Linda Noor

Alder:
  RSS

Om Linda

Sosialantropolog
Daglig leder i Minotenk - Minoritetspolitisk tenketank
www.minotenk.no

Følgere

"Alternativ sannhet" om hijab

Publisert 9 måneder siden - 9625 visninger

Al-Kubaisi eller andre menn skal ikke definere hva som er «muslimsk atferd» for kvinner.

Walid Al-Kubaisi var på nyåret ekspertvitne til fordel for Merete Hodne i Gulating lagmannsrett. Han har publisert et sammendrag av vitnemålet på hans egen blogg. Det er ikke en eneste referanse, så hele teksten er dominert av udokumenterte påstander, logiske brister og fake news, med bilde av den amerikansk-palestinske aktivisten Linda Sarsour med undertekst "Muslim Brotherhood-Hamas operative", nøyaktig det samme bildet og betegnelsen som hyppig blir delt på anti-muslimske/konspi/ytre høyre sider, etter at Sarsour holdt appell under den globale kvinnemarsjen mot Trump i midten av januar.

Ja, hijab kan være en del av en politisk-religiøs overbevisning, men vi vet også at det er mange flere kvinner som bærer hijab enn kvinner som er islamister. Se for eksempel Filters ferske undersøkelse som viser at norske muslimer er overveiende sekulære. Al-Kubaisi hevder likefult at det er kun islamistiske og fanatiske muslimer som velger hijab som en del av islam. Dette er for det første ikke sant, og slike fremstillinger gir i verste fall legitimitet og næring til diskriminering og hets av hijabbærende kvinner.

Ja, hijab har vært et viktig symbol for diverse islamist-bevegelser, både blant sunni og sjia, akkurat som skjegg og annen islamsk symbolikk, men det er nettopp for å legitimere sin politiske agenda i religion. Det betyr ikke at alle som har skjegg eller bærer hijab, støtter islamistene i denne taktikken, og det betyr ikke at man skal la islamistene få definisjonsmakten over islamske skikker, normer og symboler. Det finnes også kvinnelige islamister uten hijab, det finnes også islamister som er nasjonalister, sosialister og kapitalister. Med andre ord: islamister er en mangfoldig gruppe, med store uenigheter seg imellom og i stadig endring. 

Islamister har ikke slettet kulturelle og nasjonale trekk, slik Al-Kubaisi påstår. Et trent øye kan lett skille de ulike nasjonale-kulturelle trendene innen hijab-bruk, f.eks skille tyrkiske, egyptiske, pakistanske, saudiske, somaliske og iranske. I vesten er det vanlig at hijab-moten blir en fusjon mellom ulike kulturelle og nasjonale varianter, gjerne kombinert med vestlige plagg, som jeans og blazer.

Al-Kubaisi skriver at Malika Bayans hijabbilder er et signal på islamisme og sharia. Selv om Malika Bayan utallige ganger offentlig har sagt at det ikke er et politisk statement og at hun ikke er politisk engasjert overhodet. Nå skal det også nevnes at Bayan har fått masse kritikk fra konservative og islamistiske muslimer, for å i det hele tatt dele bilder av seg selv, og for å bruke sminke.

Al-Kubaisi avslutter med å erklære Malika Bayans adferd som umuslimsk, fordi hun ikke adlyder teologer og "imamer i Oslo" som mener at kvinner ikke kan oppsøke en unisex frisørsalong.

Velkommen til 2017 Al-Kubaisi! Det er ikke du eller andre menn som skal definere hva som er "muslimsk atferd" for muslimske kvinner. Mange muslimske kvinner tar hijab (i betydning hodesjal) av og på, noen bruker den ikke på bryllup, men ellers, noen bruker den bare på moskébesøk og under bønn. Noen bruker den kun på familiebesøk og lar den ligge på jobb, noen mener hijab handler mer om anstendig oppførsel enn om å dekke håret, mens andre bruker den også i flere situasjoner enn det er påkrevd ifølge de strengeste teologer, osv, osv. 

Heldigvis er den norske rettsstaten prinsipiell og forholder seg til diskrimineringsloven, og ikke til hverken teologi eller propaganda.

Gå til innlegget

Konspiratorisk islamforsker

Publisert rundt 1 år siden - 736 visninger

Ulrika Mårtensson går langt i å insinuere et slags komplott mellom staten og ulike organisasjoner som jobber på integreringsfeltet, mot Islamsk Råd Norge.

Klassekampen trykket 1. september en artikkel av islamforsker ved NTNU Ulrika Mårtensson. Hun går langt i å insinuere et slags komplott mellom staten og ulike organisasjoner som jobber på integreringsfeltet, mot Islamsk Råd Norge.

Dette tilsvaret kommer sent, men det er fordi Klassekampen ikke gjorde oss oppmerksom på Mårtenssons tekst da den ble trykket.

Mårtensson tar utgangspunkt i sommerens styrekonflikt i IRN og tillegger Minotenk og Just Unity en sentral rolle i saken. Minotenk har imidlertid ingenting med IRN-saken å gjøre, og har aldri hatt noe samarbeid med Just Unity. Vi har kritisert utspill fra generalsekretær Mehtab Afsar, men vi også hatt god dialog med både generalsekretæren og andre i IRN. Vi ble blant annet tidligere i år invitert til å holde foredrag på IRNs ungdomskonferanse.

Vi har aldri tatt opp IRN-saken med myndighetene, da dette overhodet ikke er vårt anliggende. Mårtensson tegner opp et konfliktbilde som ikke stemmer med virkeligheten.

Mårtensson tok kontakt med meg i høst på e-post og etterspurte oppdrag vi har for regjeringen på antiradikaliseringsarbeid. Siden Minotenk ikke jobber på oppdrag, eller har noe annet mandat enn det vi har definert selv, svarte jeg at hun gjerne måtte ta en telefon for å oppklare hennes feilaktige oppfatning. Hun avslo to ganger å snakke med meg på telefon, men skriver like fullt i Klassekampen at vi ikke vil oppgi opplysningene hun etterspør.

La meg utdype: Minotenk får statlig driftsstøtte, på samme ordning som Antirasistisk Senter, OMOD, HRS og flere andre organisasjoner som regnes som ressurser på integreringsfeltet. Dette er en støtte som går til daglig drift. Utover dette søker vi konkrete prosjektmidler fra for eksempel IMDi og Fritt Ord til prosjekter vi har utformet selv. Vi har utgitt flere pamfletter og bøker og har holdt kurs for unge voksne i menneskerettigheter, samfunnsengasjement og demokratisk deltakelse. Ellers reiser vi rundt og holder foredrag, workshops og bistår studenter, journalister, forskere og andre med henvendelser.

Minotenk har sammen med en rekke andre sivile organisasjoner gitt innspill til regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Da har vi hatt samme taletid som IRN og de andre organisasjonene til stede. Vi tilpasser ikke våre satsingsområder etter regjeringens politikk. Tvert imot anser vi det som sivilsamfunnets oppgave å ha et kritisk perspektiv og gi konstruktive innspill på myndighetenes politikk på felt vi har kompetanse på. Det er nettopp det som er verdien i å ha ikke-statlige organisasjoner. Vi er ikke advokater for regjeringens tiltak, slik Mårtensson helt uten belegg hevder.

Mårtensson påstår også at Minotenk skrudde opp kritikken mot Afsar i juli, da Yousef Assidiq i JustUnity la ut en Facebook-status med kritikk av IRN. Det var ikke et samordnet utspill, og Minotenk har ikke noe samarbeid verken med Just Unity eller LIM, som Mårtensson også kobler oss til. De som faktisk kjenner til IRN-saken, vet at dette handler om langvarige interne uenigheter om arbeidsform og organisasjonsstruktur og ikke et Facebook-utspill i juli.

Sammenligningen Mårtensson gjør med mektige og pengesterke amerikanske tenketanker er komisk. Minotenk får ikke penger av regjeringen for å implementere handlingsplanen, slik Mårtensson hevder. Det er kommune-Norges jobb.

Mårtensson hevder videre at Minotenks formål er å bidra til utvikling og implementering av politikk. Det stemmer ikke. Vi er først og fremst opptatt av dyrke frem flerkulturelle stemmer for å berike og nyansere den offentlige debatten. Det er derfor Minotenk ble startet, og det er vi er stolte av å ha lykkes med.

Minotenk består av samfunnsengasjerte unge voksne med ulike kulturelle og livssynsmessige bakgrunner, som samles om et ønske om å bidra positivt og kunnskapshevende til den norske samfunnsdebatten om temaer som angår vår fremtid. Selvfølgelig ønsker vi å løfte frem muslimske stemmer som fremmer en tolerant islamtolkning, all den tid mediene gir så mye oppmerksomhet til stemmer som fremmer dehumaniserende og reaksjonære fremstillinger av islam. Det er åpenbart viktig å vise det reelle mangfoldet blant muslimer, i en tid hvor fordommer og hat mot muslimer som gruppe er økende.

«Fra et akademisk ståsted er ingen form for islam mer eller mindre legitim», skriver Mårtensson avslutningsvis. I lys av at hun tidligere har gått såpass langt i å forsvare organisasjonen IslamNet, som hun hevder presenterer «rett islam», blir det hele veldig spesielt fra en forskerposisjon.

(Innlegget er også publisert i Klassekampens papirutgave 12.11.16)

Gå til innlegget

Fahad Qureshi erklærer jihad

Publisert over 1 år siden - 22911 visninger

Lørdag ved lunsjtid, får jeg en SMS om at Islam Net har lagt ut en video adressert til meg, Ali Chishti og Shoaib Sultan. Den nesten timelange videoen er en eneste lang krigserklæring mot ”den progressive utbrytersekten” som jeg blir kategorisert som en sentral del av.

Videoen er en soleklar dokumentasjon på hvor ytterliggående Islam Net er, og hvor langt Fahad Qureshi er villig til å gå for å dehumanisere sine meningsmotstandere. Polemikken han bruker overlater ingen tvil om at han definerer oss som fiender av islam, som må bekjempes. Det er en konspiratorisk og krigersk tone hele veien, med den ene selvmotstridende utlegningen etter den andre. 

Hele denne iscenesettingen bunner i kritikk han har møtt fra blant annet meg og mange andre, som simpelthen påpeker det faktum at Fahad Qureshi ikke har monopol på islam og at han må slutte å sette likhetstegn mellom seg selv og religionen. Kritikken har også handlet om hvordan han møter meningsmotstandere som utfordrer han ideologisk, med å benevne de med en rekke aggressive betegnelser med sekterisk fortegn. Qureshi skal selvfølgelig få lov til å ha sine ytringer, men han må tåle å bli motsagt som alle andre som deltar i offentligheten.

Det er merkelig at en person som fremhever seg selv som konservativ, praktiserende muslim, tar så lett på redelighet. Fremstillingen han gir av meg, er fullstendig virkelighetsfjern. Jeg er ingen utbryter, men en helt vanlig sunni-muslim, som tar klar avstand fra sekterisme og andre former for overlegenhets-tenkning. Jeg har bakgrunn fra flere års frivillig arbeid i Rabita moskeen (hvor jeg fortsatt er medlem) og flere år som moderator på nettsiden Islam.no.

Å fremstille meg som en som kjemper mot muslimers rettigheter er direkte usannferdig. Jeg har engasjert meg sterkt mot diskriminering og hets av kvinner som bærer hijab og jeg har forsvart hijab i politiet og gått hardt ut mot forbud av barnehijab og niqab. Jeg har støttet at muslimske elever må kunne få be på skolen, som kristne elever har adgang til. Jeg har gjentatte ganger ropt varsko om hatkriminalitet mot muslimer og økt muslimhat og frykt for muslimer, samt kritisert medienes og enkelte politikeres ensidige fokus på islam og muslimer. Jeg har gått i utallige debatter med muslimfiendtlige stemmer. Jeg har tatt til orde for å styrke fellesskolen som vi alle har tilgang til, men har presisert at jeg ikke er imot muslimske skoler så lenge vi har kristne skoler. Jeg har støttet og gitt rådgivning til tilbudet om muslimske sjelesørgere på sykehus og fengsler, og etterlyst tilpasset eldreomsorg for minoriteter.

Kvinners rettigheter i islam har vært det temaet ved siden av ekstremisme, jeg har skrevet mest om. Blant annet med et kapittel i boken ”Gud er tilbake”, om ”Kvinnekamp med Koranen i hånden”, og en rekke andre artikler som argumenterer mot at islam er en kvinneundertrykkende religion.

Jeg har tatt til orde for at å lære seg å svømme er en rettighet for alle, og har på møte i Stortinget oppfordret foreningene som tilbyr svømmeundervisning til også å ha kjønnsdelte tilbud der det er behov for det. Jeg har forsvart homofiles rett til å leve slik de ønsker, som også generalsekretær Mehtab Afsar i Islamsk Råd Norge gjorde når han deltok på Bergen Pride i fjor sommer. Det bør være en selvfølge at vi som muslimsk minoritet i solidaritet også støtter opp om andre minoriteter. 

Jeg har vært aktiv i 10 år i norskmuslimske organisasjoner. Jeg vært medarrangør til en rekke seminarer og debatter i Rabita moskeen, og senest i vinter holdt jeg foredrag på IRNs nasjonale ungdomskonferanse. I Minotenk har vi også invitert til arrangementer med fremstående muslimske akademikere og lærde, blant annet Khalid Latif, Abdal Hakim Murad, Abdul Aziz Ahmed, Muhammad Khalid Masud og Humera Khan. Jeg har hjulpet til med å etablere det muslimske initiativet Minareten, og er med i foreningens forsamlingsorgan. 

Jeg har engasjert meg sterkt i kampen mot terror og vold som begås i islams navn, samtidig er jeg er også brennende opptatt av den uretten som har blitt begått mot uskyldige under den såkalte krigen mot terror. Jeg og Shoaib Sultan har blant annet i direkte møte med USAs justisminister Eric Holder kommet med krass kritikk av at ikke Guantanamo har blitt stengt og gitt klar beskjed om hvor skadelig slik politikk er for arbeidet mot radikalisering. Jeg har kritisert amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten og den medvirkende rollen den har spilt i fremveksten av de blodige konfliktene vi i dag er vitne til, under min tale på toppmøtet i State Department i Washington DC. Jeg har deltatt på et heldagsmøte i Det Hvite Hus, med muslimske representanter fra hele verden, hvor vi ga innspill til President Obama om hvordan man bør omtale terror og ekstremisme, og ikke knytte det til islam og gi grupper som ISIS rett i at det er en krig mellom vesten og islam. Jeg har også holdt innlegg på europeisk-konferanse hos den svenske integreringsministeren om hvordan vi kan mobilisere mot økende muslimhat i Europa. 

I Minotenk promoterer vi menneskerettigheter og demokrati, for alle. Også for Islam Net. Vi er ikke en religiøs organisasjon, og er politisk uavhengige. Vi består av personer med ulike livssyn, som forenes i vårt ønske om å styrke det norske samfunnet med kunnskap og dialog rundt flerkulturelle utfordringer, gjennom blant annet å løfte frem nye stemmer i samfunnsdebatten.

Jeg har gått hardt ut mot Islam Nets promotering av konevold og steining, og vist til lærde innen sunni-islam som også tar avstand fra det. Jeg ønsker i likhet med Mohammed Usman Rana, og mange andre norskmuslimske samfunnsdebattanter å vise at det ikke er en motsetning mellom å være norsk og muslim. Det er helt uforståelig at det fører til krigserklæring fra Islam Nets leder.

Min islamske overbevisning tillater meg ikke til å synke på samme nivå som Fahad Qureshi, så jeg avslutter med dette verset av en teolog og poet som er høyt verdsatt i hele den muslimske verden, Jalaluddin Rumi:

Vær som elven i sjenerøsitet og hjelpsomhet

Vær som solen i medlidenhet og ynde

Vær som natten i å skjule andres feil

Vær som døden i sinne og raseri

Vær som jorden i beskjedenhet og ydmykhet

Vær som havet i toleranse

Gå til innlegget

Slik blir vestlig ungdom forført av Daesh

Publisert nesten 2 år siden - 2047 visninger

Ungdommene tilbys en forførende miks av kvinner, våpen, brorskap, kjendisstatus og makt. Derfor kan ikke denne kampen vinnes med bomber.

Først publisert i Agenda Magasin

Amerikansk etterretning anslår at nærmere 4 000 personer fra Vesten har dratt til Syria og Irak siden 2011, med mål om å støtte opprørerne eller terroristgrupper. De aller fleste av disse er fra Europa. Unge muslimer er Daesh (ISIS) sin viktigste målgruppe. Unge menn som er villige til å dø i kamp. Som de unge mennene i Paris forrige helg.

Søken etter identitet og tilhørighet blir ofte løftet frem som en sentral årsak til at unge, vestlige muslimer dras mot ekstremisme. Mange unge muslimer føler at de ikke blir akseptert som tyske, franske eller norsk, selv om de er født og oppvokst i disse landene. I mediebildet blir islam og muslimer ofte fremstilt i et negativt lys, og knyttet til saker som omhandler terrorisme, kriminalitet og kvinneundertrykkelse. Derfor er det bortimot uunngåelig at mange muslimer i vesten gjennomgår en slags identitetskrise i ung voksen alder. Kan jeg høre til her og samtidig være muslim?

Etter angrepene 11. september har det offentlige ordskiftet i Vesten blitt betraktelig hardere ovenfor muslimer. Muslimer i Europa forventes å ta avstand fra ugjerninger begått i islams navn i andre deler av verden. Muslimer er selv med og opprettholder en gruppetenkning om islam, når tusenvis tar til gatene for å protestere mot karikaturtegninger av Profeten, som om islamkritikk er en personlig fornærmelse mot enhver muslim. Hat og skepsis mot muslimer sauses sammen med islamkritikk, både fra muslimsk og anti-muslimsk hold.

Alt dette rabalderet har ført til at unge muslimer i økende grad har blitt opptatt av å definere sin egen muslimske identitet: Hva betyr det egentlig å være en europeisk muslim? Nå unge muslimer ikke føler tilhørighet til hverken sine foreldres hjemland eller sitt eget hjemland, søker mange mot en universell muslimsk identitet som ikke tar hensyn til etnisitet, nasjonal eller kulturell bakgrunn. Det som betyr noe er tilhørigheten til det forestilte, islamske fellesskapet – Ummaen. De siste årene har vi sett et økende antall unge muslimer som nekter å velge mellom å være norsk eller muslim, vestlig eller muslim. De er begge deler. I de aller fleste tilfeller er tilhørighet til religionen positivt, det gir unge muslimer stolthet og trygghet, samhørighet og trøst.

Noen få av disse søkende ungdommene har hatt en røff oppvekst. De har vært involvert i kriminalitet, dophandel, slitt på skolebenken og kommer gjerne fra trøblete hjem. De har følt på diskriminering, rasisme og utenforskap. Noen er brennende opptatt av det de opplever som en enorm urettferdighet og dobbeltmoral i utenrikspolitikken til vestlige land. Historier fra irakiske fengsler, fra Guantanamo, krigen på Gaza og så krigen i Syria. Unge muslimer identifiserer seg veldig med ofrene. De føler at muslimsk blod er mindre verdt. Alt dette gjør de mer sårbare og lettere ofre for de som rekrutterer til grupper som al-Qaida, Daesh og al-Shabaab.

Hamid Ali Farooq, imam i en av de største pakistanske moskeene i Oslo, beskriver de som rekrutterer på følgende måte: » – De er ingenting annet enn en gjeng med manipulatorer. De tar sårbare, svake mennesker, plukker dem ut og jobber systematisk med dem. Det er en veldig kynisk måte å utnytte mennesker på. For det er det de gjør». Farooq er en av mange imamer som har jobbet hardt for å motarbeide de som rekrutterer til Daesh. I mange av tilfellene lykkes de ikke å vinne den unges hjerte og sinn. Andre har større påvirkningskraft.

Vestlige Daesh-støttespillere er en mangfoldig gruppe. Når man følger med på aktiviteten deres på sosiale medier og deres bruk av propaganda, kan man likevel se visse likhetstrekk. De fremmer alle et felles fiendebilde mot muslimer som ikke deler deres ideologi, og Vesten. Deres materiale er en kombinasjon av voldsromantisering som trekker på referanser fra islamsk litteratur, apokalyptisk besettelse, grusomme bilder og videoer fra krigssoner, i en snodig miks med populærkulturelle fenomener. Ideen om «Kalifatet» selges som den ultimate quick fix-løsningen både for vestlig imperialisme og diktatoriske ledere i muslimske land. Dette appellerer til unge muslimer som ønsker å være en del av historien.
Det er ikke bare ideen om å forsvare islam mot «de vantro» som tiltrekker disse ungdommene. I dokumentarfilmen «Jihad – The Story of the Others», ser den norske regissøren Deeyah Khan på hvorfor britisk ungdom trekkes mot ekstremisme. Her får seerne et innblikk i hvordan seksuell frustrasjon blant unge muslimer i Vesten er en grunn til at de ønsker å knytte seg til Daesh. I dokumentaren møter vi flere tidligere ekstremister.

Alyas Karmani, en tidligere ekstremist som nå har blitt imam og ungdomsarbeider, formulerer problemstillingen slik: «Til syvende og sist handler dette om sex. Å søke til Daesh er et botemiddel mot seksuell frustrasjon.» Karmani forsetter: «Man er i Syria med våpen, som egentlig er bare en penisforlenger. Man tenker, se på meg, jeg er en mujahid nå. Jeg har makt, jeg er sexy! Jenter kommer til å legge merke til meg nå, og de vil bli min brud». Dessverre får de rett. Det står massevis av kvinner klare til å bli deres koner. De får også tilgang til slavinner.

Dette fører oss til en av de andre store utfordringene unge muslimer i Vesten sliter med i dag: Det enorme generasjonsgapet mellom de unge og deres foreldre. Mange foreldre har ikke den fjerneste anelse om hvilket liv deres tenåringer lever. Denne utfordringen strekker seg også til moskeen. Den eldre generasjonen kjenner ikke til de unges dobbeltliv, verken på nett eller ellers.

De som rekrutterer til terrororganisasjoner, derimot, de kjenner de unges behov og bekymringer svært godt. De tilbyr en forførende miks av kvinner, våpen og makt, alt innlemmet i et islamsk rammeverk. En lovnad om at de unge får muligheten til å «rense vekk» gamle synder har også stor appell. De er hellig overbevist om at hvis de blir drept, vil deres sjel komme til Jennah (paradis) før deres blod treffer bakken. Det er en vinn-vinn situasjonen.

Her trekker de som rekrutterer på eksempler fra profeten Muhammeds tid. Flere av hans følgesvenner hadde en mørk fortid, men ble helter etter å ha omfavnet troen. Denne forskrudde versjonen av islam  fokuserer intenst på krig, hevn og dominasjon, og ignorerer de tolerante og humanistiske skriftene i islam.

Når noen radikaliseres, er det ofte en eller flere spesielle hendelser i livet som vipper personen over kanten. Dette kan være hendelser som ikke virker så avgjørende for utenforstående, men som har satt spor for den det gjelder. Dette vendepunktet fører til at man får en kognitiv åpning til å fullt ut akseptere voldsbruk. Hendelsen kan være både stor eller liten, men det avgjørende er at hendelsen skaper en illusjonen om at personen stor overfor et veivalg: På dette tidspunktet virker det å slå seg sammen med Daesh som det attraktive av de valgene man har.

Enkelte dyttes i den retningen av en tøff og håpløs livssituasjon, andre dras mot væpnede grupper fordi de ønsker «karrierer» som tilbyr en type kjendisstatus, kvinner, anerkjennelse, brorskap og ikke minst adrenalinrush. De finner en mening i tilværelsen, som føles berusende. Det er også tvil i bildet, man kan gå inn og ut av en radikaliseringsprosess. De fleste som har flørtet med ekstremisme, snur før det går for langt.

Som nevnt står det kvinner klare til å gifte seg med krigerne. Rundt ti prosent av det totale antallet vestlige rekrutter, er kvinner. Flest kvinner har reist fra Tyskland, Frankrike og England. Kvinner følger i stor grad samme radikaliseringsmønster som menn. De blir motivert og tiltrukket av de samme faktorene. Det relativt høye antallet vestlige kvinner som har sluttet seg til Daesh, er et nytt fenomen, og det byr på ekstra utfordringer i anti- og avradikaliseringsarbeidet.

Ikke alle Daesh-tilhengerne i Vesten velger å reise til Syria eller Irak. Det er også et betydelig antall som velger å bli værende, hvor de jobber med å rekruttere flere støttespillere og aktivt spre ideologien. Disse er svært aktive på sosiale medier. Etter SA, Syria og Irak, er det i USA vi finner flest Twitter-kontoer som åpent støtter ISIS.

Denne kunnskapen vi har om Daesh og deres tilhengere, viser at denne kampen ikke kan vinnes med bomber. Vi må ta opp den ideologiske kampen, og det på en måte som faktisk når frem. Vi må satse på genuine grasrotinitiativ, ikke repeterende, masseutsendte ovenfra-og-ned budskap fra aktører som selv har begått overgrep. Vi kan ikke konkurrere med Daesh sin personlige og intime tilnærming til enkeltpersoner, men vi kan sørge for at enkeltpersoner ikke lar seg forføre så lett.

Det er det først og fremst andre unge mennesker som kan klare, med en empatisk og positiv tilnærming. Som kan formidle et fredelig og inkluderende narrativ, som tilbyr tilhørighet og identitet og ikke minst muligheten til å være en helt i sitt eget liv. Som en tidligere Daesh-imam forklarte antropolog Scott Atran: «Ungdommen som kom til oss ønsket ikke å bli belært som vettløse barn, de var for det meste både forståelsesfulle og medfølende, men fullstendig misledet».

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6345 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6809 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
20 dager siden / 2207 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3557 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 478 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3536 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8002 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2665 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tvilsom type
27 minutter siden / 1626 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
42 minutter siden / 4934 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 831 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 831 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1626 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4934 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 831 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 1002 visninger
Les flere