Leif Knutsen

Alder: 57
  RSS

Om Leif

Bedriftsrådgiver og skribent. Kvitrer som @leifern.

Følgere

Å lytte til innvendingene mot årets Operasjon Dagsverk

Publisert 9 dager siden - 565 visninger

De siste dagers saker om OD i Vårt Land illustrerer at det jødiske samfunn i Norge ikke blir tatt alvorlig.

Det jødiske samfunnet i Norge har lært seg å være ytterst forsiktig med å uttale seg om kontroversielle saker, og særlig når det er snakk om Israel. På Vårt Lands sider får vi se hvorfor det er behov for slik varsomhet. 

Selv om DMTs uttalelser om denne saken konsekvent har presisert dette poenget, synes det nødvendig å gjenta det: det er ingen innvendinger mot selve formålet (å hjelpe vanskeligstilt palestinsk ungdom), men mot organisasjonene som skal formidle denne støtten; ettersom disse i ulike sammenhenger har fremmet synspunkter som ikke bare er kritiske til Israel men også jødefiendtlige. 

Reaksjonene fra OD-talsfolk vitner ikke om velvilje:

- Biskop Kari Veiteberg har enten ikke fått med seg eller ser helt bort fra disse innvendingene.

- Leder i Mellomkirkelig Råd, Berit Hagen Agøy, forteller at hun rett og slett ikke forstår dem, uten at hun går nærmere inn på hva hun ikke forstår. (Påfallende er det at hun er innstilt på å tro det absolutt beste om KFUK/KFUM men kategorisk avviser alt MIFF har å komme med.)

- Professor Hilde Henriksen Waage konkluderer med at DMTs standpunkt i denne saken utgjør støtte til Israels politikk (enda DMT overhodet ikke uttaler seg om dette)

Alle disse reaksjonene er gode eksempler på hersketeknikk: de forsøker å diktere premissene for diskusjonen ("hvis du er kritisk mot akkurat denne kampanjen, er du mot støtte til palestinsk ungdom"), ser helt bort fra DMTs faktiske argumenter, og uttrykker vantro over at det i det hele tatt kom innvendinger. Underforstått: jøder bør ikke regne med å bli hørt om de avviker fra normen disse lederne mener er passende for dem.

Gå til innlegget

Vi vet allerede at Finn Graffs strek ikke viker for billige, sjofle, platte virkemidler; men hvor er alle de som sier de vil ta den harde kampen mot antisemittisme?

Finn Graffs karikatur av Netanyahu som nazistSelv om et bilde er verdt tusen ord, har karikaturtegnere en vanskelig oppgave - å belyse sammensatte, omstridte, og følelsesbelastede problemstillinger visuelt, på en treffende og tankevekkende måte er ikke lett. Som med all annen satire, sitter ofte saken best på spissen, og det kan forekomme sleivspark.

Men noen ganger blir latskapen så tydelig at det bikker over i inkompetanse, i håndverk så dårlig at ingen burde være bekjent av det.

Det er så enkelt som dette: hvis du skal gjøre en ekstrem sammenligning, så må du ha bunnsolid belegg for det. Ellers blir det billig, platt, enkelt, slurvete, pinlig for publikum.

Det er vanskelig å tenke seg et billigere knep enn å gjøre jøder til nazister. Det går an å forstå at det fristende å gjøre det, fordi man vet at det er så krenkende. Jøder blir krenka, og så kan man unnskylde seg med at de tar seg selv for alvorlig, de forstår ikke humor, de lar sin egen (over) følsomhet stå i veien for å forstå et poeng. Det er dem det er noe galt med. Akkurat som Erna burde finne seg i å få sin kroppsform karikert, skal jødene finne seg i å bli fremstilt som nazister.

Det er selvfølgelig en hersketeknikk, og en som oser av uvitenhet, moralsk likegyldighet, og rasisme. For du kan være sikker på at de som beskyldes for antisemittisme blir indignerte over en slik beskyldning. Det er ikke *de* som er frådende nazister, men andre.

Dette er ikke første gang Finn Graff har besudlet sin karriere, sitt fag, og sin avis ved å innlate seg på en så kjapp sammenligning. Han vet utmerket godt at knepet er billig, uverdig selv for en amatør i faget, og at det er å fremme antisemittisme. Men han gjorde det likevel, og Dagbladets redaktør valgte å trykke det.

Og Smilden, som mener han er det rake motsatte av en antisemitt, synes det var helt greit å trykke saken sin under den.

Og svært få av dem som holder festtaler mot antisemittisme synes det var verdt å protestere, eller en gang bemerke.

Neste gang noen noen skal på banen og gjøre det ettertrykkelig klart at de er mot antisemittisme, i en artikkel, eller ved en markering, e.l., håper jeg de blir møtt med denne karikaturen og spurt om de vil fordømme den i offentlig rom.

Gå til innlegget

Dette var en aksjon med helt forutsigbart utfall. Hva utrettet den for Gazas befolkning?

Det er ingen tvil om at befolkningen på Gaza trenger og fortjener bedre kår - selv om forholdene ikke er nært så elendige som (for eksempel) syriske flyktninger, er barnedødelighet høy, fattigdom utbredt, og borgerrettigheter elendige. Befolkningen har siden 2005 vært utsatte for politisk vold innenfra, gjentatte væpnede konflikter med Israel, marin blokade, og varierende grad restriksjoner på inn- og utførsel av varer og mennesker over landegrensene. For tiden er grensen med Egypt totalt forseglet, og Israel begrenser hva som kan importeres ved to overganger de holder åpne.

Resultatet er at Gaza er helt avhengig av økonomisk støtte fra omverdenen for å greie seg - utvikling i både samfunn og økonomi er kraftig hemmet av alt dette.

På hvilken måte bidrar Kårsteins aksjon til å hjelpe?

Aksjonen ser ut til å ha hatt flere formål:

- Å levere forsyninger, blant annet en fiskebåt, til innbyggerne på Gaza. “Forsyningene” her dreier seg om medisinsk utstyr som det ikke er restriksjoner på - den israelske ambassaden sier at dette ble kjøpt ved europeiske havner underveis fra Oslo og dreier seg om bandasjer, m.m. Fiskebåten er registrert i Norge, og jeg er ikke kjent med hvordan aktivistene ville sørge for eierskifte, altså gjennom hvilken mekanisme og til hvem. Etter alt å dømme har Israel allerede levert forsyninger til Gaza, og trolig er båten beslaglagt og skal selges, slik at salgsinntektene går til terrorofre i Israel.

- Å bryte (sjø)blokaden. Dette var et helt urealistisk mål, og det må de ha visst. Israel har gjort det ettertrykkelig klart at all innførsel av varer til Gaza må gjennom godkjente overganger, og Egypt tillater ingen forbindelse.

- Å få mer oppmerksomhet på situasjonen for sivilbefolkningen på Gaza. Hvis man sammenligner (for eksempel) oppmerksomheten som krisen for syriske flyktninger og blokaden, er det tydelig at situasjonen i Gaza allerede får forholdsvis mye oppmerksomhet.

- Å få den norske regjeringen (ved UD) til å sette press på Israel ved at norske statsborgere trenger konsulær bistand. Her har UD vært temmelig avmålt - de har stilt spørsmål til den israelske regjeringen de allerede har svar på, og de har besøkt norske aktivister som sitter i varetekt i israelske fengsler. Det er kommet beskyldninger om overdreven vold fra israelerne, som på sin side sier det ble brukt maktmidler i samsvar med situasjonen. Jeg tror alle forstår at konfrontasjoner som disse preges av usikkerhet og spenning, og det er nettopp derfor UD advarer på det sterkeste mot slike aksjoner.

- Å skape interesse og medhold på venstresiden i norsk politikk generelt og fagbevegelsen spesielt, og her ser det ut til at aksjonen har lykkes ganske bra.

Når aktivistene kunne være så sikre på at deres handlemåte ville føre til konfrontasjon med israelsk marine, er det grunn til å undres over hva det egentlige formålet var. Motivet bærer preg av en typisk ikkevolds-aksjon; men det er noen vesentlige forskjeller.

Det var absolutt ingen grunn til at den israelske marinen ville slippe dem gjennom. De kunne umulig tro at aksjonen ville bryte noen blokade.
De seilte inn i en konfrontasjon, en aktiv handling. Her er det verdt å merke seg at den israelske marinen ikke hadde noen måte å vite hva som var ombord på skipet. Etter alt å dømme fikk mannskapet mange advarsler om å snu, med klar beskjed om konsekvensene ved å ikke gjøre det.

Straks konfrontasjonen var et faktum, var det ikke mange alternativer. Ved å nekte å snu før de ble bordet, kunne ikke aktivistene regne med noe annet enn at de ble tatt i varetekt og skipet beslaglagt, Den israelske marinen ville ikke la seg overbevise om å endre noe som helst, for den marine blokaden er en politisk beslutning.

Det er derfor grunn til å anta at konfrontasjonen var selve formålet, og da blir det enda vanskeligere å forstå at dette skulle hjelpe folk i Gaza eller fremme fred.

Noen problemstillinger å følge med på fremover:

- Hva skjedde med skipet og forsyningene? Hvem kom de til gode?

- Hvor utfyllende forklaring får vi på møtet mellom aktivistene og israelske marinesoldater til sjøs? Når hele aksjonen var ment for å få istand en konfrontasjon, er det åpenbart at aktivistene aksjonerte mot det israelske militæret.

- Hva er den rettslige prosessen for aktivistene som ble satt i varetekt i Israel, frem til deportasjon? Her er det verdt å ha i bakhodet at de kunne ha blitt siktet i Israel og fengslet der til rettssak og eventuell soning. Arrestasjon, varetekt, og deportasjon (forutsatt at de ble behandlet ordentlig, hadde tilgang på advokathjelp og konsulære tjenester, osv.) var den mildeste reaksjonen de kunne vente seg.

Gå til innlegget

Lars Gules katekisme

Publisert 3 måneder siden - 2024 visninger

I Klassekampen 24.07 forsøker Lars Gule å etablere sin narrativ som den eneste rette i debatten om Israel og palestinerne.Som i så mange innfløkte konflikter, dreier motsetningene mellom Israel og palestinerne seg i stor grad om konkurrerende narrativer, virkelighetsoppfatninger som kræsjer og hindrer gjensidig forståelse og forsoning.

(Dette innlegget ble sendt til Klassekampens debattredaksjon, men de ville drøye beslutning om publisering i inntil en uke. Antagelig for at saken skulle miste aktualitet og Lars Gule få siste ord.)

I den norske debatten fremmer Lars Gule sin virkelighetsoppfatning som fasit, altså ikke bare den han mener er viktigst, men den eneste rette, nærmest som en katekisme. I motsetning til “sionistisk propaganda” legger han frem en rekke punkter som svikter grovt på faghistorisk og retorisk grunnlag.

1) David Ben-Gurion var politisk aktiv i dagens Israel mellom 1906 og 1970, satt i mange verv, holdt mange taler, var aktiv gjennom kriser og omstillinger vi knapt kan forestille seg. Han var til tider under enormt press og vekslet mellom ekstrem pragmatiske, kynisme, og idealisme; man kan trekke alle mulige konklusjoner hvis man håndplukker sitater, men ambassadør Schutz har historien på sin side: Ben-Gurion og hans sosialistiske versjon av sosialismen gikk i all hovedsak inn for et Israel som ivaretok alle borgere, uansett etnisitet, språk, livssyn, m.m.

2) Om Israel ble grunnlagt på “etnisk rensing”, ble det gjort en ualminnelig dårlig jobb. Over 20% av Israels statsborgere er ikke-jøder med arabisk som morsmål: “israelske palestinere” om man mener begrepet “palestiner” aldri kan omfatte jøder. Israelske historikere har de siste tiårene gjort en iherdig jobb både for å avdekke viktige fakta og nyansere den israelske narrativen - en lignende innsats mangler foreløpig på palestinsk side og åpenbart hos Gule. Hva Gule mener “ikke lar seg dokumentere” er simpelthen for ham ubeleilige fakta.

3) Frem til Oslo-avtalen besto den arabiske linjen generelt, og den palestinske spesielt, av en total forkastelse av Israels eksistens, og de la voldelig handling bak ordene. Kanskje kan Gule, med etterpåklokskap og trygt i Norge, forestille seg at det ville bli fred om Israel simpelthen kapitulerte for sine fiender, men det burde være forståelig at israelere ikke nærer slike selvmordsfantasier.

4) Ingen benekter at det er urovekkende ulikheter i Israel - ikke bare mellom jøder og palestinere, men også mellom andre grupper. Alle israelske statsborgere har de samme grunnleggende rettigheter - man kan kritisere ulikhetene og uretten som finnes uten å demonisere landet. I mellomtiden er det å merke seg at arabere i Israel har det langt bedre enn noe arabisk land - langt fra en sovepute for Israel, men likevel et perspektiv å ta med seg om man skal vurdere israelske palestineres alternativ.

5) Gules dogmer går ut på at Israels tilblivelse var et nullsumspill, at Israels fremgang kun var mulig på palestinernes bekostning. Det er mange som kunne gjort mye mer for palestinerne siden 1947, men deres største forbannelse er at de er blitt en kasteball for korrupte regimer på den ene siden og venstreradikale på den andre. Historien er mer sammensatt.

6) Det er absolutt et poeng at palestinerne føler å ha betalt for Europas synder ved konflikten med Israel. Det er i så fall en av mange, og langt fra den verste, feil som vestlige makter gjorde i sine forsøk på å avvikle kolonitiden. Likevel ble Israel - for europeiske flyktninger fra Europa, arabiske land, Iran, og det tidligere Sovjetunionen - det eneste gode alternativ til massemord, forfølgelser, og diskriminering. Sionisme kommer i mange versjoner og har mange politiske dialekter, men den karakteriseres av uenighet og debatt og tuftes på jødenes rett til å leve.

Lite av det som sies i Norge påvirker forholdet mellom israelere og palestinere på bakken i Midtøsten; men den som vil sette seg inn problemstillingene må forsøke å forstå alle narrativene og ikke erklære en versjon som trosbekjennelse og alt annet som kjetteri.

Gules virkelighetsoppfatning henger godt sammen med en noe foreldet versjon i visse fløyer i Fatah, men er ellers utslitt og unyttig.

Gå til innlegget

Tabloid fremstilling av ultraortodokse i New York

Publisert 10 måneder siden - 848 visninger

Det er lett å falle for fristelsen å fremstille haredim som enfoldige religiøse, men deres samfunn er mer mangfoldige og mer interessante enn de fleste bryr seg om å finne ut.

I sitt bidrag til julelesningen bruder NRK en svensk avis og to "norske eksperter" som kilder for en rekke oppsiktsvekkende og misvisende påstander om forholdene blant "ultraortodokse jøder" i New York.  Den svenske artikkelen er bak en betalingsmur, og de to nordmennene har - såvidt jeg kan se - ikke skrevet en eneste artikkel om emnet eller tilbragt noen vesentlig tid i de omtalte miljøene. Til gjengjeld stiller journalisten med en vilje til å male et komplekst emne med usedvanlig brede strøk.

Når jeg tar til motmæle blir det også nødvendig å forenkle dette emnet, men jeg vil anbefale alle å følge lenkene om de vil vite mer.

Resultatet er toleransehemmende og fordomsfremmende om saker som er sammensatte og vanskelige, særlig for dem det gjelder. 

Denne grupperingen - som gjerne omtales som "haredi" - er i virkeligheten svært mangfoldig. Det er to store hovedinndelinger (hassidish og yeshivish), og mange underinndelinger som varierer i størrelse og innstilling til omverdenen. Det de har til felles er at deres levemåte domineres av religiøsitet og at de dermed og oftest danner egne religiøse samfunn. De skiller seg også fra "moderne ortodoks" ved å segrere seg fra sekulære forhold, men det er også en regel med store  unntak.

Ettersom disse i hovedsak ordner opp i sine egne forhold innenfor og mellom familier som tilhører samme samfunn, får vi oftest høre om dem bare når noe går galt der. Det er dermed lett å få et svært skjevt inntrykk.

Artikkelen i Svenska Dagbladet tar utgangspunkt i avhopperbevegelsen, oftest omtalt som OTD ("off the derech"), med et økende antall menn og kvinner som av ulike årsaker vil ut av miljøene de er født inn i. 

OTD-bevegelsen er (foreløpig) liten, reell, og ytterst viktig; både for dem det gjelder og for utviklingen av jødisk religiøst liv verden over - ikke bare innenfor de miljøene de har brutt ut av, men også i den videre forståelsen av hva det vil si å leve et religiøst jødisk liv.

Mange av dem som har brutt ut er usedvanlig skriveføre, ressurssterke, og ikke minst modige. Enkelte har brutt helt med sitt tidligere miljø, og mange har utviklet et konstruktivt forhold til det. Enkelte i miljøene sørger over å ha tapt sine medlemmer, andre gjengjelder forsøkene på å bygge opp forhold på nye premisser. Dette handler med andre ord om alminnelige folk som er glade i hverandre.

Mye av bearbeidelsen hos OTDere er på nettet, så det er mye å lese og lære for den som vil sette seg inn i det. 

Men alt er komplisert, og derfor gjør NRK-tabloidiseringen hele saken en bjørnetjeneste. 

Bestemmer virkelig menn alt?

Den mest synlige delen av haredigruppenes liv for oss er deres religiøsitet, og det blir spesielt påfallende når det synes på antrekket. Det som dominerer deres liv er likevel daglige ting som opptar oss alle: bekymringer om økonomi, barn, helse, forhold til venner og familie; glede over små og store fremskritt; været; sorg og skuffelse over det vi andre føler sorg og skuffelse over. Det er lett for oss å henge oss opp i det som er annerledes, som er eksotisk, hos dem; men stort sett holder vi på med det samme. 

Det religiøse gjør seg gjeldende i nær sagt alle aspekter av livet, men disse kravene har sitt opphav i et massivt og sammensatt verk som kalles "halacha" ("veien"). Denne fortolkes og anvendes av samfunnenes religiøse ledere, som alltid er menn; men deres lederskap bygger på dyp kunnskap og forståelse av det som kom før dem. Impulsen blir ofte en strengt heller enn en ettergivende fortolkning, men den rammer menn - som menn - oftere enn kvinner, simpelthen fordi menn er underlagt flere restriksjoner enn kvinner. 

Denne forskjellen i forpliktelsene fører også ofte til mer segregering mellom kjønn utenfor hjemmet. Kvinner har hovedsakelig sosial omgang med andre kvinner, og menn med andre menn. Ettersom sømmelighet er en sterk verdi, er de svært påpasselige må unngå situasjoner som kan utnyttes eller misforstås. Mye omdiskuterte restriksjoner mot å berøre det motsatte kjønn, for eksempel, retter seg i hovedsak mot menn. 

Dette er også poenget med strofen om å takke Gud "for å ikke ha skapt meg som kvinne". Denne inngår i den daglige morgenbønnen, der jødiske menn skal reflektere over å ha blitt født til visse forpliktelser som bare gjelder for dem. Bønnen begynner forøvrig med at man takker for evnen til å skille mellom lyst og mørkt, altså kritisk tenking. Mye kan diskuteres om dette, men de færreste vil gå med på NRKs premiss om at kvinner dermed skal regnes som mindreverdig.

Forlovelser og ekteskap arrangeres i mange av disse miljøene, men ingen kan vies mot sin vilje.

Skilmisser kan begjæres av både menn og kvinner, men det er bare menn som kan utstede et skilmissebrev. Tidligere ble menn som nektet sine koner et slikt brev utsatt for press, herunder regelrett juling. I vår tid blir de i USA saksøkte og utsatte for ekstremt gruppepress. Likevel er dette et høyaktuelt tema i disse samfunnene. 

Ordningene reduserer enkelte problemer vi kjenner godt i det sekulære samfunn, men skaper andre som er for oss uvante.

Religiøse "domstoler" 

Problemer som oppstår reguleres nesten alltid i det private, innenfor husets fire vegger. Familier finner ut av det selv, men de tar ofte dilemmaene til gruppens overhode, en av mange rabbinere. I enkelte tilfeller avgjøres saker av en rabbinisk domstol, andre ganger gir rabbinere veiledning. 

I USA har hverken rabbinere eller rabbiniske domstoler rettskraft; og alle skilsmisser (for eksempel) må innom en sivil domstol. Det er mange eksempler på saker som har gått fra gruppens egne ordninger til delstatenes domstoler i USA. Noen av disse er rutinemessige, andre har fått mye offentlig oppmerksomhet. 

Frivillig?

Det springende punktet i omtalen av disse gruppene er hvor lett det er å melde seg ut av dem, hvor sekteriske de er. Kan de kvinner (og menn) som ikke går med på de ulike rollene og forpliktelsene de har, melde seg ut? Eller motsette seg samfunnets normer og krav? Hva vil det koste dem å gjøre det? Må - for eksempel - en kvinne melde seg ut av sitt religiøse samfunn for å sikre seg omsorgsrett til barna om det skulle være tvist om det? Blir enkelte problemer holdt skjult i frykt for at det setter hele gruppen i forlegenhet?

Disse spørsmålene er blitt tatt opp på mange måter de siste årene, ikke minst i israelske og amerikanske filmer. De er spesielt effektfulle der filmmakerne - i motsetning altså til NRK - viser empati og åpenhet for livet innenfor miljøene som beskrives. (En av de nyeste er Menashe, om en enkemanns forhold til sin sønn).

Hva vi kan lære

Det er lett å eksotifisere og stereotypisere miljøer som er synlig annerledes enn våre egne. De såkalte "ultraortodokse" miljøene fremstår som anakronismer i storsamfunnet der de eksisterer, men det er også slående hvordan skikker og regler der ligner på dem vi omgir oss med.

Hvis vi mener at de skal åpne seg for oss, kan vi begynne med å åpne oss for dem.

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
7 minutter siden / 3983 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Ingen grunn til optimisme
10 minutter siden / 1282 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Et lederskap for vår tid
23 minutter siden / 478 visninger
Carl Wilhelm Leo kommenterte på
Sammen for et varmere klima?
31 minutter siden / 629 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3983 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3983 visninger
Geir Wigdel kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 1 time siden / 288 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Det et noko som betyr meir enn alt anna
rundt 1 time siden / 288 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Sammen for et varmere klima?
rundt 1 time siden / 629 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 1 time siden / 3983 visninger
Roald Øye kommenterte på
Hvorfor KrF bør følge Hareides råd
rundt 1 time siden / 732 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ordet fanger, ikke
rundt 1 time siden / 247 visninger
Les flere