Levi Fragell

Alder: 80
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Samhold er det rette spor

Publisert rundt 1 år siden

Endringer begynner når ulike stemmer møtes på tvers av livssyn.

Morten Dahle Stærk kaller det en «avsporing» i Vårt Land 24. august at jeg i et innlegg 22. august fremhever at også mange kristne nå støtter aktiv dødshjelp, en sak som særlig har vært motarbeidet av «kristenfolket».

Rett til selvbestemmelse. 

Som internasjonal humanistleder møtte jeg i flere land både prester og biskoper som delte mitt syn på dette spørsmålet, og jeg skrev nå om betydningen av den viktige etiske plattform for denne felles holdning - barmhjertighet og rett til selvbestemmelse om eget liv. Jeg føler at det gir et galt inntrykk av de sentrale verdier dette gjelder når uenighet i synet på saken markeres av demonstrasjoner basert på tro/ikke-tro.

I mange viktige spørsmål i privatliv og samfunn er det nettopp et samhold på tvers av livssyn som har ført til positive endringer - enten det har gjeldt slaveri, kvinnesak, dødsstraff, tukt av barn eller kjærlighetsliv.

Morten Dahle Stærk mener at jeg ved å fremheve dette livssynsaspektet sporer av fra det han selv fremhever som et sentralt anliggende, nemlig den påståtte utglidning av dødshjelpen. Det er gode og viktige grunner til å ta disse spørsmålene på alvor, slik det nå også gjøres av seriøse utredere i flere land, blant andre Sverige. Jeg har tillit til den overveldende majoriteten av leger i Nederland, Belgia og Luxemburg som går god for den omdiskuterte praksis de representerer, men det dreier seg her om enkeltkasus som absolutt fortjener drøfting og kritisk oppmerksomhet.

Oppbevare i nattbordskuffen. 

Siden det ikke er gitt at et bredt publikum til enhver tid kan være faktisk oppdatert i dette grenselandet, er jeg glad for at USA har gått foran med en modell som fremholder hovedpoenget: Ved uutholdelig lidelse mot en varslet avslutning av livet kan man i fem delstater etter eget ønske få hjelp til dø - i alle fall en resept man kan oppbevare i nattbordskuffen. Den brukes slett ikke av alle, men den fjerner skremmende angst for titusener. Mine forfedre døde av smertefri tuberkulose, i dag dør mange av de nærmeste av ulike kreftvarianter. For oss som nærmer seg 80 er ikke Norge selvsagt det tryggeste land å bo i.

Trykket i Vårt Land 25. august 2018.

Gå til innlegget

Samhold er det rette spor!

Publisert rundt 1 år siden

Jeg føler at det gir et galt inntrykk av de sentrale verdier dette gjelder når uenighet i synet på dødshjelp markeres av demonstrasjoner basert på tro/ikke-tro.

 

Morten Dahle Stærk kaller det en «avsporing» i Vårt Land 24.8. at jeg i et innlegg 22.8. fremhever at også mange kristne nå støtter aktiv dødshjelp, en sak som særlig har vært motarbeidet av «kristenfolket». Som internasjonal humanistleder møtte jeg i flere land både prester og biskoper som delte mitt syn på dette spørsmål, og jeg skrev nå om betydningen av den viktige etiske plattform for denne felles holdning - barmhjertighet og rett til selvbestemmelse om eget liv. Jeg føler at det gir et galt inntrykk av de sentrale verdier dette gjelder når uenighet i synet på saken markeres av demonstrasjoner basert på tro/ikke-tro. I mange viktige spørsmål i privatliv og samfunn er det nettopp et samhold på tvers av livssyn som har ført til positive endringer - enten det har gjeldt slaveri, kvinnesak, dødsstraff, tukt av barn eller kjærlighetsliv.
Morten Dahle Stærk mener at jeg ved å fremheve dette livssynsaspektet sporer av fra det han selv fremhever som et sentralt anliggende, nemlig den påståtte utglidning av dødshjelpen. Det er gode og viktige grunner til å ta disse spørsmål på alvor, slik det nå også gjøres av seriøse utredere i flere land, blant andre Sverige. Jeg har tillit til den overveldende majoriteten av leger i Nederland, Belgia og Luxemburg som går god for den omdiskuterte praksis de representerer, men det dreier seg her om enkeltkasus som absolutt fortjener drøfting og kritisk oppmerksomhet. Siden det ikke er gitt at et bredt publikum til enhver tid kan være faktisk oppdatert i dette grenselandet, er jeg glad for at USA har gått foran med en modell som fremholder hovedpoenget: Ved uutholdelig lidelse mot en varslet avslutning av livet kan man i fem delstater etter eget ønske få hjelp til dø - i allfall en resept man kan oppbevare i nattbordskuffen. Den brukes slett ikke av alle, men den fjerner skremmende angst for titusener. Mine forfedre døde av smertefri tuberkulose, idag dør mange av de nærmeste av ulike kreftvarianter. For oss som nærmer seg 80 er ikke Norge selvsagt det tryggeste land å bo i.

Gå til innlegget

Vil også kirken støtte aktiv dødshjelp?

Publisert rundt 1 år siden

Det som forener livsynshumanister og kristne tilhengere av aktiv dødshjelp er felles etiske idealer om barmhjertighet og respekt for selvbestemmelse.

 

 Advarsler mot dødshjelp har til nå vært en samlende sak for de fleste trossamfunn. Det kom som et sjokk på mange da den høyt respekterte sørafrikanske erkebiskop Desmond Tutu etter Nelson Mandelas død erklærte at han heretter vil bruke resten av sitt liv til støtte for aktiv dødshjelp. (Guardian, 7.6.10.16). Og det skaper uten tvil overraskelse at i det sterkt religiøse USA aksepterer nå fem delstater dødshjelp – i tillegg til flere land med markant kirkeliv. Og det er nå blitt kjent at i Belgia gir selv enkelte katolske klinikker dødshjelp til håpløst lidende.

Kirkens kamp mot selvbestemt dødshjelp har først og fremst vært ført av eutanasimotstanderne i kristelige partier og grupper med navn som Menneskeverd og Pro Vita. Flere av disse miljøene baserer seg på litteratur av kjente kristne apologeter som amerikanerne Francis A. Schaeffer og C. Everett Koop, forfattere av boken «Menneske – hva er du verd?» (Luther Forlag, 1982.) Her levnes lite håp for et samfunn som aksepterer dødshjelp. I apokalyptiske ordelag heter det at «neste skritt blir å kvitte seg med de mennesker som er uønskede, handikappede eller en byrde for samfunnet.»

Men endel av de bredere «folkekirker» har likevel vært mer nyanserte og mindre agitatoriske, og på internasjonale konferanser om temaet har man også kunnet treffe teologer som er medlemmer av eutanasiforeninger, noen faktisk i ledende posisjoner. Professor Ulla Schmidt ved Universitetets teologiske fakultet sa det slik i tidsskriftet Minerva (3/07): ”Vi kan altså slå fast at holdning til eutanasi og kristendom ikke henger så entydig sammen som det har vært vanlig å anta, verken når det gjelder konklusjon eller argumentasjon.” Og den katolske teolog og etiker Knut W. Ruyter skriver i boken «Medisinsk og helsefaglig etikk» (Gyldendal, 2014): «Det er ikke lenger Gud som bestemmer når tiden er inne. Det er det medisinen og leger som gjør.» 

Den kristne kirke - og særlig den katolske - har uansett vært, og er fortsatt, den mektigste aktør i kampen mot eutanasi på den globale livsynsarena, på samme vis som i spørsmålet om abort. I et hyrdebrev fra de nordiske katolske biskoper av 11. februar 2002 heter det at eutanasi er ”en alvorlig synd mot Gud». Men enkeltutspill fra teologer i denne kirken og det dagsaktuelle faktum at selv noen av de katolske klinikker i Belgia nå aksepterer dødshjelp, og disses pågående oppgjør med Vatikanet, bærer bud om at en slik ordbruk nå kan bli mindre selvfølgelig også fra dette hold.

Blant religiøse og sekulære livssyn er det den internasjonale livsynshumanismen som mest markant og konsekvent har støttet selvbestemt eutanasi. Det som forener livsynshumanister og kristne tilhengere av aktiv dødshjelp er det felles etiske ideal om barmhjertighet. Nå samles stadig flere i synet på denne fellesverdien så vel som respekt for det enkelte menneskes valg om eget liv.

(Deler av dette innlegget har stått i avisen Dagen for noen måneder siden, men ble ikke lagt ut for debatt.)

 

 

 

 

Gå til innlegget

På tide å reagere, Vårt Land

Publisert rundt 1 år siden

Misbruk og overgrep i Jesu navn er ikke «kristendomshaternes» ansvar. Hvem står bak Jan-Aage Torps nye prosjekt?

 

Det er forståelig at Vårt Land i lengre tid har avstått fra å dekke - og problematisere - pastor Jan-Aage Torps virksomhet. Oppmerksomhet er ikke alltid det beste virkemiddel.  I stedet er det et par tidligere karismatiske kristne som har ropt varsko, og den PR-bevisste Torp fremhever denne «forfølgelse» fra «kristendomshatere» som et bevis for at han står den onde imot og bør forvente oppslutning og støtte fra troende. Det har han oppnådd i liten grad, men hans evner som språkmektig kommunikator har gjort at han kan avbildes smilende i prestisjetungt selskap, i Norge og utland - både innen politikk, diplomati og kirke. Og denne tankeløse legitimeringen på dette samfunnsnivå gir ham stadig nye muligheter til å fremme saker og aktiviteter som etter min og mange andres mening har vært problematisk for individer og grupper. Har han lært av kritikk og mislykkede utspill? Ikke mer enn at han gir sin varme støtte til en utenlanske predikant som driver den mest spekulative helbredelsesvirksomhet som tenkes kan, og som for noen månder siden ble filmet av TV Visjon Norge mens han bokstavelig talt la hånd på småunger så de falt til gulvet under Åndens kraft. Denne predikanten er idag tilbake hos Visjon Norge, og Torp ønsker ham på Facebook velkommen med følgende hilsen:

«Jeg gleder meg til møtene den 8 august på Visjon Gjestegård på TV Visjon Norge hos oss / venezuelansk profet Dionny Baez! Menn & kvinner, barn og voksne vil bli mektig rammet av den hellige ånd, og profetiske ord vil endre rekkefølgen i norge & europa. Kom, hellige ånd!»

Dette skriver Torp som også er leder for Kristen Koalisjon Norge. Koalisjonen har ifølge Torp nå 15 sogneprester og flere titalls pinsepredikanter som medlemmer. Og et nytt styre under etablering skal ha representanter både fra Den norske kirke, Den katolske kirke og pinsebevegelsen. Jeg går ut fra at dette er en misforståelse. Skulle det være riktig (eller feil) synes jeg Vårt Land som kristenfolkets fremste journalistiske organ bør holde sin leserkrets oppdatert, og la denne få vite mer om styrets representative status.

Gå til innlegget

HVEM HAR SKYLDA?

Publisert rundt 1 år siden

Kristne frontfigurer stiller opp sammen med internasjonale karismatikere av «verste sort» .

 

Det annonseres nå i kristne aviser, blader og nettsider for sommerens evangeliske og karismatiske arrangementer, med en dødeoppvekker og en massehelbreder som trekkplastre. Samtidig opplever vi at både kirkeledere og partitopper «tvetter sine hender» og hever sine advarende pekefingre når VG «avslører» et miljø som Vårt Land og debattanter på Verdidebatt har kritisert i årevis, og som jeg - som forhenværende insider - har skreket meg hæs om siden 60-tallet. Dobbeltmoralen i kirkelivet er en bitter erfaring.

Mitt eget gjentatte hovedpoeng er legitimeringseffekten av at kristne frontfigurer både stiller opp hos og anbefaler arrangører som har introdusert internasjonale karismatikere av «verste sort» i Norge. Det gjelder blant andre Oase som i tretti år jevnlig har satset på denne trosvarianten, og som i år både har en mirakelhelbreder som hovedaktør, og den sympatiske popstjernen Ole Paus som modifiserende legitimator. Sarons dal - som var selve var det introduserende brohode for slikt virke i norsk kristenliv, med årlig deltakelse av biskoper og partiledere - har en dødeoppvekker øverst på plakaten, mens den populære TV2-predikanten  Egil Svartdahl bidrar til den legitimerende «normaliseringen».

 Det er tankevekkende at det er «pengene» som nå skaper opprør i media, slik det også var etter NRKs program Pengepredikanten om Visjon Norge. Det er ikke pengene som har skylda! Det er den spekulative utnyttelse av medmenneskets tro og fortvilelse. Og et kristen lederskaps pragmatiske likegyldighet.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere