Leif Knutsen

Alder: 56
  RSS

Om Leif

Bedriftsrådgiver og skribent. Kvitrer som @leifern.

Følgere

Når NRK oppsøker forargelse fra du-vet-vel-hvem

Publisert 5 dager siden - 996 visninger

Det er mange som kunne ta avstand fra nazistuntet i Trondheim. Hvorfor innhenter NRK bare reaksjoner fra det jødiske samfunnet?

Å lage fest av naziuniformer viser historieløshet så grov at de ansvarlige studentene har bevist at de har misforstått poenget med studiekompetanse.

Hadde det vært mulig for rektorene på de videregående skolene å stryke dem retroaktivt, hadde jeg gått inn for det. Det hadde vært vittig det - å reise tilbake til hjembyen og ta opp igjen historie og samfunnet for å kunne fortsette universitetsstudier. 

Jeg sliter med å komme på en eneste organisasjon i Norge som ville anse noe slikt som innafor. NRKs reportere trengte bare gå ned gangen til sin egen ledelse for å få noen saftige og irrettesettende sitater om dette partyet. 

Så hvorfor henvende NRK seg i første rekke - og så vidt jeg kan se, bare - jødene og be om en reaksjon? Håpet NRK kanskje på at Ervin Kohn sa noe som minnet om krenkelse? 

Påfallende er det da også at alle som også burde ha vist forakt for disse studentene også denne gangen lar jødene ta seg av saken. 

Jeg vil minne alle - ikke minst NRK, som så hjelpsomt leide ut naziuniformene til dette selskapet - om at "aldri igjen" og "solidaritet" også betyr at det jødiske samfunnet skal slippe å stå alene. Neste gang bør NRK motstå tabloidimpulsen og innhente sitater fra noen flere. 

Og det hadde ikke skadet om alle andre organisasjoner som syntes dette gikk over en strek ringte både til NRK og Studentersamfundet i Trondheim for å uttrykke sin avsky.

Gå til innlegget

En faste til vekst

Publisert 16 dager siden - 621 visninger

Om jeg skal tilbake til Facebook, må jeg finne ut hvordan jeg skal være til mindre besvær og mer til nytte. Både i møtet med meg selv og andre.

Jeg har flyttet omkring mye i mitt liv og har følgelig venner og ­bekjente fra mange steder og mange livs­epoker. Blant mine Facebook-­venner er det folk jeg er oppriktig glad i, folk som gjør meg klokere, folk som utfordrer, og noen som forskrekker og forarger.

Jeg berikes på Facebook av betryggende enighet, irriterende uenighet, og mye nødvendig nyansering.

Innblikk i merkedager

Jeg får innblikk i menneskers liv i viktige øyeblikk. Flere ganger har venner og tidligere ­kollegaers dødsfall vært annonsert på Facebook.

Jeg får vite om inngåtte partnerskap, vielser, nye barn, flytting, nye ­utdannelser, jobber, gledelige ­stunder. Jeg har glede av å se bilder av bord ­dekket til fest, smilende fjes på steder jeg gjerne vil besøke.

Jeg kjenner ofte en impuls til å strekke meg inn i skjermen og gi folk en klem.

Men mange av mine Facebook-­opplevelser sliter på meg. Jeg ­svinger gjerne mellom raseri og avmakt over alle verdens problemer. Jeg får dårlig ­samvittighet over ikke å ta meg mer av venner som sliter med samlivs­problemer, vanskelig økonomi, ­usikkerhet på ­jobben, og sykdommer.

Jeg er skrekkslagen over tanken på alle dem som ikke deler av livet sitt på Facebook, som trekker seg tilbake og lider i stillhet.

Som forvirrer meg

Jeg leser om dagsaktuelle saker som forvirrer meg, men som jeg føler jeg burde vite noe om.

Jeg er stolt over at jeg har Facebook-venner i et stort mangfoldig miljø som belyser ting fra helt forskjellige steder, men jeg drives til vanvidd over konspirasjonsteoriene, slurvete tenking, generalisering og fordommene.

Samtidig som jeg blir stadig mer ­urolig over at jeg kanskje til tider bidrar til nettopp det jeg fortviles over.

Jeg plages over at folk altfor ofte ­kaster verbale håndgranater mot hverandre, godt skjult bak sine egne tastaturer, men jeg må erkjenne at jeg ofte er klar til å kaste mine egne.

Gode miner til slett spill

Det jeg misliker mest hos meg selv, er misunnelsen. Folk skriver og legger ut ting som jeg skulle ønske jeg fikk til, som jeg føler jeg burde ha skrevet hvis jeg bare tok meg tid, var flinkere, grundigere, hadde større engasjement om.

Da gjør jeg gode miner til slett spill og klikker «like», skriver opp­muntrende ord, og håper at det virker over­bevisende.

Så føler jeg meg som et dårlig ­menneske som hverken presterer alt jeg vil eller er storsinnet nok til fullhjertet å applaudere dem som gjør det, og så føler jeg meg falsk som later som jeg gjør det.

Malplasserte følelser

Jeg blir for­bannet over all verdens urett, men føler avmakt over at jeg ikke gjør nok med det. Jeg paralyseres av alt dette. Det blir for mange malplasserte følelser.

Jeg bør jo tilbake. Jeg har fått vite at mine bidrag faktisk verdsettes, og jeg bruker Facebook til å holde orden på arrangementer og forbindelser som er viktige for meg.

Men jeg må bli bedre til å ­filtrere det jeg leser og til å regulere mine ­reaksjoner.

Jeg må ha et klarere formål med det, og bedre kjøreregler for meg selv. Jeg må bli bedre, stadig bedre.

Gå til innlegget

Sannheten er arbeidskrevende

Publisert rundt 2 måneder siden - 2872 visninger

Konspirasjonsteorier er så forlokkende fordi de belønner fordommene våre og er så enkle å ta i bruk. De er overalt. Å motarbeide dem er krevende, kjedelig og ofte ubehagelig.

Ny Tids famøse oppslag om 11. september 2001 påsto visstnok ingenting. Det eneste de gjorde var å stille «kritiske spørsmål» basert på meningene til «flere eksperter», som gikk ut på at det er 1) tvil om den aksepterte forklaringen og 2) andre forklaringer som passer bedre for dem som ser USA og dertil hørende organisasjoner som rotårsaken til det meste av verdens elendighet.

Sprer villfarelser

Det er lett å forveksle­ slike tankerekker med vitenskapelig ­metode, fordi begge bruker skepsis for å stille kritiske spørsmål. Forskjellen ligger i at vitenskap vil frem til mer sannferdige svar på vanskelige spørsmål, mens konspirasjonsteoretikere forsøker å spre villfarelser og løgn ved å så tvil om grunnleggende forhold. Historikere vil utdype og nyansere vår forståelse av fremtiden, konspirasjonsteoretikere vil forflate og forenkle den.

Denne forskjellen mellom sannhet og løgn gjør seg gjeldende både i store og små sammenhenger.

Når vi trekkes til en forklaring som passer godt inn i våre fordommer, ser vi lettere gjennom fingrene med hastverksarbeid i kildebruk og resonnement. Konspirasjonsteoriene er ekstreme, ondsinnede, gjennomarbeidede utgaver av banale fremstillinger vi utsettes for hver dag.

De kommer til uttrykk i stereotypiske beskrivelser av alle politikere som ­mener noe annet enn oss. Være seg kristne, ­muslimer, ateister, jøder, amerikanere, israelere, palestinere eller hva det skulle være. De viser seg i lettvinne forklaringer på vanskelige forhold, på krav fra journalister om å gjøre rede for sammensatte standpunkter på ti sekunder eller mindre.

«Arbeidsleir»

Hans Eirik Olav, fast økonomispaltist i Ny Tid, skrev nylig at «det antakelig ikke ble gasset en eneste jøde i Auschwitz» og at det simpelthen «var en arbeidsleir hvor jøder (og andre) ble brukt i tysk våpenproduksjon. »

Et ekko av det britiske David Irving fremmet i mange år: Der det mer enn antydes at jødiske familier står bak mye av verdens faenskap, at «holocaust-historien» må skrives om, og at man kun stiller «kritiske spørsmål» ved «etablerte sannheter».

Deborah Lipstadt beviste at Irving ikke hadde noen ære å forsvare mot beskyldninger om jødehat og historieforfalskning, og hun gjorde det ved å gå skriveriene møysommelig etter i sømmene: det tok flere år.

Det var ikke nok å trekke Irvings troverdighet i tvil ved å vise enkelte feil, uansett hvor store. Det måtte bevises at hele strukturen bygget på vage, løgnaktige, usammenhengende påstander som ødela ethvert krav om å regnes som «historie».

Omhyggelig arbeid

Å tilbakevise historieforfalskning krever et omhyggelig arbeid fra dyktige historikere: Strukturen i en fremstilling må analyseres for å finne fatale svakheter (Følger konklusjonen av premissene og logikken? Er premissene holdbare?), setningsstrukturen må ­avkles for å finne villedende vaghet («noen ­eksperter»), kildehenvisingene må undersøkes nøye.

Konklusjonene må granskes for å se om de henger på greip i det hele tatt. Det er tungt, kjedelig, frustrerende arbeid med det formål å avvise en løgn som aldri ­burde vært nedskrevet.

Og til slutt må en rimelighetsvurdering til. Alt dette krever enormt med arbeid og forutsetter at noen orker å lese hele en lang utredning som bare handler om å motbevise noe.

Godt oppbygd historieformidling og -forståelse er vanskelig arbeid: Du må være kritisk til alle kilder, inkludert deg selv, du må ønske tvil velkommen, uttrykke deg med forbehold, bruke ordet «sikkert» med stor varsomhet.

Slik det også er med godt journalisthåndverk, forøvrig.

Gå til innlegget

Velferdssamfunnets stebarn er ikke valgkampssak

Publisert 2 måneder siden - 676 visninger

Enigheten er så bred og tverrpolitisk som den kan bli: Alle norske politiske partier vil gi utviklingshemmede medborgere de nødvendige forutsetningene for å leve fullverdige liv på lik linje med alle andre. Men enigheten ser ut til å hindre handling: ikke et eneste parti har går til valg på et helhetlige tiltak for å utbedre store, påviselige, og systematiske mangler i de utviklingshemmedes kår.

Foreldre er fortvilet over fremtiden

Jeg leder en liten lokalforening (Mitt Hjem Mea Domus) for foreldre som er brennende opptatte av å sikre en god og verdig fremtid for våre utviklingshemmede barn som er eller snart blir voksne. Stemningen i våre møter varierer stort sett fra betenkt over fremtiden til fortvilet over den. Vi er ikke trygge på at våre barn får det trygt økonomisk, at de får bo under verdige forhold, at de får helsetjenester de trenger, at de har rettsikkerhet, eller at de får tilbud om aktiviteter som gir mening i deres liv.

Mange av våre bekymringer er godt dokumenterte i Rettighetsutvalgets melding “På lik linje” (NOU 2016:17), som fikk forskrekkelig lite oppmerksomhet da den kom ut i fjor høst.

Et kjempegap mellom intensjoner og handlekraft 

Vi tar opp alt dette med politikere på alle nivåer og i alle partier, og de møter oss med masse medhold og sympati. Men det er ikke mer enn sinnelaget som er raust - de konkrete tiltakene er sjeldne og mangler omfang og ambisjonsnivå.

Dette gapet mellom intensjon og virkelighet plaget meg slik i vår at jeg skrev til alle partier som har eller har hatt representanter på Stortinget og ba pent om svar på temmelig spesifikke spørsmål. Les spørsmålene her: http://goo.gl/ngDCMJ

Responsen var nedslående.

Ikke på noen politisk plattform

Tre av partiene (Arbeiderpartiet, der “alle skal med”; Venstre, som “setter folk først; og Miljøpartiet de Grønne, som vil ha et “medmenneskelig samfunn”) svarte ikke i det hele tatt.

SV, Senterpartiet, Rødt, Høyre, og KrF lovte at de skulle gjøre sitt beste for å svare men ble visst opptatte med andre ting.

Fremskrittspartiet var alene om å avklare prinsippene sine i dette spørsmålet, men innrømmet at det ikke var tid til de spesifikke spørsmålene. 

Jeg hadde håpet at noen av dem - i hvert fall de største - hadde tatt seg tid til å utnevne en talsperson for akkurat dette emnet, og hadde i tillegg svar liggende på de kjente utfordringene som Rettighetsutvalget påpekte.

Interessorganisasjonene har også sviktet

Interesseorganisasjonene for våre barn, og særlig kjempen NFU, har også sviktet totalt med å få disse sakene inn i valgkampen.

De utviklingshemmedes sak er altså ikke noe å differensiere seg på i valgkampen, og da blir den liggende brakk. Partienes implisitte strategi for utviklingshemmede er å ta spørsmålene etter hvert som de aktualiseres gjennom tabloidoverskrifter, skandaler, og tragedier.

De utviklingshemmede blir forsømte fordi alle er så enige om å ville dem godt.

De er velferdsssamfunnets stebarn.

Dette er en skandale. Nå har jeg lagt ut en temmelig uttømmende disposisjon over problemområder jeg kjenner til; Rettighetsutvalget har foreslått åtte konkrete løft som bør diskuteres og utredes nærmere. Jeg vil utfordre hvert parti å først utnevne en person som tar tak i dette, og så jobbe med å utarbeide en plattform som kan videreutvikles. Jeg håper noen stortingsrepresentanter legger sin ære i å fremme utviklingshemmedes sak i kommende periode. NFU, LUPE, Autismeforeningen, og NHF kan godt ta en internrunde. 

Alle vet hvor de kan finne meg.

 

Gå til innlegget

Catch-22 for israelerne

Publisert 3 måneder siden - 190 visninger

Israelere leser om dagen en bok som utfordrer sentrale premisser i de mest utbredte modellene om konflikten med palestinerne: om israelerne gir opp håpet om en løsning på konflikten er det gode muligheter for å endre på den til det bedre.

Sommerens bestselger i Israel er en tynn blekke skrevet av historikeren Micah Goodman med den fengende tittelen “Catch 67” (Milkud 67 på hebraisk) som kanskje anbefales sterkest ved at både høyre- og venstresiden i israelsk politikk tar avstand fra den.

Boken er bare å finne, foreløpig, på hebraisk, i første rekke fordi den henvender seg til israelere som sliter mellom behovet for sikkerhet og drømmen om en rettvis fred, og ikke til oss andre som på god avstand reduserer konflikten til en simpel moralhistorie som er beleilig for vårt verdensbilde og/eller karriere.

Om definisjonen på galskap er å prøve det samme om og om igjen i håp om et nytt resultat, mener Goodman at Israel må forbedre sin tilregnelighet ved å se utover dagens modeller og ytterpunkter.

Han konstaterer er at hverken hauke- og duetilnærmingen til konflikten mellom Israel og palestinerne har vist seg å føre frem, og nå skylder de mest på hverandre: Høyresiden i Israel anklager venstresiden for dårskap som setter landets sikkerhet i eksistensiell fare, og venstresiden anklager høyresiden for uforsonlige dogmer som setter grunnleggende demokratiske verdier i eksistensiell fare.

Den brede israelske opinion er desillusjonert av begge fremstilingene, og forholdene på bakken viser lite fremgang (selv om det foregår mye lovende på lavere nivåer).

Goodman anvender tung ekspertise for å analysere strukturen i motsetningene og finner nyanser som gir handlingsrom, muligheter for fremdrift. (Han anser omverdenen som et forstyrrende element og henvender seg følgelig til israelerne).

Selv om det hverken er mulig å forhandle frem eller tvinge frem en varig løsning med palestinerne slik det er nå, fritar det ikke Israel fra muligheter og ansvar til å forbedre situasjonen.

Israels regjering bør velge tiltak som endrer problemet til det bedre, men med langt lavere ambisjoner for hvert trinn. Goodman foreslår enkle, unilaterale tiltak som gir palestinerne mer selvstyre, mer bevegelsesrom, bedre evne til å stå frem som en likeverdig partner uten at det går på bekostning av Israels sikkerhet mot trusler fra alle mulige kilder.

Blant annet foreslår han å beholde full militær kontroll over Jordandalen og våpenhvilelinjene fra 1949, men å legge større landområder på Vestbredden under PA og derved gi palestinerne mer sammenhengende landområder. Han mener Israel kan gi fra seg østlige nabolag i Jerusalem til PA, og at flere palestinere i steder som forblir under israelsk kontroll får tilbud om permanent oppholdstillatelse.

Ikke overraskende har ytterpunktene lite til overs for dette: Høyresiden avviser slikt som katastrofalt, for de mener at Israel ikke burde gi opp noe uten gjenytelser fra PA. For venstresiden er det å se bort fra rotårsakene i konflikten, nemlig okkupasjonen.

Innvendingene har, i følge Goodman, mye for seg, men at de bygger på premisser som ikke lenger er gyldige: det er bedre å “reorganisere” konflikten, selv om det på kort sikt kan øke temperaturen, og selv om det også pådrar seg irritasjon fra bedrevitende folk utenfor regionen som forestiller seg elegante løsninger som på magisk vis produserer fred.

Det er å håpe at Goodmans synspunkter får innflytelse: israelere er vante til å leve i livsfare, og har bevist evnen til å inngå tunge kompromisser. Men det moralske dilemmaet i dagens forhold til palestinerne er ikke til å holde ut: om det fører til noe godt å gjøre det riktige er det befriende i seg selv.

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
11 dager siden / 6331 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
14 dager siden / 6762 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
19 dager siden / 2203 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
22 dager siden / 3554 visninger
5 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
29 dager siden / 475 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3533 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 7995 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2661 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

De håndplukkede menn
av
Berit Aalborg
rundt 3 timer siden / 125 visninger
0 kommentarer
Midtøstens nye urokråke
av
Erling Rimehaug
rundt 18 timer siden / 471 visninger
3 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
rundt 19 timer siden / 60 visninger
0 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
rundt 19 timer siden / 167 visninger
0 kommentarer
Spor i ørkensanda
av
Kjell A. Nyhus
rundt 22 timer siden / 285 visninger
5 kommentarer
av
Audun Wold
1 dag siden / 84 visninger
1 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
1 minutt siden / 4550 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
5 minutter siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
24 minutter siden / 4550 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Spor i ørkensanda
32 minutter siden / 285 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 1 time siden / 285 visninger
Rune Holt kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 1 time siden / 4550 visninger
Tom Arne Møllerbråten kommenterte på
Tvilsom type
rundt 1 time siden / 1475 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Spor i ørkensanda
rundt 2 timer siden / 285 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4550 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
Tvilsom type
rundt 2 timer siden / 1475 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Nøff said
rundt 2 timer siden / 884 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Arroganse om oktoberbarna
rundt 2 timer siden / 4550 visninger
Les flere