Lemma Desta Gonamo

Alder: 41
  RSS

Om Lemma

Lemma Desta Gonamo (f.1976), Født og oppvokst i Etiopia. Kom til Norge i 2003 som internasjonal student, tok en master i teologi (MF) og i internasjonale pedagogikk (UIO) og deltar på kurset for religiøse ledere (TF). jobbet som predikant, lektor og studieveileder i Etiopia. Nå jobber i Norges Kristne Råd som prosjektleder for Flerkulturelt kirkelig nettverk. Flerkulturelt kirkelig nettverk i regi av Norges Kristne Råd består av kirkesamfunn, kirkelig organisasjoner og migrantmenigheter som arbeider for inkluderende fellesskap i kirke og samfunn.

Følgere

Er flyktninger trygge i Norge?

Publisert rundt 1 måned siden - 403 visninger

 

Jeg er sjokkert over nyheten om at norske myndigheter forsøker på nytt å inngå avtale med Etiopia om å sende flyktninger med innvilget asyl ut av landet. Dette har vi gjort før. I 2012 inngikk Norge en returavtale med Etiopia. Det førte ikke til det resultatet norske myndigheter ønsket seg. Underveis og i ettertid har det kommet flere rapporter og evalueringer som bekreftet at slike avtaler ikke bærer frukt. Nesten seks år har gått siden de inngikk forrige avtale uten at mange etiopiske asylsøkere har blitt returnert. Det som er nytt nå er at det henvises til forbedring av de politiske forholdene i Etiopia.

 

Ja, det skjer store politiske endringer i Etiopia nå. Endringene har kommet på grunn av flere faktorer. Den fremste faktoren er det etiopiske folket, særlig ungdommene, har kjempet mot det brutale regimet i Etiopia. Ja, landet befinner seg i et uavklart, men optimistisk politisk klima. Partiet som regjerer har fått ny leder og statsminister som forsøker å få landet ut av en varig ustabilitet og dårlig styresett. Det loves reformer i ulike sektorer: sikkerhet og forsvar, juss, politikk, media, og økonomi.  Den nye statsminstereren Abiy Ahmed har skapt stor begeistring i hele landet og blant etiopiere i diaspora.

 

Det må likevel også understrekes at landet er langt ifra fritt og trygt. Det er fortsatt mange politiske fanger, det pågår konflikter i ulike steder i landet, og det kommer blandede signaler om dialog og forsoning. Landet kan best beskrives om at det har begynt å vende i riktig retning etter 28 år med dårlig styresett. Mange som har sittet med makten er fortsatt uberørt, eller har bare blitt flyttet fra et ansvarsområde til et annet. Situasjonen er langt ifra å være i vesentlig og varig endring eller forbedring. Med en slik uavklart situasjon, er det derfor trist at norske myndigheter haster med å kjøpe seg en avtale for å returnere flyktninger med innvilget asyl. Dette skaper uro og skremsel i blant etiopiere i Norge og reiser prinsipielle spørsmål om flyktninger i Norge. Når kan flyktninger være trygge? Bør de bekymre seg for at kanskje en dag kommer norske myndigheter for å sende dem ut av landet når de anser forholdene i hjemlandet som bedre? Gjennom tidene har ulike regjeringer kommet med utspill om opphør av flyktningstatus uten å lykkes med å gjennomføre dette.

 

Det er selvfølgelig i tråd med flyktningkonvensjonen (§ 1c 1951 og utlendingsloven §37) om at det kan komme situasjoner med opphør av flyktningstatus. Dette skjer når to avgjørende vilkår oppfylles. Det første er når flyktningen selv ønsker det. Det andre tilfellet er når det har skjedd vesentlig og varige forbedringer i landet de har flyktet fra. Erfaringene mange steder stemmer med dette. Det finnes mange eksempler på flyktninger som vender hjem til sitt opprinnelsesland på egenhånd eller i samarbeid med FN-organer. Det har blant annet skjedd med etiopiere som befant seg i Somalia etter krigen eller eritreere i Etiopia.

 

Men det at norske myndigheter haster med å undertegne avtaler og få returnere etiopiske flyktninger med innvilget status, henger ikke sammen med opphørsklausulen i konvensjonen. At de politiske forholdene i Etiopia har blitt bedre betyr ikke at alt er bra for alle. Mange av flyktningene i Norge befinner seg fortsatt i fare når man ikke vet utfallet av disse endringene. Dersom dette var ment for å skremme flyktninger med statsmakt, så har de lykkes med det. Dette tar motet, livslysten og drømmene fra mange mennesker. Det meningsløse utspillet om opphør av flyktningstatus for etiopiske asylsøkere i de siste årene glemmer mange av dem som fikk innvilget asyl etter forliket om asylbarna. Dette frykter jeg er begynnelsen på nok en kamp etiopierne må tåle. Men jeg tror ikke det blir lettere å frata innvilget status uten individuell vurdering og rettssak. Jeg har tro på at etiopiske myndigheter ikke kommer til å undertegne en avtale om tvungen retur. Til syvende og sist, har jeg vansker med å forstå at norske myndigheter bruker penger og makt for å være det første landet i verden til å deportere etiopiere mot sin vilje, og dermed undergrave flyktningkonvensjonen.

 (Artikkelen trykkt i dagens klassekampen. 18.juni 2018)

 

Gå til innlegget

Antakelsen om at islam er den raskest voksende religion i Norge har ikke dekning i faktiske forhold. I så fall skyldes veksten mer fødselsoverskudd enn ideologisk utvikling eller misjonering. I motsetning til det typiske mediebildet om innvandrere og deres fremmede religioner, er det i virkeligheten mange kristne i innvandrerbefolkningen. På flere måter forsterker denne utviklingen kristendommens stilling i det norske samfunn.

Lørdag 6. januar skriver sjefredaktør Vebjørn Selbekk i sin lederartikkel i Dagen en misvisende kommentar om kirkens (hovedsakelig Den norske kirke) ansvar for islams vekst og innflytelsen i det norske samfunn. Selbekks kommentar bygger på påstander fra den nylig utgitt samtidsanalytiske boken til professor Terje Tvedt ved Universitet i Bergen. Jeg presiserer at jeg har ikke rukket å lese den mye omtalte boken til professor Tvedt. Det er ikke tvil om at han skaper engasjement om samfunnsutviklingen med tanke på innvandring. Det ville være interessant å lese boken og hans forsøk å analysere og tolke samtidshistorien. Mitt utgangspunkt er da den gjenklangen vi finner hos mange av de skribentene som kommenterer Terje Tvedts bok, inkludert Selbekks lederartikkel.

 

Det er viktig å understreke at boken har kommet i en tid med samfunnsdebatt om økonomiske kriser og ulikheter, islamske terror og økende høyrepopulisme, og økende mistillit til våre politiske institusjoner og system. Jeg skal ikke svare på vegne av verken kirken eller våre muslimske medborgere. Jeg regner med at de gjør det selv. Siden lederartikkelen gir noen feilaktige virkelighetsbilder, følte jeg det nødvendig å skrive dette motsvaret og korrigere misoppfatningene artikkelen sprer. Jeg tar opp både religionens stilling i det norske samfunn generelt, og særlig kritikken mot kirkene for dialogisk tilnærming i møte med muslimer.

 

Jeg mener Tvedt, Selbekk, og mange av de skribentene som responderer overdriver og gir misvisende inntrykk av forholdene i samfunnet i forhold til islam og muslimer. Det er ikke sant at alle innvandrere er muslimer. Antakelsen om at islam er den raskest voksende religion i Norge har ikke dekning i faktiske forhold. I så fall skyldes veksten mer fødselsoverskudd enn ideologisk utvikling eller misjonering. Islam og muslimenes nærvær i det norske samfunn på grunn av innvandring er en naturlig konsekvens av samfunnsutviklingen. Dette er noe vi må lære å leve med. Heldigvis gjør en stor del av samfunnet det. Men det finnes også noen krefter og noen og konspiratoriske konklusjoner i samfunnet som bidrar til den fremmedfrykten og islamfrykten som er et problem.

 

På den andre side er det faktum at innvandring til Norge har brakt ikke bare muslimer hit, men også en stor andel kristne. Det kan hende Tvedt ikke visste om dette. Jeg er skuffet over Selbekk, som vet om dette veldig godt, og likevel gir feilaktige inntrykk av innvandring, islam og muslimer i det norske samfunn. I motsetning til det typiske mediebildet om innvandrere og deres fremmede religioner, er det i virkeligheten mange kristne i innvandrerbefolkningen. På flere måter forsterker denne utviklingen kristendommens stilling i det norske samfunn.

 

For det første søker mange kristne innvandrere fellesskap i lokale menigheter i de ulike kirkene i nærmiljøet de befinner seg i. For det andre har ankomsten av mange innvandrere forsterket noen kirkesamfunn i Norge betydelig. Vi har tre gode eksempler på dette. Den katolske kirke i Norge opplever eksplosiv vekst på grunn av arbeidsinnvandring fra Europa. Blant de protestantiske kirkene har Det norske baptistsamfunn opplevd en revitalisering hovedsakelig på grunn av baptister fra land som Myanmar. Per i dag finnes det mer enn 18 minoritetsspråklige menigheter innen Det norske baptistsamfunn. I tillegg har mange baptistmenigheter fått økt andel deltakere med innvandrerbakgrunn. Et annet eksempel er Svenska Kyrkan i Norge som opplever sterk vekst. Innvandringen forsterker kristendommens stilling i Norge gjennom opprettelsen av såkalte migrantmenigheter. Dette er et fenomen man gjerne ser i større byer. Begrepet «migrantmenighet» er et nytt begrep, selv i internasjonal sammenheng. Enkelt sagt brukes det for å beskrive kristne menigheter i Europa og USA som etableres og ledes av folk med innvandrerbakgrunn. I en bredere forståelse legger man alle menigheter, inkludert for eksempel menigheter av innvandrere fra vestlige land i denne kategorien. Det er i dag et økende antall slike menigheter som etableres. Innvandring er i ferd med å endre det religiøse landskapet i landet. Ja, om islam er i vekst, skjer det også stor vekst blant mennesker med kristen tro. Det å beskylde landets politiske og religiøse ledere for noe som ikke er helt sant, undergraver troverdigheten til Tvedts samtidsanalyse - og til redaktøren i avisa Dagen.

 

Kritikken mot kirken (kanskje kirkene) om dialog med muslimer i landet er uberettiget. Kirkene skal ikke skamme seg over at de har møte andre medmenneske med respekt og omsorg. Dialogen har gitt gode frukter også. En av de gode frukter er den felleserklæring om trosfrihet og konvertering fra Islamsk Råd Norge og Mellomkirkelig råd for Den norske kirke i 2007. Man kan finne mange andre gode resultater fra den dialogiske tilnærmingen kirkene har hatt i møte med muslimer. Det er en god kristen respons. Norsk kristenhet bør være stolt over faktum de ikke utnyttet majoritetsposisjonen å presse de fremmede og mennesker med annen tro. Det er en god norsk verdi å møte andre med respekt. Selvfølgelig det bør stilles kritiske spørsmål om målsettingen med dialogen. Ja, islam må også tåle storsamfunnets kritikk, sunn skepsis og avvisning uten å bli gjenstand for karikering, krenkelse og frykt.

 

Kirkene (og alle andre) trenger dialogisk tilnærming når det gjelder til gode relasjoner mellom troende mennesker, felles oppfatning om overordnet rammer som trosfrihet og rett både hjemme og i offentligheten, om de etiske framgangsmåter i religionsutøvelse og organisasjonsliv, ikke minst for samarbeid i noen fellessaker og sunn konkurranse i de ulike tros alternativer de tilbyr. Islam- og muslimkritikerne ser ikke fordeler med muslimenes nærvær. De har endret det norske samfunn indirekte. En av fordelene er at det har normalisert og brakt fram i lyset tro som et offentlig anliggende. Takket være muslimenes krav om å praktisere sin tro på arbeidsplasser og ikke skjule sin religiøse identitet er det norske samfunnet i ferd med å akseptere at religiøs tro kommer ikke til forsvinne, tvert om, den blir viktigere enn noen gang. Muslimenes nærvær har gitt oss muligheten å bli kjent med og møte islam, verdens nest største religion. For mange nordmenn er islam ikke lenger en fjern religion i Midtøsten, men de kjenner den fra nabolaget, arbeidsfellesskapet, skole og i noen tilfeller fra familien.

 

En kristen respons i møte med mennesker som tror og tenker annerledes enn oss er nåde og sannhet. Vi møter dem ikke med frykt og uvitenhet, heller ikke uten egen identitet og trygghet. Det å bruke kristne argumenter som bidrar til fremmedfrykt og skepsis er verken kristelig eller til samfunnets beste. Det var det hyrdebrevet i 1997 fra Norsk økumenisk samtale forum i regi av Norges kristne råd minnet oss om.

 

Jeg hilser velkommen diskusjonen om hva slags land og samfunn vi skal ha. Kritisk debatt og synspunkter er viktig å ha. Eliten og mennesker som påvirker samfunnet bør utfordreres. Uansett hva vi mener, kommer det til å bli et samfunn preget av mer mangfold, mer kontakt med verden utenfra enn mindre. Det kan være fristende for å mistolke dette. Slike mistolkinger kan føre til frykt, skepsis og polarisering. Samfunnet vårt trenger å utvikle evnen til å håndtere endringer fra enhet til mangfold. Men samfunnsutviklingen som vil vende tilbake til etnisk og verdimessig homgenitet er ikke veien å gå.

 

Kronikken har kommet i trykk i Dagen (15.01.2018) 

 

Gå til innlegget

Om «muslimfrykt» og våre holdninger til innflyttere

Publisert 7 måneder siden - 288 visninger

I 1997 ble den uttalelsen avgitt av norske kirkeledere fra alle kirkesamfunn etter initiativ fra Norsk Økumenisk Forum for Innvandringsspørsmål (som nå heter Flerkulturelt kirkelig nettverk) i Norges Kristne Råd. Fortsatt relevant i lys av rapporten om holdninger til jøder og muslimer i Norge i 2017.

Om «muslimfrykt» og våre holdninger til innflyttere.
 

Møtet med mennesker med en annen kulturell eller religiøs bakgrunn utfordrer oss på det første og største bud i Bibelen: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av all din sjel, og din neste som deg selv» (Matt 22,36-40).

Bibelens formaninger om å ta vel imot innflyttere og betrakte dem som landsmenn (3 Mos 19,33-34) viser oss hvilken holdning vi skal ha til innflyttere også i vårt land. Vi skal møte alle mennesker med den samme respekt og kjærlighet. Jesus Kristus er både kilden til denne holdningen og et eksempel til etterfølgelse.

Den siste tiden har vi sett presseoppslag om muslimfrykt blant kristne. Både muslimer som har deltatt i samfunnsdebatten, og kristne som engasjerer seg, kan fortelle om ubehagelige brev og telefoner fra mennesker som kaller seg kristne, men som ikke er innstilt på å ta vel imot muslimske innflyttere til Norge. Ut fra disse og egne erfaringer ser vi at en del kristne har fryktsomme og til dels negative holdninger overfor innflyttere generelt, og muslimer spesielt.

Muslimer i Norge har uttalt at de ønsker å bli integrert i det norske samfunn og følge norsk lov, og det er en utfordring for oss som kristne å bidra til sann kunnskap om og kjennskap til våre nye landsmenn. På denne måten kan vi snu frykt for den ukjente til en berikelse for våre liv og for samfunnet. Den som er trygg på sin egen tro, behøver ikke å frykte dem som tenker og tror annerledes. Den kristne tro knytter oss til Gud, som vil og kan snu menneskefrykt til kjærlighet. Guds kjærlighet gjør oss i stand til å elske vår neste og er den bærende kraft i kristendommen. Det er denne kjærlighet som har fått mange nordmenn til å reise til andre land og verdensdeler for å gi evangeliet videre i ord og handling.

Derfor er det et paradoks når kristne i et av verdens fremste misjonsland ikke tør eller vil forholde seg til mennesker som kommer til våre nærmiljøer fra fremmede land og kulturer. Mange av disse har aldri møtt kristne før. 

Som kristne må vi gi muslimer i vårt land samme rettigheter med hensyn til religionsfrihet som vi forventer at kristne skal ha når vi er i minoritet. Møtet med muslimer på nært hold utfordrer oss til å samtale om vår tro og gi videre den kjærlighet vi har fått fra Gud.

Som ledere og forkynnere har vi et spesielt ansvar. Vi vil derfor be om at de bibelske formaninger om kjærlighet til vår neste og vårt forhold til innflyttere holdes fram og forkynnes i våre kirkesamfunn og organisasjoner.

 

Gå til innlegget

Åpent brev til Erna Solberg

Publisert 9 måneder siden - 646 visninger

Nye ideer og bedre løsninger var mantraet til Høyres valgkamp fire år siden. Jeg er usikker om Høyre hadde mange nye ideer, men jeg etterlyser likevel nå er tiden inne for å tenke nytt og tenke høyt. Et politikkområdet der det trenges lederskap, visjonære ideer er migrasjon. Jeg virkelig håper at du våger å vise lederskap om at det norske samfunn, Norge, og Europa tar ansvar for mennesker på flukt.

Kjære Erna

Gratulerer med resultatet ved stortingsvalget 2017. Du har rett velgerne har fornyet tillitt og gitt deg fire nye år. Jeg skulle gjerne sendt dette brevet før eller under valgkampen, men jeg er valgte å ikke gjøre det. Det var fordi årets valgkamp var overfokusert på retorikk enn visjoner og ideer for framtid. Det virket som om de politiske partiene og deres ledere fryktet å tappe valget og dermed våget ikke diskutere de utfordringene samfunnet vårt og verden står ovenfor.  Økonomi og makt fordelinger i og mellom landene er urettferdige. Vi har en økende andel aldrende befolking på noen deler av verden mens andre steder overbefolkes. Klimaendringenes sanne virkninger spreder. Millioner av mennesker fortsatt lever i fattigdom og i områder rammet av krig, konflikter og dårligstyre. Radikalisering og voldelig ekstremisme av religiøs og ideologiske art som fører til terror og krigen mot terror er en virkelighet vi lever i. På toppen av alt dette mangler verden en politisk ledelse.  Verden har endret dramatisk og alle strever etter å sikre egne interesser selv på bekostningen av andre.

 

Mens verden ute som samfunnet vårt er avhengig av rammes av utfordringer, var det norskevalgkampen i 2017 langt ifra å røre ved disse utfordringene. I stedet for å debatter om hvordan best landet og samfunnet vårt kan bygge seg opp for å møte nåtids og framtids utfordringer og bidra til en bedre verden for alle, var vi fokusert på det som har vært fram til nå. Partiprogrammene og hjertesakene begynte å likne på hverandre. I tillegg henviste alle til den såkalte «bre enighet om; stortingsforliket, langelinjene» for å unngå debatt. Jeg ønsker meg at polikkerne slutter å bruke disse unnskyldningene og våger å komme med nye ideer, løsninger og visjon.  Nye ideer og bedre løsninger var mantraet til Høyres valgkamp fire år siden. Jeg er usikker om Høyre hadde mange nye ideer, men jeg etterlyser likevel nå er tiden inne for å tenke nytt og tenke høyt. Nå er tiden inne for å vise gode lederskap. Et poltikk området der det trenges lederskap, visjonære og revolusjonære ideer er migrasjon.

Kjære Erna, jeg tror jeg behøver ikke å fortelle det om sitasjonen for mennesker på flukt i verden i dag. Vi vet at 65.6 millioner mennesker er på flukt på verdensbasis. Det ble sagt at dette er det høyestetallet siden andreverdens krig. Dessvare trenden kommer til å fortsette og mest sannsynlig med økt fart. Gitt at underliggende årsakene både krig og konflikt, men også fattigdom, terror, dårligstyresett, urettferdig verdensorden og ikke minst klimaendringer varer, mange millioner mennesker kommer til utdrives fra hjemmene og landene sine. Utrolig nok befinner de fleste verdensflyktninger seg i nærområder og i de minst industrialiserte land. Relativt sett økt ankomsten til Europa i 2015 skapte store overreaksjoner både i form av utviklinger i samfunnet og innstramminger i politikken. Mange steder er grensene stengte med piggtråder, murer og grensejarer. Europa undertegnet diskutable avtaler med transitt og opprinnelsesland. Med presumptive flyktning og fremmedfrykt i folkeopinion som unnskyldning, føres det innstramminger i asylregelverk til tross for frarådinger i fra både sivilsamfunnsorganisasjoner og FN organer. Europa var og er dårlig forberedt for å hjelpe mennesker i nød i oppfyllelse til både det moralske idealene samfunnet vårt er tuftet på og de internasjonale avtalene vi har forpliktet oss.

 

Kjære Erna, jeg vet at du er klar over politikk handler ikke bare om hva en ledere og et parti kan få gjennomslag for, det handler også om hvilke retningen samfunnet og landet som helhet føres og hva slags fotavtrykk vi overlater til kommende generasjoner. Vi, som det norske samfunn, er avhengig av ditt lederskap i neste fire årene. Jeg virkelig håper at du våger å vise lederskap om at det norske samfunn, Norge, og Europa tar ansvar for mennesker på flukt. Jeg forventer du viser lederskap i å mobilisere det norske folk å fortsette stå i solidaritet med og dele ressursene vi har med mange flere som trenger det. Jeg håper at du viser lederskap som anser migrasjon som en normal del av samfunnsutviklingen som har kommet til å være og den må ikke settes i en motsetning forhold til samfunn. Når innvandring, flytning og migrasjon framstilles som trussel for samfunn, da kan fremmedfrykt, skepsis og i noen tilfeller hat let fremkomme og gjør det vanskelig å leve sammen. Jeg er klar over at du er opptatt av felleskap, tillitt, respekt og aksept mellom borgere, i samfunnet slik at vi vil ha et Norge for alle og et Norge vi alle kan være glad i og strever etter å bevare. Med FrP, kjent for sin migrasjonskritisk holdninger og politikk, i regjeringsprosjekt har du et krevende tid å vente, derfor er det avgjørende med en god lederskap.  Med et ønske om en vellykkede periode som landets statsminister.

 

Synspunkt kom på trykk i avisa Dagen torsdag 12.oktober 2017

 

Gå til innlegget

Fjern inntektskravet

Publisert over 1 år siden - 251 visninger

I dag, den 8. mars, feires internasjonale kvinnedagen. Jeg ønsker å sette fokus på inntektskravet som rammer hardt norske kvinner som gifter seg med utlendinger. Det er på tide å tenke nytt rundt inntektskravet.

 

I dag, den 8. mars, feires internasjonale kvinnedagen. Denne dagen feires med de mange målene som er oppnådd i kvinnekampen samtidig som den stadig peker på de mange utfordringer som gjenstår når det gjelder kvinners rettigheter og muligheter, nasjonalt og globalt. Jeg ønsker å sette fokus på kvinners situasjon i forbindelse med migrasjon. Vi har hørt mye om hvordan kvinner er mer utsatt for mishandling og overgrep under flukt, og at de rammes av store traumer underveis og i etterkant. I år er det likevel et annet område innenfor migrasjonsfeltet som vekker mitt engasjement; nemlig norske kvinner som gifter seg med utlendinger.

 

Jeg er en innflytter som bor og arbeider i dette landet. Jeg er glad i og imponert over mange ting i det norske samfunnet. Men de siste årene hvor jeg har jobbet med migrasjonstematikk er det et området jeg er skuffet over: hvordan den norske stat behandler sine borgere når de får tilknytning til mennesker fra andre land, særlig fattige land.

 

Vi har lenge hørt at vi lever i «globaliseringens tid». Men det virker ikke som om det norske regelverket for familiegjenforening har tatt dette inn over seg. Utenlandsreiser, et globalt arbeidsmarked og internett har gjort at vi har mye kontakt med mennesker i andre deler av verden. Noen ganger utvikler denne kontakten seg til kjærlighet og ekteskap. Naive nordmenn gifter seg med en utlendinger, og tar det ofte for gitt at de kan ta sin ektefelle med hjem til Norge. Men visumprosessen vil ofte føre med seg den ubehagelige sannheten at den utenlandske ektefellen blir møtt med mistanke og krav. Nordmannen (eller –kvinnen) må være minst 24 år og ha en inntekst på minst 306 700 kr for å få familiegjenforening.

 

Hvorfor tar jeg dette opp på kvinnedagen? Dette gjelder jo både for kvinner og menn? Jo, jeg tar det opp for selv om reglene er like, så rammer de kvinnene hardest. Kvinner har gjennomsnittlig dårligere inntekt enn menn og kvinner jobber oftere i mindre stillinger enn menn. Dette gjør at det er vanskeligere for kvinner å oppfylle kravene som stilles for å hente hjem sin elskede enn det er for menn. Det er på tide å tenke nytt rundt inntektskrav for norske kvinner som gifter seg med utenlandske menn. Det er på tide å la regelverket reflektere den verden vi faktisk lever i! 

 

Artikkelen er publisert i dagens utgave av klassekampen.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Robin Tande kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 1767 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 1767 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 1767 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 2 timer siden / 1499 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 2 timer siden / 1767 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 3 timer siden / 1767 visninger
Robin Tande kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 3 timer siden / 1767 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 3 timer siden / 1157 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 3 timer siden / 1767 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 3 timer siden / 1767 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 4 timer siden / 1767 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 4 timer siden / 1499 visninger
Les flere