Levi Fragell

Alder: 80
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Hvorfor feirer humanister jul?

Publisert nesten 9 år siden

Det liberale, sekulære samfunn står for første gang i menneskehetens historie i fare for å miste de verdier som kultur- og slektstradisjonene representerer.

 

 

I flere lokalaviser pågår det en debatt om hvorfor humanister (også kalt humanetikere) feirer jul, når julen i uminnelige tider har vært en kristen høytid. Fra Human-Etisk Forbunds side anfører Jens Brun-Pedersenet at julen er eldre enn kristendommen og at det er kirken som i sin tid annekterte denne solfesten (Roma) og dette joleblotet (Norden). Det var ikke bare smart gjort av kirken, det var også klokt og riktig – på samme vis som det er klokt og riktig av humanister i dagens sekulære Norge å feire jul. Kultur- og slektstradisjoner ivaretar nemlig verdier som er viktigere enn konfesjoner og organisasjoner, nemlig alle sivilsasjoners årsløps og livsløpsmarkeringer, de regelbundne begivenheter som binder generasjonene sammen, opprettholder samholdet i slekt og samfunn. Derfor feirer både kristne og humanister bryllup  fødselsdager, samles til gravferd og heiser flagg på nasjonaldager. Ingen konfesjoner har eierskap til slike begivenheter. Ubrytelige monopoler vil være krenkelser, noe det desseverre er nok av eksempler på i kristne enhetskulturer, mens ateistiske regimer kan klandres for det samme.

 

Det liberale, sekulære samfunn står for første gang i menneskehetens historie i fare for å miste de verdier som kultur- og slektstradisjonene representerer. At bare 15% av det norske folk går til kirke på julaften, er ikke noe humanister vil beklage, men både vi og kirkens egne folk bør spørre: Hvor går de hen? Er det andre felles arenaer hvor man kan møtes, oppleve nærhet, gi hverandre anerkjennelse? Eller sitter vi to og to med årets svineribbe fra Rema 1000 og trykker på fjernkontrollen? Organiserte humanister i Norge har prioritert seremoni-arbeidet fremfor noen annen aktivitet. Noen spør om dette kan være en livssynsorganisasjons viktigste oppgave. Jeg tror faktisk det er det. Men kan vi også fremme til en varmere og mer inkluderende julefeiring i det avkristnede Norge? Kanskje en felles julefeiring for alle! skoleelever kan være et bidrag?  

Gå til innlegget

Bakkevig vet bedre!

Publisert rundt 9 år siden

Vi som har regnet Bakkevig som en framskrittsmann i livssynspolitikken, blir nå forundret over hans retorikk.

Prost Trond Bakkevig fører for tiden en debatt med Human-Etisk Forbund (HEF) i VLs papirutgave om tros- og livssyns rolle i henholdsvis privat og offentlig sfære. Etter at både pressesjef Jens Brun-Pedersen og fagsjef Bente Sandvig har forsikret om at HEF overhode ikke ønsker å drive livssyn ut av det offentlige rom, ber Bakkevig forbundet om å fjerne følgende setning fra sitt info-matetriell:

 

”Vårt prinsipielle utgangspunkt er at livssyn er et privat anliggende.”  

 

Det er åpenbart at livssyn i betydningen tro og standpunkt er et privat anliggende, et personlig valg man ikke behøver å redegjøre for eller som gir andre rett til integritetskrenkelser. Den enkeltes livssyn beskyttes både av norsk privatrett og internasjonale konvensjoner. Denne beskyttelse betyr ikke at tilhengere av livssyn ikke også har rett til å synes og ytre seg i det offentlige rom, på samme vis som den enkelte etter eget valg og ønske kan fremholde meninger om politikk, seksuell legning eller barneoppdragelse i offentlige fora.

 

Det er like klart at organisering av livssyn har et sentralt forhold til offentlige lover og bestemmelser. I denne sammenheng er kravet om frihet for og likestilling mellom tros- og livssynssamfunn et viktig offentlig anliggende. I mer enn 50 år hatt dette kravet vært HEFs viktigste kampsak.

 

Denne  distinksjonen mellom ”privat” og ”offentlig”  kjenner enhver prest, og det virker utillatelig lettvint å bruke retoriske knep slik det her er blitt gjort. Dessverre er ikke Bakkevig den eneste som har benyttet seg av knepet. Tvert imot er dette  blitt vanlig både blant leg og lærd i debatten om særfordeler for Den norske kirke.

.           Men vi som har regnet denne teologen som en framskrittsmann i livssynspolitikken, blir likevel litt forundret.       

Gå til innlegget

Karismatikk og tunnelsyn

Publisert rundt 9 år siden

Mine utspill i disse dager er en lojalitets-handling rettet mot dem som har opplevd de vonde nederlag den karimatiske kristen-kulturen har ført til. Du er ikke den eneste!

 Stian B. Kilde Aarebrots utfordende innlegg på verdidebatt.no om tunnelsynet på karismatikken ble  dessverre ikke skikkelig fulgt opp fra min side, idet jeg prioriterte debattsidene i Vårt Lands papirutgave. Der står mitt tilsvar i dagens utgave (15.11.) Jeg vil gjerne at ”papirløse” nettlesere også skal få lese mine kommentarer til Aarebrots viktige utspill.

 

Aarebrot  påpekte både på verdidebatt.no og i VL (avisen)  farene ved ”tunnelsyn” i debatten om karismatisk kristendom. Både kritikere (les Fragell) og fornektere får gode råd. Aarebrot har viktige poeng. Øynene som ser gir både bredde og fokus. I tillegg til tunnelsynet kommer individuelle forutsetninger som svaksyn og gangsyn. Jeg tenker her også på den type gangsyn som gjelder fra gang til gang.

 

Min bok Vi som elsket Jesus må selvsagt både leses og bedømmes utifra disse felles menneskelige forutsetninger. Min subjektive versjon sier ikke alt, hverken om karismatikken eller kristendommen. Mitt motiv-valg ble bestemt av det jeg anså som viktig. Jeg måtte rette min og lesernes oppmerksomhet mot forhold jeg særlig ønsket å eksponere. Jeg måtte ha et fokus, med andre ord.  Kosebøker for fragler (Aarebrots morsomme eksempel) var ikke mitt anliggende.

 

Mitt engasjement har følgende bakgrunn:  Siden 1940-årene har karismatiske kristne i Norge  flokket seg i tusentall om amerikanske og amerikansk-inspirerte mirakelpredikanter og profeter, symbolisert ved skikkelser som William Branham og Aril Edvardsen. Evangeliske sentra som Sarons Dal, Oslo Kristne Senter, Oslo Fullevangeliske kirke, Jan Åge Torps aktiviteter, Guds Lams Kirke, Levende ord, Vineyard, Catch the fire, Oase – pluss minst 20   grupper og celler av samme slag – har drevet sitt virke med støtte fra tradisjonelle kirker og trossamfunn. Sommer-arrangementene i disse miljøene har samlet titusener. De mer lukkede aktiviteter omtales av tidligere tilhengere som den unge Anders Torp og skribenten Gunn Hild Lem, samt reflekterte observatører som Tor Edvin Dahl og Geir Lie. Noen av oss har både smertelige og pinlige erfaringer. Men ”jukset” vi egentlig da vi talte i tunger, Aarebrot? Var det ikke våre ledere som jukset?   Vi åpnet munnen på deres anbefaling og lot ”det strømme ut”. 

 

Min bok og mine utspill i disse dager er fra min side en lojalitets-handling rettet mot dem   som har opplevd de vonde nederlag denne kristen-kulturen har ført til. Du er ikke den eneste. Det er mange av oss.

 

 

 

   

Gå til innlegget

Hva er det med Fredrikstad?

Publisert rundt 9 år siden

Jeg ber om unnskyldning for at jeg er litt (ganske mye?) selvopptatt i disse dager. Jeg har aldri skrevet bok før, og på debattmøtet i Kristiansand sist onsdag var Byhallen smekk full, og folk stod langs alle vegger. Jeg har ikke opplevd maken siden siden vi drev Aksjon mot statskirke i 1970. Prisen tar likevel Fredrikstad, hvor jeg opplever at kristne ledere offentlig sier at det er verdt å lytte til min kritikk av metoder og virkemidler i den karismatiske kirke. (Noen slik selverkjennelse møtte jeg ikke i Kristiansand, hvor mine motinnledere var mest opptatt av min ugudelige agenda og mitt dårlige skjønn.) Men i Fredrikstad altså - der hadde avisen Fredikstad Blad sist lørdag 7 siders dekning av mitt anliggende (inklusive en helside med bilde av Jesus og dobbeltside med bilde av Levi som 7-åring). Jeg kjøpte avisen på min vei hjem fra mitt sted i Sverige, hvor lokalpressen også skal skrive skrive om "Vi som elsket Jesus". Er det å undres over at jeg nynnet på salmen "Det lysner nu, det gryr av dag" på min vei nordover langs E6?

Men fortsatt er det flest som stiller meg spørsmålet: Hvorfor gjør Levi Fragell dette? - mens spørsmålet burde vært: Er det sant det han skriver og sier?

Det forundrer meg igjen og igjen hvor lettvint den karismatiske bevegelse behandler vårt felles etiske ideal om sannhet. I den grad jeg nå møter det (bortsett fra Fredikstad!) gjelder det påstander om at jeg gir et falskt bilde av det miljø jeg kritiserer. Er det ikke mulig å forholde seg til følgende spørsmål:

Er det sant at endel barn har gitt hjertet sitt til Jesus før de var 10 år gamle, fordi de enten var engstelige for ikke å bli med til himmelen ved Jesu gjenkomst, eller fordi de følte seg presset av voksnes forventinger?

Er det sant at endel unge har slitt med selvfølelse og selvrespekt fordi de ikke har oppnådd de åndelige opplevelser som forventes i karismatiske miljøer, og som har følt seg presset til å opptre med karismatiske ytringer de ikke har hatt "dekning" for?

Er det sant at Aril Edvardsen og andre høyt respekterte predikanter har oppnådd sin suksess ved påstander om utkastelse av demoner, helbredelser og oppvekkelse av døde?

Er det sant at Benny Hinn og Reinhard Bonnke opptrer i pinsekarismatiske samlinger i Skandinavia?

Det er dette jeg ønsker å debattere.     

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere