Levi Fragell

Alder: 81
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Prevensjon, abort, frie samliv, homfili…I land etter land taper kirken sine særegne etiske merkesaker. Nå gjenstår kampen om selvbestemt dødshjelp.

Når nå USAs mediafokuserte delstat California i disse dager har fattet sitt endelige vedtak om å tillate aktiv dødshjelp, er dette nok en grunn til å innse at det «kristne» USA så vel som den vestlige verden for øvrig nå opplever en historisk endring i synet på rett og galt i privatlivet. I løpet av bare en generasjon er abort blitt lovlig på flere kontinenter, homofili og ikke-ekteskapelig sex aksepteres og - minst like epokegjørende – aktiv dødshjelp støttes av et flertall i land etter land. Inntil disse dager har denne slags gjerninger i lange perioder og i mange land  ikke bare vært forbudt ved lov, men har vært den kristne etikks tusenårige spesifikke synder. Advarslene mot dødshjelp har til nå vært en samlende kampsak for de fleste trossamfunn, og det kom som et sjokk på mange da den høyt respekterte sørafrikanske erkebiskop Desmond Tutu i fjor - etter Nelson Mandelas død - erklærte at han heretter vil bruke resten av sitt liv til støtte for de døende, i kampen for aktiv dødshjelp. (Avisen The Guardian 12.7.14. Samtidig er nå Jojo Moyes` roman om selvvalgt livsavslutning, Et helt halvt år, en av verdens mest populære bøker. Og i det sterkt religiøse USA følger nå altså California fire andre amerikanske delstaters legalisering av dødshjelp – i tillegg til flere europeiske land.

 Kampen mot aktiv dødshjelp har til nå først og fremst vært ført av eutanasimotstanderne i religiøse trossamfunn, ofte knyttet til kristelige partier og grupper med navn som Menneskeverd og Pro Vita. Flere av disse miljøene baserer seg på litteratur av kjente kristne apologeter som amerikanerne Francis A. Schaeffer og C. Everett Koop. Disse to er forfattere av boken  Menneske – hva er du verd? (Luther Forlag, 1982.) Her levnes lite håp for et samfunn som aksepterer selvbestemt eutanasi. I apokalyptiske ordelag heter det at ”neste skritt blir å kvitte seg med de mennesker som er uønskede, handikappede eller en byrde for samfunnet. Det kan gjelde senilitet, skrøpelighet, tilbakeståenhet, sinnslidelser og inkontinens. Men når det har gått så langt, dreier det seg ikke lenger om barmhjertighetsdrap. Vi befinner oss i stedet på samme plan som nazistene under annen verdenskrig.” Boken baserer disse dystre utsikter på utbredelsen av det humanistiske livssyn: ”Nå som humanismen har tatt over i Vesten, har vi også et lavt syn på mennesket.”

  Det må innrømmes at lutherske og reformerte ”folkekirker” ofte har vært mer nyanserte og mindre agitatoriske, til tross for disse kirkers samlede motstand mot dødshjelp – så langt. Men på internasjonale konferanser om temaet har man ofte kunnet treffe enkelte teologer som også er medlemmer av eutanasiforeninger, faktisk også i ledende posisjoner. Professor Ulla Schmidt ved Universitetets teologiske fakultet sier det slik i tidsskriftet Minerva (3/07): ”Vi kan altså slå fast at holdning til eutanasi og kristendom ikke henger så entydig sammen som det har vært vanlig å anta, verken når det gjelder konklusjon eller argumentasjon.” 

 Den katolske kirke har vært – og er - en sentral aktør i kampen mot eutanasi på den globale livsynsarena, på samme vis som i spørsmålet om abort. Denne kirke har gjort eutanasi til et viktig lærespørsmål. I et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskoper av 11. februar 2002 heter det at eutanasi er ”en alvorlig synd mot Gud”. Disse advarsler fra kirken, gjør at katolikker har vært toneangivende i alle aksjoner mot aktiv dødshjelp. I Norge har fra katolsk side blant andre Janne Haaland Matlaryr ført ordet. ”Selv om offeret ønsker å bli tatt av dage, er den som utfører udåden eller bistår til dette, en morder, ” skriver hun i Vårt land. (3.6.09) De nye toner vi nå hører fra Vatikanet, bærer et varsomt bud om at en slik ordbruk nå kan bli mindre selvfølgelige fra dette hold.

Blant religiøse og sekulære livssyn er det den internasjonale livsynshumanismen som mest markant og konsekvent har støttet selvbestemt eutanasi.  Det som forener livsynshumanister og kristne tilhengere av aktiv dødshjelp er det felles etiske ideal om barmhjertighet.  I humanismens spesifikke argumentasjon for såkalt aktiv dødshjelp, har imidlertid prinsippet om menneskets rett til selvbestemmelse stått sentralt. Dette filosofiske og etiske grunnsyn har gjennom historien ofte har stått i opposisjon til religiøse idealer – ikke minst slike som har vært knyttet til livsprosessene: seksualitet, forplantning, prevensjon, abort, selvmord og – dødshjelp. Men som sagt, nå samles stadig flere i synet på fellesverdien empati så vel som respekt for det enkelte menneskes valg om eget liv – og egen død. 

 

          

 

 

Gå til innlegget

Jeg elsker skatt - men hater bompenger

Publisert over 5 år siden

"Som sosialdemokrat og livssynshumanist mener jeg at samfunnets ressurser skal deles og spres etter behov - organisert, systematisk og rettferdig."

 

«Verdier» gjelder mer en tro, disse debattsiders mest omdiskuterte tema. Jeg vil her dele noen tanker om verdier som i realiteten opptar folk flest i høyere grad enn teologiske og filosofiske spørsmål, nemlig penger.

 Det er faktisk sant, jeg har hele mitt liv betalt min skatt med glede. Jeg føler at jeg med det månedlige skattetrekk bidrar til et bedre og mer likestilt samfunn, som i høyeste grad kommer meg selv og mine til gode. Som sosialdemokrat og livssynshumanist mener jeg at samfunnets ressurser skal deles og spres etter behov - organisert, systematisk og rettferdig. Tilfeldige barmhjertighetsaktiviterer løser ikke kravet til menneskelig likeverd, og har gjennom historien ofte skjøvet solidariske fellesskapsløsninger til side.

 Men bompenger hater jeg. Av to grunner. For det første rammer slike avgifter ulikt. Noen må kjøre bil hver dag, til barnehager, skoler, trening, besteforeldre...Noen må faktisk kjøre flere ganger om dagen til samme destinasjon. Ukens bomavgifter kan således fort ligge godt opp mot en nøktern families matbudsjett.

 For det andre skaper bommene begrensninger for normal livsutfoldelse i et venne- og familienettverk, hvor nærhet og tilgjengelighet er sentrale menneskelige behov. Jeg lever selv på en vanlig pensjon (tidligere kalt alderstrygd). Med en spredning av syke og skrøpelige slektninger og gamle venner fordelt på tre kommuner rundt Oslo, kjører jeg i disse sommeruker så ofte jeg kan til noen av disse. Siden nøkternt forbruk for min del har vært naturlig etter en oppvekst i enkle kår, har jeg funnet ut at jeg på det travleste kan bruke 200 kroner om dagen til bompenger, dvs. opptil 1000 kroner pr. uke. I tillegg kommer Europas høyeste avgifter på drivstoff. Jeg klarer det fint, men det er åpenbart at det her er lagt en begrensning av frihet og bevegelighet for barnefamilier såvel som for pensjonister. Er ikke dette et samfunnsetisketisk verdispørsmål, utover Fremskrittspartiets liberalistiske engasjement?

 

Så legg heller på skatten, Siv &co. Derved kan den betydelig mengden som kjører firmabil med full utgiftsdekning døgnet rundt, også lørdag og søndag, være med på å betale for fremkommeligheten.

 

 

Gå til innlegget

Kristenfolk – la barn være barn

Publisert over 5 år siden

Det er høysesong for kristne arrangementer for barn. Oase og andre satser på barna som aldri før. Mine egne minner er smertelige.

 

Det stolteste øyeblikk i mitt liv var da min kreftsyke datter Siriann reiste seg ved min boklansering i Litteraturhuset i Oslo høsten 2010 og takket meg. Ikke for boken eller annen innsats i livet, men for det jeg ikke hadde gjort.  Når hun i barndommen hadde stilt spørsmål om Gud, fikk hun til svar at hun fikk tenke selv. Kanskje? Kanskje ikke? Hun var aldri blitt kristen, men hun var troende, sa hun. Hun fant sin egen vei, som lå fjernt fra min egen. Men vi respekterte hverandre til siste farvel, som fant sted to måneder deretter. Jeg omtaler denne erfaringen i annen utgave av Vi som elsket Jesus, og tilføyer i boken at «Sirianns gode ord ble for meg en støtte i kampen for menneskers integritet og selvrespekt i en verden av forførere av alle livssyn.»

 

Når vi nå går inn i høysesongen for kristne arrangementer for barn og ungdom, kommer minner fra min egen barndom sterkt tilbake, minner  som bidro til at jeg aldri forsøkte å utnytte mine egne barns påvirkelighet til å følge sin fars vei inn i hans gudløse livssyn.

 

-Hvordan har du det med Jesus, Levi, var det mest angstskapende spørsmål jeg visste. Gjennom mange år. Og i den grad det har utviklet seg en pragmatisk og politisk hjernecelle i mitt hode, skyldes det den beredskap jeg utviklet for å besvare dette fryktelige spørsmål uten å skade min anseelse og bidra til sorg og skuffelse blant familie og venner.

 

Når nå Oase gjør «Barna og familien» til overskrift for sitt stevne 7.-12. juli, så lar jeg meg ikke berolige av bilder av lek og moro, breakdance og kveldsshow. Jeg leser annonseteksten om hensikten, som er «å føde fram og styrke identiteten som Guds barn og troende individer». «Å sette ord på egen tro». «Å be for og med hverandre».

 

Dette gjelder ifølge annonsen barn fra fire til tolv år. I reportasjer fra tidligere stevner har det fremgått at barn som en følge av denne påvirkningen også er blitt fylt av Den hellige ånd, og har bidratt med forbønn for syke og profetisk tale. I dette miljøet kommer barna også nær innpå mer ekstreme karismatiske hendelser, hvor deres egne foreldre vil kunne opptre fremmedartet. At en av talerne er den japansk-amerikanske helbredelsesspredikanten Masahide Kanayama, som i  2011 talte i Oslokirken, hvor han ifølge Jan-Aage Torp «ba i timesvis for mennesker som søkte frelse og legedom» - er ikke betryggende.

 

 

Gå til innlegget

Er det i realiteten et (u)etisk samsvar mellom folkedypets holdning til monarkiet og de tradisjonelle katedralbaserte religionsprivilegier?

I en tid hvor det skjer radikale etiske endringer i vår kultur, hvor verdikamp og klassekamp i løpet av få år har skapt likhet for loven og nye vilkår for arbeidere, kvinner, homofile, ateister og religiøse minoriteter, dyrkes europeiske kongefamilier – med sine nedarvede privilegier- som aldri før.

Bursdager, forlovelser, giftemål, graviditeter og fødsler er blitt begeistret nyhetsstoff i norsk presse, selv om begivenhetene finner sted langt nedover i Europa, og selv om hovedpersonene kun er fettere, kusiner, tanter og onkler til konger og dronninger.

Siste nytt fra vårt naboland Sverige er at den svenske kongen utdeler prins- og prinsessetitler til inngiftede partnere, med tilhørende apanasje. Giftemålet mellom den svenske prins Carl Philip dekkes av alle tenkelige media over hele Skandinavia. At bruden Sofia er tidligere modell og populær underholdningskjendis fra TV er ikke noe minus. Tvert imot. 

I det tidligere radikale nyhetsmedium Dagbladet, kan man følge begivenheten direkte på deres nettprogram. Hva kan være årsaken til denne urokkelige stabiliteten for en forskjellstradisjon som til de grader bryter med våre etiske idealer om likeverd? Kan det være at kjendisdyrkelsen har overtatt for religionens høytids- og feiringskultur for folk flest?

Kan monarkiets overbeviste tilhengere bevisst spekulere i denne effekten, mens sløve republikanere trekker på skuldrene og sier som dagens ikke-troende folkekirkemedlemmer om en grunnlovsfestet kirke: Er det så farlig, da? Det er nå stas med litt stas!

Er det i realiteten et (u)etisk samsvar mellom folkedypets holdning til monarkiet og de tradisjonelle katedralbaserte religionsprivilegier? Spørsmålet bekymrer meg. Hvis etikken så lett kan nøytraliseres av glans, prakt og symboler, hva kan ikke da skje med hvilket som helst samfunn eller sosiale fellesskap?

 

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere