Linda Noor

Alder:
  RSS

Om Linda

Sosialantropolog
Daglig leder i Minotenk - Minoritetspolitisk tenketank
www.minotenk.no

Følgere

Slik blir vestlig ungdom forført av Daesh

Publisert over 4 år siden

Ungdommene tilbys en forførende miks av kvinner, våpen, brorskap, kjendisstatus og makt. Derfor kan ikke denne kampen vinnes med bomber.

Først publisert i Agenda Magasin

Amerikansk etterretning anslår at nærmere 4 000 personer fra Vesten har dratt til Syria og Irak siden 2011, med mål om å støtte opprørerne eller terroristgrupper. De aller fleste av disse er fra Europa. Unge muslimer er Daesh (ISIS) sin viktigste målgruppe. Unge menn som er villige til å dø i kamp. Som de unge mennene i Paris forrige helg.

Søken etter identitet og tilhørighet blir ofte løftet frem som en sentral årsak til at unge, vestlige muslimer dras mot ekstremisme. Mange unge muslimer føler at de ikke blir akseptert som tyske, franske eller norsk, selv om de er født og oppvokst i disse landene. I mediebildet blir islam og muslimer ofte fremstilt i et negativt lys, og knyttet til saker som omhandler terrorisme, kriminalitet og kvinneundertrykkelse. Derfor er det bortimot uunngåelig at mange muslimer i vesten gjennomgår en slags identitetskrise i ung voksen alder. Kan jeg høre til her og samtidig være muslim?

Etter angrepene 11. september har det offentlige ordskiftet i Vesten blitt betraktelig hardere ovenfor muslimer. Muslimer i Europa forventes å ta avstand fra ugjerninger begått i islams navn i andre deler av verden. Muslimer er selv med og opprettholder en gruppetenkning om islam, når tusenvis tar til gatene for å protestere mot karikaturtegninger av Profeten, som om islamkritikk er en personlig fornærmelse mot enhver muslim. Hat og skepsis mot muslimer sauses sammen med islamkritikk, både fra muslimsk og anti-muslimsk hold.

Alt dette rabalderet har ført til at unge muslimer i økende grad har blitt opptatt av å definere sin egen muslimske identitet: Hva betyr det egentlig å være en europeisk muslim? Nå unge muslimer ikke føler tilhørighet til hverken sine foreldres hjemland eller sitt eget hjemland, søker mange mot en universell muslimsk identitet som ikke tar hensyn til etnisitet, nasjonal eller kulturell bakgrunn. Det som betyr noe er tilhørigheten til det forestilte, islamske fellesskapet – Ummaen. De siste årene har vi sett et økende antall unge muslimer som nekter å velge mellom å være norsk eller muslim, vestlig eller muslim. De er begge deler. I de aller fleste tilfeller er tilhørighet til religionen positivt, det gir unge muslimer stolthet og trygghet, samhørighet og trøst.

Noen få av disse søkende ungdommene har hatt en røff oppvekst. De har vært involvert i kriminalitet, dophandel, slitt på skolebenken og kommer gjerne fra trøblete hjem. De har følt på diskriminering, rasisme og utenforskap. Noen er brennende opptatt av det de opplever som en enorm urettferdighet og dobbeltmoral i utenrikspolitikken til vestlige land. Historier fra irakiske fengsler, fra Guantanamo, krigen på Gaza og så krigen i Syria. Unge muslimer identifiserer seg veldig med ofrene. De føler at muslimsk blod er mindre verdt. Alt dette gjør de mer sårbare og lettere ofre for de som rekrutterer til grupper som al-Qaida, Daesh og al-Shabaab.

Hamid Ali Farooq, imam i en av de største pakistanske moskeene i Oslo, beskriver de som rekrutterer på følgende måte: » – De er ingenting annet enn en gjeng med manipulatorer. De tar sårbare, svake mennesker, plukker dem ut og jobber systematisk med dem. Det er en veldig kynisk måte å utnytte mennesker på. For det er det de gjør». Farooq er en av mange imamer som har jobbet hardt for å motarbeide de som rekrutterer til Daesh. I mange av tilfellene lykkes de ikke å vinne den unges hjerte og sinn. Andre har større påvirkningskraft.

Vestlige Daesh-støttespillere er en mangfoldig gruppe. Når man følger med på aktiviteten deres på sosiale medier og deres bruk av propaganda, kan man likevel se visse likhetstrekk. De fremmer alle et felles fiendebilde mot muslimer som ikke deler deres ideologi, og Vesten. Deres materiale er en kombinasjon av voldsromantisering som trekker på referanser fra islamsk litteratur, apokalyptisk besettelse, grusomme bilder og videoer fra krigssoner, i en snodig miks med populærkulturelle fenomener. Ideen om «Kalifatet» selges som den ultimate quick fix-løsningen både for vestlig imperialisme og diktatoriske ledere i muslimske land. Dette appellerer til unge muslimer som ønsker å være en del av historien.
Det er ikke bare ideen om å forsvare islam mot «de vantro» som tiltrekker disse ungdommene. I dokumentarfilmen «Jihad – The Story of the Others», ser den norske regissøren Deeyah Khan på hvorfor britisk ungdom trekkes mot ekstremisme. Her får seerne et innblikk i hvordan seksuell frustrasjon blant unge muslimer i Vesten er en grunn til at de ønsker å knytte seg til Daesh. I dokumentaren møter vi flere tidligere ekstremister.

Alyas Karmani, en tidligere ekstremist som nå har blitt imam og ungdomsarbeider, formulerer problemstillingen slik: «Til syvende og sist handler dette om sex. Å søke til Daesh er et botemiddel mot seksuell frustrasjon.» Karmani forsetter: «Man er i Syria med våpen, som egentlig er bare en penisforlenger. Man tenker, se på meg, jeg er en mujahid nå. Jeg har makt, jeg er sexy! Jenter kommer til å legge merke til meg nå, og de vil bli min brud». Dessverre får de rett. Det står massevis av kvinner klare til å bli deres koner. De får også tilgang til slavinner.

Dette fører oss til en av de andre store utfordringene unge muslimer i Vesten sliter med i dag: Det enorme generasjonsgapet mellom de unge og deres foreldre. Mange foreldre har ikke den fjerneste anelse om hvilket liv deres tenåringer lever. Denne utfordringen strekker seg også til moskeen. Den eldre generasjonen kjenner ikke til de unges dobbeltliv, verken på nett eller ellers.

De som rekrutterer til terrororganisasjoner, derimot, de kjenner de unges behov og bekymringer svært godt. De tilbyr en forførende miks av kvinner, våpen og makt, alt innlemmet i et islamsk rammeverk. En lovnad om at de unge får muligheten til å «rense vekk» gamle synder har også stor appell. De er hellig overbevist om at hvis de blir drept, vil deres sjel komme til Jennah (paradis) før deres blod treffer bakken. Det er en vinn-vinn situasjonen.

Her trekker de som rekrutterer på eksempler fra profeten Muhammeds tid. Flere av hans følgesvenner hadde en mørk fortid, men ble helter etter å ha omfavnet troen. Denne forskrudde versjonen av islam  fokuserer intenst på krig, hevn og dominasjon, og ignorerer de tolerante og humanistiske skriftene i islam.

Når noen radikaliseres, er det ofte en eller flere spesielle hendelser i livet som vipper personen over kanten. Dette kan være hendelser som ikke virker så avgjørende for utenforstående, men som har satt spor for den det gjelder. Dette vendepunktet fører til at man får en kognitiv åpning til å fullt ut akseptere voldsbruk. Hendelsen kan være både stor eller liten, men det avgjørende er at hendelsen skaper en illusjonen om at personen stor overfor et veivalg: På dette tidspunktet virker det å slå seg sammen med Daesh som det attraktive av de valgene man har.

Enkelte dyttes i den retningen av en tøff og håpløs livssituasjon, andre dras mot væpnede grupper fordi de ønsker «karrierer» som tilbyr en type kjendisstatus, kvinner, anerkjennelse, brorskap og ikke minst adrenalinrush. De finner en mening i tilværelsen, som føles berusende. Det er også tvil i bildet, man kan gå inn og ut av en radikaliseringsprosess. De fleste som har flørtet med ekstremisme, snur før det går for langt.

Som nevnt står det kvinner klare til å gifte seg med krigerne. Rundt ti prosent av det totale antallet vestlige rekrutter, er kvinner. Flest kvinner har reist fra Tyskland, Frankrike og England. Kvinner følger i stor grad samme radikaliseringsmønster som menn. De blir motivert og tiltrukket av de samme faktorene. Det relativt høye antallet vestlige kvinner som har sluttet seg til Daesh, er et nytt fenomen, og det byr på ekstra utfordringer i anti- og avradikaliseringsarbeidet.

Ikke alle Daesh-tilhengerne i Vesten velger å reise til Syria eller Irak. Det er også et betydelig antall som velger å bli værende, hvor de jobber med å rekruttere flere støttespillere og aktivt spre ideologien. Disse er svært aktive på sosiale medier. Etter SA, Syria og Irak, er det i USA vi finner flest Twitter-kontoer som åpent støtter ISIS.

Denne kunnskapen vi har om Daesh og deres tilhengere, viser at denne kampen ikke kan vinnes med bomber. Vi må ta opp den ideologiske kampen, og det på en måte som faktisk når frem. Vi må satse på genuine grasrotinitiativ, ikke repeterende, masseutsendte ovenfra-og-ned budskap fra aktører som selv har begått overgrep. Vi kan ikke konkurrere med Daesh sin personlige og intime tilnærming til enkeltpersoner, men vi kan sørge for at enkeltpersoner ikke lar seg forføre så lett.

Det er det først og fremst andre unge mennesker som kan klare, med en empatisk og positiv tilnærming. Som kan formidle et fredelig og inkluderende narrativ, som tilbyr tilhørighet og identitet og ikke minst muligheten til å være en helt i sitt eget liv. Som en tidligere Daesh-imam forklarte antropolog Scott Atran: «Ungdommen som kom til oss ønsket ikke å bli belært som vettløse barn, de var for det meste både forståelsesfulle og medfølende, men fullstendig misledet».

Gå til innlegget

På vakt mot islam-monopol

Publisert nesten 6 år siden

Det er viktig å være på vakt når noen begynner å hevde monopol på sin forståelse av islam.

Radikalisering har preget nyhetsbildet det siste året. PST anser islamistisk ekstremisme som den største trusselen for terror i Norge og frykter et angrep innen ett år. Selv om regjeringen har fått på plass en handlingsplan, fortsetter antallet fremmedkrigere å øke – og ekstreme grupper som IS/ISIL får flere sympatisører. Det totale bildet er at vi har et skrikende behov for forebygging.

Vi erfarer at det er et prekært behov for fenomenkunnskap om voldelig radikalisering med islamistisk fortegn, både fordi dette er et relativt nytt fenomen i norsk sammenheng og fordi den religiøse komponenten gjør det enda mer sensitivt. 

Med økt kompetanse kan vi demme oppunder uvitenhet og fremmedfrykt. Det kan stimulere til fruktbare løsninger, så vi direkte kan adressere de som står i fare for å gå inn i en radikaliseringsprosess og ende opp med kanskje å bruke vold.

Stigmatisert. Samtidig som vi arbeider med målrettede forebyggende tiltak, må vi også jobbe med inkludering. Mange unge norske muslimer føler seg stigmatisert og mistenkeliggjort i det norske samfunnet – vi må klare å skille mellom muslimer flest og de få individene som har ekstreme tendenser. 

Vi observerer daglig hatefulle ytringer mot muslimer på sosiale medier, og vi vet at fremmedgjøring og mangel på tilhørighet er sentrale faktorer i en radikaliseringsprosess, derfor er en bred forebyggingsplattform utrolig viktig. Foreldre har på sin side et særlig ansvar til å styrke deres barns posisjon i samfunnet og ikke medvirke til segregering og mistillit ovenfor storsamfunnet.

Den transnasjonale virkeligheten mange unge lever i, særlig på internett, må tas på alvor. Vi må tørre å snakke om de vanskelige temaene som ungdommer bekymrer seg for og tenker mye på, som internasjonale kriger og konflikter, som store deler av majoriteten kun har et upersonlig forhold til via nyhetene. 

Ungdom har ofte en utpreget rettferdighetssans som bør få mulighet til utfolde seg i et konstruktivt samfunnsengasjement. Å underkommunisere global urettferdighet, undertrykking og skjeve maktforhold vil gjøre det lettere for ytterliggående aktører å definere et fiendebilde og en løsning til rotløse unge sinn.

Identitet. Søken etter identitet og tilhørighet er sentralt for å forstå hvorfor noen slutter seg til ekstreme grupper. Mange unge muslimer føler at det er vanskelig å bli akseptert som norsk, selv om de er født og oppvokst her.

Dette skyldes en trang forestilling om hva det vil si å være norsk, både i storsamfunnet og hos foreldregenerasjonen. Dannelsen av en norsk muslimsk identitet blir preget at den offentlige debatten ofte setter islam og «det norske» i et motsetningsforhold.

Mange unge muslimer løser dette motsetningsforholdet ved å innta en «universell islamsk orientering», både mentalt og sosialt. Religiøse fellesskap kan gi en følelse av tilhørighet som beskytter medlemmene mot kulturell fremmedgjøring. 

Unge muslimer som blir mer opptatt av sin religiøse bakgrunn, tilegner seg kunnskap om hvordan islam best kan praktiseres i et flerkulturelt samfunn. Mange fremhever sin religiøse tilhørighet som en styrke og ressurs, som et positivt bidrag til det mangfoldige Norge. Hvis ikke dette identitetsarbeidet blir anerkjent, kan konsekvensen være at man faller ut av samfunnet og lettere blir tiltrukket ytterliggående grupper som tilbyr fellesskap og beskyttelse.

På vakt. Det er viktig å være på vakt når noen begynner å «rendyrke» sin religiøse identitet, hevder monopol på sin forståelse av islam, og stempler alle som er uenige med ens oppfatninger som avvikere, hyklere eller frafalne. Dette er en del av dehumaniseringen av de andre.

Når denne rendyrkede identiteten blir satt under press, kan det reageres med aggresjon eller vold. Det tegnes opp nye linjer mellom rett og galt, sammen med de utvalgte menneskene man deler virkelighetsoppfatning med. Slik dannes det et meningsfellesskap som forsterker ens subjektive identitet. Å motarbeide monopoliserte, ekskluderende identiteter er et vesentlig ledd i arbeidet mot radikalisering.

FØRST PUBLISERT PÅ DEBATTSIDENE I VÅRT LAND 11.11.2014

Gå til innlegget

Flerkulturell eldreomsorg

Publisert nesten 6 år siden

Presisering: Jeg mener ikke at det offentlige skal tilrettelegge for eldrehjem for egne innvandrergrupper, men at dette kan gjøres på eget initiativ ved behov.

Vårt Land skriver i dag om at antall innvandrere over 80 år vil firedobles de neste 20 årene. Dette er en problemstilling vi må være forbredt på, og en del av de konkrete utfordringene knyttet til dette nevnes punktvis i Vårt Lands artikkel.

Jeg blir sitert på at jeg vil ha egne eldrehjem for ulike innvandrergrupper. Her vil jeg presisere at jeg ikke mener at samfunnet skal tilrettelegge for dette, men at det vil bli en realitet at en del eldrehjem, særlig i Gamle Oslo, Groruddalen og Oslo Sør, vil ha en høy andel brukere med innvandrerbakgrunn og at det er viktig å imøtegå denne utviklingen på en kompetent og inkluderende måte.

Samfunnet skal sørge for at individet har tilgang til likeverdige tjenester, og dette innebærer blant annet at kommunen må sørge for at det er tilstrekkelig flerkulturell kunnskap hos sine ansatte i eldreomsorgen, og at man er klar over de utfordringene det medfører å ha svak språkforståelse og/eller andre kulturelle- og religiøse referanserammer enn majoritetsbefolkningen. 

Hvis noen ønsker å opprette egne eldresenter basert på språkgruppe, religion eller annen tilhørighet, så er ikke det statens ansvar, men noe som kan gjøres i privat regi, på samme måte som for eksempel Jødisk bo- og seniorsenter, som jeg trakk frem som eksempel til Vårt Land.

I et velfungerende flerkulturelt samfunn skal ikke det offentlige legge opp til segregering, men inkludering i fellestjenestene. Det må likevel være rom for at det kan opprettes egne private tilbud, som kan gi en mer spisset tilrettelegging for aktuelle målgrupper. Å ivareta våre eldre er en av de fremste oppgavene for fellesskapet, og en god flerkulturell eldreomsorg bør være en viktig politisk satsning fremover.

Gå til innlegget

Engler og demoner

Publisert over 6 år siden

Ahmed Akkari trodde han kjempet de godes kamp.

Den tidligere radikale islamisten og konfliktingeniøren Ahmed Akkari besøkte i går Oslo, for å presentere sin bok om hvordan han gikk fra å være en sint anti-vestlig imam til å bli en dedikert forkjemper for demokrati og ytringsfrihet: Min avsked med islamismen.

Akkari var en sentral aktør i den såkalte «Muhammed-krisen», en konflikt som bunnet i publiseringen av en serie karikaturer av profeten Mohammed i Jyllands-Posten i 2005, og utviklet seg til et rent diplomatisk helvete og endte opp med at flere hundre menneskeliv gikk tapt, ambassader ble ramponert og terroraksjoner planlagt.

Fiendskap. Akkari reiste blant annet med en gruppe religiøse ledere til Midtøsten for å mobilisere til motreaksjoner fra myndighetene og islamistiske grupperinger som Hamas og Hizbollah, og bidro slik direkte til den katastrofale eskaleringen av konflikten. Kort oppsummert så ble krisen en levende manifestasjon på fiendskapet mellom «den muslimske verden» og «Vesten». Den bekreftet ytterkantenes verste fordommer.

Saken fikk en enorm symbolsk verdi, og i mediene var det som oftest de som skrek høyest som fikk plass. I Norge fikk vi noen år senere vår egen Muhammed-krise, da Dagbladet trykket profeten Muhammed fremstilt som en gris på forsiden av avisen. Denne hendelsen utgjorde blant annet startstuddet for etableringen av den ekstreme gruppen som i dag er kjent under navnet «Profetens Ummah», med blant annet Arfan Bhatti og Ubaydullah Hussain i spissen

Godt ut av det onde. Det som imidlertid altfor sjelden blir løftet frem er alle de interne diskusjonene og oppgjørene blant muslimer, som kom i kjølvannet av Muhammed-krisen. De radikale skrikhalsene, som Akkari var en av, motiverte den tidligere tause majoriteten av muslimer til å ta til motmele. Både innad i egne kretser, men også i den offentlige debatten kom det stadig nye, uredde muslimske stemmer som forsvarte ytringsfriheten og det norske samfunnet. Som nektet å bli tatt til gissel av de ytterliggående oppviglerne – de som kidnappet islam til et identitetspolitisk maktspill de var dømt til å tape.

Englene i mediedramaturgien hadde ikke lenger bare lyst hår og hvit hud, det var også hijabkledde kvinner og skjeggete menn som inntok scenen og viste eierskap til våre felles verdier. Islamdebatten er blitt mer mangfoldig, og nyansene vanskeligere å ignorere.

Politisk sprengkraft. Muhammed-karikaturene har en emosjonell og politisk sprengkraft som virker hinsides all fornuft fra et vestlig ståsted. Noe av forklaringer ligger i et allerede latent raseri over urettferdighet og undertrykkelse mange med bakgrunn fra muslimske samfunn har følt på kroppen. Noen har generasjoner med voldstraumer i bagasjen. Opplevelse av stigmatisering og utenforskap som minoritet er også en sårbarhetsfaktor som kan lede på destruktive veier.

Tegningene ble symbolet på noe mye større, de ble tolket som et fiendtlig uttrykk for vestlig arroganse, imperialisme og maktbruk. Dette såre konfliktpotensialet utnyttet Akkari og hans likemenn på det groveste. I dag angrer han. 

Bønn om tilgivelse. Det er beundringsverdig at Akkari tar oppgjøret med sin fortid i offentligheten. Det er viktig for oss å forstå prosessene som ligger bak de forandringene han har vært igjennom. Det er også beundringsverdig at de som Akkari satte i personlig fare, klarer å tilgi. At samfunnet tar imot han igjen.

Personlig næret jeg aldri noe sinne mot de som trykket karikaturene, ytringsfriheten er et hellig prinsipp for meg. Men jeg hatet Akkaris handlinger. Jeg hatet at han misbrukte religionens navn til å bidra til mer uro, i stedet for å bygge bruer og tillit. Jeg hatet at han gjorde hverdagen for «muslimen i gata» vanskeligere, ved å vekke mer skepsis og fordommer. Han gjorde det så enkelt for muslimhatere å selge sitt budskap, han spredte frykt.

Men i motsetning til så mange andre som har næret opp til hat, så gjør han opp for seg. Det står det respekt av. Det er menneskelig å forandre mening. I Norge har vi hatt dedikerte tilhengere av Hizb ut-Tahir, som har gått helt vekk fra ideologien de tideligere omfavnet.

Ikke demonisere. Organisasjonen lyktes aldri med å slå røtter her. Vi har tidligere talibanere og Khomeini-supportere. Vi har nynazister som i dag er antirasister. Essensen i Akkaris historie er at vi må ikke gi opp mennesker, vi må ikke demonisere. Vi må i fellesskap så de frøene til forsoning, som enkeltpersonene langs Akkaris livsløp gjorde. Slik at neste gang noen prøver å hisse opp til konflikt, er vi alle bedre forbredt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.4.2014

Gå til innlegget

Sharia og «haltende ekteskap»

Publisert nesten 7 år siden

Muslimske kvinner kan ved inngåelse av ekteskap reservere seg rett til skilsmisse. Det gjøres i liten grad. I ikke-muslimske samfunn oppstår da et juridisk vakuum med «haltende ekteskap».

Lørdag tok Vårt Land oss med til en islamsk domstol i England, drevet av sheykh Siddiqi. Med mandat fra britiske myndigheter kan Siddiqi dømme i arvetvister, avtale- og forretningstvister og enkelte familierettslige saker i henhold til sharia, islamsk lov. Siddiqi mener Norge også bør få et slikt system, og mener at det vil være «mat til ekstremistene» dersom ikke også norske muslimer får et slikt tilbud.

Her i Norge har Stålsett-utvalget eksplisitt sagt at de ikke anbefaler egne instanser som dømmer kun etter ett bestemt religiøst begrunnet normsystem. Men de har også presisert at det trengs langt mer kompetanse om dette innen norsk rettsvesen, og anbefaler derfor i utredningen at man må anskaffe ekspertise på religiøse rettstradisjoner i norske konfliktløsningsorganer, slik som offentlige meklingsråd. En høringsuttalelse fra de statlige konfliktrådene bekrefter at det er et problem at man mangler en slik kompetanse.

I Norge har imamer og andre ressurspersoner knyttet til muslimske trossamfunn, drevet med konfliktmegling og religiøs rådgivning i flere tiår. Det har vært en sentral del av institusjonalisering av islam i Norge – dannelsen av «norsk islam».

Stor pågang. Moskeenes sosiale funksjon er mer omfattende i minoritets- og migrasjonskontekst enn i land med muslimsk majoritet. Det er flere grunner til at moskeene har stor pågang fra særlig ektepar, og da spesielt kvinner som søker hjelp til megling.

I mange muslimske miljøer er normen at familiære problemer holdes innenfor husets fire vegger. Det er knyttet til ære og skam å ta opp private saker med utenforstående. Det er imidlertid sosialt akseptert å oppsøke en moské eller person med religiøs autoritet. Samtidig handler det også om språk- og kulturell forståelse. Om å møte forståelse for ens identitet og religiøse tilhørighet.

De imamene som er mest populære å oppsøke, er de som ved siden av å ha innsikt i teologien, og har har tilegnet seg en god, kulturell kompetanse på det norske samfunnet generelt og utfordringene knyttet til å leve som flerkulturell. Moskeen er også et lavterskeltilbud - man trenger ikke henvisning eller stå på venteliste. Det er gratis og man kan få hjelp praktisktalt til alle døgnets tider.

Juridisk vakuum. Det handler først og fremst om skrantende ekteskap, og særlig kvinners utfordringer knyttet til å få en religiøs skilsmisse i en tradisjon hvor menn kan skille seg uten kvinnens samtykke, mens kvinner må be mannen om skilsmisse eller oppsøke en offentlig domstol og begrunne hvorfor hun ønsker å skille seg. Slike domstoler finnes ikke i Norge.

Fra et teologisk ståsted kunne denne skjevheten lett rettes opp, siden det er fullt mulig for kvinnen å reservere rett til skilsmisse ved inngåelse av ekteskapet - slik at hun kan ta initiativ til å oppløse forholdet på lik linje med mannen. Dessverre blir ikke dette gjort i særlig stor grad. Slik oppstår det i ikke-muslimske samfunn et juridisk vakuum hvor såkalte «haltende ekteskap» blir et problem.

Forskjellig praksis. Det er forskjellig praksis i de forskjellige moskeene, og ofte forhører man seg rundt før man velger hvilken man vil oppsøke.

Det er også andre typer konflikter som er aktuelle, for eksempel uenigheter rundt økonomi, barneoppdragelse og arbeidsfordeling. Unge muslimer som føler seg presset til å gifte seg, eller ikke får gifte seg med den de ønsker, oppsøker også ofte moskeene for å få hjelp til å finne løsninger med familien. Imamene kan med teologiske argumenter overbevise familiene, slik at de unge får gifte seg med sin utkårede eller slipper å inngå ekteskap. Er man misfornøyd med rådene man får i én moské, går man videre til neste. Det har de siste årene også blitt svært vanlig å henvende seg til religiøse rådgivere over internett, og mange imamer er tilgjengelige via online chattetjenester som Skype og Paltalk, både i Norge og utlandet. 

Tett samarbeid. Stålsett-utvalget har tatt opp et viktig poeng når det belyser mangelen på kompetanse. Jeg mener den beste løsningen i Norge ikke er å opprette egne instanser for muslimer, men heller at offentlige konfliktråd og familievernkontorer inngår nære samarbeid med moskeene. Slik vil de kunne få tilgang til den religiøse og kulturelle kunnskapen de mangler, og moskeene vil kunne få bedre kompetanse på de juridiske, psykologiske og byråkratiske aspektene i henvendelsene de får.

Dette vil være med å kvalitetssikre begge instansenes arbeid, og samtidig bevare funksjonen moskeene har som et sosialt akseptabelt lavterskeltilbud. Det vil også ivareta hensynet til maktbalansen mellom staten og trossamfunns indre anliggende, og aller viktigst: det ufravikelige prinsippet om likhet for loven. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.09.2013

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2536 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1135 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 798 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 642 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 599 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 581 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere