Levi Fragell

Alder: 79
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

HVEM HAR SKYLDA?

Publisert rundt 1 måned siden - 783 visninger

Kristne frontfigurer stiller opp sammen med internasjonale karismatikere av «verste sort» .

 

Det annonseres nå i kristne aviser, blader og nettsider for sommerens evangeliske og karismatiske arrangementer, med en dødeoppvekker og en massehelbreder som trekkplastre. Samtidig opplever vi at både kirkeledere og partitopper «tvetter sine hender» og hever sine advarende pekefingre når VG «avslører» et miljø som Vårt Land og debattanter på Verdidebatt har kritisert i årevis, og som jeg - som forhenværende insider - har skreket meg hæs om siden 60-tallet. Dobbeltmoralen i kirkelivet er en bitter erfaring.

Mitt eget gjentatte hovedpoeng er legitimeringseffekten av at kristne frontfigurer både stiller opp hos og anbefaler arrangører som har introdusert internasjonale karismatikere av «verste sort» i Norge. Det gjelder blant andre Oase som i tretti år jevnlig har satset på denne trosvarianten, og som i år både har en mirakelhelbreder som hovedaktør, og den sympatiske popstjernen Ole Paus som modifiserende legitimator. Sarons dal - som var selve var det introduserende brohode for slikt virke i norsk kristenliv, med årlig deltakelse av biskoper og partiledere - har en dødeoppvekker øverst på plakaten, mens den populære TV2-predikanten  Egil Svartdahl bidrar til den legitimerende «normaliseringen».

 Det er tankevekkende at det er «pengene» som nå skaper opprør i media, slik det også var etter NRKs program Pengepredikanten om Visjon Norge. Det er ikke pengene som har skylda! Det er den spekulative utnyttelse av medmenneskets tro og fortvilelse. Og et kristen lederskaps pragmatiske likegyldighet.

Gå til innlegget

Sommerens utfordring: Er dette virkelig ditt livssyn?

Publisert rundt 2 måneder siden - 2275 visninger

Internasjonale mirakelpredikanter er stjernene også ved årets sommerstevner – en dødeoppvekker og en som traff en engel på biltur.

 

 

Det går mot ny høysesong for kristne stevner, og igjen er det internasjonale mirakelpredikanter som topper talelistene i de best kjente arrangementer, som hos Troens bevis i Sarons dal i Kvinesdal og Oase i Fredrikstad – begge i midten av juli. Det vakte en del oppstyr da Oase for et par år siden hadde en såkalt dødeoppvekker på programmet, Supresa Sithole.  Men hans vitnesbyrd om denslags hendelser var beskjedne sammenlignet med de videoer og Youtube-snutter som nå spres av den nye lederen for Christ for all Nations, Daniel Kalenda, som i år er hovedattraksjonen i Sarons dal. Kalenda dramatiserer en dødeoppvekkelse i beretninger som spres til hundretusener, etterat den tidligere lederen Reinhard Bonnke også fremsatte påstander om et balsamert lik som oppstod for en del år tilbake.  Slike historier, også om mengder av helbredelser, samler enorme skarer og har gjort det mulig for organisasjonen å hevde at 78 millioner er blitt frelst og omvendt til kristendommen i deres kampanjer i U-land.

 

Den lutherske Oasebevegelsen har i år helbrederen Roy Godwin som hovedoppslag i sine annonser, mannen som driver det åndelige «healingsenteret» Ffald y Brenin i Wales, hvor mirakler ifølge Godswins bøker, prekner og filmopptak skjer fortløpende i et stort antall. Han har en mer stillferdig form enn mange av sine karismatiske kolleger, men både demonstrasjoner og beretninger om mirakuløse hendelser anvendes som udiskutable fakta. En av disse er påstander om en direkte kontakt med en engel under dramatiske omstendigheter under en ulykke på biltur, en begivenhet som er viet en hel video på nettet. Denne forkynnerens troverdighet hos stevnedeltakerne vil, som ved Oases tidligere rekke av karismatiske arrangementer, styrkes av velrennomerte personer i det øvrige programmet. I det hele tatt – nå som før – er det kjente forkynnere, politikere og kunstnere som år etter år legitimerer denne problematiske utvikling i økende deler av verdens ledende og mektigste livssyn – den kristne religion.  

 

 For endel er dette en mindre kjent prosess. Det har nok gått « folk flest» forbi at det nå finner sted en vesentlig endring i den aktive kristenkulturen i Norge.  Det er ikke lenger bare ekstreme varianter av pinsebevegelsen som nå representerer denne type kristendom her til lands. Den er også basert på miljøer i den tradisjonelle lutherske kirke, Folkekirken, ledet av prester og andre representanter fra det samme hold. Sommer etter sommer stiller biskoper såvel som partiledere opp ved stevner hvor praktiseringen av de såkalte "nådegaver" er endel av programmet, som profetier og helbredelser.

 Men du som ennå ikke er så godt oppdatert, som passivt følger strømmen, jatter med og uansett synes det er OK å delta i arrangementet, ikke minst på plattformen, bør ta frem PC-en, slå opp på Google og Youtube de to navnene jeg her har nevnt– og gjerne flere fra de siste års gjesteopptreden - og spør deg selv om dette er det livssyn du vil stå for i nabolaget ditt, i forhold til kolleger, slekt og venner.      

 

Gå til innlegget

Religiøse marginaler – og de få varslere

Publisert 3 måneder siden - 424 visninger

Varslere uten hat – men med ekte empati - kan se nye utfordringer i møte

 

Et fåtall aktivister i kamp mot religiøse marginaler i Norge har tatt en risiko: De utdaterer seg selv fra den aktuelle samfunnsdebatt. Jeg er en av dem, og vet hva jeg snakker om.  Kampen mot Statskirken var en belønnet suksess, men innsatsen mot skadelige religiøse avvik er et «sært» engasjement. Og noen har tatt større sjanser enn meg. Hva kan vi håpe på? Jo, at flere vil innse at det er marginalene som skaper de alvorligste trusler mot samfunnets felles verdier så vel som utsatte grupper av medmennesker.  Det gjelder religion så vel som politikk.

For min del har kampen nå i flere år dreid seg om spekulative metoder i kristen-karismatikken,  mens den «tolerante» sløvhet blant folk flest har muliggjort suksess og vekst for religiøs barnemishandling, statsfinanisert undervisning om helbredelse og profeti, en 24-timers TV-kanal som lover Guds hjelp i nøden mot betaling. Osv. Familier splittes. Ungdom isoleres. Eldre går i graven med skam.  Men det gjelder da ikke så mange, kommenteres det. Men er det først når flertallet er smittet at advarsel og vaksiner blir en samfunnsplikt? 

Er det likevel for tiden reaksjoner på vei? NRKs Brennpunkt og programmer om IMI-kirken i Stavangers bruk av barn har vekket mange. Og Vårt Lands repeterte advarsler og flere biskopers betenkeligheter har vært oppmuntrende, selv om realitetene har gått hus forbi blant de fleste politikere, kirkeledere og artister.

Og på samme tid har det nå utviklet seg nye marginaler. Kristen Koalisjon Norge er en av dem, foreløpig så langt til siden at en nylig utdeling av deres Familievernpris på en to-timers sending på TV Visjon Norge kun ble omtalt i «indre organer», som avisen Norge I dag. Og det til tross for at en av to priser ble utdelt til en av Polens best kjente katolske ledere for kampen mot abort og personlig råderett i kjærlighet og familieliv, president Jerzy Kwasniewski i Ordo iuris.  Nær opp til dette foreløpig smale miljøet står aktivister i Oslo Symposium, som av ubegripelige grunner har fått tilslutning fra brede lag i Kristen-Norge og deltakelse av kjente politikere (Les Guds lobby av Ingrid Vik). Men Symposium-ledelsen innser muligens nå risikoen ved en tydeligere tråd til miniatyren Kristen Koalisjon Norge, som også virker noe ustabil etter siste gjenopplivingsforsøk. 

Varslere uten hat – men med ekte empati  - kan se nye utfordringer i møte.

 

Gå til innlegget

Fylla har ikke skylda. Ansvaret er vårt

Publisert 4 måneder siden - 498 visninger

Grensen går ikke ved trusekanten. Den går ved alkoholinntaket.

.To nye skandaløse dramaer knyttet til overdrevet alkoholbruk har rystet Norge. Det ene gjaldt festlivet i politiske partier, det andre et av våre stolte nasjonale symboler – Holmenkollen. Og stadig repeteres det at «fylla har skylda», mens bare noen gjenværende rester fra det gamle pietistiske bedehuset våger å si at det å drikke seg full ikke bare er farlig, men også uanstendig i det sosiale liv, så vel som i festlige lag. Og så sent som på TV hos Skavlan sist fredag forteller en av landets fremste og rikeste forretningsmenn at han hadde begått en morsom men kreativ dumhet fordi han hadde vært beruset. Og alle lo med ham uten refleksjoner om hva slik uskyldiggjøring av rus kan bidra til blant barn og unge, så vel som i familie- og samfunnsliv. Jeg lo ikke. I egen slekt har jeg sett gode mennesker gå til grunne og deres nærmestes fortvilelse gjennom et helt liv. Og nære venner har drukket seg til døde.

 Hvorfor har vi etablert en unntakskultur for alkholbasert beruselse i forhold til andre stimulerende virkestoffer? Hvordan ville vi reagert om en kjendis i et TV-intervju hadde spøkt om den morsomme opplevelsen han hadde hatt etter noen drag av hasj-pipen sin? Selvsagt kan vi alle begå dumheter, selvforskyldt og uten skyld. For egen del er jeg måteholdsmann, og selv under lengre opphold i Spania, med øl og vin til 15 kroner glasset, holder jeg meg til kvoter som hverken influerer på språk- eller fotføring. Og på flyturen fra og til Gardermoen ber jeg åpent og høylydt personalet avslutte serveringen til medpassasjerer som er til sjenanse. Vi bør etter min mening slutte å bagatellisere – og endog oppmuntre -  en utvikling som er til skade for konsumenter og til plage for omgivelsene, enten det er på stamkafeen eller på det politiske partiets årsmøte.

 Flere «lovende» politiske skikkelser har i løpet av måneder nå fått ødelagt både partikarriere og yrkespotensialer på grunn av uakseptabel adferd i rus. Vi snur oss bort i forakt, og overser – nærmest totalt – det medansvar vi har som aktive meningsytrere og samfunnsborgere. Det er vi som samfunn som må sette grensen. Og den går ikke ved trusekanten. Der er grensen allerede overskredet. Grensen går ved det uansvarlige alkoholinntaket. Drikk deg inne full, sa Høyre-lederen Kåre Willoch på TV for en generasjon tilbake. Sentrale AP-skikkelser stilte de samme krav. Hvor lenge skal vi lukke vår egen munn?           

 

Gå til innlegget

La ungene være, kristne venner!

Publisert 5 måneder siden - 2467 visninger

Hva skal til før skremsler om helvete, eksorsisme, suggererte kramper og fysiske fall blir kriminalisert som virkemidler i barneoppdragelsen?

 

 På denne tiden for et år siden viste TV Visjon Norge og en del aviser bilder av barn som lå strødd utover kirkegulvet etter at de var blitt berørt av Ånden og Hånden til predikanten Dionny Baez. I disse dager annonseres han på nytt.  Jeg mener at det som skjedde burde vært anmeldt til barnevern og helsemyndigheter, men den norske kristenfolkets forhold til barn har faktisk et videre og alvorligere perspektiv enn slike makabre overgrep: Emosjonelle og sosiale virkemidler som knytter barn til tro og religiøs aktivisme, skjebne  uten valgmulighet i viktige år av livet. Idet vi nå går mot en tid hvor  sommerens kristne stevner skal annonseres, vil vi igjen oppleve – som i en rekke av forutgående år – at barna står i fokus for «markedsføringen».

   Jeg opplevde selv å bli ”frelst” som 7-åring og ble deretter programmert til å utbre evangeliet for å redde medmennesker fra fortapelsen. I debatten som har fulgt min og andres beretninger om disse og tilsvarende forhold, blir jeg møtt av to spørsmål: 1) Dette er vel en ekstrem form for menighetsliv, uten særlig støtte blant dagens kristne? 2) Kan det være så farlig – disse barna ser jo glade og fornøyde ut? 

 Først: Er dette ekstremt – altså svært uvanlig? Nei. En rekke av landets kjente predikanter er selv blitt frelst som barn. Denne bakgrunn fremheves som særlig verdifull i deres biografier. Den sagnomsuste evangelisten Emanuel Minos opplevde ifølge sin misjonærfar en ”vidunderlig omvendelse” som 4-åring (Kjell Hagen: «Roser fra Aten»), og selv etter et langt liv  fremhever han begeistret at han begynte å forkynne i sine foreldres møter som 5-åring.  Mange av mine ungdomsvenner ble frelst, døpt og åndsdøpt (tungetalere) før de var 12 år og predikanter som 16-17-åringer. Noen av dem er i dag ledende skikkelser i evangeliske trossamfunn over hele Norden. I den ny-karismatiske verdenskirke legges det stadig mer vekt på å ”vinne” barna. Eksemplene finns i menger på Youtube. Barna festes til troen ved hjelp av kraftige virkemidler, som at de faller overende under ”kraften”, får profetiske budskap om sine fremtidsvalg, ser syke reise seg fra rullestoler osv. Det burde ringe alarmklokker når et tilsvarende miljø nå er utviklet i det tradisjonelle lutherske bedehus. Når den gamle Indremisjonen, som IMI-kirken i Stavanger, sender barn ut på gatene for å omvende syndere og helbrede syke, er begrepet ekstremt ikke lenger en velegnet religionsosiologisk betegnelse. Dette forekommer i flere anerkjente kristne organisasjoner.

  Det andre kritiske spørsmål som stilles er altså om slik behandling av barn egentlig er så farlig? Mitt svar er et rungende ja. Jeg har beskrevet mine egne barndomsopplevelser i min bok, og jeg mener at moralsk bevisste mennesker ikke kan unngå å se at vi her har med alvorlige krenkelser å gjøre. Når jeg går så sterkt ut som jeg har gjort, skyldes det ikke noe behov for å bekjempe andre menneskers tro – men deres handlinger. Dette føles som en moralsk plikt for meg, på samme måte som flere begrunner sine utspill med at andre unge blir krenket. De bør hjelpes og trenger råd om å komme videre i livet – i eller utenfor menigheten. 

 Mine egne opplevelser er likevel for en søndagsskole å regne i forhold til de tilbakemeldinger jeg nå får fra skadene mennesker. Mine egne foreldre var ikke-autoritære og sindige. Selv har jeg bare vært med som tilskuer til to demonutdrivelser i min ungdom, og jeg vokste opp med en predikantfar som selv skrev pamfletter mot mirakelpredikanter. Jeg kom meg fri før jeg hadde bundet meg sosialt og karrieremessig til menigheten. Men 50 års skriverier og protester har hatt liten effekt. Religiøse miljøers behandling av barn er blitt oppfattet som et familiært anliggende, religion er et privat spørsmål. Men noe er nå i ferd med å skje i samfunnets holdninger. Man kan ikke lenger gjøre hva som helst med barn bak lukkede dører. Juling og ris er blitt straffbart. Det rapporteres offentlig om katolske presters seksuelle overgrep mot korgutter. Hva skal til før skremsler om helvete, eksorsisme, suggererte kramper og fysiske fall blir kriminalisert som virkemidler i barneoppdragelsen? Svaret er kort og godt: flere må   stå frem, avsløre sine erfaringer – og de følger disse har hatt for følelser, helse og karriere. Psykiaterne som har noen av disse ofrene som svingdørspasienter, bør ta bladet fra munnen. Utbrytere må organisere seg. Barneombudet må støttes i sine utspill. Barnevernet må kurses. Og pressen må skjerpe seg.

 Men du, da Levi, sier kristne venner og uvenner. Har du ikke oppdratt dine egne barn til ateister? Nei, det har jeg ikke. Mine egne etterkommere gjør sine egne valg, og mitt livs stolteste øyeblikk er følgende hendelse fra lanseringen av min selvbiografi høsten 2010, omtalt i bokens 2. utgave:

«Siden denne boken også inneholder mine memoarer, vil jeg i dette nye opplag nevne noe som har skjedd i mitt private liv, etter at boken utkom i september 2010. Min datter Siriann døde av leukemi to måneder etter lanseringen på Litteraturhuset i Oslo. Hun var tilstede – i rullestol, hjulpet av venner. Helt uventet bad hun om ordet i det fullstappede lokalet, reiste seg møysommelig og sa at hun var stolt av pappaen sin. Jeg trodde et øyeblikk at hun var stolt på grunn av boken, som hun hadde fått med dedikasjon på sykehuset. Nei, hun var stolt av en far som aldri hadde påtvunget henne noen tro eller noen ikke-tro, i motsetning til forfatterens egen oppvekst. Når Siriann i barndommen hadde stilt spørsmål om Gud, fikk hun til svar at hun fikk tenke selv. Kanskje? Kanskje ikke? Hun var aldri blitt kristen, men hun var troende, sa hun. Hun trodde på det hun mente var en åndelig verden. Den troen delte vi aldri, men den gjensidige respekt og kjærlighet holdt til siste åndedrag. At denne boken skulle utløse Sirianns gode ord, ble for meg en støtte i kampen for menneskers integritet og selvrespekt i en verden med forførere av alle livssyn.»

 

 

 

   

 

           

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Greta Aune Jotun kommenterte på
Brannstifterne Hamas, fredet av Norge?
9 minutter siden / 127 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
9 minutter siden / 541 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Etterrettelig bibelbruk
rundt 1 time siden / 541 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 881 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 1 time siden / 881 visninger
Sølve Nicolay Thobro Lauvås kommenterte på
Den forræderiske reklamen
rundt 1 time siden / 312 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 1 time siden / 609 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Brannstifterne Hamas, fredet av Norge?
rundt 1 time siden / 127 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 609 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 609 visninger
Les flere