Levi Fragell

Alder: 80
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Den «nye» ateismen – og humanismen

Publisert over 2 år siden

Ateisme er ikke identisk med livssynet humanisme. Men er ateisme-bølgen en forløper til en positiv verdiorientering på et sekulært grunnlag?

 Den "nye" ateismen er mer enn den omstridte nyateismen. Ordet ateisme er nemlig blitt dagligtale.  Erklærte fritenkere prøvde inntil den senere tid å begrense bruken av dette uttrykket, som blant folk flest ofte ble oppfattet som en demonstrativ, krakilsk og umoden forenkling. I den humanistiske verdensbevegelsen brukte vi derfor heller ordet ”nonteist”, og mange beskyttet seg bak det mindre provoserende uttrykket agnostiker.

Hva har skjedd? 

Forklaringen kan være mangfoldig i en verden hvor språk og kommunikasjon er i kontinuerlig prosess, men jeg har festet meg ved tre mulige årsaker til den erklærte ateismes økende utbredelse og popularitet:

 1. Etter ”murens fall” og avviklingen av de tidligere kommunistiske regimers ateisme,   er skremmebildet av den totalitære ateisme bleknet.
 2. Flere av verdens fremste vitenskapelige forskere har nå kastet seg inn i debatten om guds eksistens og avviser de tradisjonelle religiøse forklaringer og modeller. Noen av disse bruker helt ubesværet utrykket ateisme om sitt ståsted, noe som gjør det mindre problematisk for studenter og publikum for øvrig å kalle seg ateister.
 3. Ordet ateisme har endret betydning i den vanlige bruk, og beskriver gjerne at man ikke har tro på noen av de guder man får beskrevet. Å være uten gudstro i denne forstand betyr ikke at man vet eller er sikker på at det ikke finns ”noe” utenfor egen erkjennelses grense. I forhold til det man ikke vet, vil en ateist av denne utgave også være agnostiker.

Ikke humanisme

Med den oppmerksomhet ateismen nå får, er det imidlertid på sin plass å minne om at ateisme ikke er identisk med livssynet humanisme. Ateisme i seg selv kan knyttes til verdier og holdninger som kan stå like fjernt fra et ikke-religiøst livssyn som den mest fanatiske åpenbaringsreligion. Men slik verdensorganisasjonen for humanister selv definerer sitt livssyn, er det like klart at fraværet av gudstro (ateisme) er en del av definisjonen. Den grunnleggende forutsetning er nemlig ikkereligiøs.  Det internasjonale humanistforbund (IHEU) sier følgende i det ”mimumstatement” alle medlemsgrupper må underskrive : ”Humanism is not theistic, and it does not accept supernatural views of reality.”  (Humanismen har ingen gudstro, og aksepterer ingen overnaturlig virkelighetsforståelse).

Siden ordet humanisme kan ha ulike betydninger i norsk dagligtale, må jeg tilføye at jeg her omtaler det spesifikke livssyn humanisme, slik dette beskrives i internasjonale leksika og ordøker. Flere av disse fremhever nettopp dette ikkereligiøse element, som f. eks. de følgende to utgaver:

 Chambers dictionary:

"Humanism: Any system which puts human interests and the mind of man paramount, rejecting the supernatural, belief in god etc."

(Ethvert system som setter menneskelige interesser og menneskets tanker I høysetet, avvisning av det overnaturlige, gudstro etc.)

 Little Oxford dictionary:

"Humanism: Non-religious philosophy based on liberal human values."

(Ikke-religiøst livssyn (filosofi) basert på liberale menneskelige verdier.)

 Ateismen – i betydningen fravær av gudstro – blir således en nødvendig forutsetning for det livssyn verdens  livssynshumanister står sammen om. Det er naturlig å spørre om det økende ”frafall” fra gudstro som den såkalte ny-ateismen bidrar til, også vil føre til en større oppslutning om livssynet humanisme.  Er ateisme-bølgen en forløper til en positiv verdiorientering  på et sekulært grunnlag? Jeg tror det. Etter mitt mangeårige samarbeid på flere kontinenter med ateister, fritenkere og rasjonalister o.a., er min erfaring at bevisshetsnivået  og ansvarsfølelsen øker hos disse når de forlater templer, moskeer og kirker. De ønsker å vise at de står for menneskerettigheter,  likeverd - og en positiv etikk for øvrig, selv om dette engasjement bryter med sentrale elementer i lokal religion og kultur

 

 

Gå til innlegget

En annen religion

Publisert over 2 år siden

Jeg mener det er klanderverdig at virksomheter som Oslo Symposium, Jan Hanvolds Visjon Norge, Oase og Jan-Aage Torps nettaktiviteter ikke blir neglisjert - og endog kritisk avvist- av normalt oppdaterte samfunnsaktører.

Den kjente Oslo-prosten Trond Bakkevig har i en debatt på min Facebook-side kalt det som skjer på Oslo Symposium for en "annen religion". Det tjener formodentlig ikke hans anseelse i den religionsvariant han her plasserer utenfor sidelinjen, at jeg (ateisten Levi Fragell) applauderer hans observasjon. Men saken er at jeg i lengre tid har båret på den samme konklusjon, både som engasjert ekskristen og religionshistoriker. Det blir stadig mer meningsløst å diskutere temaet kristen/ikke-kristen fordi avstanden mellom trosretninger med kristen merkelapp er større enn mellom mitt humanistiske livssyn og den lokale sjømannspresten jeg diskuterte med på toget til Madrid i forrige uke. (Jeg er i Spania). Selvsagt mener jeg at tro på ikke-dokumenterte overnaturlige hendelser og vesener er en avsporing for et sannhetssøkende menneske, men i vår samtale var "trosbevisene" ikke noe tema hverken for presten eller meg selv. Det var etikken som var det vesentlige, medmenneskelighet, likeverd, sannhet, ærlighet, innsatsvilje og samfunnsendring til menneskets beste.

Og så kommer jeg tilbake til iPaden min og møter en "kristen" verden som er like ekstrem for meg som de nakne hinduguruer jeg ble møtte på mine mange besøk som humanistleder i India eller hos åndemanere i Afrika. Her reklameres det for mirakelpredikanter, kristne maktpolitikere, krenkende diskrimineringsteologi, ekstatiske opplevelser, profetier. Det ER ikke den samme religion som den jeg var i positiv dialog med på togreisen.

Men er ikke mangfold i den religiøse verden et gode i det livssynsåpne samfunn? Selvsagt. Men fellesverdier må være endel av fundamentet i ethvert fellesskap. Og den evangelikale kristendomsvarianten er ofte mer opptatt av å fremme sære egenverdier enn fellesverdier. President Trumps samfunnsidealer kan bety egoistisk diskriminering, og bør ikke støttes hverken i Folkets Hus eller Spektrum. Barn bør ikke "møte" Jesus hverken hos Oase eller hos Hanvold. Kjønn, legning, gener og erotiske preferanser følger naturens egen lov, ikke predikantens. Det er forståelig at offentlige og andre politiske ledere ikke til enhver tid er oppdatert om de varianter av tro og praksis som nå finner nye plattformer på betong og nett, men jeg mener likevel det er klanderverdig at virksomheter som Oslo Symposium, Jan Hanvolds Visjon Norge, Oase og Jan-Aage Torps nettaktiviteter ikke blir neglisjert - og endog kritisk avvist- av normalt oppdaterte samfunnsaktører.

Gå til innlegget

Pinsebevegelse i utforbakke

Publisert nesten 3 år siden

Om noen dager åpner stevnet med David Kolenda, som omtales slik:"Hans tjeneste er preget av en kraftig evangelisk salvelse og utrolige mirakler etter modell av Jesus; forkynnelse, undervisning og helbredelse. Den blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører - han har selv sett de døde stå opp."


Pinsebevegelsen utgjør med sine mange grener idag verdens største andel av protestantisk kristenhet, med mer enn 500 millioner tilhengere i år 2000 - og med en estimert vekst til 800 millioner innen 2025. (World Christian Encyclopedia). Men: Dette skyldes en utvikling på andre kontinenter enn vårt eget. På mine reiser i som humanistleder i såkalte U-land møtte jeg pinsevenner over alt. De fylte kirker og sportsplasser, og amerikanske såvel som europeiske (også norske) mirakelpredikanter figurerte på enorme plakater. Jeg opplevde selv at betjeningen på hotellet i India kom til mitt rom og ville ha forbønn - siden det var der de hvite predikantene gjerne holdt til.
Men i Norge var det ikke slik. Pinseforsamlingene i Filadelfia, Betel, Betania , Sion osv. rekrutterte i hovedsak medlemmenes egne barn, og ellers gikk det stort sett stillferdig for seg, og det var langt mellom hver vekkelse. Og når det tid om annen dukket opp en evangelist med påberopte ekstraordinære nådegaver rykket pinseledere som Egil Strand og Martin Ski ut og fikk roet ned og stabilisert menighetslivet. Min egen far, Øivind Fragell, hørte (takk og pris) til denne gruppe av ledere, som etterhvert også fikk satt Aage Samuelsen på plass - det vil si utenfor.
Men så dukket den amerikanske mirakelpredikanten Oral Roberts opp på Radio Luxemburg, bladet Hjemmets Venn fortalte om dødeoppvekkeren William Branham, og demonutdriveren T. L. Osborns suksess lokket den unge og ærgjerrige evangelisten Aril Edvardsen til en lønnsom etterfølgelse. Her lå jo veien åpen for en selvstendig drift, uten forstyrrende konkurranse og korrigerende inngrep fra et lederskap. Hvorfor skulle ikke også Norge ta del i den karismatiske ekspansjon, som nå preget kristenlivet på flere kontinenter? Utfordringen skapte uro og smerte i det tradisjonelle evangeliske miljø, men både Aril Edvardsen i Sarons Dal og Åge Åleskjær i Oslo Kristne Senter hadde funnet nøkler til nye organisatoriske byggverk, selv om ingen kunne klare seg uten de spesielt utrustede Guds redskaper fra USA.
Kjernen i den tradisjonelle norske pinsebevegelsen prøvde inntil det siste å holde stand og en nølende avstand. Men mye tyder på at slaget nå er tapt. (Skulle min kjære og modige far være i himmelen, håper jeg han finner trøst.) Pinsebevegelsens største fellestiltak Evangeliesenteret er nå en av Visjon Norge og Jan Hanvolds viktigste støttespillere. En av bevegelsens suksesser og samarbeidspartner med store deler av Sørlandets kristenliv, Filadelfia i Kristiansand, har valgt den samme type allianser gjennom lengre tid, og om få dager satser hele Østfolds pinsemenigheter på et kjempearrangement i Sarpsborg, HimmelPuls 2017, hvor mirakelpredikanten Daniel Kolenda fra Christ for all nations er hovedperson. Hva denne predikanten er kjent for kan alle se ved et enkelt søk på Internett, men et utsnitt fra arrangørens annonsering er kanskje nok til å bekrefte at skråplanet i kristennorge ikke er rettet opp etter kritikken av Oase-stevnets benyttelse av dødeoppvekkeren Surpresa Sithole ifjor. I omtalen av David Kolenda heter det nemlig:
"Hans tjeneste er preget av en kraftig evangelisk salvelse og utrolige mirakler etter modell av Jesus; forkynnelse, undervisning og helbredelse. Den blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører - han har selv sett de døde stå opp."
Dette er en kirke i utforbakke. Min bekymring er imidlertid ikke at norske pinseledere kan få seg en problematisk nedtur til et lavere etisk plan, men min uro gjelder de som uforskyldt og i god tro trekkes med i fallet.

Gå til innlegget

Er kirken fortsatt et trossamfunn?

Publisert nesten 3 år siden

Vi humanister bør godblunke til dagens kirke, og når mine mer "radikale" venner ikke ser meg, gir jeg dere gjerne en klem.

 

Ikketroende fritenkere ler høyt av serien Presten. Men det gjør også ordinerte prester og biskoper. Hva har skjedd med Den norske kirke? Kirken som for 30 år siden ville forby Life of Brian, jubler nå over fleipen med bønn og bibeltekster. Hva ville skjedd om det var en tulle-imam som opptrådte i en tullemoske på NRK-skjermen? Hva om hovedpersonen var en evangeslusk i menigheten Filledelfia, som talte i tunger og bad for svaksynte med nedsatt hørsel? Det ville skapt høylytte protester, med krav om respekt for tro og religion. Hvorfor? Jo, fordi det dreier seg om trossamfunn. Hva er så den avslappede og applauderende norske kirke? En sekulær høytidsmarkør? En ritualisert popkultur? Det er neimen ikke lett å si.

Og det gjør ikke bildet klarere at Bjørn Eidsvåg samler fullt hus for sin teaterforestilling Etterlyst: Jesus. Her presenterer han en meget sympatiske religion som han kaller kristendom, men som på iøynefallende vis ikke lar seg forene med kirkens bekjennelsesskrifter, betydelige mengder av bibelens og Jesu egne ord, kirkens historie og tusenårige misjon på alle kontinenter. Men Eidsvåg er fortsatt ordinert prest i Den norske kirke.

Under halvparten (48 prosent) av medlemmene i Den norske kirke regner seg som kristne. (Aftenposten 23/3/16) Mer enn en tredel oppgir at de er ateister, og av de "kristne" viser det seg at mange hverken tror på jomfrufødsel, oppstandelse, evig liv eller Jesus som verdens frelser.

Hvordan skal vi tolke denne utviklingen? Er den samfunnsmoralsk skadelig? Det foregår uten tvil et betenkelig dobbeltspill, hvor det opprettholdes forskjellsbehandling, prioriteringer og fasader som baseres på tidligere tiders realiteter. Etiske likeverdsprinsipper utfordres. Men det er samtidig grunn til en betydelig lettelse og optimisme. Se på samfunn og kulturer hvor trossamfunn fortsatt består av troende - endog troende med trosplikt! Så vi humanister bør godblunke til dagens kirke, og når mine mer "radikale" venner ikke ser meg, gir jeg dere gjerne en klem.

Gå til innlegget

Blir mirakelkristendommen troens nye front?

Publisert over 3 år siden

Er "dødeoppvekkelser" i de lutherkarismatiske miljøer akseptabel lutherdom? Er det akseptabel kristendom i Norge?

Om noen uker vil den afrikanske mirakelpredikanten Supresa Sithole tale til en stor mengde tilhørere ved den lutherske Oasebevegelsens stevne i Fredrikstad. Denne forkynneren har ifølge egne og andres vitnesbyrd oppvakt åtte personer fra døden i Jesu navn. De begeistrede bekreftelsene er tilgjengelig på Youtube. Er det grunn til å frykte at det norske kristenfolk (og borgere som idealiserer flerkulturelle tradisjoner og ytringsformer) nå også vil akseptere såkalte dødeoppvekkelser og andre ekstreme religiøse handlinger i mangfoldets og toleransens navn?

Reaksjonene på uverdige hendelser var sterke både i kirke og samfunn da flere statkirkeprester ble stilt til ansvar for utdrivelse av demoner i 1978, under den såkalte Os-saken. Da var både teologer og psykiatere i harnisk, med solid dekning av pressen. Det man ikke festet seg ved var at de irettesatte prester og deres tilhengere rodde seg trygt i land fra uværet, og fant veier til nye evangeliske miljøer hvor deres ildfulle åndelighet bidro til endringer. De omtalte "nådegavene" i Det nye testamente fikk nå en status som inntil den tid hadde vært pinsebevegelsens suksessfaktor. Når pinsepastor Aril Edvardsen kunne samle skarer til stevner i Sarons dal, hvorfor kunne ikke like åndsfylte lutheranere skape en oase med de samme virkemidler? Og det første Oasestevnet ble arrangert i Kristiansand i 1980, i et geografisk og religiøst territorium hvor Aril Edvardsen i Kvinesdal hadde beredt grunnen. Her var det mye å lære for troende som bekymret seg for stadig tommere kirkebenker. Og det vokste nå frem et nettverk av trosmenigheter og karismatiske grupper, i hovedsak basert på amerikanske mirakelpredikanters eksempel og innflytelse. Blant disse var Oase som i sommer plasserer en evangelisk dødeoppvekker på toppen av en talerliste i en luthersk massemønstring i Norge.

Selvsagt er verden ikke den samme fra tiår til tiår. Endring er en naturlig prosess, som finner sted i de fleste sosiale fellesskap. Men er denne utvikling også en avvikling? Avvikling av verdier som nettopp burde stå sentralt i organiserte livssyn? Etter min meninng: Ja. Vi er nå blitt kjent med alvorlige krenkelser av barn i flere kristne miljøer, også lutherske. Det gjelder press om å bli «frelst» i skolealder, til å fremsi profetier og helbrede syke. Den trauste misjonsorganisasjonen Normisjon, med sine 70.000 lutherske medlemmer og tilknytning til Den norske kirke, driver også IMI-kirken i Stavanger hvor barn ned til 13 år er blitt brukt som helbredere og gatemisjonærer.

I tillegg til denne behandling av barn, som helsemyndighetene for lengst burde ha grepet inn mot, rammer virksomheten også sårbare voksne, ved at de påvirkes til nedverdigende adferd, skrik, latter, fall under Åndens kraft,tungetale, profetier og vitnesbyrd om ben som vokser ut og andre påståtte mirakuløse hendelser. Når man i dag stikker innom et evangelisk stevne for å hilse på gamle venner, står forsamlingen og svaier med hendene i været mens man synger et hallelujakor på tre verselinjer. Og når stemningen er ladet tilstrekkelig opp, tar Ånden og Kraften tak i både røst og lemmer, mens etikk, erkjennelse og empatisk fellesskap er underordnet. Det er de ekstraordinære opplevelser som teller.

Hvorfor fremhever jeg her Oase og andre lutherske miljøer? De er vel ikke "verre" enn andre med tilsvarende praksis? Neppe, men de er i Norge spesielt viktige som retningsgivende flaggskip i det nykarismatiske, evangeliske farvann, på grunn av sitt lutherske personale og sin teologiske tilknytning til Den norske kirke. Våre fremste lutheranere, nemlig biskopene, bør derfor svare: Er dette akseptabel lutherdom? Er det akseptabel kristendom?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere