Leif-Aage Tønnessen

Alder: 73
  RSS

Om Leif-Aage

Prest i Den norske kirke ca 30 år, hvorav 10 på Sør.Hålogaland bispekontor. Amanuensis Høyskolen i Finnmark ca 4 år. Knyttet til HRS Nord-Norge 5 år. Styreleder Hl. Herman av Alska ortodokse menighet. Elsker klassisk musikk.

Følgere

Nu sonet er vår brøde. Kommentar til Åste Dokka 12. april

Publisert 7 måneder siden - 161 visninger

Gudstjenesten er først og fremst et rop om Guds nyskapende inngrep, ikke en individuell syndsbekjennelse.

NU SONET ER VÅR BRØDE

Åste Dokka skriver i en i og for seg grei kommentarartikkel 12. april om gudstjenesten: "Liturgiens rekkefølge er ikke tilfeldig: Gudstjenesten begynner i det alminnelige menneskeliv, beveger seg til syndserkjennelse, videre til forkynnelse av ordet og responsen i bekjennelsen av troen, og til frelsens fellesskap i nattverdsmåltidet." Kommentaren handler om syndserkjennelsens store plass i moderne luthersk fromhetsliv. Men faktum er at syndsbekjennelsen ikke kom inn i høymesseordningen hos oss før i 1887. Én ting er den enkeltes individuelle forberedelse før gudstjenesten, men nå ble prestens individuelle forberedelse omgjort til felles syndsbekjennelse. Dette var et skjebnesvangert brudd med eldgammel gudstjenesteforståelse. Helt fra oldkirken av har nemlig messen oftest begynt med de nødstedtes rop: "Kyrie eleison" som vi kjenner fra de lamme og blinde og fattige i evangeliene, deretter konkretisert på en rekke områder. Messen begynte med dette ropet om at Gud måtte gripe inn, og i de fleste Østkirkene er denne bønnen fremdeles i daglig bruk som innledning til alle liturgiske handlinger. Men i Vesten er det bare en rest igjen i det innledende "Kyrie", som i tillegg er blitt redusert til et vedlegg til syndsbekjennelsen.

Denne endringen har skjebnesvangre følger for hele kristendomsforståelsen. Bibelen taler om hvordan hele tilværelsen er kommet i ulage. "Hele verden ligger i det onde," skriver Johannes (1 Joh 5,19). Beretningene i 1 Mos 2-4 fra Edens idyll via menneskets selvtekt til brodermordet og bykulturen er først og fremst en episk beskrivelse av menneskelivets vilkår i verden slik vi alle kjenner det: i konflikt med vår Gud, vår neste, med skaperverket og oss selv. Menneskene er fremmede for hverandre og Gud, vi fylles av sjalusi og hevnlyst. Arbeidet er et slit, fødsler en lidelse og utnytting av naturen blir til utbytting. Det er "den avstanden vi alltid lever i, bruddet mellom mennesker og Gud" (og resten av Guds skapte verden), som Dokka skriver. Synden er en del av dette, men den store ulykken er den falne helheten som forårsaker også vår individuelle synd. Derfor sukker hele skaperverket etter Guds forløsning (Rom 8,22). Dette er det som bæres frem i den eldgamle gudstjenesteordningen, men som er forkludret i den moderne syndsindividualismen.

Og denne forløsningen heter Kristus, "Den nye Adam" (1 Kor 15,45), dvs. en ny menneskehet. Denne gjenreiste menneskehet blir vi satt inn i på mystisk (latin: sakramental) vis gjennom Guds nådehandlinger i Kirken. Derfor er også den østlige kristenhet seg meget bevisst på at gudstjenestefeiringen er delaktighet i den himmelske tilbedelse: I Messen er himmelen for en stakket stund tilstede på jorden gjennom Kristi mystiske (sakramentale) legemliggjøring som vi forenes med ved Odet og Ånden igjennom vannet, brødet og vinen. Ikke som fullbyrdet faktum, men som løfte, som håp, som forsmak på det som skal komme. Derfor er den troende "i verden, men ikke av verden" – så lenge han også lever i Kirkens mysterier. Syndsforlatt i Kristus, men likevel syndebundet av naturen fordi han fortsatt lever i den falne verden (Rom 7,21-25). Og kalt til å kjempe mot fallets følger i verden: fremmedhet, grådighet, hjerteløshet og hat, inntil Kristi gjenkomst når det gamle skal forgå og himmelen påny ta permanent bolig i Guds skapte verden (1 Kor 15,24-28).

Leif-Aage Tønnessen

Gå til innlegget

Vi er blitt passive ­tilskuere til begravelsen

Publisert rundt 1 år siden - 338 visninger

Begravelsesseremonien har mistet forankringen i begravelsesrealiteten. Og vi selv er blitt passive tilskuere til handlingen, i stedet for aktive deltakere i den.

Det er et interessant tema Øyvind Sagedal tar opp i sin kronikk 
19. september: «Gravfølget bør få fylle igjen graven». Den minnet meg om hva jeg selv lenge har sagt og skrevet om saken, først i et foredrag 1984 om «Liturgiens vesen», gjentatt i be­arbeidet form i et større undervisningsprosjekt om liturgi omkring 1990, og til slutt ­trykket i «Halvårsskrift for praktisk teologi» nr. 2/1992 («Den hellige handling»):

Merkelig. Det finnes en merkelig tilbøyelighet i mennesket til å gjøre ritualer av alle ting, og til å rendyrke seremoniene for seremonienes egen skyld. Et eksempel har vi i gravferdsordningen. La oss spørre: Hva er en begravelse? Hva er poenget? En begravelse er rett og slett at en død senkes i graven og «kastes jord på», som de sa før i tiden. Uten at disse realitetene foreligger, blir det normalt heller ingen seremonier. Hovedsaken er altså det som foregår på kirkegården, ved graven.

Men som troende mennesker som er begravet med Kristus i dåpen, hverken kan eller vil vi la dette skje uten troens kommentar: Senkningen ble før i tiden ledsaget av troens sang og bønn, og igjenfyllingen ble ledsaget av ord om livets og dødens realiteter: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli», – men også ord om troens håp: «av jorden skal du igjen oppstå!» Presten begynte med de tre første jordskuffene, og deretter fortsatte den enkelte i følget med hver sin skuffe – slik vi jo ofte fremdeles ser det i utenlandske filmer på TV. Alle deltok i begravelsen, bokstavelig og håndgripelig, og handling og seremoni var en enhet.

Men hva er skjedd med dette? I den nye gravferdsordningen gjør vi unna seremoniene først. Presten kaster jord på kisten. Deretter senkes den. Jordpåkastelsen har altså mistet den siste rest av forbindelse med realiteten: Å begrave et menneske i jord …

Først når seremoniellet er unnagjort, kan selve hovedsaken få lov til å begynne.­ Jeg sier «begynne». For selve begravelsen – det at hullet med kisten i fylles igjen med jord – det overlater vi til graveren når vi andre er gått, mens han ruller seg en Rød Mix på gravkanten. Slik har ­begravelsesseremonien mistet forankringen i begravelsesrealiteten. Og vi selv er blitt passive tilskuere til handlingen, i stedet for aktive deltakere i den.

Tomme luften. Hvis ikke seremoniene er forankret i den virkelighet de er uttrykk for, blir de bare et slag i tomme luften, skriver jeg.

Jeg har saktens undret meg over hvordan Liturgikommisjonen kunne finne­ på en slik ordning. Ikke mindre har jeg ­undret meg over hva de lærer på de ­praktisk-teologiske seminarene for tiden. Man skriver jo fagartikler for at de skal ­
bli lest og tatt inn i kritisk etterprøving. 
Og jeg vet at mitt foredrag har hatt stor ­betydning for enkelte. Men fra de rele­vante fagmiljøene har det bare vært taushet, på tross av at den handler om kjernen av prestenes virksomhet.

Men kanskje kan Sagedals artikkel føre til en endring, både av prestenes praksis og seminarenes undervisning. Jeg har en sjelden gang observert mennesker av ­tydeligvis annen kulturbakgrunn enn den norske, ta en neve jord og kaste i graven 
før de går. Det er en ordning jeg faktisk også selv har praktisert i noen tiår. For å delta i begravelsen, og ikke bare i ­seremonien.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.10.2016

Gå til innlegget

Skal muslimer finansiere Den norske kirke?

Publisert over 1 år siden - 1562 visninger

Det er skremmende når Stortinget ikke skjønner at deres økonomiske sanksjoner i realiteten er et grunnlovsstridig angrep på både religionsfriheten og ytringsfriheten.

På initiativ fra SV har flertallet i Stortinget vedtatt å vurdere tilbaketrekking av «statsstøtten» til trossamfunn med upassende meninger. Vedtakets punkt 3 handler om «andre alvorlige forhold».

Jeg håper ikke representantene har skjønt hva dette vedtaket innebærer, skjønt akkurat dét er jo ikke noe bedre.

Problemet viser seg allerede i terminologien «statsstøtte». Dette er unektelig det vanligste ­uttrykket i omtalen av denne ordningen, og gir inntrykk av en raus stat som av sin godhet yter støtte til støtteverdige formål.

Ikke gaver. Men det er det jo ikke, og lovverket bruker aldri uttrykket «statsstøtte». Tvert imot understreker Dissenterlovskomiteen av 1957 flere ganger at beløpene er «ikke gaver eller støtte, men refusjon». Gjeld-ende lovverk bruker derfor konsekvent uttrykket «tilskott».

Hva er begrunnelsen for tilskuddet? Begrunnelsen har helt fra Dissenterloven kom i 1845, vært at det vil være i strid med religionsfriheten om mennesker som ikke tilhører Den norske kirke, skal være med på å finansiere den.

Fra begynnelsen ble det derfor gitt direkte skatte­fradrag til såkalte «dissentere». Men ordningen viste seg på flere måter uhensiktsmessig.

Kompromiss. Derfor ble det i stedet innført en kompromissordning ved Lov om Trudomssamfunn fra 1969. I stedet for individuelt skattefradrag ble et beløp tilsvarende kirkedelen av den ordinære skatten overført til de enkelte tros- og livssynssamfunn ut fra en godkjent medlemsoversikt.

Det er altså ikke offentlige midler som deles ut av statlig raushet. Dette er penger som tilhører­ 
trossamfunnene, i dette tilfelle moskeene, og som derfor videreformidles til disse ettersom de er ­samlet inn via skatteseddelen. Stortingsvedtaket og SVs forslag er derfor i realiteten statlig konfiskasjon av midler som er staten uvedkommende. På den måten tvinges muslimer til å medfinan­siere Den norske kirke!

Minne om. Det er visst enda en gang nødvendig å minne om at uønskede meninger bekjempes med saklig argumentasjon, og ulovligheter med rettsprosesser, slik også forsker Lars Gule (tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund) påpekte på TV da SV-forslaget kom opp.

Å straffe meninger er i strid med Grunnloven. Nå finnes det jo flere måter å straffe uønskede meninger på, ikke bare fengsel og fysisk straff. Det er skremmende når Stortinget ikke skjønner at deres økonomiske sanksjoner i realiteten er et grunnlovsstridig angrep på både religionsfriheten og ytringsfriheten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.06.2016

Gå til innlegget

Bråk om Fadervår

Publisert nesten 2 år siden - 1580 visninger

De stadige forandringene av Herrens bønn skaper frustrasjon.

Én har sagt at vi må undervise slik «at vi ikke forandrer en eneste stavelse, eller leser opp og fremsier det på en annen måte i år enn i fjor. Velg derfor hvilken form du vil, og hold stadig fast ved den.»

Ordene stammer fortalen til Luthers Lille Katekisme.

Nå er det vel teo-logien, og ikke peda­gogikken, som er det forpliktende lære­grunnlag i Kate­kismen, men det er jo ingen tvil om at Luther­ her ­viser seg som en bedre­ pedagog enn dagens liturgirevisorer. 
«De unge og enfoldige må man nemlig undervise med én bestemt tekst og form, ellers blir de lett forvirret,» skriver Luther. Det var nettopp dét mine konfirmanter klaget over ved forrige fadervårendring, på 70-tallet.

Det skjedde noe rart i en begravelse for noen år siden. Idet jeg ­åpnet munnen for å be Fadervår, var det det gamle som kom ut av munnen min. Var det Helligåndens inngripen?

I minnesamværet etterpå skjedde 
nemlig følgende. Familien var ikke av dem som slet kirketerskler, men: «La du merke­ til», sa sønnen til avdøde, «at fordi­ du brukte det gamle Fadervår, kunne 
mor være med!» Og da ordet ble gitt fritt, reiste en godt voksen mann seg og med tårer i ­øynene og gråten i halsen takket for at han igjen hadde fått høre det gamle Fadervår.

Det var da jeg skjønte det: Disse velmenende liturgirevisorene tar det åndelige morsmålet fra folk. En ekstremversjon av denne problematikken møtte jeg en gang i Kauto­keino. Gudstjenesten var på norsk og tolket til nord-samisk. Etter­på beklaget jeg meg til den tilstedeværende prost: Det er da ikke nødvendig i våre dager å holde fast på disse gamle formene «I» og «Eder» og den slags, som en slags alterbokfundamentalisme. «Men husk,» sa prosten, «dette er deres åndelige morsmål. Det var i denne språkformen de i sin tid fikk og tok imot Evangeliet».

Bønnespråket er ikke bare et spørsmål om akademisk korrekt og moderne oversettelse. Det våre liturgirevisorer gjør i sin velmente iver, er å ta det åndelige språket fra dem man vil nå. Dermed blir de språk- og ordløse i møte med det hellige. Og slik fremmedgjøres de i stedet for å inkluderes.

Først publisert i Vårt Land 29.01.2016

Gå til innlegget

Feighet og uvitenhet om armensk folkemord

Publisert over 2 år siden - 1209 visninger

Norge står støtt i rekken av svikere etter det armenske folkemord når statsminister Erna Solberg ikke vil delta i dagens markering av 100-års-minnet.

I dag, 24. april, er det 100 år siden ottomanske myndigheter arresterte 235 armenske intellektuelle, kunstnere, forretningsfolk og håndverkere i Konstantinopel. Det regnes som begynnelsen på det armenske folkemordet i Tyrkia.

I dagene som fulgte, bredte arrestasjonene seg ut over hele landet, og mellom 1 og 1,5 millioner armenere ble drept, voldtatt, torturert og forvist. Kvinner og barn, oldinger og handikappede, syke og gravide. Nådeløst og grusomt ble de systematisk utsatt for grusomheter vi knapt kan tenke oss.

Tyrkerne nekter å erkjenne dette som folkemord. De kaller det forsvarskrig. Første verdenskrig var i gang, og disse spedbarna og oldingene var ifølge tyrkerne russiske kollaboratører som truet Tyrkias frihet og selvstendighet.

 Men dette var ikke en del av verdenskrigen: Aksjonene mot armenerne hadde begynt minst 50 år tidligere, og med særlige høydepunkt i 1895 og 1909. Men ikke bare armenerne: Alle kristne ble den gang behandlet på samme måten, russere, assyrere, grekere og andre. Men det internasjonale samfunn reagerte ikke. Med England i spissen ønsket de å holde et godt vennskap med Tyrkia: det var for mange økonomiske interesser som sto på spill. Bare Russland kom sine landsmenn til hjelp. Det glemte tyrkerne aldri; det var derfor lett å ty til sin gamle fiende Russland da de skulle gi noe som kunne se ut som en akseptabel begrunnelse for sin bestialitet. 

Dette internasjonale sviket varer ved. Også Norge står støtt i rekken av svikere. På tross av at nordmenn som Bodil Biørn og Fridtjof Nansen hører til de høyest elskede og mest ærede navn i Armenia, blant annet på grunn av deres tilknytning til folkemordet, vil vår statsminister ikke reise til Jerevan for å delta i 100-årsmarkeringen 24. april. Fordi "Norge ikke vil ha en mening om det var et folkemord", heter det. En slik holdning er en usalig blanding av uvitenhet (bevisst?) og feighet. 

Selv tok jeg opp spørsmålet om norsk anerkjennelse av folkemordet i en e-post til Utenriksdepartementet og Stortingets utenrikskomite 16. mai 2011. Fra Utenrikskomiteen hørte jeg intet, men fra UD fikk jeg svar 20. mai. Et oppsiktsvekkende svar: 

For det første innvender UD "at FNs folkemordkonvensjon er fra 1948, og at det kan gjøres gjeldende prinsipielle motforestillinger mot å anvende et spesifikt rettslig begrep definert i en konvensjon (her: ’folkemord’) om historiske begivenheter som fant sted før den aktuelle konvensjonen ble vedtatt. Også om man godtar at FNs folkemordkonvensjon kan anvendes om begivenheter som fant sted i 1915-17, kan det være forskjellige meninger om hvorvidt disse begivenhetene tilfredsstiller de kriterier konvensjonen stiller opp for at noe skal kvalifisere som ’folkemord’."  

Hva slags resonnement er dette? Allerede ut fra elementær logikk er denne tankegangen meningsløs. For skal man først finne på et begrep i løse luften, og så se om det kan inntre noe som passer til begrepet? Tankegangen er absurd. Men verre enn denne logiske bristen er den faktiske uvitenheten som argumentet avslører: Raphael Lemkin, som utformet folkemordbegrepet, har uttalt at grunnlaget for hans definisjon var folkemordet på armenerne og det jødiske holocaust. Det armenske folkemordet er altså selveur-folkemordet. Hvordan kan det da være tvil om "hvorvidt disse begivenhetene tilfredsstiller de kriterier konvensjonen stiller opp for at noe skal kvalifisere som ’folkemord’"? Det er også verd å merke seg at begrepet var et premiss i Nürnberg-dommene i 1945, 3 årførFN vedtok folkemordkonvensjonen. UDs argument er derfor ikke bare absurd, det er kunnskapsløst og uhistorisk. Dessuten inkonsekvent. For også det jødiske holocaust skjedde før konvensjonen ble vedtatt, men der har Norge ingen problemer med å snakke om folkemord. 

UD viser også til normaliseringsprotokollen av 10. okt. 2009: "Fra norsk side anser vi at fortolkningen av de tragiske hendelsene omkring 1915 heller bør overlates til historikerne enn til politikerne. … Protokollene la bl.a. opp til å nedsette en felles historikerkommisjon som skulle granske disse historiske spørsmålene. … Det er uvisst hvilken innvirkning det ville ha på utsiktene til en videre armensk-tyrkisk normaliseringsprosess om det i flere land nå skulle bli vedtatt uttalelser som tar stilling til folkemordspørsmålet." Det er bare det at situasjonen omkring disse protokollene er mer sammensatt enn UD gir inntrykk av. For det første var henvisningen av saken til historikerne nettopp en av grunnene til at prosessen stoppet opp, særlig fra armensk side. Det trengs ikke flere historikere, nå må politikerne på banen, er Armenias standpunkt. For saken er jo mer enn godt nok historisk belyst. Her kan en vise til uttalelser fra International Association of Genocide Scholars, fra Elie Wiesel og hans grupperinger både 2000 og 2007, for den saks skyld også dokumentasjonen fra ovennevnte sykepleiermisjonær Bodil Biørn, et stort navn i Armenia, men i Norge stadig like gjemt og glemt som folkemordet. (Se min kronikk i VL 19.12.2011: "I skyggen av Nansen: En filantrop fra Kragerø", eller Jahn Otto Johansens nylig utgitte bok "Folkemordet på armenerne". ) For det andre skyver Tyrkia Nagorno-Karabakh-konflikten foran seg, skjønt den ingen ting har å gjøre med folkemordet. 2009-prosessen er i realiteten strandet. Det er utopisk å håpe på noe som helst fra den. Tyrkia er fremdeles rabiat hver gang noen der bruker begrepet "folkemord". 

Endelig skriver UD: "Det bør også nevnes at mange av de uttalelser som i andre land er vedtatt om dette spørsmålet, ikke kan tilskrives vedkommende stat eller regjering, men er vedtak gjort f.eks. av organisasjoner, delstatsforsamlinger eller enkeltkomiteer i parlamenter. Slike uttalelser er ikke nødvendigvis representative for synet til vedkommende lands regjering." Det er 22 nasjoner som for tiden (2014) har anerkjent folkemordet. Blant internasjonale organisasjoner kan nevnes Europaparlamentet. Senest nå i påsken pådro Paven seg Tyrkias raseri av samme grunn. Av de mer enn 60 delstatsforsamlingene som har gjort slikt vedtak, er hele 44 av USAs 50 delstater. I tillegg brukes begrepet i en lang rekke offisielle dokumenter i USA, og USAs utenrikskomite anerkjente folkemordet så sent om i 2010. 3 år tidligere var det like før også Kongressen gjorde slikt vedtak, men da utenriksminister Condoleezza Rice og Robert M. Gates hevdet at det kunne skade USAs interesser i området, ble prosessen stanset. I USA er ingen ting viktigere en USAs interesser, og tilsvarende prinsipp gjelder visst også i Norge. (Se bare på myndighetenes behandling av Dalai Lama sist år!) 

Norge er en selvstendig nasjon. Bare internasjonal opinion kan tvinge Tyrkia til en sannferdig historieorientering. Denne opinionen bør Norge nå bli en del av!

Gå til innlegget

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6609 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6886 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2236 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3585 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 486 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 494 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3549 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8053 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2688 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 7 timer siden / 132 visninger
1 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 9 timer siden / 155 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 131 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 11 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 23 timer siden / 1393 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 24 timer siden / 852 visninger
17 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
4 minutter siden / 1996 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
7 minutter siden / 1996 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
10 minutter siden / 1996 visninger
Laurits Hallum kommenterte på
Ateisme og humanisme II
11 minutter siden / 1996 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
15 minutter siden / 1996 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
18 minutter siden / 1996 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
23 minutter siden / 1996 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
24 minutter siden / 1664 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Spor i ørkensanda
35 minutter siden / 613 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
39 minutter siden / 350 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
rundt 1 time siden / 350 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Hvorfor stemmer så mange blått? - Jeg stemmer Rødt
rundt 1 time siden / 181 visninger
Les flere