Leif Knutsen

Alder: 56
  RSS

Om Leif

Bedriftsrådgiver og skribent. Kvitrer som @leifern.

Følgere

Jødene og Bibelen

Publisert 12 dager siden - 1856 visninger

Den mest utbredte feiloppfatningen om jødedommen er at jøder følger bibelske skrifter ordrett.

Mark Twain skal ha sagt: Det er ikke det du ikke vet som tar deg inn i uføret, men det du er helt sikker på, men som ­likevel ikke er slik.

Det er mange i Norge som er helt sikre 
i sine oppfatninger, om blant annet
jødedommen, og tar helt feil. Det skaper vanskeligheter: Jøder orker ikke debattere, fordommer forsterkes, og debattkulturen forsøples.

Det burde være unødvendig å ta dette opp, ettersom jødedommen ikke påberoper seg monopol på rettroenhet, og fordi folk burde få lov til å ha sitt livssyn uten å måtte forsvare den mot andres feiloppfatninger.


Ikke-tabloid kunnskap

Mest utbredt er feiloppfatningen at jøder følger bibelske skrifter ordrett, altså det som kristne kaller Det gamle testamentet, jøder kaller Tanach, og forskere kaller Den hebraiske bibelen. Denne misforståelsen fører til det velkjente knepet å trekke fram et eller annet bibelsitat (alltid den norske oversettelsen) og holde jøder ansvarlig for en oftest enfoldig forståelse av ordene.

Å tro at du forstår jødedommen ved å lese den hebraiske bibelen er som å tro at du forstår dagens Norge ved å lese Snorres kongesagaer.

Enkle svar er vanskelige både å formulere og finne fordi jødisk lære ikke handler om å redusere alt til noen få, enkle sannheter, men tvert i mot: å forstå og berike tilværelsen ved å utforske og krangle om forskjeller, nyanser og hypotetiske så vel som reelle ekstreme tilfeller. Hver gang man forsøker å si noe definitivt om ­jødedommen, dukker det opp et «ja, men, altså, unntatt...».


Ingen ordrett forståelse

Det er ingen jøder som følger en ordrett fortolkning av bibelske skrifter. Ikke en gang såkalt ultraortodokse.

Dette kommer av at dagens jødedom i all hovedsak er rabbinsk (her er det også unntak ved blant annet karaitene), det vil si at jødisk lære og praksis bygger på diskusjoner, utredninger, og regelrette krangler og konflikter mellom rabbinere og andre lærde gjennom noen tusen år. Dokumentert i en enorm og mangfoldig kunnskapsbase som oftest kalles rabbinsk litteratur.

Bibelske skrifter, og særlig Torah (Mosebøkene) et avgjørende utgangspunkt: det første, men langt fra det siste, ordet i jødisk lære.

Og selv de bibelske tekstene er gjenstand for fortolkninger på (etter tradisjonen) fire nivåer - det overfladiske, det allegoriske, det sammenlignbare, og det mystiske. For hver porsjon i Torah finnes det utallige fortolkninger - den som er interessert kan søke på «dvar torah» på nettet eller kjøpe en eller flere utgaver av annotert tekst (Chumash). Disse vil ofte avvike dramatisk fra kristne fortolkninger, ettersom jøder ikke har noe behov for å forklare noe etterfølgende testamente.


Rabbinisk litteratur

Oppå, og etter, disse kommer så flere lag over nesten 2000 år: Først Talmud, der dilemmaer og tenkte (ofte sinnrike og umulige) senarioer presenteres og diskuteres, tillater seg alle mulige digresjoner, forsøkes summeres og generaliseres, for så å tas fra hverandre igjen i uendelige logiske tråder.

Så er det rabbinske utredninger og kommentarer av alle slag, allegoriske fortellinger, liturgi, salmer, flere forsøk på lovsamlinger, lange verk med spørsmål og svar til vanskelige situasjoner, håndbøker, og annet. Alt dette er nedskrevet i flere
hebraiske dialekter, som arameisk, arabisk, yiddish, ladino, russisk, persisk og engelsk.

De siste tiårene har også litteraturkritikk av bibelske skrifter ført til helt nye dimensjoner i forståelsen av disse skriftene, blant annet formålet med litterære virkemidler, forfatterskap og historisk kontekst.

Viktigst av alt i jødisk lære er likevel at det oppmuntres til å stille spørsmål, gjerne 
utfordrende spørsmål. Men den som vil lære må også lytte til svaret, uansett hvor langtekkelig og ubekvemt det er.

Gå til innlegget

Seksdagers-krigen 50 år etter

Publisert rundt 1 måned siden - 1246 visninger

Hvis vi ikke greier å få til en dyp og utfyllende debatt om Israel, er det et dårlig tegn for vårt demokrati.

Både i og utenfor Israel markerte mange forleden at det er 50 år siden seksdagerskrigen. Israelsk presse la mye i å vekke minnene om disse dagene til live, men flere undret seg høyt: Er dette noe å feire? De følte det maktpåliggende å minne om at selv om krigen avsluttet en akutt krise i regionen, så innledet den en annen som vedvarer frem til i dag, et halvt århundre senere.

Da krigen var over, var Israel fremdeles­ omgitt av fiendtlige makter, men våpenhvilelinjene var lengre unna, bak en strate­gisk buffer. Et samlet Jerusalem ga håp om helhet og fred. Jøder verden følte seg plutselig mindre sårbare for situa­sjonen i sine hjemland. Israel var et sted de kunne være jøder, fullt ut, og ta ansvar for sin egen skjebne.

Det nærmeste vi har kommet et slikt øye­blikk i hele det norske folks historie var maidagene i 1945. Men da hadde vi ikke på forhånd forholdt oss til flere ­tusen års forsøk på å utslette oss eller vår identitet.

Hele historien

Det er selvfølgelig flere virkelighetsoppfatninger enn de israelske om vendepunktet i 1967: Lederne for de arabiske regimene tok det som en uutholdelig ydmykelse å bli beseiret av noe så mindreverdig som jøder. Stormaktene­ innlemmet Israel og nabolandene i den kalde krigens politiske geografi. Og for den pan-arabiske bevegelsen føltes dette­ som et nederlag for ambisjonene om ubrutt storarabisk hegemoni i Midtøsten. Omkring 1,5 millioner palestinske flyktninger opplevde nok en gang å være en kasteball mellom alle disse kreftene.

Det er avgjørende å avdekke hele det historiske bildet av denne saken. Det gjør det mulig for menneskeheten å lære av denne krigen for å unngå fremtidige kriger. Med fakta, empati, og selvransakelse kan gruppene dessuten etter hvert flette narrativene inn i en større sammenheng. Viktigst av alt er at partene da får bedre forutsetninger for å skape en felles narra­tiv, en felles historie, og en felles framtid i fred.

Ensidig

Men det står dårlig til her i Norge:­ Det er nært totalt sammenfall mellom Fatahs narrativ og den som er blitt premiss i norske akademiske og redaksjonelle miljøer. Den utbredte ensidigheten underkjenner det gode arbeid for norske politikere, akademikere, og journalister som med yrkesstolthet og vet forskjellen på sitt fag og politisk aktivisme.

Den etter hvert fantasiløse ensidigheten ødelegger også debattkulturen i Norge. Hvis vi ikke er åpne for at en så komplisert situasjon medfører flere forskjellige virkelighetsoppfatninger, flere tilsynelat­ende motstridende historier, så er vi ikke interesserte i sannheten.

Hvis vi ikke greier å få til en dyp og utfyllende debatt om Israel, er det et dårlig tegn for vårt demokrati.

Ingen seiersrus

Hovedpersonene i 1967-krigen er borte. Tidsvitnene er blitt gamle. Stemningen i Israel er langt mer nøktern, langt mer ambivalent i dag enn noen kunne forestille seg for 50 år siden. Det er ingen seiersrus i Israel over at 2,5 millioner palestinere på Vestbredden ­lever i skyggen av israelske militære styrker, eller at 1,7 millioner i Gaza brukes som gisler av et teokratisk terrorregime, eller at Al Qaeda, ISIS, Hizballah, og andre terrororganisasjoner destabiliserer grensene til Syria, Libanon, og Egypt.

De politiske uenighetene blant israelere og jøder om strategi, virkemidler, prioriteter, verdier, og fremtiden for både israelere og palestinere er i Israel polariserte, men også nyanserte, mangfoldige, kreative, og under stadig endring ettersom teorier møter virkeligheten.

Israelerne har opplevd at kampen de kjempet for å overleve ikke er den samme som for å få til fred. Israel oppgraderer og utvider stadig sin egen historie for å sette den i en videre sammenheng, for å forstå de ulike partene bedre. Det gjør det nettopp fordi så mye står på spill for dem. Vi kan bare håpe at andre, og særlig palestinerne, følger dette eksempelet.

Da blir det pinlig at vi i Norge ligger så langt etter.

Først publisert i spalten Overblikk, Vårt Land 13. juni 2017.

Gå til innlegget

Nok er nok?

Publisert 2 måneder siden - 5562 visninger

Alle er skjønt enige om at funksjonshemmedes rettigheter og behov er viktige greier.

Ofte må jeg forklare andre at jeg har en sønn med tung autisme og alvorlig psykisk utviklingshemming. Han utviklet seg normalt frem til han var omtrent 15 måneder gammel, så gikk det bratt og ukontrollert utfor. Ingen vet hvorfor.

Langt sjeldnere forteller jeg om hvordan det har forandret på mitt liv, fratatt meg valgmuligheter. Og hvordan det har gjort mitt liv tøffere. Og om hvordan det har gjort meg til et dypere, kanskje mer tungsindig, men også mer empatisk og ydmykt menneske. Å være pappa til min sønn ble mitt livsverk.

De siste 16 årene har vår felles tilværelse gått fra katastrofe til krise til omstillinger og nå til en slags stabilitet. Jeg har fått mulighet til å puste roligere. Han greier seg bra, enn så lenge. 

Uforsvarlig nivå

Men jeg våkner fremdeles av mareritt om at han får sykdommer som oppdages sent og som bare kan behandles ved bruk av tvang, makt og mye smerter han bare må tåle og ikke kan forstå. Jeg er redd for at kommune­økonomien en dag skjærer tjenestetilbudet ned til et uforsvarlig nivå. Der han ikke lenger følges opp, men bare blir sittende og se på TV hele dagen.

Alle disse bekymringene er berettigede.

Særlig i valgtider snakkes det fagert om funksjonshemmedes rettigheter og behov, og alle er skjønt enige om at dette er viktige greier. Vi overskylles av gode intensjoner.

Likevel: Min mistanke er at ingen av dem med ansvar for funksjonshemmede­ sover noe bedre av disse fagre, tverr­politiske forsikringene.

For vi har hørt dem før.

Nasjonal forlegenhet

NOU2016:17 («På lik linje») ble av Rettighetsutvalget overlevert regjeringen 3.oktober i fjor og burde satt alle våre politikere – og samfunnet som sådan – i stor forlegenhet.

Utvalgets funn var knusende: Blant ­annet har utviklingshemmede i Norge «økt risiko for å bli utsatt for vold og misbruk», de «har få reelle muligheter til å velge bosted og boform», tjenestene «undergraver mulighetene for privatliv og personvern», de «får ikke opplæring av samme kvalitet som andre elever», «har ikke samme tilgang til forsvarlige helsetjenester som andre», «har ikke et fritidstilbud som er likeverdig med befolkningen for øvrig» og mye mer.

At funksjonshemmedes kår er i det store og hele like fullt er «ålreite», er en kombinasjon av dedikerte ansatte som brenner for sitt ansvar, og lover som setter vage minstekrav. Kommunene skjøtter sitt ansvar på ulikt vis, og de har også et incentiv til ikke å gjøre en altfor imponerende jobb – for da vil naturligvis mange og dyre funksjonshemmede ønske seg dit.

Fem punkter

En rekke tiltak skal til før foreldre som meg kan sove bedre om natten. Her er noen tiltak vi kan begynne å diskutere:

1. Legg ansvaret for funksjonshemmedes kår til staten. Vi har lært det vi kunne av Ansvarsreformen.

2. Etabler statlige sentre for kvalitetsforbedring, innovasjon, og utprøving av tjenester, ordninger og teknologi.

3. Utarbeid en modell som sikrer en viss levestandard for funksjonshemmede, og som beskytter dem mot variasjoner og svingninger i (for eksempel) boutgifter.

4. Opprett et eget ombud for funksjonshemmede, og opprett en egen regelmessig melding om funksjonshemmedes kår i Norge.

5. Innfør særskilte helseordninger for funksjonshemmede som sikrer tilstrekkelige helsetjenester også for dem.

Men antagelig blir det vel med de ­generelle parolene denne gangen også.

Gå til innlegget

Den krenkende nikaben

Publisert 3 måneder siden - 589 visninger

Jeg krenkes heller av for mye sømmelighet enn for lite av det.

Leyla Hasic er en strengt prakti­serende muslimsk kvinne. Derfor vil hun kun vise øynene sine utenfor sitt eget hjem. Ansettelsen av henne som kontormedarbeider i ­Islamsk Råd Norge (ansvarlig for IT, ­rutiner, ­såkalte «back office-funksjoner»), avstedkom krigsoverskrifter over en hel nyhetssyklus i slutten av mars og inn i april.

Krenkelse

Er det så viktig hvordan ­ansatte i Islamsk Råd Norge kler seg?

Det ser slik ut. Og det av to årsaker:

1: Nikab krenker veletablerte holdninger i Norge om kvinner.

2: Islamsk Råd Norge synes, blant ­annet ved ansettelsen av Hasic, å forsømme organisasjonens rolle som brobygger mellom muslimske miljøer og det norske samfunnet ellers. I Norge er nikaber nemlig åpenbart fremmedgjørende, ikke brobyggende.

NRK satte slutten av mars ansettelsen i sammenheng med et ønske fra Kulturdepartementet om at Islamsk Råd Norge skulle bli flinkere til å ivareta oppgavene­ som paraplyorganisasjon og fremme samhold blant muslimer og deres til­hørighet til det norske samfunnet. Diverse medier falt naturlig nok for fristelsen å legge frem bilde av et nikabdekket hode – det kunne like gjerne vært en utstillingsdukke – som Islamsk Råds «ansikt utad».

Allmenn sømmelighet

I slike saker spørres det ofte «skal vi godta dette?» og jeg lurer alltid på hva det vil si å ikke godta noe. Hvis vi altså ikke godtar nikab, skal det forbys? I alle, eller visse sammenhenger? Eller betyr det at vi det er sosialt akseptabelt å vise avsky for det? Gjelder dette andre former for overdreven sømmelighet?

Ingen av oss er fremmede for sømmelighet: Vi godtar bunad og bikini, men ikke om hverandre. Vi sover (som regel) i annet tøy enn vi jobber i. Vi kler oss ­annerledes når vi vil forføre noen enn når vi vil ­undervise dem.

Et svik? 

Plagget nikab krenker to normer: Det ene er kvinners rett til å ha og vise sin egen identitet gjennom å vise ­ansiktet sitt, det andre er vår rett til å kjenne hverandre igjen og forstå hverandre ved å se hverandre i ansiktet.

Hadde Hasic bodd i Saudi-Arabia, ville hun blitt påtvunget å skjule sitt ansikt, men her snakkes det om at hun skal tvinges til å vise det. Krenker hun kvinners rett til å vise sitt ansikt ved at hun ønsker å skjule det?

Det å ikke benytte seg av en rettighet er tross alt ikke det samme som å avvise den. Kvinner velger stadig ikke å benytte seg av hardt vunnede rettigheter. Er det et svik mot allmenn stemmerett når noen velger ikke å bruke den? Skal mammapermisjon ikke bare være et privilegium, men en plikt?

Legitimt behov 

At hun skjuler sitt ­ansikt tar rettigheter fra oss andre. Vår hjerne er bygd til å gjenkjenne medmennesker på ansiktet, og vi har i vårt samfunn et legitimt behov for å kjenne hverandre igjen, og også å bli kjent med hverandre. Nikaben fjerner tilgangen til ikke-verbal kommunikasjon.

Når Hasic beskrives som en morsom og livlig personlighet, kan vi ikke se det på ansiktstrekk eller bevegelser i ­armer, skuldre, hode – for alt dette skjules av ­nikaben.

Vi kan forstå når folk med sosial angst, Tourettes, eller skader i ansiktet vil dekke seg til, men vi forstår ikke den tanken at alt kvinnelig er usømmelig å vise.

Vise fingeren. For meg er det slik: Å stille­ med nikab, er å løfte en langfinger­ mot alt vi legger i likestilling. Hvis menn ikke greier å se kvinnelig hud og former, bør det forbli mennenes problem. Jeg krenkes heller av for mye sømmelighet enn for lite av det.

Men hverken jeg eller noen andre har rett til å slippe krenkelse. Avsky er ikke 
en gyldig motivasjon for forbud eller ­påbud.

Først publisert i spalten Overblikk i Vårt Land, 18. april 2017

Gå til innlegget

Reprise om jøders peniser

Publisert 4 måneder siden - 6571 visninger

Debatten om tidlig mannlig omskjæring viser store svakheter ved norsk samfunnsdebatt.

Sosialistisk Venstreparti (SV) ­bestemte i siste liten ikke å ­behandle et forbud mot tidlig, ­såkalt rituell mannlig omskjær­ing, Samtidig er det en mulighet for at for­slaget kommer opp på Venstres landsmøte i neste uke.

Et slikt forbud vil ramme jøder, som har et ufravikelig religiøst påbud om å omskjære guttebarn åtte dager etter de er født (med mindre det er en spesiell ­risiko knyttet til inngrepet). Det rammer også andre grupper, som muslimer og koptiske kristne.

Alle jøder

De som ønsker å forby tidlig mannlig omskjæring, bygger i hovedsak på to argumenter: Det ene er barns rett til å velge sitt eget livssyn, og det andre er at omskjæring er et kirurgisk inngrep som innebærer smerte og risiko for komplikasjoner.

Det er ikke vanskelig å få følelsene i sving om dette: Setninger der ord som små barn, kjønnsorganer, og skarpe kniver forskrekker naturlig nok folk.

Det er ikke noe galt i å stille spørsmål ved etablerte skikker, men den som stiller disse spørsmålene, skylder også å lytte til svarene.

Selv kjenner jeg best den jødiske skikken – som heter brit milah – men prinsippene gjelder også andre grupper. Å forby dette er et svært alvorlig inngrep i jøders rett til å utøve religiøs og kulturell­ praksis.­ Alle jødiske grupper – som ortodokse, konservative, reformerte/liberale, og ­rekonstruksjonister – regner brit milah som en religiøs forpliktelse. Selv jøder som ellers ikke praktiserer noe av sin religion, holder seg til denne skikken. Retten til brit milah regnes som et eksistensielt krav, og historien viser tragiske følger når forbud er forsøkt.

Foreldreansvaret

Forbud mot religiøs og kulturell praksis kan selvfølgelig være nødvendig, men bare hvis det beskytter mot klar og stor skade. Foreldreansvaret er en fundamental del av hele vår sivilisasjon og er nedfelt i loven, barnekonvensjonen, og andre internasjonale traktater. Terskelen er ualminnelig høy for at staten skal overkjøre foreldreansvaret til å oppdra barna i henhold til foreldrenes kultur, livssyn, eller levemåte.

Jødiske gutter og menn opplever ingen ulempe ved å bli eller være omskåret. Det er gjort hundrevis av medisinske studier for å finne ut om inngrepet medfører ­risiko, samt effektene av ikke å ha forhud. Resultatene tyder på at 1) tidlig mannlig omskjæring gjort på kyndig vis i løpet av de første leveukene er trygt, og 2) det er beskjedne, men markante helsefordeler ved å være omskåret. Fordelene er så markante at helsemyndighetene i det landet som har mest erfaring med, og data om, saken (USA), anbefaler foreldre å vurdere omskjæring for helsens skyld.

Fakta

Omskårne menn opplever ingen redusert seksuell funksjon eller nytelse enn uomskårne. Å være omskåret har heller ingen betydning for livssynet man eventuelt måtte velge senere.

Kravet om forbud bygger i alle tilfeller jeg kjenner til på følelser fremfor prinsipper, på synsing fremfor fakta, kombinert med en forbløffende tendens til rasjonalisering: Vi liker det ikke, derfor må det være noe galt med det.

Det betyr intet at mange av verdens fremste nevrologer, urologer, barneleger, etikere, psykologer, smertespesialister, kirurger, psykiatere g nobelprisvinnere, velger å omskjære sine guttebarn tidlig. Enhver aktivist i Norge kan uten forlegenhet – og uten å sette seg inn i verken saken eller de grunnleggende fakta om jødedommen – gå inn for et forbud.

Igjen og igjen må jøder ut i ilden med de samme forklaringene og bekymringene. Så ofte at en av forbudstilhengerne fortalte i en debatt om følgende bekymring: Hvis flere kjente til faktaene i saken, ville flere foreldre faktisk ønske å omskjære sine guttebarn, noe vedkommende ville avverge.

Og slik går dagene i det tolerante, opplyste Norge.

Først publisert i spalten Overblikk i Vårt Land, 21. mars 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Boken er alltid bedre
av
Joanna Bjerga
rundt 1 time siden / 34 visninger
0 kommentarer
Vondt fordi det virker
av
Håvard Nyhus
rundt 5 timer siden / 321 visninger
1 kommentarer
Vekk med promillekjøringen
av
Odvar Omland
rundt 5 timer siden / 51 visninger
0 kommentarer
Sverdet
av
Fredrik Evjen
rundt 8 timer siden / 180 visninger
4 kommentarer
Vad är, "den andra döden"?
av
Anders Ekström
rundt 9 timer siden / 120 visninger
1 kommentarer
Politikk og verdier
av
Knut Arild Hareide
rundt 10 timer siden / 113 visninger
0 kommentarer
Farvel, kontantstøtte
av
Sondre Hansmark Persen
rundt 12 timer siden / 443 visninger
4 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 1 time siden / 743 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 1 time siden / 51 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 2 timer siden / 743 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 2 timer siden / 4210 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 443 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 2 timer siden / 443 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvorfor kirken må forkynne hele Guds Ord
rundt 2 timer siden / 4210 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Farvel, kontantstøtte
rundt 3 timer siden / 443 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 3 timer siden / 825 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Vondt fordi det virker
rundt 4 timer siden / 321 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Vad är, "den andra döden"?
rundt 7 timer siden / 120 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Sverdet
rundt 7 timer siden / 180 visninger
Les flere