Levi Fragell

Alder: 81
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Hvor skiller vi lag, kristenfolk?

Publisert nesten 2 år siden

«Troen på Gud skiller ateister og religiøse, men etikk og verdier kan være sammenfallende: medmenneskelighet, likeverd, sannhet, ærlighet, innsatsvilje og kampen for menneskets beste.»



Oslo Symposium annonserer nå for femte gang sin konferanse i Oslo 15. og 16. mars, og 32 talere er avbildet på nettets reklameplakater, deriblant Civitas leder Kristin Clemet og Klassekampens nyhetsredaktør Mimir Kristjansson. Arrangørene representerer for egen del et lavkirkelig segment religionshistorikeren Ingrid Vik har omtalt i sin bok «Guds lobby», og hvor boken avsluttes med følgende advarsel: «Det er på tide å slutte å se på norske kristenkonservative miljøer som en ufarlig minoritet...» Flere aktive kirkeledere har også reagert med advarsler mot det som skjer, og  Oslo-prosten Trond Bakkevig kalte før forrige konferanse arrangørens livssyn for en "annen religion". (Vårt Land 8.3.17) Jeg har spurt meg selv om dette var en spontan, kritisk slengbemerkning, eller om det kan ligge faglige vurderinger til grunn for prostens bekymring? Som religionskritiker og livssynsdebattant har jeg nemlig for egen del i lengre tid grublet over denne problemstilling. Gjennom mer enn femti år har jeg rettet et kritisk søkelys mot forkynnelse og aktiviteter i deler av kirkelivet som jeg har ansett for «avvikende» og endog skadelige. Mine motparter svarer at jeg er «kristendomshater». Men jeg vil gjerne hilse tilbake, og hevde at avstanden mellom trosretninger med kristen merkelapp etter min erfaring kan være større enn forskjellen mellom et humanistisk og et kristent livssyn. Troen på Gud skiller ateister og religiøse, men etikken og verdier kan være sammenfallende: medmenneskelighet, likeverd, sannhet, ærlighet, innsatsvilje og kampen for menneskets beste. 

 

Men i den «kristne» verden kan man møte mengder av varianter som hverken sammenfaller med kirken i gata vår eller med verdisynet til «folk flest». Man møter mirakelpredikanter, profeter, dommedagsforkynnere, barnefrelsere, demonutdrivere, fastende asketer, kjønnsseparatister, pietister og maktpolitikere. Dette er vel ikke mer «den samme religion» enn enn Rødt og Høyre er samme parti?

 

Den religionsvarianten som nå inviterer til sin konferanse i Oslo, er mest opptatt av å fremme sære kampsaker og politiske egeninteresser, og må etter min mening anses som en del av dette annerledes-mangfoldet, som Ingrid Vik og Trond Bakkevig påpeker.  Det er forståelig at offentlige og andre politiske ledere ikke til enhver tid er oppdatert om de ulike utgaver av tro og praksis som nå finner nye plattformer på betong og nett, men jeg mener likevel det er beklagelig at endel av disse spektakulære aktiviteter ikke blir avvist av oppdaterte samfunnsaktører.

(En endrer versjon av denne artikkel har vært trykket i Aftenposten.)

Gå til innlegget

Hva er kristendom idag - og imorgen?

Publisert rundt 2 år siden

Hvilken kirke er egentlig mest representativ for fremtidens kristne tro og lære? Pinsebevegelsen?


Boken «Global kristendom» - forfattet av Vebjørn Horsfjord, Sven Thore Kloster, Gina Glende og Ole Jakob Løland - oppdaterer kirke og «folk flest» om utviklingen i den kristne verdensreligion. (Også anmeldt av Per Eriksen i VL 27.9). Etter min mening er bokens viktigste bidrag en nærmere redegjørelse for det oversette og fortiede faktum at pinsebevegelsen for lengst har overtatt medlemsrekorden blant protestantiske trossamfunn. Den utfordrer nå den katolske kirke om den fremtidige lederstilling i kristendommen. 

Statistiske fakta viser også et betydelig fall for kristen tro i Europa, og det er nedgang selv i Nord-Amerika, og boken stiller spørsmål om denne utviklingen kan bety en verdensvid nedtur for den kristne religion. Men nei, slett ikke - i det globale perspektiv. Pinsebevegelsens ekspansjon i Afrika og Latin-Amerika kompenserer for medlemstapet i Vesten. Lovsang, tungetale og mirakler tiltrekker millioner av nye tilhengere i deler av verden år etter år. Evangeliske katedraler reises og fylles, politiske ledere slutter seg til miljøet, skoler og sosiale institusjoner bygges. 

Boken fremhever bl.a. Nigeria, som jeg selv besøkte flere ganger som internasjonal humanistleder og registrerte den utvikling som fant sted. Boken beskriver blant annet en hel pinse-urbanisasjon utenfor hovedstaden Lagos, med grunnskole, universitet, helseklinikker, hus, leligheter, butikker og kafeer - og en gigantkirke, hvor det samles opptil en million mennesker til «sang, bønn, tungetale, mirakler og profetisk tale hver måned.» Det er ikke lenger europeiske misjonærer som styrer utviklingen i disse områder. Nå er det omvendt. Nigerianerne oppretter aktiviteter og menigheter på flere kontinenter, og er etablert også i Norge.

Forfatterne peker også på den påvirkning pinsekirken har oppnådd hos sine konkurrenter, særlig den katolske kirke, hvor det nå er egne karismatiske miljøer hvor det jubles og tales i tunger. Norske observatører bør notere seg at det på dette grunnlaget også etableres tverrkirkelige relasjoner og samarbeid i flere land. Var det en tilfeldighet at den skandinaviske leder for den pinsekarismatiske trosbevegelsen, Ulf Ekman, konverterte til katolisismen? 

Noen slutt for den kristne verdenskirke er altså ikke i sikte.

Boken er et lettlest, godt og grundig lærestykke, ikke overstadig akademisk og teoretisk. Derved går den heller ikke grundigere inn på de teologiske endringer som har endret det kristne verdensbildet. Pinsebevegelsen fremheves om sin vellykkede praksis, ikke så meget om sin teologi. I en annen nyutkommet bok, «Da Gud skiftet mening», av Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen stilles Gud til ansvar for endringer i det lokale norske kirkeliv uten at de teologiske aspekter heller ikke her drøftes inngående. Hvordan det globale trosliv nå fortoner seg sett fra Himmelen, får vi altså ikke vite så mye om fra dagens norske teologer og kristne skribenter. For en kritisk analytiker er det derfor ikke helt unaturlig å spørre: Hvilken kirke er nå egentlig mest representativ for den kristne tro og lære? 

(Deler av dette innlegget er utlagt som bokanmeldelse på fritanke.no.)

 

 

Gå til innlegget

Støtte til overgrep ER overgrep !

Publisert rundt 2 år siden

Hvorfor er det de organiserte kristne kretser som nøler med sin protest - og i realiteten deler overgriperes skyld og ansvar ? Og hvor stort ansvar har deltakere og støttespillere ?!

TV Visjon Norge og Jan Hanvold har nå i løpet av få dager direktesendt to voldsomme møter med Rodney Howard-Browne. Ordet vold er bokstavelig ment idet folk ble slått overende av «Gud» og ble liggende i spasmer på gulvet mens forsamlingen skrek og hylte eller utbrøt i vill latter. Midt i denne møteplanen anbefalte Visjon Norge sitt publikum også å se et program i beste sendetid med organet Jesusnett i den frie lutherske bevegelse Normisjon. Denne gang var det generalsekretæren i Jesusnett som ledet dette programmet, og ved interessante samtaler gjorde hun  en sympatisk innsats for sin tro og sin organisasjon. Så hva er da problemet ved å delta, Levi? skriver en troende  venn på Facebook.  Og jeg gjentar mitt poeng for hundrede gang: Anerkjente organisasjoner som Normisjon og en rekke andre bidrar til å uskyldiggjøre og opprettholde en kanal som skader medmennesker og er en krenkende skandale i norsk livssynsmiljø. 

Det kan være at Vårt Land for egen del hadde mistet motet når de etter en mangeårig ryddesjau, i september skrev følgende: «Men dersom kristne ledere ­hadde fulgt Fragells oppfordring og brukt tiden på å spa møkk, ville de ikke fått gjort noe annet. Møkka­haugen forsvinner nemlig aldri.»  Men kjære Vårt Land, er det ikke bedre med en litt mindre møkkahaug enn en stadig større?  Og hva var på lufta i Visjon Norge en time før Normisjon? Jo, Svein-Magne Pedersen, som ba syke seere om å legge hånden på TV-skjermen mens de ble bedt for, slik at helbredelser kunne skje. For få måneder siden kunne den samme predikanten tjene penger pr. minutt for telefonsamtaler med syke. Men protestbølgen i sommer endret prosjektet, og  nå går det ikke lenger. Takk til alle empatiske kritikere - humanister, kristne og pressefolk - som har gjort en kjempejobb for å avsløre og stanse skadelig religiøs aktivitet både på nett og plattform. Men hvorfor er det de organiserte kristne kretser som nøler lengst - og i realiteten deler overgriperes skyld og ansvar?

Gå til innlegget

Vi som spar møkka

Publisert rundt 2 år siden

Men det er likevel kirkens eget ansvar å rydde opp. Å sitte på plattformen med spekulative mirakelpredikanter sprer ikke lyset.

 


Det er ingen annen avis - kristen eller sekulær - som har påvist og «spadd» mere møkk i Kristen-Norge enn Vårt Land. Det har vært en viktig innsats som ikke bør opphøre, og jeg (og andre?) som fortsatt av etiske og empatiske grunner griper til spaden når giftig søle spres der troskyldig godtfolk ferdes, blir bekymret når Vårt Land skriver i dagens leder:

«Men dersom kristne ledere ­hadde fulgt Fragells oppfordring og brukt tiden på å spa møkk, ville de ikke fått gjort noe annet. Møkka­haugen forsvinner nemlig aldri.»

 Det er nok riktig at usunne forhold lett spres der popularitet og makt kan oppnås ved suggesjon, falske trosbevis, fiktive lokkemidler og skremsler. Men gi ikke opp, kristne venner, dere kan bære lyset i den ene hånden og spaden i den andre!

Det alvorlige faktum er nemlig at de fleste av deres nøkterne og «skikkelige» trosfeller for lengst har overlatt renoveringen til et fåtall og ofte skadede varslere, spontane og hedenske demonstranter og stigmatiserte ekskristne - gjerne kalt kristendomshatere. Dette er en pragmatisk ansvarsfraskrivelse fra ansvarlige kristenlederes side. Møkkahaugene blir endel av det legitimerte kristne fellesskapet. Og de vokser.

 Ny statistikk og forskning, blant annet dokumentert i den nylanserte boken Global kristendom, viser at den karismatiske pinsekirken overtar det protestantiske lederskapet i land etter land. Og der trengs det i ekstreme tilfeller mer enn spader for å rense terrenget. Både i Afrika, Sør-Amerika og deler  av Øst-Asia ville effektive gravemaskiner vært påkrevd. Mine egne besøk i Nigeria som internasjonal humanistleder  skremte meg, og bidro til en vedvarende motivasjon til oppgjør. Men det er likevel først og fremst  kirkens eget ansvar å rydde opp. Å sitte på plattformen med selverklærte  dødeoppvekkere, profeter og helbredere, bidrar ikke til å spre lyset. Det senker mørket og sprer «møkka». 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere