Leif Hovde

Alder: 77
  RSS

Om Leif

Følgere

Frp i fri dressur

Publisert over 1 år siden


Spennende tider nærmer seg slutten. KrFs åpne prosess om veivalg er kanskje til og med avsluttet når dette leses. Ett av temaene har vært om KrF skal gå i regjeringssamarbeid med Frp.

Frp er ikke bare Siv Jensen. Det er også lokale høvdinger, som Ålesunds Geir Stenseth, tidligere varaordfører i Ålesund, nå gruppeleder i bystyret og høyt oppe på lista til neste års fylkestingsvalg. Han har i ”Nytt i Uka” nylig gitt noen interessante og informative synspunkter om den eventuelle samarbeidspartneren KrF og dets leder Knut Arild Hareide. Hør bare: ”Dette merkelige partiet”, ”Selvgodheten, dobbeltmoralen og skinnhelligheten har alltid hatt gode vekstvilkår i KrF”, ”En partileder som lefler med terrororganisasjonen Hamas”, ”Hareide er ikke noe annet enn en liten marionett”, ”De (Hareide og partiet) omfavner innvandring, islam, moskeer, splittelse, forvirring, fremmedgjøring, og unyttig uhjelp

Jeg hørte Knut Arild Hareides tale til fylkesårsmøtet i Ålesund. Det inneholdt en grundig og saklig gjennomgang av KrFs program og vurdering av hvor man best kunne få gjennomslag for programmet. Jeg hørte ingen spark til politiske motstandere. Jeg hørte ingen sjikanering eller karakterisering av andre partier eller deres ledere. Hareide har også siden i sine kommentarer vektlagt hvor han mener KrF best kan finne gjenklang og forståelse for sitt vedtatte program. Det er en legal og viktig del av demokratiet. Sjikanering og personkarakterisering er det ikke!

Skulle ”selvgodheten, dobbeltmoralen, skinnhelligheten, og terroromfavnerne” med sin ”lille marionettleder” velge å gå inn i regjeringssamarbeid med politikere som Stenseth og hans saklige kampfeller, ønsker jeg lykke til! Men det undrer meg at det finnes ledende KrF-ere, både lokalt og nasjonalt, som trives i slikt selskap.

Gå til innlegget

Lytt til Knut Arild!

Publisert nesten 2 år siden

KrFs leder har talt! Og for en tale! Selv politiske motstandere og nøytrale observatører, ja, til og med mediafolk, roser Knut Arild Hareide for en modig, gjennomarbeidet og faktabasert analyse. Med denne ballasten har han gitt sitt parti et solid begrunnet råd.

Politikk er å ville, ikke å synse eller å føle. Jeg kan nok en regntung morgen føle at jeg har det bra der jeg ligger i min lune seng, og jeg synes nok at lyden av vekkerklokka kan være utidig og irriterende. Men skal jeg få utrettet noe, må jeg ville stå opp og ta fatt. Selv om det i øyeblikket kan være ubehagelig.

KrF har vedtatt et program som sier noe om hva partiet vil. Et program som sier noe om hvilket samfunn partiet vil arbeide for, hvordan hver dag skal bli best mulig for hver enkelt.

Som kristne kan vi ønske Guds gode gaver for alle. Det er flott, og det må vi fortsette med! Men det er ikke nok. Vi må også gjøre det vi kan for at alle skal få del i dem! Og da må vi kanskje forlate en behagelig hvilestilling.

Viktige endringer i historien har skjedd ved at noen brøt med det tilvante. Få endringer har blitt til ved at man syntes alt var i grunnen greit slik man var vant med. KrF-lederen ser at man på noen områder har hatt det bra i borgerlig lag. Men han ser lenger enn det. Han ser at vi må stå opp og ta fatt på nye oppgaver – med nye samarbeidspartnere som på noen viktige samfunnsområder vil stå sammen med KrF om nestekjærlighet og forvalteransvar i praksis.

Det er spennende, løfterikt – og programorientert aksjon i den politiske hverdag!

Jeg meldte meg ut av KrF da partiet valgte en samarbeidsavtale med en regjering der Frp skulle være en viktig og aktiv aktør. Jeg kunne ikke være medansvarlig i en slik situasjon. Nå melder jeg meg inn igjen og håper intenst at lederens råd blir fulgt. Dette vil jeg være med på!

Trykket i Vårt Land 5. oktober 2018

Gå til innlegget

Frp og Venstre lengst fra KrF

Publisert nesten 2 år siden

KrFU har talt. Kristelig Folkeparti bør bli Kristelig Høyreparti! Politikk med kristent verdigrunnlag gjennomføres best sammen med partier som vil ha mest mulig åpen ­alkoholtilgang, mest mulig skattelette for de rikeste, flest mulig syke og eldre på ­anbud, færrest mulig immigranter og størst ­mulig ­frihet til å leve og handle akkurat som du vil. Jeg gremmes! I mine tidigere år var ­ungdommen radikal. Det var ungdommens privilegium og varemerke. Nå er ungdommen konservativ. Når i historien har konservativ politikk drevet fram endringer i samfunnet, til beste for de svakeste?

I alle år har KrF – og KrFU – hevdet at som sentrumsparti kan KrF samarbeide både til høyre og venstre. Er det kakepynt eller ­substans? I regjeringsspørsmål har det i alle fall alltid betydd til høyre. KrFU-lederen sier: Alle synes Frps politikk er problematisk, men vi må forholde oss til dem uansett. I regjering kan vi holde dem i ørene. Det samme ­kunne hun si om Ap eller SV, men det gjør hun ikke. Jeg etterlyser ærligheten. KrFU sier at de kan samarbeide til begge sider, men de mener det ikke. De ønsker at KrF skal være et ­Kristelig Høyreparti.

Når vi ser bort fra Rødt og noen mini­partier, er Frp og Venstre de to partiene som ­ligger lengst fra KrF politisk. Slik jeg oppfatter ­ideen med et kristelig folkeparti, er at man i ­samfunnet vil være talsperson for de svake, de undertrykte og uvelkomne, de hjelpe­trengende, kort sagt politisk fremme neste­kjærlighet og forvalteransvar. Da må man se på praksis, ikke ideologiformuleringer.

Dessuten har KrF sagt nei til å være ­støttepilar for Frp. Det må vi kunne stole på. Det er for øvrig noe underlig med ­denne trosbekjennelsen på to blokker, høyre ­eller venstre. Det finnes andre, viktige skille­linjer i politikken. Men media elsker to-blokk-­systemet. Ingen ting er som å få til hanekamp mellom to motstandere. Da slipper man å tenke at virkeligheten kan være mer komplisert. Har KrFU også falt i den grøfta?

Trykket i Vårt Land 28. september 2018.

Gå til innlegget

Hva er viktigst?

Publisert nesten 2 år siden

Hvorfor er man i skolesammenheng mer opptatt av elevenes karakterer enn av den enkeltes karakter?

Jeg sitter i sola på en benk ved stasjonsbygningen på Hell, på hjemvei etter besøk på speiderlandsleiren på Lånke. Grupper av speidere passerer, på veg til haik, ivrig konverserende. Jeg roper «God tur!» til dem, og får et muntert «God tur til deg også!» i retur. Hår flagrer i sommerbrisen, noen har shorts og sko uten sokker, de er elleve eller tolv, eller tenåringer i alle årskull. T-skjortevariantene er utallige, de fleste har latt speider­skjorta ligge trygt i teltet på leirplassen.

For nå skal de av sted på opplevelser i skog og mark, med myggstikk og maurtuer, og spennende møter med trollskjegg på mørke graner. Kanskje med glimt av ekorn eller andre skogens dyr, eller en rovfugl høyt på himmelen. Mobiltelefonen har overtatt for papirkartet, men utfordringene er de samme: Finne vegen, velge den rette stien, og er det noen som har plaster? Petter har fått gnagsår! Hjelpe hverandre opp den bratte kløfta, og ta velfortjent pause ved blikkstille tjern.

Mestring. 

Det handler om å mestre, alene eller sammen med andre. Det handler om å møte utfordringer eller søke utfordringer, og vokse på dem. Det handler om å bygge felleskap som oppmuntrer, støtter, trøster. Det handler om å se og prøve, å ta sjanser, å bli sett og godtatt og respektert.

Hvorfor ser vi så lite igjen av denne livsviktige karakterbyggingen i media? Hvorfor flommer trykte og utrykte media over av festivaler, fotballkamper, popkonserter, og demonstrasjoner for saker som er in? Hvorfor er man i skolesammenheng mer opptatt av elevenes karakterer enn av den enkeltes karakter? Hva er det som gjør at Young Bloods er viktigere enn ungt blod i utvikling fram mot ansvar, innsats og empati?

Grasrotaktiviter

Jeg har ingen ting mot festivaler eller fotballkamper! Jeg har over 40 års erfaring som lærer – og som speiderleder. Og like lang fartstid som politiker. Norges – og verdens – framtid ligger ikke først og fremst i toppkarakterer i matematikk eller nye oljefunn i Nordsjøen.

Den ligger hos barn og ungdom og den mulighet de får til å bli utfordret, mestre, bli respektert, bli sett og hørt og finne sitt rom til å lykkes. Tenk om skolen og politikerne og samfunnet forøvrig, men kanskje først og fremst media, kunne redusere fokuset på sensasjonene og enerne, og gjøre det populært å være aktiv i byggende grasrotaktiviteter!

Herved er utfordringen gitt!

Trykket i Vårt Land 10. juli 2018

Gå til innlegget

Til de politiske partiene på Stortinget

Publisert over 2 år siden

ET NYTT STORTING har trådt sammen og skal trekke opp retningslinjene for den videre utvikling av det norske samfunnet. Støttegruppa for rusomsorg i Ålesund er, som navnet sier, spesielt opptatt av problemer og utfordringer innenfor rus og psykiatri, både hver for seg, og ikke minst de to helsearenaene sett i sammenheng.

Både rus og psykiatri har lett for å bli temaer på talerstolene, mens det ofte kan være vanskelig å se de praktiske konsekvensene og tiltakene på ”grasrotplan”. Støttegruppa tillater seg derfor å stille de politiske partiene noen spørsmål om oppfølging, engasjement og tiltak i den nye stortingsperioden.

1. Omsorgsapparatet, både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, skal ta seg av rus- og psykiatripasienter som trenger akutt behandling. Ofte er det politiet som må trå til, både med transport, og  dessverre også av og til med ”et sted å være”, for eksempel en glattcelle, fordi omsorgsapparatet verken har ressurser eller utstyr til å takle slike situasjoner. All ære til politiet, som ofte gjør en utmerket innsats, men mener partiet at dette er greit? Har politiet etter partiets mening kompetanse til å ta slike oppdrag? Hva mener partiet om systemet med ”psykiatriambulanse” (finnes i Bergen, som det eneste sted i Norge), der innleggelse og transportsituasjoner løses uten bruk av ”blålys og tvang”? Bør et slikt tilbud finnes flere steder

2. Ser partiet noen problemer med praktiseringen av taushetsplikt? Taushetsplikten defineres forskjellig i lovverket for de ulike grenene av omsorgstjenestene. Det fører til at omsorgsutøvere forholder seg til ulike regimer av taushetspliktlovgivning, og til usikkerhet om hva taushetsplikten omfatter og hvordan den praktiseres. Vil partiet gjøre noe for å samordne bestemmelsene i de ulike lovene? Ser partiet at dagens ordning og praktisering kan vanskeliggjøre kontakt med og oppfølging fra pårørende? Og bør det ses nærmere på hvem som er ”pårørende” og hvilken informasjon som kan gis til pårørende som ikke er nærstående familie?

 3.  Synes partiet at etterverntilbudene til pasienter som har vært inne til behandling, er gode nok? Hvis ikke, hva vil partiet gjøre for å styrke ettervernet? Det er Støttegruppas erfaring at et behandlingsopplegg i noen måneder for rusavhengige er i mange tilfeller bortkastede penger hvis ikke det etableres et godt ettervern. - Og i andre enden av problemet: Er partiet tilfreds med det som finnes av informasjon om og forebygging mot rusavhengighet, spesielt for ungdom? Synes partiet at skolenes læreplaner er god nok på dette området?  Blir det gitt god nok opplæring till lærere under utdanning i å tolke signaler om rusproblemer i hjemmene ? 

Støttegruppa håper at partiene vil gi utfyllende og konkrete svar på gruppas spørsmål. Rus og psykiatri representerer et av Norges aller største helse- og sosiale problem, og bør derfor verre svært viktig i den 4-årsperioden vi nå går inn i.



Bjørg Stafseth Kristiansen, leder Støttegruppa for rusomsorg i Ålesund          

Leif Hovde, sekretær Støttegruppa for rusomsorg i Ålesund

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere