Svein Skjei

Alder:
  RSS

Om Svein

Beskriv deg selv her

Følgere

Før Big Bang

Publisert 8 måneder siden - 201 visninger

De seneste kosmologiske målingene som er gjort (av COBE, WMAP og av den kosmiske bakgrunnsstrålingen) indikerer at Universet er uendelig i utstrekning. Men hva med tiden? Er det virkelig slik at alt som har eksistert og eksisterer er 13,7 milliarder år gammelt? Er Big Bang starten på ALT? For bare få år siden var det sett som uaktuelt å snakke om tiden før Big Bang. Men googler vi nå "pre big bang" får vi opp mange artikler skrevet av de mest kjente fysikerne. En av dem, Lee Smolin sier f.eks. i en artikkel på Edge.org at om det er en idé som er moden for pensjonisttilværelsen så er det at "The Big Bang Was The First Moment In Time". Smolin har ingen problemer med Big Bang som forklaringsmodell for universets utvidelse. Men derimot hypotesen som beskriver universets ultimate opprinnelse som en singularitet med uendelig tetthet anser Smolin som en heller dårlig vitenskapelig teori fordi den lar store spørsmål om universet stå ubesvart. Vi vet at i en slik singularitet bryter fysikkens lover sammen, relativitetsteorien og kvante-fysikken går ikke sammen. Derimot skriver Smolin at kvante-kosmologiske modeller eliminerer disse problemene og tillater tiden å eksistere før Big Bang. Detaljerte modeller av kvante-universer åpenbarer en æra som ender med en kollaps hvor tettheten øker til svært høye verdier, inntil kvante-prosesser overtar og setter i gang en ny ekspansjon av et nytt univers. Smolin skriver videre at flere scenarier er under utforsking i dag, og nevner fem slike som alle i følge Smolin kan gi oss teorier som vil kunne la seg falsifisere.

For ikke lenge siden dukket det også opp en artikkel skrevet av en gruppe matematikere fra Canada og Egypt som har studert relativitet ved hjelp av kvante-fysikkens formler og avdekket at universet gjennomgår fire forskjellige faser. Det de hevder å ha funnet er at før vårt univers, eksisterte det et annet univers, eller mer nøyaktig en annen kosmologisk fase. På tross av at det er uendelig i størrelse er universet vårt syklisk, og har eksistert bestandig i en av fire stadier. Universet vår ekspanderer stadig raskere, men på et punkt vil kvante-prosesser overta og universet vil igjen kollapse i et nær uendelig lite punkt, for så igjen å ekspandere.

Gå til innlegget

Et uendelig univers

Publisert 9 måneder siden - 209 visninger

Den israelsk fødte Oxford-professoren i fysikk, David Deutsch, skrev for noen år siden en bok med tittelen "The Beginning of Infinity – Explanations that transform the world" (2011). Her tar han for seg en mengde forskjellige emner: universet og jordens fødsel, evolusjon av livet på jorden, av kultur og kreativitet, han skriver om vitenskapsfilosofi, om multivers, kunstig intelligens, om Sokrates, og mange andre ting. Jeg har skrevet ned noen tanker jeg har etter å ha lest boken.

Hvor stort universet er vet vi ikke. Trolig vil vi heller aldri kunne vite det. På grunn av universets ekspansjon vil et punkt langt borte bevege seg fra oss raskere enn lysets hastighet og lyset derfra vil aldri kunne nå oss. Oftest når vi snakker om universet mener vi det observerbare universet. Det er den sfæren rundt oss som rent teoretisk vil kunne observeres. Lyset fra de fjerneste objektene i sfærens ytterkant, som nå har nådd frem til oss, ble sendt ut for 13,5 milliarder år siden. Men universet har fortsatt å ekspandere og det observerbare universet har nå en radius på omlag 46,5 milliarder lysår. Enhver tenkt observatør hvor som helst i universet har et slikt observerbart univers som en sfære omkring sin posisjon. De seneste målingene som er gjort (av COBE, WMAP og av den kosmiske bakgrunnsstrålingen) indikerer at Universet er uendelig i utstrekning. Klarer vi egentlig å forstå noe slikt?

"Some people become depressed at the scale of the universe, because it makes them feel insignificant. Other people are relieved to feel insignificant, which is even worse. But, in any case, those are mistakes. Feeling insignificant because the universe is large has exactly the same logic as feeling inadequate for not being a cow. Or a herd of cows. The universe is not there to overwhelm us; it is our home, and our resource. The bigger the better". (David Deutsch – The Beginning of Infinity).

Blant milliarder på milliarder av galakser med solsystemer og planeter har solsystemet vårt ingen sentral plass. Like lite som jorden og mennesket har noen sentral plass i universets historie. Det moderne mennesket er bare rundt 200 000 år gammelt (universet regner vi altså å være 13 700 000 000 år). Vi er usynlige både i rom og tid. Vil det ikke da være naturlig å tenke likedan når det gjelder kunnskapen vår og hva menneskeheten noensinne vil kunne få av kunnskap?

"We can understand infinity through the infinite reach of some explanations. ... But it has some counter-intuitive properties, ... One of them is that, if unlimited progress really is going to happen, not only are we now at almost the very beginning of it, we always shall be". (David Deutsch - The Beginning of Infinity).

I boken diskuterer David Deutsch motsetningene mellom det som kalles atroposentrisme og The Principle of Mediocrety. Antroposentrisme, forbindes gjerne med religioner, troen på at mennesket er den mest betydelige entitet i universet, verden tolkes ut fra menneskets verdier og erfaringer. The Principle of Mediocrety er det motsatte av antroposentrisme. Om man trekker en ting eller hendelse ut fra flere sett eller kategorier er det sannsynlig at at denne kommer fra de mer tallrike enn fra de mindre tallrike kategoriene. Prinsippet benyttes gjerne for å argumentere for at det ikke er noe spesielt med vårt solsystem og vår planet og med den utviklingen som har skjedd hos oss.

"The human race is just a chemical scum on a moderate-sized planet, orbiting around a very average star in the outer suburb of one among a hundred billion galaxies". (Steven Hawking)

Deutsch beskriver et typisk sted i universet: Reis rett oppover, noen millioner kilometer bort fra jorden. Til solen ser ut som en annen stjerne. Til et kaldt, mørkt, tomt sted. Men fremdeles befinner du deg i Melkeveien. Men de fleste stedene i universet er ikke innenfor en galakse. Du fortsetter til du er utenfor galaksen, si hundre tusen lysår fra jorden. Herfra ville du ikke kunne se jorden om du hadde det kraftigste teleskopet mennesket har bygget. Men Melkeveien fyller allikevel størsteparten av det du ser. For å komme til et sted som er typisk, må du dra minst hundre tusen ganger så langt ut i universet. Her er det totalt mørke. Den nærmeste stjernen er så langt borte at om den skulle eksplodere som en supernova, og du så direkte mot den, ville du ikke se så mye som et lite blink. Temperaturen her er 2,7 kelvin, kaldt nok til å fryse ethvert stoff vi kjenner unntatt helium. Atomtettheten er under en per kubikkmeter. Dette er hvordan et typisk sted i universet er lik.

At vi mennesker er små både i tid og rom må være udiskutabelt. Men vil det ikke være naturlig å tenke likedan om kunnskapen vår. Vi mener nok at vi har nådd langt med kunnskapen og vitenskapen vår. Men på tross av vitenskapelige revolusjoner, vår vitenskapelige metode, Karl Popper, osv., ville litt større ydmykhet en gang i blant kanskje være på sin plass (selv om det ikke er akkurat det som er David Deutschs konklusjon i boken :-)).

Jeg har sitert Arne Næss flere ganger tidligere: "Arealet av det vi vet er forsvinnende lite i forhold til arealet av det vi ikke vet. Det er enorme områder der vi ikke engang kan formulere vår uvitenhet. Det er et fremskritt hver gang man kan si: Her er noe vi ikke vet noe om. Altså når uvitenheten lar seg presist formulere".

Boken til Deutsch er forøvrig blant Mark Zuckerbergs 2015 Library.

Gå til innlegget

Flaut om bevisstheten

Publisert over 3 år siden - 1528 visninger

Det siste programmet i tv-serien om Gud og vitenskapen handlet om hjernen og bevisstheten vår. Programmet var svært lite lærerikt. Religionenes syn ble presentert, uten at det ble gitt noe som kunne kalles argumenter for det som ble hevdet, det ble kun gitt løse, udokumenterbare, dogmatiske påstander. Særlig bedre var det ikke for vitenskapens del. Man unnlot å si stort om hva vitenskapen faktisk gjør og de fremskritt vitenskapen faktisk har gjort. Seeren kunne lett få inntrykk av at vitenskapen står på bar bakke i disse spørsmålene. Det hele ble en ganske flau affære. Men det finnes altså adskillig litteratur om hjernen og om sinnet vårt, som også kan forstås av andre enn bare fagfolk.

Daniel Dennett sier i programmet at religionene gir enkle svar på svært kompliserte spørsmål. Personlig foretrekker jeg de riktige svarene, men de er altså ikke så enkle at de f.eks kan gis her i noen få avsnitt. Det er skrevet drøssevis av bøker om dette emnet de siste årene. Et par som jeg selv har lest det aller siste året er Antonio Damasios «Self comes to mind» (link til Amazon), og Thomas Metzinger «The Ego Tunnel» (link til Amazon).

Damasio (link til Wikipedia)er nevrobiolog og har gitt ut flere populærvitenskapelige verk om hjernen tidligere. Hans siste bok er vanskeligere enn de tidlige, langt mer teknisk, og på et par punkt tar han også et oppgjør med deler av hva han har skrevet før. Men han gir en ryddig og grei oversikt over hva som er gjort innen nevrovitenskapen de siste årene, og presenterer også sin egen teori for bevissheten.

Metzinger (intervju; What is the self) er filosof og har arbeidet tett med det nevrovitenskapelige miljøet i en årrekke. Mest kjent tror jeg han er for boken «Being no one»» som også gir grunntemaet i denne siste. I tillegg er han her også inne på ting som ut-av-kroppen-opplevelser og lignende, og gir bl.a en beskrivelse av den s.k «Rubber-hand illusion» hvor enhver kan erfare ut-av-kroppen følelsen; ganske virkningsfullt.

Felles for Damasio og Metzinger er synet på «selvet» og «selvet» som et hovedelement i en teori om bevisstheten. Som Metzinger sier; «Nobody has ever had a self», fordi selvet er en prosess, ikke en ting, ikke «a self». Felles for dem er også at de sier at bevisstheten ikke kan lokaliseres til ett bestemt område i hjernen, den er et komplekst samspill mellom flere prosesser, men i følge Damasio står hjernestammen (the brain stem) sentralt, for øvrig noe som ble forslått allerede på 50-60 tallet av pioneerer innen hjerneforskningen i Amerika og Italia som Penfield, Jasper, Moruzzi og Magoun. Damasio viser også ofte til filosofen William James, og det arbeidet han gjorde og den måten han tenkte på disse tingene på for over 100 år siden. Både Metzinger og Damasio sier at en forklaring på bevisstheten ikke vil bestå av en enkelt teori, men av mange teorier som sammen former et totalbilde (som også Pinker såvidt er inne på i programmet). Evolusjonen står sentralt hos begge (selvsagt).

I tillegg til de nevnte bøkene finnes mange videoklipp, på TED eller YouTube, hvor de to presenterer teoriene sine, f.eks Damasio «The Qest to understand Consciousness» (video), eller Metzinger «The Ego Tunnel» (video).

For et par år siden ble det igangsatt et europeisk samarbeidsprosjekt kalt «The Human Brain Project», et 10-års prosjekt med en budsjettramme på 1 milliard euro, hvor forskjellige prosjekter innen nevrobiologi, medisin og informasjonsteknologi kartlegges, initieres og samkjøres; man forsker på metoder, utvikler verktøy som man mener vil behøves, vurderer utdanningsbehov, osv. En kikk på nettsiden deres gir en ide om omfanget og kompleksiteten av dette arbeidet. Under prosjektbeskrivelsen finnes et ca 70-siders dokument som heter «HBP Vision», hvor «state of the art» og planer for den videre forskningen er beskrevet.

Å fullt ut kunne forstå den menneskelige hjernen er den største vitenskapelige utfordringen vi står overfor sier en av våre mest kjente hjerneforskere, Johan F. Storm (intervju, tekst).

At enkelte så, ut fra hva vi faktisk vet om hjernen, kan lage seg enkle, korte svar, at men tror det finnes enkle svar, er for meg et mysterium. Arbeidet med å kartlegge alle prosessene i hjernen vår er en enorm oppgave. Vi vet ikke engang sikkert om vi finner et endelig svar. Men ideen om at noe immaterielt skulle styre sinnet vår er det lite som tyder på. Vi mennesker har behov for enkelhet og ryddighet. Vi liker ikke kompliserte forklaringer fordi vi forstår dem ikke. Derfor lager vi oss korte og enkle svar med kjente begrep på alt som er vanskelig. Slik blir verden «forståelig» for oss og vi slipper den uroen som følger av alt det vi ikke forstår.

Gå til innlegget

Vitenskap, visshet og paradigmer

Publisert over 3 år siden - 1583 visninger

TV-serien «Gud og vitskapen» har ikke uventet ført til debatt også her. Det virker ikke som om den kunnskapen som formidles gjennom programmene gjør noe til eller fra når det gjelder debattantenes ståsted, og det er kanskje ikke så rart når det synes som om de «fagfolkene» som deltar i programmet ikke snakker samme språk og heller ikke lever i den samme verden. Litt skuffende synes jeg det er når man først sender en slik serie, at man ikke også har en avdeling for vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori, så jeg forsøker meg på et «lite» inspill.

«Inspirasjonen» til dette innlegget er i hovedsak tre bøker, som jeg har sitert fra mer eller mindre nøyaktig i teksten under. Så for ordens og redelighets skyld, disse er:

  • Ragnar Fjelland: «Universet er ikke slik det synes å være» (benyttes ifm ex.phil for mat-nat studenter)

  • Per Arne Bjørkum: «Annerledestenkerne» (første del handler i hovedsak om paradigmeskifter og betydningen av disse)

  • Rune Nydal: «I vitenskapens tid» (vitenskapsfilosofi etter Kuhn)

Den kanskje mest kjente av vitenskapsfilosofene de siste 100 år er Karl Popper, og det er hans teorier det oftest vises til i debatter om vitenskap. Hans kritiske rasjonalisme var en motreaksjon mot den logiske empirismen og mot induksjonsprinsippet. Grunnlaget for Poppers hypotetisk-deduktive teori er at det er en asymmetri mellom verifikasjon og falsifikasjon, og at selv den sikreste kunnskap er usikker. Det viktigste (?) poenget for Popper var å kunne skille mellom vitenskap og pseudovitenskap (demarkasjonsprinsippet), han var svært frustrert over all overtro i sin tid, og det er gjerne i slike sammenhenger at teorien(e) hans vises til. Men nå var også Popper etter hvert fullt klar over at teorien hans ikke beskrev vitenskap slik den faktisk utføres. Den gav kun et idealisert bilde av hvordan vitenskap burde være og derfor kalles teorien også for normativ.

Thomas Kuhn er den andre av de store vitenskapsfilosofene. «Structure of scentific revolutions» sies å være den kanskje mest siterte innen akademia de siste 50 år. Kuhn var kritisk til Poppers beskrivelse av vitenskapen. Han hevdet på bakgrunn av historien at vitenskapens fremskritt først og fremst skjer ved paradigmeskifter. Med paradigme mente Kuhn at enhver vitenskap arbeider ut et sett forutsetninger som tas som a priori sannheter uten at det stilles spørsmål ved disse. Når man så ser at denne tidligere kunnskapen er feil intreffer et paradigmeskifte som snur opp-ned på de etablerte sannhetene. Eksempler på slike paradigmeskifter kan være skifte fra geosentrisk til heliosentrisk verdensbilde, steady state univers vs big bang, evolusjonsteorien, eller relativitetsteorien og oppdagelsen av kvantefysikken.

Det Kuhn kaller for et paradigme er altså regler for hvordan man skal gå fram når man skal studere noe. Regler som er felles for vitenskapsfolk innen et avgrenset område. Et vitenskapelig paradigme bestemmer hva som skal gjelde som fakta, hvordan disse faktaene skal tolkes, hvilke konklusjoner man kan trekke av forskjellige fakta osv. Paradigmet omfatter reglene for vitenskapelig arbeid, og reglene for diskusjon av vitenskapelige spørsmål, og det deles av alle vitenskapsfolk som arbeider innenfor et vitenskapelig område, eller en vitenskapelig skole. Paradigmet representerer en måte å se verden på og danner den rammen som en vitenskapelig virksomhet foregår innenfor. Normalt stilles ingen spørsmål ved denne rammen, paradigmet er noe vitenskapsfolkene sosialiseres inn i, på samme måte som barn lærer normer og regler i et samfunn uten å stille spørsmål ved disse.

Det er i dag ikke så lett å finne gode eksempler på vitenskap som utføres slik Popper beskriver. Kanskje særlig innen alle de forskjellige områdene av biologien og medisinen gjelder verifikasjon i langt større grad enn falsifikasjon, men også innen de diverse feltene av fysikk og kosmologi o.l, er det vanskelig å gi eksempler på at falsifikasjonsmetoden er det førende prinsippet. Årsakene til dette er mange og jeg skal ikke gå inn på dem her.

Kuhn påpeker hvor irrasjonell forskningen ofte er, og at det som skjer når revolusjonerende nyheter blir lansert, setter hele forskersamfunnet på prøve, intellektuelt og ikke minst følelsesmessig. Paradigmeskifter medfører endringer som fører til at man må bygge nye teorier om det man er opptatt av, helt fra grunnen av. Nå viser det seg at det i praksis ikke er slik at man forlater en teori selv om det gjøres observasjoner som strider mot teorien. Dette var det Kuhn grep fatt i. Han argumenterte for at store deler av kunnskapsveksten er irrasjonell og skjer plutselig. Kuhn hevdet at det er nødvendig å ta hensyn til forskernes psykologiske reaksjoner og sosiologiske relasjoner, og å undersøke nærmere på hvilket grunnlag forskere faktisk treffer valg mellom konkurrerende teorier.

Når man tenker innenfor et paradigme, er man (ref. Bjørkum) fanget i en (logisk) sirkelargumentasjon. Logikken er imidlertid i seg selv tom mht naturen i den forstand at selv om noe er logisk så gir det ingen garanti for at det man hevder er sant mht naturen. Et paradigme styrer hva man ser etter, hva som anses for å være relevant. Derfor blir det uventede, det som paradigmet ikke kan forklare, ofte oversett eller ikke tillagt vekt. Overgangen til et nytt paradigme skjer ikke bare gjennom en rasjonell falsifisering av teorien innenfor det gamle. Overgangen er også styrt av sosiale og psykologiske faktorer.

De diskusjoner som oppstår mellom representanter fra ulike paradigmer er ikke fruktbare. Det er nemlig ikke mulig å oppdage særlig fremskritt i slike diskusjoner. Man diskuterer innenfor hver sin (logiske) sirkel og der forblir man. Paradigmene har ulikt utgangspunkt, dvs de starter med ulike antagelser, og har ofte egne begreper og egne definisjoner som gjør kommunikasjonen mellom paradigmene lite meningsfull. De snakker ikke det samme språket, selv om de kan bruke de samme ordene, så mener de ikke det samme, de er ikke opptatt av og søker ikke de samme typer data, de er ikke opptatt av de samme problemene, og ikke enige om hva som er tilstrekkelige eller tillatte forklaringer (ref. Bjørkum).

Fjelland gir et tankevekkende eksempel på hvordan vitenskapen bygger på slike forutsetninger; hentet fra den tyske vitenskapsteoretikeren Wolfgang Stegmüller som han (Stegmüller) kaller «Tesen om den vitenskapelige fornufts kosmiske universalitet»: De fleste vitenskapsfolk som har interessert seg for spørsmålet om liv i universet, antar at det hyppig forekommer liv andre steder i universet, men at den spesielle utviklingen som livet på vår planet har gjennomgått, ikke gjentar seg noen andre steder. Fremfor alt er det uhyre lite sannsynlig at det finnes skapninger utenfor vår jordklode som er helt lik menneskene. Men når det gjelder vitenskapene tenker man annerledes. For mange av dem antar likevel samtidig at høyere bevisst liv mer eller mindre automatisk fører til vitenskap med resultater som ligner på eller er lik de resultatene vi mennesker har frembrakt. «Jeg er overbevist om at denne tesen er falsk og at den delvis springer ut av en antropomorfisk ønsketenkning og delvis har den falske forestillingen som kilde at naturvitenskapen er noe som må følge et ganske bestemt, entydig foreskrevet forløp» (Stegmüller).

I sin bok viser Bjørkum via tallrike eksempler fra Aristoteles og frem til vår tids vitenskapsfolk at de virkelig grensesprengede oppdagelsene har skjedd som følge av eller i forbindelse med paradigmeskifter. Han viser at det er de vitenskapsmenn og forskere som har utfordret vedtatte sannheter som har gitt de største og viktigste bidragene til vitenskapen.

Spørsmålet er om, og i såfall hva, dagens vitenskap har å lære av historien.

Gå til innlegget

Hva kan vitenskapen vite?

Publisert over 4 år siden - 3799 visninger

Jeg regner meg som ateist og jeg har tro på at vitenskapen vil kunne gi oss mange gode svar. Men det betyr ikke nødvendigvis at dagens vitenskap vil kunne besvare alle spørsmål (og definitivt ikke at vitenskapen KAN svare på alt; jeg ser ofte påstander om at vitenskapen kan gi svar på alt, men er usikker på om det som egentlig menes er at vitenskapen en gang VIL KUNNE gi svar. Det er jo en viss forskjell, ikke sant?). Det betyr heller ikke at vi, menneskeheten, vil kunne finne svar på alt i løpet av den tiden vi som art har igjen. Å tallfeste en sannsynlighet for at menneskeheten vil kunne finne svar på ALT lar seg selvsagt ikke gjøre fordi vi vet ikke hva ALT er, ei heller hvor lenge menneskeheten vil eksistere. Men om vi forsøker å tenke oss mennesker og menneskeheten inn i hva vi vet om verden i dag, må vi vel erkjenne at vi er ganske små både i tid og rom, så en tro på at vi vil kunne finne alle svar er kanskje litt optimistisk? Dette er ting vi vet lite om. Men det kan synes som mange faktisk mener at dagens vitenskap kan svare på alt, det virker som om enkelte mener at vi nærmest har svar på alt og at mennesket har potensiale til å bli allvitende. Et slikt syn vil jeg tro bygger på uvitenhet om hva vi faktisk vet og ikke vet. Kanskje er en slik holdning den største bremseklossen som fremtidens vitenskap vil måtte slite med.

I 1894 uttalte fysikeren og senere vinner av Nobelprisen,Albert Michelson: «Selv om det aldri er trygt å si at fysikkens fremtid ikke har noen overraskelser som til og med er mer oppsiktsvekkende enn fortidens, virker det sannsynlig at de fleste av de underliggende hovedprinsippene allerede er vel etablert, og at videre fremskritt i hovedsak må søkes i en streng anvendelse av disse prinsippene på alle forekommende fenomener. Det er her vitenskapen å måle viser sin betydning – hvor kvantitative resultater er mer ønskelige enn kvalitativt arbeid. En fremstående fysiker har bemerket at fremtidens sannheter i fysikken må søkes i sjette desimal». Et par tiår etter skjedde som kjent et «paradigmeskifte» ved relativitetsteorien og kvantefysikken.

Flere vitenskapsorganisasjoner og seriøse vitenskapelige tidsskrifter har laget oversikter over problemområder innen dagens vitenskaper, ting som vitenskapen leter etter svar på. Innen mange av disse områdene er vi på sporet av svar, eller vi har gode teorier som kanskje ikke kan utprøves grunnet teknologisk utvikling o.a. Se fx Science liste over «So much more to know», John Baez - University of California «Open questions in physics» eller fra New Scientist «13 things that do not make sense». Mange av disse spørsmålene er vi sikkert i nærheten av å finne svar på, mens andre nok er adskillig lengre borte.

Områder som jeg personlig synes er spesielt interessante er de som omhandler fysikk, og særlig knyttet til kosmologi og til kvantefysikken.

Mange tror at Big Bang teorien er fullstendig og at den er tilfredsstillende forklart i alle henseende. Det er den teorien som har klart størst tilslutning fra dagens vitenskaper, men det finnes problemer også knyttet til den. Horisont problemet, universets flathet og problemet med magnetisk mono-pol, er de som oftest nevnes. En variant av teorien om en kosmisk inflasjonsfase løser noen av problemene i forbindelse med Big Bang, men skaper også nye. Ett av dem er fininnstillingsproblemet (fine tuning), som krever en ekstrem fininnstilling av startbetingelsene for den ekspansjonen som skjedde under inflasjonsfasen. Mørk materie og mørk energi er andre områder hvor vi ikke vet svar. Standardmodellen i partikkelfysikk beskriver kun 5% av det synlige universet vårt.

Et annet område hvor fysikerne ikke forstår de observasjonene de gjør er innen kvantefysikken. Særlig er det det som kalles sammenfiltring, quantum entanglement, som skaper hodebry. Dette er spørsmål som har forundret fysikerne i over 80 år, men fremdeles kan vi ikke si at vi er nærmere et svar. Mange kjenner sitatene fra Einstein om «spokhafte fernwirkung» og at han liker å tro at månen er der selv om vi ikke ser på den. I kvantefysikken vises til reality og locality (svært enkelt sagt:non-locality i kvantefysikken viser til at fx partikkelpar som adskilles påvirkes av hverandre over store avstander og raskere enn lysets hastighet;non-reality i kvantefysikken viser til at virkeligheten skapes av observasjon ved at observasjon kollapser bølgefunksjonen (Schrödingerligningen) og gjør at fx en partikkel inntar en fast tilstand).

Alle som er interessert i partikkelfysikk kjenner til de eksperimentene som er gjort etter John Stewart Bell kom med sine «inequalities» hvor kvantefysikkens «mystikk» kunne utprøves, og de eksperimentene som ble gjort bl.a av Alain Aspect på 80-tallet, men kanskje ikke så mange er kjent med nye eksperimenter som ikke bare bekrefter funnene fra tidligere, men faktisk gjør situasjonen enda mer uforståelig. Forsøk gjort i 2007 viser at vi verken kan ha locality eller reality.

Jakten på en teori om alt har pågått en stund, en Theory of Everything (ToE) som skal forene en Grand Unified Theory (GUT) med gravitasjonen. Mange, blant dem Steven Hawking, har hatt tro på M-teorien som en kandidat. M-teorien er pr i dag en teori som litt enkelt sagt forener diverse strengeteorier, og som bl.a opererer med totalt 11 dimensjoner, dvs 7 i tillegg til tre rom- og en tidsdimensjon som vi kjenner i dag. Ingen har så langt kunnet påvise noen nye dimensjoner. Mange mener også at denne ToE avhenger av en form for supersymmetri som nyere forsøk antyder kanskje ikke finnes.

Et annet felt som nå har kommet særlig i vitenskapsfilosofenes søkelys er mulige pre-big bang scenarier. Steven Hawking kom i sin siste bok med utsagn om filosofiens død, noe som åpenbart provoserte en del filosofer (se linken).

Noen av disse problemområdene reiser også spørsmål om vitenskapens evne til å kunne verifisere eller falsifisere teorier. Det er vanskelig å se hvordan fx pre-big bang teorier engang skal kunne testes rent matematisk all den tid vi kun kan spekulere i hvilke premisser som skal legges til grunn.

Men igjen, de problemene som er nevnt her er kjente problemer. Det som vitenskapshistorien har fortalt oss er at ny viten gjerne åpenbarer nye problemområder. Filosofen Arne Næss har sagt at «Arealet av det vi vet er forsvinnende lite i forhold til arealet av det vi ikke vet. Det er enorme områder der vi ikke engang kan formulere vår uvitenhet. Det er et fremskritt hver gang man kan si: Her er noe vi ikke vet noe om. Altså når uvitenheten lar seg presist formulere». Næss skal også ha sagt at «Kunnskapen gir lys, men med økt lys ser vi også økt mørke».Dette er områder det i dag er meningsløst å spekulere i. Vi aner ikke hvilke spørsmål som kan stilles.

Og det er vel også tillatt å spørre hva vi mennesker vil være i stand til å kunne vite. Hvor sannsynlig er det at vi er de mest intelligente vesener som universet kan frembringe? Hvor sannsynlig kan det være at mennesket skal kunne bli allvitende? Selvsagt kan vi ikke tallfeste denne sannsynligheten, men det er jo lov å spekulere. Ikke særlig sannsynlig etter mine begreper (ta en kikk på denne fine videoen, det tar kun 6 minutter).

Jeg tar med et lite sitat til slutt fra kvantefysikeren Niels Bohr: «I fysikken, hvor vi dog har med så langt simplere forhold at gøre enn i psykologien, belæres vi jo atter og atter om, at vor opgave ikke er at trænge ind i tingenes væsen, hvad vi heller slet ikke ved, hvad ville sige, men blot at udvikle de begreber, der tillader os på frugtbar måde at tale med hverandre om forteelserne i naturen».

Om vi som har tillit til vitenskapen som et verktøy som hjelper oss i vår forståelse av verden ikke kan vise en smule ydmykhet i forhold til hva vi som mennesker vet og vil kunne vite, er vi like «religiøse» som enhver gudstilbeder.

La meg for ordens skyld legge til helt til slutt at jeg har ikke gjort forsøk på å forklare noen av problemene over, jeg viser kun til at de eksisterer som problemområder; om det skulle være en og annen feil i mine fremstillinger må disse gjerne rettes på :-)

God Jul!

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Holt kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
2 minutter siden / 3759 visninger
Rune Tveit kommenterte på
Den uutryddelige synden
8 minutter siden / 141 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Den uutryddelige synden
15 minutter siden / 141 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 2 timer siden / 5761 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 2 timer siden / 5761 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5761 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5761 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 3 timer siden / 5761 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 4 timer siden / 5761 visninger
Geir Rune Larsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 4 timer siden / 3759 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 5 timer siden / 5761 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 5 timer siden / 5761 visninger
Les flere