Leif Knutsen

Alder: 58
  RSS

Om Leif

Bedriftsrådgiver og skribent. Kvitrer som @leifern.

Følgere

Nei, Hanukkah er ikke "jødisk jul"

Publisert rundt 2 måneder siden

På denne tiden av året blir det ofte - og feilaktig - sagt at den mindre jødiske høytiden Chanukah tilsvarer jul. Likhetene er knapt nok overfladiske. Likevel er bakgrunnen for den jødiske høytiden stadig mer aktuell.

Vi blir ikke en gang enige om hvordan det staves med latinske bokstaver: begynner det med "ch" eller "h" eller kanskje "kh"? Skal det være en eller to k'er midt i ordet? Er det noe vits i å ha med "h'en" helt til slutt? Det er til og med variasjon i den hebraiske stavemåten, men vi satser friskt i dag på חנוכה‎, som jeg transkriberer som hanukkah for anledningen. (Se for øvrig DMTs utmerkede forklaring)

Det er en høytid – av de mindre i den hebraiske kalenderen – for å minnes en godt dokumentert historisk begivenhet: i 167 f.v.t. der en vedvarende konflikt mellom hellenister og tradisjonister eskalerte dit hen at Antiokus IV forbød sentrale jødiske skikker, innsatte en statue av Zevs i tempelet, og ofret svin der. Et medlem av prestestammen, Matityahu, ble så opprørt at han tok livet av en jøde som tilbød seg å gjennomføre offeret til Zevs, og så også tjenestemannen som hadde beordret det. Krig brøt ut og Matityahu døde kort etter. Hans sønn Yehuda tok over, og slik ble makabeerne til. Makabeerne vant krigen og det selevkidiske riket tillot begrenset jødisk selvråderett, og da spesielt over jødiske religiøse skikker. Da makabeerne gjeninnviet tempelet, varte det lille de hadde av egnet (kosher) olivenolje i hele åtte dager, lenge nok til at de fikk laget mer. Dette er i ettertid betegnet som et tegn fra oven, og derfor tennes åtte lys til hanukkah.

Så begynner uenighetene.

Det er mange å velge av, men den som kanskje er mest relevant er denne: hvor mye skal en minoritet (som jødene i Judea) innrette seg etter kulturelle normer til den herskende majoritet (det selevkidiske riket med sete i Antioka)? Hva skal være universelt i et samfunn og hva skal være undergrupper få råde over selv.

En svært skarp polemikk ble publisert i Slate fra den svært skriveføre (og nå avdøde) sinna-ateisten Christopher Hitchens. Rabbineren James Ponet problematiserer også det hele (på en mer konstruktiv måte) også i Slate og på NPR On the Media.

Ponet vektlegger at den makabeiske krigen også var en borgerkrig, den satte "helleniserte" jøder mot makabeerne, og det ble blodig. Han stiller spørsmålet: var det nødvendig å være så militant, så uforsonlig, så fanatisk, som de historiske makabeerne var? Hvor mye selvråderett var nødvendig for at jødene skulle få beholde sin egenart?

De historiske kildene forteller ikke nok til at Ponet egentlig kan si noe med sikkerhet. På den tiden var det bare pragmatisk maktpolitikk som gjaldt, ispedd småligheter fra uegnede herskere. 

Dette er en motsetning som lenge har gjort seg gjelden også i Norge: høvdinger og småkonger mot det norske riket; kristendommen først som mindretallsreligion og etter hvert som dominerende; norsk egenart mot nordisk enhet; de såkalte "dissenter" religionene som kunne tåles og måtte etter hvert aksepteres som likeverdige. Og i våre dager med at vi har et stadig større mangfold etniske og religiøse minoriteter med skikker og oppfatninger som harmoniserer i varierende grad med de mest utbredte normene i samfunnet.

Hitchens får seg på forunderlig vis til å karakterisere hellenistisk kultur som høyverdig og jødisk kultur som bakstreversk i sin fremstilling, altså at det universale på et vis var overlegent det etniske. Men så enkelt er det ikke, og vi lever i dag i godt opplyste samfunn som nyter godt av arven fra begge. 

I sitt intervju formidler Ponet den tanken at vi kan ha mange tanker i hodet samtidig, at det i hver av oss finnes impulser til å beskytte stammen, men også til å slutte oss til et større fellesskap. 

Begge gir nok å diskutere rundt et middagsbord om det blir kjedelig.

Men jeg sitter likevel igjen med at det var to begivenheter som var avgjørende for denne historien:

Først, at Antiokus IV ønsket å gjøre slutt på motsetningene ved å legge ned motparten, altså ved å forby avgjørende deler av jødedommen og desekrere tempelet. Om Antiokus hadde latt konflikten gå sin gang, ville det ikke eskalert, i hvert fall ikke så fort. 

For det andre, at Matityahu gikk til det drastiske skritt å myrde dem som gjennomføre Antiokus hadde befalt. Da var det ingen vei tilbake, og historikere trekker en linje mellom dette opprøret og ødeleggelsen av Jerusalem over 200 år senere.

Slik jeg ser det, gjorde Antiokus en åpenbar feil, i det han undervurderte jødenes vilje om å beholde sin egenart. Å regjere over mangfold innebærer stor toleranse for mangfoldet og en varsom tilnærming til konfliktene.

Matityahu startet en krig. Den førte frem, i hvert fall på kort sikt, men det kostet menneskeliv og satte i sving mekanismer som ble svært problematiske på sikt. 

Det vi feirer er imidlertid ikke en militær seier, men det svært så fredelige etterspillet: oppgaven å gjeninnvie det ødelagte, gjøre igjen hellig det som var vanæret. Det dreier seg om noe så enkelt og vakkert som olivenolje; som lager et beskjedent lys. Et håp om at det fikk brenne uforstyrret videre.

Gå til innlegget

Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av

Publisert rundt 2 måneder siden

Ari Behn omtales på en helt annen måte nå enn da han levde. Jeg håper vi tar en runde med oss selv og blir bedre kritikere fremover. Det kan være han hadde nølt med å ta livet sitt om han visste alt det gode som folk holdt tilbake.

I de få døgn som er gått siden vi fikk vite at Ari Behn tok sitt eget liv, har media blitt overfylt av lovord for ham: den banebrytende, skapende, elskelige og elskende Ari Behn, en tragisk misforstått skikkelse som vil bli dypt savnet av sine nærmeste, sin krets og hele landet. Lommedalen og Slottsplassen fylles av folk som ønsker å uttrykke sin medfølelse.

Jeg tviler på at Behn ville kjent igjen denne omtalen, for han ble omtalt på en ganske annen måte da han var i live. Det er mulig at folk mente da alt de sier nå, men det kom sjeldent frem.

Spørsmålet er ikke hvem Ari Behn egentlig var, men hvordan journalister, redaktører og andre som lett tiltrekker seg oppmerksomhet omtalte ham da han levde og fikk høre det. Jeg har i hvert fall ikke vanskeligheter med å forestille meg en skikkelse som ble sittende alene og isolert opp i lia i Lommedalen første juledag.

Det er umulig å vite, naturligvis, men man kan undre seg: om Behn hadde fått vite at så mange egentlig synes han var en så bra kar, hadde han da nølt før han tok livet av seg? 

Behn er død, hans nærmeste går en utrolig vanskelig tid i møte (jeg vet det av førstehåndserfaring) som kan ta lang tid. Jeg håper at så mange som mulig stiller opp og hjelper dem gjennom det. 

Men jeg håper at mange av dem som følte motvilje mot ham, uttrykte det, gjorde ham til en målskive, tar en runde med seg selv og behandler andre bedre i fremtiden, selv om de står lagelig til for hugg. 

Det er lettvint men feigt å slenge dritt om folk som våger seg utpå. Kritikk bør være oppbyggelig om den skal ha noe for seg. 

Gå til innlegget

Hvem har mer rett, ble jeg spurt

Publisert rundt 1 år siden

Om jøder eller palestinere har mer rett til omstridte områder, er egentlig ikke et nyttig spørsmål. Men mindre du vil sette deg inn i den andres side av saken.

Forleden ble jeg spurt hvem jeg mente hadde mer rett til det omstridte landet: jødene eller palestinerne? Det lå ikke til rette for en lengre diskusjon, så jeg nøyde meg med å si at det er feil spørsmål.

I hvert fall hvis man er opptatt av å få til fred. 

Hvis man derimot vil ha en krangel for krangelens skyld, så er det sikkert et morsomt spørsmål å diskutere. Det er slikt som egner seg godt til underholdende munnhuggeri, nettopp fordi ytterpunktene aldri kommer til å enes om de mest grunnleggende premissene for en slik diskusjon. Det avgjøres heller ikke av paroler som "begge parter har like mye rett" eller "det begås feil fra begge sider," eller lignende. 

I det hele tatt: om en forsamling debattanter i Norge skulle bli enige om dette spørsmålet, ville ikke det påvirket en eneste israeler eller palestiner. 

Det er for all del nyttig å studere historien, og da helst med en aktiv innsats for å unngå bekreftelsesfellene som dukker opp i seg selv og kildene. Jeg har i lang tid anbefalt engasjerte folk å ta et tilfeldig valgt spørsmål i historien og lese minst fem forskjellige kilder, med forskjellige perspektiver, om det hele - for så å se om det kanskje ikke var så enkelt som det først så ut. 

Det er ikke det at de ulike narrativene (og det er mange flere enn to) kan erklæres som like legitime; poenget er at de er like virkelige for dem det gjelder. Og jo mer polarisert debatten er, jo mindre forsonlig dialogen er, jo mer forsterkes den virkelighetsoppfatningen den enkelte bærer med seg. 

Men hvis folk er interesserte i rett mot rett, eller urett mot urett, kan det være en fordel å bytte side i diskusjonen. Hvis man vil ha en lærerik debatt, slå mynt og krone om siden man skal ta, og bruk tid til å lære hva siden mener.

Gå til innlegget

Michelets bok omhandler viktige emner, og nettopp derfor er faglig belagt kritikk helt nødvendig.

Det er to årsaker til at god og troverdig historieformidling om Holocaust er viktig:

- Fordi vi må forstå vår egen historie for å unngå å gjøre de samme feilene

- Fordi forsøkene på å forfalske historien - å benekte at Holocaust fant sted - tiltar i styrke ettersom tidsvitnene dør, og da må bevisene være ubestridelige

Som mange andre samfunnsvitenskapelige fag, blir historie til tider kritisert for å være "uvitenskapelig" - man kan tross alt ikke eksperimentere med fortiden - og derfor har profesjonelle historikere en tendens til å være besatte av presisjon og nyanse. Presisjon går ut på at de er ytterst forsiktige med å skille mellom fakta og fortolkning; og de våger seg kun ut på årsakssammenhenger når de kan nyansere sine forklaringer. Vi kan for eksempel anta at Versaille-traktaten bidro til nazistenes fremvekst i Tyskland, men det er for drøyt å påstå at det var den eneste årsaken.

Michelets bøker har ikke vært så banebrytende som forlaget hennes vil ha det til. Såvidt jeg vet, kom den første norskspråklige boken (Falskmyntner i Sachsenhausen) om emnet ut i 1949, skrevet av Moritz Nachtstern, og en rekke bøker har kommet ut i mellomtiden, også av tidligere ikke-jødiske motstandsfolk (Kristian Ottosen/I Slik en Natt og Ragnar Ulstein/Jødar på Flukt). Vesentlige bidrag har det også vært fra Oscar Mendelsohn, gjennom arbeidet i restitusjonssaken, og fra bl.a. Espen Søbye,  Bjørn Westlie, m.fl. Gjennom opprettelsen av både Jødisk Museum i Oslo og HL-senteret er det også blitt forskningsmiljøer om dette emnet, hvor bl.a. Mats Tangestuen har forsket og skrevet. Det er så mange som har bidratt til kunnskap om dette at det vil bli en lang liste.

Den foreløpige kulminasjon av dette arbeidet er Bjarte Brulands verk Holocaust i Norge. Jeg skriver "foreløpig" fordi jeg ikke tror historien er ferdigskrevet.

Enkelte deler av historien er veletablert - forhåpentligvis ubestridelig - som at nazistenes folkemord av jøder også innbefattet Norge; at norske medløpere var avgjørende for at så mange jøder ble bortført og myrdet; at rettsoppgjøret mot gjerningsmennene for akkurat denne forbrytelsen var ufullstendig; og at restitusjonen av tapte eiendeler etter krigen var ufullstendig. Det er også veletablert at mange ikke-jødiske nordmenn utviste stort mot på vegne av sine jødiske landsmenn og medmennesker, og at katastrofen ville vært langt verre om de ikke hadde gjort det.

Det er helt legitimt å stille spørsmål om det ble gjort nok for å redde jødene, men det svarene er langt fra tabloide. Selv om alle visste - eller burde ha visst - at nazistene 1) ville jødene vondt, og 2) ikke skydde noen midler, så er det uklart hva ulike personer kunne - eller ville - konkludere til enhver tid. Det er også uklart hvor stort handlingsrom de hadde. 

Dette er helt vesentlig av begge årsakene jeg innledet med. Hvis vi med historisk tyngde skal si at noen bærer skyld for mordene fordi de unnlot å handle, må det sterke fakta til. 

Men enda viktigere, hvis vi skal lære av dette, må vi forstå hva det vil si å ta beslutninger under usikkerhet, frykt, og store begrensninger. Vi må kjenne på den tvilen, de bekymringene, og de kostnadene folk sto overfor som hadde muligheten til å hjelpe. 

Dette skjer ikke hvis vi nærer forestillingen om at motstandsledere - eller andre - hadde valget mellom godt og vondt. For å leve oss inn i deres situasjon, må vi forstå hva som gjorde den vanskelig; hvorfor det den gangen fremsto som riktigere å gjøre A enn B.

Med andre ord må vi trene våre moralske muskler ved å forestille oss hva det vil si å gjøre det rette, selv om det var usikkert, farlig, krevende, kanskje sågar håpløst.

Jeg vil tro at hvis vi gjorde en spørreundersøkelse blant nordmenn i alle aldre og spurte hvor mange som ville vært aktive i norsk motstandsbevegelse, så ville en stor andel svare "selvfølgelig", selv om vi vet at det var bare de færreste som gjorde det. 

Den som leser dette: forestill deg at du stikker innom en bensinstasjon i kveld og blir møtt av en familie som spør pent om du ikke kan kjøre dem til Sverige, med en gang. Altså nå i 2018, hvor grensen ikke en gang er bevoktet. Hadde du en gang spurt hvorfor? 

Som alle andre vitenskapsfolk må historikere ønske kritikk og korreksjoner velkommen: deres anliggende er å dokumentere fortiden på så sannferdig måte som mulig. Jeg vil anta at Bjarte Bruland, som alle andre historieforfattere, kom på andre ting han gjerne skulle hatt med, presisjoner han gjerne skulle ha gjort, bare en time etter hans manus gikk til trykk. Uenighet i historiefaget er helt avgjørende, nettopp fordi historiske begivenheter passer inn i flere ulike narrativer. 

Men det finnes feil, og så finnes det feil. Hvis man benytter seg av kunnskap som andre historikere har funnet frem til, henviser man til dem - både for å beskytte deres levebrød og for å beskytte ditt eget arbeid. Hvis du siterer, må sitatet ivareta hele meningen. 

Videre skal man ha godt belegg for konklusjoner - premissene skal være godt spikret, logiske sammenhenger åpenbare, og tvilen skal være tydelig. Historikere har ikke skjønnlitterær eller polemisk tillatelse til å antyde; de skal være eksplisitte. Hvis det er noe vi lurer på, så er det fordi det faktisk er usikkert. Hvis vi som lesere er overbeviste, så skal det være etterrettelig. 

Så tilbake til Michelet: Jeg håper at hennes nyeste bok tilfører ny kunnskap om motstandsbevegelsens rolle i forløpet i Norges Holocaust. Jeg mistenker at det er stort og sammensatt og tildels ubehagelig bilde. 

Og det er nettopp derfor at arbeidet hennes skal ha grundig og saklig kritikk. Unøyaktigheter i fakta, ubelagte konklusjoner, unyanserte påstander skal påvises og diskuteres. Hvis formålet med boken er å øke folks bevissthet om denne delen av vår historie, er det helt nødvendig.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
19 dager siden / 2043 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1759 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
16 dager siden / 1747 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
4 dager siden / 1087 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
9 dager siden / 1083 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
13 dager siden / 892 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
24 dager siden / 890 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere