Levi Fragell

Alder: 81
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Jeg elsker skatt - men hater bompenger

Publisert nesten 5 år siden

"Som sosialdemokrat og livssynshumanist mener jeg at samfunnets ressurser skal deles og spres etter behov - organisert, systematisk og rettferdig."

 

«Verdier» gjelder mer en tro, disse debattsiders mest omdiskuterte tema. Jeg vil her dele noen tanker om verdier som i realiteten opptar folk flest i høyere grad enn teologiske og filosofiske spørsmål, nemlig penger.

 Det er faktisk sant, jeg har hele mitt liv betalt min skatt med glede. Jeg føler at jeg med det månedlige skattetrekk bidrar til et bedre og mer likestilt samfunn, som i høyeste grad kommer meg selv og mine til gode. Som sosialdemokrat og livssynshumanist mener jeg at samfunnets ressurser skal deles og spres etter behov - organisert, systematisk og rettferdig. Tilfeldige barmhjertighetsaktiviterer løser ikke kravet til menneskelig likeverd, og har gjennom historien ofte skjøvet solidariske fellesskapsløsninger til side.

 Men bompenger hater jeg. Av to grunner. For det første rammer slike avgifter ulikt. Noen må kjøre bil hver dag, til barnehager, skoler, trening, besteforeldre...Noen må faktisk kjøre flere ganger om dagen til samme destinasjon. Ukens bomavgifter kan således fort ligge godt opp mot en nøktern families matbudsjett.

 For det andre skaper bommene begrensninger for normal livsutfoldelse i et venne- og familienettverk, hvor nærhet og tilgjengelighet er sentrale menneskelige behov. Jeg lever selv på en vanlig pensjon (tidligere kalt alderstrygd). Med en spredning av syke og skrøpelige slektninger og gamle venner fordelt på tre kommuner rundt Oslo, kjører jeg i disse sommeruker så ofte jeg kan til noen av disse. Siden nøkternt forbruk for min del har vært naturlig etter en oppvekst i enkle kår, har jeg funnet ut at jeg på det travleste kan bruke 200 kroner om dagen til bompenger, dvs. opptil 1000 kroner pr. uke. I tillegg kommer Europas høyeste avgifter på drivstoff. Jeg klarer det fint, men det er åpenbart at det her er lagt en begrensning av frihet og bevegelighet for barnefamilier såvel som for pensjonister. Er ikke dette et samfunnsetisketisk verdispørsmål, utover Fremskrittspartiets liberalistiske engasjement?

 

Så legg heller på skatten, Siv &co. Derved kan den betydelig mengden som kjører firmabil med full utgiftsdekning døgnet rundt, også lørdag og søndag, være med på å betale for fremkommeligheten.

 

 

Gå til innlegget

Kristenfolk – la barn være barn

Publisert rundt 5 år siden

Det er høysesong for kristne arrangementer for barn. Oase og andre satser på barna som aldri før. Mine egne minner er smertelige.

 

Det stolteste øyeblikk i mitt liv var da min kreftsyke datter Siriann reiste seg ved min boklansering i Litteraturhuset i Oslo høsten 2010 og takket meg. Ikke for boken eller annen innsats i livet, men for det jeg ikke hadde gjort.  Når hun i barndommen hadde stilt spørsmål om Gud, fikk hun til svar at hun fikk tenke selv. Kanskje? Kanskje ikke? Hun var aldri blitt kristen, men hun var troende, sa hun. Hun fant sin egen vei, som lå fjernt fra min egen. Men vi respekterte hverandre til siste farvel, som fant sted to måneder deretter. Jeg omtaler denne erfaringen i annen utgave av Vi som elsket Jesus, og tilføyer i boken at «Sirianns gode ord ble for meg en støtte i kampen for menneskers integritet og selvrespekt i en verden av forførere av alle livssyn.»

 

Når vi nå går inn i høysesongen for kristne arrangementer for barn og ungdom, kommer minner fra min egen barndom sterkt tilbake, minner  som bidro til at jeg aldri forsøkte å utnytte mine egne barns påvirkelighet til å følge sin fars vei inn i hans gudløse livssyn.

 

-Hvordan har du det med Jesus, Levi, var det mest angstskapende spørsmål jeg visste. Gjennom mange år. Og i den grad det har utviklet seg en pragmatisk og politisk hjernecelle i mitt hode, skyldes det den beredskap jeg utviklet for å besvare dette fryktelige spørsmål uten å skade min anseelse og bidra til sorg og skuffelse blant familie og venner.

 

Når nå Oase gjør «Barna og familien» til overskrift for sitt stevne 7.-12. juli, så lar jeg meg ikke berolige av bilder av lek og moro, breakdance og kveldsshow. Jeg leser annonseteksten om hensikten, som er «å føde fram og styrke identiteten som Guds barn og troende individer». «Å sette ord på egen tro». «Å be for og med hverandre».

 

Dette gjelder ifølge annonsen barn fra fire til tolv år. I reportasjer fra tidligere stevner har det fremgått at barn som en følge av denne påvirkningen også er blitt fylt av Den hellige ånd, og har bidratt med forbønn for syke og profetisk tale. I dette miljøet kommer barna også nær innpå mer ekstreme karismatiske hendelser, hvor deres egne foreldre vil kunne opptre fremmedartet. At en av talerne er den japansk-amerikanske helbredelsesspredikanten Masahide Kanayama, som i  2011 talte i Oslokirken, hvor han ifølge Jan-Aage Torp «ba i timesvis for mennesker som søkte frelse og legedom» - er ikke betryggende.

 

 

Gå til innlegget

Er det i realiteten et (u)etisk samsvar mellom folkedypets holdning til monarkiet og de tradisjonelle katedralbaserte religionsprivilegier?

I en tid hvor det skjer radikale etiske endringer i vår kultur, hvor verdikamp og klassekamp i løpet av få år har skapt likhet for loven og nye vilkår for arbeidere, kvinner, homofile, ateister og religiøse minoriteter, dyrkes europeiske kongefamilier – med sine nedarvede privilegier- som aldri før.

Bursdager, forlovelser, giftemål, graviditeter og fødsler er blitt begeistret nyhetsstoff i norsk presse, selv om begivenhetene finner sted langt nedover i Europa, og selv om hovedpersonene kun er fettere, kusiner, tanter og onkler til konger og dronninger.

Siste nytt fra vårt naboland Sverige er at den svenske kongen utdeler prins- og prinsessetitler til inngiftede partnere, med tilhørende apanasje. Giftemålet mellom den svenske prins Carl Philip dekkes av alle tenkelige media over hele Skandinavia. At bruden Sofia er tidligere modell og populær underholdningskjendis fra TV er ikke noe minus. Tvert imot. 

I det tidligere radikale nyhetsmedium Dagbladet, kan man følge begivenheten direkte på deres nettprogram. Hva kan være årsaken til denne urokkelige stabiliteten for en forskjellstradisjon som til de grader bryter med våre etiske idealer om likeverd? Kan det være at kjendisdyrkelsen har overtatt for religionens høytids- og feiringskultur for folk flest?

Kan monarkiets overbeviste tilhengere bevisst spekulere i denne effekten, mens sløve republikanere trekker på skuldrene og sier som dagens ikke-troende folkekirkemedlemmer om en grunnlovsfestet kirke: Er det så farlig, da? Det er nå stas med litt stas!

Er det i realiteten et (u)etisk samsvar mellom folkedypets holdning til monarkiet og de tradisjonelle katedralbaserte religionsprivilegier? Spørsmålet bekymrer meg. Hvis etikken så lett kan nøytraliseres av glans, prakt og symboler, hva kan ikke da skje med hvilket som helst samfunn eller sosiale fellesskap?

 

 

 

Gå til innlegget

Human-Etisk Forbund og «gudsdimensjonen»

Publisert rundt 5 år siden

Reflekterte religionsgrublere kan bety like mye for humaniseringen av samfunnet som hedninger og ateister av mitt slag.

Eirik Flikke spør meg et annet sted her på VD om Human-Etisk Forbund (HEF) aksepterer et B-lag i sin organisasjon som er mindre religionskritiske og som holder muligheten åpen for en «gudsdimensjon». Spørsmålet et så vidtrekkende at et svar ikke passer inn i min tråd om tungetale, så jeg legger her svaret ut som et eget innlegg.

Som pensjonist er jeg ikke den rette til å gi et autoritativt svar på HEFs vegne, men jeg kan formidle mitt inntrykk som fortsatt aktiv i organisasjonen.

HEF stiller ikke noe krav om «rett tro» for medlemsskap, og mange melder seg nok inn av sympati med virksomheten vår, og da i særlig grad med våre seremonier, uten at de har et ferdig utviklet forhold til det humanistiske livssyn – filosofisk sett. De fleste av disse er ikke aktive religionskritikere, men er i praksis sekulære og mener at stat og kommune ikke ved lov skal favorisere kirke og presteskap.

Når det kommer til selve livssynet, tidligere kalt human-etikk, men nå oftere humanisme i samsvar med vår internasjonale bevegelse, så er det fra stifteren Kristian Horns tid til i dag en romslighet for spørsmål og undring som ikke sperrer for ukjente «dimensjoner», men som stiller seg avvisende til trosbekjennelser om det man ikke kan vite. «Ærlighet ved erkjennelsens grense», ble nærmest er slagord fra HEFs første tid, mens man gjerne også siterte den svenske filosofen Ingemar Hedenius, som sier: «Du skal ikke holde noe for sant, hvis du ikke har gode grunner for det.»

Slike holdninger er også blitt kalt agnostisisme, og det har i lange tider vært vanligst at norske human-etikere (nå humanister) har betegnet seg som agnostikere. Nå har dette endret seg, ved at man sier ar man er agnostiker i forhold til det man så langt ikke vet, men at man er ateist (uten gudstro) i forhold til de gudeskikkelser som presenteres av religionene.

Hva så med den «gudsdimensjon» Flikke etterspør. Hvis man med dette uttrykk mener eksistensens ukjente «noe», så vil jeg anta at man ikke vil bli utstøtt av verken A-eller B-lag i HEF, men han vil bli gjort oppmerksom på at bokstavene gud er problematisk i kommunikasjonen og bør unngås for ikke å skape misforståelser. Hvis man derimot i realiteten er deist og aktivt tror på en fjern og ukjent skaper og opprettholder, vil man neppe finne seg til rette i HEFs lokaler, heller ikke som stolbærer og ryddegutt.

Det er likevel vanskelig å være helt kategorisk i denne grenseoppgangen, i og med at gudsbegrepet kan være flertydig. Noen sier at Gud er «kjærlighet» og for den verdenskjente teologen Paul Tillichs er Gud tilværelsens «dypeste grunn». Med slike «guder» vil man også kunne finne venner blant HEFs religionskritikere, men man vil av nødvendige pragmatiske grunner neppe få jobb som kommunikasjonssjef. Men gode Eirik Flikke, reflekterte religionsgrublere kan bety like mye for humaniseringen av samfunnet som hedninger og ateister av mitt slag.   

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
21 dager siden / 1485 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 1230 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
12 dager siden / 1071 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
8 dager siden / 966 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 634 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
17 dager siden / 435 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere