Linda Greve

Alder: 106
  RSS

Om Linda

Følgere

Den kristne "motstandsbevegelsen"

Publisert nesten 10 år siden

Jeg har alltid ansett meg som en konservativ kristen. Selv om jeg kanskje ikke ville blitt ”æresmedlem” i ”De kristen-konservatives samfunn” (hvis det finnes). Det er de konservative ”forpliktelsene” jeg har litt problemer med å stå for (og forstå).

En setning som går igjen blant mange konservative er ”Det er jeg i mot”. Mot abort, mot homofili, mot kvinnelige forkynnere, mot sex før ekteskapet, mot sosialisme, mot innvandring. Man må ha mot til å si: ”Det er jeg i mot”.

Som konservativ kristen, må man tåle å bli upopulær. Man må tåle at det budskapet en forkynner vekker anstøt, spesielt blant de menneskene som havner i den gruppen man er ”mot”. Man må finne seg i å bli hetset i media, fordi det er en naturlig del av det å stå på barrikadene for sannheten. Sannheten går foran alt. Som konservativ kristen er det upopulært å være populær. Motstanden en møter (eller den manglende sådan) er ofte en ”indikator” på om en fortsatt er ”på den smale sti”.

Som konservativ er man ofte lite åpen for kritikk. Fordi sannheten en fremlegger er alltid i tråd med Guds Ord. Dersom en blir kritisert, er det i så fall den fornærmede som har problemer. Og da selvsagt med sannhetene i Ordet. Det er det som ”dømmer”, ikke vedkommende som uttaler det. 

De konservative er sin ”misjon” bevisst, og mange av dem forsaker venner og omgangskrets, til fordel for sannheten. Sannheten må frem, koste hva (og hvem) det koste vil..

De konservative elsker Jesus. Og er naturlig nok ”mot” alt som Han er ”mot”. De hater synd, men elsker synderen. Men synderen hører sjelden på dem, ettersom h*n føler seg fordømt og sett ned på. De konservative mener at det at man føler seg fordømt av Guds Ord, er et tegn på at Ordet er ”levende”. Det virker som det skal. ”Mission complete”. 

Men et menneske som føler seg krenket av ”Guds representanter”, søker ikke til Jesus. Hvorfor skulle h*n det, når h*n kan leve som h*n lever, uten å føle seg fordømt. Men de konservative ”toer sine hender”. De har sagt sannheten. "Sannheten setter fri."

Men ikke alle sannheter setter fri. Det finnes sannheter som legger stein til byrden, og som kan føre et menneske enda lenger bort fra Gud: Sannheten om hvor syndige og elendige vi er, setter oss ikke fri. Sannheten om at ”Gud hater homofili” kan umulig sette en homofil fri. Sannheten om at "abort er drap", kan aldri sette en kvinne fri. 

Sannheten som setter virkelig fri, er Jesus. Og det er på tide at Jesus får ”gjenopprettet” sitt gode navn og rykte. Vi kristne, enten vi kaller oss konservative, liberale eller moderate, har bidratt til å gjøre Jesus lite attraktiv. Vi har mistet essensen i evangeliet, når vi bruker tiden på å finne synderen og avsløre synden. Evangeliets budskap drukner i: ”Det er Jesus og jeg i mot”.

Gud er nok ikke medlem i "Den kristne motstandsbevegelsen". Han har forsonet seg med verden. Jesus har sonet verdens synd. Hver og en av oss er høyt elsket og dyrt kjøpt. Oppfordringen til de ufrelste bør dermed ikke være ”Legg av deg synden”, men ”La deg forsone med Gud, for Gud har forsonet seg med deg”. 

2. Kor. 5,17-20: For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke stiller dem til regnskap for deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!  

Gå til innlegget

Driv jødedommen ut av menigheten

Publisert nesten 10 år siden

Stort sett så klarer vi å skille mellom de ulike religionene, ettersom som forskjellene er relativt store. Til tross for dette, så har mange kristne menigheter en lei tendens til å dra inn Jødedommen og Moseloven i sin forkynnelse.

Man tror altså at alt Jesus sa, er kristendom. Men da må man lese mer nøye. Er det ikke slik at kristendommens ”startskudd” er Jesu død på Korset? Dette er jo hele grunnlaget for vår tro.

Jesus var en jøde, født under Moseloven. Hele Hans liv, var en jødes liv. Helt frem til Korset. Derfor er det logisk at Hans undervisning også var jødedom. Her er det kristne går feil. Man skiller ikke mellom når Jesus underviser ut fra Moseloven, og når Han snakker om Den nye pakt. Siden vi nå vet at kristendommen startet ved Jesu død og oppstandelse, så talte Jesus profetisk, om Den nye pakt.

En pakt trer ikke i kraft før blod blir utgytt (Hebr.9):

16 Når det foreligger et testamente, må det godtgjøres at den som har opprettet det, er død.

17 Testamentet trer først i kraft når opphavsmannen er død; det gjelder ikke så lenge han lever. (Heb.9,16-17)

Her står det rett ut at Den nye pakt ikke trådte i kraft, før etter Jesu død og oppstandelse. Derfor er Jesu liv i evangeliene, jødedom. Og i kraft å være profet, profeterte Han om den pakt som skulle komme, i likhet med de andre profetene.

Det egentlige evangeliet ble åpenbart etter Korset. Jesus gir oss en del glimt av dette, men det fulle lyset kommer med Paulus (Rom.16,25) Moses forkynte hele Loven. Paulus forkynte hele evangeliet. Kristendommen kommer altså i sin rene form i Paulus’ brev. Hans kall var å åpenbare evangeliet. Jesu kall var å dø for verdens synd.

Når man blander Moseloven med Kristi evangelium, får man en blandingsreligion, som Paulus omtaler som ”surdeigen som syrner hele deigen”  (Gal.5,9). Resultatet av dette har blitt et utvannet evangelium, som har mistet sin kraft.

Jesu liv, død og oppstandelse var oppfyllelsen av Loven og profetene. Jesus kom for å avslutte jødedommen ved sin død, og innføre kristendommen. Men til tross for at jødedommen er et avsluttet kapittel, så lever den fortsatt i beste velgående i kristne menigheter. Til tross for at vi tror på nådens evangelium.

Gå til innlegget

Hvor langt rekker (neste)kjærligheten?

Publisert nesten 10 år siden

Først av alt, så tror jeg ikke at nestekjærlighet er noe som er ”en kristen greie”. Alle mennesker bryr seg om sin neste, i større eller mindre (større) grad. Og noen ganger ser vi at der de kristne uteblir, der tropper andre opp, og er medmennesker, uten å forvente noen ”stjerne i boken”. Tragedien i Gaza denne våren, er et eksempel på det.

Det finnes mange ensomme mennesker i menighetene. De som ikke finner sin plass, fordi de er for langt nede på (den åndelige) rangstigen. Det finnes mennesker som har funnet mer kjærlighet i verden, enn i menigheten.

Vi kristne snakker mye om kjærlighet, men ofte er det slik at den rekker til et visst punkt, men ikke lenger. ”Jeg kan hjelpe deg, dersom jeg får fortelle deg om Jesus”. Eller ”Jeg kan gi deg 200 kroner til mat, men jeg vil ikke invitere deg hjem til å spise sammen med oss”. Så dytter man mennesker lengre ut i ensomheten, eller håper at andre stiller opp.

Det er ikke mye rom for ”annerledes” mennesker i menigheten. Annerledes tenkende, annerledes klesstil, annerledes fortid, annerledes Gudsbilde etc. Man blir enten ”påtvunget” menighetens former, eller man faller til slutt utenfor. ”Kom til oss og bli som oss” har blitt en ukultur, som ikke gir rom for andre nyanser enn det som lederskapet tillater.

Det finnes mange tidligere kristne, som har prøvd å passe inn, men som til slutt ga opp, fordi deres tro ble kvelt av alle som ville presse dem inn i former som de ikke følte seg komfortabel med.

Er det rom i menigheten for den litt bråkete alkoholikeren? Eller hva med de frelste homofile, som er litt for ”femi”? Er det plass i hjemmene våre til hjemløse som søker til menigheten, eller vil vi helst bare vedkjenne oss dem på gaten?

Jesus var ingen snobb, selv om Han var Konge. Han omgikks tollere og syndere, de utstøtte, de som var foraktet. Han praktiserte ikke alltid helt ”etter boka”; Han helbredet på sabbaten, gikk ”bananas” i tempelet og tilga en kvinne, som egentlig iflg. Loven, skulle ha blitt steinet.

Jesus har aldri problemer med syndere av noe slag, i evangeliene. Man leser aldri at han kjeftet synderne huden full. Derimot, de egenrettferdige, de fikk så hatten passet. Litt rart…. De som "burde" fått kjeft, fikk nåde. De som var "høye på seg selv", fikk verbal juling. Et tankekors.

Vi kristne er ofte mer ”ortodokse” enn Jesus, og glemmer at det å fremme Guds Rike, ikke først og fremst er opplæring i ”rett levesett” og ”bibelens abc”, men mer enn noe en demonstasjon av Guds betingelsesløse kjærlighet.

Kjærligheten er tålmodig, kjærligheten er velvillig,· den misunner ikke, skryter ikke, er ikke hovmodig.  

Kjærligheten krenker ikke, søker ikke sitt eget,· er ikke oppfarende og gjemmer ikke på det onde.    

Den gleder seg ikke over urett,· men har sin glede i sannheten.

Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Gå til innlegget

Kristne "løgner"

Publisert nesten 10 år siden

Jeg tror at de fleste kristne kan enes om at frelsen er ufortjent, av nåde. Det finnes ingenting vi kan gjøre, for å fortjene frelsen. Men det man forkynner, stemmer ikke alltid overens med ”hver den som tror, skal bli frelst”.

Utsagn som ”Gud gir ikke til gjerrigknarker” eller ”Det blir ingen vekkelse, dersom vi ikke er villige til å åpne lommeboka”, bidrar vel ikke først og fremst til vekkelse. Dette er kristne løgner, som ikke stemmer med bibelen. 

Jeg tror at all mulig velsignelse finnes i Jesus. Det er Han som skal være sentrum i enhver vekkelse, og ikke hvor mye penger vi gir (eller ikke gir). Vekkelse står og faller ikke på vår vilje til å gi penger, men på vår vilje til å gå ut og ”demonstrere” Jesus-livet. Dersom man har TRO, så trenger man ikke ha timelange ”kollektprekener” for å opprettholde budsjettet. Dersom man har tro, stoler man på at Gud er Jehova Jireh (Forsørgeren). Vi får ingenting fra Gud, fordi vi har vært så flinke, eller rause, eller snille. Vi får fra Gud kun fordi Han er god. Vi elsker fordi Gud elsket oss først (1.Joh.4,19)

En annen kristen løgn, som er flittig brukt:  ”Dersom du ikke velsigner Israel, er du under forbannelse.”

Jeg spurte min pastor en gang, hva eksakt denne forbannelsen innebærer, men jeg fikk ikke noe entydig svar. Man kan ikke være under forbannelse, samtidig som man har fått del i all Åndens velsignelse, i Kristus (Ef.1,3,) Vi er velsignet, fordi vi tror (Gal.3,9). 

Jeg tror at disse ”løgnene” ofte kan være en avsporing fra det budskapet som vi egentlig er kalt til å forkynne; "Ordet om Korset" og forsoningen. Forsoningens tjeneste innebærer ikke å legge byrder på mennesker, men å fortelle at Gud har forsonet seg med verden (2.Kor.5,19)

Gud er ikke sint mer. Han straffer oss ikke lenger for vår ulydighet, fordi straffen lå på Jesus. Gud sender ikke store fly inn i bygninger, eller vannflommer til ”syndige nasjoner". Han kastet all sin vrede på Jesus. 

Men han ble såret for våre overtredelser  og knust for våre misgjerninger.
Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.
(Jes.53,5)

Dermed tror jeg ikke at Gud bryr seg om hvor mye av pengene våre som ”investeres i Guds Rike”, eller hva vi tror, sier eller mener om staten Israel, eller hvorvidt Norge har ”kjønnsnøytral ekteskapslov” eller ikke. Vi er forsonet med Ham, i Kristus. Det innebærer frelse og velsignelse for ”hver den som tror” (ikke hver den som tror OG gir OG/eller velsigner Israel). Så er det heldigvis opp til Gud å vurdere hvem som er ”ekte kristen” eller ”bare kristen i navnet”.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere