Leif Knutsen

Alder: 58
  RSS

Om Leif

Bedriftsrådgiver og skribent. Kvitrer som @leifern.

Følgere

Hvem har mer rett, ble jeg spurt

Publisert 6 måneder siden

Om jøder eller palestinere har mer rett til omstridte områder, er egentlig ikke et nyttig spørsmål. Men mindre du vil sette deg inn i den andres side av saken.

Forleden ble jeg spurt hvem jeg mente hadde mer rett til det omstridte landet: jødene eller palestinerne? Det lå ikke til rette for en lengre diskusjon, så jeg nøyde meg med å si at det er feil spørsmål.

I hvert fall hvis man er opptatt av å få til fred. 

Hvis man derimot vil ha en krangel for krangelens skyld, så er det sikkert et morsomt spørsmål å diskutere. Det er slikt som egner seg godt til underholdende munnhuggeri, nettopp fordi ytterpunktene aldri kommer til å enes om de mest grunnleggende premissene for en slik diskusjon. Det avgjøres heller ikke av paroler som "begge parter har like mye rett" eller "det begås feil fra begge sider," eller lignende. 

I det hele tatt: om en forsamling debattanter i Norge skulle bli enige om dette spørsmålet, ville ikke det påvirket en eneste israeler eller palestiner. 

Det er for all del nyttig å studere historien, og da helst med en aktiv innsats for å unngå bekreftelsesfellene som dukker opp i seg selv og kildene. Jeg har i lang tid anbefalt engasjerte folk å ta et tilfeldig valgt spørsmål i historien og lese minst fem forskjellige kilder, med forskjellige perspektiver, om det hele - for så å se om det kanskje ikke var så enkelt som det først så ut. 

Det er ikke det at de ulike narrativene (og det er mange flere enn to) kan erklæres som like legitime; poenget er at de er like virkelige for dem det gjelder. Og jo mer polarisert debatten er, jo mindre forsonlig dialogen er, jo mer forsterkes den virkelighetsoppfatningen den enkelte bærer med seg. 

Men hvis folk er interesserte i rett mot rett, eller urett mot urett, kan det være en fordel å bytte side i diskusjonen. Hvis man vil ha en lærerik debatt, slå mynt og krone om siden man skal ta, og bruk tid til å lære hva siden mener.

Gå til innlegget

Michelets bok omhandler viktige emner, og nettopp derfor er faglig belagt kritikk helt nødvendig.

Det er to årsaker til at god og troverdig historieformidling om Holocaust er viktig:

- Fordi vi må forstå vår egen historie for å unngå å gjøre de samme feilene

- Fordi forsøkene på å forfalske historien - å benekte at Holocaust fant sted - tiltar i styrke ettersom tidsvitnene dør, og da må bevisene være ubestridelige

Som mange andre samfunnsvitenskapelige fag, blir historie til tider kritisert for å være "uvitenskapelig" - man kan tross alt ikke eksperimentere med fortiden - og derfor har profesjonelle historikere en tendens til å være besatte av presisjon og nyanse. Presisjon går ut på at de er ytterst forsiktige med å skille mellom fakta og fortolkning; og de våger seg kun ut på årsakssammenhenger når de kan nyansere sine forklaringer. Vi kan for eksempel anta at Versaille-traktaten bidro til nazistenes fremvekst i Tyskland, men det er for drøyt å påstå at det var den eneste årsaken.

Michelets bøker har ikke vært så banebrytende som forlaget hennes vil ha det til. Såvidt jeg vet, kom den første norskspråklige boken (Falskmyntner i Sachsenhausen) om emnet ut i 1949, skrevet av Moritz Nachtstern, og en rekke bøker har kommet ut i mellomtiden, også av tidligere ikke-jødiske motstandsfolk (Kristian Ottosen/I Slik en Natt og Ragnar Ulstein/Jødar på Flukt). Vesentlige bidrag har det også vært fra Oscar Mendelsohn, gjennom arbeidet i restitusjonssaken, og fra bl.a. Espen Søbye,  Bjørn Westlie, m.fl. Gjennom opprettelsen av både Jødisk Museum i Oslo og HL-senteret er det også blitt forskningsmiljøer om dette emnet, hvor bl.a. Mats Tangestuen har forsket og skrevet. Det er så mange som har bidratt til kunnskap om dette at det vil bli en lang liste.

Den foreløpige kulminasjon av dette arbeidet er Bjarte Brulands verk Holocaust i Norge. Jeg skriver "foreløpig" fordi jeg ikke tror historien er ferdigskrevet.

Enkelte deler av historien er veletablert - forhåpentligvis ubestridelig - som at nazistenes folkemord av jøder også innbefattet Norge; at norske medløpere var avgjørende for at så mange jøder ble bortført og myrdet; at rettsoppgjøret mot gjerningsmennene for akkurat denne forbrytelsen var ufullstendig; og at restitusjonen av tapte eiendeler etter krigen var ufullstendig. Det er også veletablert at mange ikke-jødiske nordmenn utviste stort mot på vegne av sine jødiske landsmenn og medmennesker, og at katastrofen ville vært langt verre om de ikke hadde gjort det.

Det er helt legitimt å stille spørsmål om det ble gjort nok for å redde jødene, men det svarene er langt fra tabloide. Selv om alle visste - eller burde ha visst - at nazistene 1) ville jødene vondt, og 2) ikke skydde noen midler, så er det uklart hva ulike personer kunne - eller ville - konkludere til enhver tid. Det er også uklart hvor stort handlingsrom de hadde. 

Dette er helt vesentlig av begge årsakene jeg innledet med. Hvis vi med historisk tyngde skal si at noen bærer skyld for mordene fordi de unnlot å handle, må det sterke fakta til. 

Men enda viktigere, hvis vi skal lære av dette, må vi forstå hva det vil si å ta beslutninger under usikkerhet, frykt, og store begrensninger. Vi må kjenne på den tvilen, de bekymringene, og de kostnadene folk sto overfor som hadde muligheten til å hjelpe. 

Dette skjer ikke hvis vi nærer forestillingen om at motstandsledere - eller andre - hadde valget mellom godt og vondt. For å leve oss inn i deres situasjon, må vi forstå hva som gjorde den vanskelig; hvorfor det den gangen fremsto som riktigere å gjøre A enn B.

Med andre ord må vi trene våre moralske muskler ved å forestille oss hva det vil si å gjøre det rette, selv om det var usikkert, farlig, krevende, kanskje sågar håpløst.

Jeg vil tro at hvis vi gjorde en spørreundersøkelse blant nordmenn i alle aldre og spurte hvor mange som ville vært aktive i norsk motstandsbevegelse, så ville en stor andel svare "selvfølgelig", selv om vi vet at det var bare de færreste som gjorde det. 

Den som leser dette: forestill deg at du stikker innom en bensinstasjon i kveld og blir møtt av en familie som spør pent om du ikke kan kjøre dem til Sverige, med en gang. Altså nå i 2018, hvor grensen ikke en gang er bevoktet. Hadde du en gang spurt hvorfor? 

Som alle andre vitenskapsfolk må historikere ønske kritikk og korreksjoner velkommen: deres anliggende er å dokumentere fortiden på så sannferdig måte som mulig. Jeg vil anta at Bjarte Bruland, som alle andre historieforfattere, kom på andre ting han gjerne skulle hatt med, presisjoner han gjerne skulle ha gjort, bare en time etter hans manus gikk til trykk. Uenighet i historiefaget er helt avgjørende, nettopp fordi historiske begivenheter passer inn i flere ulike narrativer. 

Men det finnes feil, og så finnes det feil. Hvis man benytter seg av kunnskap som andre historikere har funnet frem til, henviser man til dem - både for å beskytte deres levebrød og for å beskytte ditt eget arbeid. Hvis du siterer, må sitatet ivareta hele meningen. 

Videre skal man ha godt belegg for konklusjoner - premissene skal være godt spikret, logiske sammenhenger åpenbare, og tvilen skal være tydelig. Historikere har ikke skjønnlitterær eller polemisk tillatelse til å antyde; de skal være eksplisitte. Hvis det er noe vi lurer på, så er det fordi det faktisk er usikkert. Hvis vi som lesere er overbeviste, så skal det være etterrettelig. 

Så tilbake til Michelet: Jeg håper at hennes nyeste bok tilfører ny kunnskap om motstandsbevegelsens rolle i forløpet i Norges Holocaust. Jeg mistenker at det er stort og sammensatt og tildels ubehagelig bilde. 

Og det er nettopp derfor at arbeidet hennes skal ha grundig og saklig kritikk. Unøyaktigheter i fakta, ubelagte konklusjoner, unyanserte påstander skal påvises og diskuteres. Hvis formålet med boken er å øke folks bevissthet om denne delen av vår historie, er det helt nødvendig.

Gå til innlegget

Hvorfor Hareides initiativ bekymrer meg

Publisert 7 måneder siden

Hareide økte akkurat risikoen for et politisk miljø som bygger på mer stammetenking, evig valgkamp, og hardere linjer i norsk politikk, hvor det blir blir mindre stabilitet, mer usaklighet, og mer populisme.

I debatten om Hareides innspill den siste tiden, har det vært påfallende at dem som ønsket regjeringsskifte mente at Hareide viste mot, integritet, osv., i det han selv omtalte som et "verdivalg", mens dem som ønsket å beholde dagens regjering mente det var politisk opportunisme, et brudd med spillereglene. 

For dem som likte målet, var middelet underordnet; for dem som motsatte seg målet var middelet det eneste som betydde noe.

Tiden vil vise om de samme prinsippene gjelder for de samme personene om det er andre i posisjon og opposisjon; men kanskje derfor er det viktig å ta dette opp til prinsipiell debatt. 

Så la meg begynne med noen av premissene:

- Såvidt jeg kan se, brøt ikke Hareide med noen nedskrevne regler: alt han har gjort har vært innenfor grunnlov, parlamentariske regler, KrFs vedtekter, osv. Det er omtrent det eneste positive jeg har å si om hans handlemåte.

- Imidlertid var det han gjorde, helt nytt: Som bl.a. Torbjørn Røe Isaksen påpeker, ville den regjeringskrisen Hareide gikk inn for, være av "historiske dimensjoner", fordi "... et parti bytter side midt i en periode og attpåtil feller en statsminister de gikk til valg på."

- Til det siste vil mange påpeke at KrF faktisk gikk til valg på det løftet at de ville bruke alle tilgjengelige virkemidler for å fremme sin politikk. Om partiet kommer frem til at de får til mer av det ved å felle en regjering, så kan de det med samvittigheten i behold.

- Det er også her verdt å bemerke at stortingsrepresentanter har ikke sine plasser på sitt partis nåde. Hver av dem er folkevalgt og kan ikke tvinges av noen til å støtte eller felle en regjering.

------------------ 

Det er ikke bare de nedskrevne grunnlover, lover, regler, vedtekter, osv., som gjør at Norges politiske system er ganske stabilt. Det er også en rekke sedvaner vi nærmest tar for gitt, og blant disse er at:

- Valgkamp er tiden for skarp og ofte overdreven differensiering mellom partiene. 

- Politiske beslutninger i stortingsperioden baserer seg derimot i stor grad på samarbeid og konstruktiv konflikt. Politikere jobber med å gjøre hverandre kjente med standpunkter, de bearbeider kompromisser og kreative løsninger når de kan, og er nøye på å definere uenighet når det ikke er noen vei utenom. Årsaken til det er at vi ikke hvert fjerde år avvikler alt den forrige regjeringen fikk gjennom; eller enda verre at det blir et incentiv for regjeringen å gjennomføre politikk som ikke lar seg endre uten store kostnader.

- Mye av uenigheten mellom valgene fremstår derfor som litt pro forma - opposisjonen henger seg opp i detaljer, eller prinsipielle sider av saken, for å markere seg. En dyktig opposisjonspolitiker vet hvilke innvendinger gir positiv oppmerksomhet til neste valg. 

- Dette betyr at alle på Stortinget samarbeider med alle. Det foregår stadig "verdivalg", men de er oftest mellom verdier som er viktige for alle: vi har ikke råd til alt vi har lyst til, så derfor må vi stadig gjøre avveininger. 

- At en regjering går av skyldes enten at de har brutt fundamentalt med sin egen plattform og dermed parlamentariske grunnlag, at de virkelig har mistet tillit hos et flertall ved politisk uaktsomhet eller verre, eller at de stiller kabinettspørsmål over en sak de ikke synes de kan tape. Det skal altså være en spesifikk årsak til. 

Alternativet til disse sedvaner fremstår ikke som attraktiv, og noe av det stygge har vi allerede sett. 

- I et par minutter på fredag så det faktisk ut til at Solbergregjeringen kunne felles fordi noen få delegater til KrFs ekstraordinære landsmøte kunne - bak skjul av hemmelig, skriftlig avstemning - bryte sitt valgløfte for å komme til landsmøtet. Hva ville vært demokratisk med et slikt forløp? Ville Støre, Hareide, eller noen andre syntes det var helt greit?

- Partiene i nå eller fremtidig regjeringssamarbeid bør virkelig undre seg over om innrømmelsene de har gjort for å være i et slikt samarbeid, vil være verdt det. Selv jeg - med god avstand til FrP på alle måter - fikk se mange FrPere som faktisk ønsket at Hareide skulle lykkes, for da kunne partiet samle seg om Listhauglinjen og trekke i populistisk retning. 

- Verst er likevel at Hareide dermed legger opp til evig valgkamp, med generelt mistillitsforslag som akseptert sanksjonsmiddel. Før kunne regjeringer felles hvis et flertall på Stortinget hadde mistillit på en sak, men Hareide ville benytte seg av sin vippeposisjon til å overkjøre det han visste var folkets mandat ved stortingsvalget.

Dette legger opp til stammementalitet, fordi det gjør at lojalitet settes over samarbeid. I neste stortingsvalg kan det godt bli at de store partiene er knallharde på at de små ikke kan være tvetydige med sin støtte til en statsministerkandidat: hvis Høyre hadde forutsett at Hareide skulle finne på noe slikt, hadde de gått knallhardt etter KrF-velgere på at dette ene og alene dreide seg om hva slags regjering de ville ha. Vil du ha Jonas, stem på Arbeiderpartiet, vil du ha Erna, stem på Høyre. Alt annet er underordnet.

De partiene som ikke har statsministerkandidat vil ha desto større incentiv til å presentere seg som særinteressepartier i valg for deretter å bruke alt de har av midler for å profilere seg mellom valgene, uavhengig av hva politikken faktisk blir. 

Det er slik verden ser ut til å gå, men er det noe vi vil importere? Vil KrF virkelig markere seg som partiet som tok det inn i landet?

Gå til innlegget

PFUs uutholdelige unnfallenhet

Publisert 8 måneder siden

PFU nekter å sette en grense for hva som utgjør jødefiendtlighet og har derved gitt fritt leide til antisemitter i Norge.

Jeg begynner å bli vant til avmakten som følger enhver sjanse NRK, PFU, eller andre som forvalter den fjerde statsmakt går fra seg til å faktisk gjøre noe med fremmedfrykt, rasisme, og jødefiendtlighet. Dette er folk som begrenser sitt ansvar til festtaler der de får erklært sine gode intensjoner.

Slik er det også med PFUs nyeste vedtak om Dagbladets karikatur av Netanyahu som nazist slett ikke brøt med god presseskikk. Utvalgets er behjelpelige med å belære jødene om at det er forskjell på kritikk av Israel og antisemittisme. Som om vi ikke har hørt den før.

PFU føler i samme anledning anledning behov for å drive voksenopplæring om hva satire er. Det fremstår som nedlatende, som om jøder har manglende humoristisk sans.

Det nedlatende og belærende er naturligvis en hersketeknikk for en gruppe som ikke tør å trekke skiller mellom å belyse et politisk spørsmål ved å sette den på spissen, og det å spre hat om et land og et folk. PFU er ikke bare intellektuelt sløve og late, de er rett og slett feige.

Utvalget har med dette meldt seg ut av arbeidet med å motarbeide rasisme og fremmedfrykt. Dagbladet og andre tidsskrifter har med dette fått fritt leide til å skrive hva som helst om jøder, så lenge de kamuflerer det med "Israelkritikk". 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2310 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1895 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1891 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1809 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1763 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1531 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1300 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1226 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1096 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere