Leif Knutsen

Alder: 56
  RSS

Om Leif

Bedriftsrådgiver og skribent. Kvitrer som @leifern.

Følgere

Tabloid fremstilling av ultraortodokse i New York

Publisert 24 dager siden - 702 visninger

Det er lett å falle for fristelsen å fremstille haredim som enfoldige religiøse, men deres samfunn er mer mangfoldige og mer interessante enn de fleste bryr seg om å finne ut.

I sitt bidrag til julelesningen bruder NRK en svensk avis og to "norske eksperter" som kilder for en rekke oppsiktsvekkende og misvisende påstander om forholdene blant "ultraortodokse jøder" i New York.  Den svenske artikkelen er bak en betalingsmur, og de to nordmennene har - såvidt jeg kan se - ikke skrevet en eneste artikkel om emnet eller tilbragt noen vesentlig tid i de omtalte miljøene. Til gjengjeld stiller journalisten med en vilje til å male et komplekst emne med usedvanlig brede strøk.

Når jeg tar til motmæle blir det også nødvendig å forenkle dette emnet, men jeg vil anbefale alle å følge lenkene om de vil vite mer.

Resultatet er toleransehemmende og fordomsfremmende om saker som er sammensatte og vanskelige, særlig for dem det gjelder. 

Denne grupperingen - som gjerne omtales som "haredi" - er i virkeligheten svært mangfoldig. Det er to store hovedinndelinger (hassidish og yeshivish), og mange underinndelinger som varierer i størrelse og innstilling til omverdenen. Det de har til felles er at deres levemåte domineres av religiøsitet og at de dermed og oftest danner egne religiøse samfunn. De skiller seg også fra "moderne ortodoks" ved å segrere seg fra sekulære forhold, men det er også en regel med store  unntak.

Ettersom disse i hovedsak ordner opp i sine egne forhold innenfor og mellom familier som tilhører samme samfunn, får vi oftest høre om dem bare når noe går galt der. Det er dermed lett å få et svært skjevt inntrykk.

Artikkelen i Svenska Dagbladet tar utgangspunkt i avhopperbevegelsen, oftest omtalt som OTD ("off the derech"), med et økende antall menn og kvinner som av ulike årsaker vil ut av miljøene de er født inn i. 

OTD-bevegelsen er (foreløpig) liten, reell, og ytterst viktig; både for dem det gjelder og for utviklingen av jødisk religiøst liv verden over - ikke bare innenfor de miljøene de har brutt ut av, men også i den videre forståelsen av hva det vil si å leve et religiøst jødisk liv.

Mange av dem som har brutt ut er usedvanlig skriveføre, ressurssterke, og ikke minst modige. Enkelte har brutt helt med sitt tidligere miljø, og mange har utviklet et konstruktivt forhold til det. Enkelte i miljøene sørger over å ha tapt sine medlemmer, andre gjengjelder forsøkene på å bygge opp forhold på nye premisser. Dette handler med andre ord om alminnelige folk som er glade i hverandre.

Mye av bearbeidelsen hos OTDere er på nettet, så det er mye å lese og lære for den som vil sette seg inn i det. 

Men alt er komplisert, og derfor gjør NRK-tabloidiseringen hele saken en bjørnetjeneste. 

Bestemmer virkelig menn alt?

Den mest synlige delen av haredigruppenes liv for oss er deres religiøsitet, og det blir spesielt påfallende når det synes på antrekket. Det som dominerer deres liv er likevel daglige ting som opptar oss alle: bekymringer om økonomi, barn, helse, forhold til venner og familie; glede over små og store fremskritt; været; sorg og skuffelse over det vi andre føler sorg og skuffelse over. Det er lett for oss å henge oss opp i det som er annerledes, som er eksotisk, hos dem; men stort sett holder vi på med det samme. 

Det religiøse gjør seg gjeldende i nær sagt alle aspekter av livet, men disse kravene har sitt opphav i et massivt og sammensatt verk som kalles "halacha" ("veien"). Denne fortolkes og anvendes av samfunnenes religiøse ledere, som alltid er menn; men deres lederskap bygger på dyp kunnskap og forståelse av det som kom før dem. Impulsen blir ofte en strengt heller enn en ettergivende fortolkning, men den rammer menn - som menn - oftere enn kvinner, simpelthen fordi menn er underlagt flere restriksjoner enn kvinner. 

Denne forskjellen i forpliktelsene fører også ofte til mer segregering mellom kjønn utenfor hjemmet. Kvinner har hovedsakelig sosial omgang med andre kvinner, og menn med andre menn. Ettersom sømmelighet er en sterk verdi, er de svært påpasselige må unngå situasjoner som kan utnyttes eller misforstås. Mye omdiskuterte restriksjoner mot å berøre det motsatte kjønn, for eksempel, retter seg i hovedsak mot menn. 

Dette er også poenget med strofen om å takke Gud "for å ikke ha skapt meg som kvinne". Denne inngår i den daglige morgenbønnen, der jødiske menn skal reflektere over å ha blitt født til visse forpliktelser som bare gjelder for dem. Bønnen begynner forøvrig med at man takker for evnen til å skille mellom lyst og mørkt, altså kritisk tenking. Mye kan diskuteres om dette, men de færreste vil gå med på NRKs premiss om at kvinner dermed skal regnes som mindreverdig.

Forlovelser og ekteskap arrangeres i mange av disse miljøene, men ingen kan vies mot sin vilje.

Skilmisser kan begjæres av både menn og kvinner, men det er bare menn som kan utstede et skilmissebrev. Tidligere ble menn som nektet sine koner et slikt brev utsatt for press, herunder regelrett juling. I vår tid blir de i USA saksøkte og utsatte for ekstremt gruppepress. Likevel er dette et høyaktuelt tema i disse samfunnene. 

Ordningene reduserer enkelte problemer vi kjenner godt i det sekulære samfunn, men skaper andre som er for oss uvante.

Religiøse "domstoler" 

Problemer som oppstår reguleres nesten alltid i det private, innenfor husets fire vegger. Familier finner ut av det selv, men de tar ofte dilemmaene til gruppens overhode, en av mange rabbinere. I enkelte tilfeller avgjøres saker av en rabbinisk domstol, andre ganger gir rabbinere veiledning. 

I USA har hverken rabbinere eller rabbiniske domstoler rettskraft; og alle skilsmisser (for eksempel) må innom en sivil domstol. Det er mange eksempler på saker som har gått fra gruppens egne ordninger til delstatenes domstoler i USA. Noen av disse er rutinemessige, andre har fått mye offentlig oppmerksomhet. 

Frivillig?

Det springende punktet i omtalen av disse gruppene er hvor lett det er å melde seg ut av dem, hvor sekteriske de er. Kan de kvinner (og menn) som ikke går med på de ulike rollene og forpliktelsene de har, melde seg ut? Eller motsette seg samfunnets normer og krav? Hva vil det koste dem å gjøre det? Må - for eksempel - en kvinne melde seg ut av sitt religiøse samfunn for å sikre seg omsorgsrett til barna om det skulle være tvist om det? Blir enkelte problemer holdt skjult i frykt for at det setter hele gruppen i forlegenhet?

Disse spørsmålene er blitt tatt opp på mange måter de siste årene, ikke minst i israelske og amerikanske filmer. De er spesielt effektfulle der filmmakerne - i motsetning altså til NRK - viser empati og åpenhet for livet innenfor miljøene som beskrives. (En av de nyeste er Menashe, om en enkemanns forhold til sin sønn).

Hva vi kan lære

Det er lett å eksotifisere og stereotypisere miljøer som er synlig annerledes enn våre egne. De såkalte "ultraortodokse" miljøene fremstår som anakronismer i storsamfunnet der de eksisterer, men det er også slående hvordan skikker og regler der ligner på dem vi omgir oss med.

Hvis vi mener at de skal åpne seg for oss, kan vi begynne med å åpne oss for dem.

 

Gå til innlegget

Trump og Jerusalem er mest spill for galleriet men kan destabilisere

Publisert rundt 1 måned siden - 246 visninger

Trumps anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad er en mindre nyhet enn mange vil ha det til, men skaper likefullt komplikasjoner.

Jeg får innledningsvis innrømme at også jeg i utgangspunktet stiller meg skeptisk - for å si det pent - til et hvilket som helst utspill fra president Trump. Men slik en apekatt foran et piano av og til kan spille de første tre tonene i en skala riktig, kan jeg ikke anta at alt Trump gjør er galt, bare fordi han gjør det.

Det er ikke overraskende at hans "anerkjennelse" av Jerusalem som Israels hovedstad får overveldende negativ reaksjon. Uansett hva man måtte mene om Trumps motiver for dette, er noen avklaringer likevel nødvendig.

Kursendringen er ikke så stor

Den amerikanske kongressen vedtok enstemmig allerede i 1995 at USAs utenriksdepartment skulle flytte ambassaden fra Tel Aviv til det de omtaler som Israels hovedstad Jerusalem og ga presidenten en tidsfrist til å gjennomføre flyttingen. President etter president har lovt i sin valgkamp å gjennomføre dette, for så å utsette det av politiske årsaker. 

Det hele er folkerettslig uangripelig

Som også USAs lovgivning påpeker, er det et selvstendig lands opplagt rett til å selve bestemme hvor hovedstaden skal være. Å nekte Israel den retten er i hvert fall folkerettsstridig.

Problemet ligger ikke i at Jerusalem er Israels hovedstad; striden er om måten Israel har administrert de delene av Jerusalem de inntok i 1967, altså alt utenfor våpenhvilelinjen fra 1949 (den grønne linjen). Dette har fått enorm internasjonal oppmerksomhet, også fra FNs sikkerhetsråd.

Land som har sine ambassader utenfor Jerusalem (oftest i Tel Aviv, for det er det godt og trygt å være) i protest mot at Israel har annektert Øst-Jerusalem og utvidet grensene av byen. 

Denne protesten har åpenbart ikke ført til noe. Israel holder fast på Jerusalem som udelelig hovedstad helt siden 1950. Endringer i byens grenser vil være en innrømmelse som ligger langt inne i fredsforhandlingene.

Ved nærmere ettersyn er det spill for galleriet

Trump gjorde det ettertrykkelig klart at denne kunngjøringen på ingen måte anerkjente Jerusalems nåværende eller fremtidige bygrenser, som - i henhold til alle avtaler - skal bestemmes gjennom en varig fredsavtale.

Dermed blir "anerkjennelsen" i virkeligheten en bekreftelse på det som har vært de facto praksis i minst 20 år, og utenriksminister Rex Tillerson mener det kan ta flere år å faktisk flytte ambassadørens kontor, så er det veldig lite nytt under solen.

Annet enn at det blir støy av det. Og det er kanskje formålet.

Jøder og israelere er ambivalente

På den ene siden er enhver offentlig anerkjennelse av at Jerusalems sentrale plass i jødisk sivilisasjon generelt og for Israel spesielt velkomment, og burde være selvfølgelig. 

På den andre siden er det stor bekymring for vold og uønsket oppmerksomhet. Mange er kritiske til Netanyahus politikk og ønsker ikke at han skal oppmuntres. 

Det er likevel uklokt

Denne kunngjøringen, selv om den viser seg å være uten substans, forbruker politisk kapital. Uten at USA får noe til gjengjeld. Aller helst i arbeidet med å få til en varig fredsløsning mellom partene. Denne sjansen er forspilt. 

Konsekvensene er usikre

Det har vært mange protester mot Trump, men det er ingenting som tyder på at noen har tenkt å hjelpe Abbas på noen måte. Tvert i mot kan denne likegyldigheten svekke håpet hos palestinerne om å presse Israel til innrømmelser gjennom diplomati. Abbas mister troverdighet både internt og ekstern når han svekkes, og det skaper problemer for fredsprosessen, slik den nå er.

Når ting blir ustabile er det også mer sannsynlig når de endres, og det kan både ha positiv og negativ effekt. Om det går galt, vil alle skylde på dem de pleier å skylde på; og om det går bra vil Trump uten tvil ta æren.

Enhver får bestemme hva hun/han vil håpe på. 

Gå til innlegget

Hjem er en retning

Publisert rundt 2 måneder siden - 825 visninger

I DP-leirene etter krigen kom de fleste overlevende jøder til den erkjennelse at det bare var ett sted de og deres etterkommere kunne være trygge.

Tidlig i 1945 tapte Nazi-Tyskland på alle fronter, og det gikk særlig utover fangene som ble holdt bak østfronten. Utmagret, utmattet, mishandlet og alvorlig syke, sovnet de hver natt der de tilfeldigvis var - i leire, i grøfter underveis på dødsmarsjer, i togvogner.

Ettersom allierte styrker kom nærmere, flyktet fangevokterne om natten. Mange fanger døde hver natt, men de som levde lenge nok, våknet en dag og var på sett og vis frigjorte.

Fotfeste

De første døgnene hadde nok med å få fotfeste: finne husly, ordne med mat, begrave de døde, ta seg av de syke.

De allierte, og særlig general Patton, ville at alle skulle repatrieres – tilbake til det stedet de var da krigen begynte, uten unntak.

For mange viste det seg å være umulig. For eksempel var Sovjet-kontrollerte områder og Titos Jugoslavia dødssoner for mange av de «frigitte fangene».

200.000 jøder, en liten andel av en tilintetgjort sivilisasjon, var «displaced persons» (DP) i alliert-okkuperte Tyskland og Østerrike etter krigen.

Pogromen i Kielce

Noen forsøkte å reise til sine tidligere hjem i Øst-Europa, for bare å oppdage at deres eiendommer var blitt stjålet eller ødelagt. Alle illusjoner om gjenreisning av østeuropeisk jødisk liv forsvant etter pogromen i Kielce i Polen i 1946.

De bodde i DP-leire - en blanding av regelrette leire, rekvirerte hoteller, skoler, boligprosjekter og private hjem. De var nedslitte, traumatiserte, ofte deprimerte. Likevel maktet de på noen få år å stifte nye familier, organisere seg, avholde demokratiske valg, fremme krav overfor de allierte myndighetene, bygge skoler, utstede valutaer, utgi yiddish-språklige aviser, og til og med trykke en hel utgave av Talmud.

De var overlevende, ikke lenger ofre.

Ville videre

Men alt det de bygde ønsket de også å forlate. DP-leirene var midlertidige, jødene ville videre. Men hvor?

Fra DP-leirene ble en liten andel igjen i Tyskland for å gjenopprette sine jødiske liv der. Noen fant langt om lenge nye hjem i USA og Canada, og også i Australia og i andre vestlige land.

Men de fleste ville noe annet: Allerede i 1945 ble det gjort undersøkelser blant 19.000 av de overlevende om hvor de ønsket å reise. 18.700 svarte «Palestina» som første valg, de fleste hadde også dette som andre valg. 25 prosent i leiren Fürth skrev «krematorium» som tredje valg.

Strenge kvoter

De britiske mandatmyndighetene i Palestina hadde imidlertid nedlagt strenge innvandringskvoter mot jøder. Slik vokste det frem en motstandsbevegelse, en del av det såkalte Aliyah-Bet, som smuglet DP-er over alpene til Italia, og så på båter til Palestina for å bidra til opprettelsen av – og kampen for – en jødisk stat.

De fleste ble stanset av britiske krigsskip i Middelhavet og internert på Kypros. Til sammen 50.000 jøder kom fra konsentrasjonsleire under nazistene til DP-leire under de allierte, og til britiske fangeleire.

Britiske myndigheter slapp inn bare 1.500 i måneden frem til britene ga opp mandatet. Da kom israelske skip og hentet resten av fangene på Kypros, og da ble også de fleste DP-leirene i Europa tømt.

Israelere i noen timer

Mange av dem som hadde overlevd nazistenes leire, vervet seg til strid da de ankom havnen i Haifa. Noen døde på slagmarken, de var israelere i bare noen timer eller dager. Andre kjempet også i 1956, i 1967, og sågar i 1973.

For jødiske DP-ere var sionisme en frigjøringsbevegelse i den mest fundamentale forstand: De måtte være frie for å overleve, og de måtte overleve for å bli frie.

Gå til innlegget

Når NRK oppsøker forargelse fra du-vet-vel-hvem

Publisert 2 måneder siden - 1029 visninger

Det er mange som kunne ta avstand fra nazistuntet i Trondheim. Hvorfor innhenter NRK bare reaksjoner fra det jødiske samfunnet?

Å lage fest av naziuniformer viser historieløshet så grov at de ansvarlige studentene har bevist at de har misforstått poenget med studiekompetanse.

Hadde det vært mulig for rektorene på de videregående skolene å stryke dem retroaktivt, hadde jeg gått inn for det. Det hadde vært vittig det - å reise tilbake til hjembyen og ta opp igjen historie og samfunnet for å kunne fortsette universitetsstudier. 

Jeg sliter med å komme på en eneste organisasjon i Norge som ville anse noe slikt som innafor. NRKs reportere trengte bare gå ned gangen til sin egen ledelse for å få noen saftige og irrettesettende sitater om dette partyet. 

Så hvorfor henvende NRK seg i første rekke - og så vidt jeg kan se, bare - jødene og be om en reaksjon? Håpet NRK kanskje på at Ervin Kohn sa noe som minnet om krenkelse? 

Påfallende er det da også at alle som også burde ha vist forakt for disse studentene også denne gangen lar jødene ta seg av saken. 

Jeg vil minne alle - ikke minst NRK, som så hjelpsomt leide ut naziuniformene til dette selskapet - om at "aldri igjen" og "solidaritet" også betyr at det jødiske samfunnet skal slippe å stå alene. Neste gang bør NRK motstå tabloidimpulsen og innhente sitater fra noen flere. 

Og det hadde ikke skadet om alle andre organisasjoner som syntes dette gikk over en strek ringte både til NRK og Studentersamfundet i Trondheim for å uttrykke sin avsky.

Gå til innlegget

En faste til vekst

Publisert 3 måneder siden - 658 visninger

Om jeg skal tilbake til Facebook, må jeg finne ut hvordan jeg skal være til mindre besvær og mer til nytte. Både i møtet med meg selv og andre.

Jeg har flyttet omkring mye i mitt liv og har følgelig venner og ­bekjente fra mange steder og mange livs­epoker. Blant mine Facebook-­venner er det folk jeg er oppriktig glad i, folk som gjør meg klokere, folk som utfordrer, og noen som forskrekker og forarger.

Jeg berikes på Facebook av betryggende enighet, irriterende uenighet, og mye nødvendig nyansering.

Innblikk i merkedager

Jeg får innblikk i menneskers liv i viktige øyeblikk. Flere ganger har venner og tidligere ­kollegaers dødsfall vært annonsert på Facebook.

Jeg får vite om inngåtte partnerskap, vielser, nye barn, flytting, nye ­utdannelser, jobber, gledelige ­stunder. Jeg har glede av å se bilder av bord ­dekket til fest, smilende fjes på steder jeg gjerne vil besøke.

Jeg kjenner ofte en impuls til å strekke meg inn i skjermen og gi folk en klem.

Men mange av mine Facebook-­opplevelser sliter på meg. Jeg ­svinger gjerne mellom raseri og avmakt over alle verdens problemer. Jeg får dårlig ­samvittighet over ikke å ta meg mer av venner som sliter med samlivs­problemer, vanskelig økonomi, ­usikkerhet på ­jobben, og sykdommer.

Jeg er skrekkslagen over tanken på alle dem som ikke deler av livet sitt på Facebook, som trekker seg tilbake og lider i stillhet.

Som forvirrer meg

Jeg leser om dagsaktuelle saker som forvirrer meg, men som jeg føler jeg burde vite noe om.

Jeg er stolt over at jeg har Facebook-venner i et stort mangfoldig miljø som belyser ting fra helt forskjellige steder, men jeg drives til vanvidd over konspirasjonsteoriene, slurvete tenking, generalisering og fordommene.

Samtidig som jeg blir stadig mer ­urolig over at jeg kanskje til tider bidrar til nettopp det jeg fortviles over.

Jeg plages over at folk altfor ofte ­kaster verbale håndgranater mot hverandre, godt skjult bak sine egne tastaturer, men jeg må erkjenne at jeg ofte er klar til å kaste mine egne.

Gode miner til slett spill

Det jeg misliker mest hos meg selv, er misunnelsen. Folk skriver og legger ut ting som jeg skulle ønske jeg fikk til, som jeg føler jeg burde ha skrevet hvis jeg bare tok meg tid, var flinkere, grundigere, hadde større engasjement om.

Da gjør jeg gode miner til slett spill og klikker «like», skriver opp­muntrende ord, og håper at det virker over­bevisende.

Så føler jeg meg som et dårlig ­menneske som hverken presterer alt jeg vil eller er storsinnet nok til fullhjertet å applaudere dem som gjør det, og så føler jeg meg falsk som later som jeg gjør det.

Malplasserte følelser

Jeg blir for­bannet over all verdens urett, men føler avmakt over at jeg ikke gjør nok med det. Jeg paralyseres av alt dette. Det blir for mange malplasserte følelser.

Jeg bør jo tilbake. Jeg har fått vite at mine bidrag faktisk verdsettes, og jeg bruker Facebook til å holde orden på arrangementer og forbindelser som er viktige for meg.

Men jeg må bli bedre til å ­filtrere det jeg leser og til å regulere mine ­reaksjoner.

Jeg må ha et klarere formål med det, og bedre kjøreregler for meg selv. Jeg må bli bedre, stadig bedre.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
11 minutter siden / 2433 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
13 minutter siden / 1960 visninger
Hallvard Jørgensen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
20 minutter siden / 1960 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"Evighet"
34 minutter siden / 181 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"Evighet"
rundt 1 time siden / 181 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Kristendommen «over ævne»
rundt 1 time siden / 1960 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Livets to utgangar og Jesu definisjon av fortapinga.
rundt 1 time siden / 844 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"Evighet"
rundt 1 time siden / 181 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
"Evighet"
rundt 1 time siden / 181 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 1 time siden / 2433 visninger
Morten Slmonsen kommenterte på
Den eneste vi skal frykte
rundt 1 time siden / 2433 visninger
Anders Ekström kommenterte på
"Evighet"
rundt 1 time siden / 181 visninger
Les flere