Leif-Aage Tønnessen

Alder: 74
  RSS

Om Leif-Aage

Prest i Den norske kirke ca 30 år, hvorav 10 på Sør.Hålogaland bispekontor. Amanuensis Høyskolen i Finnmark ca 4 år. Knyttet til HRS Nord-Norge 5 år. Styreleder Hl. Herman av Alska ortodokse menighet. Elsker klassisk musikk.

Følgere

Hva er integrering?

Publisert 3 måneder siden

Den muslimske mannen som ikke fikk fornyet lærervikariatet sitt fordi han nektet å håndhilse på kvinner, fikk ikke medhold i diskrimineringsnemnda. Mange har sett denne saken som et spørsmål om integrering. Men det er en fatal forveksling: forvekslingen av integrering med ensretting.

For hva er integrering? Det norske Akademis ordbok opplyser at ordet betyr «hel, uberørt», og brukes mest i betydninger som: oppta, innpasse i noe, samordne. For eksempel «å integrere de handikappede i samfunnet» eller «Norge er integrert i NATOs militærpolitiske system» eller ­integrerte hvitevarer i kjøkkenet. Det betyr naturligvis ikke at komfyren slutter å være komfyr eller at Norge slutter å være Norge. Tvert imot: Bare når de forblir det de er, kan det være snakke om å inn- eller samordne dem med noe.

«Integrering innebærer at alle naturlige krefter får plass og kommer til sin rett,» skriver forfatter og psykiater Vibeke­ ­Engelstad. Derfor har Vårt Land rett nå de på lederplass 5. desember skriver: «Kanskje er kombinasjonen av fleksibilitet og tydelige synspunkter … en langt bedre måte å fremme viktige fellesverdier på.» Et krav om at alle skal oppføre seg i overensstemmelse med norske tradisjoner, er ikke integrering, men det motsatte. Det skaper utenforskap og aggresjon og kan bli en kilde til radikalisering. Da har man oppnådd det motsatte av hva man ville.

Den muslimske mannen vil ikke håndhilse på kvinner. På den måten vil han ivareta sin personlige og religiøse (og kvinnenes) integritet (!) ved ikke å utsette seg for det han opplever som fristelse. (Det er vel saktens flere som av og til kan kjenne seg igjen her.) I stedet hilser han med en vakker geberd som vel så tydelig signaliserer respekt og verdighet, en geberd som også ellers brukes i mange sammenhenger hos oss. Men i vårt snevre vestlige perspektiv ser vi bare kvinneundertrykkende respektløshet og innser ikke hvordan våre fordommer forvrenger vårt blikk.

Derfor tar flertallet i diskrimineringsnemnda feil og blir selv et organ for ­diskriminering. Og derfor må denne saken­ bringes for retten. Organisasjonen mot ­offentlig diskriminering har heldigvis tatt på seg dette ansvaret.

Gå til innlegget

Gudstjenesten er først og fremst et rop om Guds nyskapende inngrep, ikke en individuell syndsbekjennelse.

NU SONET ER VÅR BRØDE

Åste Dokka skriver i en i og for seg grei kommentarartikkel 12. april om gudstjenesten: "Liturgiens rekkefølge er ikke tilfeldig: Gudstjenesten begynner i det alminnelige menneskeliv, beveger seg til syndserkjennelse, videre til forkynnelse av ordet og responsen i bekjennelsen av troen, og til frelsens fellesskap i nattverdsmåltidet." Kommentaren handler om syndserkjennelsens store plass i moderne luthersk fromhetsliv. Men faktum er at syndsbekjennelsen ikke kom inn i høymesseordningen hos oss før i 1887. Én ting er den enkeltes individuelle forberedelse før gudstjenesten, men nå ble prestens individuelle forberedelse omgjort til felles syndsbekjennelse. Dette var et skjebnesvangert brudd med eldgammel gudstjenesteforståelse. Helt fra oldkirken av har nemlig messen oftest begynt med de nødstedtes rop: "Kyrie eleison" som vi kjenner fra de lamme og blinde og fattige i evangeliene, deretter konkretisert på en rekke områder. Messen begynte med dette ropet om at Gud måtte gripe inn, og i de fleste Østkirkene er denne bønnen fremdeles i daglig bruk som innledning til alle liturgiske handlinger. Men i Vesten er det bare en rest igjen i det innledende "Kyrie", som i tillegg er blitt redusert til et vedlegg til syndsbekjennelsen.

Denne endringen har skjebnesvangre følger for hele kristendomsforståelsen. Bibelen taler om hvordan hele tilværelsen er kommet i ulage. "Hele verden ligger i det onde," skriver Johannes (1 Joh 5,19). Beretningene i 1 Mos 2-4 fra Edens idyll via menneskets selvtekt til brodermordet og bykulturen er først og fremst en episk beskrivelse av menneskelivets vilkår i verden slik vi alle kjenner det: i konflikt med vår Gud, vår neste, med skaperverket og oss selv. Menneskene er fremmede for hverandre og Gud, vi fylles av sjalusi og hevnlyst. Arbeidet er et slit, fødsler en lidelse og utnytting av naturen blir til utbytting. Det er "den avstanden vi alltid lever i, bruddet mellom mennesker og Gud" (og resten av Guds skapte verden), som Dokka skriver. Synden er en del av dette, men den store ulykken er den falne helheten som forårsaker også vår individuelle synd. Derfor sukker hele skaperverket etter Guds forløsning (Rom 8,22). Dette er det som bæres frem i den eldgamle gudstjenesteordningen, men som er forkludret i den moderne syndsindividualismen.

Og denne forløsningen heter Kristus, "Den nye Adam" (1 Kor 15,45), dvs. en ny menneskehet. Denne gjenreiste menneskehet blir vi satt inn i på mystisk (latin: sakramental) vis gjennom Guds nådehandlinger i Kirken. Derfor er også den østlige kristenhet seg meget bevisst på at gudstjenestefeiringen er delaktighet i den himmelske tilbedelse: I Messen er himmelen for en stakket stund tilstede på jorden gjennom Kristi mystiske (sakramentale) legemliggjøring som vi forenes med ved Odet og Ånden igjennom vannet, brødet og vinen. Ikke som fullbyrdet faktum, men som løfte, som håp, som forsmak på det som skal komme. Derfor er den troende "i verden, men ikke av verden" – så lenge han også lever i Kirkens mysterier. Syndsforlatt i Kristus, men likevel syndebundet av naturen fordi han fortsatt lever i den falne verden (Rom 7,21-25). Og kalt til å kjempe mot fallets følger i verden: fremmedhet, grådighet, hjerteløshet og hat, inntil Kristi gjenkomst når det gamle skal forgå og himmelen påny ta permanent bolig i Guds skapte verden (1 Kor 15,24-28).

Leif-Aage Tønnessen

Gå til innlegget

Begravelsesseremonien har mistet forankringen i begravelsesrealiteten. Og vi selv er blitt passive tilskuere til handlingen, i stedet for aktive deltakere i den.

Det er et interessant tema Øyvind Sagedal tar opp i sin kronikk 
19. september: «Gravfølget bør få fylle igjen graven». Den minnet meg om hva jeg selv lenge har sagt og skrevet om saken, først i et foredrag 1984 om «Liturgiens vesen», gjentatt i be­arbeidet form i et større undervisningsprosjekt om liturgi omkring 1990, og til slutt ­trykket i «Halvårsskrift for praktisk teologi» nr. 2/1992 («Den hellige handling»):

Merkelig. Det finnes en merkelig tilbøyelighet i mennesket til å gjøre ritualer av alle ting, og til å rendyrke seremoniene for seremonienes egen skyld. Et eksempel har vi i gravferdsordningen. La oss spørre: Hva er en begravelse? Hva er poenget? En begravelse er rett og slett at en død senkes i graven og «kastes jord på», som de sa før i tiden. Uten at disse realitetene foreligger, blir det normalt heller ingen seremonier. Hovedsaken er altså det som foregår på kirkegården, ved graven.

Men som troende mennesker som er begravet med Kristus i dåpen, hverken kan eller vil vi la dette skje uten troens kommentar: Senkningen ble før i tiden ledsaget av troens sang og bønn, og igjenfyllingen ble ledsaget av ord om livets og dødens realiteter: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli», – men også ord om troens håp: «av jorden skal du igjen oppstå!» Presten begynte med de tre første jordskuffene, og deretter fortsatte den enkelte i følget med hver sin skuffe – slik vi jo ofte fremdeles ser det i utenlandske filmer på TV. Alle deltok i begravelsen, bokstavelig og håndgripelig, og handling og seremoni var en enhet.

Men hva er skjedd med dette? I den nye gravferdsordningen gjør vi unna seremoniene først. Presten kaster jord på kisten. Deretter senkes den. Jordpåkastelsen har altså mistet den siste rest av forbindelse med realiteten: Å begrave et menneske i jord …

Først når seremoniellet er unnagjort, kan selve hovedsaken få lov til å begynne.­ Jeg sier «begynne». For selve begravelsen – det at hullet med kisten i fylles igjen med jord – det overlater vi til graveren når vi andre er gått, mens han ruller seg en Rød Mix på gravkanten. Slik har ­begravelsesseremonien mistet forankringen i begravelsesrealiteten. Og vi selv er blitt passive tilskuere til handlingen, i stedet for aktive deltakere i den.

Tomme luften. Hvis ikke seremoniene er forankret i den virkelighet de er uttrykk for, blir de bare et slag i tomme luften, skriver jeg.

Jeg har saktens undret meg over hvordan Liturgikommisjonen kunne finne­ på en slik ordning. Ikke mindre har jeg ­undret meg over hva de lærer på de ­praktisk-teologiske seminarene for tiden. Man skriver jo fagartikler for at de skal ­
bli lest og tatt inn i kritisk etterprøving. 
Og jeg vet at mitt foredrag har hatt stor ­betydning for enkelte. Men fra de rele­vante fagmiljøene har det bare vært taushet, på tross av at den handler om kjernen av prestenes virksomhet.

Men kanskje kan Sagedals artikkel føre til en endring, både av prestenes praksis og seminarenes undervisning. Jeg har en sjelden gang observert mennesker av ­tydeligvis annen kulturbakgrunn enn den norske, ta en neve jord og kaste i graven 
før de går. Det er en ordning jeg faktisk også selv har praktisert i noen tiår. For å delta i begravelsen, og ikke bare i ­seremonien.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 3.10.2016

Gå til innlegget

Skal muslimer finansiere Den norske kirke?

Publisert nesten 3 år siden

Det er skremmende når Stortinget ikke skjønner at deres økonomiske sanksjoner i realiteten er et grunnlovsstridig angrep på både religionsfriheten og ytringsfriheten.

På initiativ fra SV har flertallet i Stortinget vedtatt å vurdere tilbaketrekking av «statsstøtten» til trossamfunn med upassende meninger. Vedtakets punkt 3 handler om «andre alvorlige forhold».

Jeg håper ikke representantene har skjønt hva dette vedtaket innebærer, skjønt akkurat dét er jo ikke noe bedre.

Problemet viser seg allerede i terminologien «statsstøtte». Dette er unektelig det vanligste ­uttrykket i omtalen av denne ordningen, og gir inntrykk av en raus stat som av sin godhet yter støtte til støtteverdige formål.

Ikke gaver. Men det er det jo ikke, og lovverket bruker aldri uttrykket «statsstøtte». Tvert imot understreker Dissenterlovskomiteen av 1957 flere ganger at beløpene er «ikke gaver eller støtte, men refusjon». Gjeld-ende lovverk bruker derfor konsekvent uttrykket «tilskott».

Hva er begrunnelsen for tilskuddet? Begrunnelsen har helt fra Dissenterloven kom i 1845, vært at det vil være i strid med religionsfriheten om mennesker som ikke tilhører Den norske kirke, skal være med på å finansiere den.

Fra begynnelsen ble det derfor gitt direkte skatte­fradrag til såkalte «dissentere». Men ordningen viste seg på flere måter uhensiktsmessig.

Kompromiss. Derfor ble det i stedet innført en kompromissordning ved Lov om Trudomssamfunn fra 1969. I stedet for individuelt skattefradrag ble et beløp tilsvarende kirkedelen av den ordinære skatten overført til de enkelte tros- og livssynssamfunn ut fra en godkjent medlemsoversikt.

Det er altså ikke offentlige midler som deles ut av statlig raushet. Dette er penger som tilhører­ 
trossamfunnene, i dette tilfelle moskeene, og som derfor videreformidles til disse ettersom de er ­samlet inn via skatteseddelen. Stortingsvedtaket og SVs forslag er derfor i realiteten statlig konfiskasjon av midler som er staten uvedkommende. På den måten tvinges muslimer til å medfinan­siere Den norske kirke!

Minne om. Det er visst enda en gang nødvendig å minne om at uønskede meninger bekjempes med saklig argumentasjon, og ulovligheter med rettsprosesser, slik også forsker Lars Gule (tidligere generalsekretær i Human-Etisk Forbund) påpekte på TV da SV-forslaget kom opp.

Å straffe meninger er i strid med Grunnloven. Nå finnes det jo flere måter å straffe uønskede meninger på, ikke bare fengsel og fysisk straff. Det er skremmende når Stortinget ikke skjønner at deres økonomiske sanksjoner i realiteten er et grunnlovsstridig angrep på både religionsfriheten og ytringsfriheten.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 22.06.2016

Gå til innlegget

Bråk om Fadervår

Publisert rundt 3 år siden

De stadige forandringene av Herrens bønn skaper frustrasjon.

Én har sagt at vi må undervise slik «at vi ikke forandrer en eneste stavelse, eller leser opp og fremsier det på en annen måte i år enn i fjor. Velg derfor hvilken form du vil, og hold stadig fast ved den.»

Ordene stammer fortalen til Luthers Lille Katekisme.

Nå er det vel teo-logien, og ikke peda­gogikken, som er det forpliktende lære­grunnlag i Kate­kismen, men det er jo ingen tvil om at Luther­ her ­viser seg som en bedre­ pedagog enn dagens liturgirevisorer. 
«De unge og enfoldige må man nemlig undervise med én bestemt tekst og form, ellers blir de lett forvirret,» skriver Luther. Det var nettopp dét mine konfirmanter klaget over ved forrige fadervårendring, på 70-tallet.

Det skjedde noe rart i en begravelse for noen år siden. Idet jeg ­åpnet munnen for å be Fadervår, var det det gamle som kom ut av munnen min. Var det Helligåndens inngripen?

I minnesamværet etterpå skjedde 
nemlig følgende. Familien var ikke av dem som slet kirketerskler, men: «La du merke­ til», sa sønnen til avdøde, «at fordi­ du brukte det gamle Fadervår, kunne 
mor være med!» Og da ordet ble gitt fritt, reiste en godt voksen mann seg og med tårer i ­øynene og gråten i halsen takket for at han igjen hadde fått høre det gamle Fadervår.

Det var da jeg skjønte det: Disse velmenende liturgirevisorene tar det åndelige morsmålet fra folk. En ekstremversjon av denne problematikken møtte jeg en gang i Kauto­keino. Gudstjenesten var på norsk og tolket til nord-samisk. Etter­på beklaget jeg meg til den tilstedeværende prost: Det er da ikke nødvendig i våre dager å holde fast på disse gamle formene «I» og «Eder» og den slags, som en slags alterbokfundamentalisme. «Men husk,» sa prosten, «dette er deres åndelige morsmål. Det var i denne språkformen de i sin tid fikk og tok imot Evangeliet».

Bønnespråket er ikke bare et spørsmål om akademisk korrekt og moderne oversettelse. Det våre liturgirevisorer gjør i sin velmente iver, er å ta det åndelige språket fra dem man vil nå. Dermed blir de språk- og ordløse i møte med det hellige. Og slik fremmedgjøres de i stedet for å inkluderes.

Først publisert i Vårt Land 29.01.2016

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere