Levi Fragell

Alder: 80
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Vil regjeringen lytte til Anders Torp?

Publisert nesten 2 år siden

Vil vi kunne håpe at våre myndigheter vil vise et bedre skjønn i tiden som kommer når det gjelder støtte til usunne og krenkende trossamfunn, trosmiljøer, bibelskoler o.l. ?

Pastorsønnen Anders Torp (29 år) har i flere år ført en kamp mot overgrep mot barn i karismatisk-kristne miljøer som er uten sidestykke. Samtidig har arrangører av evangeliske stevner trappet opp sine aktiviteter for denne aldersgruppen, og annonserer sine tilbud på nett og fargerike plakater. Effekten av protester og advarsler har inntil det siste vært beskjeden, og kirkeledere såvel som politikere stiller opp med deltakelse og hilsner hos lederskikkelser i overgrepsmiljøet, til tross for fotodekning i presse og på nett av hysteriske barn - endog utstrødd på gulvet under «guds kraft». Tenåringer sendes ut på gater for å helbrede og profetere, og endog jage demoner på flukt. Med andre ord: Anders Torp er ikke den eneste, men så langt har han hatt krefter og mot til å bruke år av sitt liv, måned etter måned, dag etter dag - uten mange åpne støttespillere - til å gå i rette med alt han selv sto for som hjernevasket og misbrukt barn og ungdom.

Men er det nå likevel tegn på at noe positivt er i ferd med å skje? Vårt mektigste medium, NRK, har brennmerket den kristne TV-kanal som har gitt lederskikkelser både publikum og inntekter - og som nå avtar. Selvoppnevnte apostler finner flere plattformer i Øst-europa enn i Norge. Kritikk og motbør møtes med selvopptatt sutring og urealistiske trusler. Og Anders Torp inviteres til debatt- og informasjonsmøter over hele landet, dekket av en stadig mer våken og interessert presse.

Men den mest lovende hendelse så langt er likevel dette: Anders Torp var første taler under Lucy Smiths Barnerettighetsdag 22.11. på Universitetet i Oslo, arrangert av en rekke offentlige og frivillige organer og institusjoner. Han fortalte nok en gang om sine egne opplevelser i det ekstremkristne miljø som i en større bredde enn det som har vært oppfattet, nå gjennom en årrekke både direkte, indirekte og nølende er blitt støttet av «normalsamfunnet». Hva skjedde etter Anders Torps gripende og sterkt applauderte  beretning under åpningen? Jo, regjeringens barne- og likestillingsminister Solveig Horne stod frem og takket for noe hun trodde ville bli «et av de sterkeste innlegg» under konferansen, og som hun ville ta med seg i sitt «videre arbeid» for barnerettigheter.

Mitt spørsmål blir da: Vil vi kunne håpe at våre myndigheter vil vise et bedre skjønn i tiden som kommer når det gjelder legitimerende støtte såvel som finansielle bidrag til trossamfunn, trosmiljøer, bibelskoler o.l. som er målet for den kritiske opplysningsvirksomhet som nå er etablert om overgrep mot barn, unge og sårbare medmennesker.

Gå til innlegget

Ateisme og humanisme

Publisert rundt 2 år siden

Ateisme er ikke identisk med humanisme, men kan være et skritt på veien..

 

Vårt Land-artikkelen «Det som kommer etterpå» av Håvard Nyhus 14.11. er et viktig innspill om et nytt og mer relevant forhold mellom frontene i livssynsdebatten. (På nettet samme dag med tittel «Etter oppbruddet») Med den oppmerksomhet ateismen nå får, er det på sin plass å minne «partene» om - og fremheve - at ateisme ikke er identisk med livssynet humanisme. Ateisme i seg selv kan knyttes til verdier og holdninger som kan stå like fjernt fra våre felles humane idealer som fanatisme og diktatur. Det er likevel naturlig å spørre om det økende ”frafall” fra gudstro som den såkalte ny-ateismen bidrar til, også vil føre til selvstendige og tidsrelevante etiske valg? Kan ateisme-bølgen være en forløper til en positiv verdiorientering på et rasjonelt, empatisk og sekulært grunnlag? Jeg tror det. Etter mitt mangeårige samarbeid på flere kontinenter med ateister, fritenkere og rasjonalister o.a., er min erfaring at bevisshetsnivået og ansvarsfølelsen øker hos disse når de forlater templer, moskeer og kirker. De ønsker å vise at de står for menneskerettigheter, likeverd - og en positiv etikk for øvrig, selv om dette engasjement bryter med sentrale elementer i lokal religion og kultur. Med andre og gjentatte ord: ateisme er IKKE identisk med humanisme, men kan være et skritt på veien.
Og i visse deler av verden er denne problemstillingen enda viktigere enn i vårt eget land, noe som kan/bør aktualisere både nyateismen og gammelateismen i årene som kommer.

Ps. En redigert versjon av dette innlegget står også på trykk i dagens Vårt Land. En noe kortere versjon er også brukt som kommentar  her til Nyhus’ innlegg.
 

 

Gå til innlegget

«Cherry picking» og kristen moral

Publisert rundt 2 år siden

Server gjerne søte kirsebær, men advar både mot umoden og overmoden frukt - fra religiøse spekulanter i dagens populære Edens hager.



Jeg har forståelse for Alf Gjøsunds refleksjoner i Vårt Land-artikkelen «Historiesjåvinismen» (4.11.17), hvor han hevder at fordømmelse av religionshistoriske skikkelser kan være urettferdig – enten det gjelder Martin Luther eller mosebøkenes Gud. Disse var ifølge Gjøsund produkter av sin egen tid, endog profeten Muhammed med sin barnebrud på 9 år. Og han skriver at vi overser «at om hundre år er det vi som blir bedømt i lys av ny innsikt og en endret kultur. Vi vil falle så fullstendig igjennom, enten vi heter Fragell, Eia, Herbener eller meg selv.»
Dette er et relevant perspektiv på utviklingen av etikk og livssyn, en viktig distansering til den tekst- og tradisjonsbaserte fundamentalismen. Men er det ikke likevel noe ved denne strategien som er for pragmatisk, i forsøket på å bevare fasade og ærbødighet? Blir vi ikke også offer for et dobbeltspill med symboler og idealer som kan legitimere tildekking av hendelser og fenomener som vi nettopp burde tatt et åpent oppgjør med? Bør man i den katolske kirke måtte tenne lys og tørke tårer foran en helgen som man ved en senere tilfeldighet får vite egentlig var en brutal horebukk? Burde man ikke i tillegg til å ha pugget Luthers lille katekismus i skoletiden, også ha gjennomgått hans tekster om jøder, bønder og kvinner for å fremheve det gale og skremmende ved hans villfarelse? Når man lovpriser den kristne misjons suksess på flere kontinenter, burde man vel samtidig pekt på utryddelsen av den lokale kultur. Og hva med vårt eget dagsaktuelle kirkeliv? Hvor effektiv er kritikken av Jan Hanvold og Svein Magne Pedersen, når ledende skikkelser både i Den norske kirke og frikirkene stiller opp hos Oslo Symposium og i andre felleskristne stevner hvor disse og andre med tilsvarende praksis står på talerlisten? Vil ikke det pågående dobbeltspill bidra til at tusener av troende på dette vis også anser Visjon Norge som legitimert av kjente og seriøse kristne? Og vil menigheter om hundre år valfarte til Sarons dal for å hedre minnet om Aril Edvardsen som innførte den populære og folkelige trosbevegelsen i Norge, men som baserte sin suksess på Troens bevis, helbredelser og demonutdrivelser i u-land.
Med andre ord: Server gjerne de søte kirsebær, men advar både mot umoden og overmoden frukt!

Gå til innlegget

Jeg kunne vært mirakelpredikant

Publisert rundt 2 år siden

Hevorfor sier nå ikke flere ansvarlige kirkeledere fra? De spekulative metodene er jo mer åpenlyse enn noensinne, endog i lutherske miljøer,

Som 20-årig evangelist i pinsemenigheten ble jeg under en møteserie oppsøkt av en lokal kristen leder som sleit med tobakken og ville at jeg skulle legge hendene på ham og be Gud om å sette ham fri fra lasten. Jeghadde ingen erfaring som håndspålegger, men gjorde som jeg ble bedt om.
Til min overraskelse falt mannen overende på gulvet med kramper og rystelser, og vitnet senere om at Gud ved min hjelp hadde fjernet all lyst på nikotin. Hendelsen førte til oppstyr i bygda, og fulle bedehus.
Med andre ord: Jeg kunne blitt mirakelpredikant. Med den fremgang jeg ellers hadde,kunne jeg blitt en lokal konkurrent til visse amerikansk-inspirerte forkynnere som gjorde lykke med sine trosbevis.
Hvorfor skjedde det ikke? Fordi jeg hadde en far, pinsepredikanten Øivind Fragell, som nettopp i heftet Svermeriet farer (1956) hadde kritisert den spekulative karismatiske kristendomsvariant som var i ferd med å etablere seg i norsk menighetsliv. Han skriver rett ut at den USA-inspirerte helbredelsespraksisen som forekom var foraktelig og ofte knyttet til etiske og psykiske avvik. Hvis ikke jeg hadde kjent min fars kritiske argumenter, kunne jeg ha blitt fanget av min egen suksess, låst til masten.


Enkle metoder.
Faktum er at alle erfarne forkynnere i det karismatiske miljø vet at det å oppnå tilsynelatende overnaturlige hendelser er et spørsmål om enkle metoder, som de fleste profesjonelle tryllekunstnere kunne demonstrert som en dagligdags yrkesaktivitet.
Jeg har selv i mine senere kritiske arrangementer demonstrert hvordan jeg med enkle knep kan få ben til å «vokse ut». Og min far skrev det slik i Svermeriets farer: «Hadde jeg hatt samvittighet til det, skulle jeg når som helst kunnet opptre som helbredelsespredikant.»
Hevorfor sier nå ikke flere ansvarlige kirkeledere fra? De spekulative metodene er jo mer åpenlyse enn noensinne, endog i lutherske miljøer, og dramatiske karismatiske hendelser vises på TV og populærevideoer. Og likevel betrodde en ærlig 90-åring meg følgende - oppvokst og aktiv i dette miljøet gjennom hele livet: «Du har rett, Levi, jeg har deltatt i hundrevis av slike møter, men jeg har egentlig aldri sett en helbredelse som ikke kan ha en naturlig forklaring.»


Fra ille til verre.
Og så har utviklingen likevel gått fra ille til verre. Flere bevisste kristne ledere trekker seg riktignok stillferdig inn i skyggen og avstår fra å applaudere. Men de færreste bryter relasjoner, åpne bebreidelse er sjeldne, og flertallet tar ikke avstand fra selv makabre hendelser.
Kristendommen er 2.000 år gammel, og bygger på enda eldre tradisjoner. Hvordan ville verden sett ut om ikke kristne ledere kontinuerlig - og med økende hastighet - hadde revidert sin egen tro og praksis?
Hvem skapte forutsetningene for endringer som bidro til at religionene ikke er blitt utdaterte rariteter? Var det ikke nettopp religionskritikerne - troende som ateister? De fant sine argumenter hos filosofer, biologer, historikere, astro­fysikere, medisinere, psykologer, sosialantropologer …?
Utgangsdøren. For meg ble faget religionshistorie utgangsdøren fra fundamentalistisk kristentro, og sporen til etsenere religionskritisk engasjement.
Jeg har også stilt meg selv spørsmålet: Hva ville skjedd med meg som karismatiskog sjelevinnende ungdom om jeg ikke i mitt eget hjem så vel som i det religionsfaglige miljø var blitt møtt med ærlig åpenhet av prester og religions­forskere?

Artikkelen har stått i Vårt Land 17.10.17

 

Gå til innlegget

Det er forskjell på hijab-hat og hijab-kritikk

Min gode far, pinseforstanderen, så seg en gang i 1940-årene nødt til å ustøte en ung kvinne av menigheten fordi hun gikk på ski i bukser. Helt til de senere år har jenter fra trossamfunnet Smiths venner gått til skolen i skjørt mens deres venninner har hoppet rundt i shorts. Hvorfor? Jo, det stod i bibelen og var Guds vilje at kvinner ikke skulle gå i mannsklær.

Viktig, politisk anliggende

Vårt Lands forside har 29.8. følgende oppslag : «Tar oppgjør med kristent hijab-hat», og i en påfølgende artikkel av Jarle Haugland om bruk av religiøse symboler, heter det at i visse tilfeller «vil både hijab, kors eller klippa være greit å bruke». Jeg er enig i at i symboler som markerer tilhørighet og preferanser når det gjelder livssyn, kan være «greit» i et åpent og tolerant samfunn. Men etter min mening er en kritisk drøfting av identitetsmarkører i religioner og trossamfunn likevel et viktig etisk, sosialt og politisk anliggende. Og av alle markører er nettopp tekstiler de mest utbredte, fra muslimske burkaer til jødiske kalotter. Dessverre har denne globale religiøse tradisjon bidratt til at bestemte klesplagg for mange er blitt viktigere for ære og samvittighet enn andre etiske leveregler, og det bør være riktig å drøfte også hijabens rolle i denne sammenheng - som en del av den dominerende og utbredte tekstilmoralen.

Tekstilbasert religionsidentitet

Jeg mener det er fire effekter av tekstilbasert religionsidentitet som bør drøftes: 1) Symbolets egentlige rolle for troen. 2) Symbolets stigmatiserende utseende i nye lokale samfunn. 3) Symbolets betydning for kjønnsroller. 4) Symbolets betydning i politisk maktkamp.

Kommer ingen vei uten kritikk

Hvis man mener at virkningen av bud og regler om bestemte klesplagg har negative - og endog direkte skadelige - effekter for medmennesker og samfunn, er det etter min mening ikke bare riktig å reise kritiske spørsmål til kirker, moskeer og synagoger. Det er en moralsk plikt, som er oversett i toleransens navn. Avklarende spørsmål, med påfølgende gjennomreflekterte svar, kan føre til en nedtoning av uro og faresignaler, og bidra til at nettopp hatet stagges. Men det kan også bidra til at det tas interne oppgjør. At kvinner får gå i bukser selv i pinsemenigheter, og jentene hos den lokale sekten får kle seg som sine klassekamerater. Og en muslim som Hadia Tajik får vise sitt hår slik hun selv ønsker. Men uten kritikk kommer vi ingen vei. I deler av verden, og i parallellsamfunn i vår egen nærhet, kan nedprioriteringen av tekstilsymbolenes betydning - i alle religioner - få skjebnesvangre konsekvenser.

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere