Leif Jarle Theis

Alder: 0
  RSS

Om Leif Jarle

Generalsekretær i Kirkens SOS Norge

Følgere

Noen ganger må vi ta telling for å skjønne alvoret

Publisert rundt 1 måned siden - 2186 visninger

Jeg måtte ta en følelsesmessig telling etter å ha blitt slått helt ut av filmen «Blindsone». En ung tenåringsjente svever mellom liv og død. Hun har prøvd å ta sitt eget liv - tilsynelatende som lyn fra klar himmel.

I 92 minutter i uavbrutt forløp gjennomlever vi sammen med mor, hennes fortvilelse etter at jenten blir funnet og mens helsepersonell kjemper for å redde jentens liv. Vi lever med i morens og farens spørsmål: Hvordan kunne det skje? Hvorfor hoppet hun? Hvem har sviktet?

Jeg vaklet ut på gaten etter filmen. Plutselig så jeg alle de glade og naturlig unge tenåringsjentene med hestehale og dongeri som tilsynelatende bekymringsløst grep dagen og øyeblikket og levde, mens jeg i min skakede sjel så inderlig gjerne skulle hørt med dem: - Er alt ok? Har du noen å prate med? Ikke steng det vanskelige inne og ikke ta ansvar for alt. Du er god nok.

Jeg overreagerte sikkert, men jeg tok meg i å tenke at jeg likevel ikke var helt på jordet. Det å snakke om det vanskelige og ikke la det ligge i blindsonen, redder liv.

Kirkens SOS har i mange år snakket med folk i krise både på telefon og Internett. Anonymt. De fleste som bruker chatten på internett er jenter – unge jenter. Vi lar aldri en samtale gå uten å nærme oss spørsmålet om livet oppleves tungt og om selvmordstanker dukker opp. I ca. halvparten av alle de samtaler vi har på chat, er selvmord og selvmordstanker et tema. Noen ganger med klar beskrivelse av egne tanker og planer. Andre ganger mer diffust. Men det blir snakket om og vi vet det redder liv.

Hvordan kan jeg som mor eller far, besteforelder eller andre omsorgspersoner, komme i posisjon til unge mennesker for å åpne for å snakke om selvmordstanker? En ting er å ha en anonym chat. En annen ting er å være der i hverdagen med hele universet av trivielle greier om alt mulig i relasjonen til ungdommen, og samtidig finne det fortrolige rommet som kan åpne for den nære samtalen om det som er vanskeligst.

Det finnes ingen fasit og lettvinte svar på dette spørsmålet. Alle vet vi at i den perfekte verden handler det om ressursen i det tålmodige nærværet med ungdommen over tid, påskrudde antenner og en fintfølelse i møtet med ungdommen. Men selv om vi ikke er superforeldre eller perfekte omsorgspersoner, bærer vi inne i oss dette inderlige ønske for ungdommen: Våg å snakke om det og del.

Uansett hvor flinke eller mislykkede vi føler oss som voksenpersoner, er det noen viktige påminnelser som kan være til hjelp for å fremme den ærlige og noen ganger livreddende praten.

Det ene er å ikke tro at alt er ok selv om det er sagt at det er ok. Har det vært noe som er vanskelig i ungdommens liv, er vi ofte redd for å rippe opp i det hvis vi snakker om det. Det kan gjøre vondt verre, tenker vi kanskje. All erfaring viser at bearbeidelse av vanskelige opplevelser og negative tanker, alltid blir litt lettere å bære når det er delt og snakket om, om igjen og om igjen.

Det andre er å øve seg i å tåle reaksjonene. Vi er redd for å bli avvist og uskikker på hvordan vi skal takle følelser som kommer. Det kan være sinne, klage på mas, bebreidelse og mye annet. Det går an å øve seg i å tåle og bli avvist. Vi vet at mange ganger er avvisningen mer enn ungdommens opprør. Det kan være eget forsvar for å slippe å kjenne på de uutholdelige følelsene. Det er den farlige blindsonen. Kanskje vi som foreldre og voksne omsorgspersoner noen ganger må gi oss selv denne forpliktelsen: Vi slipper deg ikke. Vi er her og prøver igjen og igjen. Vi må sammen se det vi ikke vil se og snakke om det vi ikke vil snakke om.

Og for det tredje - tilretteleggelsen. De fleste foreldre og voksne omsorgspersoner har en anelse om veien inn til den unge. Det enkle er det beste - tid og oppmerksomhet. Det kan være lettere sagt enn gjort. Ja, men det er tid og oppmerksomhet som ofte åpner for fortrolighet. Derfor er det om å gjøre å være oppfinnsom og kreativ for å skape rammen og atmosfæren. Vi vet hva som mørner den unge. Vi vet ofte om noen knapper å trykke på.

Takk for en fantastisk film. Jeg var skaket, men tenker at noen ganger må vi ta telling for å skjønne alvoret.

Gå til innlegget

Ensomheten tar ikke ferie

Publisert 3 måneder siden - 165 visninger

-Da jeg la på røret, etter å ha snakket med dere, oppdaget jeg at jeg følte meg rolig. Dette betyr mer for meg enn dere aner.

 

Dette meldte en eldre innringer tilbake etter en samtale med Kirkens SOS. Ensomheten blir ikke mindre i ferien. Dagene blir ensformige og ferien blir nok en gang en påminnelse om alt som var og som nå er tapt. For noen blir tanken på at livet er over enda mer påtrengende: Hvorfor skal jeg leve når jeg ikke har noe å leve for?

Overlege Ildri Kjølseth har forsket på temaet eldre og selvmord og peker på at antall selvmord blant eldre over 65 år de siste årene har ligget på mellom 75 og 100 i året. Vi antar at omkring fire ganger så mange forsøker å ta sitt eget liv i denne aldersgruppen (Sykepleien 2016). Menn over 85 år topper denne selvmordsstatistikken. Det er derfor viktig å ta signaler om selvmordstanker hos eldre på alvor. -For når eldre først gjør selvmordsforsøk, er det gjerne alvorlig ment, (Kjølseth i «Sinnetshelse.no»). 

Hvordan kan vi fange opp signalene?
Ofte handler det om å lytte seg inn på og vite at livssituasjonen for eldre som tar sitt eget liv har noen fellestrekk. Kjølseth peker på at mange er viljesterke, egenrådige og handlekraftige. De har hatt kontroll på livet sitt selv, men funksjonstap har tatt fra dem selvbestemmelse og handlingsrom. Den sosiale statusen er forringet, de føler det er vanskelig å be om hjelp. Venner er gått bort og barna har mindre tid til kontakt. Ensomheten og tomhetsfølelsen tar overhånd og noen tenker at livet er over.

Hva kan du og jeg gjøre for å holde livsmotet oppe og hindre ensomhet?
De aller viktigste personene som kan gjøre noe er de pårørende eller andre nærstående personer. En ide kan være å overføre kunnskapen fra prosjekt «Gjemt, men ikke glemt». Prosjektet ble gjennomført på et sykehjem i Oslo. («Spredning av nettverksarbeid på sykehjem». Rapport Extrastiftelsen nr. 1130, 2016).

Helse- og kulturarbeidere på sykehjemmet hadde over tid notert seg at det dukket opp mange mennesker som de aldri hadde sett før i begravelsen til avdøde pasienter. Hvor hadde de vært? Deretter startet de prosjektet «reetablering av gammelt nettverk». De snakket med beboeren og de pårørende for å kartlegge personens nettverk. De kontaktet tidligere kolleger, naboer, gamle venner fra foreningslivet. De samarbeidet om å lage noen forutsigbare planer for jevnlige besøk og aktivitet. Hverdagen ble med ett mer innholdsrik. Det betydde mye for mange eldre.  

Tar du utfordringen i sommer?
Denne offensive reetableringen av et nettverk, kan pårørende gjøre selv, uten medvirkning fra en institusjon. Folk som fra før av har en relasjon til den gamle er dem som er nærmest til å bry seg. Det skal ikke mye til. Inviter noen av dem som har vært del av livet til den gamle, på banen.

Kirkens SOS mottar årlig 200.000 henvendelser på telefon og internett. Vi prater med eldre mennesker gjennom hele ferietiden, på dagtid og midt på natten. For noen er en samtale med et anonymt medmenneske på telefon det som lyser opp dagen. Hvor mye mer vil ikke avtalte samtaler, besøk eller opplevelser sammen med noen som bryr seg lyse opp hverdagen?

Gå til innlegget

Lavterskeltilbud og døgnåpen krisetelefon kan redde liv

Publisert 6 måneder siden - 982 visninger

«Jeg tror noen redda livet mitt i dag. Tenk at jeg i en telefonsamtale kan oppleve for første gang at noen brydde seg om meg».

Det har i media de siste dagene vært fokus på selvmord blant personer som er innlagt på eller nylig utskrevet fra psykiatrisk institusjon. Tallet på selvmord for denne gruppen er urovekkende høyt. Det bekymrer både fagmiljøene og frivillige medlemsorganisasjoner under Rådet for psykisk helse.

Kirkens SOS snakker med mange som er innenfor psykiatrien og vet at den profesjonelle hjelpen pasientene får, er helt avgjørende for å tåle og takle det de strever med. Kirkens SOS sin krisetjeneste, er et supplement til hjelpeapparatet, men ofte et avgjørende supplement. I nasjonal strategi for selvmordsforebygging, er lav terskel for å søke hjelp pekt på som endel av nøkkelelementene (jf NSSF, Erlend Mork). Det er også vår erfaring. Vårt døgnåpne lavterskeltilbud redder liv. Sitatet ovenfor fra vår innringer er ikke enestående. Hva sier det?

Jo, det bekrefter det gode rådet – snakk om det. Kirkens SOS besvarer ca 200.000 henvendelser hvert år og ca 1/3 av disse berører tanker om selvmord. Våre frivillige er derfor forberedt på disse samtalene. Det bør alle egentlig være. 

Det er ikke alltid lett å vite hvordan en skal oppføre seg overfor en som sliter med selvmordstanker. Vi ikke skal gjøre vondt verre og minne den som har det tøft om det som er motbakken i livet, tenker vi ofte, - heller unngå det. Folk er ulike og har ulike behov, men all erfaring viser at går jeg med tunge tanker, blir de litt lettere å bære hvis jeg deler dem med andre.

Dette er helt grunnleggende. Derfor er det aldri feil å ta mot til seg å snakke.

Det er likevel noen råd vi holder frem for de frivillige i Kirkens SOS for å bli enda bedre å snakke med. Det ene er at de ikke skal være ekspert, men medmenneske. De skal ikke ha alle svar parat, men bare være der og ha tid. Derfor skal de lytte mer enn de prater. Vise at de prøver å forstå og ikke være redd for stillheten eller følelsene som måtte komme. For den fortvilte kan det gi en opplevelse av respekt og av å bli sett. I det ligger håp.

Det andre er å nevne det selvsagte. Det selvsagte kan for den fortvilte noen ganger være livreddende. Å høre at du er verdifull og god nok, at noen er glad i deg. Dette er påminnelser som kan distrahere og skape ambivalens: Kanskje skal jeg utsette beslutningen. De som har overlevd reell selvmordsfare nevner ofte utsettelsen som det avgjørende. Noen viste omsorg og medmenneskelighet. De pekte på det som var blitt helt borte, og utsettelsen ble redningen.

Vi kan alle være medmennesker og våge å være sammen med den fortvilte i det mørkeste mørke. Mange ganger – ikke alltid – kan det redde liv. Det gjorde det for en annen innringer til Kirkens SOS. Tilbakemeldingen fra innringer skal gi oss mot til å snakke om selvmordstanker selv om det er aldri så vanskelig: «Jeg har ringt noen ganger når jeg hadde sterke tanker om å ende livet mitt. Telefonsamtalen distrahert meg vekk fra tankene. Dette har gjort at jeg lever og at jeg ikke forsøker selvmord. Dere bryr dere og jeg kan ikke gi opp fordi det finnes noen som vil jeg skal leve. Takk.»

Gå til innlegget

Når alt håp er ute

Publisert rundt 1 år siden - 1195 visninger

Mennesker med alvorlige psykiske lidelser har 15 til 20 år ­kortere levetid enn resten av befolkningen. Det kan vi ikke leve med.

Forsker Anne Høye ved Universitetet i Tromsø har samlet ­ulike ­studier av dødeligheten blant mennesker med psykiske lidelser.

Hun er klar i sin konklusjon: Noe av overdødeligheten skyldes selvmord, men somatisk sykdom er den viktigste årsaken til tapte leveår. Dødsårsakene er ofte de vanlige folkesykdommene som hjerte-karsykdommer, diabetes, luftveissykdommer og kreft.

Høye peker på genetisk sårbarhet og usunn livsstil over tid som mulige årsaker til overdødeligheten, men er samtidig klar på at helsevesenets underbehandling av målgruppen er det store problemet.

Mestre hele livet

Regjeringen har pekt på det samme i sin nylig fremlagte strategi for god psykisk helse «Mestre hele livet» (pkt. 5.3.), og nevner tiltaket «pakkeforløp» som en helhetlig plan for den enkelte, et plan for å bygge bro mellom psykisk helsevern og somatisk behandling.

Så, er det grunn til å forvente bedring? Ja, det må det være, og strategien ­«Mestre hele livet», er offensiv. Men hvor trykker skoen, sånn egentlig?

Mer enn individuelle forhold

Det er få som har gitt oss et bedre kikkhull inn i den alvorlig psykisk syke sin verden enn ­Arnhild Lauveng. Hun har doktorgrad i samfunnspsykologi og har pekt på at ­psykisk sykdom ikke bare handler om individuelle forhold, men også om ­relasjoner, kontekst og samfunn.

Hun har selv hatt diagnosen schizofren og har i sine bøker understreket en viktig faktor som var avgjørende for at hun ble frisk: Det viktigste var håpet. Håpet om å kunne bli frisk.

Og det var nok av dem rundt henne som ikke ga næring til håpet. Det er grunn til å tro at det samme håpet om at ting kan bli bedre, også er avgjørende for dem med alvorlig psykisk lidelse.

Verdensdagen for psykisk helse

10. oktober er Verdensdagen for psykisk ­helse. Kirkens SOS besvarer hvert år omtrent 190.000 henvendelser på telefon og chat. De fleste er samtaler med mennesker med psykiske utfordringer.

Mange har gitt opp håpet. De kjenner seg utenfor og ikke verdsatt. Noen bærer på sinne og bitterhet etter krenkelser og overgrep som er vanskelige å legge fra seg.

Mange forteller om vonde opplevelser – at de ikke blir møtt av dem som skal hjelpe. De føler seg sviktet av samfunnet. De kjenner på ensomhet og trekker seg tilbake i en passiv hverdag.

For noen blir kombinasjonen usunt kosthold, for mye alkohol og medisiner en ugrei blanding.

Gjør seg utilgjengelig

Når tilliten ­mangler og tidligere erfaringer har vært negative, er det ofte ikke lett for helse­arbeidere å komme i posisjon.

Mange alvorlig psykisk syke kommer uvilkårlig lenger bak i helsekøen. De ­møter ikke opp og gjør seg ikke tilgjengelig for somatisk behandling.

Anne Høye sier at slik kan vi ikke ha det. «Vi må slutte bare å observere. Vi må gjøre tiltak og ta den somatiske helsetilstanden til personer med psykiske lidelser på alvor», sier hun til tidsskriftet Psykisk Helse (5/2016).

Tar tid

Vi vet at det å ta seg tid til å ­lytte og være et medmenneske som ­prøver å forstå, anerkjenne og støtte, er den gamle oppskriften for å føde håp hos et ­menneske om en bedre hverdag.

Kanskje er det jobb nummer én: Å møte den utsatte med kjærlighet og respekt.

Det kan gi rom for håp. Og alt ­begynner med håpet.

Gå til innlegget

Prat med ettervarme

Publisert nesten 2 år siden - 341 visninger

Advents- og juletiden er tid for fellesskap med forventing om hygge og gode samtaler i trivelige samvær. Ikke alle får sine forventninger oppfylt.

Den svenske forfatteren Tomas Sjødin har brukt ordet ettervarme som tittel på en av sine bøker. Der reflekterer han over hva som gjør et menneske betydningsfull i omgivelsene sine og «vad gör att värmen dröjer sig kvar när hon en gång är borta?»

Vi har alle en eller annen anelse om ettervarme. Tenk på gode sommerkvelder. Vi legger oss på svaberget som hele dagen har vært badet i sol. Når kvelden kommer og vi legger oss på berget, kjenner vi den – ettervarmen fra solen som hele dagen har varmet med sine stråler.

Samvær. I advents- og jule­tiden gleder mange seg over den ettervarmen de kjenner fra samvær med mennesker som stråler. Det er glede over samværet og samtalen med dem vi er glad i. Advents- og juletiden er de gode samværenes høytid. Når samværet er slutt, kjenner vi på takknemlighet for det som var og det vi har.

Men dette er sårbart. Mange strever med den gode samtalen og de gode samværene. Høytiden er krevende – forståelig nok. Vi er mer sammen, og hverdagens rytme er forandret, de ulike­ forventingene kolliderer og plutselig er det ikke så trivelig. Når dagen er til ende, kjenner vi på skuffelse og nederlag. Det ble ikke slik vi hadde tenkt. Vi snakket egentlig ikke sammen – vi kjente lite varme etterpå.

Hva skal til for å fremme samværet og praten med den gode ettervarmen?

Det finnes – heldigvis – ingen enkel oppskrift. Vi er så ulike og livet er så mangfoldig at dette ikke kan settes på noen formel. Men noe kan vi antyde. I dialog­filosofien er det snakk om samtale for å vinne større innsikt både om seg selv, verden og Gud. Utgangspunkt er at mennesket blir et virkelig «selv» først i møtet med andre mennesker og en lar seg berøre i møtet med «den ­andre» (Martin Buber).

Berøre. Det handler om å la seg berøre og bevege slik mange­ ble det i møte med seks-åringen Alex. Kanskje var det som følge av en turbulent høst at så mange ble berørt da president Obama fortalte om brevet han fikk fra gutten. Alex spurte om presidenten kunne hjelpe ham med å hente en såret syrisk gutt hjem til familien i USA. «Vi vil ta imot ham med blomster og ballonger. Vi vil gi ham en familie, og vi skal bli brødre. Søsteren min skal samle sommerfugler som han kan få,» skrev seks-åringen.

Gutten Alex ville hjelpe, var den syriske gutten mange husker fra et av bildene fra Aleppo: En liten og forslått kropp, dekket i støv og i sjokk etter et bombeangrep. Omran het han. Alex så en gutt som liknet ham selv og som trengte hjelp. Han så verken landegrenser, religion eller politisk spill.

Med sin uforbeholdne nestekjærlighet berørte Alex presidenten i USA og en hel verden som trengte å bli minnet på hvor enkelt det er – medmenneskelighet som berører og gir den gode ettervarmen.

Gi rom. Ved innsteget til høytiden kan det kanskje være en hjelp for mange å ta en runde med oss selv – besøke vårt indre landskap og tenke litt over hvordan jeg møter de jeg har rundt meg. Kanskje avklare forventinger, se og gi rom for den andres ønsker og tenke at jeg skal gjøre mitt for å lokke frem varmen. Vise medmenneskelighet og nestekjærlighet. Bli berørt av mitt medmenneskes liv.

For litt siden fikk Kirkens SOS inn denne meldingen fra en innringer: «Jeg føler at jeg ble møtt med respekt og med kjærlighet. Det er ofte jeg tenker at ­ingen bryr seg om meg og at det er umulig å like meg, men da er det svært hjelpsomt å ha dere. Jeg hadde en ekstremt dårlig dag. Det var vanskelig å finne noen grunn til å leve … Etter denne samtalen kan jeg fortsette. Jeg kjente på kjærlighet. Tusen takk! Dette har hjulpet meg og reddet meg!»

Slike meldinger sier noe om at livet er skjørt og at det å bli sett og møtt, kan gjøre en forskjell. Derfor er oppfordringen til oss alle om å se menneskene rundt oss, vise kjærlighet og respekt, og la oss fremme det gode møtet som etterlater den omsluttende og bekreftende ettervarmen.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.12.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Trykk på knappen "oppdatér"
av
Gunnar Kartveit
rundt 6 timer siden / 26 visninger
0 kommentarer
Vår nye jord
av
Erling Rimehaug
rundt 7 timer siden / 148 visninger
0 kommentarer
Ropstads bløff
av
Simen Bondevik
rundt 8 timer siden / 41 visninger
1 kommentarer
Rettferdighetens mange sider
av
Marianne Munz
rundt 13 timer siden / 367 visninger
3 kommentarer
Ivar Braut`s etterfølger som biskop.
av
Dan Lyngmyr
rundt 14 timer siden / 155 visninger
0 kommentarer
Ny biskop i Stavanger
av
Haakon Omejer Sørlie
rundt 16 timer siden / 132 visninger
0 kommentarer
En skjebnetid
av
Hilde Frafjord Johnson
rundt 21 timer siden / 1399 visninger
18 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 2 timer siden / 5184 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Ropstads bløff
rundt 3 timer siden / 41 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Kirka og det hele mennesket
rundt 5 timer siden / 898 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Hareide har moralsk rett - vi trenger en ny regjering
rundt 5 timer siden / 593 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Et sterkere og tydeligere KrF
rundt 6 timer siden / 387 visninger
Roald Øye kommenterte på
Et sterkere og tydeligere KrF
rundt 6 timer siden / 387 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
En skjebnetid
rundt 6 timer siden / 1399 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 6 timer siden / 21835 visninger
Gunnar Søyland kommenterte på
Vårt Land på ville veger
rundt 7 timer siden / 2125 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hareide har moralsk rett - vi trenger en ny regjering
rundt 7 timer siden / 593 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Rettferdighetens mange sider
rundt 7 timer siden / 367 visninger
Ole Jørgen Anfindsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 8 timer siden / 3943 visninger
Les flere