Linda Noor

Alder:
  RSS

Om Linda

Sosialantropolog
Daglig leder i Minotenk - Minoritetspolitisk tenketank
www.minotenk.no

Følgere

På vakt mot islam-monopol

Publisert over 5 år siden

Det er viktig å være på vakt når noen begynner å hevde monopol på sin forståelse av islam.

Radikalisering har preget nyhetsbildet det siste året. PST anser islamistisk ekstremisme som den største trusselen for terror i Norge og frykter et angrep innen ett år. Selv om regjeringen har fått på plass en handlingsplan, fortsetter antallet fremmedkrigere å øke – og ekstreme grupper som IS/ISIL får flere sympatisører. Det totale bildet er at vi har et skrikende behov for forebygging.

Vi erfarer at det er et prekært behov for fenomenkunnskap om voldelig radikalisering med islamistisk fortegn, både fordi dette er et relativt nytt fenomen i norsk sammenheng og fordi den religiøse komponenten gjør det enda mer sensitivt. 

Med økt kompetanse kan vi demme oppunder uvitenhet og fremmedfrykt. Det kan stimulere til fruktbare løsninger, så vi direkte kan adressere de som står i fare for å gå inn i en radikaliseringsprosess og ende opp med kanskje å bruke vold.

Stigmatisert. Samtidig som vi arbeider med målrettede forebyggende tiltak, må vi også jobbe med inkludering. Mange unge norske muslimer føler seg stigmatisert og mistenkeliggjort i det norske samfunnet – vi må klare å skille mellom muslimer flest og de få individene som har ekstreme tendenser. 

Vi observerer daglig hatefulle ytringer mot muslimer på sosiale medier, og vi vet at fremmedgjøring og mangel på tilhørighet er sentrale faktorer i en radikaliseringsprosess, derfor er en bred forebyggingsplattform utrolig viktig. Foreldre har på sin side et særlig ansvar til å styrke deres barns posisjon i samfunnet og ikke medvirke til segregering og mistillit ovenfor storsamfunnet.

Den transnasjonale virkeligheten mange unge lever i, særlig på internett, må tas på alvor. Vi må tørre å snakke om de vanskelige temaene som ungdommer bekymrer seg for og tenker mye på, som internasjonale kriger og konflikter, som store deler av majoriteten kun har et upersonlig forhold til via nyhetene. 

Ungdom har ofte en utpreget rettferdighetssans som bør få mulighet til utfolde seg i et konstruktivt samfunnsengasjement. Å underkommunisere global urettferdighet, undertrykking og skjeve maktforhold vil gjøre det lettere for ytterliggående aktører å definere et fiendebilde og en løsning til rotløse unge sinn.

Identitet. Søken etter identitet og tilhørighet er sentralt for å forstå hvorfor noen slutter seg til ekstreme grupper. Mange unge muslimer føler at det er vanskelig å bli akseptert som norsk, selv om de er født og oppvokst her.

Dette skyldes en trang forestilling om hva det vil si å være norsk, både i storsamfunnet og hos foreldregenerasjonen. Dannelsen av en norsk muslimsk identitet blir preget at den offentlige debatten ofte setter islam og «det norske» i et motsetningsforhold.

Mange unge muslimer løser dette motsetningsforholdet ved å innta en «universell islamsk orientering», både mentalt og sosialt. Religiøse fellesskap kan gi en følelse av tilhørighet som beskytter medlemmene mot kulturell fremmedgjøring. 

Unge muslimer som blir mer opptatt av sin religiøse bakgrunn, tilegner seg kunnskap om hvordan islam best kan praktiseres i et flerkulturelt samfunn. Mange fremhever sin religiøse tilhørighet som en styrke og ressurs, som et positivt bidrag til det mangfoldige Norge. Hvis ikke dette identitetsarbeidet blir anerkjent, kan konsekvensen være at man faller ut av samfunnet og lettere blir tiltrukket ytterliggående grupper som tilbyr fellesskap og beskyttelse.

På vakt. Det er viktig å være på vakt når noen begynner å «rendyrke» sin religiøse identitet, hevder monopol på sin forståelse av islam, og stempler alle som er uenige med ens oppfatninger som avvikere, hyklere eller frafalne. Dette er en del av dehumaniseringen av de andre.

Når denne rendyrkede identiteten blir satt under press, kan det reageres med aggresjon eller vold. Det tegnes opp nye linjer mellom rett og galt, sammen med de utvalgte menneskene man deler virkelighetsoppfatning med. Slik dannes det et meningsfellesskap som forsterker ens subjektive identitet. Å motarbeide monopoliserte, ekskluderende identiteter er et vesentlig ledd i arbeidet mot radikalisering.

FØRST PUBLISERT PÅ DEBATTSIDENE I VÅRT LAND 11.11.2014

Gå til innlegget

Flerkulturell eldreomsorg

Publisert over 5 år siden

Presisering: Jeg mener ikke at det offentlige skal tilrettelegge for eldrehjem for egne innvandrergrupper, men at dette kan gjøres på eget initiativ ved behov.

Vårt Land skriver i dag om at antall innvandrere over 80 år vil firedobles de neste 20 årene. Dette er en problemstilling vi må være forbredt på, og en del av de konkrete utfordringene knyttet til dette nevnes punktvis i Vårt Lands artikkel.

Jeg blir sitert på at jeg vil ha egne eldrehjem for ulike innvandrergrupper. Her vil jeg presisere at jeg ikke mener at samfunnet skal tilrettelegge for dette, men at det vil bli en realitet at en del eldrehjem, særlig i Gamle Oslo, Groruddalen og Oslo Sør, vil ha en høy andel brukere med innvandrerbakgrunn og at det er viktig å imøtegå denne utviklingen på en kompetent og inkluderende måte.

Samfunnet skal sørge for at individet har tilgang til likeverdige tjenester, og dette innebærer blant annet at kommunen må sørge for at det er tilstrekkelig flerkulturell kunnskap hos sine ansatte i eldreomsorgen, og at man er klar over de utfordringene det medfører å ha svak språkforståelse og/eller andre kulturelle- og religiøse referanserammer enn majoritetsbefolkningen. 

Hvis noen ønsker å opprette egne eldresenter basert på språkgruppe, religion eller annen tilhørighet, så er ikke det statens ansvar, men noe som kan gjøres i privat regi, på samme måte som for eksempel Jødisk bo- og seniorsenter, som jeg trakk frem som eksempel til Vårt Land.

I et velfungerende flerkulturelt samfunn skal ikke det offentlige legge opp til segregering, men inkludering i fellestjenestene. Det må likevel være rom for at det kan opprettes egne private tilbud, som kan gi en mer spisset tilrettelegging for aktuelle målgrupper. Å ivareta våre eldre er en av de fremste oppgavene for fellesskapet, og en god flerkulturell eldreomsorg bør være en viktig politisk satsning fremover.

Gå til innlegget

Engler og demoner

Publisert rundt 6 år siden

Ahmed Akkari trodde han kjempet de godes kamp.

Den tidligere radikale islamisten og konfliktingeniøren Ahmed Akkari besøkte i går Oslo, for å presentere sin bok om hvordan han gikk fra å være en sint anti-vestlig imam til å bli en dedikert forkjemper for demokrati og ytringsfrihet: Min avsked med islamismen.

Akkari var en sentral aktør i den såkalte «Muhammed-krisen», en konflikt som bunnet i publiseringen av en serie karikaturer av profeten Mohammed i Jyllands-Posten i 2005, og utviklet seg til et rent diplomatisk helvete og endte opp med at flere hundre menneskeliv gikk tapt, ambassader ble ramponert og terroraksjoner planlagt.

Fiendskap. Akkari reiste blant annet med en gruppe religiøse ledere til Midtøsten for å mobilisere til motreaksjoner fra myndighetene og islamistiske grupperinger som Hamas og Hizbollah, og bidro slik direkte til den katastrofale eskaleringen av konflikten. Kort oppsummert så ble krisen en levende manifestasjon på fiendskapet mellom «den muslimske verden» og «Vesten». Den bekreftet ytterkantenes verste fordommer.

Saken fikk en enorm symbolsk verdi, og i mediene var det som oftest de som skrek høyest som fikk plass. I Norge fikk vi noen år senere vår egen Muhammed-krise, da Dagbladet trykket profeten Muhammed fremstilt som en gris på forsiden av avisen. Denne hendelsen utgjorde blant annet startstuddet for etableringen av den ekstreme gruppen som i dag er kjent under navnet «Profetens Ummah», med blant annet Arfan Bhatti og Ubaydullah Hussain i spissen

Godt ut av det onde. Det som imidlertid altfor sjelden blir løftet frem er alle de interne diskusjonene og oppgjørene blant muslimer, som kom i kjølvannet av Muhammed-krisen. De radikale skrikhalsene, som Akkari var en av, motiverte den tidligere tause majoriteten av muslimer til å ta til motmele. Både innad i egne kretser, men også i den offentlige debatten kom det stadig nye, uredde muslimske stemmer som forsvarte ytringsfriheten og det norske samfunnet. Som nektet å bli tatt til gissel av de ytterliggående oppviglerne – de som kidnappet islam til et identitetspolitisk maktspill de var dømt til å tape.

Englene i mediedramaturgien hadde ikke lenger bare lyst hår og hvit hud, det var også hijabkledde kvinner og skjeggete menn som inntok scenen og viste eierskap til våre felles verdier. Islamdebatten er blitt mer mangfoldig, og nyansene vanskeligere å ignorere.

Politisk sprengkraft. Muhammed-karikaturene har en emosjonell og politisk sprengkraft som virker hinsides all fornuft fra et vestlig ståsted. Noe av forklaringer ligger i et allerede latent raseri over urettferdighet og undertrykkelse mange med bakgrunn fra muslimske samfunn har følt på kroppen. Noen har generasjoner med voldstraumer i bagasjen. Opplevelse av stigmatisering og utenforskap som minoritet er også en sårbarhetsfaktor som kan lede på destruktive veier.

Tegningene ble symbolet på noe mye større, de ble tolket som et fiendtlig uttrykk for vestlig arroganse, imperialisme og maktbruk. Dette såre konfliktpotensialet utnyttet Akkari og hans likemenn på det groveste. I dag angrer han. 

Bønn om tilgivelse. Det er beundringsverdig at Akkari tar oppgjøret med sin fortid i offentligheten. Det er viktig for oss å forstå prosessene som ligger bak de forandringene han har vært igjennom. Det er også beundringsverdig at de som Akkari satte i personlig fare, klarer å tilgi. At samfunnet tar imot han igjen.

Personlig næret jeg aldri noe sinne mot de som trykket karikaturene, ytringsfriheten er et hellig prinsipp for meg. Men jeg hatet Akkaris handlinger. Jeg hatet at han misbrukte religionens navn til å bidra til mer uro, i stedet for å bygge bruer og tillit. Jeg hatet at han gjorde hverdagen for «muslimen i gata» vanskeligere, ved å vekke mer skepsis og fordommer. Han gjorde det så enkelt for muslimhatere å selge sitt budskap, han spredte frykt.

Men i motsetning til så mange andre som har næret opp til hat, så gjør han opp for seg. Det står det respekt av. Det er menneskelig å forandre mening. I Norge har vi hatt dedikerte tilhengere av Hizb ut-Tahir, som har gått helt vekk fra ideologien de tideligere omfavnet.

Ikke demonisere. Organisasjonen lyktes aldri med å slå røtter her. Vi har tidligere talibanere og Khomeini-supportere. Vi har nynazister som i dag er antirasister. Essensen i Akkaris historie er at vi må ikke gi opp mennesker, vi må ikke demonisere. Vi må i fellesskap så de frøene til forsoning, som enkeltpersonene langs Akkaris livsløp gjorde. Slik at neste gang noen prøver å hisse opp til konflikt, er vi alle bedre forbredt.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26.4.2014

Gå til innlegget

Sharia og «haltende ekteskap»

Publisert over 6 år siden

Muslimske kvinner kan ved inngåelse av ekteskap reservere seg rett til skilsmisse. Det gjøres i liten grad. I ikke-muslimske samfunn oppstår da et juridisk vakuum med «haltende ekteskap».

Lørdag tok Vårt Land oss med til en islamsk domstol i England, drevet av sheykh Siddiqi. Med mandat fra britiske myndigheter kan Siddiqi dømme i arvetvister, avtale- og forretningstvister og enkelte familierettslige saker i henhold til sharia, islamsk lov. Siddiqi mener Norge også bør få et slikt system, og mener at det vil være «mat til ekstremistene» dersom ikke også norske muslimer får et slikt tilbud.

Her i Norge har Stålsett-utvalget eksplisitt sagt at de ikke anbefaler egne instanser som dømmer kun etter ett bestemt religiøst begrunnet normsystem. Men de har også presisert at det trengs langt mer kompetanse om dette innen norsk rettsvesen, og anbefaler derfor i utredningen at man må anskaffe ekspertise på religiøse rettstradisjoner i norske konfliktløsningsorganer, slik som offentlige meklingsråd. En høringsuttalelse fra de statlige konfliktrådene bekrefter at det er et problem at man mangler en slik kompetanse.

I Norge har imamer og andre ressurspersoner knyttet til muslimske trossamfunn, drevet med konfliktmegling og religiøs rådgivning i flere tiår. Det har vært en sentral del av institusjonalisering av islam i Norge – dannelsen av «norsk islam».

Stor pågang. Moskeenes sosiale funksjon er mer omfattende i minoritets- og migrasjonskontekst enn i land med muslimsk majoritet. Det er flere grunner til at moskeene har stor pågang fra særlig ektepar, og da spesielt kvinner som søker hjelp til megling.

I mange muslimske miljøer er normen at familiære problemer holdes innenfor husets fire vegger. Det er knyttet til ære og skam å ta opp private saker med utenforstående. Det er imidlertid sosialt akseptert å oppsøke en moské eller person med religiøs autoritet. Samtidig handler det også om språk- og kulturell forståelse. Om å møte forståelse for ens identitet og religiøse tilhørighet.

De imamene som er mest populære å oppsøke, er de som ved siden av å ha innsikt i teologien, og har har tilegnet seg en god, kulturell kompetanse på det norske samfunnet generelt og utfordringene knyttet til å leve som flerkulturell. Moskeen er også et lavterskeltilbud - man trenger ikke henvisning eller stå på venteliste. Det er gratis og man kan få hjelp praktisktalt til alle døgnets tider.

Juridisk vakuum. Det handler først og fremst om skrantende ekteskap, og særlig kvinners utfordringer knyttet til å få en religiøs skilsmisse i en tradisjon hvor menn kan skille seg uten kvinnens samtykke, mens kvinner må be mannen om skilsmisse eller oppsøke en offentlig domstol og begrunne hvorfor hun ønsker å skille seg. Slike domstoler finnes ikke i Norge.

Fra et teologisk ståsted kunne denne skjevheten lett rettes opp, siden det er fullt mulig for kvinnen å reservere rett til skilsmisse ved inngåelse av ekteskapet - slik at hun kan ta initiativ til å oppløse forholdet på lik linje med mannen. Dessverre blir ikke dette gjort i særlig stor grad. Slik oppstår det i ikke-muslimske samfunn et juridisk vakuum hvor såkalte «haltende ekteskap» blir et problem.

Forskjellig praksis. Det er forskjellig praksis i de forskjellige moskeene, og ofte forhører man seg rundt før man velger hvilken man vil oppsøke.

Det er også andre typer konflikter som er aktuelle, for eksempel uenigheter rundt økonomi, barneoppdragelse og arbeidsfordeling. Unge muslimer som føler seg presset til å gifte seg, eller ikke får gifte seg med den de ønsker, oppsøker også ofte moskeene for å få hjelp til å finne løsninger med familien. Imamene kan med teologiske argumenter overbevise familiene, slik at de unge får gifte seg med sin utkårede eller slipper å inngå ekteskap. Er man misfornøyd med rådene man får i én moské, går man videre til neste. Det har de siste årene også blitt svært vanlig å henvende seg til religiøse rådgivere over internett, og mange imamer er tilgjengelige via online chattetjenester som Skype og Paltalk, både i Norge og utlandet. 

Tett samarbeid. Stålsett-utvalget har tatt opp et viktig poeng når det belyser mangelen på kompetanse. Jeg mener den beste løsningen i Norge ikke er å opprette egne instanser for muslimer, men heller at offentlige konfliktråd og familievernkontorer inngår nære samarbeid med moskeene. Slik vil de kunne få tilgang til den religiøse og kulturelle kunnskapen de mangler, og moskeene vil kunne få bedre kompetanse på de juridiske, psykologiske og byråkratiske aspektene i henvendelsene de får.

Dette vil være med å kvalitetssikre begge instansenes arbeid, og samtidig bevare funksjonen moskeene har som et sosialt akseptabelt lavterskeltilbud. Det vil også ivareta hensynet til maktbalansen mellom staten og trossamfunns indre anliggende, og aller viktigst: det ufravikelige prinsippet om likhet for loven. 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.09.2013

Gå til innlegget

Hijabdebatten tilslører nyansene

Publisert nesten 8 år siden

Minotenk har et liberalt og feministisk utgangspunkt til hijab, hvor vi mener at kvinners klesvalg er og blir et privat anliggende – slik det fortoner seg for menn. Ingen skal presses til å kle seg i noe de ikke ønsker.

Sara Azmeh Rasmussen etterlyser debatt om slør i sitt innlegg på Verdidebatt. Hun viser til Minotenks invitasjonstekst til dialogmøtet "Muslimske kvinner - Frie, frekke og frelste?"– hvor vi blant annet spør om vi endelig kan legge bak oss spørsmål omden muslimske kvinnens klesdrakt.

Minotenk består av unge minoriteter med forskjellig etnisk og religiøs bakgrunn som jobber med å tilby minoriteter en plattform i samfunnsdebatten hvor de kan definere sine egne problemstillinger.

Overfladisk. Bakgrunnen for Minotenks ledende spørsmål om vi kan legge hijabdebatten bak oss, er todelt:

Det ene er at vi har sett oss lei av å diskutere noe så overfladisk som klesvalg. Både i den offentlige debatten over mange år, men også innad i de muslimske miljøene er diskusjoner om klesstilen til muslimske kvinner et stadig tilbakevennende tema. Søk på ordet ”hijab” i hvilket som helst muslimsk diskusjonsforum – og det vil komme opp endeløse tråder med opphetet debatt.

Minotenk har et liberalt og feministisk utgangspunkt til hijab, hvor vi mener at kvinners klesvalg er og blir et privat anliggende – slik det fortoner seg for menn. Ingen skal presses til å kle seg i noe de de ikke ønsker. Dette er et hjertesukk både til storsamfunnet og det muslimske miljøet.

Runddans. Når vi blir hengende igjen i den evige runddansen hvor hijabmotstanderne hevder hijab er kvinneundertrykkende, og hijabtilhengerne mener det er frigjørende – så kommer vi ingen vei. Man kan være undertrykt muslimsk kvinne uten hijab og man kan være fri og fremadstormende med hijab. Patriarkalske verdier er ikke uløselig knyttet til hijab, virkeligheten er kompleks. Den offentlige debatten har dessverre en lei tendens til å tilsløre nyansene og mangfoldet, og slik kommer vi heller aldri videre.

Azmeh Rasmussen hevder at det store temaet heller er islamfobi. Meg bekjent har ingen muslimsk organisasjon tatt opp temaet islamofobi – og Minotenk har heller ikke noe aktivt forhold til begrepet. Vi er selvfølgelig bekymret for den veldokumenterte skepsisen mot muslimer, så vel som mot jøder og andre minoriteter – men vi har prioritert å jobbe med holdninger innad i minoritetsmiljøene og minoritetsgruppers forhold til hverandre.

Selvråderett. Det bør handle om kvinnens selvråderett – autonomi – over egen kropp og eget sinn. Selvtillit. Verdighet. Afrikanske kvinner bruker enorme krefter på å rette ut håret, i vesten er grått, ufarget, kvinnehår nesten blitt tabu. Hijab er i så måte en blindvei i en mye større og viktigere debatt, som kvinner på tvers av etnisitet, klasse og religion kan føles eierskap til.

Azmeh Rasmussen etterlyser muslimske kvinners tilstedeværelse. At det ikke er kvinner ved sharia-instituttene i Saudi-Arabia må da være et positivt faktum? Min erfaring er at unge norskmuslimske kvinner i stedet studerer islam her i vesten – ellers de satser rett og slett kun på verdslig utdanning og her presterer de med glans.

Aktive. Kvinner har de siste tyve årene blitt stadig mer aktive og godt organisert i de norske moskeene. Muslimske ungdomsorganisasjoner domineres nå av jenter, i muslimsk studentersamfunn har de måttet kvotere inn gutter i styret.

De religiøse rådende er svært mannsdominerte (som i de fleste religioner for øvrig), men dette vil endre seg fremover som den unge generasjonen muslimske kvinner strider frem. De eldre mennenes innflytelse minsker drastisk der hvor kunnskap er tilgjengelig for alle. Flere av mine venninner reiser flere ganger årlig på studieturer med vestlige shaykher til både Saudi-Arabia, Yemen, Sverige og Spania.

Likestilling. Azmeh Rasmussen mener å illustrere hvordan det er på bakken med et eksempel på et par som går inn hver sin inngang i Rabita-moskeen i Oslo sentrum.

Faktum er at både kvinner og menn bruker hovedinngangen i den aktuelle moskeen. Ledelsen, som består av både kvinner og menn, har en bevisst politikk på likestilling og støtter kvinnene som krever sin plass i moskeens lokaler. Det vet egentlig Azmeh Rasmussen godt fordi jeg selv tok henne med dit på en omvisning for flere år tilbake. Her tilsløres igjen nyansene.

Individer, ikke gruppe. Det er på høy tid unge muslimske kvinner blir tilnærmet som individer og ikke bare som en del av en gruppe mange har en rekke vrangforestillinger om. Det er en dobbel belastning når man kjemper for frihet og selvrealisering i eget miljø, og samtidig må forholde seg til det polemiske og insisterende offerstempelet fra prisvinnende samfunnsdebattanter som Azmeh Rasmussen.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere