Levi Fragell

Alder: 79
  RSS

Om Levi

"Frelst" som 7-åring i pinsemenigheten. Predikant i ungdommen. Senere fritenker og mangeårig leder i Human-Etisk Forbund og den internasjonale humanistunionen IHEU.
Har også vært journalist (Vårt land!) og kommunikasjonsrådgiver i Staten. Har skrevet oppgjørsboken Vi som elsket Jesus.

Følgere

Religiøse marginaler – og de få varslere

Publisert 25 dager siden - 406 visninger

Varslere uten hat – men med ekte empati - kan se nye utfordringer i møte

 

Et fåtall aktivister i kamp mot religiøse marginaler i Norge har tatt en risiko: De utdaterer seg selv fra den aktuelle samfunnsdebatt. Jeg er en av dem, og vet hva jeg snakker om.  Kampen mot Statskirken var en belønnet suksess, men innsatsen mot skadelige religiøse avvik er et «sært» engasjement. Og noen har tatt større sjanser enn meg. Hva kan vi håpe på? Jo, at flere vil innse at det er marginalene som skaper de alvorligste trusler mot samfunnets felles verdier så vel som utsatte grupper av medmennesker.  Det gjelder religion så vel som politikk.

For min del har kampen nå i flere år dreid seg om spekulative metoder i kristen-karismatikken,  mens den «tolerante» sløvhet blant folk flest har muliggjort suksess og vekst for religiøs barnemishandling, statsfinanisert undervisning om helbredelse og profeti, en 24-timers TV-kanal som lover Guds hjelp i nøden mot betaling. Osv. Familier splittes. Ungdom isoleres. Eldre går i graven med skam.  Men det gjelder da ikke så mange, kommenteres det. Men er det først når flertallet er smittet at advarsel og vaksiner blir en samfunnsplikt? 

Er det likevel for tiden reaksjoner på vei? NRKs Brennpunkt og programmer om IMI-kirken i Stavangers bruk av barn har vekket mange. Og Vårt Lands repeterte advarsler og flere biskopers betenkeligheter har vært oppmuntrende, selv om realitetene har gått hus forbi blant de fleste politikere, kirkeledere og artister.

Og på samme tid har det nå utviklet seg nye marginaler. Kristen Koalisjon Norge er en av dem, foreløpig så langt til siden at en nylig utdeling av deres Familievernpris på en to-timers sending på TV Visjon Norge kun ble omtalt i «indre organer», som avisen Norge I dag. Og det til tross for at en av to priser ble utdelt til en av Polens best kjente katolske ledere for kampen mot abort og personlig råderett i kjærlighet og familieliv, president Jerzy Kwasniewski i Ordo iuris.  Nær opp til dette foreløpig smale miljøet står aktivister i Oslo Symposium, som av ubegripelige grunner har fått tilslutning fra brede lag i Kristen-Norge og deltakelse av kjente politikere (Les Guds lobby av Ingrid Vik). Men Symposium-ledelsen innser muligens nå risikoen ved en tydeligere tråd til miniatyren Kristen Koalisjon Norge, som også virker noe ustabil etter siste gjenopplivingsforsøk. 

Varslere uten hat – men med ekte empati  - kan se nye utfordringer i møte.

 

Gå til innlegget

Fylla har ikke skylda. Ansvaret er vårt

Publisert 2 måneder siden - 488 visninger

Grensen går ikke ved trusekanten. Den går ved alkoholinntaket.

.To nye skandaløse dramaer knyttet til overdrevet alkoholbruk har rystet Norge. Det ene gjaldt festlivet i politiske partier, det andre et av våre stolte nasjonale symboler – Holmenkollen. Og stadig repeteres det at «fylla har skylda», mens bare noen gjenværende rester fra det gamle pietistiske bedehuset våger å si at det å drikke seg full ikke bare er farlig, men også uanstendig i det sosiale liv, så vel som i festlige lag. Og så sent som på TV hos Skavlan sist fredag forteller en av landets fremste og rikeste forretningsmenn at han hadde begått en morsom men kreativ dumhet fordi han hadde vært beruset. Og alle lo med ham uten refleksjoner om hva slik uskyldiggjøring av rus kan bidra til blant barn og unge, så vel som i familie- og samfunnsliv. Jeg lo ikke. I egen slekt har jeg sett gode mennesker gå til grunne og deres nærmestes fortvilelse gjennom et helt liv. Og nære venner har drukket seg til døde.

 Hvorfor har vi etablert en unntakskultur for alkholbasert beruselse i forhold til andre stimulerende virkestoffer? Hvordan ville vi reagert om en kjendis i et TV-intervju hadde spøkt om den morsomme opplevelsen han hadde hatt etter noen drag av hasj-pipen sin? Selvsagt kan vi alle begå dumheter, selvforskyldt og uten skyld. For egen del er jeg måteholdsmann, og selv under lengre opphold i Spania, med øl og vin til 15 kroner glasset, holder jeg meg til kvoter som hverken influerer på språk- eller fotføring. Og på flyturen fra og til Gardermoen ber jeg åpent og høylydt personalet avslutte serveringen til medpassasjerer som er til sjenanse. Vi bør etter min mening slutte å bagatellisere – og endog oppmuntre -  en utvikling som er til skade for konsumenter og til plage for omgivelsene, enten det er på stamkafeen eller på det politiske partiets årsmøte.

 Flere «lovende» politiske skikkelser har i løpet av måneder nå fått ødelagt både partikarriere og yrkespotensialer på grunn av uakseptabel adferd i rus. Vi snur oss bort i forakt, og overser – nærmest totalt – det medansvar vi har som aktive meningsytrere og samfunnsborgere. Det er vi som samfunn som må sette grensen. Og den går ikke ved trusekanten. Der er grensen allerede overskredet. Grensen går ved det uansvarlige alkoholinntaket. Drikk deg inne full, sa Høyre-lederen Kåre Willoch på TV for en generasjon tilbake. Sentrale AP-skikkelser stilte de samme krav. Hvor lenge skal vi lukke vår egen munn?           

 

Gå til innlegget

La ungene være, kristne venner!

Publisert 3 måneder siden - 2452 visninger

Hva skal til før skremsler om helvete, eksorsisme, suggererte kramper og fysiske fall blir kriminalisert som virkemidler i barneoppdragelsen?

 

 På denne tiden for et år siden viste TV Visjon Norge og en del aviser bilder av barn som lå strødd utover kirkegulvet etter at de var blitt berørt av Ånden og Hånden til predikanten Dionny Baez. I disse dager annonseres han på nytt.  Jeg mener at det som skjedde burde vært anmeldt til barnevern og helsemyndigheter, men den norske kristenfolkets forhold til barn har faktisk et videre og alvorligere perspektiv enn slike makabre overgrep: Emosjonelle og sosiale virkemidler som knytter barn til tro og religiøs aktivisme, skjebne  uten valgmulighet i viktige år av livet. Idet vi nå går mot en tid hvor  sommerens kristne stevner skal annonseres, vil vi igjen oppleve – som i en rekke av forutgående år – at barna står i fokus for «markedsføringen».

   Jeg opplevde selv å bli ”frelst” som 7-åring og ble deretter programmert til å utbre evangeliet for å redde medmennesker fra fortapelsen. I debatten som har fulgt min og andres beretninger om disse og tilsvarende forhold, blir jeg møtt av to spørsmål: 1) Dette er vel en ekstrem form for menighetsliv, uten særlig støtte blant dagens kristne? 2) Kan det være så farlig – disse barna ser jo glade og fornøyde ut? 

 Først: Er dette ekstremt – altså svært uvanlig? Nei. En rekke av landets kjente predikanter er selv blitt frelst som barn. Denne bakgrunn fremheves som særlig verdifull i deres biografier. Den sagnomsuste evangelisten Emanuel Minos opplevde ifølge sin misjonærfar en ”vidunderlig omvendelse” som 4-åring (Kjell Hagen: «Roser fra Aten»), og selv etter et langt liv  fremhever han begeistret at han begynte å forkynne i sine foreldres møter som 5-åring.  Mange av mine ungdomsvenner ble frelst, døpt og åndsdøpt (tungetalere) før de var 12 år og predikanter som 16-17-åringer. Noen av dem er i dag ledende skikkelser i evangeliske trossamfunn over hele Norden. I den ny-karismatiske verdenskirke legges det stadig mer vekt på å ”vinne” barna. Eksemplene finns i menger på Youtube. Barna festes til troen ved hjelp av kraftige virkemidler, som at de faller overende under ”kraften”, får profetiske budskap om sine fremtidsvalg, ser syke reise seg fra rullestoler osv. Det burde ringe alarmklokker når et tilsvarende miljø nå er utviklet i det tradisjonelle lutherske bedehus. Når den gamle Indremisjonen, som IMI-kirken i Stavanger, sender barn ut på gatene for å omvende syndere og helbrede syke, er begrepet ekstremt ikke lenger en velegnet religionsosiologisk betegnelse. Dette forekommer i flere anerkjente kristne organisasjoner.

  Det andre kritiske spørsmål som stilles er altså om slik behandling av barn egentlig er så farlig? Mitt svar er et rungende ja. Jeg har beskrevet mine egne barndomsopplevelser i min bok, og jeg mener at moralsk bevisste mennesker ikke kan unngå å se at vi her har med alvorlige krenkelser å gjøre. Når jeg går så sterkt ut som jeg har gjort, skyldes det ikke noe behov for å bekjempe andre menneskers tro – men deres handlinger. Dette føles som en moralsk plikt for meg, på samme måte som flere begrunner sine utspill med at andre unge blir krenket. De bør hjelpes og trenger råd om å komme videre i livet – i eller utenfor menigheten. 

 Mine egne opplevelser er likevel for en søndagsskole å regne i forhold til de tilbakemeldinger jeg nå får fra skadene mennesker. Mine egne foreldre var ikke-autoritære og sindige. Selv har jeg bare vært med som tilskuer til to demonutdrivelser i min ungdom, og jeg vokste opp med en predikantfar som selv skrev pamfletter mot mirakelpredikanter. Jeg kom meg fri før jeg hadde bundet meg sosialt og karrieremessig til menigheten. Men 50 års skriverier og protester har hatt liten effekt. Religiøse miljøers behandling av barn er blitt oppfattet som et familiært anliggende, religion er et privat spørsmål. Men noe er nå i ferd med å skje i samfunnets holdninger. Man kan ikke lenger gjøre hva som helst med barn bak lukkede dører. Juling og ris er blitt straffbart. Det rapporteres offentlig om katolske presters seksuelle overgrep mot korgutter. Hva skal til før skremsler om helvete, eksorsisme, suggererte kramper og fysiske fall blir kriminalisert som virkemidler i barneoppdragelsen? Svaret er kort og godt: flere må   stå frem, avsløre sine erfaringer – og de følger disse har hatt for følelser, helse og karriere. Psykiaterne som har noen av disse ofrene som svingdørspasienter, bør ta bladet fra munnen. Utbrytere må organisere seg. Barneombudet må støttes i sine utspill. Barnevernet må kurses. Og pressen må skjerpe seg.

 Men du, da Levi, sier kristne venner og uvenner. Har du ikke oppdratt dine egne barn til ateister? Nei, det har jeg ikke. Mine egne etterkommere gjør sine egne valg, og mitt livs stolteste øyeblikk er følgende hendelse fra lanseringen av min selvbiografi høsten 2010, omtalt i bokens 2. utgave:

«Siden denne boken også inneholder mine memoarer, vil jeg i dette nye opplag nevne noe som har skjedd i mitt private liv, etter at boken utkom i september 2010. Min datter Siriann døde av leukemi to måneder etter lanseringen på Litteraturhuset i Oslo. Hun var tilstede – i rullestol, hjulpet av venner. Helt uventet bad hun om ordet i det fullstappede lokalet, reiste seg møysommelig og sa at hun var stolt av pappaen sin. Jeg trodde et øyeblikk at hun var stolt på grunn av boken, som hun hadde fått med dedikasjon på sykehuset. Nei, hun var stolt av en far som aldri hadde påtvunget henne noen tro eller noen ikke-tro, i motsetning til forfatterens egen oppvekst. Når Siriann i barndommen hadde stilt spørsmål om Gud, fikk hun til svar at hun fikk tenke selv. Kanskje? Kanskje ikke? Hun var aldri blitt kristen, men hun var troende, sa hun. Hun trodde på det hun mente var en åndelig verden. Den troen delte vi aldri, men den gjensidige respekt og kjærlighet holdt til siste åndedrag. At denne boken skulle utløse Sirianns gode ord, ble for meg en støtte i kampen for menneskers integritet og selvrespekt i en verden med forførere av alle livssyn.»

 

 

 

   

 

           

 

Gå til innlegget

Det er forskjell på et glass - og fire, fem +++

Publisert 4 måneder siden - 554 visninger

Og i disse dager ruineres karriere og anseelse blant ambisiøse og fremtredende politikere og forgrunnsfigurer i media og kulturliv.


Det er respektabelt av Jonas Gahr Støre å kutte ut gratis vin til maten i styremiddager (vin er dyrt i Norge), men den moralske pekefingeren burde først og fremst gjelde alkohol som rusmiddel i organisasjons- og selskapslivets festlige lag, hvor det tømmes flaske etter flaske. «Fyllla er innen uskyldig spøk», skrev jeg på Verdidebatt i 2013 etter et aktivt og liberalt yrkes- og organisajonsliv. Nå tramper denne elefanten rundt også i miljøer hvor den burde kjeppjages over alle heier. Si det som det er!       Prisen har vært mer enn penger.
       Jeg skrev også følgende på Verdidebatt: «Alkohol er en farlig og avhengighetsskapende gift, som ved et forbruk utover et kultivert måtehold bidrar til store tragedier i vårt samfunn (destruktiv sex, vold, ulykker, sykdom og alkoholisme). De aller fleste familier har nå en skadet alkoholiker i sin egen flokk, og alle har det i sitt øvrige nettverk..... Det angår et av de alvorligste problemer for helse og familieliv i Norge.»
      Og i disse dager ruineres karriere og anseelse blant ambisiøse og fremtredende politikere og forgrunnsfigurer i media og kulturliv.
       Det hevdes nå at ungdom drikker mindre, mens hasj er blitt mer akseptert i flere mijøer. Det kan være riktig, men mye tyder på at også den moderate fylla, som fortsatt gjør det mulig å komme seg hjem på egne ben, også stimulerer til pinlige og skadelige hendelser. Konklusjonen bør være at handlingspregende rus er uverdig i det sosiale liv, og helt uakseptabelt der gode formål og medlemsorganisasjoner samler troppene. «Drikk deg ikke full», sa Kåre Willoch i et TV-intervju for noen år siden. Jeg har levd etter samme regel siden jeg ble familiefar, og har senere tatt sjansen på å bli ansett som en surpomp med utdaterte idealer fra oppveksten på bedehuset.

Gå til innlegget

Vil regjeringen lytte til Anders Torp?

Publisert 6 måneder siden - 2343 visninger

Vil vi kunne håpe at våre myndigheter vil vise et bedre skjønn i tiden som kommer når det gjelder støtte til usunne og krenkende trossamfunn, trosmiljøer, bibelskoler o.l. ?

Pastorsønnen Anders Torp (29 år) har i flere år ført en kamp mot overgrep mot barn i karismatisk-kristne miljøer som er uten sidestykke. Samtidig har arrangører av evangeliske stevner trappet opp sine aktiviteter for denne aldersgruppen, og annonserer sine tilbud på nett og fargerike plakater. Effekten av protester og advarsler har inntil det siste vært beskjeden, og kirkeledere såvel som politikere stiller opp med deltakelse og hilsner hos lederskikkelser i overgrepsmiljøet, til tross for fotodekning i presse og på nett av hysteriske barn - endog utstrødd på gulvet under «guds kraft». Tenåringer sendes ut på gater for å helbrede og profetere, og endog jage demoner på flukt. Med andre ord: Anders Torp er ikke den eneste, men så langt har han hatt krefter og mot til å bruke år av sitt liv, måned etter måned, dag etter dag - uten mange åpne støttespillere - til å gå i rette med alt han selv sto for som hjernevasket og misbrukt barn og ungdom.

Men er det nå likevel tegn på at noe positivt er i ferd med å skje? Vårt mektigste medium, NRK, har brennmerket den kristne TV-kanal som har gitt lederskikkelser både publikum og inntekter - og som nå avtar. Selvoppnevnte apostler finner flere plattformer i Øst-europa enn i Norge. Kritikk og motbør møtes med selvopptatt sutring og urealistiske trusler. Og Anders Torp inviteres til debatt- og informasjonsmøter over hele landet, dekket av en stadig mer våken og interessert presse.

Men den mest lovende hendelse så langt er likevel dette: Anders Torp var første taler under Lucy Smiths Barnerettighetsdag 22.11. på Universitetet i Oslo, arrangert av en rekke offentlige og frivillige organer og institusjoner. Han fortalte nok en gang om sine egne opplevelser i det ekstremkristne miljø som i en større bredde enn det som har vært oppfattet, nå gjennom en årrekke både direkte, indirekte og nølende er blitt støttet av «normalsamfunnet». Hva skjedde etter Anders Torps gripende og sterkt applauderte  beretning under åpningen? Jo, regjeringens barne- og likestillingsminister Solveig Horne stod frem og takket for noe hun trodde ville bli «et av de sterkeste innlegg» under konferansen, og som hun ville ta med seg i sitt «videre arbeid» for barnerettigheter.

Mitt spørsmål blir da: Vil vi kunne håpe at våre myndigheter vil vise et bedre skjønn i tiden som kommer når det gjelder legitimerende støtte såvel som finansielle bidrag til trossamfunn, trosmiljøer, bibelskoler o.l. som er målet for den kritiske opplysningsvirksomhet som nå er etablert om overgrep mot barn, unge og sårbare medmennesker.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Johannes Taranger kommenterte på
Hvis helvete er virkelig...
16 minutter siden / 7146 visninger
Gunn Pound kommenterte på
Uføre til kamp - Blir du med ?
41 minutter siden / 58 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Uføre til kamp - Blir du med ?
rundt 1 time siden / 58 visninger
Sigmund Svarstad kommenterte på
Gud i matematikken - Del III av ?
rundt 1 time siden / 147 visninger
Bjørn Blokhus kommenterte på
Morgenandaktene i NRK
rundt 1 time siden / 234 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 2 timer siden / 1042 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Farleg fasteforbud
rundt 2 timer siden / 534 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Barnets dåp - frelse eller inngang til Faderen/ Farshuset?
rundt 2 timer siden / 343 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Farleg fasteforbud
rundt 2 timer siden / 534 visninger
Les flere