Svein Skjei

Alder: 62
  RSS

Om Svein

Agnostiker og ateist, alt ettersom

Følgere

Hvem er vi?

Publisert 3 måneder siden - 115 visninger

Jeg-et eller selvet beskrives i litteraturen, filosofien, vitenskapen, på forskjellige måter. I filosofien beskrives selvet noe slikt som de kvalitetene som utgjør en persons unikhet eller essensen av individets eksistens. I nevrofilosofien handler det om bevissthet, følelser, emosjoner, om vår selvbevissthet, hva vi føler og hvem vi føler vi er. Nevrobiologen Antonio Damasio sier at bevissthet er det som oppstår når selvet møter sinnet, og at følelser er et resultat av at hjernen tolker emosjoner. Emosjoner igjen er produkt av rent fysiske signaler som kroppen sender ut som en reaksjon på ytre stimuli, sier han. Disse signalene kan være små elektriske signaler i nervetrådene eller kjemiske stoffer i blodet, nevrotransmittere, hormoner.
Årsaken til at jeg stiller spørsmål er blant annet en debatt som har pågått en stund og handler om kjønnsidentitet. Noen mennesker føler de er født i feil kropp, at deres egentlige kjønn er et annet enn det kroppen tilsier. For at de dette gjelder skal kunne leve et liv som oss andre, i harmoni med seg selv og verden ellers, er mange av dem avhengig av medisinsk/kirurgisk behandling med formål og endre kroppen til det kjønnet som stemmer over ens med de følelsene de har. Etter hva jeg kan se av litteraturen er det svært sjelden, om i det hele tatt, at det gjøres motsatt, dvs. at man forsøker å gi medisinsk behandling for å endre følelsen av å være i feil kropp.
Om vi aksepterer det som Damasio og nevrovitenskapen forteller oss, at følelser er resultat av hjernens bearbeiding av elektrokjemiske signaler fra kroppen, fra emosjoner som oppstår som følge av ytre stimuli, hvorfor er det da mindre naturlig og mindre etisk riktig å forsøke og endre på følelsen av å være et annet kjønn? Om følelsene da i utgangspunktet kanskje skyldes en ubalanse i kroppens kjemi, i nivåene av nevrotransmittere og hormoner, som så resulterer i følelsen av å være en annen? Ville det da ikke være like riktig å forsøke og korrigere denne følelsen, heller enn å endre på kroppens fysikk ved omfattende kirurgi i tillegg til hormonbehandling? Hva som er mulig av slik behandling i dag vet jeg ikke, men at mye vil endre seg i nær fremtid, er jeg ganske sikker på. Hormonbehandling og behandling med medikamenter som påvirker nevrotransmittere gjøres jo ellers i dag i andre tilfeller. Såvidt jeg vet finnes ingen norm for hva disse nivåene bør være i en "normal" kropp. Hvorfor er det galt i noen tilfeller å endre på kroppens kjemi, men rett å endre på kroppens fysikk og kjemi? Det jeg spør om, det høres sikkert rart ut, men hvorfor er det tankene og følelsene våre som avgjør hvem vi er?
Jeg vil legge til at følelse og tanke er ikke nødvendigvis to sider av samme sak, selvfølgelig og litt forsiktig sagt. Dette er svært kompliserte ting som også går langt ut over nevrovitenskapen, og omfatter mange forskjellige fagområder. Vi leser bl.a. ofte om såkalte embodied cognition theories og mye annet, og det finnes i dag ingen konsensus på hvordan vi skal forstå og definere tanker og tankevirksomhet.
Jeg må også få sagt at jeg har ingen faglig bakgrunn for å synes noe om disse tingene. Jeg har lest litt om hjernen og sinnet vårt, og den forskningen som foregår rundt bevisstheten, men det er stort sett alt. Bakgrunnen for innlegget er i grunnen kun nysgjerrighet, et forsøk på å forstå. Men jeg tenker også på alle dem som får gjort slike inngrep som jeg bruker som eksempel. Mye kan skje av vitenskapelige fremskritt som endrer synet vårt på følelser, og synet på, eller kanskje behovet for, de inngrepene som gjøres i dag. Etter mitt syn ville det riktige vært om vi alle kunne akseptere at vi er forskjellige, og at kjønn er en skala hvor de fleste befinner seg i ytterkantene, men hvor det også finnes mange i mellom.

Gå til innlegget

Før Big Bang

Publisert 12 måneder siden - 573 visninger

De seneste kosmologiske målingene som er gjort (av COBE, WMAP og av den kosmiske bakgrunnsstrålingen) indikerer at Universet er uendelig i utstrekning. Men hva med tiden? Er det virkelig slik at alt som har eksistert og eksisterer er 13,7 milliarder år gammelt? Er Big Bang starten på ALT? For bare få år siden var det sett som uaktuelt å snakke om tiden før Big Bang. Men googler vi nå "pre big bang" får vi opp mange artikler skrevet av de mest kjente fysikerne. En av dem, Lee Smolin sier f.eks. i en artikkel på Edge.org at om det er en idé som er moden for pensjonisttilværelsen så er det at "The Big Bang Was The First Moment In Time". Smolin har ingen problemer med Big Bang som forklaringsmodell for universets utvidelse. Men derimot hypotesen som beskriver universets ultimate opprinnelse som en singularitet med uendelig tetthet anser Smolin som en heller dårlig vitenskapelig teori fordi den lar store spørsmål om universet stå ubesvart. Vi vet at i en slik singularitet bryter fysikkens lover sammen, relativitetsteorien og kvante-fysikken går ikke sammen. Derimot skriver Smolin at kvante-kosmologiske modeller eliminerer disse problemene og tillater tiden å eksistere før Big Bang. Detaljerte modeller av kvante-universer åpenbarer en æra som ender med en kollaps hvor tettheten øker til svært høye verdier, inntil kvante-prosesser overtar og setter i gang en ny ekspansjon av et nytt univers. Smolin skriver videre at flere scenarier er under utforsking i dag, og nevner fem slike som alle i følge Smolin kan gi oss teorier som vil kunne la seg falsifisere.

For ikke lenge siden dukket det også opp en artikkel skrevet av en gruppe matematikere fra Canada og Egypt som har studert relativitet ved hjelp av kvante-fysikkens formler og avdekket at universet gjennomgår fire forskjellige faser. Det de hevder å ha funnet er at før vårt univers, eksisterte det et annet univers, eller mer nøyaktig en annen kosmologisk fase. På tross av at det er uendelig i størrelse er universet vårt syklisk, og har eksistert bestandig i en av fire stadier. Universet vår ekspanderer stadig raskere, men på et punkt vil kvante-prosesser overta og universet vil igjen kollapse i et nær uendelig lite punkt, for så igjen å ekspandere.

Gå til innlegget

Et uendelig univers

Publisert rundt 1 år siden - 235 visninger

Den israelsk fødte Oxford-professoren i fysikk, David Deutsch, skrev for noen år siden en bok med tittelen "The Beginning of Infinity – Explanations that transform the world" (2011). Her tar han for seg en mengde forskjellige emner: universet og jordens fødsel, evolusjon av livet på jorden, av kultur og kreativitet, han skriver om vitenskapsfilosofi, om multivers, kunstig intelligens, om Sokrates, og mange andre ting. Jeg har skrevet ned noen tanker jeg har etter å ha lest boken.

Hvor stort universet er vet vi ikke. Trolig vil vi heller aldri kunne vite det. På grunn av universets ekspansjon vil et punkt langt borte bevege seg fra oss raskere enn lysets hastighet og lyset derfra vil aldri kunne nå oss. Oftest når vi snakker om universet mener vi det observerbare universet. Det er den sfæren rundt oss som rent teoretisk vil kunne observeres. Lyset fra de fjerneste objektene i sfærens ytterkant, som nå har nådd frem til oss, ble sendt ut for 13,5 milliarder år siden. Men universet har fortsatt å ekspandere og det observerbare universet har nå en radius på omlag 46,5 milliarder lysår. Enhver tenkt observatør hvor som helst i universet har et slikt observerbart univers som en sfære omkring sin posisjon. De seneste målingene som er gjort (av COBE, WMAP og av den kosmiske bakgrunnsstrålingen) indikerer at Universet er uendelig i utstrekning. Klarer vi egentlig å forstå noe slikt?

"Some people become depressed at the scale of the universe, because it makes them feel insignificant. Other people are relieved to feel insignificant, which is even worse. But, in any case, those are mistakes. Feeling insignificant because the universe is large has exactly the same logic as feeling inadequate for not being a cow. Or a herd of cows. The universe is not there to overwhelm us; it is our home, and our resource. The bigger the better". (David Deutsch – The Beginning of Infinity).

Blant milliarder på milliarder av galakser med solsystemer og planeter har solsystemet vårt ingen sentral plass. Like lite som jorden og mennesket har noen sentral plass i universets historie. Det moderne mennesket er bare rundt 200 000 år gammelt (universet regner vi altså å være 13 700 000 000 år). Vi er usynlige både i rom og tid. Vil det ikke da være naturlig å tenke likedan når det gjelder kunnskapen vår og hva menneskeheten noensinne vil kunne få av kunnskap?

"We can understand infinity through the infinite reach of some explanations. ... But it has some counter-intuitive properties, ... One of them is that, if unlimited progress really is going to happen, not only are we now at almost the very beginning of it, we always shall be". (David Deutsch - The Beginning of Infinity).

I boken diskuterer David Deutsch motsetningene mellom det som kalles atroposentrisme og The Principle of Mediocrety. Antroposentrisme, forbindes gjerne med religioner, troen på at mennesket er den mest betydelige entitet i universet, verden tolkes ut fra menneskets verdier og erfaringer. The Principle of Mediocrety er det motsatte av antroposentrisme. Om man trekker en ting eller hendelse ut fra flere sett eller kategorier er det sannsynlig at at denne kommer fra de mer tallrike enn fra de mindre tallrike kategoriene. Prinsippet benyttes gjerne for å argumentere for at det ikke er noe spesielt med vårt solsystem og vår planet og med den utviklingen som har skjedd hos oss.

"The human race is just a chemical scum on a moderate-sized planet, orbiting around a very average star in the outer suburb of one among a hundred billion galaxies". (Steven Hawking)

Deutsch beskriver et typisk sted i universet: Reis rett oppover, noen millioner kilometer bort fra jorden. Til solen ser ut som en annen stjerne. Til et kaldt, mørkt, tomt sted. Men fremdeles befinner du deg i Melkeveien. Men de fleste stedene i universet er ikke innenfor en galakse. Du fortsetter til du er utenfor galaksen, si hundre tusen lysår fra jorden. Herfra ville du ikke kunne se jorden om du hadde det kraftigste teleskopet mennesket har bygget. Men Melkeveien fyller allikevel størsteparten av det du ser. For å komme til et sted som er typisk, må du dra minst hundre tusen ganger så langt ut i universet. Her er det totalt mørke. Den nærmeste stjernen er så langt borte at om den skulle eksplodere som en supernova, og du så direkte mot den, ville du ikke se så mye som et lite blink. Temperaturen her er 2,7 kelvin, kaldt nok til å fryse ethvert stoff vi kjenner unntatt helium. Atomtettheten er under en per kubikkmeter. Dette er hvordan et typisk sted i universet er lik.

At vi mennesker er små både i tid og rom må være udiskutabelt. Men vil det ikke være naturlig å tenke likedan om kunnskapen vår. Vi mener nok at vi har nådd langt med kunnskapen og vitenskapen vår. Men på tross av vitenskapelige revolusjoner, vår vitenskapelige metode, Karl Popper, osv., ville litt større ydmykhet en gang i blant kanskje være på sin plass (selv om det ikke er akkurat det som er David Deutschs konklusjon i boken :-)).

Jeg har sitert Arne Næss flere ganger tidligere: "Arealet av det vi vet er forsvinnende lite i forhold til arealet av det vi ikke vet. Det er enorme områder der vi ikke engang kan formulere vår uvitenhet. Det er et fremskritt hver gang man kan si: Her er noe vi ikke vet noe om. Altså når uvitenheten lar seg presist formulere".

Boken til Deutsch er forøvrig blant Mark Zuckerbergs 2015 Library.

Gå til innlegget

Flaut om bevisstheten

Publisert nesten 4 år siden - 1538 visninger

Det siste programmet i tv-serien om Gud og vitenskapen handlet om hjernen og bevisstheten vår. Programmet var svært lite lærerikt. Religionenes syn ble presentert, uten at det ble gitt noe som kunne kalles argumenter for det som ble hevdet, det ble kun gitt løse, udokumenterbare, dogmatiske påstander. Særlig bedre var det ikke for vitenskapens del. Man unnlot å si stort om hva vitenskapen faktisk gjør og de fremskritt vitenskapen faktisk har gjort. Seeren kunne lett få inntrykk av at vitenskapen står på bar bakke i disse spørsmålene. Det hele ble en ganske flau affære. Men det finnes altså adskillig litteratur om hjernen og om sinnet vårt, som også kan forstås av andre enn bare fagfolk.

Daniel Dennett sier i programmet at religionene gir enkle svar på svært kompliserte spørsmål. Personlig foretrekker jeg de riktige svarene, men de er altså ikke så enkle at de f.eks kan gis her i noen få avsnitt. Det er skrevet drøssevis av bøker om dette emnet de siste årene. Et par som jeg selv har lest det aller siste året er Antonio Damasios «Self comes to mind» (link til Amazon), og Thomas Metzinger «The Ego Tunnel» (link til Amazon).

Damasio (link til Wikipedia)er nevrobiolog og har gitt ut flere populærvitenskapelige verk om hjernen tidligere. Hans siste bok er vanskeligere enn de tidlige, langt mer teknisk, og på et par punkt tar han også et oppgjør med deler av hva han har skrevet før. Men han gir en ryddig og grei oversikt over hva som er gjort innen nevrovitenskapen de siste årene, og presenterer også sin egen teori for bevissheten.

Metzinger (intervju; What is the self) er filosof og har arbeidet tett med det nevrovitenskapelige miljøet i en årrekke. Mest kjent tror jeg han er for boken «Being no one»» som også gir grunntemaet i denne siste. I tillegg er han her også inne på ting som ut-av-kroppen-opplevelser og lignende, og gir bl.a en beskrivelse av den s.k «Rubber-hand illusion» hvor enhver kan erfare ut-av-kroppen følelsen; ganske virkningsfullt.

Felles for Damasio og Metzinger er synet på «selvet» og «selvet» som et hovedelement i en teori om bevisstheten. Som Metzinger sier; «Nobody has ever had a self», fordi selvet er en prosess, ikke en ting, ikke «a self». Felles for dem er også at de sier at bevisstheten ikke kan lokaliseres til ett bestemt område i hjernen, den er et komplekst samspill mellom flere prosesser, men i følge Damasio står hjernestammen (the brain stem) sentralt, for øvrig noe som ble forslått allerede på 50-60 tallet av pioneerer innen hjerneforskningen i Amerika og Italia som Penfield, Jasper, Moruzzi og Magoun. Damasio viser også ofte til filosofen William James, og det arbeidet han gjorde og den måten han tenkte på disse tingene på for over 100 år siden. Både Metzinger og Damasio sier at en forklaring på bevisstheten ikke vil bestå av en enkelt teori, men av mange teorier som sammen former et totalbilde (som også Pinker såvidt er inne på i programmet). Evolusjonen står sentralt hos begge (selvsagt).

I tillegg til de nevnte bøkene finnes mange videoklipp, på TED eller YouTube, hvor de to presenterer teoriene sine, f.eks Damasio «The Qest to understand Consciousness» (video), eller Metzinger «The Ego Tunnel» (video).

For et par år siden ble det igangsatt et europeisk samarbeidsprosjekt kalt «The Human Brain Project», et 10-års prosjekt med en budsjettramme på 1 milliard euro, hvor forskjellige prosjekter innen nevrobiologi, medisin og informasjonsteknologi kartlegges, initieres og samkjøres; man forsker på metoder, utvikler verktøy som man mener vil behøves, vurderer utdanningsbehov, osv. En kikk på nettsiden deres gir en ide om omfanget og kompleksiteten av dette arbeidet. Under prosjektbeskrivelsen finnes et ca 70-siders dokument som heter «HBP Vision», hvor «state of the art» og planer for den videre forskningen er beskrevet.

Å fullt ut kunne forstå den menneskelige hjernen er den største vitenskapelige utfordringen vi står overfor sier en av våre mest kjente hjerneforskere, Johan F. Storm (intervju, tekst).

At enkelte så, ut fra hva vi faktisk vet om hjernen, kan lage seg enkle, korte svar, at men tror det finnes enkle svar, er for meg et mysterium. Arbeidet med å kartlegge alle prosessene i hjernen vår er en enorm oppgave. Vi vet ikke engang sikkert om vi finner et endelig svar. Men ideen om at noe immaterielt skulle styre sinnet vår er det lite som tyder på. Vi mennesker har behov for enkelhet og ryddighet. Vi liker ikke kompliserte forklaringer fordi vi forstår dem ikke. Derfor lager vi oss korte og enkle svar med kjente begrep på alt som er vanskelig. Slik blir verden «forståelig» for oss og vi slipper den uroen som følger av alt det vi ikke forstår.

Gå til innlegget

Vitenskap, visshet og paradigmer

Publisert nesten 4 år siden - 1687 visninger

TV-serien «Gud og vitskapen» har ikke uventet ført til debatt også her. Det virker ikke som om den kunnskapen som formidles gjennom programmene gjør noe til eller fra når det gjelder debattantenes ståsted, og det er kanskje ikke så rart når det synes som om de «fagfolkene» som deltar i programmet ikke snakker samme språk og heller ikke lever i den samme verden. Litt skuffende synes jeg det er når man først sender en slik serie, at man ikke også har en avdeling for vitenskapsfilosofi og vitenskapsteori, så jeg forsøker meg på et «lite» inspill.

«Inspirasjonen» til dette innlegget er i hovedsak tre bøker, som jeg har sitert fra mer eller mindre nøyaktig i teksten under. Så for ordens og redelighets skyld, disse er:

  • Ragnar Fjelland: «Universet er ikke slik det synes å være» (benyttes ifm ex.phil for mat-nat studenter)

  • Per Arne Bjørkum: «Annerledestenkerne» (første del handler i hovedsak om paradigmeskifter og betydningen av disse)

  • Rune Nydal: «I vitenskapens tid» (vitenskapsfilosofi etter Kuhn)

Den kanskje mest kjente av vitenskapsfilosofene de siste 100 år er Karl Popper, og det er hans teorier det oftest vises til i debatter om vitenskap. Hans kritiske rasjonalisme var en motreaksjon mot den logiske empirismen og mot induksjonsprinsippet. Grunnlaget for Poppers hypotetisk-deduktive teori er at det er en asymmetri mellom verifikasjon og falsifikasjon, og at selv den sikreste kunnskap er usikker. Det viktigste (?) poenget for Popper var å kunne skille mellom vitenskap og pseudovitenskap (demarkasjonsprinsippet), han var svært frustrert over all overtro i sin tid, og det er gjerne i slike sammenhenger at teorien(e) hans vises til. Men nå var også Popper etter hvert fullt klar over at teorien hans ikke beskrev vitenskap slik den faktisk utføres. Den gav kun et idealisert bilde av hvordan vitenskap burde være og derfor kalles teorien også for normativ.

Thomas Kuhn er den andre av de store vitenskapsfilosofene. «Structure of scentific revolutions» sies å være den kanskje mest siterte innen akademia de siste 50 år. Kuhn var kritisk til Poppers beskrivelse av vitenskapen. Han hevdet på bakgrunn av historien at vitenskapens fremskritt først og fremst skjer ved paradigmeskifter. Med paradigme mente Kuhn at enhver vitenskap arbeider ut et sett forutsetninger som tas som a priori sannheter uten at det stilles spørsmål ved disse. Når man så ser at denne tidligere kunnskapen er feil intreffer et paradigmeskifte som snur opp-ned på de etablerte sannhetene. Eksempler på slike paradigmeskifter kan være skifte fra geosentrisk til heliosentrisk verdensbilde, steady state univers vs big bang, evolusjonsteorien, eller relativitetsteorien og oppdagelsen av kvantefysikken.

Det Kuhn kaller for et paradigme er altså regler for hvordan man skal gå fram når man skal studere noe. Regler som er felles for vitenskapsfolk innen et avgrenset område. Et vitenskapelig paradigme bestemmer hva som skal gjelde som fakta, hvordan disse faktaene skal tolkes, hvilke konklusjoner man kan trekke av forskjellige fakta osv. Paradigmet omfatter reglene for vitenskapelig arbeid, og reglene for diskusjon av vitenskapelige spørsmål, og det deles av alle vitenskapsfolk som arbeider innenfor et vitenskapelig område, eller en vitenskapelig skole. Paradigmet representerer en måte å se verden på og danner den rammen som en vitenskapelig virksomhet foregår innenfor. Normalt stilles ingen spørsmål ved denne rammen, paradigmet er noe vitenskapsfolkene sosialiseres inn i, på samme måte som barn lærer normer og regler i et samfunn uten å stille spørsmål ved disse.

Det er i dag ikke så lett å finne gode eksempler på vitenskap som utføres slik Popper beskriver. Kanskje særlig innen alle de forskjellige områdene av biologien og medisinen gjelder verifikasjon i langt større grad enn falsifikasjon, men også innen de diverse feltene av fysikk og kosmologi o.l, er det vanskelig å gi eksempler på at falsifikasjonsmetoden er det førende prinsippet. Årsakene til dette er mange og jeg skal ikke gå inn på dem her.

Kuhn påpeker hvor irrasjonell forskningen ofte er, og at det som skjer når revolusjonerende nyheter blir lansert, setter hele forskersamfunnet på prøve, intellektuelt og ikke minst følelsesmessig. Paradigmeskifter medfører endringer som fører til at man må bygge nye teorier om det man er opptatt av, helt fra grunnen av. Nå viser det seg at det i praksis ikke er slik at man forlater en teori selv om det gjøres observasjoner som strider mot teorien. Dette var det Kuhn grep fatt i. Han argumenterte for at store deler av kunnskapsveksten er irrasjonell og skjer plutselig. Kuhn hevdet at det er nødvendig å ta hensyn til forskernes psykologiske reaksjoner og sosiologiske relasjoner, og å undersøke nærmere på hvilket grunnlag forskere faktisk treffer valg mellom konkurrerende teorier.

Når man tenker innenfor et paradigme, er man (ref. Bjørkum) fanget i en (logisk) sirkelargumentasjon. Logikken er imidlertid i seg selv tom mht naturen i den forstand at selv om noe er logisk så gir det ingen garanti for at det man hevder er sant mht naturen. Et paradigme styrer hva man ser etter, hva som anses for å være relevant. Derfor blir det uventede, det som paradigmet ikke kan forklare, ofte oversett eller ikke tillagt vekt. Overgangen til et nytt paradigme skjer ikke bare gjennom en rasjonell falsifisering av teorien innenfor det gamle. Overgangen er også styrt av sosiale og psykologiske faktorer.

De diskusjoner som oppstår mellom representanter fra ulike paradigmer er ikke fruktbare. Det er nemlig ikke mulig å oppdage særlig fremskritt i slike diskusjoner. Man diskuterer innenfor hver sin (logiske) sirkel og der forblir man. Paradigmene har ulikt utgangspunkt, dvs de starter med ulike antagelser, og har ofte egne begreper og egne definisjoner som gjør kommunikasjonen mellom paradigmene lite meningsfull. De snakker ikke det samme språket, selv om de kan bruke de samme ordene, så mener de ikke det samme, de er ikke opptatt av og søker ikke de samme typer data, de er ikke opptatt av de samme problemene, og ikke enige om hva som er tilstrekkelige eller tillatte forklaringer (ref. Bjørkum).

Fjelland gir et tankevekkende eksempel på hvordan vitenskapen bygger på slike forutsetninger; hentet fra den tyske vitenskapsteoretikeren Wolfgang Stegmüller som han (Stegmüller) kaller «Tesen om den vitenskapelige fornufts kosmiske universalitet»: De fleste vitenskapsfolk som har interessert seg for spørsmålet om liv i universet, antar at det hyppig forekommer liv andre steder i universet, men at den spesielle utviklingen som livet på vår planet har gjennomgått, ikke gjentar seg noen andre steder. Fremfor alt er det uhyre lite sannsynlig at det finnes skapninger utenfor vår jordklode som er helt lik menneskene. Men når det gjelder vitenskapene tenker man annerledes. For mange av dem antar likevel samtidig at høyere bevisst liv mer eller mindre automatisk fører til vitenskap med resultater som ligner på eller er lik de resultatene vi mennesker har frembrakt. «Jeg er overbevist om at denne tesen er falsk og at den delvis springer ut av en antropomorfisk ønsketenkning og delvis har den falske forestillingen som kilde at naturvitenskapen er noe som må følge et ganske bestemt, entydig foreskrevet forløp» (Stegmüller).

I sin bok viser Bjørkum via tallrike eksempler fra Aristoteles og frem til vår tids vitenskapsfolk at de virkelig grensesprengede oppdagelsene har skjedd som følge av eller i forbindelse med paradigmeskifter. Han viser at det er de vitenskapsmenn og forskere som har utfordret vedtatte sannheter som har gitt de største og viktigste bidragene til vitenskapen.

Spørsmålet er om, og i såfall hva, dagens vitenskap har å lære av historien.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6345 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6809 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
20 dager siden / 2207 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3557 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 478 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3536 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8002 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2665 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Tvilsom type
23 minutter siden / 1623 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
37 minutter siden / 4929 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
43 minutter siden / 4929 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1623 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4929 visninger
Isak BK Aasvestad kommenterte på
Sionisme er rasisme
rundt 1 time siden / 829 visninger
Audun Wold kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 1001 visninger
Les flere