Levi Fragell

Alder: 80
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Ta varslerne på alvor - også i kirken

Publisert over 3 år siden

De siste ukers offentlige søkelys på overgrep og misbruk i evangelisk/karismatisk kirkeliv er for meg et høydepunkt på en relativt smal sti i samfunnsdebatten. Rut Helen Gjæverts serie om trosoppgjør i VGTV, Anders Torps avsløringer i Boken "Jesussoldaten" av Tonje Egedius, og de mange debatter og innlegg i NRK og andre kanaler har bidratt til ny energi i en gammal kropp. Hvorfor har den offentlige opinion så langt reagert med slappe skuldertrekk på det som er blitt påpekt av etisk, psykisk og sosialt avvik i visse kristne miljøer? Årsaken er etter min mening at avsløringer ytterst sjelden bekreftes og beklages der de kritiserte forhold forekommer. Ledere nekter eller bagatelliserer, i et solidarisk ønske om ikke å ramme det større kristne fellesskap. Plutselig står teologiske meningsmotstandere skulder ved skulder og unnlater å si høyt hva de "egentlig" mener. (Hvor mange slike betroelser har jeg ikke fått i krokene de siste femti år!) På denne måte plasseres bekymrede og oppriktige kritikere på sidelinjen - og endog på utsiden av det troverdige fellesskap. Hederlige unntak har forekommet, og tid om annen ryddes det i talelistene ved de årlige kristne sommerstevner. Enkelte kristne journalister har i denne sammenheng bidratt positivt.

I dagene som kommer vil nok en publikasjon om oppvekst og skjebne i et karismatisk kirkemiljø bidra til oppklaring (og debatt?), nemlig Håkon og Tor Edvin Dahls bok "Vi som ikke kommer til himmelen" - som er temaet for et arrangement på Litteraturhuset i Oslo 4. april. Den kjente forfatteren Tor Edvin Dahls bok "Guds tjener" gav allerede i 1973 et innsyn i et menighetsliv som var ukjent for folk flest, og i senere bøker har han gitt oss nye inntrykk som kunne uroet noen og enhver. Hans bror Håkon, som i mange år var journalist i NRK, skrev for noen måneder siden en dypt gripende artikkel i tidsskriftet Strek, med tittelen "Herren er min byrde". Brødrenes betroelser og konklusjoner vil være basert på to voksne menns grundige refleksjoner gjennom et helt liv.

Selv har jeg bidratt med oppgjørsboken "Vi som elsket Jesus". Av alle norske aviser er det Vårt Land som har vist denne biografien størst og mest saklig oppmerksomhet. En barndomsvenn på Sørlandet sa opp avisen av den grunn. Redelighet om livssyn koster.

Gå til innlegget

Hva skjer med pinsebevegelsen?

Publisert over 3 år siden

Pinsebevegelsens organ Korsets Seier omtaler Visjon Norges annonserte arrangement på Telenor Arena i mai: "Guds kraft var sterkt tilstede i fjor, noe som blant annet resulterte i sterke helbredelser og folk som danset for Herren rundt i hele salen."

 

 

Under min oppvekst var pinsebevegelsen Norges største trossamfunn utenfor Statskirken, og i kontinuerlig vekst. I dag er den en av mange minoriteter, preget av   stagnasjon og avsporinger. Lederskapet var en gang sindige forkynnere, ofte med bakgrunn fra metodistene, baptistene, lutherske bedehus o.a. Bibelen sto i sentrum, både på prekestolen og i benkeradene. Ingen gikk til et «møte» uten en bibel i veska eller et nytestamente i lomma. Å stille opp uten en salmebok var utenkelig. Når man i dag stikker innom et pinsestevne for å hilse på gamle venner, står forsamlingen og svaier med hendene i været mens man synger et hallelujakor på tre verselinjer, gang etter gang, og teksten er for sikkerhets skyld gjengitt på skjerm over poporkesteret på scenen. Og når stemningen er ladet tilstrekkelig opp, tar Ånden og Kraften tak i både røst og lemmer.

 Hva har skjedd? Selvsagt er verden ikke den samme fra tiår til tiår. Endring er en naturlig prosess for de fleste sosiale fellesskap. (Og de som mener at en kirkelig tradisjon bør være mer gjenkjennelig fra epoke til epoke, finner seg en utvei til den katolske eller lutherske kirke.) Men er denne utviklingen også en avvikling – av verdier som nettopp burde stå sentralt i organiserte livssyn? Etter min meninng: Ja.

 Flere av seniorene i pinsebevegelsen kjempet for å holde på dette trossamfunns verdighet, som Egil Strand, Martin Ski, min far Øivind Fragell og enkelte av de yngre ledere. Uroen dempet seg etter besøket av de amerikanske helbredelsespredikantene W. Branham og W. Freeman på 40- og 50-tallet, men «trosbevegelsens» inntog fra 60-tallet lot seg ikke stanse. Aril Edvardsen var for dyktig. Han kopierte sine amerikanske forbilder, fikk dem til Norge, startet forlag og bibelskole, kunngjorde sine åpenbaringer fra Gud og fotograferte sine makabre demonutdrivelser. Og etter hvert ble Sarons Dal en møteplass for hele den karismatiske del av kirken – og for politikere og biskoper som anså stedet som en scene for positiv  oppmerksomhet. Men når pinsebevegelsens høyt ansette evangeliesentre gikk i allianse med Jan Hanvold og TV Visjon Norge og stilte opp til regelmessige sendinger og aktiviteter, antok jeg at dette var et feilsteg som ville bli korrigert. Slik ble det ikke. Relasjonen ble styrket, og Hanvold har fremhevet samarbeidet som viktig for sin drift. Likevel var det en ny  skuffelse at pinsebevegelsens hovedorgan Korsets Seier for noen dager siden omtalte Visjon Norges annonserte besøk av den skandaliserte  mirakelpredikanten Guilermo Maldonados i mai -  i en artikkel uten forbehold, og hvor det blant annet heter:

  «Prosjektleder for arrangementet er Jon Egil Stavik. Han uttrykker glede for at Maldonado, som er sterkt etterspurt internasjonalt, i fjor lovte å komme på et nytt besøk til Norge i år. Under besøket i fjor understreket Maldonado at tro er vinduet til det usynlige.

Stavik understreker hvordan Guds kraft var sterkt tilstede i fjor, noe som blant annet resulterte i sterke helbredelser og folk som danset for Herren rundt i hele salen.

Mest kjent er han nok for å ha 19 heltidsansatte som kun er opptatt av bønn.

– Dette er absolutt et tverrkirkelig arrangement som er verdt å få med seg. I ukene fremover vil vi kontakte forkynnere, pastorer og andre kristne ledere fra de ulike kirkesamfunn. Vi håper at hele Kristen-Norge vil være med på denne unike begivenheten.

Det sier Stavik, som også er programleder i Studio Direkte i Visjon Norge, til visjonnorge.com.

– Gud har lagt spesielt Norge på hans hjerte. Det er Europa som trenger vekkelse nå. Så vi takker Gud for alle misjonærer som har kommet hit ifra Afrika, Asia og Amerika, skriver Hanvold på sin facebookside.» 

 

Gå til innlegget

Monarki er villedende dobbeltmoral

Publisert over 3 år siden

Når slike åpenbare brudd på grunnleggende samfunnsetikk kan overses og faktisk opphøyes til politiske og sosiale idealer, hva kan da skje - hvis? når?

Dobbeltmoral er ikke dobbelt så god, sier ordspråket. Men når det gjelder kongehus gjelder ikke regelen, her hyller vi brudd på sentrale etiske prinsipper med dype bukk, fest og fanfarer. Det er  dobbeltmoral av viktig symbolsk betydning at en bestemt familie skal arve goder og fordeler som ingen andre kan oppnå, at kongen selv blir omtalt som «hellig» i grunnloven og at familien skal unntas for straff ved lovbrudd. Det er også en dobbeltmoral av global interesse at han for egen del og sine etterkommere forkaster den viktigste private frihet vi har kjempet for i generasjoner - trosfriheten. Dette avvik fra våre idealer er for øvrig heller ikke blitt offentlig imøtegått av Den norske kirke. PR-effekten av kongens «valg» av grunnlovsbestemt kristenplikt har betydd at presteskapet har smilt fornøyd og mumlet om tradisjon og kristne «verdier».

 Jeg er innforstått med at landet vrimler av gode mennesker som finner seg vel til rette med dette brudd med idealer som ellers preger oppdragelse, skole og politikk. Behovet for opphøyet annerledeshet er muligens et genetisk fenomen, som også gir seg uttrykk i kunst og religion. Fattige og rike har elsket slott, katedraler og bispekåper til alle tider, selv når prakten har vært basert på overgrep og utnyttelse. Og en konge er en konge også i vår tid, så lenge han nå og da opptrer med de snorer og medaljer som markerer annerledesheten. Og fortsatt sier kongens gjester ikke du til sin vert, heller ikke De. Selv journalister sier: Hva mener Kongen om hopprennet? Hva synes Dronningen om utstillingen? Hva skal Kronprinsessen ha til middag?

 Kongedømme etter kongedømme er blitt avviklet i Europa, men dessverre ikke alltid på grunn av etiske overveielser - men like gjerne fordi konger har tapt sine blodige kriger, har undertrykt folkegrupper og blitt hatet av sine undersåtter. Slike regimer er vår del av verden nå spart for, og eksemplene er irrelevante for kampen mot den moderne rojalismen. Den mest mislykkede strategi for republikk i Norge vil være å klandre kongelige for menneskelige feil og hendelser man misliker. Det er nettopp det dagligdagse gjenkjennelighet ved denne familien folket elsker, deres private bekymringer, deres empati, deres spontane latter, deres tårer. Selv "liker" jeg dem alle sammen. De er gode mennesker. Men hva som er rett og galt i samfunnet må ikke avgjøres av hvem man liker og misliker. Applausen til et kongedømme skaper en mental uro hos meg, en utrygghet, på samme vis som en statskirke (uansett hvor sympatiske biskopene måtte være). For når slike åpenbare brudd på helt grunnleggende samfunnsetikk kan overses og faktisk opphøyes til politiske og sosiale idealer, hva kan da skje- hvis? når?

Gå til innlegget

Prevensjon, abort, frie samliv, homfili…I land etter land taper kirken sine særegne etiske merkesaker. Nå gjenstår kampen om selvbestemt dødshjelp.

Når nå USAs mediafokuserte delstat California i disse dager har fattet sitt endelige vedtak om å tillate aktiv dødshjelp, er dette nok en grunn til å innse at det «kristne» USA så vel som den vestlige verden for øvrig nå opplever en historisk endring i synet på rett og galt i privatlivet. I løpet av bare en generasjon er abort blitt lovlig på flere kontinenter, homofili og ikke-ekteskapelig sex aksepteres og - minst like epokegjørende – aktiv dødshjelp støttes av et flertall i land etter land. Inntil disse dager har denne slags gjerninger i lange perioder og i mange land  ikke bare vært forbudt ved lov, men har vært den kristne etikks tusenårige spesifikke synder. Advarslene mot dødshjelp har til nå vært en samlende kampsak for de fleste trossamfunn, og det kom som et sjokk på mange da den høyt respekterte sørafrikanske erkebiskop Desmond Tutu i fjor - etter Nelson Mandelas død - erklærte at han heretter vil bruke resten av sitt liv til støtte for de døende, i kampen for aktiv dødshjelp. (Avisen The Guardian 12.7.14. Samtidig er nå Jojo Moyes` roman om selvvalgt livsavslutning, Et helt halvt år, en av verdens mest populære bøker. Og i det sterkt religiøse USA følger nå altså California fire andre amerikanske delstaters legalisering av dødshjelp – i tillegg til flere europeiske land.

 Kampen mot aktiv dødshjelp har til nå først og fremst vært ført av eutanasimotstanderne i religiøse trossamfunn, ofte knyttet til kristelige partier og grupper med navn som Menneskeverd og Pro Vita. Flere av disse miljøene baserer seg på litteratur av kjente kristne apologeter som amerikanerne Francis A. Schaeffer og C. Everett Koop. Disse to er forfattere av boken  Menneske – hva er du verd? (Luther Forlag, 1982.) Her levnes lite håp for et samfunn som aksepterer selvbestemt eutanasi. I apokalyptiske ordelag heter det at ”neste skritt blir å kvitte seg med de mennesker som er uønskede, handikappede eller en byrde for samfunnet. Det kan gjelde senilitet, skrøpelighet, tilbakeståenhet, sinnslidelser og inkontinens. Men når det har gått så langt, dreier det seg ikke lenger om barmhjertighetsdrap. Vi befinner oss i stedet på samme plan som nazistene under annen verdenskrig.” Boken baserer disse dystre utsikter på utbredelsen av det humanistiske livssyn: ”Nå som humanismen har tatt over i Vesten, har vi også et lavt syn på mennesket.”

  Det må innrømmes at lutherske og reformerte ”folkekirker” ofte har vært mer nyanserte og mindre agitatoriske, til tross for disse kirkers samlede motstand mot dødshjelp – så langt. Men på internasjonale konferanser om temaet har man ofte kunnet treffe enkelte teologer som også er medlemmer av eutanasiforeninger, faktisk også i ledende posisjoner. Professor Ulla Schmidt ved Universitetets teologiske fakultet sier det slik i tidsskriftet Minerva (3/07): ”Vi kan altså slå fast at holdning til eutanasi og kristendom ikke henger så entydig sammen som det har vært vanlig å anta, verken når det gjelder konklusjon eller argumentasjon.” 

 Den katolske kirke har vært – og er - en sentral aktør i kampen mot eutanasi på den globale livsynsarena, på samme vis som i spørsmålet om abort. Denne kirke har gjort eutanasi til et viktig lærespørsmål. I et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskoper av 11. februar 2002 heter det at eutanasi er ”en alvorlig synd mot Gud”. Disse advarsler fra kirken, gjør at katolikker har vært toneangivende i alle aksjoner mot aktiv dødshjelp. I Norge har fra katolsk side blant andre Janne Haaland Matlaryr ført ordet. ”Selv om offeret ønsker å bli tatt av dage, er den som utfører udåden eller bistår til dette, en morder, ” skriver hun i Vårt land. (3.6.09) De nye toner vi nå hører fra Vatikanet, bærer et varsomt bud om at en slik ordbruk nå kan bli mindre selvfølgelige fra dette hold.

Blant religiøse og sekulære livssyn er det den internasjonale livsynshumanismen som mest markant og konsekvent har støttet selvbestemt eutanasi.  Det som forener livsynshumanister og kristne tilhengere av aktiv dødshjelp er det felles etiske ideal om barmhjertighet.  I humanismens spesifikke argumentasjon for såkalt aktiv dødshjelp, har imidlertid prinsippet om menneskets rett til selvbestemmelse stått sentralt. Dette filosofiske og etiske grunnsyn har gjennom historien ofte har stått i opposisjon til religiøse idealer – ikke minst slike som har vært knyttet til livsprosessene: seksualitet, forplantning, prevensjon, abort, selvmord og – dødshjelp. Men som sagt, nå samles stadig flere i synet på fellesverdien empati så vel som respekt for det enkelte menneskes valg om eget liv – og egen død. 

 

          

 

 

Gå til innlegget

Jeg elsker skatt - men hater bompenger

Publisert rundt 4 år siden

"Som sosialdemokrat og livssynshumanist mener jeg at samfunnets ressurser skal deles og spres etter behov - organisert, systematisk og rettferdig."

 

«Verdier» gjelder mer en tro, disse debattsiders mest omdiskuterte tema. Jeg vil her dele noen tanker om verdier som i realiteten opptar folk flest i høyere grad enn teologiske og filosofiske spørsmål, nemlig penger.

 Det er faktisk sant, jeg har hele mitt liv betalt min skatt med glede. Jeg føler at jeg med det månedlige skattetrekk bidrar til et bedre og mer likestilt samfunn, som i høyeste grad kommer meg selv og mine til gode. Som sosialdemokrat og livssynshumanist mener jeg at samfunnets ressurser skal deles og spres etter behov - organisert, systematisk og rettferdig. Tilfeldige barmhjertighetsaktiviterer løser ikke kravet til menneskelig likeverd, og har gjennom historien ofte skjøvet solidariske fellesskapsløsninger til side.

 Men bompenger hater jeg. Av to grunner. For det første rammer slike avgifter ulikt. Noen må kjøre bil hver dag, til barnehager, skoler, trening, besteforeldre...Noen må faktisk kjøre flere ganger om dagen til samme destinasjon. Ukens bomavgifter kan således fort ligge godt opp mot en nøktern families matbudsjett.

 For det andre skaper bommene begrensninger for normal livsutfoldelse i et venne- og familienettverk, hvor nærhet og tilgjengelighet er sentrale menneskelige behov. Jeg lever selv på en vanlig pensjon (tidligere kalt alderstrygd). Med en spredning av syke og skrøpelige slektninger og gamle venner fordelt på tre kommuner rundt Oslo, kjører jeg i disse sommeruker så ofte jeg kan til noen av disse. Siden nøkternt forbruk for min del har vært naturlig etter en oppvekst i enkle kår, har jeg funnet ut at jeg på det travleste kan bruke 200 kroner om dagen til bompenger, dvs. opptil 1000 kroner pr. uke. I tillegg kommer Europas høyeste avgifter på drivstoff. Jeg klarer det fint, men det er åpenbart at det her er lagt en begrensning av frihet og bevegelighet for barnefamilier såvel som for pensjonister. Er ikke dette et samfunnsetisketisk verdispørsmål, utover Fremskrittspartiets liberalistiske engasjement?

 

Så legg heller på skatten, Siv &co. Derved kan den betydelig mengden som kjører firmabil med full utgiftsdekning døgnet rundt, også lørdag og søndag, være med på å betale for fremkommeligheten.

 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere