Leif-Aage Tønnessen

Alder: 75
  RSS

Om Leif-Aage

Prest i Den norske kirke ca 30 år, hvorav 10 på Sør.Hålogaland bispekontor. Amanuensis Høyskolen i Finnmark ca 4 år. Knyttet til HRS Nord-Norge 5 år. Styreleder Hl. Herman av Alska ortodokse menighet. Elsker klassisk musikk.

Følgere

HVA KJELL INGOLF ROPSTAD IKKE FORSTÅR

Publisert 27 dager siden

Kjell Ingolf Ropstad er bekymret for en eventuell "omkamp om trosloven". Selv er jeg bekymret for fraværet av en slik omkamp. På vegne av menneskerettighetene.

Så er den nye trossamfunnsloven vedtatt. I VL 14/4 uttrykker Ropstad bekymring for en eventuell "omkamp om trosloven". Selv er jeg bekymret for fraværet av en slik omkamp. Ikke på Aps premisser, som er et ran mot livssynsnorge (i likhet med Sp). Men på vegne av menneskerettighetene.

I sin bekymring skriver Ropstad om alt det gode trossamfunnene bidrar og har bidratt med. "Nettopp derfor har det vært så viktig å sikre støtten," skriver han. Og ut fra en slik tankegang kan det saktens være naturlig å sette en begrensning på antall medlemmer, for eksempel 50, slik det nå er bestemt.

Men dette er feil. Også i mitt innlegg 13/8-19 (Ropstads statsstøtte til trossamfunn) påpekte jeg det feilaktige i denne begrunnelsen: Dette er ikke offentlige midler som en stat i sin godvilje kan støtte støtteverdige formål med, skrev jeg. "Ordningens poeng er noe annet: For dette er "ikke gaver eller støtte, men refusjon," heter det i forarbeidene. Det er altså trossamfunnenes midler, kirkedelen av skatten, som derfor etter loven skal betales tilbake til dem," skrev jeg.  Men det hjelper visst ikke: "Når politikere har bestemt seg for noe, blir de faktaresistente", var det nylig en som sa. Og faktaresistente politikere er en trussel mot demokratiet!

Jeg vet ikke hvordan denne livssynsstøtten er begrunnet i forarbeidene til den nye loven. Kanskje er det Ropstads skjønnmaling som ligger bak. Men det forhindrer ikke at den begrunnelsen som var gitt for 1969-ordningen, står fast, nevnt eller unevnt: "Det kan sies å være en konsekvens av religionsfrihetens prinsipp at ingen skal behøve å understøtte økonomisk et trossamfunn han ikke tilhører," skriver Dissenterlovkomiteen (s.84), og Justiskomiteen knytter dette videre tilbake til Norges forpliktelse på menneskerettighetene (Innst. O. XVI, 1968-69).

Jeg må derfor be Ropstad svare på to spørsmål:

Kan du gi en eneste begrunnelse for at livssynssamfunn utenfor kirken likevel skal betale for statens kirke bare fordi de er små?

Og kan du gi en eneste begrunnelse for at menneskerettighetene ikke skal gjelde små livssynssamfunn?

Gå til innlegget

Ropstads statsstøtte til trossamfunn

Publisert 10 måneder siden

Det er ikke snakk om gaver eller støtte. Det er snakk om en refusjon.

Så er vi i gang igjen. Sentrale politikere (og redaktører) som problematiserer det de feilaktig kaller «statsstøtten til trossamfunn» som har meninger de ikke liker. Sist ute er tros- og livssynsminister Ropstad. Ifølge Vårt Land 7. august mener han at det kan være grunnlag for å nekte Jehovas Vitner dette tilskuddet fordi medlemmene blir utestengt hvis de stemmer ved valg.

Nå er det jo ikke ulovlig å la være å stemme ved valg, - til forskjell fra en rekke andre land. Det er heller ikke ulovlig fritt å velge trossamfunn, med de konsekvenser det innebærer – til forskjell fra en rekke andre land. Men man kan ikke straffe noen for noe som er lovlig. Og å konfiskere andres midler uten lov og dom, er ikke en legal straffemetode.

For det er dét dette handler om. Dette er ikke offentlige midler som de fritt kan holde tilbake – som en stat som i sin godvilje støtter støtteverdige formål. Det er derfor positivt feil når Ropstad sier at denne ordningen «skal legge til rette for at (tros-)samfunnene skal kunne drive ut fra sin egenart og overbevisning». Naturligvis bidrar tilskuddet til dette. Men ordningens poeng er noe annet: For dette er «ikke gaver eller støtte, men refusjon,» heter det i forarbeidene. Det er altså trossamfunnenes midler, kirkedelen av skatten, som derfor etter loven skal betales tilbake til dem. Dette har jo ganske mange av oss påpekt gang på gang de seneste årene uten at det synes å hjelpe.

Det er dette heller ikke fylkesmennene synes å ha forstått i den pågående konflikten om tilbakeholdt tilskudd på grunn av overskridelse av «søknadsfristen». Egentlig burde det ikke vært nødvendig å søke i det hele tatt, midlene skulle prinsipielt sett uten videre vært utbetalt til deres rettmessige eiere. Men jeg innser den praktiske nødvendigheten av at det rette antallet jevning må innberettes. (Det var dette katolikkene ikke forsto i sin sammenblanding av ekklesiologi og juss.) At det måtte gå galt det når det ble foretatt så grunnleggende endringer i rutinene, var vel ikke annet å vente.

At fylkesmennene tviholder på denne bestemmelsen, vitner derfor om et byråkrati uten bakkekontakt. At de bastant nekter å bidra til en løsning på problemet (slik de gjorde med jordbruksoppgjøret i fjor, som jo nettopp var støtte fra en velvillig stat!), tyder på at heller ikke de har innsett eierforholdet til disse midlene. Da snakker vi om offentlig tyveri.

Leif-Aage Tønnessen

Gå til innlegget

Hva er integrering?

Publisert over 1 år siden

Den muslimske mannen som ikke fikk fornyet lærervikariatet sitt fordi han nektet å håndhilse på kvinner, fikk ikke medhold i diskrimineringsnemnda. Mange har sett denne saken som et spørsmål om integrering. Men det er en fatal forveksling: forvekslingen av integrering med ensretting.

For hva er integrering? Det norske Akademis ordbok opplyser at ordet betyr «hel, uberørt», og brukes mest i betydninger som: oppta, innpasse i noe, samordne. For eksempel «å integrere de handikappede i samfunnet» eller «Norge er integrert i NATOs militærpolitiske system» eller ­integrerte hvitevarer i kjøkkenet. Det betyr naturligvis ikke at komfyren slutter å være komfyr eller at Norge slutter å være Norge. Tvert imot: Bare når de forblir det de er, kan det være snakke om å inn- eller samordne dem med noe.

«Integrering innebærer at alle naturlige krefter får plass og kommer til sin rett,» skriver forfatter og psykiater Vibeke­ ­Engelstad. Derfor har Vårt Land rett nå de på lederplass 5. desember skriver: «Kanskje er kombinasjonen av fleksibilitet og tydelige synspunkter … en langt bedre måte å fremme viktige fellesverdier på.» Et krav om at alle skal oppføre seg i overensstemmelse med norske tradisjoner, er ikke integrering, men det motsatte. Det skaper utenforskap og aggresjon og kan bli en kilde til radikalisering. Da har man oppnådd det motsatte av hva man ville.

Den muslimske mannen vil ikke håndhilse på kvinner. På den måten vil han ivareta sin personlige og religiøse (og kvinnenes) integritet (!) ved ikke å utsette seg for det han opplever som fristelse. (Det er vel saktens flere som av og til kan kjenne seg igjen her.) I stedet hilser han med en vakker geberd som vel så tydelig signaliserer respekt og verdighet, en geberd som også ellers brukes i mange sammenhenger hos oss. Men i vårt snevre vestlige perspektiv ser vi bare kvinneundertrykkende respektløshet og innser ikke hvordan våre fordommer forvrenger vårt blikk.

Derfor tar flertallet i diskrimineringsnemnda feil og blir selv et organ for ­diskriminering. Og derfor må denne saken­ bringes for retten. Organisasjonen mot ­offentlig diskriminering har heldigvis tatt på seg dette ansvaret.

Gå til innlegget

Gudstjenesten er først og fremst et rop om Guds nyskapende inngrep, ikke en individuell syndsbekjennelse.

NU SONET ER VÅR BRØDE

Åste Dokka skriver i en i og for seg grei kommentarartikkel 12. april om gudstjenesten: "Liturgiens rekkefølge er ikke tilfeldig: Gudstjenesten begynner i det alminnelige menneskeliv, beveger seg til syndserkjennelse, videre til forkynnelse av ordet og responsen i bekjennelsen av troen, og til frelsens fellesskap i nattverdsmåltidet." Kommentaren handler om syndserkjennelsens store plass i moderne luthersk fromhetsliv. Men faktum er at syndsbekjennelsen ikke kom inn i høymesseordningen hos oss før i 1887. Én ting er den enkeltes individuelle forberedelse før gudstjenesten, men nå ble prestens individuelle forberedelse omgjort til felles syndsbekjennelse. Dette var et skjebnesvangert brudd med eldgammel gudstjenesteforståelse. Helt fra oldkirken av har nemlig messen oftest begynt med de nødstedtes rop: "Kyrie eleison" som vi kjenner fra de lamme og blinde og fattige i evangeliene, deretter konkretisert på en rekke områder. Messen begynte med dette ropet om at Gud måtte gripe inn, og i de fleste Østkirkene er denne bønnen fremdeles i daglig bruk som innledning til alle liturgiske handlinger. Men i Vesten er det bare en rest igjen i det innledende "Kyrie", som i tillegg er blitt redusert til et vedlegg til syndsbekjennelsen.

Denne endringen har skjebnesvangre følger for hele kristendomsforståelsen. Bibelen taler om hvordan hele tilværelsen er kommet i ulage. "Hele verden ligger i det onde," skriver Johannes (1 Joh 5,19). Beretningene i 1 Mos 2-4 fra Edens idyll via menneskets selvtekt til brodermordet og bykulturen er først og fremst en episk beskrivelse av menneskelivets vilkår i verden slik vi alle kjenner det: i konflikt med vår Gud, vår neste, med skaperverket og oss selv. Menneskene er fremmede for hverandre og Gud, vi fylles av sjalusi og hevnlyst. Arbeidet er et slit, fødsler en lidelse og utnytting av naturen blir til utbytting. Det er "den avstanden vi alltid lever i, bruddet mellom mennesker og Gud" (og resten av Guds skapte verden), som Dokka skriver. Synden er en del av dette, men den store ulykken er den falne helheten som forårsaker også vår individuelle synd. Derfor sukker hele skaperverket etter Guds forløsning (Rom 8,22). Dette er det som bæres frem i den eldgamle gudstjenesteordningen, men som er forkludret i den moderne syndsindividualismen.

Og denne forløsningen heter Kristus, "Den nye Adam" (1 Kor 15,45), dvs. en ny menneskehet. Denne gjenreiste menneskehet blir vi satt inn i på mystisk (latin: sakramental) vis gjennom Guds nådehandlinger i Kirken. Derfor er også den østlige kristenhet seg meget bevisst på at gudstjenestefeiringen er delaktighet i den himmelske tilbedelse: I Messen er himmelen for en stakket stund tilstede på jorden gjennom Kristi mystiske (sakramentale) legemliggjøring som vi forenes med ved Odet og Ånden igjennom vannet, brødet og vinen. Ikke som fullbyrdet faktum, men som løfte, som håp, som forsmak på det som skal komme. Derfor er den troende "i verden, men ikke av verden" – så lenge han også lever i Kirkens mysterier. Syndsforlatt i Kristus, men likevel syndebundet av naturen fordi han fortsatt lever i den falne verden (Rom 7,21-25). Og kalt til å kjempe mot fallets følger i verden: fremmedhet, grådighet, hjerteløshet og hat, inntil Kristi gjenkomst når det gamle skal forgå og himmelen påny ta permanent bolig i Guds skapte verden (1 Kor 15,24-28).

Leif-Aage Tønnessen

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2742 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
27 dager siden / 1884 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
2 dager siden / 1210 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 996 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
29 dager siden / 686 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
13 dager siden / 617 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere