Levi Fragell

Alder: 80
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Kristenfolk – la barn være barn

Publisert over 4 år siden

Det er høysesong for kristne arrangementer for barn. Oase og andre satser på barna som aldri før. Mine egne minner er smertelige.

 

Det stolteste øyeblikk i mitt liv var da min kreftsyke datter Siriann reiste seg ved min boklansering i Litteraturhuset i Oslo høsten 2010 og takket meg. Ikke for boken eller annen innsats i livet, men for det jeg ikke hadde gjort.  Når hun i barndommen hadde stilt spørsmål om Gud, fikk hun til svar at hun fikk tenke selv. Kanskje? Kanskje ikke? Hun var aldri blitt kristen, men hun var troende, sa hun. Hun fant sin egen vei, som lå fjernt fra min egen. Men vi respekterte hverandre til siste farvel, som fant sted to måneder deretter. Jeg omtaler denne erfaringen i annen utgave av Vi som elsket Jesus, og tilføyer i boken at «Sirianns gode ord ble for meg en støtte i kampen for menneskers integritet og selvrespekt i en verden av forførere av alle livssyn.»

 

Når vi nå går inn i høysesongen for kristne arrangementer for barn og ungdom, kommer minner fra min egen barndom sterkt tilbake, minner  som bidro til at jeg aldri forsøkte å utnytte mine egne barns påvirkelighet til å følge sin fars vei inn i hans gudløse livssyn.

 

-Hvordan har du det med Jesus, Levi, var det mest angstskapende spørsmål jeg visste. Gjennom mange år. Og i den grad det har utviklet seg en pragmatisk og politisk hjernecelle i mitt hode, skyldes det den beredskap jeg utviklet for å besvare dette fryktelige spørsmål uten å skade min anseelse og bidra til sorg og skuffelse blant familie og venner.

 

Når nå Oase gjør «Barna og familien» til overskrift for sitt stevne 7.-12. juli, så lar jeg meg ikke berolige av bilder av lek og moro, breakdance og kveldsshow. Jeg leser annonseteksten om hensikten, som er «å føde fram og styrke identiteten som Guds barn og troende individer». «Å sette ord på egen tro». «Å be for og med hverandre».

 

Dette gjelder ifølge annonsen barn fra fire til tolv år. I reportasjer fra tidligere stevner har det fremgått at barn som en følge av denne påvirkningen også er blitt fylt av Den hellige ånd, og har bidratt med forbønn for syke og profetisk tale. I dette miljøet kommer barna også nær innpå mer ekstreme karismatiske hendelser, hvor deres egne foreldre vil kunne opptre fremmedartet. At en av talerne er den japansk-amerikanske helbredelsesspredikanten Masahide Kanayama, som i  2011 talte i Oslokirken, hvor han ifølge Jan-Aage Torp «ba i timesvis for mennesker som søkte frelse og legedom» - er ikke betryggende.

 

 

Gå til innlegget

Er det i realiteten et (u)etisk samsvar mellom folkedypets holdning til monarkiet og de tradisjonelle katedralbaserte religionsprivilegier?

I en tid hvor det skjer radikale etiske endringer i vår kultur, hvor verdikamp og klassekamp i løpet av få år har skapt likhet for loven og nye vilkår for arbeidere, kvinner, homofile, ateister og religiøse minoriteter, dyrkes europeiske kongefamilier – med sine nedarvede privilegier- som aldri før.

Bursdager, forlovelser, giftemål, graviditeter og fødsler er blitt begeistret nyhetsstoff i norsk presse, selv om begivenhetene finner sted langt nedover i Europa, og selv om hovedpersonene kun er fettere, kusiner, tanter og onkler til konger og dronninger.

Siste nytt fra vårt naboland Sverige er at den svenske kongen utdeler prins- og prinsessetitler til inngiftede partnere, med tilhørende apanasje. Giftemålet mellom den svenske prins Carl Philip dekkes av alle tenkelige media over hele Skandinavia. At bruden Sofia er tidligere modell og populær underholdningskjendis fra TV er ikke noe minus. Tvert imot. 

I det tidligere radikale nyhetsmedium Dagbladet, kan man følge begivenheten direkte på deres nettprogram. Hva kan være årsaken til denne urokkelige stabiliteten for en forskjellstradisjon som til de grader bryter med våre etiske idealer om likeverd? Kan det være at kjendisdyrkelsen har overtatt for religionens høytids- og feiringskultur for folk flest?

Kan monarkiets overbeviste tilhengere bevisst spekulere i denne effekten, mens sløve republikanere trekker på skuldrene og sier som dagens ikke-troende folkekirkemedlemmer om en grunnlovsfestet kirke: Er det så farlig, da? Det er nå stas med litt stas!

Er det i realiteten et (u)etisk samsvar mellom folkedypets holdning til monarkiet og de tradisjonelle katedralbaserte religionsprivilegier? Spørsmålet bekymrer meg. Hvis etikken så lett kan nøytraliseres av glans, prakt og symboler, hva kan ikke da skje med hvilket som helst samfunn eller sosiale fellesskap?

 

 

 

Gå til innlegget

Human-Etisk Forbund og «gudsdimensjonen»

Publisert over 4 år siden

Reflekterte religionsgrublere kan bety like mye for humaniseringen av samfunnet som hedninger og ateister av mitt slag.

Eirik Flikke spør meg et annet sted her på VD om Human-Etisk Forbund (HEF) aksepterer et B-lag i sin organisasjon som er mindre religionskritiske og som holder muligheten åpen for en «gudsdimensjon». Spørsmålet et så vidtrekkende at et svar ikke passer inn i min tråd om tungetale, så jeg legger her svaret ut som et eget innlegg.

Som pensjonist er jeg ikke den rette til å gi et autoritativt svar på HEFs vegne, men jeg kan formidle mitt inntrykk som fortsatt aktiv i organisasjonen.

HEF stiller ikke noe krav om «rett tro» for medlemsskap, og mange melder seg nok inn av sympati med virksomheten vår, og da i særlig grad med våre seremonier, uten at de har et ferdig utviklet forhold til det humanistiske livssyn – filosofisk sett. De fleste av disse er ikke aktive religionskritikere, men er i praksis sekulære og mener at stat og kommune ikke ved lov skal favorisere kirke og presteskap.

Når det kommer til selve livssynet, tidligere kalt human-etikk, men nå oftere humanisme i samsvar med vår internasjonale bevegelse, så er det fra stifteren Kristian Horns tid til i dag en romslighet for spørsmål og undring som ikke sperrer for ukjente «dimensjoner», men som stiller seg avvisende til trosbekjennelser om det man ikke kan vite. «Ærlighet ved erkjennelsens grense», ble nærmest er slagord fra HEFs første tid, mens man gjerne også siterte den svenske filosofen Ingemar Hedenius, som sier: «Du skal ikke holde noe for sant, hvis du ikke har gode grunner for det.»

Slike holdninger er også blitt kalt agnostisisme, og det har i lange tider vært vanligst at norske human-etikere (nå humanister) har betegnet seg som agnostikere. Nå har dette endret seg, ved at man sier ar man er agnostiker i forhold til det man så langt ikke vet, men at man er ateist (uten gudstro) i forhold til de gudeskikkelser som presenteres av religionene.

Hva så med den «gudsdimensjon» Flikke etterspør. Hvis man med dette uttrykk mener eksistensens ukjente «noe», så vil jeg anta at man ikke vil bli utstøtt av verken A-eller B-lag i HEF, men han vil bli gjort oppmerksom på at bokstavene gud er problematisk i kommunikasjonen og bør unngås for ikke å skape misforståelser. Hvis man derimot i realiteten er deist og aktivt tror på en fjern og ukjent skaper og opprettholder, vil man neppe finne seg til rette i HEFs lokaler, heller ikke som stolbærer og ryddegutt.

Det er likevel vanskelig å være helt kategorisk i denne grenseoppgangen, i og med at gudsbegrepet kan være flertydig. Noen sier at Gud er «kjærlighet» og for den verdenskjente teologen Paul Tillichs er Gud tilværelsens «dypeste grunn». Med slike «guder» vil man også kunne finne venner blant HEFs religionskritikere, men man vil av nødvendige pragmatiske grunner neppe få jobb som kommunikasjonssjef. Men gode Eirik Flikke, reflekterte religionsgrublere kan bety like mye for humaniseringen av samfunnet som hedninger og ateister av mitt slag.   

 

 

Gå til innlegget

Tungetale i nytt terreng - for godt?

Publisert over 4 år siden

Jeg kan ennå ikke tilgi meg selv. Men jeg gjør så godt jeg kan for å begrense risikoen for andres nedverdigelse.

 

Den tidligere pinsevenn, kunstneren Håvard Rem taler i tunger på sin nye plate, en religionsfaglig og teologisk nyhet som fortjener den plass den fikk i Vårt Land 12.5. Rem bedriver imidlertid intet «opprør», hevder han , for det er allerede gjort av Levi Fragell. Jeg tror for min del at dette utspill vil skape minst like stort oppstyr som noen av mine anstrengelser, og jeg kan meget vel forstå at pinseledere som uttaler seg om saken ikke roper noe halleluja. Her bringes pinsefestens tunger ned på jorda (for godt?), hvor de rettelig hører hjemme, enten som nevrologiske forstyrrelser eller tillært ordgyteri – eller et kunstnerisk eksperiment.

I en fremragende kommentarartikkel i samme avis dagen derpå (13.5) av Alf Gjøsund (nå også utlagt her på VD) heter det i ingressen at tungetalen allerede "taper terreng" i de karismatiske miljøer. Jeg håper det er riktig, for "det er det gode grunner til", slik Gjøsund hevder og begrunner.

Utifra egne erfaringer vil jeg gjerne si noe om disse gode grunner, som innebærer at jeg må problematisere omtalen av Håvard Rems ungdomsminner fra tungetale-miljøet. Hans egen åndsdåp og tungetale i tenårene (13 år gammel) fremstilles som positive hendelser. Dette kan bidra til å uskyldiggjøre en religiøs praksis som har skapt livsvarige traumer for mange. En predikantkollega fra min egen fortid slet med disse mentale sår til han døde for kort tid siden. Og selv kan jeg si at dette gjelder det smerteligste, mest opprivende og mest demoraliserende forhold i mitt eget liv, og som det har vært vanskeligst å være ærlig om, inntil jeg «sto fram» i min bok Vi som elsket Jesus. 

Det er nemlig slik at alle som er blitt blitt frelst i pinsebevegelsen gjennom mer enn hundre år (siden tilblivelsen i 1907) har forventet å gå videre til neste erfaring i sin utvikling som kristne: å bli åndsdøpt og tale i tunger. Er du åndsdøpt eller er du ikke åndsdøpt, var det spørsmål man måtte leve med i år etter år. ”Han er ikke åndsdøpt, men han er en fin broder,” ble det sagt i benkeradene, mens den fine broderen ydmykt gikk rundt med kollektkurven og påtok seg å kjøre de gamle hjem etter møtet.

Allerede tidlig i tenårene begynte jeg selv å søke Åndens dåp «med tungene som tegn». Det skjedde ved at man gikk frem i vekkelsesmøtet eller i det såkalte ettermøtet og søkte ”mer av Gud”. Ofte ville da predikanten eller ledere i menigheten legge hendene på søkeren og på denne måte forsøke å formidle Ånden. Lett påvirkelige mennesker kan ved slike anledninger oppleve rystelser, kramper, og komme med usammenhengende rop og tale. Opplevelsen tolkes da som åndsdåp. Men for de fleste gikk det ikke så lett. Intet skjedde. Man bønnfalt Jesus, gråt og hulket, og blandet sine skrik med de andre søkende som heller ikke hadde opplevd «å komme gjennom».

Jeg var blant disse, og årene gikk. Det gikk på selvfølelsen løs. Løsningen? Jeg satte i gang med å bable lyder og ord som falt meg inn. Flaut, flaut, flaut… Jeg kan ennå ikke tilgi meg selv. Men jeg gjør så godt jeg kan for å begrense risikoen for andres nedverdigelse.

 


 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere