtidsplaner. Noen får uventede svangerskap innad i et forhold. Barnet er kanskje ikke planlagt, men likevel ønsket. Det kan kanskje dukke opp en del usikre tanker knyttet til om man faktisk er klare for foreldrerollen eller om man skal klare seg økonomisk.

Andre ganger er man alene. Det finnes også forskjellige måter å være alene på. Noen har kanskje gjort det slutt med kjæresten og blitt gravide like etterpå. Av og til er det ikke så dramatisk. Man blir enige om å samarbeide som gode foreldrekollegaer for barnets skyld. Det er barnets beste som er i fokus, og ikke nødvendigvis forholdet som ikke hadde livets rett.

Andre ganger er det mer alvorlig. Kanskje ikke barnefar ønsker å stille opp? Da føler man seg plutselig veldig ensom. For det var jo ikke slik det skulle bli?

Uansett livssituasjon - det er viktig å stille opp for de mammaene og pappaene som havner i en slik situasjon. Det er viktig å gi moralsk støtte og tilrettelegging. I dagens samfunn er det slettes ikke umulig å bli foreldre tidlig. Jeg sier ikke at det er enkelt, men at det er mulig.

For når passer det egentlig? Når utdannelse, karriere, rekkehus og to biler er på plass? Etter min mening bør man følge et krav dersom man planlegger barn: barn skal planlegges av to personer som elsker hverandre og som ønsker å leve livet sammen. Det kan godt hende at enkelte forhold ender i skilsmisse, og skilsmissestatistikken øker proporsjonalt med ung alder. Likevel bør man ha dette som utgangspunkt, mener jeg, dersom barn skal planlegges.

I de tilfellene der svangerskapet kommer uplanlagt og uperfekt finnes det mange eksempler på at dette kan gå veldig bra. I boka "Ikke bare mamma" har jeg møtt ansvarlige og unge enestående mammaer som gjør en god jobb. Erikka Smedsrud skriver et kapittel i boka om å være enslig mor. Hun tror ikke hun hadde hatt et like nært forhold til sønnen sin dersom det ikke bare hadde vært de to.

Bente Nymoen, som har skrevet en del kapitler om å være alene med barn, skriver litt om hva man skal fortelle barnet dersom far ikke ønsker kontakt. Hvordan forteller man dette? Noe så sårt. Så hjerterått.

Da er det viktig å huske på at barnefar rømmer fra situasjonen og ikke selve barnet. Dersom barnefar hadde tatt seg tid til å bli kjent med barnet, ville han nok elsket det. Karoline, mammaen til Oda, måtte svelge en stor kamel da barnefaren dukket opp 4 år for sent. Hun valgte tilgivelsens vei og har ikke angret på dette. Datteren har i dag god kontakt med sin far.

Jeg tror det er viktig at alle mennesker får lov til å erkjenne sine problemer. Sine sorger og bekymringer. Det er viktig å snakke om det som oppleves som vanskelig i livet. På denne måten kan kanskje livet bli enklere?

Det er viktig at barn som ikke har kontakt med pappaen sin selv må få bestemme hvordan de skal takle det. Om de sørger, så la dem sørge. Hvis de ikke synes det er så vanskelig, for de fokuserer på at de har en fantastisk mamma, så la dem føle på dette selv. Det viktigste er at hvert enkelt barn blir sett og forstått. Med eller uten en pappa.

I Kreativmamma er vi stolte over å kunne presentere bloggen til en helt ny stiftelse. Det hele startet med et bokprosjekt, Ikke bare mamma, januar 2007. Boken er en skjønnlitterær dokumentar om unge mødre. Da jeg startet prosjektet hadde jeg ingen anelse av hva som ventet meg. Jeg har blitt kjent med meg selv - på godt og vondt. Opplevd motgang, men også mye støtte, oppmuntring og begeistring. Selve motivasjonen og drivkreftene bak dette enormt viktige arbeidet, har vært alle de ulike livssituasjonene jeg har fått tatt del i under skriveprosessen.

Ulike kvinner, i ulike livssituasjoner, forteller om sin livserfaring på godt og vondt. Det handler om å bli mamma tidlig. Enten barnet er planlagt eller ikke, om man er alenemor eller ikke, mor som tenåring eller mor i begynnelsen av 20-årene.

I skriveprosessen oppdaget jeg at støtteapparatet rettet mot de mødrene som kanskje er ekstra sårbare, er mangelfullt. Samtaler med ansatte i barnevernet, Amathea og også den danske Mødrehjælpen bekrefter dette. Les De glemte mødrene og Vi tror på deg.

linepetrine stiftelsen skal være en stiftelse som skal samle økonomisk støtte til ulike hjelpetiltak knyttet til unge vanskeligstilte gravide. Vi ønsker å samarbeide med ulike ideelle organisasjoner. Stiftelsen er politisk og religiøs uavhengig.

Vi vil allerede nå røpe et spennende samarbeid med organisasjonen Menneskeverd. Hva samarbeidet går ut på, vil vi fortelle senere.

I Kreativmammas forum vil det forekomme en debatt om unge mødres støtteapparat.

Les mer om debatten her.

Kjente politikere fra ulike politiske partier skal delta i debatten torsdag 3. september!

Velkommen!

Uansett hvem du er og hva du mener.

Jeg er en representant for en kvinnegenerasjon som har fått rettigheter servert på sølvfat. Som har muligheten til utdannelse, skilsmisse og som ikke blir spyttet på dersom jeg blir gravid utenfor ekteskapet. Feminisme ble derfor ikke interessant for meg. Inntil jeg fant mine egne veier.

”Jeg er ikke feminist!” Jeg satt i en diskusjon i kantinen på skolen da jeg gikk på Videregående. ”Jeg er overhode ikke opptatt av karriere og styrekvotering. Jeg er bare et helt vanlig menneske (det kan sikkert diskuteres…)”

Feminisme var et negativt ladet ord for meg. Jeg har lenge forbundet feminisme med gamle tanter med 70-talls nostalgi. Som overhodet ikke har tatt inn over seg at samfunnet i dag ser annerledes ut enn for 30 år siden.  Med statsfeminister, som glemte hva de kjempet for, og som i dag sitter på patriarkens trone. I sine flotte regjeringsposisjoner ønsker de å blande seg bort i våre private anliggender. Nei takke seg til! Ei er jeg heller ikke en representant for kvinnegruppa Ottar. Jeg synes det er flott å pynte meg, jeg barberer mine armhuler og jeg er heller ikke en mannehater.

Kvinner og barn. Om kvinner og barn er det alltid noen som har en mening. Da jeg som gravid 23-åring ble fortalt at jeg var for ung til å bli mor, ble jeg provosert. Samtidig opplevde jeg å måtte forsvare valget mitt da jeg ikke valgte barnehageplass for ettåringen. Jeg skulle ikke ofre meg, barnet er et hinder for kvinnens selvrealisering. Kvinnen skal frigjøres fra svangerskapet, det brysomme spedbarnet og ikke minst ammepolitiet Gro Nylander. Kom deg fortest mulig ut i jobb, tjen masse penger, klatre til topps på karrierestigen og sitt i et kjedelig styrerom fremfor å leke ute i skogen sammen med den stakkars, understimulerte ettåringen som skriker etter å gå i barnehage. Det vekket feministen til live hos meg. Mammafeministen.

Mamma og feminist. Enten vi liker det eller ikke, er både kvinner og menn skapt til reproduksjon. Det innebærer etter min mening visse biologiske egenskaper hos både mor og far. Å føre en likestillingsdebatt, der kvinnen omtrent skal være følelsesmessig avstumpet fra sitt svangerskap, sin fødsel og morsinstinktet er etter min mening både kvinne – og barnefiendtlig. Antall kvinner med fødselsdepresjoner øker. Kan det ha en sammenheng med at en mor i dag er mer overlatt til seg selv? At dagens kvinner er oppdratt til å bli alt annet enn mødre? At vi rett og slett har fjernet oss fra det som er naturlig, fordi barn ikke er viktig? At dagens kvinnesakskvinner snakker om graviditet som et onde, og moderskapet som en bremsekloss? Jeg kaster kanskje ut en brannfakkel, og virkeligheten er jo ikke så enkel, men det kan absolutt ha en sammenheng.

Ung, kvinne og lurt. Sissel Gran skrev artikkelen ”ung, sliten og lurt” i 2004. Dette satte hull på en verkebyll hos mange kvinner. De klipte ut annonsen og diskuterte den med venninner. Mange kvinner kontaktet henne og fortalte at de opplevde det som problematisk å kombinere karriere og hjem. De følte en konstant dårlig samvittighet – både på jobb, hjemme og i parforholdet. I en artikkel i Aftenposten, 1.2. 2004, forteller Sissel Gran i et intervju at hun er overrasket over hvor skambelagt temaet er, og at mange kvinner i dag lider i stillhet.

Feminisme for den sterke og selvstendige kvinnen. Å kombinere hjem, flott karriere, i tillegg pleie ekteskapet, samt trene 2-3 ganger i uken på Elixia, er det svært få som klarer. At Sylvia Brustad kan kjøre til jobben med limousin, og ta med seg sin hjemmeværende ektemann, gjør ikke akkurat livet enklere for Marit fra Utsira, som jobber i nabobygda. Å dele foreldrepermisjonen 50/50 kan kanskje passe eliten som reiser to trikkestopper til jobb fra Grünerløkka, men ikke nødvendigvis de som må reise til jobb med to busser og en fergetransport. Slik er virkeligheten for enkelte kvinner.

Har man hatt et godt svangerskap, en rask fødsel og attpåtil fått et stille og rolig barn, er det sikkert mange spreke kvinner som kan komme tilbake på jobb etter 6 måneder, men slik er altså ikke virkeligheten for de som da har opplevd 4 måneder med kolikk. Å føre en likestillingspolitikk som neglisjerer alle forskjeller og fronte en ”enten er du med oss eller mot oss” – retorikk er destruktivt og noe vi alle taper på.

Oss kvinner i mellom. I stedet for skulle jeg ønske at vi kvinner kunne støtte og oppmuntre hverandre. Enten vi velger barn tidlig eller sent, ammer lite, ammer mye, flaskemater eller ikke. Om vi velger kontantstøtte eller barnehageplass og om far tar mye eller lite permisjon. For til syvende og sist er vi først og fremst enkeltindivider med selvstendige tanker, meninger og erfaringer. Det som passer for meg, passer ikke nødvendigvis for min venninne. Jeg respekterer derfor hennes valg, samtidig som jeg står for mine. Det ser ut som om feministene ikke har lært god gammeldags folkeskikk!

Hva mener dere? 

Linn Indersund opplevde alle foreldres mareritt da hun mistet sin dyrebare sønn i krybbedød. Sorgen hun bærer med seg er drivkreftene bak en kampanje for gratis førstehjelpskurs til alle førstegangsforeldre.

Mathias var bare 1 måned gammel da Linn og samboeren fant ham livløs i sengen. De ringte 113 og fikk tak i en dame på hjelpesentralen. Hun forsøkte etter beste evne å hjelpe da paret startet gjenopplivingen av sin sønn.

”Mathias hadde nok uansett ikke overlevd, men jeg håper at flere barn kan reddes dersom nybakte foreldre får tilbud om gratis førstehjelpskurs på småbarn. Jeg følte meg ganske maktesløs den gangen, og jeg unner ingen den samme smerten jeg kjente, og fortsatt bærer med meg.”

Fakta om krybbedød og spedbarnsdødelighet

På 80-tallet døde i gjennomsnitt 150 spedbarn i året som følge av krybbedød. Forskning viste at datidens praksis med å legge barna på magen, muligens hadde en medvirkende faktor på dette fenomenet. Etter hvert fikk nybakte foreldre beskjed om at barnet skulle legges på ryggen. Siden 1999 har alle spedbarn, født ved norske sykehus, fått en body der det står ”Denne side opp.” I dag er tallene lave. Rundt 15-20 barn dør årlig av krybbedød. Førstehjelpskurs vil dessverre ikke redde barn som dør av krybbedød, men det finnes andre typer problemer der førstehjelp på spedbarn vil være livreddende.

”Det kan være kvelning på grunn av fremmedlegeme i halsen, slimansamlinger, tap av bevissthet og påfølgende tap av åndedrett etter fall, slag mot hodet eller andre årsaker,” sier Linn engasjert. 

Da hennes andre sønn, Sebastian, ble født fikk foreldrene pustealarm og gratis førstehjelpskurs av en lege grunnet Mathias død. Hun ble da skremmende klar over hvor lett det var å gjøre feil, og hvor viktig det var å sitte med den rette kunnskapen dersom barnet plutselig fikk behov for førstehjelp.  

Delta i underskriftskampanjen!

Siden Linn er en aktiv deltager i Mammanetts forum, diskuterte hun ofte problematikken rundt at mange førstegangsmødre følte seg engstelige for at noe skulle skje med barnet. I en diskusjon var det flere kvinner som lurte på hvorfor ikke slike førstehjelpskurs var obligatoriske for alle nybakte foreldre. En av forumets brukere oppfordret Linn til å starte en underskriftskampanje.

”Jeg gjør dette for Mathias sin skyld. Jeg ser fortsatt på meg selv som tobarnsmor, og de har begge en like stor plass i hjertet mitt. På denne måten kan kanskje tragedien som rammet oss, føre til at et annet barn blir reddet. Dette fokuset er viktig for meg å ha.”

Etter diverse medieoppslag, kampanjer via Mammanett, Facebook og lignende forum, har antall underskrifter i dag passert 2700. Kreativmamma støtter Linns engasjement og oppfordrer flere til å skrive under på oppropet.

 I Danmark driver Mødrehjælpen prosjektet ”I Gang” rettet mot gravide og unge sårbare mødre. Gruppetilbud og individuell rådgivning har hjulpet mange.

Kira West, politisk konsulent i organisasjonen, har vanskelig for å se for seg et Danmark uten Mødrehjælpen. Organisasjonen tar seg av de mest sårbare mødrene i samfunnet. De ansatte ved organisasjonen kan vise til statistikker over at arbeidet deres hjelper.

Når hun klarer det, klarer også jeg det! Blant gruppen unge mødre, er det mange ulike historier. Noen av dem kommer fra gode oppvekstvilkår, og trenger ikke så mye hjelp. De kan kanskje trenge litt støtte og hjelp i begynnelsen – spesielt hvis svangerskapet ikke er planlagt og utdannelsen enda ikke er på plass. Andre sliter derimot med omfattende problemer som spiseforstyrrelser, psykiatriske diagnoser og svakt nettverk. ”Den største gruppen er unge, usikre jenter som har 16, 18 eller 21 år bak seg med omsorgssvikt, mobbing på skolen, rusmisbruk og andre vonde opplevelser. De har med andre ord ikke de beste forutsetninger for å bli mødre, men vi ønsker å fange dem opp slik at de kan styrkes i foreldrerollen.”

De unge mødrene samles i grupper i begynnelsen av svangerskapet og gennomgår i gruppen et graviditetsforløp, et barselsforløp og et uddannelses- og yrkesforløb. Mødrene får i tillegg individuell behandling og rådgivning etter behov. Noen varer helt til barnet er 3 år, andre avsluttes tidligere. Gruppetilhørigheten er viktig for de unge mødrenes psykiske helse, og for at de skal styrkes i troen på seg selv. Når de ser eksempler på andre unge mødre som klarer oppgaven, blir dette noe å strekke seg etter.

Mødrehjælpen er derfor opptatt av å formidle de positive historiene samtidig som de ikke skal idyllisere det. ”I Mødrehjælpens grupper får de unge mødrene det mange mødre tar for gitt – støtte til å takle utfordringer som foreldre. Det er sikkert grunner til at kvinnene møter motgang når de blir gravide, men det gjør ikke akkurat saken bedre dersom de ikke får støtte. Vi mener at barnet har krav på gode oppvekstvilkår.”

Menneskeverd og samfunnsøkonomi. Både i et nestekjærlighetsperspektiv, og i et samfunnsperspektiv kan denne type hjelp og støtte være viktig.
Å følge opp de unge mødrene koster en del penger. Organisasjonen mottar støtte både fra staten og fra private donasjoner. Kostnadene knyttet til oppfølging av den unge moren er noe samfunnet på sikt vil tjene inn igjen, i form av økte skatteinntekter. Blant kvinnene som følger Mødrehjælpens programmer, er det flere som fullfører en utdannelse. Flere av dem blir økonomisk selvstendige og trenger ikke være avhengig av sosialhjelp fra staten.

”Vi fanger kvinnene opp på kanten av stupet. Barnevernet griper inn når kvinnene allerede har falt ned. Sånn sett er vår oppgave svært viktig. Både for enkeltmenneskets og samfunnets skyld,” West snakker engasjert om arbeidet og påpeker også en annen viktig faktor. De som blir mødre i tenårene har ofte selv mødre som er tenåringsmødre. Dersom kvinnen takler morsrollen og tar en utdannelse, er det mindre sjanse for at barnet følger dette mønsteret. Kanskje vil det på sikt redusere antall tenåringssvangerskap? Det vil i så fall fremtiden vise.

Få kvinner. Under 25 prosent av norske gründere er kvinner. Kvinnene satser ikke stort – gjerne enkeltpersonforetak eller bedrifter med få ansatte. Har ikke kvinnene ambisjoner eller ligger andre motiver bak? I USA brukes begrepet ”Mompreneurs” om mødre som etablerer næringsvirksomhet for å få tid til barna samtidig som de bidrar med inntekter.

Norske forhold. Mange norske kvinnelige etablerere er også ”mammagründere”. Motivet er å skape sin egen familievennlige arbeidsplass. De har ingen motivasjoner utover det. Siw Ødegaard fra Kvinnesiden.no argumenterer for at nettopp mammagründerne må løftes frem som forbilder for kvinnelige etablerere. Hvorfor skal mannlige forbilder som Røkke og Stordalen sette normen for oss kvinner? I en artikkel i E24! argumenterer hun for at mammagründeren skal løftes frem og støttes, slik at hun kan utvide sin virksomhet. Dette tror hun på sikt vil bidra til økt verdiskapning og skape nye arbeidsplasser.

Sosialt entreprenørskap. I en artikkel jeg har skrevet for Mammanett, forteller jeg om tre ulike mammagründere. De ønsker å være selvstendige, og ønsker å bruke mer tid hjemme sammen med familien. Samtidig er de alle 3 hardtarbeidende, og kan ofte sitte til langt på natt med arbeidet sitt. Hverdagen er nok ikke enklere for disse damene, men de får dette til på en fin måte. Anne Morkemo, gründeren av Prampack, forteller i tillegg om sitt engasjement for at etablerere skal bli mer opptatt av samfunnsansvar. Mirjam fra Urbankids startet i utgangspunktet en nettbutikk med hippe barneklær, men har etterhvert gått over til en mer etisk profil - der økologisk produserte klær og rettferdig handel er i fokus. Samtidig holder en kvinne, som er utdannet terapaut, på å starte en kafe for barnefamilier. Hun ønsker å kombinere barns og voksnes behov på en god måte, samtidig som hun ønsker å skape en sosial arena for nybakte mødre for å motvirke fødselsdepresjoner blant ensomme førstegangsfødende kvinner.

En snillere kapitalisme? Slipp disse kvinnene fri! Sørg for at Mammagründeren får bedre støtteordninger fra Innovasjon Norge, og at fødselspermisjonen blir mer rettferdig for selvstendig næringsdrivende kvinner. Løft frem slike kvinner som et godt eksempel, for vi trenger et bedre samfunn, og vi trenger å forandre på dagens grådighetskultur.

Kreativmamma - et forum for Mammagründere. Sammen med en dyktig webdesigner og en førskolelærerstudent som er enestående mamma, har vi startet forumet Kreativmamma. Vi håper at dette forumet kan får flere kvinner til å satse på ideene sine. For ofte handler det nettopp om å ha mot til å satse på sin ide. Dette motet har ofte menn i større grad enn kvinner. Vi kvinner må satse på et sterkt trumfkort - vi er dyktige til å danne nettverk.

Den som intet våger, intet vinner!

Barnslig rettferdighetstankegang. Siden jeg er moderator i Mammanetts ung mamma forum, starter jeg også en del diskusjoner om temaer som faller innenfor denne kategorien. I en debatt jeg startet om tenåringsmødre, var det mange som deltok. Diskusjonen ble nokså opphetet, noe debatter om tenåringsmødre erfaringsmessig blir. Etter hvert utviklet også diskusjonen seg over til å dreie seg om enslige mødre. Et par kvinner hevdet at det var urettferdig at enslige mødre fikk så mye penger av staten. Selv var de samboende, og fikk ikke halvparten.

En jente, som selv har hatt erfaring som enslig mor, ble ganske provosert. Hun skrev dette innlegget som et motsvar:

”Greit at alenemødre får støtte, ja .... enkelte vil vel kanskje si det er FOR mye.
Ærlig talt, hva er viktigst?

Penger, eller det at man er TO om å oppdra en unge.
TO som tar gleden i de første skritt, første babling som blir til ord.
TO som tar seg av barnet som er syk.
Eller, det å være sengeliggende når man er syk, men samtidig ha en unge, som krever sitt, for ungen tar ikke hensyn til om mammaen/pappaen er syk.
TO som gjør alle oppgavene som følger ungen fra dag en.
TO som kan dele på oppgaver. TO som kan samarbeide i oppdragelsen.

Er penger virkelig viktigere?

Tror rett og slett du skal være glad for at pappaen til jenta di er med i oppdragelsen.
At dere er to om det her. Dere har hverandre. I gode og onde dager....

Penger gjør deg ikke lykkelig..

Gidd å tenk litt andre veien a....

Hilsen hu som HAR VÆRT alenemor før.
Anbefales ikke, så kom dere ned fra den høye hesten, slutt å grin om alle pengene DE får....”

Er penger alt? Jeg kom til å tenke på dette innlegget mens jeg så på dagens Redaksjon 21. Temaet dreide seg egentlig om seniorsaken, men temaet kvinnelige minstepensjonister ble også tatt opp. Og igjen – debatten handlet egentlig mest om penger. Penger, penger, penger…

Jeg sier ikke at det ikke er viktig. At likelønn, karriere og styrekvotering ikke skal vektlegges i likestillingsdebatten, men jeg er så utrolig lei av at kvinnesak i så stor grad skal handle om økonomi og makt. At lykke og livskvalitet skal defineres ut fra hvem som tjener mest, kommer fortest inn på boligmarkedet og som har flottest karriere.

Da tenker jeg som så: moderne kvinnefrigjøring må da være å frigjøre kvinnen fra dette maset om penger? Alt dette maset om å være perfekt, kunne strekke til på alle områder – en superkvinne med høy status, som får det til på hjemmefronten og som i tillegg trener på Elexia 3 ganger i uken.

Burde ikke kvinnesak handle om tenåringsmorens eksistensielle tanker, og ikke bare hvilke støtteordninger hun skal få? Hvordan oppleves det egentlig å være tenåringsmor? Får hun hjelp? Støtte og oppmuntring? Hva med barnet hennes? Har barnet trygge oppvekstvilkår?

Hvordan er det å være enslig mor? Det finnes lykkelige enslige mødre, det finnes ulykkelige. Akkurat som det finnes ulykkelige og lykkelige mammaer i parforhold. Med eller uten masse penger. Om de en gang i fremtiden skal bli minstepensjonister eller ikke.

Hvilke verdier baserer vi samfunnet på? Hva er vårt syn på barn og familie? Hvilket syn har vi på kvinnen som mor? Er barnet kvinnens ansvar alene?

Det var da jeg startet å stille disse spørsmålene at kvinnesak ble et aktuelt tema for meg. Jeg er ikke opptatt av å ha en høy status. Styrekvotering ble derfor uinteressant for meg. Et tema jeg ikke assosierte meg med. ”Det angår ikke meg.” Kvinnesak må handle om noe mer. Det må dreie seg om et samarbeidsprosjekt på alle arenaer i samfunnet. Det ene utelukker ikke det andre. Og vi må tenke mindre på penger.

Ikke overraskende abortstatistikk. Nye tall fra Folkehelseinstituttet viser at aborttallene er høyere enn noensinne. Antall aborter har økt med 900 sammenlignet med året før. Kvinner i alderen 20-24 år dominerer statistikken. Liv Kjersti Skjeggestad fra organisasjonen Menneskeverd etterlyser mer forskning knyttet til årsaker blant kvinner som tar abort. Tallene overrasker ikke meg, som ble mor i en alder av 23.

Mitt liv som ”ung” mamma. ”Norske kvinner føder for sent.” Debatten dukker opp med jevne mellomrom. Vel, jeg består av det mindretallet som valgte barn tidlig. Fordi jeg hadde lyst til å bli mamma. Alle vet da hvordan barn blir til?

Da jeg var gravid med mitt første barn, ble det mottatt med glede og forventning. Som de første blant familie og venner som fikk barn, var vi stolte. Jeg opplevde i noen sammenhenger merkelige reaksjoner: ”Jammen du er jo så ung?”, ”Vil du virkelig dette?” og ”Hva med livet?” Den dag i dag kan jeg fortsatt møte folk som sperrer opp øynene – ”23 år og mor? SÅÅÅÅ tidlig?!!” Jeg møter også til stadighet en medlidenhet og jeg aner ikke hvorfor. ”Ja, det er sikkert ikke lett å bli mamma så tidlig…” (medlidenhet i stemmen og triste dådyrøyne)

Vestlig individualisme dratt til det ytterste. Vi lever i et individualismesamfunn der det gjelder å realisere seg selv. Hvem vil vel kaste bort livet sitt på bæsjebleier og ungeskrik når man kan reise til Bali? Og hvem orker nattevåk når man kan leve et uforpliktende singelliv og feste? Hvem vil våkne opp med den samme kjedelige partneren hver dag? Barn kan man alltids få senere. Det er nå vi lever, og vi må bli ferdig med alt før barnet blir født. Helst skal man ha etablert seg på forhånd. På toppen av kransekaka kommer selve kronen på verket – barna.

Barn – et fritt valg? I undersøkelsen ”barn – et fritt valg?” av Malin Noem Ravn, kan vi lese følgende: Dersom man er kvinne i begynnelsen av 20-årene, skal man ikke innrømme åpenlyst at man ønsker seg barn, da dette blir sett som å forsømme selvutviklingsprosjektet. Samtidig ser man at dersom en kvinne når en viss alder i 30-årene og sier at hun ikke ønsker seg barn, må hun også forklare seg. Du skal ønske deg barn, men til riktig tid.

Etter min mening har vi i løpet av kort tid forskjøvet hva vi oppfatter som en ung mamma. Bare for et par generasjoner siden, var det normalt å bli mor i en alder av 21. Nå er det nesten en etablert sannhet om at ”det er altfor tidlig.” Mange kvinner som blir gravide i begynnelsen av 20-årene opplever en forventning om abort. Fordi barn er ikke ønsket på dette tidspunktet. ”Bli ferdig med deg selv først.”

Ikke bare mamma. Jeg anser meg selv som over gjennomsnittet samfunnsengasjert. Etter å ha fulgt med i debatten rundt norske kvinners reproduksjon og abortforekomst, stort sett dreide seg om hvor vanskelig det i dagens samfunn er å få barn tidlig, tenkte jeg å belyse dette fra unge mødres perspektiv. Dette har resultert i en del avisinnlegg i Aftenposten, og jeg har også fått muligheten til å vise frem mitt arbeid som journalist i Mammanett. Der fungerer jeg også som moderator i en egen ”ung mamma” gruppe, der samholdet er stort og opplevelsene gjenkjennelige.

 Boken ”Ikke bare mamma” kommer ut i høst. Den inneholder dybdeintervjuer av ulike kvinner i ulike livssituasjoner. Både de som har blitt gravide i tenårene og de som er i alderen 20-24 når de blir gravide første gang. Fokuset er snudd på hodet. Jeg snakker ikke om abort. Jeg snakker ikke om årsaker til å vente. Jeg snakker om årsaker til å beholde barnet. Årsaker til å velge barn tidlig.

Trenger forskningen et annet fokus? Jeg håper at mitt arbeid kan få forskningen og debatten på et nytt spor. Ved å fokusere på de som velger barn tidlig, fremfor de som velger dem bort, kan vi kanskje finne andre svar. To kvinner har i kontaktet meg og fortalt at det var nettopp mitt budskap som fikk dem til å beholde barnet sitt. De to barna er viktige for samfunnet vårt. Viktigere enn rekkehus, to biler og karriere. Det kan man alltids få til senere.

I kveld er jeg stolt over å være norsk, altså! God 17. mai alle sammen!

Line Fallan Sørensen har undersøkt litteraturens fremstilling av morsrollen i det moderne samfunn. Hun beskriver en historisk utvikling av moderskap frem til nå. På 70-tallet forandret morsrollen seg radikalt. Kvinnens plass skulle ikke lenger være dominerende i hjemmet, men hun skulle realisere seg utenfor i form av karriere. Dette er ganske tydelig i dagens norm, og det fremstilles også slik i mediene. Hun mener også at kvinnen i dag er "fanget" av to paradokser, og at ingen er upåvirket:

- Samfunnet vil at vi skal føde barn, men det skal ta minst mulig tid - man skal være raskt tilbake i jobb, og raskt tilbake i en kropp som ikke har synlige tegn på at man har vært gravid, påpeker hun.
Forestillingen om det likestilte foreldreparet ligger bak statens arbeid for økte permisjonsrettigheter til far, 50/50 barnefordeling etter skilsmisse og pensjonsreformens krav til 40 års opptjeningstid.
Men når ideer om kvinnen som den naturlige omsorgsgiver lever i beste velgående i samme samfunn, skaper det problemer.
(fra Forskning.no)

Jeg tror mange kvinner kan kjenne seg igjen i denne beskrivelsen, uansett livssituasjon. Likestillingskampen har vært en viktig milepæl i historien – både for kvinner og menn. Frem til i dag har den først og fremst handlet om utdannelse, likelønn og lik rett til å delta i arbeidslivet. De senere årene har også farsfiguren blitt fremhevet som viktig. Dette er en positiv utvikling.

Likevel er det også mange som opplever at ikke alt har vært like bra. Mor har lav status. Du skal helst vente lenge med barn. ”Bli ferdig med deg selv først.” Du skal fortest mulig ut i jobb etter permisjonen, for du er vel ikke så dum og gammeldags at du velger å være hjemmeværende? Dessuten viser undersøkelser at norske foreldre opplever småbarnsfasen som stressende, og at jobb og familie er vanskelig å kombinere.

Disse utfordringene har etter min mening oppstått fordi vi ikke har satt barna og familien i fokus i likestillingskampen. Kvinneideologien som oppsto på 70-tallet var kanskje nødvendig i den aktuelle tidsperioden. Kvinnene hadde på den tiden lav status dersom de var ugifte, og mye har bedret seg takket være våre feministiske ”formødre”. I dages samfunn har derimot mange av disse tankene gått ut på dato.

En måte å reagere på er via en motreaksjon. Vi ønsker oss tilbake til husmortiden da mor var hjemme og bakte boller, far sto for det økonomiske og barna var trygge. Vel, de hadde sine utfordringer også da, så dette er etter min mening ikke en løsning for dagens samfunnsnorm. Den andre måten å reagere på er å forsøke å finne moderne løsninger på moderne problemer. Dette er etter min mening mye mer konstruktivt.

Spørsmålene vi bør stille er:

1)      Hvilken utvikling har ført oss dit vi er i dag?

2)      Hva er vi fornøyd med og hva er vi ikke fornøyd med?

3)      Hvilke grunnleggende verdier ønsker vi å basere samfunnet vårt på?

4)      Hvordan skal alle våre avgjørelser – både på makro og mikronivå, være farget av verdiene vi har i bunnen?

Etter min mening kan dette løses uten at det har konsekvenser for kvinnens frihet. Jeg ønsker at kampen for likestillingen skal fortsette som før. Vi er enda ikke i mål. Dette er jeg enig i. Jeg er derimot uenig i det ensidige fokuset som er i samfunnsdebatten, og jeg ønsker også et fokus på mor. Derfor ønsker jeg en forandring fra karrierekvinne – til karrieremamma. Kvinnen som ønsker seg karriere, men er også stolt av seg selv som mor. Kvinnen som synes at omsorgsforpliktelsene i hjemmet er en glede, og ikke et offer. Kvinnen som samtidig kjemper for likelønn og styrekvotering, mer pappapermisjon og som generelt er opptatt av barnas oppvekstvilkår. Klarer vi dette? Ja, hvis vi virkelig vil!

Vendepunktet: Hun var sytten år og satt med en positiv graviditetstest i hånden. Et kaos av følelser vellet frem i kroppen. ”Jeg var desperat! Ropte på mamma og gråt.” Fra denne dag, i denne time og i dette minutt forandret livet seg radikalt.
Slik var det da Anne skulle bli mamma for første gang. Abort ble vurdert, men etter mye om og men kom hun frem til at hun ville beholde barnet. ”Mammas støtte var avgjørende. Hun stilte opp for meg fra første stund.”

Motstand. Ikke alle var enig i Annes avgjørelse. Hennes far skrev et 5 siders langt brev om hvor mye hun ville tape på å beholde barnet. Barnefaren var heller ikke positiv. Han følte at det uventede svangerskapet ødela livet hans. Den gravide 17-åringene valgte å trosse dette, og fullførte svangerskapet.

Da den lille datteren hennes kom til verden falt hun i en dyp fødselsdepresjon. Med bekymring for sin egen helse og sitt barns ve og vel, kontaktet hun fastlegen for å få hjelp. ”Nå forstår du kanskje at dette ikke er en dukke?” Ikke mye hjelp å få, nei. Hun var jo ikke gift, ferdig utdannet og heller ikke 30 år, som er gjennomsnittlig fødealder i dag. Med andre ord – dømt til å mislykkes.

Å snu på flisa. Anne er ikke et typisk offer. Hun nektet å gi etter for motgangen hun opplevde i en svært vanskelig livssituasjon. Hun bestemte seg for å ta tak i seg selv, fullføre videregående med gode karakterer og ta en utdannelse. Fødselsdepresjonen forsvant og hun ble en glad og fornøyd mamma.

Våren 2008 skulle skolen hun gikk på feire vitnemålsfest. Anne var 20 år og hadde fullført videregående med mange 5-ere og 6-ere på vitnemålet. Da navnet hennes ble ropt opp, kom hun opp med datteren på armen. Begge kledd i bunad. Hele salen reiste seg og klappet.
Da hun kom hjem hadde hele familien stelt i stand en flott fest. Marsipankake var bestilt med skriften: ”Det går med den rette innstillingen.” Annes far holdt en tale der han sa unnskyld for brevet han hadde skrevet da hun var gravid. Den lille datteren satt på fanget til sin pappa – som i følge Anne elsker sin datter veldig høyt.

Å mestre rollen som tenåringsmor. I 2003 ble 1221 barn født av tenåringsjenter. Antall tenåringsmødre er blitt redusert fra 44 barn per 1000 kvinner i 1971 til 11 barn per 1000 kvinner i 2001. Gunnas Salvanes har forsket på dette fenomenet og mener at mer obligatorisk utdannelse for tenåringsjenter kan være grunnen til at antall uønskede tenåringsgraviditeter har gått ned. ”Dette er en utelukkende positiv utvikling,” sier han i en artikkel publisert på forskning.no.

Hva vet vi om tenåringsmødre? Danmark er et land som er naturlig for oss å sammenligne oss med. Også her får de fleste kvinner sitt første barn når de er rundt tredve. Svært få er tenåringsmødre, og også mødre i gruppen 20-24 er liten. Susanne Riber skriver i ”Sundhetsplejerskens magasin om børn” at  tenåringsmødre klarer seg bra hvis de får støtte. Undersøkelser viser dog at tenåringsmødre har et svakt nettverk, lav utdanning og dessuten en hverdag preget av dårlig økonomi. Mange er avhengig av sosialhjelp fra staten. Samtidig er også enslige mødre overrepresentert i denne gruppen. Jentene har ofte selv tenåringsmødre, og de har ofte opplevd omsorgssvikt. De ønsker å skape en familie som de selv ikke har hatt.

I Danmark har de flere steder i landet opprettet mødregrupper for unge mødre. Dette har hatt positiv effekt på kvinnenes omsorgsevne og evne til å ta ansvar for eget liv. Gruppen av tenåringsmødre er liten, men samfunnet har ikke råd til å tape dem. Dessuten fortjener barna deres gode mødre. Både undersøkelser og erfaring viser at dersom denne gruppen får støtte og hjelp allerede tidlig i svangerskapet, og følges opp over en lengre periode, vil de komme godt ut av det.

Vanskelig balansegang. Antall uønskede tenåringsgraviditeter er blitt redusert med 70% siden 70-tallet. Dette er en positiv utvikling. Har fokuset på å unngå disse graviditetene vært så ensidig at vi glemmer de som faktisk blir det – og som i tillegg beholder barnet? Redselen for babysyke fjortiser har ført til at samfunnet ikke har klart å ivareta omsorgsbehovene disse jentene har. Ved å ikke gi en tenåringsmor støtte, glemmer vi noe vesentlig: barnet hennes har krav på trygge oppvekstvilkår. Skal vi frata mor evnen til å ivareta sitt barn?

Mødrehjelpen i Danmark har gode resultater å vise til når det gjelder programmer for vanskeligstilte unge mødre, og det er enda litt tidlig å si, men de tror at antall tenåringsgraviditeter vil redusere av to grunner:

1) Dersom tenåringsmødrene blir nøye fulgt opp og oppfordret og støttet til å ta en utdannelse, samt får god veiledning når det gjelder prevensjon, vil sjansen for at de får "to tette" synke. Dette vil derfor senke antall tenåringsgraviditeter, fordi de som blir gravide for andre gang i tenårene blir redusert.

2) Tenåringsmødre er ofte døtre av tenåringsmødre, og har også statistisk sett en vanskelig oppvekst bak seg. Dersom tenåringsmoren får verdighet via utdannelse, og støtte til å bli god mor, tror enkelte danske forskere og sosialarbeidere at dette vil bryte mønsteret. Dette vil også på sikt redusere antall tenåringsgraviditeter.

”It takes a village to raise a child.” I enkelte kulturer vokser barn opp i storfamilier. Da vil det kanskje ikke være så vanskelig å bli mor som 18-åring. Med dagens tøffe krav, til både utdannelse, bolig og dessuten en flott karriere å vise til, kan de gravide 30-åringene se frem til mye støtte, oppmuntring og glede. Jenter som Anne må klare seg selv. Er dette rettferdig?

Trives som hjemmepappa. Stadig færre kvinner velger kontantstøtte, viser tall fra NAV. Samtidig har det i løpet av kort tid skjedd en økning av menn som mottar kontantstøtte. 10% av kontantstøttemottakere er menn. Fra 2007 til 2008 var det en økning på 7,5 %. Oppgangen er sterkest i Vest-Agder, Aust-Agder og Oppland.

Hjemmeværende kvinner har lav status. Kvinner som frivillig velger å være hjemme blir ofte stemplet som gammeldagse og lite ambisiøse. Politikere bruker negative karakteristikker som ”kvinner tilbake til kjøkkenbenken” og gir hjemmeværende mødre stempel som ”late og udugelige.” Dette synet fremmer etter min mening et gammeldags kjønnsrollemønster og er ikke spesielt nytenkende. Hvorfor ser man utelukkende på ordningen som noe som skal få kvinnen til å være mer hjemme med barn? Burde vi ikke heller fokusere på at de som velger bort en inntekt for å bruke tiden til noe så verdifullt som å ta vare på egne barn, gjør noe viktig – enten man er mor eller far? Og dersom man fortsatt er i mot ordningen – hva med å komme med noen gode alternativer og anerkjenne småbarnsfamiliers behov for å ta det rolig?

Fordi familie er viktig! En undersøkelse utført av HR-Norge i samarbeid med Ennova viser at 7 av 10 nordmenn synes det er vanskelig å kombinere jobb og familie. 1 av 5 opplever stress grunnet ubalansen mellom jobb og fritid. De fleste ser problemet, men har vi løsningene, og er de tilpasset dagens samfunn? Likestillingskampen på 70-tallet dreide seg mest om å få kvinnen over på mannens arena. Jeg tror nok at kvinnekampen på den tiden var tilpasset et patriarkalsk samfunn som måtte endres. Kanskje var fokuset for ensidig?

Følelsesladet verdidebatt. I ulike nettforum for mammaer, diskuteres dette temaet ofte. Argumentene står i strid med hverandre og debattkulturen er i denne sammenheng preget av tydelige fronter. Det handler om våre barns oppvekst, våre prioriteringer kontra barnets behov, hva samfunnet trenger av skattepenger og hva arbeidslivet forventer av sine ansatte. Her er det med andre ord en kime til mange interessekonflikter og det er nettopp her våre verdier kommer tydelig frem. Jeg merker når jeg deltar at jeg har et behov for å forsvare MITT valg, nettopp fordi jeg ønsker det beste for mine barn, og dersom noen stiller spørsmål ved dette, så berører det noen følelser.

Kontantstøttens tilhengere påpeker ofte at barn i dagens samfunn opplever for mye stress i hverdagen. Jeg er enig i at det er et altfor stort karrierefokus og at barna må tilpasses foreldrenes hverdag. Men jeg tror ikke nødvendigvis dette har med barnehagene å gjøre. Jeg tror det har litt med at vi trenger et annet fokus, og at arbeidslivet i større grad må anerkjenne småbarnsforeldres omsorgsforpliktelser. For eksempel er det i enkelte land vanlig med "siesta", dvs. et par timer fri på dagtid slik at familien kan komme sammen og spise lunsj. Jeg sier ikke at dette skal være løsningen, men viser bare til et eksempel.
Kontantstøttens motstandere påpeker ofte at vi lever i et velferdssamfunn som er avhengig av at folk jobber, og at ikke barn nødvendigvis har det best sammen med mor.

Etter min mening finnes det dårlige foreldre i begge leire: det finnes egoistiske karriereforeldre som bruker barnehagen som substitutt, noe jeg også ser som ansatt på SFO. Samtidig finnes det dårlige hjemmeværende foreldre som plasserer barnet foran TV-en i stedet for å være ute. Heldigvis tror jeg at de aller fleste foreldre er gode foreldre. Derfor er jeg tilhenger av valgfrihet – fordi jeg har tillit til dagens foreldre uansett hva de velger.

Dårlig barnehagepolitikk. Dersom dagens barnehagepolitikk fortsetter er jeg bekymret for den oppvoksende generasjon. Dagens regjering ønsker å kutte kontantstøtten, og anerkjenner bare barnehagen som omsorgsinstitusjon. Dette er etter min mening noe vi alle taper på. Det vil føre til færre hjemmeværende foreldre, økt barnehagekø og dårligere barnehager. Jeg har snakket litt med styrer i våre barns barnehage og hun sier det er store problemer å få tak i kompetent barnehagepersonale fordi man har satset på kvantitet og ikke kvalitet. Valgfrihet er etter min mening det beste for alle parter og for samfunnet som helhet - kombinert med økt fokus på barns beste og familien som viktig.

Et alternativ til kontantstøtten – noe vi alle kan forenes om?  Finnes det alternative løsninger på dagens ordning? Min personlige mening er som følger: en tredeling av foreldrepermisjonen, på 6-6-6. Det vil si, 6 måneder til mor, 6 måneder til far og 6 måneder som er valgfrie. De som fortsatt ønsker å være hjemmeværende med poden etter halvannet år, kan ta ut permisjonen som tidskonto, dvs. at permisjonen forlenges, men man mottar et mindre bidrag månedlig.
Jeg tror dette vil være en god løsning for barna, foreldrene og også av samfunnsøkonomiske grunner. Hvorfor?
1) Det er positivt for likestillingen, samtidig som ordningen også anerkjenner familiens suverene rett til selv å bestemme hvordan de skal tilrettelegge hverdagen. 
2) Politikerne har ikke klart, og kommer heller ikke til å klare, å få til full barnehagedekning i løpet av nærmeste fremtid. Tiltaket vil utsette barnehagesøkingen, og dermed frigjøre flere plasser.
3) Kanskje vil det føre til flere hjemmepappaer og flere pappaer som jobber deltid? Hvorfor skal likestillingen i så stor grad handle om å få kvinnen over på mannens arena og ikke motsatt? Trenger vi egentlig to inntekter fra full jobb? Etter min mening er det bare med på å opprettholde en forbrukermentalitet som ikke er sund.

Hva mener dere?

Bør vi opprettholde dagens ordninger som de er?

Er det noen som ønsker å fjerne kontantstøtten fordi dere er grunnleggende uenig i ordningen, men ikke øke fødselspermisjonen?

Er det noen som ønsker et annerledes alternativ, noe lignende det jeg skriver ovenfor?

Fremmer man myke verdier i likestillingsdebatten blir man lett stemplet som antifeministisk. Finnes det en alternativ stemme der barnet og familien er i fokus?

Kvinnesak? Likestilling er et hett tema, og bærer ofte preg av ”skyttergravargumentasjon”. For meg er feminisme mer enn styrekvotering, karriere og likelønn. Kvinnene som fronter saken snakker lite om barn og om kvinnen som mor.

Barnas rettigheter! På barneskolen lærte jeg at barn hadde en egen rettighetserklæring – FNs barnekonvensjon. ”Barn er ikke minimennesker med minirettigheter” står det på Redd Barnas hjemmeside. Det må jo bety at også barna kan heve stemmen? På mange måter får de muligheten via barneombudet. Samfunnet vårt anerkjenner dessuten barn som verdifulle og barns oppvekstvilkår er viktig for alle politiske partier. Tankene går likevel til likestillingsdebatten, som etter min mening favoriserer voksne.

Menn fra Mars, kvinner fra Venus.  I århundrer har mannen hatt høyere rang enn kvinnen. Skrittvis har kvinner inntatt mannens arena. I en skolebok fra 1978 vises et bilde fra et kjøkken der mannen tar oppvasken og kvinnen leser avisen. Under bildet kan man lese: ”Mannen tar oppvasken for sin kone, slik at hun kan slappe av.” Med andre ord – mannen får skryt for at han tar hennes oppvask. I dag har dette forandret seg. Menn blir ikke lenger skrytt opp i skyene dersom de gjør husarbeid, for det ligger i større grad til forventningene. Men er vi i ferd med å bikke over til det andre ytterpunktet? Til å utslette alle forskjeller mellom menn og kvinner? Har likestillingen gått for langt? Hvordan skal vi i større grad fremme mannens sak og kvinnens sak – samtidig som vi også anerkjenner forskjellene?

Barna i fokus. En løsning på disse spørsmålene er etter min mening å følge en relasjonsorientert likestilling med barna i fokus. Ved å kjempe en individorientert likestillingskamp, glemmer vi noe vesentlig. Kvinner og menn lever i parforhold, som bør være en samarbeidsarena fremfor en kamparena. Barna er prisgitt sine foreldres prioriteringer. Dersom foreldrenes ønsker overstyrer barnas behov, kan dette ramme barnet. Med barna som første prioritet, der foreldrene kommer på lik linje som andre prioritet, får vi et fokus jeg savner i dagens likestillingsdebatt.

Hva med mor? Tradisjonelt har likestillingen handlet om å få kvinnene ut av hjemmet. 24/12 – 08 kritiserer Anne Eskild utviklingen i kronikken ”Hva skjer med mor?” Hun mener at dagens generasjon kvinner er oppdratt til å bli alt annet enn mødre. Mor har lav status. Kontantstøtten har fått samme skjebne som hjemmeværende mødre – den er politisk ukorrekt. La oss tenke litt gammelt og litt nytt. Kvinner skal være stolte over å ha født barn og det skal være et privilegium å ta vare på barnet. Dette privilegiet deler vi med far – som er like uerstattelig. Mor og far har hver sin unike rolle, og dersom de ser ressursen i at begge roller blir brukt, vil barna ha glede av to aktive foreldre.

Barnets eksistens avhenger av både en mann og en kvinne. På denne måten har naturen allerede gitt begge kjønn den samme status som viktige og avhengige av hverandre. Slik kan man argumentere for at likestilling er et naturlig fenomen, og begge kjønn står biologisk rustet til ansvaret som foreldre. Når man er foreldre må man hele tiden forholde seg til barnets beste. Av og til kan dette konkurrere med våre egne følelser og behov. Barnets beste har selvfølgelig første prioritet, men vi liker å tenke – ”hva er best for relasjonen?” På denne måten blir likestillingen et familieprosjekt. Barnehagen er et viktig supplement for familien. Den tilfører barndommen noe positivt og fremmer sosialisering av barnet. Da er det viktig at vi i tillegg til å fokusere på full barnehagedekning, også tilstreber god kvalitet. Barnehager skal ikke være ”oppbevaring”.

Barns behov for tydelige voksenpersoner. Dersom fokuset er på barnas beste, vil foreldrene gjøre sitt ytterste for å bevare forholdet. Hvis parforholdet ender i samlivsbrudd, vil de samarbeide som gode foreldrekolleger. Stig Rusten, leder i Aleneforeldreforeningen, har i debatten rundt delt bosted engasjert seg med fokus på barna. I en artikkel publisert 7/1 – 08 på familiestiftelsen.no, tar han avstand fra lovforslaget om tvunget delt bosted for barnet etter samlivsbrudd. For noen av familiene er det en god løsning, men ikke for alle. Dersom forholdet mellom foreldrene er konfliktfylt kan det være direkte skadelig for barnet.

Barn trenger tid. Tid til å kjede seg, til å bake boller på kjøkkenet, gå turer i skog og mark og sitte på fanget til de voksne og lese eventyr. Det som ikke koster så mye penger og anstrengelser. En god balanse mellom familie og karriere gir familiemedlemmene god livskvalitet. Når mor og far får bedre tid, vil det frigjøres tid til familiære fellesaktiviteter. Foreldrene vil stresse mindre, kjefte mindre og føle det bedre med seg selv. Det vil bli mer tid til parforholdet, venner, familie og naboer. På denne måten får vi mer tid til medmenneskelige relasjoner, som også er viktig for en familie.
Thomas Hylland Eriksen hevder i sin bok Storeulvsyndromet, at familien er blitt en salderingspost og har ikke lenger den trygge forankringen som før. Dagens utfordring er etter min mening å frigjøre familien fra tidsklemma. Familien må bli viktigere enn forbruk og karriere, og det er ikke kvinnens ansvar alene. Menn må også ”ofre” noe, i den grad tid sammen med barna kan kalles et ”offer.”

Dårlig samvittighet – et gode. Ofte leser jeg om kvinner i media som uttaler seg om at de, i likhet med mennene, skal kunne jobbe mye en periode uten å ha dårlig samvittighet for barna. Jeg banner litt i kirken nå, men denne dårlige samvittigheten er noe man skal lytte til. Dersom fokuset er på barna må likestillingen dreie seg om å overføre den dårlige samvittigheten til far. Dårlig samvittighet er en instans som gjør oss til bedre foreldre og bør lyttes til.

Velfungerende familier – viktig for samfunnet. Barnets oppvekstvilkår legger grunnlaget for fremtiden til mennesket som skal vokse opp. Heldigvis har vi en universell velferdsstat som ivaretar grunnleggende rettigheter og som er med å utjevne de sosiale forskjellene. Likevel vil det fortsatt være urettferdighet fordi man ikke velger sin familie. Velfungerende familier – både samlede og splittede – er derfor viktig for samfunnet. Trygge barn blir også trygge voksne og vil i større grad være i stand til å bidra til fellesskapet.