Levi Fragell

Alder: 80
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Den nye kristendommen

Publisert 4 måneder siden

Den nye globale kristendommen bør bekymre både troende og ateister. Vi snakker ikke om fadervår og salmesang.

En ekspansiv internasjonal ekstremkristendom er nå en utfordring for samfunn, liv og helse. Likevel overses den av folk flest i Norge - og legitimeres av norske  politikere og kjentfolk ved deltakelse og oppslutning. 

Ytterliggående, frihetsbegrensende familiepolitikk er nylig eksponert i Oslo Symposium. Jeg undres om folk fikk med seg at hele arrangementet ble distribuert på TV-kanalen Visjon Norge, mens Jan-Aage Torp gikk rundt med pressestatus og intervjuet kjendisene. (Og hvem er det forøvrig som har festet seg ved at det er kristenfolkets egne organisasjoner som holder Visjon Norge gående døgnet rundt?)

Under radaren

Det vakte heller ingen oppsikt at polske og østeuropeiske kristne aksjonister nylig stilte opp i en strategikonferanse hos et  evangelisk miljø i Oslo, hvor disse sammen skal «utrede» prinsipper for norsk og europeisk familiepolitikk. Kampen mot abort, homofili og dødshjelp er nå prioriterte hovedsaker i et bredt  flerteologiske fellesskap, både i Europa og USA. Og fra USA var den kjente Trump-venn og antihomo-aktivist Michele Bachmann hedersgjest ved Oslo Symposiums stevne, hvor også norske partitopper deltok som talere.

I et liberalt og sekulært norsk livssynsmiljø, preget av den solide gamle statskirken, nå folkekirken, har som nevnt betydningen av denne globale utviklingen med få unntak ikke blitt oppfattet. Man har ikke festet seg ved at vår tids kommunikasjoner gjør det mulig for en amerikansk mirakelpredikant fra pinsebevegelsen (verdens nest største kristne kirke) å samle hundretusener i Lagos på tirsdag, delta i en konferanse i Stockholm på torsdag og få hele forsamlinger i Bucuresti til å ramle i gulvet under Åndens kraft på lørdag. 

Folk flest aner ikke at de karismatiske TV-stasjonene sørger for at alle disse begivenheter publiseres for millioner. 

Fellesprosjekt

Hva sier den aller største kirken, den katolske? Tungetale  og annen karismatikk er nok også på vei inn i enkelte katolske miljøer, men samkjøringen med pinsevennene - og andre evangelikale trossamfunn - gjelder først og fremst familieforhold. Den såkalte europeiske og amerikanske «familielobbyen» er idag et åpenbart fellesprosjekt for deler av de katolske, protestantiske og reformerte verdenskirker. 

Den nye kristendommen er ikke Fadervår og salmesang - men karismatiske opplevelser på den ene siden - og skjebnebestemmende inngrep i familieliv, karrierer og livsvalg på den andre.

Gå til innlegget

Hvor skiller vi lag, kristenfolk?

Publisert 6 måneder siden

«Troen på Gud skiller ateister og religiøse, men etikk og verdier kan være sammenfallende: medmenneskelighet, likeverd, sannhet, ærlighet, innsatsvilje og kampen for menneskets beste.»



Oslo Symposium annonserer nå for femte gang sin konferanse i Oslo 15. og 16. mars, og 32 talere er avbildet på nettets reklameplakater, deriblant Civitas leder Kristin Clemet og Klassekampens nyhetsredaktør Mimir Kristjansson. Arrangørene representerer for egen del et lavkirkelig segment religionshistorikeren Ingrid Vik har omtalt i sin bok «Guds lobby», og hvor boken avsluttes med følgende advarsel: «Det er på tide å slutte å se på norske kristenkonservative miljøer som en ufarlig minoritet...» Flere aktive kirkeledere har også reagert med advarsler mot det som skjer, og  Oslo-prosten Trond Bakkevig kalte før forrige konferanse arrangørens livssyn for en "annen religion". (Vårt Land 8.3.17) Jeg har spurt meg selv om dette var en spontan, kritisk slengbemerkning, eller om det kan ligge faglige vurderinger til grunn for prostens bekymring? Som religionskritiker og livssynsdebattant har jeg nemlig for egen del i lengre tid grublet over denne problemstilling. Gjennom mer enn femti år har jeg rettet et kritisk søkelys mot forkynnelse og aktiviteter i deler av kirkelivet som jeg har ansett for «avvikende» og endog skadelige. Mine motparter svarer at jeg er «kristendomshater». Men jeg vil gjerne hilse tilbake, og hevde at avstanden mellom trosretninger med kristen merkelapp etter min erfaring kan være større enn forskjellen mellom et humanistisk og et kristent livssyn. Troen på Gud skiller ateister og religiøse, men etikken og verdier kan være sammenfallende: medmenneskelighet, likeverd, sannhet, ærlighet, innsatsvilje og kampen for menneskets beste. 

 

Men i den «kristne» verden kan man møte mengder av varianter som hverken sammenfaller med kirken i gata vår eller med verdisynet til «folk flest». Man møter mirakelpredikanter, profeter, dommedagsforkynnere, barnefrelsere, demonutdrivere, fastende asketer, kjønnsseparatister, pietister og maktpolitikere. Dette er vel ikke mer «den samme religion» enn enn Rødt og Høyre er samme parti?

 

Den religionsvarianten som nå inviterer til sin konferanse i Oslo, er mest opptatt av å fremme sære kampsaker og politiske egeninteresser, og må etter min mening anses som en del av dette annerledes-mangfoldet, som Ingrid Vik og Trond Bakkevig påpeker.  Det er forståelig at offentlige og andre politiske ledere ikke til enhver tid er oppdatert om de ulike utgaver av tro og praksis som nå finner nye plattformer på betong og nett, men jeg mener likevel det er beklagelig at endel av disse spektakulære aktiviteter ikke blir avvist av oppdaterte samfunnsaktører.

(En endrer versjon av denne artikkel har vært trykket i Aftenposten.)

Gå til innlegget

Hva er kristendom idag - og imorgen?

Publisert 8 måneder siden

Hvilken kirke er egentlig mest representativ for fremtidens kristne tro og lære? Pinsebevegelsen?


Boken «Global kristendom» - forfattet av Vebjørn Horsfjord, Sven Thore Kloster, Gina Glende og Ole Jakob Løland - oppdaterer kirke og «folk flest» om utviklingen i den kristne verdensreligion. (Også anmeldt av Per Eriksen i VL 27.9). Etter min mening er bokens viktigste bidrag en nærmere redegjørelse for det oversette og fortiede faktum at pinsebevegelsen for lengst har overtatt medlemsrekorden blant protestantiske trossamfunn. Den utfordrer nå den katolske kirke om den fremtidige lederstilling i kristendommen. 

Statistiske fakta viser også et betydelig fall for kristen tro i Europa, og det er nedgang selv i Nord-Amerika, og boken stiller spørsmål om denne utviklingen kan bety en verdensvid nedtur for den kristne religion. Men nei, slett ikke - i det globale perspektiv. Pinsebevegelsens ekspansjon i Afrika og Latin-Amerika kompenserer for medlemstapet i Vesten. Lovsang, tungetale og mirakler tiltrekker millioner av nye tilhengere i deler av verden år etter år. Evangeliske katedraler reises og fylles, politiske ledere slutter seg til miljøet, skoler og sosiale institusjoner bygges. 

Boken fremhever bl.a. Nigeria, som jeg selv besøkte flere ganger som internasjonal humanistleder og registrerte den utvikling som fant sted. Boken beskriver blant annet en hel pinse-urbanisasjon utenfor hovedstaden Lagos, med grunnskole, universitet, helseklinikker, hus, leligheter, butikker og kafeer - og en gigantkirke, hvor det samles opptil en million mennesker til «sang, bønn, tungetale, mirakler og profetisk tale hver måned.» Det er ikke lenger europeiske misjonærer som styrer utviklingen i disse områder. Nå er det omvendt. Nigerianerne oppretter aktiviteter og menigheter på flere kontinenter, og er etablert også i Norge.

Forfatterne peker også på den påvirkning pinsekirken har oppnådd hos sine konkurrenter, særlig den katolske kirke, hvor det nå er egne karismatiske miljøer hvor det jubles og tales i tunger. Norske observatører bør notere seg at det på dette grunnlaget også etableres tverrkirkelige relasjoner og samarbeid i flere land. Var det en tilfeldighet at den skandinaviske leder for den pinsekarismatiske trosbevegelsen, Ulf Ekman, konverterte til katolisismen? 

Noen slutt for den kristne verdenskirke er altså ikke i sikte.

Boken er et lettlest, godt og grundig lærestykke, ikke overstadig akademisk og teoretisk. Derved går den heller ikke grundigere inn på de teologiske endringer som har endret det kristne verdensbildet. Pinsebevegelsen fremheves om sin vellykkede praksis, ikke så meget om sin teologi. I en annen nyutkommet bok, «Da Gud skiftet mening», av Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen stilles Gud til ansvar for endringer i det lokale norske kirkeliv uten at de teologiske aspekter heller ikke her drøftes inngående. Hvordan det globale trosliv nå fortoner seg sett fra Himmelen, får vi altså ikke vite så mye om fra dagens norske teologer og kristne skribenter. For en kritisk analytiker er det derfor ikke helt unaturlig å spørre: Hvilken kirke er nå egentlig mest representativ for den kristne tro og lære? 

(Deler av dette innlegget er utlagt som bokanmeldelse på fritanke.no.)

 

 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
26 dager siden / 8366 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6320 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5234 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
21 dager siden / 3367 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2646 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2165 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1985 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1739 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1714 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1570 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere