Linda Noor

Alder:
  RSS

Om Linda

Sosialantropolog
Daglig leder i Minotenk - Minoritetspolitisk tenketank
www.minotenk.no

Følgere

Mangfoldig korona-dugnad

Publisert 3 måneder siden

Dagen etter at regjeringen 12. mars annonserte de omfattende tiltakene for å bekjempe koronaviruset og manet til nasjonal dugnad, var Hege Storhaug i HRS ute med skremselspropaganda om at dette ville neppe Norges innvandrerbefolkning være med på, - for dugnadsånd, det var en gammel norsk tradisjon.

Jeg visste at hun tok feil, så jeg tenkte at det var ikke noe poeng å gi utspillet noen oppmerksomhet.

Til og med før myndighetene gikk ut med de alvorlige tiltakene, var de muslimske paraplyorganisasjonenen, Islamsk råd Norge (IRN) og Muslimsk dialognettverk (MDN), ute med retningslinjer til sine medlemmer. De var til og med mer omfattende enn det myndighetene så langt hadde gått ut med, men basert på utspillene fra Dag Jacobsen, sjef for medisinsk intensivavdeling på Ullevål sykehus. I tiden etter har både IRN og MDN laget informasjonsvideoer på ulike språk.

Nå, noen uker senere, har vi vært vitne til en helt fantastisk frivillig innsats. Og i motsetning til Storhaugs spådommer, så har personer med innvandrerbakgrunn utmerket seg i den nasjonale dugnaden. En av de største og mest aktive dugnad-gruppene på Facebook, heter Nasjonal Dugnad, og er faktisk administrert av kun personer med innvandrerbakgrunn.

Sikh-tempelet på Alnabru har vært base for en omfattende middagsproduksjon, som doneres til Fattighuset i Oslo. Alt gjort helt på frivillig basis. Og flere restauranter og gatekjøkken har kostnadsfritt kjørt ut mat til vanskeligstilte som sitter i karantene. Organisasjonen Imdad har kjørt ut gratis pizzaer til helsepersonell på sykehusene.

Mange fikk med seg kjøpmannen Waqas Mir fra Grønland som donerte to store partier med engangshansker.

Lege Wasim Zahid har med sine youtube-videoer tilgjengeliggjort informasjon om korona på en lettfattelig og pedagogisk måte, også på språkene urdu og somali. Videoene får en enorm rekkevidde, og har titusener av visninger. Minoritetsnorske organisasjoner over hele landet har stått på knallhardt for å spre informasjon og hjelp til personer med minoritetsspråklig bakgrunn.

Når noen etterlyser hjelp til handling eller andre ting, er det alltid noen med minoritetsnorsk bakgrunn som også melder seg. Det ser man også på Finn, at det er mangfold blant de som melder seg til koronahjelp.

Hvis ikke dette er dugnadsånd, så vet jammen ikke jeg. Dugnad er selvfølgelig ikke noe unikt norsk. Å stille opp for hverandre i kriser, er noe man gjør over hele verden. Ofte enda mer i land med svake statsstrukturer, som mange i innvandrerbefolkningen kommer fra.

Det burde egentlig ikke være nødvendig å skrive dette, men så kommer det utspill fra samfunnsdebattanter som Kjetil Rolness, som midt i koronakrisen hevder at det er parallellsamfunn i Norge, fordi en lokalpolitiker etterlyser mer informasjon til den norsksomaliske befolkningen og er bekymret for at ikke alle har fått med seg myndighetenes tiltak.

Ingen av eksemplene jeg viser til er tegn på noe parallellsamfunn. At det nå pågår en åpen, offentlig debatt blant norsksomaliere om korona og tilgang på informasjon, er tvert imot det stikk motsatte av parallellsamfunn.

Og om Rolness og hans følgere ikke synes eksemplene jeg viser til er nok, så kan jeg vise til rapporten fra Oslo-politiet (2016) som konkluderer med at det ikke finnes parallellsamfunn i Oslo, byen det bor desidert flest med innvandrerbakgrunn.


Når det etterlyses mer informasjon på ulike språk, blir det raskt mistolket som et tegn på mislykket integrering. Det er det altså ikke. Å kunne ha tilgang til nyheter om det norske samfunnet og viktig informasjon på eget språk, gjør veien til det norske språket raskere. Da har man større forutsetning for å klare å følge med på vanlige nyhetssendinger, og man vil kunne ha aktuelle temaer å kunne diskutere på norsk med kollegaer, naboer og venner.

Derfor har Minotenk i mange år etterlyst minoritetsspråklige nyhetsendinger fra NRK. Det er ikke for at innvandrere skal slippe å lære seg norsk, men tvert imot for at integreringen skal gå raskere. Inntil 1997 hadde NRK egne sendinger på tyrkisk, urdu og vietnamesisk. Lytteroppslutningen var enestående i de målgruppene sendingene henvendte seg til. I dag hadde vi i første rekke hatt behov for sendinger på somali og arabisk.

Kunnskaps- og integreringsministerer Guri Melby (V) har kommet på banen, og gitt totalt 6,6 millioner til seks organisasjoner – alle først og fremst forankret i majoritetsbefolkningen. Jeg håper virkelig et kriterium for støtten er at det inngås samarbeid med organisasjoner med lokal minoritetsspråklig forankring. Ellers er dette et helt meningsløst tiltak! Melby sier at hun ønsker å invitere ressurspersoner til en samtale om denne problematikken i påskeuken. Det er veldig bra, og jeg håper hun umiddelbart tar en telefon til ildsjelene i LIN, Mosaic, Bydelsmødrene, Mangfoldshuset på Søndre Nordstrand, Papillon i Bergen, Fakkeltog og andre grasrotorganisasjoner som allerede har satt i gang masse viktig informasjons- og hjelpearbeid.

Gå til innlegget

Erna Solberg, hør på Abid Raja

Publisert 10 måneder siden

Det virker som om regjeringen forsøker å legge lokk på det stinkende farvannet Frp fisker i. Det kan bli et problem for Ernas ettermæle.

De politiske kommentatorene i norske avisene var raske til å beskylde Abid Raja for maktkamp, klovneri, dumhet og kaos da han i en kronikk tok et knallhardt oppgjør med FrPs retorikk og fiendebilde mot muslimer og innvandrere. Det er ikke særlig stort mangfold blant norske kommentatorer, omtrent alle har majoritetsbakgrunn. Slik stort sett resten av redaksjonene i landets aviser også har. Slik også regjeringen har.

La oss gå noen uker tilbake i tid, til innspurten av valgkampen. Landets nest mektigste person, vår finansminister, Siv Jensen, finner det betimelig å gjeninnføre snikislamiserings-begrepet, kort tid etter det rasistisk motiverte drapet på Johanne Zhangjia Ihle Hansen (17) og forsøket på massedrap i Bærum-moskeen. Det er ufattelig smakløst og ufølsomt. Det var lettere å ikke bry seg så mye om de grumsete utspillene til FrP da de ikke satt med makten, men det er noe helt annet når de nå er med og leder landet. Når de skal være ministere for alle. Også for innvandrere, muslimer og andre minoriteter.

Er jeg norsk? 

Jeg husker jeg satt foran tv-en med datteren min og så på NRK-programmet «Faten tar valget». Finansminister Siv Jensen var gjest, og Faten Al-Hussaini spurte henne rett ut: «Er jeg norsk?». Jensen unnlot å svare direkte. Hun snakket rundt grøten selv når Faten spurte på nytt. Jeg så i øyekroken at datteren min, som i likhet med Faten har arabisk utseende, så overrasket ut. Hvorfor var det så vanskelig for FrPs leder å si at Faten er norsk? Hva slags signaler om inkludering, tilhørighet og integrering sender du da? Og dette er bare to av mange, mange eksempler.

FrP i regjering har fredet HRS og deres milliontilskudd til integreringsarbeid, til tross for stiftelsens stadig mer ytterliggående og muslimfiendtlige profil. HRS har oppfordret til fotoaksjoner av vilkårlige muslimer og publiserer kampskrifter mot muslimsk tilstedeværelse, som selges i titusenvis, både i Norge og utlandet. Slik er den norske stat med på å finansiere norsk eksport av antimuslimsk propaganda, under dekke av ytringsfrihet og «meningsmangfold». Det handler ikke om saklig religionskritikk, som vi selvsagt skal ha rom for. Det handler om å tegne fiendebilder av en hel gruppe mennesker, om å skape frykt og konspirasjoner.

Ernas ettermæle

Rajas oppgjør med FrPs retorikk er nok brysom for regjeringssamarbeidet akkurat nå, men på lengre sikt vil det være viktig for statsminister Erna Solbergs ettermæle at Raja får støtte i sitt legitime oppgjør med en mistenkeliggjørende, fremmedgjørende og grumsete diskurs som FrP også har tatt med seg inn i regjering. Det er en demokratisk nødvendighet å ta slike oppgjør, og oppgjørene må fortsette. Vi må ikke la grumsete og mistenkeliggjørende retorikk ovenfor minoriteter slutte å sjokkere oss, og vi må i hvert fall ikke tie for å bevare husfreden blant regjeringspartnerne.

Det virker som om Solberg-regjeringen har forsøkt så langt det er mulig å legge lokk på det stinkende farvannet som FrP, særlig med Sylvi Listhaug i spissen, fisker i. Man har holdt seg for nesen, og håpet at det ikke blir for skadelig. For dem.

De kjenner det ikke på kroppen. De har sett raseriet og hatet som eksploderer på statsministerens Facebook-tråder som omhandler muslimer, så intenst til tider at tråder må stenges og slettes. Men de har ikke kjent den ikke ansikt til ansikt, i hverdagen. Ikke på bussen. Ikke i møte med kollegaer, kunder, lærere, sikkerhetskontroller, helsepersonell og journalister.

Negative fordommer

I en ellers opplyst og utdannet nasjon som Norge, tror folk det er tre ganger så mange muslimer i landet som det faktisk er. Norske medier dekker islam og muslimer mer omfattende enn noe annet tema, til tross for at muslimer kun utgjør 4 prosent av landets befolkning. En tredjedel av befolkningen har utpregede negative fordommer mot muslimer. Halvparten av befolkningen er skeptiske til muslimer, viser flere runder med IMDis integreringsbarometer.

Det betyr at disse fordommene finnes hos mennesker som befinner seg i en rekke posisjoner som potensielt kan gjøre livet til muslimer og antatte muslimer vanskelig. Som politi, boligutleiere, arbeidsgivere, saksbehandlere, leger, lærere og andre maktpersoner. De aller fleste i Norge er ikke muslimfiendtlige, men altfor mange er det, og altfor mange muslimer opplever diskriminering i hverdagen. Men deres psykiske helse blir også påvirket av de opphetede debattene og kommentarfelthatet. Barn og unge med muslimsk bakgrunn blir usikre på sin plass i landet.

Også voksne med muslimsk bakgrunn føler på utenforskapet. Senterparti-politiker Aisha Naz skrev om sorgen ved at hun i det siste har begynt å føle på mer tilhørighet i fremmede muslimske land, enn i hjemlandet Norge, fordi ingen stiller spørsmål ved hennes annerledeshet der.

Hør på Raja

Regjeringen og mediene bør ta de perspektivene Raja og Naz bringer til bordet, som politikere med minoritetserfaring, på alvor. Det er en styrke for demokratiet og et steg på veien til at ingen minister skal svare unnvikende på spørsmålet om Faten ernorsk. For det burde ikke engang være et spørsmål.

Gå til innlegget

Det handler ikke om dem, det handler om oss

Publisert over 1 år siden

Debatten går i mange europeiske land, inkludert Norge, om hvordan myndighetene skal forholde seg til egne statsborgere som har reist og tilsluttet seg IS i Syria og Irak, og som nå vil tilbake.

Disse individene befinner seg på ulike steder, mange i flyktningleirer, etter at IS mer eller mindre er helt nedkjempet militært. Debatten blir også komplisert av det faktum at det også finnes en rekke barn som er født i «kalifatet», eller som var små da foreldrene reiste.


Til tross for trusselen om terrorisme, så har aldri IS vært en direkte militær trussel mot Europa. Terror er selvfølgelig alvorlig nok, og dens essens er å forsøke å gjøre størst mulig skade ved å spre frykt, polarisering og påfølgende kjedereaksjoner fra staten som rammes. Det skaper utrygghet ved å gi folk en følelse av at staten ikke lenger er i stand til å beskytte sine innbyggere, og at staten dermed enten må reagere svært handlekraftig eller risikere å tape politisk hvis de ikke gir en «sterk nok» respons. En respons som ikke nødvendigvis vil ha noen reell sikkerhetseffekt.


Terrorisme er også en gylden mulighet for demagoger, populister og totalitære ledere til å løfte seg selv frem, uten egentlig å måtte levere noe substansielt. De spiller på sterke følelser, noe som gir et mye større spillerom for hva man de tillate seg å si og påstå, fordi følelser svekker tilhørernes evne til å vurdere rasjonelt hvor realistisk og prinsipielt riktig skremmebildene som presenteres er.


Det sterkeste våpenet vi har mot en type krigføring som forsøker å sette oss ut av spill emosjonelt, er nettopp å ty til våre rettsprinsipper. Prinsipper som i det lange løp har gjort våre samfunn stabile, trygge og rettferdige. Som det viktig å bevare og beskytte, også under press.


For det spiller ingen rolle at de som reiste til IS hater «vestlige verdier», det som virkelig spiller en rolle er om vi verdsetter våre rettsprinsipper og demokratiske verdier sterkt nok til å ikke la oss affisere av psykologiske forsøk på å splitte og spre frykt i våre samfunn. Ja, IS-krigere og deres koner kan utgjøre en sikkerhetsrisiko, men det er vårt samfunn og vårt statsapparat i stand til å håndtere. De vil også utgjøre en sikkerhetsrisiko andre steder i verden, og så lenge de er norske borgere må vi ta vårt ansvar.


En internasjonal spesialdomstol vil teoretisk sett kunne være en løsning, men har en rekke praktiske hindringer og hvis det går for lang tid vil viktige bevis forspilles. Norske barn som av sine foreldre har blitt dratt inn i en terrororganisasjon, er per definisjon utsatt for grov omsorgssvikt og dermed norske myndigheters ansvar. Barna skal ikke straffes for sine foreldres valg. Vi er ikke naive hvis vi forholder oss til norsk lov og rett. Vi er et demokrati. Vi må ha tillit til våre rettsinstanser og hjelpeapparat. Det må aldri terrorister få mulighet til å rokke ved, det er slik de vinner.



Gå til innlegget

Hvorfor bør mediene la være å illustrere saker om innvandring og integrering med niqab-kledde kvinner?

15. august publiserte Aftenposten en kronikk av Kjetil Rolness, hvor han mener statistikken over hvor mange innvandrere som faktisk er i jobb er pyntet på. Et betimelig spørsmål og et viktig tema, men så stopper oppmerksomheten på kronikkens illustrasjonsbilde: en niqab-kledd kvinne mot en grå bakgrunn. Niqab er et helt marginalt klesplagg i Norge, og ikke minst et ekstremt kontroversielt plagg. Derfor er det svært uheldig å bruke et slikt bilde til å illustrere en sak om innvandrerbefolkningen.

 

For «innvandrersaker» har også tidligere blitt illustrert av kvinner i niqab og muslimer i bønn, og saker om muslimske trossamfunn blir illustrert av store moskeer med høye minareter. Slike fremstillinger bidrar til å bygge opp og opprettholde stereotypier og skaper et misvisende bilde av islam og muslimer som kan føre til fiendtlighet og stigmatisering. Et annet eksempel er introen til NRKs Debatten, hvor det også er med en person i niqab.

 

Bilder er makt
Som boken “Religion i pressen” (2013) viser til, er det store variasjoner på hvordan ulike religioner fremstilles i mediene: «Protestantismen omtales stort sett som trivelig lokalstoff, islam er en terroristisk trussel, hinduismen er en kime til konflikt i India, buddhismen er noe fredsgreier som munker og Hollywood-kjendiser driver med og jødedommen snakker vi ikke om, av grunner alle kjenner». Og det er ikke bare den språklige framstillingen alene som bidrar til dette, men også den visuelle.


Hvis jeg ber deg om å danne et bilde i hodet av f.eks. en “muslim” eller en “moske” vil du kanskje danne deg et bilde basert på stereotypier. Kanskje så du en sak på nyhetene i går om et terrorangrep i en moske i Afghanistan, eller forbudet mot niqab i Danmark som fortsatt sitter friskt i minnet? Eller leste du nylig en sak om at justisministeren har tatt til orde for å fjerne støtten til islamske trossamfunn, tilknyttet et bilde av en stor moske?

 

Bilder er makt, ikke bare for bloggere, instagrammere og snappere, men også for nyhetsmediene. Bilder skaper forestillinger og påvirker våre holdninger. Det hviler derfor et stort ansvar på de store mediehusene, ekstra viktig blir dette i framstillingen av den svært mangfoldige og mye omtalte gruppen «innvandrere».

 

Kvinner i niqab
Tilbake til Rolness sin sak, så er det en rekke årsaker som bidrar til at innvandrere står utenfor arbeidslivet. Bildet av niqaben knyttes til muslimske innvandrerkvinners deltagelse, men gruppen kvinner som bruker niqab i Norge er marginal. I tillegg er det store variasjoner innad i den muslimske befolkningen, og ikke minst er en stor andel innvandrere faktisk ikke muslimer. Når det gjelder niqab har Minotenk tidligere vært aktive i debatten om religiøse hodeplagg, hvor vi i 2014 forsøkte å anslå utbredelsen av niqab i Norge. Vår konklusjon var at rundt 50-100 kvinner benyttet seg av det på daværende tidspunkt. Faktisk.no konkluderte videre med i 2017 at det ikke var sikkert om utbredelsen av plagget noen år senere hadde vokst. For vi skal helt klart diskutere niqab og vise bilder av plagget i sammenhenger hvor dette har direkte relevans for sakens kjerne, men når plagget ikke er representativt for den store majoriteten av muslimske kvinner, og langt mindre innvandrere generelt, så bør mediehusene og andre tenke seg nøye om ved valg av illustrasjonsbilder til innvandrer-relaterte saker.

 

Moskeer med minareter
En lignende, men noe annen tendens ser vi også i bildebruken av temaer som omhandler muslimske trossamfunn og moskeer. Ofte illustreres de med en av Oslos få moskeer, som er bygget som moské. Moskeen til World Islamic Mission, som er flislagt med vakre, blå fliser og har kuppel, har flere ganger blitt brukt som illustrasjon på motstanden mot moskeer. ICC moskeen på Grønland eller Nordens største moske på Furuset (som tilhører Ahmadiyya Muslim Jamaat), er andre kjente moskeer i hovedstaden på grunn av størrelse og arkitektur.  

I saker som omhandler muslimske trossamfunn er det klart mer legitimt å benytte seg av slike bilder, men det er også her betimelig å minne om at moskeer som faktisk er bygd og formet som det vi tradisjonelt forbinder med moskébygg, kan telles på en hånd. Det overveldende flertallet av moskeer i Norge er helt kamuflerte i øvrig bebyggelse, fordi de befinner seg i hvilke som helst andre typer lokaler. Det finnes i dag muslimske trossamfunn i langt flere kommuner enn for bare et tiår siden. Den skepsisen som har vært tilknyttet etableringen og opprettelsen trossamfunn i enkelte kommuner, er det all grunn til å anta at delvis har vært drevet av en frykt skapt av assosiasjoner lokalbefolkningen har til ordet «moske», heldekkende kvinner i niqab og at man tror det er langt flere muslimer i Norge enn det faktisk er. Dette er en tendens i hele verden, viser en omfattende undersøkelse fra IPSOS. I Norge tror folk det er tre ganger flere muslimer i landet enn det som reelt.

Dette er det nærliggende å se i sammenheng med medienes fremstillinger og høye dekningsgrad av islam-relaterte saker. Desto viktigere at redaksjonene er bevisste i sine valg.

Skjermdump Aftenposten og NRK








Merk: Aftenposten endret illustrasjonsbilde dagen etter publisering

Gå til innlegget

Å slippe til aktører som Alliansen på Arendalsuka er med på å legitimere og alminneliggjøre voldelig ekstremisme, rasisme og antisemittisme

 

Alliansen, et parti som ble stiftet i fjor av Hans Jørgen Lysglimt Johansen, har hele tre poster på programmet under årets politiske festival i Arendal. Lysglimt Johansen skrev nylig på sosiale medier om å henrette meningsmotstandere og oppfordret til mer hat og raseri i samfunnsdebatten. Lysglimt Johansen har over lang tid hatt en rekke rasistiske og antisemittiske utspill. I forbindelse med egen reklame for sin deltagelse på Arendalsuka skrev han også om “landssvikere” - de som har gjort det mulig med innvandring til Norge - som må straffes.


Arendalsuka samler et bredt spekter av politiske aktører, aktivister, samt representanter fra både myndighetene, ambassader og næringslivet. De har vokst de siste årene og fått betydelig makt i form av all den politiske kapitalen som utveksles denne uken i den ellers rolige sørlandsbyen. Da må også arrangørene ta samfunnsansvar. Det er tydelig at Alliansen selv synes det er svært gunstig å delta på den populære arenaen, og bruker det for hva det er verdt i egen propaganda.

Å slippe til aktører som Alliansen på Arendalsuka er med på å legitimere og alminneliggjøre voldelig ekstremisme, rasisme og antisemittisme. Det er i strid med arrangørenes eget regelverk som sier at aktører som står for et antidemokratisk og voldsforherligende budskap ikke skal få delta. Ytringsfrihet handler også om å sette grenser der ytringer går på bekostning av andres trygghet og frihet fra diskriminering og hat. Det styrker ikke demokratiet at voldsfantasier mot meningsmotstandere og antisemittisme blir mainstream, tvert imot viser historien at det skremmer vekk stemmer, polariserer og i verste fall motiverer til vold.

Minotenk oppfordrer alle til å støtte opp om ungdomspartienes initiativ til å snu ryggen til Alliansen og SIAN onsdag 15. August kl 14.30-15.30, og vi oppfordrer arrangørene av Arendalsuka på det sterkeste til å revurdere sin avgjørelse om å gi mikrofonen til Lysglimt Johansen. Hvis ikke, bør Arendalsuka i fremtiden boikottes av alle som ikke ønsker å dele plattform med ekstremisme.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 1498 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
4 dager siden / 1218 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
15 dager siden / 1089 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
11 dager siden / 990 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 817 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 472 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
20 dager siden / 452 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere