Svein Skjei

Alder: 62
  RSS

Om Svein

Agnostiker og ateist, alt ettersom

Følgere

Hva kan vitenskapen vite?

Publisert nesten 5 år siden - 3857 visninger

Jeg regner meg som ateist og jeg har tro på at vitenskapen vil kunne gi oss mange gode svar. Men det betyr ikke nødvendigvis at dagens vitenskap vil kunne besvare alle spørsmål (og definitivt ikke at vitenskapen KAN svare på alt; jeg ser ofte påstander om at vitenskapen kan gi svar på alt, men er usikker på om det som egentlig menes er at vitenskapen en gang VIL KUNNE gi svar. Det er jo en viss forskjell, ikke sant?). Det betyr heller ikke at vi, menneskeheten, vil kunne finne svar på alt i løpet av den tiden vi som art har igjen. Å tallfeste en sannsynlighet for at menneskeheten vil kunne finne svar på ALT lar seg selvsagt ikke gjøre fordi vi vet ikke hva ALT er, ei heller hvor lenge menneskeheten vil eksistere. Men om vi forsøker å tenke oss mennesker og menneskeheten inn i hva vi vet om verden i dag, må vi vel erkjenne at vi er ganske små både i tid og rom, så en tro på at vi vil kunne finne alle svar er kanskje litt optimistisk? Dette er ting vi vet lite om. Men det kan synes som mange faktisk mener at dagens vitenskap kan svare på alt, det virker som om enkelte mener at vi nærmest har svar på alt og at mennesket har potensiale til å bli allvitende. Et slikt syn vil jeg tro bygger på uvitenhet om hva vi faktisk vet og ikke vet. Kanskje er en slik holdning den største bremseklossen som fremtidens vitenskap vil måtte slite med.

I 1894 uttalte fysikeren og senere vinner av Nobelprisen,Albert Michelson: «Selv om det aldri er trygt å si at fysikkens fremtid ikke har noen overraskelser som til og med er mer oppsiktsvekkende enn fortidens, virker det sannsynlig at de fleste av de underliggende hovedprinsippene allerede er vel etablert, og at videre fremskritt i hovedsak må søkes i en streng anvendelse av disse prinsippene på alle forekommende fenomener. Det er her vitenskapen å måle viser sin betydning – hvor kvantitative resultater er mer ønskelige enn kvalitativt arbeid. En fremstående fysiker har bemerket at fremtidens sannheter i fysikken må søkes i sjette desimal». Et par tiår etter skjedde som kjent et «paradigmeskifte» ved relativitetsteorien og kvantefysikken.

Flere vitenskapsorganisasjoner og seriøse vitenskapelige tidsskrifter har laget oversikter over problemområder innen dagens vitenskaper, ting som vitenskapen leter etter svar på. Innen mange av disse områdene er vi på sporet av svar, eller vi har gode teorier som kanskje ikke kan utprøves grunnet teknologisk utvikling o.a. Se fx Science liste over «So much more to know», John Baez - University of California «Open questions in physics» eller fra New Scientist «13 things that do not make sense». Mange av disse spørsmålene er vi sikkert i nærheten av å finne svar på, mens andre nok er adskillig lengre borte.

Områder som jeg personlig synes er spesielt interessante er de som omhandler fysikk, og særlig knyttet til kosmologi og til kvantefysikken.

Mange tror at Big Bang teorien er fullstendig og at den er tilfredsstillende forklart i alle henseende. Det er den teorien som har klart størst tilslutning fra dagens vitenskaper, men det finnes problemer også knyttet til den. Horisont problemet, universets flathet og problemet med magnetisk mono-pol, er de som oftest nevnes. En variant av teorien om en kosmisk inflasjonsfase løser noen av problemene i forbindelse med Big Bang, men skaper også nye. Ett av dem er fininnstillingsproblemet (fine tuning), som krever en ekstrem fininnstilling av startbetingelsene for den ekspansjonen som skjedde under inflasjonsfasen. Mørk materie og mørk energi er andre områder hvor vi ikke vet svar. Standardmodellen i partikkelfysikk beskriver kun 5% av det synlige universet vårt.

Et annet område hvor fysikerne ikke forstår de observasjonene de gjør er innen kvantefysikken. Særlig er det det som kalles sammenfiltring, quantum entanglement, som skaper hodebry. Dette er spørsmål som har forundret fysikerne i over 80 år, men fremdeles kan vi ikke si at vi er nærmere et svar. Mange kjenner sitatene fra Einstein om «spokhafte fernwirkung» og at han liker å tro at månen er der selv om vi ikke ser på den. I kvantefysikken vises til reality og locality (svært enkelt sagt:non-locality i kvantefysikken viser til at fx partikkelpar som adskilles påvirkes av hverandre over store avstander og raskere enn lysets hastighet;non-reality i kvantefysikken viser til at virkeligheten skapes av observasjon ved at observasjon kollapser bølgefunksjonen (Schrödingerligningen) og gjør at fx en partikkel inntar en fast tilstand).

Alle som er interessert i partikkelfysikk kjenner til de eksperimentene som er gjort etter John Stewart Bell kom med sine «inequalities» hvor kvantefysikkens «mystikk» kunne utprøves, og de eksperimentene som ble gjort bl.a av Alain Aspect på 80-tallet, men kanskje ikke så mange er kjent med nye eksperimenter som ikke bare bekrefter funnene fra tidligere, men faktisk gjør situasjonen enda mer uforståelig. Forsøk gjort i 2007 viser at vi verken kan ha locality eller reality.

Jakten på en teori om alt har pågått en stund, en Theory of Everything (ToE) som skal forene en Grand Unified Theory (GUT) med gravitasjonen. Mange, blant dem Steven Hawking, har hatt tro på M-teorien som en kandidat. M-teorien er pr i dag en teori som litt enkelt sagt forener diverse strengeteorier, og som bl.a opererer med totalt 11 dimensjoner, dvs 7 i tillegg til tre rom- og en tidsdimensjon som vi kjenner i dag. Ingen har så langt kunnet påvise noen nye dimensjoner. Mange mener også at denne ToE avhenger av en form for supersymmetri som nyere forsøk antyder kanskje ikke finnes.

Et annet felt som nå har kommet særlig i vitenskapsfilosofenes søkelys er mulige pre-big bang scenarier. Steven Hawking kom i sin siste bok med utsagn om filosofiens død, noe som åpenbart provoserte en del filosofer (se linken).

Noen av disse problemområdene reiser også spørsmål om vitenskapens evne til å kunne verifisere eller falsifisere teorier. Det er vanskelig å se hvordan fx pre-big bang teorier engang skal kunne testes rent matematisk all den tid vi kun kan spekulere i hvilke premisser som skal legges til grunn.

Men igjen, de problemene som er nevnt her er kjente problemer. Det som vitenskapshistorien har fortalt oss er at ny viten gjerne åpenbarer nye problemområder. Filosofen Arne Næss har sagt at «Arealet av det vi vet er forsvinnende lite i forhold til arealet av det vi ikke vet. Det er enorme områder der vi ikke engang kan formulere vår uvitenhet. Det er et fremskritt hver gang man kan si: Her er noe vi ikke vet noe om. Altså når uvitenheten lar seg presist formulere». Næss skal også ha sagt at «Kunnskapen gir lys, men med økt lys ser vi også økt mørke».Dette er områder det i dag er meningsløst å spekulere i. Vi aner ikke hvilke spørsmål som kan stilles.

Og det er vel også tillatt å spørre hva vi mennesker vil være i stand til å kunne vite. Hvor sannsynlig er det at vi er de mest intelligente vesener som universet kan frembringe? Hvor sannsynlig kan det være at mennesket skal kunne bli allvitende? Selvsagt kan vi ikke tallfeste denne sannsynligheten, men det er jo lov å spekulere. Ikke særlig sannsynlig etter mine begreper (ta en kikk på denne fine videoen, det tar kun 6 minutter).

Jeg tar med et lite sitat til slutt fra kvantefysikeren Niels Bohr: «I fysikken, hvor vi dog har med så langt simplere forhold at gøre enn i psykologien, belæres vi jo atter og atter om, at vor opgave ikke er at trænge ind i tingenes væsen, hvad vi heller slet ikke ved, hvad ville sige, men blot at udvikle de begreber, der tillader os på frugtbar måde at tale med hverandre om forteelserne i naturen».

Om vi som har tillit til vitenskapen som et verktøy som hjelper oss i vår forståelse av verden ikke kan vise en smule ydmykhet i forhold til hva vi som mennesker vet og vil kunne vite, er vi like «religiøse» som enhver gudstilbeder.

La meg for ordens skyld legge til helt til slutt at jeg har ikke gjort forsøk på å forklare noen av problemene over, jeg viser kun til at de eksisterer som problemområder; om det skulle være en og annen feil i mine fremstillinger må disse gjerne rettes på :-)

God Jul!

Gå til innlegget

Arne Næss tolv anklager mot vitenskapen

Publisert rundt 5 år siden - 5513 visninger

 Det har vært diskutert mye om forholdet vitenskap og religion her de siste ukene. Jeg tenkte kanskje filosofen Arne Næss sine tanker kunne ha en relevans. En liten, morsom bok med tittelen «Hvor kommer virkeligheten fra?» inneholder 18 samtaler med Arne Næss. De fleste kjenner Arne Næss som er rar fyr som drev med filosofi og fjellklatring. Det er jo også riktig, men han var mye mer. Da han ble utnevnt til professor i 1939, 27 år gammel, var han til da den yngste med en slik utnevnelse noensinne og landets eneste filosofiprofessor. Mest kjent internasjonalt er han kanskje for dypøkologien, men han hadde stor kunnskap innen mange vitenskaper, ikke minst naturvitenskapene og fysikken spesielt. Blant annet brukte han svært mye tid med å sette seg inn i matematikken som var grunnlaget for relativitetsteorien, som han selv sa, av tillit og kjærlighet til Albert Einstein.

Et av kapitlene i den boken jeg nevner er Næss sine;

«Tolv anklager mot vitenskapen»:

  1. Vitenskapen styrker det etablerte og støtter ikke alternativer

  2. Vitenskapen rygger tilbake for sannheten til fordel for de mektige

  3. Vitenskapen fremmer overspesialisering, teknokrati og byråkrati; det blir flere teknikere og færre savants (vise)

  4. Vitenskapen pretenderer nøytralitet, men fremmer en uheldig politikk og samfunnsutvikling

  5. Vitenskapens resultater misbrukes, men forskerne toer sine hender (Pilatusreaksjonen)

  6. Vitenskapen manipulerer mennesker, lammer fantasien og reduserer kulturmangfoldet

  7. Vitenskapen tjener ikke flertallet

  8. Vitenskapen ignorerer personlig verdighet og aksepterer grusomhet

  9. Vitenskapen er seg selv nok og aksepterer multiplum av teorier og metoder som privilegier av økonomisk og annen art

  10. Vitenskapelig rasjonalitet underkjenner verdien av ikke-vestlige kulturer. Vitenskapens pretensjon om uavhengighet av livssyn er falsk og kulturødende

  11. Vitenskapen er reduksjonistisk

  12. Vitenskapens natursyn favoriserer kynisk utnyttelse. Planetens økologiske krise tas ikke alvorlig nok

Da han la frem anklagene fikk han sterke reaksjoner, men som han sier, han halte jo vitenskapen til en viss grad i land, selv om fallgruvene er reelle. «Anklager man vitenskapen må man samtidig snakke om hvilken del av vitenskapen, i hvilken tidsperiode, i hvilken kultur. Vitenskapen har mange ansikter og forandrer seg hele tiden – den er i bevegelse.»

Om virkelighetens innhold sier Næss: «... derfor mener jeg at den matematisk fysikk overhodet ikke beskriver innholdet i virkeligheten, men kun har med struktur å gjøre. Fysikken er abstrakter av abstrakter av abstrakter, så å si i fjerde orden. Mye av virkeligheten kan forklares gjennom disse strukturene, men strukturene er ikke virkelighetens innhold!»

«Gjennom spontan erfaring har vi direkte tilgang til virkeligheten. Du ser og erfarer trærne uten å reflektere. Spontant erfarer du at de sier deg vidt forskjellige ting. Du kommer ikke bak den spontane erfaring, men du kan komme til struktur! Det er det vitenskapen gjør.»

Om reduksjonisme: «Biokjemien reduserer livet til kjemiske forbindelser. Psykologien reduserer kjerligheten til drift. Religionsvitenskapen «bortforklarer mysteriene». Bevisstheten forklares ved ubevisste, mekaniske prosesser. Reduksjonisme får man når man overser at for eksempel temperatur er noe mer enn molekylbevegelser, akkurat som sult er noe mer enn kontraksjon av magesekken. Hva tingene egentlig er for noe, forveksles med hva vitenskapen har å si om dem. Men alt dette bygger på uvitenhet om hva vitenskapelig teori, hypotese og observasjon er for noe.»

Han snakker også om universitetsstudier og viktigheten av selvstendighet i tenkningen. «Selv studerte jeg aldri ved noe universitet, så slapp jeg å få andres systemer trædd ned over hodet på meg. Jeg tok mine eksamener, men selve studeringen foregikk stort sett i fjellet og på vandringer ... med ryggsekken full av bøker.»

I et annet kapitel i boken kant Romtidsdansen, diskuterer relativitetsteorien med relativitetsfysiker Øyvind Grøn. Bl.a. snakker de om determinismebegrepet. «På Einsteins tid var deterministiske forestillinger uhyre utbredt blant intellektuelle. Jo dyktige folk var, desto mer hadde de en tendens til å være determinister. Jeg vet ikke hvorfor, men nå er det slik at at mange av de dyktige er indeterminister! ... Jeg har det syn at naturen emanerer. Å emanere betyr å «komme ut av noe». Naturen er noe som hele tiden kommer til syne, blir til på nytt. Dog heldivis slik at vi kan merke at neste dag ligner på den forgående dag. Men ingenting behøver strengt tatt å gjenta seg, det er det possibilistiske syn»

Og i samme kapitel, om hva vi vet: «Arealet av det vi vet er forsvinnende lite i forhold til arealet av det vi ikke vet. Det er enorme områder der vi ikke engang kan formulere vår uvitenhet. Det er et fremskritt hver gang man kan si: Her er noe vi ikke vet noe om. Altså når uvitenheten lar seg presist formulere.»

Det har vært påpekt av flere her at skepsis er viktig, og helt essensielt for vitenskapelig fremskritt. Jeg er også enig når enkelte hevder at noen av og til kan bli litt for mye vitenskapsfundamentalister. Det finnes tross alt smarte folk som ikke godtar alt vitenskapen sier, og vitenskapen kan jo også ha mer enn ett syn på en sak.

Jeg kunne forsatt med side på side av sitater fra boken, men dette får holde. Næss kalte seg positivist. Det betyr at man har tro på at det finnes fornuftige og logiske svar, at man ikke skal være tilfreds med å konkludere at dette kan vi ikke vite og vil vi ikke kunne vite noe om, et mysterium.

Gå til innlegget

Kognitive illusjoner og «overconfidence»

Publisert rundt 5 år siden - 1417 visninger

Kognitive illusjoner utsettes vi for konstant. Illusjonene former vårt tankesett, vårt syn på verden og bestemmer våre handlinger. Tillit og (selv)sikkerhet kan være positive egenskaper, men ikke bestandig, og noen ganger blir det for mye av det gode. I farten kommer jeg ikke på et godt norsk uttrykk for denne litt-for-mye-egenskapen; overtillit eller over(selv)sikkerhet høres kanskje dumt ut, men på engelsk heter det altså overconfidence. Psykolog og Nobelprisvinner (i økonomi!) Daniel Kahneman har skrevet en bok, «Thinking, Fast and Slow», hvor overconfidence er et av temaene. Jeg vet boken har vært omtalt i flere norske aviser, men av en eller annen grunn har så langt jeg har kunnet se, ikke dette temaet vært berørt. Generelt handler boken om hvordan hjernen vår fungerer, ikke i en biologisk forstand, men hvordan og hvorfor vi ofte tenker feil, trekker feil konklusjoner, hvorfor vi ikke kan stole på intuisjon, osv. I følge Kahneman er det to systemer som er i virksomhet, det ene, system 1, hurtig, intuitivt, uten særlig bevisst tankevirksomhet, det andre, system 2, mer langsomt, analytisk.

Et av eksemplene som han benytter i boken for å illustrere hvordan disse to systemene fungerer, er en liten gåte: Et balltre og en ball koster tilsammen $1.10, balltreet koster $1 mer enn ballen. Hva koster ballen? (Lærdommen: tenk to ganger før du svarer)

Noen begreper er viktige for forståelsen av det boken handler om:

Halo effekten – er en s.k. kognitiv bias og det som gjør at vi f.eks. har større tillit og tiltro til pene mennesker, og at en enkel fortelling gjerne virker mer sannsynlig eller troverdig enn en komplisert.

WYSIATI (What You See Is All There Is) – vi forholder oss kun til det som vi ser og det som vi vet, og baserer vårt syn og våre handlinger på det, selv om det samtidig er mye vi ikke ser og ikke vet.

Regression toward the mean – handler om statistisk snitt. Om en f.eks. gjør noe eksepsjonelt bra vil neste forsøk sannsynligvis være under eller omkring middels.

I tillegg til disse dukker det opp en rekke andre begreper, kognitive illusjoner og biases, som er mer eller mindre selvforklarende: Illusion of understanding, narrative fallacy, illusion of inevitability, hindsight bias, outcome bias, confirmation bias, illusion of validity, illusion of skill, osv.

Først i kapitlet om overtillit (overconfidence) viser Kahneman til boken «The Black Swan» av Nassim Taleb. Med begrepet narrative fallacy menes at falske eller feilaktige (flawed) historier/fortellinger (narratives) om fortiden former vårt syn på verden og våre forventninger til fremtiden. Narrative fallacies oppstår uungåelig som følge av våre kontinuerlige forsøk på å få fornuft ut av verden. De forklaringene vi liker er konkrete heller enn abstrakte, og tilegner en større rolle til talent, dumhet, og intensjoner, enn til flaks og tilfeldigheter. De fokuserer på de få slående tingene som faktisk skjedde heller enn alt som kunne ha skjedd, men som ikke gjorde det. Gode historier gir et enkelt og sammenhengende bilde av folks handlinger og intensjoner, de viser klare kausale sammenhenger, årsaker som matcher virkninger.

Kahneman snakker om den illusjonen som gjør at vi tror vi kan forutse fremtiden ved å forstå fortiden. Problemet er at vår forståelse av fortiden bygger på falske illusjoner. WYSIATI og halo-effekten er i virksomhet. Vi forholder oss til de få tingene vi vet, som om det er alt det er å vite, og vi foretrekker de enkle, «gode» forklaringene fremfor de kompliserte. Fortellingene blir gjerne bedre jo mindre vi vet, jo ferre biter som skal få plass i puslespillet.

Historien om Google kjenner de fleste. Vi fremhever dyktigheten til de to studentene ved computer science-fakultetet ved Stanford som grunnla virksomheten, men glemmer alle situasjonene hvor det kun var flaks som har vært avgjørende. Som f.eks. at de ønsket å selge selskapet for 1 million dollar, men kjøperen syntes prisen var for høy.

Vi hører ofte mennesker si om finanskrisen i 2008 at de visste at det måtte skje. Problemet her er selvsagt ordet visste. Mange trodde nok at vi kunne gå mot en krise, men ingen visste. I ettertid virker alt opplagt, men kjernen i illusjonen er at vi tror vi forstår fortiden ut fra en overforenklet, gjerne misforstått utgave av historien, og dermed tror vi også at vi også kan forutse fremtiden.

En bedriftsleder blir ikke vurdert ut fra den jobben han faktisk gjør men ut fra sluttresultatet for bedriften. Om bedriften går godt, som følge av at markedet generelt har gått bra, at råvarepriser har vært lave osv, vil han roses uavhengig av om de beslutningene han har tatt har vært riktige eller ikke. Og motsatt om det går dårlig, beslutningene kan allikevel ha vært riktige og gode, men sluttresultatet er negativt. Finansforvaltere belønnes ut fra om marked og råvarepriser har gått riktig vei, uten at de selv har hatt den minste betydning for det resultatet som de belønnes for. Det skapes en illusjon i ettertid om at den jobben de har gjort har vært god og de tror også selv på sin egen dyktighet.

Ideen om at fremtiden er uforutsigbar undermineres hver eneste dag av den enkelheten som fortiden forklares med. Vår tendens til å konstruere enkle og lettfattelige historier gjør at det er vanskelig for oss å akseptere at vi er dårlige til å spå om fremtiden. Illusjonen om at vi forstår fortiden gjør oss overselvsikre i forhold til å kunne se hva som kommer. Mediene har paneler av eksperter som hver dag oppsummerer dagens begivenheter. Alt virker opplagt, det som har skjedd kunne ikke ha blitt annerledes enn det ble. Men skriften på veggen var jo egentlig skrevet med usynlig blekk og ble først tydelig i ettertid. I boken «Expert Political Judgement» forteller psykologen Philip Tetlock om en studie hvor han ba 284 slike mediekommentatorer og eksperter om å vurdere muligheten av at enkelte hendelser skulle inntreffe. Tre forskjellige alternativer var tilgjengelige. Han samlet ialt 80000 slike forutsigelser. Som han selv sier var resultatene dårligere enn hva dart-kastende apekatter ville oppnådd. I stedet viser forskningen at med enkle matamatiske formler basert på prinsippet om regression toward the mean, ville man langt bedre kunnet forutsi fremtidige hendelser enn hva ekspertene kan.

Våre meninger og våre handlinger bygger på den begrensede kunnskapen som vi har, vi vet nok at det er mye vi ikke vet, men det er uvesentlig. I den grad vi tilegner oss mer kunnskap så er det gjerne kunnskap som bekrefter det synet vi allerede har. Confirmation bias gjør at vi unngår ny kunnskap som ikke passer overens med det bildet vi allerede har.

De sosiale kostnadene av alt dette er gjerne at vi overforsikrer oss og skyr risiko. Beslutningstagere som forventer å få sine beslutninger vurdert i etterpåklokskap drives til byråkratiske løsninger og til en ekstrem motvilje mot å ta noen risiko. Leger vil beordre flere tester, henvise oftere til spesialister, igangsette konvensjonell behandling selv om det er usansynlig at det vil gjøre noe til og fra; alt er handlinger som beskytter legen mer enn pasienten. Det samme skjer i næringslivet. Systemet blir tregt og handlingslammet. Selv om etterpåklokskap og hindsight bias generelt skaper aversjon mot risiko fører det også til ufortjent hyllest til uansvarlige risikotagere. Ledere som har flaks blir aldri straffet for å ha tatt for mye risiko. De kalles fremsynte, mens mennesker som tvilte på dem blir sett på som svake og handlingsvegrende.

Illusjonen om at vi har forstått fortiden gir næring til en videre illusjon at man kan forutsi og kontrollere fremtiden. Dette reduserer den uroen vi ville føle om vi tillot oss selv virkelig å erkjenne den usikkerheten som vår eksistens preges av.

Kahneman har skrevet en viktig bok som svært mange ville hatt stor nytte av å lese. Boken ble også umiddelbart en internasjonal bestselger da den kom ut i 2011. Så får vi håpe at den etterhvert kommer på norsk.

---

Når jeg nå leser det jeg har skrevet virker det unektelig litt rotete og usammenhengende, men jeg bruker ikke mer tid på innlegget. Jeg har forsøkt å sammenfatte en av ialt 6 deler av en bok med rundt 450 sider. Den delen jeg har skrevet om har 6 underkapitler og er på rundt 55 sider. Det er vel ikke akkurat emner som vil skape særlig debatt her, men jeg legger det ut allikevel, og håper en og annen kan ha glede av innlegget. Skulle noe av dette fatte videre interesse så les boken.

(Nb, jeg ser jeg har et lite formateringsproblem med kursiv skrift, som jeg visst ikke klarer å fikse)

Gå til innlegget

En filmsnutt og noen karikaturtegninger

Publisert rundt 5 år siden - 451 visninger

Det pågår nå opptil flere debatter som handler om en filmsnutt og noen karikaturtegninger. Vi opprøres av reaksjonene til muslimer og viser til at kristne opplyste mennesker reagerer langt mer sivilisert på krenkelser av sin religion. Klarer vi virkelig ikke å trenge dypere inn i dette, og handler det egentlig om religion?

Jeg leser for tiden en bok av Oxford professor Eugene Rogan med tittelen «Araberne», skrevet 2009 (på norsk 2011). Den er altså skrevet før den arabiske våren og de aller siste hendelsene. I følge Rogan hadde Araberne sin eneste virkelige storhetstid de første 500 år etter Islam gjorde sin entré, fra det syvende til det tolvte århundre. Med unntak av denne perioden, og en kort periode på 1800-tallet, den såkalte nahda'en, er den arabiske verdenen preget av undertrykkelse og stadige krenkelser. Nahda'en opplyste mange arabiske samfunn og ga opphav til en utpreget sekulær moderne kultur i araberverdenen i det 20. århundre. Den bidro til å forme arabisk politikk på 1900-tallet, utdannelse ble tilgjengelig, og kvinner dukket frem fra slørene, skriver Rogan. Men for alle arabere er det den islamske perioden fra 600-tallet som gir følelse av stolthet og likeverd.

Vi kjenner arabernes historie etter tolvhundretallet. Først var det ottomanene, deretter fransk og britisk dominans. Som vi vet kulminerte det med britisk diplomati-kollaps og opprettelse av staten Israel, mot den opprinnelige befolkningens vilje. Vi trenger ikke diskutere det her. Rogan viser i innledningen til en libanesisk journalist som ble drept i 2005. Like før dette skrev han følgende: «Det er ikke hyggelig å være araber nå for tiden. Enkelte føler seg forfulgt, andre er plaget av selvforakt. Det råder en dyp uro i araberverdenen.». Rogan skriver at: «Araberverdenen betrakter samtiden med voksende pessimisme, og den sekulære visjonen (fra nahda'en) er ikke lenger til inspirasjon for befolkningen. Etter min oppfatning ville islamistene vinne en klar seier hvis det i dag ble holdt frie valg uansett hvor i araberverdenen».

Det handler om et folk som har blitt krenket av vesten fra 1200 tallet frem til i dag. Dagens krenkelser handler tilsynelatende om religion, men under dette ligger det mye mer. Arabere oppfatter krenking av profeten og Islam som en krenking av deres nasjonale identitet, av deres menneskeverd, og sementerer arabernes underlegenhet i forhold til dem som har undertrykket dem og krenket dem i over 800 år.

Gå til innlegget

Bibelhistorie

Publisert over 5 år siden - 34560 visninger

Av mangel på en bedre kategori skriver jeg dette under ateisme, men det blir kanskje litt feil så ikke legg vekt på det.

Bibelen kan sikkert tolkes på mange måter, og det gjøres også. Men det virker ofte som om kunnskap omkring Bibelen; når, hvor, av hvem den ble skrevet, og ikke minst hvorfor forfatterne skrev som de gjorde, er mangelfull, eller man anser dette for ikke å ha noen betydning.

I 1987 utkom en bok av Richard Friedman, «Who wrote the Bible», som gir en status på hva vi vet per i dag. Boken er gjenutgitt flere ganger, med enkelte mindre endringer og oppdateringer. Den utgaven jeg forholder meg til er HarperOne 1997. Friedman er en respektert autoritet på området og boken, som omhandler Det Gamle Testamentet og hovedsakelig Mosebøkene, er ikke kontroversiell selv om noen detaljer kanskje kan være omdiskutert. Friedman skriver også selv i innledningen at om boken benyttes som et angrep på Bibelen, så har man gått glipp av poenget.

Jeg skal forsøke å gi et lite sammendrag av den viten som Friedman presenterer, men anbefaler selvsagt at alle som er interessert i Bibelen eller i gammel historie å lese hele boken. I sammendraget benytter jeg hovedsakelig engelske person- og stedsnavn, i tråd med Friedmans bok.

Mosebøkene er skrevet av fire hovedkilder kalt J, E, D og P. J er representant for den gruppen som benyttet navnet Yahweh (på tysk Jave) på sin gud. Disse var bosatt i sør i Judah (Judea) etter at det samlede riket ble delt etter kong Solomos død. E er dem som kalte sin gud for Elohim og holdt til i det nordre riket, Israel. D er personen bak 5. Mosebok (Deutoronomy på engelsk), mens P representerer en gruppe prester som anses som etterkommere etter Aron. I tillegg ble disse forskjellige delene satt sammen til en enkelt bok av en redaktør, R.

Friedman forteller litt om den verdenen som skapte bibelen, først i tidsrommet fra 1200 B.C. til Israels fall i 722, deretter fra 722 frem til Judahs fall i 587, og så videre til rundt år 400 B.C. På den tiden var det en rekke folkegrupper i det bibelske området (jeg bruker de engelske navnene), Canaanites, Hittites, Amorites, Perizzites, Hivites, Girgashites, Philistines, Phoenicians, Ammon, Moab, Edom, og selvsagt Israelites. Den dominerende religionen var naturreligion hvor mennesker tilba naturkrefter, himmelen, solen, havet, fruktbarhet, død. Den viktigste guden i det området som skulle bli Israel var El, en mannlig patriarkisk hersker som ikke ble forbundet med en spesiell naturkraft. Israels gud var Yahweh. Han var også partiark og heller ikke forbundet med en naturkraft. I henhold til bibelsk tradisjon var israelittenes liv organisert i tretten stammer, hvorav tolv av stammene hadde sine geografiske territorier, mens den trettende, Levi, var prester som levde i de største byene i territoriene. Friedman forteller om Saul, hans etterfølger David og om Solomon, og hvordan riket ble delt i et nordlig Israel, og et sydlig Judah (Judea). Videre hvordan det Assyriske riket erobret Israel i 722, mens Judah i sør overlevde i mer enn hundre år etter ødeleggelsen av Israel.

Forfatterne av J og E finner vi i den perioden på rundt 200 år (frem til 722) hvor de to kongedømmene, Israel og Judah, levde side om side. Hver på sin måte skriver de historiene som vi nå kjenner fra de fire første Mosebøkene. De to skriver hver ut fra sin situasjon, hva som var viktig for dem, og hvilke politiske, religiøse, territoriale, osv ambisjoner de hadde, E fra Israelsk synspunkt, J fra Judeisk. Friedman skriver at E var en prest fra Shiloh og fra Levi-stammen, og som sannsynligvis tilhørte den gruppen av prester som hevdet å være etterkommere av Moses og som var blitt dårlig behandlet under Solomo. J var også Levite, men tilhørte den gruppen som mente å stamme fra Aron. Når vi ser hvordan de to presenterer de forskjellige fortellingene, og hva de legger vekt på, fremgår det tydelig at det er to rivaliserende syn som møtes. Friedman gir mange eksempler på dette fra sentrale deler av Mosebøkene. E ble altså skrevet i Shiloh engang mellom 922 og 722, J i Jerusalem mellom 848 og 722, før de to versjonene ble satt sammen til en, antakelig i Jerusalem etter 722.

Kong Hezekiah var hersker i Judah fra 727. Han sentraliserte all utøvelse av religion til tempelet i Jerusalem og knuste alle andre gudebilder. Hans etterkommere var derimot ikke gode i presteskapets øyne. De lot gjenreise de gamle gudebildene og offerstedene, og presteskapet mistet igjen sin makt. Da Josaiah ble konge i 639 var han bare 8 år gammel. Sannsynligvis var det en fra presteskapet som styrte på hans vegne de første årene. I hans attende regjeringsår ble det «funnet» en bok, en Torah, i tempelet, som skulle få stor betydning for Josaiah og for religionen, og som kom svært beleilig for presteskapet. Denne Torah'en var sannsynligvis 5. Mosebok, Deutoronomy, inkludert de neste seks bøkene av det Gamle Testamentet (samlet kalt Deutoronomistic history). Torah'en profeterte Josiahs komme, og fremhevet han som den messias som skulle redde David-slektens rike. Josiah realiserte også profetiene med sentralisering av religionen til tempelet osv., men så ble han drept 33 år gammel. Friedman skriver at det var to versjoner av D; den første beskrev Israel/Judah fra Moses frem til Josiah, og sluttet med Josiah. Denne ble skrevet i de første årene av Josiahs styre. Da han døde var det behov for en oppdatering. Denne ble sannsynligvis skrevet i babylonsk eksil av samme forfatter som den første, men ca. 20 år senere. Friedman hevder at denne forfatteren, D, var Jeremiahs skriver, Baruch, eventuelt i et samarbeid med Jeremiah. Jeremiah sto nær Josiah, og tilhørte den gruppen av prester som ble favorisert under Josiahs regjeringstid. Han var Levite, men ikke blant dem som holdt Arons etterkommere som de eneste rette prestelige. D hadde m.a.o. mye til felles med E.

Etter babylonernes rasering av Jerusalem i 587 ble mange fra overklassen og fra særlig den delen av presteskapet som hevdet å være etterkommere av Aron drevet i eksil i Babylon. Etterhvert fikk de lov å vende tilbake, og en av dem som kom i 458 var Ezra. Med seg hadde han «Moses Torah». Dette var sannsynligvis den komplette, kombinerte Torah'en som vi kjenner i dag, som er basert på E, J, D og P. P er den desidert største kilden til Mosebøkene, omlag størrelsen på de andre tre tilsammen. P-forfatteren var åpenbart en som representerte interessene til den delen av presteskapet som hevdet å være etterkommere av Aron. Det måtte også ha vært en med inngående kjennskap til JE. Han omskrev mange av fortellingene slik at Aron skulle fremstå bedre enn i JE, på bekostning av Moses, og han la til nye fortellinger. Han er også den viktigste lovgiveren i bibelen ved siden av Moses. P ble skrevet som et alternativ til JE for å fremme interessene til Aronid-prestene. Men P ble antagelig ikke skrevet i Babylon i eksilperioden. Den ble forfattet før D, og D hadde sannsynligvis tilgang på P. P ble skrevet etter det nordlige rikets fall i 722 og før Josiahs død i 609, sannsynlig under Hezekiah som var vennlig innstilt til de Levite-prestene som hevdet å være etterkommere etter Aron.

Til sist forteller Friedman om den brilliante jobben som ble gjort av R, redaktøren, som flettet E, J, P og D sammen til et hele. Dette var også en fra kretsen av Aronid-prester og ble gjort i tiden for det andre tempelet i Jerusalem. Friedman mener at denne redaktøren var Ezra.

Det som jeg har skrevet her gir absolutt ikke noe fullstendig bilde av det som boken til Friedman omhandler, og kan sikker virke mer forvirrende enn oppklarende for mange. Det er også godt mulig at sammendraget mitt inneholder enkelte feil. Poenget mitt er egentlig å reklamere litt for kunnskap rundt Bibelen annet enn av ren teologisk art. For min del gjør slik kunnskap at Bibelen plasseres trygt på jorden sammen med andre historiebøker og gamle myter, på tross av det som Friedman hevder å være sine ambisjoner. I debatter siteres Bibelen ofte, uten tanke for hvorfor det ble skrevet som det ble. Men historiske fakta rundt Bibelen må da ha en betydning for hvordan den skal oppfattes, også blant kristne?

Det vi ser av Friedmans bok er at Bibelen er skrevet og sammenflettet av personer, prester som hadde mening og mål med å skrive som de gjorde. Det fremstår i første rekke som en politisk, teologisk rivalisering mellom Moses og Arons etterkommere. Historiene fortelles for å fremheve den ene eller andre, og lovene konstrueres for å sikre posisjon og makt til de forskjellige grenene av presteskapet. Les boken.

Gå til innlegget

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
4 dager siden / 933 visninger
3 kommentarer
av
Søren Ferling
4 dager siden / 66 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
9 dager siden / 7511 visninger
224 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
18 dager siden / 2624 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
27 dager siden / 3472 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7716 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8312 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2513 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
2 minutter siden / 964 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
3 minutter siden / 964 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
5 minutter siden / 964 visninger
Øystein Røiseland kommenterte på
Nok strid blant kristne!
6 minutter siden / 256 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
8 minutter siden / 964 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
16 minutter siden / 2642 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
21 minutter siden / 964 visninger
Øystein Røiseland kommenterte på
Vårt Land og Venstres sjel
30 minutter siden / 200 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
31 minutter siden / 2642 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
rundt 1 time siden / 964 visninger
Karl Øyvind Jordell kommenterte på
Danning framfor alt
rundt 1 time siden / 656 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Selvsagt er der intet liv etter døden.
rundt 2 timer siden / 964 visninger
Les flere