Linda Noor

Alder:
  RSS

Om Linda

Sosialantropolog
Daglig leder i Minotenk - Minoritetspolitisk tenketank
www.minotenk.no

Følgere

Debatten går i mange europeiske land, inkludert Norge, om hvordan myndighetene skal forholde seg til egne statsborgere som har reist og tilsluttet seg IS i Syria og Irak, og som nå vil tilbake.

Disse individene befinner seg på ulike steder, mange i flyktningleirer, etter at IS mer eller mindre er helt nedkjempet militært. Debatten blir også komplisert av det faktum at det også finnes en rekke barn som er født i «kalifatet», eller som var små da foreldrene reiste.


Til tross for trusselen om terrorisme, så har aldri IS vært en direkte militær trussel mot Europa. Terror er selvfølgelig alvorlig nok, og dens essens er å forsøke å gjøre størst mulig skade ved å spre frykt, polarisering og påfølgende kjedereaksjoner fra staten som rammes. Det skaper utrygghet ved å gi folk en følelse av at staten ikke lenger er i stand til å beskytte sine innbyggere, og at staten dermed enten må reagere svært handlekraftig eller risikere å tape politisk hvis de ikke gir en «sterk nok» respons. En respons som ikke nødvendigvis vil ha noen reell sikkerhetseffekt.


Terrorisme er også en gylden mulighet for demagoger, populister og totalitære ledere til å løfte seg selv frem, uten egentlig å måtte levere noe substansielt. De spiller på sterke følelser, noe som gir et mye større spillerom for hva man de tillate seg å si og påstå, fordi følelser svekker tilhørernes evne til å vurdere rasjonelt hvor realistisk og prinsipielt riktig skremmebildene som presenteres er.


Det sterkeste våpenet vi har mot en type krigføring som forsøker å sette oss ut av spill emosjonelt, er nettopp å ty til våre rettsprinsipper. Prinsipper som i det lange løp har gjort våre samfunn stabile, trygge og rettferdige. Som det viktig å bevare og beskytte, også under press.


For det spiller ingen rolle at de som reiste til IS hater «vestlige verdier», det som virkelig spiller en rolle er om vi verdsetter våre rettsprinsipper og demokratiske verdier sterkt nok til å ikke la oss affisere av psykologiske forsøk på å splitte og spre frykt i våre samfunn. Ja, IS-krigere og deres koner kan utgjøre en sikkerhetsrisiko, men det er vårt samfunn og vårt statsapparat i stand til å håndtere. De vil også utgjøre en sikkerhetsrisiko andre steder i verden, og så lenge de er norske borgere må vi ta vårt ansvar.


En internasjonal spesialdomstol vil teoretisk sett kunne være en løsning, men har en rekke praktiske hindringer og hvis det går for lang tid vil viktige bevis forspilles. Norske barn som av sine foreldre har blitt dratt inn i en terrororganisasjon, er per definisjon utsatt for grov omsorgssvikt og dermed norske myndigheters ansvar. Barna skal ikke straffes for sine foreldres valg. Vi er ikke naive hvis vi forholder oss til norsk lov og rett. Vi er et demokrati. Vi må ha tillit til våre rettsinstanser og hjelpeapparat. Det må aldri terrorister få mulighet til å rokke ved, det er slik de vinner.



Gå til innlegget

Hvorfor bør mediene la være å illustrere saker om innvandring og integrering med niqab-kledde kvinner?

15. august publiserte Aftenposten en kronikk av Kjetil Rolness, hvor han mener statistikken over hvor mange innvandrere som faktisk er i jobb er pyntet på. Et betimelig spørsmål og et viktig tema, men så stopper oppmerksomheten på kronikkens illustrasjonsbilde: en niqab-kledd kvinne mot en grå bakgrunn. Niqab er et helt marginalt klesplagg i Norge, og ikke minst et ekstremt kontroversielt plagg. Derfor er det svært uheldig å bruke et slikt bilde til å illustrere en sak om innvandrerbefolkningen.

 

For «innvandrersaker» har også tidligere blitt illustrert av kvinner i niqab og muslimer i bønn, og saker om muslimske trossamfunn blir illustrert av store moskeer med høye minareter. Slike fremstillinger bidrar til å bygge opp og opprettholde stereotypier og skaper et misvisende bilde av islam og muslimer som kan føre til fiendtlighet og stigmatisering. Et annet eksempel er introen til NRKs Debatten, hvor det også er med en person i niqab.

 

Bilder er makt
Som boken “Religion i pressen” (2013) viser til, er det store variasjoner på hvordan ulike religioner fremstilles i mediene: «Protestantismen omtales stort sett som trivelig lokalstoff, islam er en terroristisk trussel, hinduismen er en kime til konflikt i India, buddhismen er noe fredsgreier som munker og Hollywood-kjendiser driver med og jødedommen snakker vi ikke om, av grunner alle kjenner». Og det er ikke bare den språklige framstillingen alene som bidrar til dette, men også den visuelle.


Hvis jeg ber deg om å danne et bilde i hodet av f.eks. en “muslim” eller en “moske” vil du kanskje danne deg et bilde basert på stereotypier. Kanskje så du en sak på nyhetene i går om et terrorangrep i en moske i Afghanistan, eller forbudet mot niqab i Danmark som fortsatt sitter friskt i minnet? Eller leste du nylig en sak om at justisministeren har tatt til orde for å fjerne støtten til islamske trossamfunn, tilknyttet et bilde av en stor moske?

 

Bilder er makt, ikke bare for bloggere, instagrammere og snappere, men også for nyhetsmediene. Bilder skaper forestillinger og påvirker våre holdninger. Det hviler derfor et stort ansvar på de store mediehusene, ekstra viktig blir dette i framstillingen av den svært mangfoldige og mye omtalte gruppen «innvandrere».

 

Kvinner i niqab
Tilbake til Rolness sin sak, så er det en rekke årsaker som bidrar til at innvandrere står utenfor arbeidslivet. Bildet av niqaben knyttes til muslimske innvandrerkvinners deltagelse, men gruppen kvinner som bruker niqab i Norge er marginal. I tillegg er det store variasjoner innad i den muslimske befolkningen, og ikke minst er en stor andel innvandrere faktisk ikke muslimer. Når det gjelder niqab har Minotenk tidligere vært aktive i debatten om religiøse hodeplagg, hvor vi i 2014 forsøkte å anslå utbredelsen av niqab i Norge. Vår konklusjon var at rundt 50-100 kvinner benyttet seg av det på daværende tidspunkt. Faktisk.no konkluderte videre med i 2017 at det ikke var sikkert om utbredelsen av plagget noen år senere hadde vokst. For vi skal helt klart diskutere niqab og vise bilder av plagget i sammenhenger hvor dette har direkte relevans for sakens kjerne, men når plagget ikke er representativt for den store majoriteten av muslimske kvinner, og langt mindre innvandrere generelt, så bør mediehusene og andre tenke seg nøye om ved valg av illustrasjonsbilder til innvandrer-relaterte saker.

 

Moskeer med minareter
En lignende, men noe annen tendens ser vi også i bildebruken av temaer som omhandler muslimske trossamfunn og moskeer. Ofte illustreres de med en av Oslos få moskeer, som er bygget som moské. Moskeen til World Islamic Mission, som er flislagt med vakre, blå fliser og har kuppel, har flere ganger blitt brukt som illustrasjon på motstanden mot moskeer. ICC moskeen på Grønland eller Nordens største moske på Furuset (som tilhører Ahmadiyya Muslim Jamaat), er andre kjente moskeer i hovedstaden på grunn av størrelse og arkitektur.  

I saker som omhandler muslimske trossamfunn er det klart mer legitimt å benytte seg av slike bilder, men det er også her betimelig å minne om at moskeer som faktisk er bygd og formet som det vi tradisjonelt forbinder med moskébygg, kan telles på en hånd. Det overveldende flertallet av moskeer i Norge er helt kamuflerte i øvrig bebyggelse, fordi de befinner seg i hvilke som helst andre typer lokaler. Det finnes i dag muslimske trossamfunn i langt flere kommuner enn for bare et tiår siden. Den skepsisen som har vært tilknyttet etableringen og opprettelsen trossamfunn i enkelte kommuner, er det all grunn til å anta at delvis har vært drevet av en frykt skapt av assosiasjoner lokalbefolkningen har til ordet «moske», heldekkende kvinner i niqab og at man tror det er langt flere muslimer i Norge enn det faktisk er. Dette er en tendens i hele verden, viser en omfattende undersøkelse fra IPSOS. I Norge tror folk det er tre ganger flere muslimer i landet enn det som reelt.

Dette er det nærliggende å se i sammenheng med medienes fremstillinger og høye dekningsgrad av islam-relaterte saker. Desto viktigere at redaksjonene er bevisste i sine valg.

Skjermdump Aftenposten og NRK








Merk: Aftenposten endret illustrasjonsbilde dagen etter publisering

Gå til innlegget

Å slippe til aktører som Alliansen på Arendalsuka er med på å legitimere og alminneliggjøre voldelig ekstremisme, rasisme og antisemittisme

 

Alliansen, et parti som ble stiftet i fjor av Hans Jørgen Lysglimt Johansen, har hele tre poster på programmet under årets politiske festival i Arendal. Lysglimt Johansen skrev nylig på sosiale medier om å henrette meningsmotstandere og oppfordret til mer hat og raseri i samfunnsdebatten. Lysglimt Johansen har over lang tid hatt en rekke rasistiske og antisemittiske utspill. I forbindelse med egen reklame for sin deltagelse på Arendalsuka skrev han også om “landssvikere” - de som har gjort det mulig med innvandring til Norge - som må straffes.


Arendalsuka samler et bredt spekter av politiske aktører, aktivister, samt representanter fra både myndighetene, ambassader og næringslivet. De har vokst de siste årene og fått betydelig makt i form av all den politiske kapitalen som utveksles denne uken i den ellers rolige sørlandsbyen. Da må også arrangørene ta samfunnsansvar. Det er tydelig at Alliansen selv synes det er svært gunstig å delta på den populære arenaen, og bruker det for hva det er verdt i egen propaganda.

Å slippe til aktører som Alliansen på Arendalsuka er med på å legitimere og alminneliggjøre voldelig ekstremisme, rasisme og antisemittisme. Det er i strid med arrangørenes eget regelverk som sier at aktører som står for et antidemokratisk og voldsforherligende budskap ikke skal få delta. Ytringsfrihet handler også om å sette grenser der ytringer går på bekostning av andres trygghet og frihet fra diskriminering og hat. Det styrker ikke demokratiet at voldsfantasier mot meningsmotstandere og antisemittisme blir mainstream, tvert imot viser historien at det skremmer vekk stemmer, polariserer og i verste fall motiverer til vold.

Minotenk oppfordrer alle til å støtte opp om ungdomspartienes initiativ til å snu ryggen til Alliansen og SIAN onsdag 15. August kl 14.30-15.30, og vi oppfordrer arrangørene av Arendalsuka på det sterkeste til å revurdere sin avgjørelse om å gi mikrofonen til Lysglimt Johansen. Hvis ikke, bør Arendalsuka i fremtiden boikottes av alle som ikke ønsker å dele plattform med ekstremisme.

Gå til innlegget

"Alternativ sannhet" om hijab

Publisert rundt 2 år siden

Al-Kubaisi eller andre menn skal ikke definere hva som er «muslimsk atferd» for kvinner.

Walid Al-Kubaisi var på nyåret ekspertvitne til fordel for Merete Hodne i Gulating lagmannsrett. Han har publisert et sammendrag av vitnemålet på hans egen blogg. Det er ikke en eneste referanse, så hele teksten er dominert av udokumenterte påstander, logiske brister og fake news, med bilde av den amerikansk-palestinske aktivisten Linda Sarsour med undertekst "Muslim Brotherhood-Hamas operative", nøyaktig det samme bildet og betegnelsen som hyppig blir delt på anti-muslimske/konspi/ytre høyre sider, etter at Sarsour holdt appell under den globale kvinnemarsjen mot Trump i midten av januar.

Ja, hijab kan være en del av en politisk-religiøs overbevisning, men vi vet også at det er mange flere kvinner som bærer hijab enn kvinner som er islamister. Se for eksempel Filters ferske undersøkelse som viser at norske muslimer er overveiende sekulære. Al-Kubaisi hevder likefult at det er kun islamistiske og fanatiske muslimer som velger hijab som en del av islam. Dette er for det første ikke sant, og slike fremstillinger gir i verste fall legitimitet og næring til diskriminering og hets av hijabbærende kvinner.

Ja, hijab har vært et viktig symbol for diverse islamist-bevegelser, både blant sunni og sjia, akkurat som skjegg og annen islamsk symbolikk, men det er nettopp for å legitimere sin politiske agenda i religion. Det betyr ikke at alle som har skjegg eller bærer hijab, støtter islamistene i denne taktikken, og det betyr ikke at man skal la islamistene få definisjonsmakten over islamske skikker, normer og symboler. Det finnes også kvinnelige islamister uten hijab, det finnes også islamister som er nasjonalister, sosialister og kapitalister. Med andre ord: islamister er en mangfoldig gruppe, med store uenigheter seg imellom og i stadig endring. 

Islamister har ikke slettet kulturelle og nasjonale trekk, slik Al-Kubaisi påstår. Et trent øye kan lett skille de ulike nasjonale-kulturelle trendene innen hijab-bruk, f.eks skille tyrkiske, egyptiske, pakistanske, saudiske, somaliske og iranske. I vesten er det vanlig at hijab-moten blir en fusjon mellom ulike kulturelle og nasjonale varianter, gjerne kombinert med vestlige plagg, som jeans og blazer.

Al-Kubaisi skriver at Malika Bayans hijabbilder er et signal på islamisme og sharia. Selv om Malika Bayan utallige ganger offentlig har sagt at det ikke er et politisk statement og at hun ikke er politisk engasjert overhodet. Nå skal det også nevnes at Bayan har fått masse kritikk fra konservative og islamistiske muslimer, for å i det hele tatt dele bilder av seg selv, og for å bruke sminke.

Al-Kubaisi avslutter med å erklære Malika Bayans adferd som umuslimsk, fordi hun ikke adlyder teologer og "imamer i Oslo" som mener at kvinner ikke kan oppsøke en unisex frisørsalong.

Velkommen til 2017 Al-Kubaisi! Det er ikke du eller andre menn som skal definere hva som er "muslimsk atferd" for muslimske kvinner. Mange muslimske kvinner tar hijab (i betydning hodesjal) av og på, noen bruker den ikke på bryllup, men ellers, noen bruker den bare på moskébesøk og under bønn. Noen bruker den kun på familiebesøk og lar den ligge på jobb, noen mener hijab handler mer om anstendig oppførsel enn om å dekke håret, mens andre bruker den også i flere situasjoner enn det er påkrevd ifølge de strengeste teologer, osv, osv. 

Heldigvis er den norske rettsstaten prinsipiell og forholder seg til diskrimineringsloven, og ikke til hverken teologi eller propaganda.

Gå til innlegget

Konspiratorisk islamforsker

Publisert over 2 år siden

Ulrika Mårtensson går langt i å insinuere et slags komplott mellom staten og ulike organisasjoner som jobber på integreringsfeltet, mot Islamsk Råd Norge.

Klassekampen trykket 1. september en artikkel av islamforsker ved NTNU Ulrika Mårtensson. Hun går langt i å insinuere et slags komplott mellom staten og ulike organisasjoner som jobber på integreringsfeltet, mot Islamsk Råd Norge.

Dette tilsvaret kommer sent, men det er fordi Klassekampen ikke gjorde oss oppmerksom på Mårtenssons tekst da den ble trykket.

Mårtensson tar utgangspunkt i sommerens styrekonflikt i IRN og tillegger Minotenk og Just Unity en sentral rolle i saken. Minotenk har imidlertid ingenting med IRN-saken å gjøre, og har aldri hatt noe samarbeid med Just Unity. Vi har kritisert utspill fra generalsekretær Mehtab Afsar, men vi også hatt god dialog med både generalsekretæren og andre i IRN. Vi ble blant annet tidligere i år invitert til å holde foredrag på IRNs ungdomskonferanse.

Vi har aldri tatt opp IRN-saken med myndighetene, da dette overhodet ikke er vårt anliggende. Mårtensson tegner opp et konfliktbilde som ikke stemmer med virkeligheten.

Mårtensson tok kontakt med meg i høst på e-post og etterspurte oppdrag vi har for regjeringen på antiradikaliseringsarbeid. Siden Minotenk ikke jobber på oppdrag, eller har noe annet mandat enn det vi har definert selv, svarte jeg at hun gjerne måtte ta en telefon for å oppklare hennes feilaktige oppfatning. Hun avslo to ganger å snakke med meg på telefon, men skriver like fullt i Klassekampen at vi ikke vil oppgi opplysningene hun etterspør.

La meg utdype: Minotenk får statlig driftsstøtte, på samme ordning som Antirasistisk Senter, OMOD, HRS og flere andre organisasjoner som regnes som ressurser på integreringsfeltet. Dette er en støtte som går til daglig drift. Utover dette søker vi konkrete prosjektmidler fra for eksempel IMDi og Fritt Ord til prosjekter vi har utformet selv. Vi har utgitt flere pamfletter og bøker og har holdt kurs for unge voksne i menneskerettigheter, samfunnsengasjement og demokratisk deltakelse. Ellers reiser vi rundt og holder foredrag, workshops og bistår studenter, journalister, forskere og andre med henvendelser.

Minotenk har sammen med en rekke andre sivile organisasjoner gitt innspill til regjeringens handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Da har vi hatt samme taletid som IRN og de andre organisasjonene til stede. Vi tilpasser ikke våre satsingsområder etter regjeringens politikk. Tvert imot anser vi det som sivilsamfunnets oppgave å ha et kritisk perspektiv og gi konstruktive innspill på myndighetenes politikk på felt vi har kompetanse på. Det er nettopp det som er verdien i å ha ikke-statlige organisasjoner. Vi er ikke advokater for regjeringens tiltak, slik Mårtensson helt uten belegg hevder.

Mårtensson påstår også at Minotenk skrudde opp kritikken mot Afsar i juli, da Yousef Assidiq i JustUnity la ut en Facebook-status med kritikk av IRN. Det var ikke et samordnet utspill, og Minotenk har ikke noe samarbeid verken med Just Unity eller LIM, som Mårtensson også kobler oss til. De som faktisk kjenner til IRN-saken, vet at dette handler om langvarige interne uenigheter om arbeidsform og organisasjonsstruktur og ikke et Facebook-utspill i juli.

Sammenligningen Mårtensson gjør med mektige og pengesterke amerikanske tenketanker er komisk. Minotenk får ikke penger av regjeringen for å implementere handlingsplanen, slik Mårtensson hevder. Det er kommune-Norges jobb.

Mårtensson hevder videre at Minotenks formål er å bidra til utvikling og implementering av politikk. Det stemmer ikke. Vi er først og fremst opptatt av dyrke frem flerkulturelle stemmer for å berike og nyansere den offentlige debatten. Det er derfor Minotenk ble startet, og det er vi er stolte av å ha lykkes med.

Minotenk består av samfunnsengasjerte unge voksne med ulike kulturelle og livssynsmessige bakgrunner, som samles om et ønske om å bidra positivt og kunnskapshevende til den norske samfunnsdebatten om temaer som angår vår fremtid. Selvfølgelig ønsker vi å løfte frem muslimske stemmer som fremmer en tolerant islamtolkning, all den tid mediene gir så mye oppmerksomhet til stemmer som fremmer dehumaniserende og reaksjonære fremstillinger av islam. Det er åpenbart viktig å vise det reelle mangfoldet blant muslimer, i en tid hvor fordommer og hat mot muslimer som gruppe er økende.

«Fra et akademisk ståsted er ingen form for islam mer eller mindre legitim», skriver Mårtensson avslutningsvis. I lys av at hun tidligere har gått såpass langt i å forsvare organisasjonen IslamNet, som hun hevder presenterer «rett islam», blir det hele veldig spesielt fra en forskerposisjon.

(Innlegget er også publisert i Klassekampens papirutgave 12.11.16)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
18 dager siden / 2572 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
17 dager siden / 2295 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
13 dager siden / 2236 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
27 dager siden / 2109 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1952 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 1477 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
27 dager siden / 1437 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
13 dager siden / 1426 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
21 dager siden / 1171 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere