Lemma Desta Gonamo

Alder: 42
  RSS

Om Lemma

Lemma Desta Gonamo, Født og oppvokst i Etiopia. Kom til Norge i 2003 som internasjonal student, tok en master i teologi (MF) og i internasjonal pedagogikk (UIO). Jobbet som predikant, lektor og studieveileder i Etiopia. Nå jobber i Norges Kristne Råd som kooridantor for Flerkulturelt kirkelig nettverk. Flerkulturelt kirkelig nettverk i regi av Norges Kristne Råd består av kirkesamfunn, kirkelig organisasjoner og migrantmenigheter som arbeider for inkluderende fellesskap i kirke og samfunn. I 2017 valgt som styreleder for Churches commission for migrants in Europe ( www.ccme.eu ), og er med i referansegruppe for kurset for religiøse ledere (TF/UIO).

Følgere

Jeg velger å tro Jon, forstår veldig gått prinsippene med rettigheter og konvensjoner, som var ment for å stoppe staten fra overgrep og tvang over borgerne enn omvendt. Det staten derimot har, et ansvar å sørge for borgerne lever fri fra vold og undertrykkelse uansett hvor det framkommer; hjemme eller andre steder.

Jeg takker Jon Horgen Friberg for respons om mitt artikkel om negativ sosial kontroll og norske myndighetenes bruk statligmakt med støtte fra akademia og forskning. Artikkelen og responset berører flere saker og temaer relevant i det norske samfunn i dag særlig i overgangen fra homogent (kulturelt sett) til et mer sammensatt samfunn. Mer spesifikt tar vi opp barnekonvensjon og barns rettigheter sammen foredleres rettigheter. Det må også ses i sammenheng med statensansvar.

For å svare tar jeg utgangspunkt i det jeg er uenige med Jon nemlig jeg tviler sterkt om staten i det hele tatt har «noe rettigheter i dette». Jeg velger å tro Jon, forstår veldig gått prinsippene med rettigheter og konvensjoner, som var ment for å stoppe staten fra å utøve overgrep og tvang over borgerne enn å gi noe rettigheter til noen. Det komiske her er da, selv en regjering med høyresiden som strå for en ideologi med mindre statsstyring i individets og familieliv og valg, ville bruke mer statligmakt å ha kontroll over innvandrerbarna. Selv i en sosialdemokratisk sammenheng, det sosiale felleskapet er ment for å løse materielle eller økonomiske problemer enn lage et totalitært samfunn som styres av felleskapets mening og kultur preferanser. Derfor mener jeg staten kan og skal ikke ha noe kontroll. I en fri, demokratisk, parlamentarisk demokrati skal staten neppe kontroller noen med et unntak nemlig alt og alle som ville bruke vold for skade andre. Dersom statens styrke måles ut ifra evnen å kontroller borgerne, der har Kina og ande Marxist regimer før og nå bedre eksempler. Heldigvis ingen ønsker seg til å leve i et Norge der statelige myndigheter kontrollerer sine innbyggere.

Det staten derimot har, et ansvar å sørge for borgerne lever fri fra vold og undertrykkelse om det framkommer hjemme eller andre steder.

Her er jeg, enige med Jon, at ingen barn i Norge skal leve og vokse med motstridende identitet og lojalitet. Likevel må vi nok være realistiske at vi kommer aldri å ha et samfunn uten dilemmaer. Barn som vokser i dagens og fremtidens samfunn kommer til å møte ulike verdier og veivalg. Rapporten, Jon og fafo har lagd, legger ikke opp til problemstillingen ut ifra det virkelige verden med dilemmaer og verdikonflikter. i stedet for det tar den utgangspunkt i majoritetskulturens udiskuterte hegemoni og måler innvandrere barnas tilpassing eller avvik. Det er dette jeg vil løfte fram.

Det er i denne sammenhengen at staten kan ikke ta side. Staten har et ansvar å sørge for alle barn uansett familiebakgrunn og valg, respekteres og møtes slik de har krav. Det er ingen hemmelighet at majoritetssamfunnets liberal verdier på mange av de betente temaene setter premissene for disse diskusjoner. Jeg har stor respekt for profesjonalitet og kompetanse i det norske samfunn. Likevel vil våge spørre om hvor mange av lærere, helsearbeider, psykologer, barnevern ansatte osv er stand til å møte ungdommer med respekt til familiens kulturelle og religiøse arv?

Jeg har ikke empirisk data for min påstand, men jeg antar svaret er ikke vanskelig å enes om. I et samfunn der religiøsitet forbindes med (nesten) alt negativt er det ikke så rart at mange har fordommer mot religiøst forankret livsvalg og barn oppdragelse. Når selv voksne innvandrere og deres religiøsitet møtes med frykt, tvil og likegyldighet, hvordan kav vi forvente barn og ungdommers valg møtes med forståelse? Derfor etterlyser jeg større sensitivitet om statens maktbruk ovenfor innvandrer befolkning gjennom barnas valg.

Når det gjelder, ungdommer som ville bryte med familietradisjoner og verdier, regner jeg med dette handler om ulike og individuelle saker som trenger spesielle behandling enn en generell svar, forventes av staten hjelper i kommunikasjonen enn bidrar til familie enheten for bli separert i lovens og rettighetenes navn. Jeg håper virkelig statlig makt (som felles ressurs) brukes for noe som bygger opp, hjelper til å løse konflikt og øke enhet/samhold. Igjen jeg har ikke empirisk data men jeg påstår at det kan hende bruken av norskstatsmakt har førte til mange familielivet har fått ny problemer. Forresten vi har mange eksempler der det ikke gikk bra med hvordan barna der staten hadde tatt over omsorgsansvaret. Dette skal ikke brukes som argument for å begrense statens ansvar, men må ligge som påminnelse og advarsel som fører til aktsomhet.

Gå til innlegget

Denne kronikken debatterer integreringspolitikk og statelige maktbruk ovenfor innvandrerbefolkningen. Kronikken tar utgangspunktet i en nylig lansert rapport om "negativ sosial kontroll." Den argumenter for varsomhet og aktsomhet slik at statlig politikk knyttet til negativ sosial kontroll ikke blir en form for statelig sosial kontroll.

Denne kronikken debatterer integreringspolitikk og statelige maktbruk ovenfor innvandrerbefolkningen. Det norske stat har mange mørke erfaringer av maktbruk ovenfor minoriteter. Før var det jøder og samer, nå står innvandrere på menyen av statligpolitikken. Med flyktningkrisen i 2015 og økende frykt for innvandring i Europa som bakteppe, har den offisielle poltikken om innvandrere dreide seg kun om integrering. Integrering i denne sammenhengen handler om hvor fort innvandrere lærer seg det norske språket og kommer inn i arbeidsmarkedet. Integrering er redusert til administrativ tilrettelegging fra statens side og hurtig tilpasning fra innvandrernes side. Politikken mangler innsikt i dybden av verdikonflikter, dilemma og nyorientering som kreves. Denne mangelen ble nylig aktualisert i en rapport om utbredelsen av sosial kontroll og foreldrenes rolle i å begrense barns frihet. Det var forsker Jon Horgen Friberg, som sammen med Mathilde Bjørnset står rapporten «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll». Rapporten basere seg på undersøkelser iblant ungdommer i skolene i østlandsområde og intervjuer av foreldre.

I denne kronikken utfordrer jeg rapportens utgangspunkt og perspektiver med særlig fokus på et viktig funn i rapporten, nemlig forholdet mellom foreldres religiøsitet og barnas frihet. Først må det presiseres at rapporten var en bestilling fra myndighetenes side og derfor tar utgangspunkt i en politisk oppfatting av «en økende bekymring i norsk offentlighet for hvordan æreskultur, patriarkalske normer og konservativ religiøsitet i enkelte innvandrergrupper kan gi opphav til sosial kontroll og foreldrepraksiser som begrenser unges autonomi og livsutfoldelse.» Det er uheldig en slik rapport om barn og foreldreskap i et sammensatt samfunn overlater å problematisere problemstillingen og idealene som kommuniseres gjennom rapporten. Diskusjonen om omfanget av problemet må vente for vi definerer hva vi snakker om. Begrepet «negativ sosial kontroll» populariseres gjennom politiske utspill. Rapporten unnlates å stille kritiske spørsmål som hva negativ sosial kontroll er? Hvem vurderer det, og ut fra hvilken målestokk? Kan foreldres kulturelle og religiøse overbevisning uten videre anses som negativ sosial kontroll? Har foreldre rett å oppdra barna sine i tråd med egne kulturelle og religiøse overbevisninger? Kan staten være pådriver for verdimessige veivalg for barn og ungdommer i et sammensattsamfunn og en liberal demokrati?

Tross sin faglig kompetanse betegner rapporten et forenklet bilde av samfunn. Den kulturelle kompleksiteten i dagens samfunn reduseres til kontrast mellom norsk-vestlig kultur og innvandrerkultur. I tillegg kulturelleforskjeller sammenliknes som om de er i en uforenelig opposisjon til hverandre. Æreskultur versus verdighetskultur, individualistisk versus kollektivistisk, patriarkat versus likestilling, religiøst versus sekulært. Videre generaliserer rapporten om at innvandrere er religiøse og det norske samfunn er sekulært. I rapporten defineres «sekulære samfunn ikke bare av at religiøs tro er mindre viktig i folks liv, men av at autoritet og legitimitet søkes andre steder enn i religiøse tradisjoner, som gjennom vitenskap, rasjonalitet og demokratisk debatt.» Et av hovedfunnene i rapporten hevdes å være at «jo mer foreldrene er opptatt av å bevare hjemlandets kultur, og jo mer religiøse foreldrene er, jo større sannsynlighet er det for at ungdommene opplever strenge foreldrerestriksjoner». Rapporten forbinder religiøst og kulturelt forankret barneoppdragelse med negativ sosial kontroll og der med gir rapporten en uheldig assosiasjoner og forsteker fordommer mot religion i samfunnet.

Norge er et godt sted å oppdra barn. Både det norske (barnelov) og internasjonale regelverk (barnekonvensjonen) om barnerettigheter anerkjenner foreldres veiledning og rettigheter i barneoppdragelse med vektlegging av barnas egne rettigheter. Selv om staten og storsamfunnet har en rolle i dette, skal denne rollen overfylles med aktsomhet. Innvandrere i Norge har dessverre dårlig erfaring med det norske samfunn når det gjelder barneoppdragelse. Når generelle holdningen i samfunnet legger forventer om at innvandrere skal integrere seg med lite hensyn til egne kulturell og religiøse verdiforankringer, blir påfølgende forventinger og press på barn med innvandrerbakgrunn å gjøre det samme og kanskje enda mer. I sted for å legge til rette for at barn med innvandrerbakgrunn kan leve godt med og dra nytte av sine dobbel tilhørighet og kulturkompetanse, kommer verdimessige forventinger om oppføre seg som majoriteten. Sex utenfor ekteskap, homofili, kjæresteforhold, og alkohol er blant temaene ungdommer med innvandrerbakgrunn og deres foreldre streve med. I et samfunn som favoriserer liberale verdier, møter ungdommene med innvandrerbakgrunn ulike tilnærminger og standpunkter på disse temaene hjemme og i samfunnet.

Norge er blitt et sammensatt samfunn. Kulturer, normer og verdier som innflytterne bringer med seg utfordrer det eksisterende og omvendt. I takt med dette kommer norske ungdomskultur og verdivalg i barneoppdragelse til å ha flere alternativer. Verdig og veivalg i barneoppdragelse, foreldreskap og ungdommers liv er mer komplisert enn enten-eller, for-mot alternativene. I dette komplekse kan statlige poltikken ikke velge side mellom konservativ familieorientert oppdragelse og sekulær individualistisk barneoppdragelse. Staten har et ansvar å tilrettelegg for trygge oppvekstsvilkår for alle barn i Norge uten å ta stilling til ideologiske og verdimessige valg. Uten aktsomhet blir statlig politikk knyttet til negativ sosial kontroll en form for statelig sosial kontroll. Det skal ikke forekomme i verdens beste liberaldemokrati.

Kronikk står i dagens utgave av Dagen (11.04.2019).

Gå til innlegget

«De som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene til evig tid.» Daniel 12:3


Knud Jørgensen døde 12.desember 2018 etter et innflytelsesrikt og engasjert liv for evangeliet og mennesker. Knud Jørgensen, selv om han var født i Danmark og tilbrakte en stor del av livet sitt i Norge, kan likevel forbindes med Etiopia. Slike forbindelser ville han aldri blitt fornærmet over. Han var blant de mange misjonærer vi har hatt gleden av tilsendt til oss og var blitt velsignet med. Knud var en av de misjonærene som underviste på Det teologiske seminaret til Mekane Yesus kirken i Etiopia, da jeg var teologi student. For mange av oss var Knud et ansikt og et navn vi forbinder med begrepet «tjenende lederskap/servant leadership.»

Knud sitt engasjement i Etiopia begynner i 1970 da han startet i Mekane Yesus kirken sitt radio arbeid «Radio evangelietsrøst/Radio voice of the gospel.» Dette viktige misjonsarbeidet startet Mekane Yesus kirken sammen med Det lutherske verdensforbund og Dansk misjon. Gjennom sitt yrke som produsent og programsjef fikk Knud oppleve betydningen av kommunikasjon og misjon. Dette fulgte ham resten av livet. Det var profetisk at han arbeidets i radioen som bær navnet «evangeliets røst», som igjen ble kjennetegn for Knud sitt liv. Knud levde sitt liv og brukte sine evner til å knytte kontakter og dele ressurser for evangeliet og for misjonen. Han var evangeliets røst. 

En av fruktene av Knud sitt arbeid  i Etiopia var etableringen av utdanning programmene med fokus på lederskap og kommunikasjon på Mekane Yesus Seminaret. Under min tid som student der ble leder utdanning i Mekene Yesus løftet til høyere nivå med egne studie grader. Knud spilte en viktige rolle både faglig og innhentingen av ressurser. På grunn av de nye studie- programmene ble det en oppgradering av infrastruktur ved seminaret. Både ved sitt engasjement i Radio arbeidet og etableringen av leder training med kommunikasjonsfokus, har Knud etterlatt utrolig minner i Mekane Yesus kirke i Etiopia. Han hadde stort hjerte for Mekane Yesus  og for misjonsarbeid.

I Norge har jeg hatt gleden av å samarbeide med Knud i flere anledninger. 100års markeringen av misjonskonferansen i Edinburgh 1910, ulike seminarer og samtaler i regi av NORME, i undervisningen på MF, og sist en ressursbok prosjekt om misjon og migrasjon. Det sist nevnte var et prosjekt Knud igjennom sitt arbeid for EGDE institutt tok initiativ til samle immigrantenes erfaringer og visjoner om misjon i Norge som en inspirasjon for kirkene i Norge. 

For mange av oss var Knud en ambassadør for misjon. Han levde for å løfte evangeliet og behovet for kristent misjonsarbeid. Det er mye kritikk (berettiget og uberettiget) om norsk misjon og misjonærenes innsats. Mitt hjerte sørger over å lese at norsk misjonsinnsats synker både økonomisk og i antall utsendinger. Nå har en misjon ambassadør gått bort.  Jeg håper og ber til Gud om at Norge fortsatt være et land både sender ut og tar imot misjonærer. Jeg vil derfor benytter dette minneord for å takke Knud for alt han har vært og betyd for kirkene og misjonen i Etiopia, i Norge og eller i verden. Jeg benytter anledning for å takke alle misjonærer for tjenesten.

«De som har ført de mange til rettferd, skal skinne som stjernene til evig tid.» Daniel 12:3

Vi lyser fred over Knud Jørgensens minne.


Gå til innlegget

Er flyktninger trygge i Norge?

Publisert 10 måneder siden

 

Jeg er sjokkert over nyheten om at norske myndigheter forsøker på nytt å inngå avtale med Etiopia om å sende flyktninger med innvilget asyl ut av landet. Dette har vi gjort før. I 2012 inngikk Norge en returavtale med Etiopia. Det førte ikke til det resultatet norske myndigheter ønsket seg. Underveis og i ettertid har det kommet flere rapporter og evalueringer som bekreftet at slike avtaler ikke bærer frukt. Nesten seks år har gått siden de inngikk forrige avtale uten at mange etiopiske asylsøkere har blitt returnert. Det som er nytt nå er at det henvises til forbedring av de politiske forholdene i Etiopia.

 

Ja, det skjer store politiske endringer i Etiopia nå. Endringene har kommet på grunn av flere faktorer. Den fremste faktoren er det etiopiske folket, særlig ungdommene, har kjempet mot det brutale regimet i Etiopia. Ja, landet befinner seg i et uavklart, men optimistisk politisk klima. Partiet som regjerer har fått ny leder og statsminister som forsøker å få landet ut av en varig ustabilitet og dårlig styresett. Det loves reformer i ulike sektorer: sikkerhet og forsvar, juss, politikk, media, og økonomi.  Den nye statsminstereren Abiy Ahmed har skapt stor begeistring i hele landet og blant etiopiere i diaspora.

 

Det må likevel også understrekes at landet er langt ifra fritt og trygt. Det er fortsatt mange politiske fanger, det pågår konflikter i ulike steder i landet, og det kommer blandede signaler om dialog og forsoning. Landet kan best beskrives om at det har begynt å vende i riktig retning etter 28 år med dårlig styresett. Mange som har sittet med makten er fortsatt uberørt, eller har bare blitt flyttet fra et ansvarsområde til et annet. Situasjonen er langt ifra å være i vesentlig og varig endring eller forbedring. Med en slik uavklart situasjon, er det derfor trist at norske myndigheter haster med å kjøpe seg en avtale for å returnere flyktninger med innvilget asyl. Dette skaper uro og skremsel i blant etiopiere i Norge og reiser prinsipielle spørsmål om flyktninger i Norge. Når kan flyktninger være trygge? Bør de bekymre seg for at kanskje en dag kommer norske myndigheter for å sende dem ut av landet når de anser forholdene i hjemlandet som bedre? Gjennom tidene har ulike regjeringer kommet med utspill om opphør av flyktningstatus uten å lykkes med å gjennomføre dette.

 

Det er selvfølgelig i tråd med flyktningkonvensjonen (§ 1c 1951 og utlendingsloven §37) om at det kan komme situasjoner med opphør av flyktningstatus. Dette skjer når to avgjørende vilkår oppfylles. Det første er når flyktningen selv ønsker det. Det andre tilfellet er når det har skjedd vesentlig og varige forbedringer i landet de har flyktet fra. Erfaringene mange steder stemmer med dette. Det finnes mange eksempler på flyktninger som vender hjem til sitt opprinnelsesland på egenhånd eller i samarbeid med FN-organer. Det har blant annet skjedd med etiopiere som befant seg i Somalia etter krigen eller eritreere i Etiopia.

 

Men det at norske myndigheter haster med å undertegne avtaler og få returnere etiopiske flyktninger med innvilget status, henger ikke sammen med opphørsklausulen i konvensjonen. At de politiske forholdene i Etiopia har blitt bedre betyr ikke at alt er bra for alle. Mange av flyktningene i Norge befinner seg fortsatt i fare når man ikke vet utfallet av disse endringene. Dersom dette var ment for å skremme flyktninger med statsmakt, så har de lykkes med det. Dette tar motet, livslysten og drømmene fra mange mennesker. Det meningsløse utspillet om opphør av flyktningstatus for etiopiske asylsøkere i de siste årene glemmer mange av dem som fikk innvilget asyl etter forliket om asylbarna. Dette frykter jeg er begynnelsen på nok en kamp etiopierne må tåle. Men jeg tror ikke det blir lettere å frata innvilget status uten individuell vurdering og rettssak. Jeg har tro på at etiopiske myndigheter ikke kommer til å undertegne en avtale om tvungen retur. Til syvende og sist, har jeg vansker med å forstå at norske myndigheter bruker penger og makt for å være det første landet i verden til å deportere etiopiere mot sin vilje, og dermed undergrave flyktningkonvensjonen.

 (Artikkelen trykkt i dagens klassekampen. 18.juni 2018)

 

Gå til innlegget

Antakelsen om at islam er den raskest voksende religion i Norge har ikke dekning i faktiske forhold. I så fall skyldes veksten mer fødselsoverskudd enn ideologisk utvikling eller misjonering. I motsetning til det typiske mediebildet om innvandrere og deres fremmede religioner, er det i virkeligheten mange kristne i innvandrerbefolkningen. På flere måter forsterker denne utviklingen kristendommens stilling i det norske samfunn.

Lørdag 6. januar skriver sjefredaktør Vebjørn Selbekk i sin lederartikkel i Dagen en misvisende kommentar om kirkens (hovedsakelig Den norske kirke) ansvar for islams vekst og innflytelsen i det norske samfunn. Selbekks kommentar bygger på påstander fra den nylig utgitt samtidsanalytiske boken til professor Terje Tvedt ved Universitet i Bergen. Jeg presiserer at jeg har ikke rukket å lese den mye omtalte boken til professor Tvedt. Det er ikke tvil om at han skaper engasjement om samfunnsutviklingen med tanke på innvandring. Det ville være interessant å lese boken og hans forsøk å analysere og tolke samtidshistorien. Mitt utgangspunkt er da den gjenklangen vi finner hos mange av de skribentene som kommenterer Terje Tvedts bok, inkludert Selbekks lederartikkel.

 

Det er viktig å understreke at boken har kommet i en tid med samfunnsdebatt om økonomiske kriser og ulikheter, islamske terror og økende høyrepopulisme, og økende mistillit til våre politiske institusjoner og system. Jeg skal ikke svare på vegne av verken kirken eller våre muslimske medborgere. Jeg regner med at de gjør det selv. Siden lederartikkelen gir noen feilaktige virkelighetsbilder, følte jeg det nødvendig å skrive dette motsvaret og korrigere misoppfatningene artikkelen sprer. Jeg tar opp både religionens stilling i det norske samfunn generelt, og særlig kritikken mot kirkene for dialogisk tilnærming i møte med muslimer.

 

Jeg mener Tvedt, Selbekk, og mange av de skribentene som responderer overdriver og gir misvisende inntrykk av forholdene i samfunnet i forhold til islam og muslimer. Det er ikke sant at alle innvandrere er muslimer. Antakelsen om at islam er den raskest voksende religion i Norge har ikke dekning i faktiske forhold. I så fall skyldes veksten mer fødselsoverskudd enn ideologisk utvikling eller misjonering. Islam og muslimenes nærvær i det norske samfunn på grunn av innvandring er en naturlig konsekvens av samfunnsutviklingen. Dette er noe vi må lære å leve med. Heldigvis gjør en stor del av samfunnet det. Men det finnes også noen krefter og noen og konspiratoriske konklusjoner i samfunnet som bidrar til den fremmedfrykten og islamfrykten som er et problem.

 

På den andre side er det faktum at innvandring til Norge har brakt ikke bare muslimer hit, men også en stor andel kristne. Det kan hende Tvedt ikke visste om dette. Jeg er skuffet over Selbekk, som vet om dette veldig godt, og likevel gir feilaktige inntrykk av innvandring, islam og muslimer i det norske samfunn. I motsetning til det typiske mediebildet om innvandrere og deres fremmede religioner, er det i virkeligheten mange kristne i innvandrerbefolkningen. På flere måter forsterker denne utviklingen kristendommens stilling i det norske samfunn.

 

For det første søker mange kristne innvandrere fellesskap i lokale menigheter i de ulike kirkene i nærmiljøet de befinner seg i. For det andre har ankomsten av mange innvandrere forsterket noen kirkesamfunn i Norge betydelig. Vi har tre gode eksempler på dette. Den katolske kirke i Norge opplever eksplosiv vekst på grunn av arbeidsinnvandring fra Europa. Blant de protestantiske kirkene har Det norske baptistsamfunn opplevd en revitalisering hovedsakelig på grunn av baptister fra land som Myanmar. Per i dag finnes det mer enn 18 minoritetsspråklige menigheter innen Det norske baptistsamfunn. I tillegg har mange baptistmenigheter fått økt andel deltakere med innvandrerbakgrunn. Et annet eksempel er Svenska Kyrkan i Norge som opplever sterk vekst. Innvandringen forsterker kristendommens stilling i Norge gjennom opprettelsen av såkalte migrantmenigheter. Dette er et fenomen man gjerne ser i større byer. Begrepet «migrantmenighet» er et nytt begrep, selv i internasjonal sammenheng. Enkelt sagt brukes det for å beskrive kristne menigheter i Europa og USA som etableres og ledes av folk med innvandrerbakgrunn. I en bredere forståelse legger man alle menigheter, inkludert for eksempel menigheter av innvandrere fra vestlige land i denne kategorien. Det er i dag et økende antall slike menigheter som etableres. Innvandring er i ferd med å endre det religiøse landskapet i landet. Ja, om islam er i vekst, skjer det også stor vekst blant mennesker med kristen tro. Det å beskylde landets politiske og religiøse ledere for noe som ikke er helt sant, undergraver troverdigheten til Tvedts samtidsanalyse - og til redaktøren i avisa Dagen.

 

Kritikken mot kirken (kanskje kirkene) om dialog med muslimer i landet er uberettiget. Kirkene skal ikke skamme seg over at de har møte andre medmenneske med respekt og omsorg. Dialogen har gitt gode frukter også. En av de gode frukter er den felleserklæring om trosfrihet og konvertering fra Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke i 2007. Man kan finne mange andre gode resultater fra den dialogiske tilnærmingen kirkene har hatt i møte med muslimer. Det er en god kristen respons. Norsk kristenhet bør være stolt over faktum de ikke utnyttet majoritetsposisjonen å presse de fremmede og mennesker med annen tro. Det er en god norsk verdi å møte andre med respekt. Selvfølgelig det bør stilles kritiske spørsmål om målsettingen med dialogen. Ja, islam må også tåle storsamfunnets kritikk, sunn skepsis og avvisning uten å bli gjenstand for karikering, krenkelse og frykt.

 

Kirkene (og alle andre) trenger dialogisk tilnærming når det gjelder til gode relasjoner mellom troende mennesker, felles oppfatning om overordnet rammer som trosfrihet og rett både hjemme og i offentligheten, om de etiske framgangsmåter i religionsutøvelse og organisasjonsliv, ikke minst for samarbeid i noen fellessaker og sunn konkurranse i de ulike tros alternativer de tilbyr. Islam- og muslimkritikerne ser ikke fordeler med muslimenes nærvær. De har endret det norske samfunn indirekte. En av fordelene er at det har normalisert og brakt fram i lyset tro som et offentlig anliggende. Takket være muslimenes krav om å praktisere sin tro på arbeidsplasser og ikke skjule sin religiøse identitet er det norske samfunnet i ferd med å akseptere at religiøs tro kommer ikke til forsvinne, tvert om, den blir viktigere enn noen gang. Muslimenes nærvær har gitt oss muligheten å bli kjent med og møte islam, verdens nest største religion. For mange nordmenn er islam ikke lenger en fjern religion i Midtøsten, men de kjenner den fra nabolaget, arbeidsfellesskapet, skole og i noen tilfeller fra familien.

 

En kristen respons i møte med mennesker som tror og tenker annerledes enn oss er nåde og sannhet. Vi møter dem ikke med frykt og uvitenhet, heller ikke uten egen identitet og trygghet. Det å bruke kristne argumenter som bidrar til fremmedfrykt og skepsis er verken kristelig eller til samfunnets beste. Det var det hyrdebrevet i 1997 fra Norsk økumenisk samtale forum i regi av Norges kristne råd minnet oss om.

 

Jeg hilser velkommen diskusjonen om hva slags land og samfunn vi skal ha. Kritisk debatt og synspunkter er viktig å ha. Eliten og mennesker som påvirker samfunnet bør utfordreres. Uansett hva vi mener, kommer det til å bli et samfunn preget av mer mangfold, mer kontakt med verden utenfra enn mindre. Det kan være fristende for å mistolke dette. Slike mistolkinger kan føre til frykt, skepsis og polarisering. Samfunnet vårt trenger å utvikle evnen til å håndtere endringer fra enhet til mangfold. Men samfunnsutviklingen som vil vende tilbake til etnisk og verdimessig homgenitet er ikke veien å gå.

 

Kronikken har kommet i trykk i Dagen (15.01.2018) 

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere