Leif Knutsen

Alder: 56
  RSS

Om Leif

Bedriftsrådgiver og skribent. Kvitrer som @leifern.

Følgere

Nok er nok?

Publisert 9 dager siden - 5413 visninger

Alle er skjønt enige om at funksjonshemmedes rettigheter og behov er viktige greier.

Ofte må jeg forklare andre at jeg har en sønn med tung autisme og alvorlig psykisk utviklingshemming. Han utviklet seg normalt frem til han var omtrent 15 måneder gammel, så gikk det bratt og ukontrollert utfor. Ingen vet hvorfor.

Langt sjeldnere forteller jeg om hvordan det har forandret på mitt liv, fratatt meg valgmuligheter. Og hvordan det har gjort mitt liv tøffere. Og om hvordan det har gjort meg til et dypere, kanskje mer tungsindig, men også mer empatisk og ydmykt menneske. Å være pappa til min sønn ble mitt livsverk.

De siste 16 årene har vår felles tilværelse gått fra katastrofe til krise til omstillinger og nå til en slags stabilitet. Jeg har fått mulighet til å puste roligere. Han greier seg bra, enn så lenge. 

Uforsvarlig nivå

Men jeg våkner fremdeles av mareritt om at han får sykdommer som oppdages sent og som bare kan behandles ved bruk av tvang, makt og mye smerter han bare må tåle og ikke kan forstå. Jeg er redd for at kommune­økonomien en dag skjærer tjenestetilbudet ned til et uforsvarlig nivå. Der han ikke lenger følges opp, men bare blir sittende og se på TV hele dagen.

Alle disse bekymringene er berettigede.

Særlig i valgtider snakkes det fagert om funksjonshemmedes rettigheter og behov, og alle er skjønt enige om at dette er viktige greier. Vi overskylles av gode intensjoner.

Likevel: Min mistanke er at ingen av dem med ansvar for funksjonshemmede­ sover noe bedre av disse fagre, tverr­politiske forsikringene.

For vi har hørt dem før.

Nasjonal forlegenhet

NOU2016:17 («På lik linje») ble av Rettighetsutvalget overlevert regjeringen 3.oktober i fjor og burde satt alle våre politikere – og samfunnet som sådan – i stor forlegenhet.

Utvalgets funn var knusende: Blant ­annet har utviklingshemmede i Norge «økt risiko for å bli utsatt for vold og misbruk», de «har få reelle muligheter til å velge bosted og boform», tjenestene «undergraver mulighetene for privatliv og personvern», de «får ikke opplæring av samme kvalitet som andre elever», «har ikke samme tilgang til forsvarlige helsetjenester som andre», «har ikke et fritidstilbud som er likeverdig med befolkningen for øvrig» og mye mer.

At funksjonshemmedes kår er i det store og hele like fullt er «ålreite», er en kombinasjon av dedikerte ansatte som brenner for sitt ansvar, og lover som setter vage minstekrav. Kommunene skjøtter sitt ansvar på ulikt vis, og de har også et incentiv til ikke å gjøre en altfor imponerende jobb – for da vil naturligvis mange og dyre funksjonshemmede ønske seg dit.

Fem punkter

En rekke tiltak skal til før foreldre som meg kan sove bedre om natten. Her er noen tiltak vi kan begynne å diskutere:

1. Legg ansvaret for funksjonshemmedes kår til staten. Vi har lært det vi kunne av Ansvarsreformen.

2. Etabler statlige sentre for kvalitetsforbedring, innovasjon, og utprøving av tjenester, ordninger og teknologi.

3. Utarbeid en modell som sikrer en viss levestandard for funksjonshemmede, og som beskytter dem mot variasjoner og svingninger i (for eksempel) boutgifter.

4. Opprett et eget ombud for funksjonshemmede, og opprett en egen regelmessig melding om funksjonshemmedes kår i Norge.

5. Innfør særskilte helseordninger for funksjonshemmede som sikrer tilstrekkelige helsetjenester også for dem.

Men antagelig blir det vel med de ­generelle parolene denne gangen også.

Gå til innlegget

Den krenkende nikaben

Publisert rundt 1 måned siden - 556 visninger

Jeg krenkes heller av for mye sømmelighet enn for lite av det.

Leyla Hasic er en strengt prakti­serende muslimsk kvinne. Derfor vil hun kun vise øynene sine utenfor sitt eget hjem. Ansettelsen av henne som kontormedarbeider i ­Islamsk Råd Norge (ansvarlig for IT, ­rutiner, ­såkalte «back office-funksjoner»), avstedkom krigsoverskrifter over en hel nyhetssyklus i slutten av mars og inn i april.

Krenkelse

Er det så viktig hvordan ­ansatte i Islamsk Råd Norge kler seg?

Det ser slik ut. Og det av to årsaker:

1: Nikab krenker veletablerte holdninger i Norge om kvinner.

2: Islamsk Råd Norge synes, blant ­annet ved ansettelsen av Hasic, å forsømme organisasjonens rolle som brobygger mellom muslimske miljøer og det norske samfunnet ellers. I Norge er nikaber nemlig åpenbart fremmedgjørende, ikke brobyggende.

NRK satte slutten av mars ansettelsen i sammenheng med et ønske fra Kulturdepartementet om at Islamsk Råd Norge skulle bli flinkere til å ivareta oppgavene­ som paraplyorganisasjon og fremme samhold blant muslimer og deres til­hørighet til det norske samfunnet. Diverse medier falt naturlig nok for fristelsen å legge frem bilde av et nikabdekket hode – det kunne like gjerne vært en utstillingsdukke – som Islamsk Råds «ansikt utad».

Allmenn sømmelighet

I slike saker spørres det ofte «skal vi godta dette?» og jeg lurer alltid på hva det vil si å ikke godta noe. Hvis vi altså ikke godtar nikab, skal det forbys? I alle, eller visse sammenhenger? Eller betyr det at vi det er sosialt akseptabelt å vise avsky for det? Gjelder dette andre former for overdreven sømmelighet?

Ingen av oss er fremmede for sømmelighet: Vi godtar bunad og bikini, men ikke om hverandre. Vi sover (som regel) i annet tøy enn vi jobber i. Vi kler oss ­annerledes når vi vil forføre noen enn når vi vil ­undervise dem.

Et svik? 

Plagget nikab krenker to normer: Det ene er kvinners rett til å ha og vise sin egen identitet gjennom å vise ­ansiktet sitt, det andre er vår rett til å kjenne hverandre igjen og forstå hverandre ved å se hverandre i ansiktet.

Hadde Hasic bodd i Saudi-Arabia, ville hun blitt påtvunget å skjule sitt ansikt, men her snakkes det om at hun skal tvinges til å vise det. Krenker hun kvinners rett til å vise sitt ansikt ved at hun ønsker å skjule det?

Det å ikke benytte seg av en rettighet er tross alt ikke det samme som å avvise den. Kvinner velger stadig ikke å benytte seg av hardt vunnede rettigheter. Er det et svik mot allmenn stemmerett når noen velger ikke å bruke den? Skal mammapermisjon ikke bare være et privilegium, men en plikt?

Legitimt behov 

At hun skjuler sitt ­ansikt tar rettigheter fra oss andre. Vår hjerne er bygd til å gjenkjenne medmennesker på ansiktet, og vi har i vårt samfunn et legitimt behov for å kjenne hverandre igjen, og også å bli kjent med hverandre. Nikaben fjerner tilgangen til ikke-verbal kommunikasjon.

Når Hasic beskrives som en morsom og livlig personlighet, kan vi ikke se det på ansiktstrekk eller bevegelser i ­armer, skuldre, hode – for alt dette skjules av ­nikaben.

Vi kan forstå når folk med sosial angst, Tourettes, eller skader i ansiktet vil dekke seg til, men vi forstår ikke den tanken at alt kvinnelig er usømmelig å vise.

Vise fingeren. For meg er det slik: Å stille­ med nikab, er å løfte en langfinger­ mot alt vi legger i likestilling. Hvis menn ikke greier å se kvinnelig hud og former, bør det forbli mennenes problem. Jeg krenkes heller av for mye sømmelighet enn for lite av det.

Men hverken jeg eller noen andre har rett til å slippe krenkelse. Avsky er ikke 
en gyldig motivasjon for forbud eller ­påbud.

Først publisert i spalten Overblikk i Vårt Land, 18. april 2017

Gå til innlegget

Reprise om jøders peniser

Publisert 2 måneder siden - 6515 visninger

Debatten om tidlig mannlig omskjæring viser store svakheter ved norsk samfunnsdebatt.

Sosialistisk Venstreparti (SV) ­bestemte i siste liten ikke å ­behandle et forbud mot tidlig, ­såkalt rituell mannlig omskjær­ing, Samtidig er det en mulighet for at for­slaget kommer opp på Venstres landsmøte i neste uke.

Et slikt forbud vil ramme jøder, som har et ufravikelig religiøst påbud om å omskjære guttebarn åtte dager etter de er født (med mindre det er en spesiell ­risiko knyttet til inngrepet). Det rammer også andre grupper, som muslimer og koptiske kristne.

Alle jøder

De som ønsker å forby tidlig mannlig omskjæring, bygger i hovedsak på to argumenter: Det ene er barns rett til å velge sitt eget livssyn, og det andre er at omskjæring er et kirurgisk inngrep som innebærer smerte og risiko for komplikasjoner.

Det er ikke vanskelig å få følelsene i sving om dette: Setninger der ord som små barn, kjønnsorganer, og skarpe kniver forskrekker naturlig nok folk.

Det er ikke noe galt i å stille spørsmål ved etablerte skikker, men den som stiller disse spørsmålene, skylder også å lytte til svarene.

Selv kjenner jeg best den jødiske skikken – som heter brit milah – men prinsippene gjelder også andre grupper. Å forby dette er et svært alvorlig inngrep i jøders rett til å utøve religiøs og kulturell­ praksis.­ Alle jødiske grupper – som ortodokse, konservative, reformerte/liberale, og ­rekonstruksjonister – regner brit milah som en religiøs forpliktelse. Selv jøder som ellers ikke praktiserer noe av sin religion, holder seg til denne skikken. Retten til brit milah regnes som et eksistensielt krav, og historien viser tragiske følger når forbud er forsøkt.

Foreldreansvaret

Forbud mot religiøs og kulturell praksis kan selvfølgelig være nødvendig, men bare hvis det beskytter mot klar og stor skade. Foreldreansvaret er en fundamental del av hele vår sivilisasjon og er nedfelt i loven, barnekonvensjonen, og andre internasjonale traktater. Terskelen er ualminnelig høy for at staten skal overkjøre foreldreansvaret til å oppdra barna i henhold til foreldrenes kultur, livssyn, eller levemåte.

Jødiske gutter og menn opplever ingen ulempe ved å bli eller være omskåret. Det er gjort hundrevis av medisinske studier for å finne ut om inngrepet medfører ­risiko, samt effektene av ikke å ha forhud. Resultatene tyder på at 1) tidlig mannlig omskjæring gjort på kyndig vis i løpet av de første leveukene er trygt, og 2) det er beskjedne, men markante helsefordeler ved å være omskåret. Fordelene er så markante at helsemyndighetene i det landet som har mest erfaring med, og data om, saken (USA), anbefaler foreldre å vurdere omskjæring for helsens skyld.

Fakta

Omskårne menn opplever ingen redusert seksuell funksjon eller nytelse enn uomskårne. Å være omskåret har heller ingen betydning for livssynet man eventuelt måtte velge senere.

Kravet om forbud bygger i alle tilfeller jeg kjenner til på følelser fremfor prinsipper, på synsing fremfor fakta, kombinert med en forbløffende tendens til rasjonalisering: Vi liker det ikke, derfor må det være noe galt med det.

Det betyr intet at mange av verdens fremste nevrologer, urologer, barneleger, etikere, psykologer, smertespesialister, kirurger, psykiatere g nobelprisvinnere, velger å omskjære sine guttebarn tidlig. Enhver aktivist i Norge kan uten forlegenhet – og uten å sette seg inn i verken saken eller de grunnleggende fakta om jødedommen – gå inn for et forbud.

Igjen og igjen må jøder ut i ilden med de samme forklaringene og bekymringene. Så ofte at en av forbudstilhengerne fortalte i en debatt om følgende bekymring: Hvis flere kjente til faktaene i saken, ville flere foreldre faktisk ønske å omskjære sine guttebarn, noe vedkommende ville avverge.

Og slik går dagene i det tolerante, opplyste Norge.

Først publisert i spalten Overblikk i Vårt Land, 21. mars 2017.

Gå til innlegget

Uenige for himmelens skyld

Publisert 3 måneder siden - 706 visninger

Motsetningene mellom oss kommer ofte av at vi vektlegger verdier på ulik måte. Det er vi ikke alltid klar over.

I Talmud (Pirkei Avot) omtales «uenighet for himmelens skyld» (machloket l’shem shemayim) som noe av evig verdi. Slik uenighet forekommer, ifølge­ rabbinerne, når partene krangler fordi de søker sannhet, altså en type konflikt som vi trenger for å beseire våre egne fordommer, forutinntagelser og dogmer. Verden blir bedre av at vi sliter med slik uenighet.

Nyere forskning i nevrologi gir rabbinerne rett. En bok utgitt av professor i moralpsykologi, Jonathan Haidt, i 2012 – Righteous Minds – har fått ny aktualitet i disse tider med alternative fakta og falske nyheter.

Vår reaksjon på inngrep i våre verdisystemer er spontane og bygger mer på intuisjon enn fornuft, selv om vi gjerne tror at vi (i motsetning til alle andre) kun styres av godt begrunnet rettskaffenhet. Haidt beskriver det slik: Vår moralske dømmekraft består både av en elefant som opererer intuitivt, og en rytter som er rasjonell. Rytteren forsøker å påvirke, men det er elefanten som bestemmer.

Universelt

Haidt viser at et begrenset antall verdier – han anslår dem til seks – er fundamentale i alle menneskelige sivilisasjoner fordi de har vært viktige for stammens overlevelse i førhistorisk tid. Men at det er forskjell på hvordan dagens «stammer» vurderer disse mot hverandre.

Noen steder i India er det tabu for en enke å spise fisk, det er å krenke minnet etter hennes avdøde mann. Vi reagerer med avsky over at en familie spiser sin egen hund til middag, men hva er det vi krenkes av?

Verdifundamentene Haidt har påvist er:

1. Omsorg/ (i motsetning til) skade – at vi lar oss styre av empati og nødvendig­heten av å beskytte de som er sårbare. Tabloidoverskrifter om unødig lidelse vekker denne verdien i oss.

2. Rettferdighet/fusk – at det skal være samsvar mellom det den enkelte bidrar og det han/hun høster. Vekkes gjerne av tabloidoverskrifter om NAV-svindel, og Therese Johaug.

3. Lojalitet/svik – at vi skylder gruppene vi tilhører å støtte dem når det gjelder. Kan for eksempel være årsak til alle bøkene om landssvikere under krigen.

4. Autoritet/undergraving – at vi innretter oss etter etablerte tradisjoner og myndigheter, og bevarer dem. Vår oppslutning om monarkiet illustrerer dette.

5. Renhet/forringelse – at visse ting ­fyller oss med avsky. Motviljen mot hijab, hundekjøtt, eller ikke-økologisk mat, er eksempler på behovet for å bevare renhet.

6. Frihet/undertrykkelse – at individet skal beskyttes mot makt som griper inn i handlefriheten, for eksempel gjennom hersketeknikker, regler for antrekk, eller restriktiv alkoholpolitikk.

Disse verdifundamentene er allmenngyldige, men ulike grupper vektlegger dem forskjellig og synes gjerne at akkurat deres sammensetning er moralsk uangripelig og rasjonell.

Forståelse 

Særlig påpeker Haidt at politisk «liberale» i (for eksempel) USA verdsetter omsorg/skade høyest, med støtte fra rettferdighet/fusk og frihet/­undertrykkelse; mens «konservative» verdsetter alle seks omtrent likt. Konservative vil derfor beskylde liberale for å krenke verdier som lojalitet (til for eksempel en etnisk eller sosial gruppe) eller autoritet (til lovlig valgte myndigheter).

Dette rammeverket er anvendelig i tilsynelatende umulige motsetninger om for eksempel: Abort, dødsstraff, kunstig ­befruktning, eller ekteskap mellom personer av samme kjønn, også kanskje i diskusjon om Therese Johaug, ulve­bestand, ­integrering, GMO, kunstig befruktning, med mer.

Uenighet for himmelens skyld er – ­mener jeg – uenighet basert på åpenhet om hvilke moralske fundamenter som avveies der vi setter oss inn motpartens prioriteter. Talmud – som forøvrig betyr studier – er en nedtegnelse om uenighet, som ikke rent sjeldent konkluderer med at to ulike og (tilsynelatende) helt motstridende meninger er riktige.

Sannheten ligger i uenigheten og ikke i konklusjonen; det ligger hellighet i å lære gjennom å forstå motparten.

Gå til innlegget

«Jøden Kushner»

Publisert 4 måneder siden - 1708 visninger

Hvor går skillet mellom antisemittisme og kritikk av politikken til staten Israel?

Trumps svigersønn og påtroppende rådigver, Jared Kushner, er eiendomsutvikler, advokat, økonom, trebarnsfar og fra New Jersey. Det er ingen hemmelighet at han også er jøde, men i hvilke sammenhenger er akkurat det jødiske et vesentlig moment?

Jeg spør fordi Aftenposten 12. januar sier dette i en artikkel om Kushner:

«... jøden Kushner skal ha presset på for å få David M. Friedman som ny ambassadør i Israel. Den påtroppende ambassa­døren regnes som veldig Israel-vennlig og er en erklært motstander av tostatsløsning med Palestina. (Min uthevelse.)

Hvordan kan hans jødiskhet forklare noe som helst om valget av konkursadvokaten David Friedman som ny ambassa­dør i Israel?

Et premiss

Uansett hva Aftenposten mente å gjøre, har de i denne setningen skapt et inntrykk av at forklaringen for Kushners kampanje på vegne av den haukete Friedman, med sine outrerte meninger, ligger i at Kushner nettopp er jøde.

Det underliggende premiss er at jøder er, fordi de er jøder, tilbøyelige til å gå hardt inn for en viss type amerikanske ambassadører (erklærte motstandere av tostatsløsningen). Et uvitende, fordomsfullt, og fordomsfremmende premiss.

Den nye ambassadøren til Israel, ­David M. Friedman, har skrevet mange hårreisende ting, men han er ikke motstander av tostatsløsning; han mener at en ­tostatsløsning er uaktuell fordi palestinerne 
ikke godtar betingelsene som gjør det mulig.

Meningsmålinger tyder forresten på at noe sånt som 80 prosent av amerikanske jøder (og nesten 70 prosent av israelske jøder) støtter en tostatsløsning. Ikke uventet har nominasjonen av Friedman skapt alt fra forferdelse på venstresiden og i sentrum, til blandete følelser på høyre­siden – i både jødiske og ikke-jødiske organisasjoner.

Mulige svar

Aftenpostens (bort)forklaring mangler i skrivende stund, men erfaringen tilsier at de kommer med en eller flere av følgende:

Jammen, stemmer det ikke at Kushner er jøde? (Underforstått: Du tok oss ikke i noen feil, som om opplysninger legges frem i tilfeldig rekkefølge)

OK, vi forstår at utrykket jøden den ­eller den vekker ekle assosiasjoner, men det var ikke vondt ment, selvfølgelig. (Vi er uskyldige fordi vi har bare gode intensjoner.)

Ved ettertanke ser vi at det var en uheldig formulering, og vi er lei oss hvis noen tok det ille opp. (Dere er jo litt hårsåre, da.)

Det siste... 

Nylig avga en domstol i byen Wuppertal, i den tyske delstaten Nordrhein Westfalen, en dom om at en brannbombe i 2014 mot en synagoge, ikke var å anse som antisemittisk, fordi gjerningsmennene syntes motiverte av Israel-hat heller enn jødehat.

Her så altså domstolen vekk fra åpenbare fakta og valgte heller å tro de tiltaltes bedyrelser om at jødehat var det siste som kunne falle dem inn.

Medlemmene i synagogen er på sin side vettskremte, ikke bare av angrepet men over likegyldigheten rundt dem. Nå har de fått norske tilstander rundt synagogen sin, med barrierer og politipatruljering.

Disse sakene – og en rekke andre – har til felles at de godtar at det jødiske brukes som en målskive for reelle og innbilte forestillinger om Israel.

Viljen mangler

Aftenposten, blant mange toneangivende norske redaksjoner, ynder å erklære på lederplass sin ­absolutte og prinsippfaste opposisjon mot alle tilløp til jødehat, men det som mangler er viljen – eller kanskje det moralske motet – til å diskutere skillet mellom de ytringene som fremmer antisemittisme og de som kun er kritiske til Israels politikk.

Resultatet av denne moralske og intellektuelle unnfallenheten er en reell skade: De som vil angripe jødiske mål får godkjent et beleilig og politisk akseptabelt påskudd; og de som vil forklare det de misliker av israelsk politikk med at det er noe jødisk, får aksept for det.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Du er nok verre enn meg
av
Kristin Berg
rundt 10 timer siden / 146 visninger
0 kommentarer
Det hvilende hjerte
av
Siri Fuglem Berg
rundt 14 timer siden / 989 visninger
0 kommentarer
Direkte lykke
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 14 timer siden / 220 visninger
1 kommentarer
Viktig program om Jan Hanvold
av
Vårt Land
rundt 20 timer siden / 1494 visninger
6 kommentarer
Oslo, min hovedstad
av
Per Bjørnar Grande
rundt 23 timer siden / 115 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Rune Tveit kommenterte på
Omskjæring og antisemittisme
rundt 1 time siden / 138 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Udiskutabelt?
rundt 3 timer siden / 727 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 3 timer siden / 1545 visninger
Roald Øye kommenterte på
Bennetts realistiske plan.
rundt 3 timer siden / 118 visninger
Dan Lyngmyr kommenterte på
Omskjæring og antisemittisme
rundt 5 timer siden / 138 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 5 timer siden / 1545 visninger
Stefan Bonkowski kommenterte på
Udiskutabelt?
rundt 5 timer siden / 727 visninger
Håvard Nyhus kommenterte på
Kunsten å overse det ubehagelige
rundt 5 timer siden / 3810 visninger
Eirik A. Steenhoff kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 6 timer siden / 1545 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 6 timer siden / 1545 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Teologisk nonsens
rundt 6 timer siden / 1545 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Skam
rundt 6 timer siden / 10708 visninger
Les flere