Levi Fragell

Alder: 80
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Takk for meg!

Publisert rundt 9 år siden

Min visitt som gjesteskribent er straks over. Takk for gjestfriheten, Vårt Land, og takk til alle kommentatorer. Jeg er lei for at jeg ikke kunne svare på spørsmål og kritikk til mitt siste innlegg om "barnevennen Jesus". Jeg har lest alle de nesten 60 kommentarene, men tiden strekker ikke til for meningsfylte svar. Nå på morgenkvisten (onsdag) skal jeg bile til Fredrikstad for å bli intervjuet av Fredrikstad Blad om boka min, og slik har det gått slag i slag. Hva er det med Fredrikstad? Jo, det var i nabobygda Selbakk jeg ble frelst som 7-åring, en tildragelse som er blitt selve symbolet for det utspill jeg nå retter mot en religiøse praksis som jeg mener er alvorlige overgrep mot barn - og som dessverre ikke opphørte med mine og minde brødres erfaringer, men som i visse karismatiske miljøer stadig fremheves som herlige, guddommelige hendelser.

Jeg regner med at noen av dere vil være tilstede i Vårt Lands debattmøte (som også overføres på nettet) i Oslo torsdag kveld, og at jeg der kan få anledning til å svare på spørsmål jeg her ikke har gitt klargjørende respos til. Venner såvel som kritikere kan også få anledning til å si hei eller fy på debattmøtet i Kristiansand 6. oktober (debatt i Byhallen med bl. a. biskop Skjevesland) - eller kommentere mine foredrag i Trondheim 14. oktober og Bergen 20. oktober.

Men nå må jeg starte bilen for å kjøre til Fredrikstad, byen med den kloke frikirkepastoren Per Eriksen. Jeg ville ikke hatt en urolig time om jeg visste at mine barnebarn gikk til en slik kirke. Pinsevennen Sigmund Brenna fra Fredrikstad (!) skriver også idag i Vårt Lands papirutgave en artikkel som kan gi håp om at renovasjon i pinsebevegelsens barnearbeid også finner sted - men her er det nok et betydelig forbedringspotensiale, Brenna. Historiene som nå tikker i min epost-hylle er skremmende.

Takk for følget - og på gjensyn.

Gå til innlegget

Barnevennen Jesus?

Publisert rundt 9 år siden

 

Jeg har i boken Vi som elsket Jesus fortalt historien om da jeg ble frelst som 7-åring. Det var et skammelig overgrep. De fleste med oppvekst i dette kristenmiljøet vil nok likevel  kjenne seg bedre igjen i det forhold jeg hadde til Jesus i de enda tidligere barneår.

Før jeg selv ble en aktør i den frelste barnekulturen, var jeg blitt bearbeidet, slipt og polert i en skjebnebestemmende psykisk prosess, som ikke var noe forsøk på å forme meg som predikantspire, men som skulle holde min sjel ren for synd. Allerede som 5-6-åring opplevde jeg at den totale tryggheten fra de aller første barneår i Jesu selskap, måtte vike for redselen for ikke å strekke til for hans gjennomborende røntgensyn. Noen ganger var Jesus barnerommets monster, han som ble igjen i mørket etter at mor hadde sagt god natt. Kanskje var det nettopp ved det kristne hjems sengekanter de skadeligste grep ble tatt for å disiplinere forsvarløse barnesinn. Mors formaninger ble trusler:

”Levi, du har vel ikke gjort noe som Jesus er blitt lei seg for i dag?”

”Nei.”

”Du vet jo at Jesus kan se alt du gjør, selv de små tingene som du kanskje ikke mente å gjøre engang. Du vil vel ikke ha noen svarte flekker på hjertet ditt? Hvis det er noe sånt, vet du at du bare kan si det til Jesus nå og be om forlatelse, så tilgir han deg med en gang og renser flekkene bort.”

”Jeg vet ikke om noe, jeg, mamma”.

”Det er godt det, gutten min. Da kan vi be Fader vår sammen, så sovner du så godt.”

Vi ber. God natt.

”Mamma, kan lyset stå på?”

Angst. Vonde drømmer.

Jeg tror det er unntaket at 7-åringer blir frelst, men blant min generasjons karismatiske aktivister var vi likevel ganske mange. Vår kristne helt, barnepredikanten Emanuel Minos, var blitt frelst som 4-åring. Svært mye av rekrutteringen til kristne menigheter skjer i dag i en annen sårbar livsfase – tenårene. Omvendelsene, avgjørelsene om å følge Jesus, tas i somrenes barne- og ungdomsleire. Så lenge jeg selv fulgte pinsemenigheten på nært hold var disse leirene den viktigste arena for det ”menneskefiske” de troende oppfordres til. At det i dette tilfelle dreide seg om yngel i oppdrettsanlegg ble ikke problematisert.Et   referat fra Korsets Seier fra 1. august 1964, beskriver resultatene av årets Ringeriksleir for ungdom:

Omkring 50-60 deltakere møtte fram. Det var unge i alderen 12–16 år, sammen med deres ledere. Allerede fra første stund merket vi Herrens forunderlige nærhet. Leiren var forberedt gjennom meget bønn, og etter hvert som dagene skred fram, fikk Gud gjøre sitt verk i manges hjerter. Det var omkring 20 som søkte frelse og 10 som opplevde en dåp i den Hellige Ånd.

Dette er dessverre ikke bare historie. Denne formen for rekruttering av mindreårige er videreutviklet, og det fremgår av de kristelige organisasjonsbladene at slike metoder er blitt en del av barne- og ungdomsaktiviteten også i kirkelige kretser utenom sekt- og frikirkemiljøet. Barn blir åndsdøpt, taler i tunger, fremsier profetisk tale og oppfordres til å legge hendene på syke i felleskristne sommerstevner. Begivenhetene omtales med begeistring av kristne ledere, uten at samfunnsengasjerte meningsytrere sier et ord eller pressen leer på en kulepenn.

Det er nødvendig – og på tide – at vi som har egne erfaringer med denne type overgrep nå står frem.

Det er fortjenstfullt – og den første oppmuntring av dette slag i min fritenker-karriere – at avisen Vårt Land vil belyse problemet i sitt internett-overførte møte i Oslo 30. september.     

 

Gå til innlegget

Hvilken gud?

Publisert rundt 9 år siden

I debatten om mitt oppgjør med det jeg kaller ”det karismastiske bedrag” (i boken Vi som elsket Jesus) blir jeg stadig møtt med at jeg ikke er meningsberettighet, siden jeg ikke tror på Gud, bent frem er en ateist. Jeg mener i utgangspunktet at dette argumentet er irrelevant, og at det blir desto mindre gyldig når man vurderer det i forhold til kristenhetens mangfoldige og diffuse gudsforestillinger.

4. september i år skrev samfunnsredaktør Erling Rimehaug følgende i sin Kommentar i Vårt Land:

”Det som synes sikkert er at tesen om at religionen er på vei ut ettersom verden blir mer moderne, er moden for skraphaugen. Det er troen på Gud som er moderne.”

Rimehaug kan ha rett. Men moderne tro krever moderne guder. Moderne guder som baserer seg på søkende undring, er fleksible fenomener som tilpasser seg tidens tanker og ideer, så vel som folks smak og behag. Dette gjelder også de liberalkristne varianter. Når Gud f. eks. beskrives som ”den uendelige dybde og grunn under all væren”, slik den tysk-amerikanske teologen Paul Tillich  formulerte det, så blir selvsagt ”gud” et tidløst begrep som uten besvær kan følge med på ferden i kulturens utvikling. Men guder som er ferdig formet og dertil har gitt de endelige svar, utdateres ved skiftende tiders økte kunnskap og nye erkjennelse. De fleste kristne trossamfunns Gud har gått i denne fellen. Denne guden er for stadig flere en logisk umulighet i. Han beskrives som allmektig, allvitende og kjærlighetens kilde. Men det å pine og plage store deler av menneskeheten med hunger, sykdom, krig, jordskjelv og flodbølger – årtusen etter årtusen, kan ikke kalles kjærlighet. Dette tankekors i teologien heter ”det ondes problem”, et spørsmål som skapte vanskeligheter for meg allerede som ung gutt. Jeg trøstet meg med forklaringene som ble gitt av Kristelig skolelags prester, og en bokhylle full av oppbyggelige bestselgere om temaet.

En støtte på ferden mot mitt eget humanistiske livssyn fikk jeg paradoksalt nok av en kristen biskop, anglikaneren John A.T. Robinsons. Hans bok Ærlig for Gud (Dreyer), som kom i norsk utgave i 1964 tok avstand fra akkurat de samme sider ved kristendommen som jeg selv ikke kunne akseptere. Han skrev sågar at han ofte hadde sin ”sympati på humanistens side” når han lyttet til debatter ”mellom en kristen og en humanist”.  Like fullt skrev han: ”Jeg har aldri virkelig tvilt på en grunnleggende sannhet i den kristne tro.”  Men hva var denne grunnleggende sannhet? Den kunne i alle fall ikke knyttes til noe i nærheten av de gudsforestillinger jeg selv kjente, og i alle fall ikke den Gud jeg hadde ligget på kne for i mer enn 20 år. Robinson regnet den religion han selv hadde vokst opp med som ”et ubetinget onde”, og når det gjaldt troen på en gud ”der ute” eller et ”høyere vesen”, mente han at ateismens protest mot eksistensen av et slikt fenomen var ”fullt berettiget”. Hva ble det så tilbake som kunne begrunne en kristen bekjennelse og identitet? Det ble ikke mye.

  

Nesten 40 år etter at jeg forlot min kristne tro satt jeg på mitt rom på gjestehotellet til universitetet i Ibadan i Nigeria. Jeg hadde bestilt en kopp kaffe. Om et par timer skulle jeg holde en forelesning om humanisme for personalet og studentene ved det filosofiske instituttet. Det var vinteren 2001, og jeg kom direkte fra en humanistkonferanse i India, og hadde en optimistisk følelse. Selv i tradisjonelle kulturer vokste interessen for ikke-religiøse ideer. Var gudstro og religion likevel ikke en selvfølge i den tredje verden? Ved et stadion ikke langt fra universitetet hadde jeg riktignok sett meterhøye plakater om amerikanske mirakelpredikanters forestående korstog i byen, men flere av distriktets innflytelsesrike akademikere var ventet til min forelesning. Kaffen ble levert av en hyggelig ung mann som gjerne ville slå av en prat.

 ”Jeg er kristen og tilhører The Apostolic Church. Hvilken kirke tilhører du?” spurte han.

”Jeg er ikke kristen,” svarte jeg, og tok en sjanse jeg av erfaring visste ville gjøre mannen perpleks. ”Jeg tror ikke på Gud. Jeg er ateist.”

Jeg har sett mange bli brydd av et slikt tilbakespill, men denne gangen var mannens reaksjon en total og uhemmet forbløffelse.

”Du tror ikke på Gud i det hele tatt? Er det sant? Det kan ikke være sant!”

Og så åpnet han døren og ropte på sine kolleger, flere unge menn og kvinner.

”Hei, kom hit. Denne mannen tror ikke på Gud.”

Og de flokket seg rundt meg, sjokkerte og spørrende.

Det var en realitetsorienterende opplevelse. Troen på guder er det normale i denne verden. Men det er svært mange av dem. Hva har de tilfelles? I vår kulturkrets: tre bokstaver.

 

Gå til innlegget

Takk til Tor Edvin Dahl

Publisert rundt 9 år siden

Takk til Tor Edvin Dahl

Ingen norsk forfatter har skrevet mer innsiktsfullt om familie- og vekkelseslivet i karismatiske menigheter enn Tor Edvin Dahl. Med øket alder og distanse gir hans bøker stadig oftere beskrivelser som må tolkes som rystende personlige konklusjoner – hjerteskjærende kritikk av et miljø som har såret og skadet. Selvsagt var ikke alt bare galt. Ingen gruppemiljøer med normale mennesker er bare gale. Men noen er verre enn andre. Hans nye bok ”Min bestemor elsket Synnøve Finden” utgis samtidig med min bok ”Vi som elsket Jesus”. (Vi har ikke visst om hverandres prosjekter og ikke konferert om titlene!) Jeg gråter når jeg leser Tor Edvins bok. Hvis vi to sammen ikke klarer å få et angerens sukk frem hos noen av de tusen medskyldige i vår generasjon (vi er jo også skyldige, Tor Edvin), så får vi fortsette. Vi har jo     lagt ”på vent” en del materiale under tvil. Men hvor lenge skal vi se at medmennesker går til grunne?

I Sverige er det Sam Lidman – den kjente pinselederen Sven Lidmans sønn – som har påtatt seg denne ryddejobben, ved å skrive den ene selvbiografiske roman etter den andre (ikke ulikt Tor Edvin Dahls arbeider). For noen år siden ble jeg så takknemlig etter å ha lest en av hans bøker, at jeg fant frem til hans telefonnummer i Stockholm og ringte ham. Han var svekket av alderdom. Jeg fortalte hva hans bøker hadde betydd for mitt eget mot til å snakke ut. ”Så har jeg da ikke levd forgjeves,” sa den gamle forfatteren med svak røst.

Jeg forstår at pinseledere nå går ut i Korsets Seier og andre media og snakker om mine overdrivelser, noen sågar om løgn. Det er åpenbart at mye står på spill, både når det gjelder privat anseelse og organisasjonenes status.

Det er ikke mental sykdom og sosialt forfall jeg snakker om, selv om alle med kontakter i det karismatiske miljø vet at mange eks-predikanter og andre lederskikkelser – så vel som nedbrutte medfølgere –  sliter med virkninger av sine aktiviteter. Det normale er nok likevel slik Tor Edvin Dahl beskriver det: pinsevenner og andre karismatikere lever gode liv, og har inntil de senere år heller klatret opp i samfunnet enn det motsatte.

Mitt anliggende er imidlertid dem som gjør skjebnevalg for livet fordi de tror de har vært vitne til mirakler, barna som blir frelst for å unngå å bli igjen når Jesus kommer, ungdommen som sliter i årevis med å oppleve de åndelige bekreftelser på at gjenfødelsen har funnet sted, som søker en åndsdåp de enten aldri oppnår eller tilslutt later som om de har opplevd, med en ynkelig ”tungetale” de skammer seg for å fremføre i andres påhør. Det er også disse Tor Edvin Dahl nå på nytt løfter frem, og som jeg fører saken for i min bok. Jeg opplever i disse dager at jeg kan være til støtte for en del i denne flokken.

Det bør være en tankevekker for mine pinsevenner at vi var fem brødre i et godt hjem (etter min mening bedre enn mange av de predikanthjemmene jeg kjenner) som alle forlot menigheten i bevisst alder. Noen av oss har slitt mer enn andre med ettervirkningene.

Takk til Tor Edvin Dahl – og til Tor Edvins bror, musikeren og journalisten Håkon, som ved de oppvekstopplevelser Tor Edvin beskriver illustrerer noen av de viktigste poeng også i min bok.

  

Gå til innlegget

Vi som ”hater” Gud

Publisert rundt 9 år siden

Onsdag 15. september  – lanseres min bok Vi som elsket Jesus i et åpent debattmøte på Litteraturhuset i Oslo, med to-tre frafalne i panelet og TV-pastor Egil Svartdahl som representant for de troende. Det har vært rystende, smertefullt, gripende – og innimellom morsomt – å bla igjennom tusenvis av avisklipp, blader, bøker og brev, lagt til side år for år med tanke på at materialet en gang skulle bli en bok. Blant klippene fra begynnelsen av 60-tallet fant jeg også disposisjonen til en oppbyggelig, andaktspreget bok tiltenkt unge kristne som slet med tvil og uro. Men senere ble arkivstoffet mer og mer rettet mot kritikk og avsløring, inntil de kristne avisers og bladers dekning av karismatiske bibelstevner i fjor sommer fikk meg til å ta beslutningen om å sammenfatte materialet til den boka som nå foreligger. Etter et hjerteinfarkt innså jeg risikoen for at mine arkivmapper kunne komme til å forbli bortstuet hyllefyll - og dermed ble det altså i løpet av sist vinter et manus. Tittelen hadde jeg hatt klar i 20 år, etter at Gyldendal Forlag den gang bad meg om å skrive boka – som likevel ble utgitt på Humanist Forlag.

Dermed er boka ute i avisredaksjonene. Og ved den såkalte sperrefristens utløp lørdag 11.10., var allerede de første anmeldelser trykket – i avisene Vårt Land og DagenMagazinet. Disse to anmeldelser er en studie verd. Jeg er vel selv inhabil som både kommentator og dommer, men   jeg vil likevel tillate meg å si at disse to anmeldelser etter min mening illustrerer et dypt og problematisk motsetningsforhold internt i dagens kristne kirke. På den ene side Vårt Lands vilje og evne til å lytte, reflektere og innse behovet for justeringer. På den annen side DagenMagazinets irrasjonelle forsvarsreflekser til trøst i egne sirkler: Fragell er sint og boka er psykisk egenterapi. (Denne vurderingen gjelder ikke avisens saklige intervju i samme utgave.)

Det er åpenbart at jeg er sint, ”hater” en gudeskikkelse jeg ikke tror på. Jeg kan innrømme at boka har en viss terapeutisk virkning på mentale sår, sorg og skyldfølelse. Men det avgjørende spørsmål i debatten bør vel være: Er det sant det jeg skriver, og bør det eventuelt ha noen betydning for de miljøene jeg omtaler og kritiserer? Når jeg føler meg trygg på at dette spørsmål kan besvares positivt, skyldes det at jeg ganske samvittighetsfullt har samlet, beskrevet og dokumentert fakta. Men like viktig er at jeg stadig oftere har fått min kritikk bekreftet av gode, fromme, kunnskapsrike og dypt fortvilte kristne. ”Du har rett, Levi,” sier de, men av hensyn til familie, venner i miljøet, organisasjonenes anseelse osv. tør de ikke – eller finner det ”uklokt” – å gå åpent ut. Så er jeg da blitt stående alene gjennom det meste av mitt voksne liv, etter hvert med faglig støtte av forskeren Geir Lie, oppgjørstekster fra Gunn Hild Lem, protestrop fra predikantsønnen Anders Torp – og med den korrigerende innsikt som gis i skjønnlitterære bøker av Tor Edvin Dahl. Men de fem siste årene har Vårt Lands journalistiske mot og integritet likevel vært viktigst. I reportasje etter reportasje har de dekket realitetene i brede karismatiske miljøer så vel som ekstreme subgrupper. Slikt blir det kanskje ikke flere hedninger og livssynshumanister av. Men jeg tror det blir flere troverdige kristne. Og det er også ålreite folk.  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere