Lill May Vestly

Alder: 42
  RSS

Om Lill May

Familiepolitisk talskvinne Partiet De Kristne.

Følgere

Etter menneskeverdet

Publisert 29 dager siden - 351 visninger

Det utenkelige er i ferd med å normaliseres, og de minste og svakeste gjøres rettighetsløse.

Det siste halvårets familiepolitiske debatt om utvidet abortgrense, eggdonasjon og aktiv dødshjelp, innebærer et sorteringssamfunn som nedgraderer menneskeverdet, og bryter med vår kulturs fundamentale oppfatning av menneskelivets ukrenkelighet.

Grunnleggende spørsmål. 

Det stiller vår nasjon opp etter veggen, og avkrever innbyggerne et svar på politikkens tre grunnleggende spørsmål: Hva er et menneske? Hva får mennesket gjøre med mennesket? Og hvor går grensen mellom stat og individ?

Sorteringssamfunnet lar menneskets verdi og vern avhenge av dets egenskaper – en holdning som forandrer befolkningens følelsesmessige apparat og moral, og skaper presedens også overfor andre samfunnsdilemmaer.

Den groteske rettighetskampen er basert på et grenseløst frihetsbegrep, som går på bekostning av andres frihet. Kravet om aktiv dødshjelp ble nylig fremsatt av landets ungdomspartier, til tross for advarsler fra medisinsk personell og bevist skråplaneffekt i de få land som har tillatt det. Der blir syke barn og ensomme mennesker som føler at de er til bry, avlivet med giftsprøyte, ut fra upresise lovtekster vedtatt av politikere som velter skjønnsvurderinger og dødsansvaret over på helsepersonellet.

Embryoadopsjon og mitokondriedonasjon. 

Feminismen og skeive interesseorganisasjoner kjemper for stadig nye rettigheter for voksne – på bekostning av barnas rett til liv, tilknytning og verdighet. På seierslisten står abort, tvillingabort, genetisk undersøkelse av overtallige befruktede egg, åpen sæddonasjon og assistert befruktning for enslige og lesbiske par. På ønskelisten står utvidet abortgrense, eggdonasjon, embryoadopsjon, surrogati og sortering på egenskaper, forskning på befruktede egg, mitokondriedonasjon som mikser DNA både fra mor, far og rugemor, og flere juridiske foreldre.

Disse kravene innebærer brudd på barnets rett til liv, og krenking av deres genetikk og biologiske rettigheter, når blodsbånd, slekt, arv og gener defineres som uvesentlig og erstattes med «omsorgsperson». Med et ideologisk pennestrøk oppløses mor-far-barn-relasjonens unike betydning, den tradisjonelle familiens spesielle verdi avvises, og radikal etisk relativisme og subjektivisme gjøres til samfunnets norm og ideal. Barns rett til foreldre blir til foreldres rett til barn, og de voksnes rett til å definere sin egen følelsesbaserte identitet, fratar barna deres biologiske identitet.

Det siviliserte samfunnet knaker i grunnvollene, og slaget står om menneskeverdet – som noe ugraderbart, umistelig, konstant, absolutt og likt for alle mennesker, med en grense for hva menneske kan gjøre med andre mennesker. Det er kulturkamp og åndskamp om sjelene, hjertene og nasjonen.

I Guds bilde. 

Det finnes ikke noe nøytralt, rasjonelt-objektivt ståsted i den etiske debatten. Verken vitenskap eller lov kan bevise at alle mennesker har samme menneskeverd, det kan bare begrunnes i etiske verdier, hentet fra religion, livssyn og ideologi. Kun et kristent menneskesyn forankret i at mennesket er hellig fordi det er skapt i Guds bilde, gir mennesket et ukrenkelig menneskeverd. Livet er en gave og barnet en kjærlighetsfrukt fra én mann og én kvinne som elsker med hverandre. Fra det øyeblikket eggcellen og sædcellen smelter sammen, er hele menneskets arvestoff tilstede med en plantegningen for det nye individet som et følende, sansende, tenkende og selvreflekterende, og unikt menneske ulikt alle andre.

Norges og Europas historie, politikk, lover og samfunn er primært preget av et kristent tankegods, som endret lovverket i en humaniserende retning, og gjenfinnes i FNs Menneskerettigheter: «Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet». Dette ble også stadfestet i flaggparagrafen i Stortingets revisjonen av Grunnloven i 2012: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» Det betyr at de også i stor grad skal være samfunnets verdier, og i konsekvensens navn bør gjenspeiles på alle samfunnsområder.

De castbergske barnelover. 

De aktuelle rettighetsforslag er i strid med grunnloven, og velter overende de castbergske barnelover fra 1915 som banet vei for barnet som eget rettssubjekt og sikret alle barn rett til arv og etternavn fra far. Og de tilsidesetter De europeiske menneskerettighetene, som i FNs Barnekonvensjon paragraf 7.1 gir alle barn rett til, så langt det er mulig, å kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem.

I den vestlige debatten om bioetikk i dag, har kristen etikk svært liten innflytelse på det politiske og lovgivende nivå, til tross for at klassisk kristne mennesker erkjenner etiske verdier som et uttrykk for Guds vilje og plan med verden. Partiet De Kristne har mot til å sette en etisk grense som kan berge oss fra 
kynismen og stilne gråten fra de aller minste.

Trykket i Vårt Land 22. september 2018.

Gå til innlegget

Pietismens barndomsansikt

Publisert over 2 år siden - 1479 visninger

En fortørnet tro kuet skjøre liv og små englers natur,den stjal leken og hengivenheten, og plantet frykt og alvor.


Et hjem var en tue alene i verden,
en avstikker fra livet, bortgjemt i mørke,
en blindgate i tåka, grunnleggende forlatt.
En bitte liten verden med sin egen store tro,
skråsikre svar på alle livets spørsmål,
læresetninger for alle fasetter og situasjoner,
ensomme, endimensjonale livsoppfatninger.

Et trangt fengsel med plass til noen utvalgte,
innelåste liv nøye påpasset så de ikke rømte.
Slaver av en firkant og grensevoktere for et fatalt lovverk,
livredde for livet torde de ikke gå ut og leve,
dristet seg ikke til å ta del i et større fellesskap,
våget ikke å nærme seg livet uten å kneble det.

En bok full av bokstaver, sort og hvit med skjelvende papir,
ga mening til tilværelsen og styrte livene til minste detalj,
stappfull av ferdige sannheter som holdt nevrosene i sjakk og angsten på avstand,
selvsikre skillelinjer og rette grenser tvers gjennom livets mangfold og kompleksitet,´
et omhyggelig utarbeidet kart med smale og brede veier og befalt reiserute langs livets landevei,
skarpe rammer for livsutfoldelse, og innestengte mennesker i selskap med et forminsket jeg,
den gigantiske livsveven; redusert til en nervøs skyttel, veike mønster, blasse farger og mørk tråd.

De gløttet oppover, i håp om å skimte en flik av løftet om unnslippelse og belønning,
de skuet gater av gull, syner og fantasier, bilder noen hadde malt for dem,
og vendte blikket ned igjen, styrket i sin tro og kjente fornyet jernsmak av martyrånd.
De myste lynraskt utover jordelivet, for å se om eksistensen stemte med forklaringen,
de så det de så etter, gjennom briller med farget glass og filter, fra sin anviste utkikkspost.

De kastet av og til et stjålent urblikk innover, for å hente støtte der hjemme i jeg,
men alt de fikk øye på var et forlatt landskap; forblåst, goldt, ensomt, brakk, ubrukt, oversett,
de trakk til seg forskrekkede øyne, latet som et indre ikke fantes,
trodde følelser var feige bedragerskere og løgnaktige talsmenn for veikhet og lyst.

 

Øyne med angst i dypet og livsfjern himmellengsel.
Ansikter så innbitte, alvorlige, oppgitte, utholdende, glatte.
Avstengte kropper, igjenskrudde lyster, avkoblede laster.
Glemte sanser, ubrukte talenter, modererte interesser, avkortet personlighet.
Forkrøplete sinn som ikke evnet å ta i mot alle livets gleder som Gud har skapt,
som ikke fikk lov til å omfavne Skaperverket eller kysse perlene.
I sjeldne, ubegripelige øyeblikk skubber de seg likevel tett inntil livet, og får seg en stjålen lunk.

 

Under overflaten truer sinnet;
opprørthet, desperasjon, fortørnelse, raseri, bitterhet,
På bunnen gjemmes angstens diffuse vesen;
betenkelighet, forferdelse, uro, beven, gru, engstelse.
Et gjenglemt sted lurer sorgens mange ansikter;
bedrøvelse, nedbøydhet, fortvilelse, tristhet, kjedsomhet,
På utsiden, rett i synet på hedning og hvermann,
snurret filmen om en frydefull salighetsreise mot en fortryllet evighet i det forjettede land.

 

Så fulle av mistro og fremmedgjøring, så lite tillit og hengivenhet.
Uendelig lydighet og forsakelse, men magre på liv og lyst.
Et utall bibelord og forbud, så få gleder og forventning.
Villige til alvor og plikt, så lite varme og latter.
Støttet opp på hovmod og indignasjon, og ingen trøst og aksept.
Så mye fordommer og avsmak, men lite kunnskap og kjennskap.
Grenseløs tillit til interne formler, og ikke fnugg av fornuft og logikk.

 

En kamp på liv og død, om svart og hvitt, rett og feil, synd og skam, himmel og helvete,
definisjoner og tilblivelse, årsak og konsekvens, verdi og mening, spørsmål og svar.
Et felttog mot kjødet, mot livet, mot lyster, mot laster, mot tanker, mot kropp, mot følelser.
Store sannheter, overbevisende argumenter, voldsomme taler, mange metoder, uknuselig retorikk .
Fremført med harde ord, høye rop, desperate stemmer, innstendig bønn, sår gråt og tenners gnissel,
Slå ned motstanden, avvæpne fienden, dømme de andre, paralysere usikre, vinne kampen.

 

Ta opp ditt kors hver dag, stadige sammenstøt med tilværelsen, full hyre med å ta livet av livet.
En nidkjær følelse av forurettet egenverd, som murrende brensel til krigsmaskinen.
Føle seg ubeseiret og suverene - som de eneste som har sett sannheten og forstått hele ligningen.
Livslang ansettelse som gledesdrepere, soldater, snikskyttere, sverdlangere, overvåkere og voktere,
av sannheten, grensene, reglene, svarene, regnestykkene, læresetningene.
I tro tjeneste med livet som innsats, blind overgivelse og livsgleden som brensel,
Villige til å ofre alt på pietismens alter – barna, gleden, livet.

 

Et hjem var en tue alene i verden
en avstikker fra livet, bortgjemt i mørket
En fortørnet tro kuet skjøre liv og små englers natur,
den stjal leken og hengivenheten, og plantet frykt og alvor,
den bøyde hodene og vendte frustrasjonen innover,
den tok tryggheten og skilte tanken, kropp og følelser,
ristet røttene og sådde ensomhet og følelser av ingen verdi.

 

Mor og fars ansikt var vendt mot himmelen.
En kald liten kropp sto på bakken og lengtet etter så mye.
To tusen år med synder var så tungt å bære for smale skuldre.
Og barndommens ryggsekk må vi ha med oss hele den lange livsveien.
Den manglet niste, kompasset virket ikke, og kartet stemte ikke med livets terreng.
Vi måtte lære å leve, lære å ta i mot, lære livet å kjenne, på vår egen måte.
Barndomslandet er langt borte, nesten i tåka.
Et ullpledd med litt lunk i, men vi frøs på beina, og trakk oss sammen.
Det var ikke et sted for barn.

 

 

 

 

Gå til innlegget

Fra patriarkat og ekstremfeminisme til kjønnsaksept og likeverd

Publisert over 2 år siden - 1196 visninger

Vi trenger i sannhet en ny og offensiv verdikamp for kjønnsforskjeller og ekteskapets kvalitet og varighet.

Fra tidenes morgen har nesten alle samfunn og religioner i verden vært ledet av menn med institusjonalisert makt over underordnede kvinner; som ble ansett som intellektuelt, biologisk, sosialt og åndelig underlegne. Men på slutten av 1800-tallet oppnådde den første kvinnebevegelsen likestilte rettigheter innen politikk, arbeid og utdanning, og større sosial og økonomisk frihet.

I etterkrigstidens venstreånd var det duket for en ny intellektuell og politisk plattform med nytt menneskesyn i et Vest-Europa på vei mot et utopisk drømmesamfunn helt uten raser, kjønn og biologiske forskjeller. Dette skulle oppnås ved å overse naturvitenskapelige biologiske fakta, ensidig vektlegging av miljømessige og kulturelle faktorer, akademisk relativisme og politisk korrekte argumenter. Alle systematiske forskjeller, også i kjønnsrollemønster og familieforhold, handlet sikkert om at noen ble undertrykt, og skulle utryddes med politisk tvang.

På denne bakgrunnen gikk de radikale 70-tallsfeministene til kamp motindividuell, psykologisk, ideologisk, strukturell, politisk og samfunnsmessig undertrykking. Og mannen, kapitalismen og samfunnsmekanismene var fienden. Kjønnene er i krig med hverandre, og femininet betraktes som ren innbilning; Man fødes ikke til kvinne, man blir det. Dette ga nødvendigvis et anstrengt forhold til seksualitet, omsorg og familie.

Det som i dag kalles feminisme er helt ugjenkjennelig for det opprinnelige begrepet, som nettopp verdsatte kvinnerollen og morsrollen. 2000-tallets groteske kvinneideal er en kjønnsnøytral mann med høy score på variabler som bare et snevert menneskesyn dyrker. Den moderne kvinne er radikalfeministisk oppmuntret fra alle kanter til å prioritere seg selv foran alt og alle. Da regnes hun som selvstendig og sterk, uavhengig og selvrealiserende. Målet er å kvitte seg med mann og barn og slippe unna omsorgsoppgaver, hvor kvinnedagens fremste kampsak er å skaffe mer lovverk for å skille mor og barn: somabort, fosterreduksjon, surrogati, fedrekvote, og alt for tidlig barnehage med uendelige 43 timersuke og ekstra nattilbud.Da er feminisme blitt til egoisme og ansvarsfraskrivelse satt i system.

En sterk feministisk samfunnsmakt med koblinger mellom politikk, byråkrati, akademia og media, påstår at det er et samfunnsproblem at menn og kvinner ikke velger helt likt, og har derfor bakt såkalte likestillingstiltak inn i alle kriker og kroker av våre liv. Kjønnsforskningsmiljøene anerkjenner ikke biologiske forskjeller, og produserer politisert oppdragsforskning i sin monopolrolle som premissleverandør for norsk kjønnsdebatt og lovgivning.Og statsfeminismens mål er klart:kjønn finnes ikke! Deres marxistiske kollektivistiske røtter, gjør at de ikke kan respektere individets rett til personlig utfoldelse, oger ideologisk svake for sentralstyring like ned i sengehalmen. Resultatet er en ekstremistisk, respektløs, tverrpolitisk, knallrød og nådeløs plan om at alle skal leve likt. Ved hjelp av gigantbudsjetter til propaganda og maskering av konsekvenser, er kommunikasjonsstrategien de undertryktes vinkel, og budskapet at kvinnen er bedre enn mannen, kvinnen er undertrykt og må derfor ha særfordeler, men kjønn finnes ikke.

Etter 40 år med såkalt kvinnefrigjøring er Adam og Eva blitt kjønnsnøytrale konkurrenter i betent kjønnskamp, hvor mannen er undertrykt, diskriminert og latterliggjort, og kvinnen har endt opp med mest makt, men får ikke være verken kvinne eller mor! Resultatet er en skilsmissestatistikk på 40%, mens samboere kan skryte av 90% bruddrate.

Vi trenger i sannhet en ny og offensiv verdikamp for kjønnsforskjeller og ekteskapets kvalitet og varighet. Likhetstvang er vår mest destruktive samfunnskraft. Kjønnsnøytralitet fører ikke sivilisasjonen videre. Historiens skraphauger klar for å ta imot kjønnskamp. Vi må fortsette å begrave de mannsjåvinistiske støvlene som har tråkket på så mange. Jeg insisterer på mine rettigheter og likeverd! Det er tid for å tenne opp bålet fra 70-tallet igjen, og brenne det ekstremfeministiske korsettet.Jeg insisterer på min kvinnelighet!Kjønnsidentitet og seksualitet er det mest grunnleggende i mennesket.At kjønnsforskjeller bare er kulturelt betinget, tilhører ideologi og ikke vitenskap.

Vi trenger derfor ett vestlig paradigmeskifte for kjønnsforståelse, kjønnsrelasjoner og familie: bygd pålikestilling og likeverd, aksept av både kjønnsaspektet, de individuell forskjeller og det generelt fellesmenneskelige, samt en modig hengivelse til gjensidig avhengighet og underordning i et komplementært og kompletterende forhold, og en kjønnsnøytral forpliktelse til å bruke sine evner der man selv vil i tjeneste for sine medmennesker.

Vi trenger en ny familiepolitikkbasert på grunnleggende respekt for individets selvbestemmelse, med tilhørende total valgfrihet som både kan romme individuelle forskjeller og biologisk betingede valg og atferd. Vi trenger en tverrpolitisk erkjennelse av at det er en samfunnsoppgave å styrke relasjonene, og lage en helt ny økonomisk modell som gjør det mulig. Menn og kvinner som får til ekteskap og familieliv er lykkelige og meget lønnsomme for Staten, fordi individet gror best i varme fellesskap.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
6 minutter siden / 3737 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
21 minutter siden / 3990 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Ingen grunn til optimisme
23 minutter siden / 1283 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Et lederskap for vår tid
36 minutter siden / 479 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Sammen for et varmere klima?
44 minutter siden / 632 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3990 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3990 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 1 time siden / 292 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 1 time siden / 292 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Sammen for et varmere klima?
rundt 1 time siden / 632 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3990 visninger
Roald Øye kommenterte på
Hvorfor KrF bør følge Hareides råd
rundt 1 time siden / 734 visninger
Les flere