Linda Austnes

Alder: 58
  RSS

Om Linda

Følgere

Veldig interessant!

Publisert rundt 9 år siden

Dette var en megetsigende beskrivelse over hvilket arbeid og utfordringer som ligger bak en bibeloversettelse. Det var veldig nyttig lesning.

Men det hadde også vært interessant å vite mer om hvilke utfordringer det skaper at grunntekstenes språk og f.eks. norsk er så forskjellig. Jeg har forstått det slik at spesielt hebraisk har et mye mindre ordforråd enn norsk, noe som gjør at f.eks. ett hebraisk ord kan ilegges flere forskjellige meninger. Hvordan kommer man da frem til en slags fasit på hva som menes?

Gå til kommentaren

Smak og behag

Publisert rundt 9 år siden
Knut Nygaard – gå til den siterte teksten.

Vi, som har prøvd å si oss uenige på en nøktern måte,

Vel..., det meste du har bidratt med i denne tråden, er ikke å si deg uenig, men å holde dine egne prekener.

Siljes argumenter gjør du til et spørsmål om smak og behag, noe som viser at du ikke har skjønt hva denne debatten dreier seg om.

Du roser IMI ukritisk, utifra en meget overfladisk kjennskap (hvis noen) til det indre livet der. Kritikken avfeier du med at det bare gjelder Siljes smak, og din ros av menigheten ser ut til å være basert på at denne formen er etter din smak. Du skal få lov til å ha smaken din i fred. Så er det da noe poeng for noen av oss å argumentere mot deg?

Verken du eller noen andre har gransket menigheten så grundig at det kan felles en dom over hva som er sannheten. Om du ikke ser noe behov for å se nærmere på menigheten, så kan vi være andre med bedre kjennskap, som gjør det.

All ære til Hans Aage Gravaas som har gitt solide beskrivelser om hvordan vanskelige spørsmål bør håndteres for å sikre at alle parters interesser ivaretas.

Gå til kommentaren

Sett fra innsiden

Publisert rundt 9 år siden

Til Oddvar Johansen.

I innlegget ditt gir du IMI-kirken et godkjent-stempel etter, såvidt jeg tolker deg, å ha vært på besøk. Og du godkjenner kun med den lite teologiske begrunnelsen ”Jeg reiste derfra med en lengsel etter at det som skjer der også skal skje i de menighetsfellesskap jeg selv tilhører.” Du mener at det kun er ved en eventuell større endring – som du forøvrig nekter å tro kan ha skjedd – at menigheten kan fortjene kritikk.

Enhver får tro som man vil. Jeg har god nok kjennskap til hva som har skjedd i menigheten over flere år, til å stå inne for den kritikk jeg har kommet med, og vel så det. Som jeg var inne på i mitt forrige innlegg, så endres ikke mitt synspunkt selv om det kommer både lek og lærd 'utenfra' og beundrer menigheten. Også av de som tilhører menigheten er det selvsagt mange som er begeistret. Men menighetens historie har vært preget av veldig delte meninger. Og ditt innlegg gir neppe fasitsvaret.

Og karismatikk – det har ikke jeg sagt noenting om.

Gå til kommentaren

Jeg støtter deg, Silje!

Publisert rundt 9 år siden

Kjære Silje!

Det er vel på tide at jeg tar bladet fra munnen når det gjelder dine erfaringer med IMI-kirken.

Jeg var mye involvert (og i to korte perioder også ansatt) for en del år siden. Jeg kjenner meg godt igjen i alt du har skrevet om denne menigheten (på det tidspunktet en forening), og jeg støtter deg fullt ut.

I menighetens ledelse og administrasjon opplevde jeg at fokuset lå på åndelige prestasjoner og forpliktelse til menigheten, mer enn nåde og overgivelse til Jesus alene. Prestasjonene gjør at det fra utsiden ser vellykket ut. Jeg opplevde også store porsjoner av (forsøkt kamuflert) selvskryt fra ledelsen, der de formidlet sin egen (menighets) vellykkethet. Til andre menigheters store beundring og misunnelse. Og jeg har vært vitne til maktkamper hvor ledelsens suverene maktposisjon har manifestert seg.

Menigheten importerte flere gode åndelige øvelser som ble konvertert til norske forhold. Det kom mye godt ut av det, men min opplevelse var likevel at det var formen som ble importert, ikke det åndelige. Jeg anser denne import-iveren for å være et åndelig statusjag.

Jeg kjente mange ydmyke og ærlige kristne mennesker i denne forsamlingen, som jeg satte stor pris på. Men min oppfatning er at de var det mer på tross av, og ikke på grunn av menighetens ”vellykkethet”.

Du nevner også en del tilfeller hvor du opplever at Gud ikke grep inn. Ofte blindes vi av troen på at det skjer i bestemte former, så der kan du forhåpentligvis etterhvert få deg noen positive aha-opplevelser. Visdom har du åpenbart fått en del av.

Forøvrig vil jeg nevne til de andre debattantene, at denne IMI-kirken er ganske frittstående, og skiller seg en god del fra Indremisjonsselskapet slik vi kjenner det.

Gå til kommentaren

Fokuset på vår smerte

Publisert over 9 år siden

Det aller første spørsmålet som alltid kommer i møtet med det meningsløse - om det er naturkatastrofer som rammer mange eller hverdagens små katastrofer - er spørsmålet om mening. Hvorfor? Er det Gud, naturen, tilfeldigheter, andre eller en selv som er årsaken? Er det straff? I tilfelle for hva? Det er derfor intet upassende i å reise slike spørsmål umiddelbart etter en katastrofe av slike gigantiske proporsjoner som i Japan - selv om noen vil foretrekke å være stumme som Job til nummenheten går ut av kroppen og stemmen igjen bærer. Spørsmålet etter mening er menneskets eksistensielle og gudgitte mestringsmetode. Religionspsykologene vet at nettopp den meningen som tillegges det meningsløse, er avgjørende for hvordan livet blir videre. Den er forskjellen på håp og håpløshet, trøst og mismot, fremtid eller levende død.

I den debatten som er reist her, er det store spørsmålet: Hvordan skal vi finne mening i det som har skjedd? Står Gud bak? I tilfelle på hvilken måte? Det er spørsmål som går til kjernen av gudsbildet vårt: Hvem og hvordan er Gud? Er Gud god og forutsigbar eller i stand til å iverksette et slikt inferno?

Jeg synes deler av denne debatten får et helt skjevt fokus. For å sette det litt i perspektiv: Tragedien i Japan har rammet dem som befant seg der. Vi i Norge lever fortsatt "lykkelig" omringet av vår velstand, langt derifra. Med mindre vi ikke har nære forbindelser til dem som er rammet, så har denne tragedien ikke rammet oss. Vi kan imidlertid ha stor medfølelse med dem, og dermed ha det vondt. Men den sorg og smerte som vi måtte føle, er for et nålestikk å regne i forhold til den nærmest totale destruksjon som de rammede må ta inn over seg. Derfor er det å snakke om våre behov for å finne mening oppi dette, et hån mot dem som virkelig har blitt rammet!

Å diskutere det teologiske, om hvordan Gud er, er helt greit. Det er en faglig/prinsipiell debatt som kan tas når som helst og hvor som helst. Teolog Anna Ramskov Laursen går imidlertid mer sjelesørgerisk til verks og trekker inn spørsmålet om å finne mening med hendelsen, og sier at det er helt legitimt å stille slike spørsmål umiddelbart etter katastrofen (den er forøvrig ikke over enda). Hun har rett i det. Men, det gjelder for dem som er rammet! Når vi, som ikke er rammet, har behov for å finne svar på hva som er meningen med katastrofen som har rammet andre, så flytter vi fokuset fra deres smerte og over på vår egen. Vi minnes våre egne fortvilte følelser fra de gangene vi selv ble rammet av smerter, og søker å finne svar på de spørsmål som det etterlot. Dermed bruker vi deres tragedie til å prøve å løse våre egne problemer. Det er selvmedlidenhet.

Til en annen side av debatten - spørsmålet om hvorvidt Gud har bidratt til katastrofen - så er mye av synspunktene etter min mening preget av den klassiske menneskelige trang til å korrigere og straffe andre, i et forsøk på å selv gå fri fra dommen.

Gud er annerledes enn oss.

Gå til kommentaren

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere