Gunnar Opheim

Alder: 53
  RSS

Om Gunnar

5 Mos 13,1 Når det står frem en profet i din midte, eller en som har drømmer, og han varsler dig et tegn eller et under, Åp 14:7 Frykt Gud og gi ham ære! For timen for hans dom er kommet; og tilbe ham som gjorde himmelen og jorden og havet og vannkildene!

Følgere

En ulastelig og rettskaffen mann

Publisert over 6 år siden

Dette spørsmål stilles en rettferdig, av en urettferdig som hevder seg vis og troende. Den urettferdige sier at ett menneske ikke kan være fullkommen/ loven lydig uansett i Guds øyne. Den urettferdige sier vi kommer til himmelen som syndere/ lovbrytere.  Denne synder sier følgene og vi finner også endel slike tilfeller også forkynt/ forsvart her på VD.

Job 4,17-18 Er et menneske rettferdig for Gud, eller en mann ren for sin skaper? 18 Se, på sine tjenere stoler han ikke, og hos sine engler finner han feil,

Den urettferdige stiller dette spørsmål for å få den rettferdige til å tvile i sitt hjerte og sinn på Gud og Hans frelse. Det er tydlig at holdningen til den religiøse vantro mangler tro, mangler håp og mangler kjærlighet. Hvor er veien, hvor er sannheten og hvor er Livet for denne vantro? Og er det ikke det samme vi ser i dag? 

Gud sier vi kan bli loven lydig og med det rettferdige her på denne jord før Hans andre komme, ja faktisk også før Hans første komme. Vi vet at Enok og Job gjorde det. Hva med Daniel og Nehemja?

 Job, som er ett eksempel på mennesket i den siste tid rett før Jesu gjenkomst var slik:

Job 1,8 Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job?

For det er ingen på jorden som han – en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde.

Job 2,3 Da sa Herren til Satan: Har du gitt akt på min tjener Job?

For det er ingen på jorden som han – en ulastelig og rettskaffen mann, som frykter Gud og viker fra det onde; ennu er han like ulastelig, og du har uten grunn egget mig til å ødelegge ham. 

Noe å tenke på er det iallefall.. . Hvem du nå er, ha en velsignet Sabbat og helg. :-)

Gå til innlegget

Du kultiverer

Publisert over 6 år siden

Jeg tar sjansen på å dele noen tanker her, litt på ny grunn her og ber om forståelse for kanskje ett noe uryddig/ ulærd innlegg.

Du kultiverer deg selv.

Tør du å ta ordene i din munn? Hvem er du egentlig innerst inne og hvem vil du at andre skal se at du er? Har du gjemt deg bort til fordel for noe annet?  

Er du sint, forbannet inne i deg selv? Holder du igjen utløp for forbannelser i ord og ønsker å vri det ut? Eller skjuler du ubevisst det du er i ett dandert vesen du egentlig ikke er?

Jeg kjenner mennesker som forbanner dritten de opplever hver dag og som fenger deres oppmerksomhet. Dels fordi det er noe de arbeider for og sliter med å få til men også fordi de ikke vet om noe annet liv. De er utålmodige og kanskje alene. Jeg kjenner også mennesker som skylder på alle andre for egen elendighet de føler på seg hver dag, de klager egentlig konstant. Det er alltid de andre. Jeg kjenner også mennesker som har alt men vil ha mer og som aldri får det til, selv om de får/ tar alt. De uffer og offer seg og syter, de haster videre. Jeg kjenner også mennesker som er positive og står på for samfunnet som de griper tak i. De har/ vet ikke annet og kjemper en håpløs kamp men de er tapre mens de står på. Jeg kjenner også mennesker som er ansett som tapere og nederst på rangstigen, rusmisbrukere av alle sorter, ofte er det de som er de beste og ofte er de der i rus fordi de ikke fant seg selv hjemme i verden, eller hadde en fungerende familie/ hjem.  

Jeg hadde en serie sammenhenger om hvordan ting henger sammen i menneskenaturen, hvem vi er i natt. Det startet med en samtale med en barn/ ungdomsvenn sent i går kveld om hvem vi egentlig er og trakk også frem med det en sammenligning som Olav Duun skrev om Juvikfolket. Der kan lese vi om de dype følelser som ligger i mennesket om hva Jeg vil og brutale følger/ forbannelser i dette Jegs utløp av liv. Spiriten i Juvikfolket fra år 1500 var liksom å ikke bøye seg for hverken prest, lensmann, konge eller gammel erik sjøl. Den eneste de kunne bøye seg for var Skaperen selv, om Han kom. De tok for seg og det de ikke fikk tok de, samme hva. Ett av mange eksempler på vilje til denne slekt er at en ba om en datters hånd og fikk henne men han ville ha mere, han tok nesten hele gården etter å ha knegått svgerfaren og tvunget han til å gi ham det han ville ha. Det rett etter at han fikk datteren. Å knegå betyr å gå på sine knær over kroppen til vedkomne, det inntil målet er nådd. Dette er kort og brutalt men samfunnet kan være og er brutalt men mere langtidsvirkende enn en knegåing. Hvem eier deg, eier du deg egentlig selv eller har du gitt deg selv til noen? Stolthet? Hva det kan resultere i når vi balanserer, eller ikke i ett slikt kjødelig liv. Hvor er grensene for appetitten, sulten/ lysten, etikken og moralen for hva Jeg vil.

Tankene senere for meg selv på natten var innerst inne i det mennesket utøvende er i oss, hvordan vi ytterst, kanskje kunstnerisk står frem i ett billedlig språk. Det var i så sterke bilder og ordelag at det ikke egner seg på trykk fordi jeg tror og mener prinsipielt at vi ikke skal ta grovt språk i bruk. Jeg tør ikke å si det som det ble forelagt fordi det blir for ”rått”. Som troende er vi jo åndelige, jeg tenker at det var kjødelige Jeg- følelser og tanker målt opp av ånden i ett betraktende perspektiv. Det er summert ekstremt kort i den første setningen i dette innlegg men jeg legger det frem i andre ord.

Det er varmt, det koker og det råe indre etterspørres ved siden av i perspektiv. 

Jeg tror vi mennesker må ha noe å tro på og det vi trenger å tro på må ha kjærlighet i seg for hvis ikke vil vi jage etter noe som ikke favner vår neste i kjærlighet men i utnyttelse. På en måte at hvordan kan Jeg ha nytteverdi av deg i min søken etter hva Jeg vil ha. Det blir ingen fred av det fordi det vi da håper på i vår tro å mette vår egen appetitt. Det blir da å konkurrere for å bli mett, resultatet blir en rentebærende utvikling, skyld og en kamp for tilværelsen. Bare så det er sagt, ja til ett rentefritt samfunn. Ja, det har blitt ett rotterace og den beste vinner og får ære. Alle vil bli som idolet i denne natur, en selv som man egentlig da dyrker blir i sin søken etter å bli som en annen.

I hvilken ånd farer du av sted i?

Alt dreier seg om tro, håp og kjærlighet. Har vi tro har vi håp men uten en orden i troen får man ikke håp men forvirring i ett "usselt" håp. Den med mest forstand i rotteracet hvor forvirringen rår er vinneren/ idolet. Fortvilelsen/ forvirringen opprettholdes for at idolene kan livnære seg. På den måten, i en "selvdrift" kaster vi bort livet vi er tildelt fordi vi ikke tar oss tid til barnet i oss selv og i dette barn lever som vi var tiltenkt å leve. Hele samfunnets drivkraft i denne natur er for stort til at individet, altså du og jeg kan overvinne som tiltenkte barns liv fra unnfangelsen av. Vi fødes som vi skal være inn i dette og farges og farges dessverre på våre blanke ark.

Det er derfor Jesus sier at tro, håp og kjærlighet er Veien, Sannheten og Livet ved Ham alene. Han kom for å gjøre oss fri fra trelldom. I Ham og Hans rike har vi noe annerledes konkret å tro på, noe å konkret håpe på og i denne tro rår rettferdighet og kjærlighet alene.     

Det er to veier å gå, en med stolthet til fordel for mat som individuelt ikke er for oss eller noen andre og en som barnet vi individuelt er og i det er hvem jeg egentlig er. Hva spiser vi til vårt liv og hva har vi individer blitt? Se perspektivet, hvordan mennesket farer frem og hvor er vi personlig i forhold til dette. Er vi bevisst det og med det, eller tar vi avstand på noen måte? Til hvilken verden kultiverer vi oss?

Gå til innlegget

Sann Menighet

Publisert over 6 år siden

Gud har en Menighet og en Hans Menighet er definert slik i Strongs Hebrew and Greek Dictionaries:

Menighet i GT:

H5712

עדה

‛êdâh

ay-daw'

Feminine of H5707 in the original sense of fixture; a stated assemblage (specifically a concourse, or generally a family or crowd): - assembly, company, congregation, multitude, people, swarm. Compare H5713.

Og i NT:

G1577

ἐκκλησία

ekklēsia

ek-klay-see'-ah

From a compound of G1537 and a derivative of G2564; a calling out, that is, (concretely) a popular meeting, especially a religious congregation (Jewish synagogue, or Christian community of members on earth or saints in heaven or both): - assembly, church.

Troendes samling = Menighet.

Bare så det er sagt, en Kirke er en institusjon, ett hus hvor noens Gud bor i og ikke en Menighet/ samling av Guds folk som Gud bor i. Derfor kan ikke Kirke rettmessig ta navnet en Menighet.

Den sanne Menighet i den siste tid har ifølge Guds ord følgende kvalifikasjoner og egenskaper:

  1. Åp 14,6-12. De forkynner de tre englers budskap i den siste tid.  
  2. Åp 14,6a. De forkynner Det evige Guds evangelium. Se Efeserne 2:8, 1.Joh.1:7 og Joh 1:12.
  3. Åp 14,6b. Menigheten er over hele verden, en international konkret misjon (Matt. 28:19-20, Markus 16:15).
  4. Åp 14,7a. Menigheten kaller menn og kvinner til å gi Gud ære i deres liv, se 1. Kor.6:19-20 og 10:31.
  5. Åp 14,7b(c). Meniheten forkynner at timen for Guds dom har kommet, se Matt. 12:33, 37, Ap. Gj.24:25 og Daniel 7:9-14.
  6. Åp 14,7c. Menigheten kaller menneskeheten til å tilbe Skaperen.
  7. Åp 14,11. Basisen i tilbedelse er det faktum at Han er Skapte oss.
  8. 2. Mosebok 20:8-11. Symbolet på Skaperverket er Sabbaten.
  9. 1. Mos. 2:1-3. Guds Menighet leder oss til ett Edensk liv som overholder Guds bud av naturen.
  10. Åp 14,12. Menigheten leder mennesker til tro på Jesu tro, til lydighet av Guds bud.
  11. Åp 14,8. Menigheten advarer imot falske doktriner og Babylons åndelige religiøs bedrag.
  12. Åp 14,9-11. Menigheten forkynner sannheten om dødens tilstand. Se også Joh. 11:11-14, Fork. 9:5 og Salme 146:3-4.
  13. Joh. 10:16. Jesus den eneste Hyrde kaller menn og kvinner til å følge Ham, for å bli sanne etterfølgere.
  14. Åp 22:17. Ånden og Bruden sier "Kom!" Igjennom Hans mektige og kraftfulle Ånd og Jesus sentererte sannheter og godheter vil Jesus appelere til mennesket for nettopp å komme til Ham alene.  

Delvis fra "Studying Together" av Mark Finley. Se også http://www.itiswritten.com/

Gå til innlegget

En mellomtilstand

Publisert over 6 år siden

1 Tessalonikere, kapittel 4, vers 13.

Men vi vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om de hensovede, forat I ikke skal sørge således som de andre, som ikke har håp. 

Paulus sier at vi ikke skal være uvitende om døden, så hva sier Guds ord om døden? Det skal vi ta for oss her ved å stille spørsmål og dere selv skal om dere vil slå opp i deres bibler. 

  1. Ved hvilke bilder fremstilles døden i Guds ord? 1. Korinterne 15,18 og 20.
  2. Hvor sover de døde?Daniel 12,2.
  3. Hvor lenge sover de der?Job 14,12.
  4. Hva må skje før man våkner opp? vers 14.
  5. Hvor venter man? Job 17,13.
  6. Hva vet de døde om de levende? Job 14:21.
  7. Vet de døde noe som helst?Forkynneren 9,5.
  8. Hvor stor del har de av det som skjer under solen? vers 6.
  9. Kan de døde prise Herren? Salme 115,17.
  10. Hva vet ett menneske om Gud i døden? Salme 6,6.
  11. Er ikke de rettferdige døde i himmelen? Apostlenes gjerninger 2,34.
  12. Dersom de døde ikke priser Herren, hva må til for at det skal skje? Jesaja 26,19.
  13. Hva var det eneste som kunne tilfredstille David?Salme 17,15.
  14. Dersom de døde aldri skulle våkne opp, hva vil da skje? 1 Korinterne 15,16-18.
  15. Når skal de retferdige oppstå? 1 Tessalonkerne 4,16.


Dette er tatt i fra "Bibellsninger for familiekretsen" Laget av amrikanske pastorer før 1880, oversatt til dansk/ gammelnorsk i Danmark i 1897. C.C Hansen & Co.`s Forlag.

Gå til innlegget

"Kristen" avgudstilbedelse.

Publisert over 6 år siden

Jeg leste nettopp en artikkel på nettet, den kan lese på katolsk.no her: 

http://www.katolsk.no/praksis/bonn/rosenkransen/artikler/rosenkransen_en_skole

Sitater her under er derifra. 

Ut ifra Guds ord, bibelen alene og Guds nestekjærlighet fant jeg det verd å kommentere så færrest mulig trenger å la seg lede vekk i fra Gud. Av Gudsfrykt ønsker jeg at innlegget blir lest med godvilje otil å la Hans ord og sannheter åpenbare seg i etthverthjerte og sinn. La oss ikke forherde våre hjerter og ty til frusterasjon og hat.

Dette er sammendraget og konklusjonen:

Jomfru Maria er veien til Kristus, bruk da Rosenkransen som en gjenstand i ett rituale som bør ledes av en annen Mellomann/ prest i stedet for Kristus. Ikke be i Jesus navn men dette er greit å si:Fader vår, Hill deg Maria og Ære være.    

Det er svært viktig å forstå fordi bare slik kan man bli frelst, sitat:

Så lenge vi lar Maria være hva hun er, nemlig veien til Jesus, er det ingen fare for at hun skal innta en for stor plass i vårt liv."

I tillegg blir man fanget i en åndelig rosenkranselig sfære om man lar seg lede av denne avgudstilbedelsesform, man tenker og føler seg inn slik:

”Rosenkransen inneholder et element av mystisk bønn, en bønn som er oppslukt av Gud. Ikke av Gud slik Han først og fremst fortoner seg i sin høye himmel, men av Gud slik Han fortoner seg som menneske. Gledens mysterier betrakter Jesus som foster og barn, lysets mysterier (nye i forbindelse med rosenkransåret) betrakter Jesus som forkynner av Guds Rike på ulike vis, smertens mysterier kontemplerer Jesus slik Han er i sin dødsangst og død, mens herlighetens mysterier betrakter Ham som oppstanden. Rosenkransen er oppslukt av inkarnasjonen. Mens man fremsier de formelaktige bønnene som i seg selv fortoner seg mekanisk, åpnes en port inn i vår tros dypeste mysterium: Gud som er blitt menneske av kjærlighet til oss, som er død av kjærlighet til oss, som er oppstanden av kjærlighet til oss, og som av kjærlighet til oss gir oss del i sitt eget liv.

 

Altså man lar villig og nødvendig en ånd komme inn i seg og forestiller seg det er Guds Ånd og at det er Han som leder din bønn i deg. Man blir salig fanget av ritualet og meditasjonen og temaet er Jesus alt annet enn i syndig kjød. Temaet er Jesus som menneskebarn i eksempelsvis en blomstereng, menneskelig dødsangst eller den oppstandne Jesus i herlighetslegemet. Temaet er alt annet enn omvendelse her og nå av oss i syndig kjød slik Jesus viser oss veien er i syndig kjød. Rosenkransen beskytter mennesket imot sann omvendelse i en selv på Kristi vei fordi man fokuserer på Guddommens offer og ikke hvem Menneskesønnen er og var for oss i kjød. Man gjør troen til uoppnåelig men drømmende mystikk og setter seg selv og sin egen frelse ut av kraft. Det jeg tenker på er å la seg dåre slik Eva LOT seg dåre da hun falt.   

Rosenkransen er bindemiddelet som fanger mennesket til å tro at Kirken er Guds ord/ bud og at Kirken, institusjonen, eller verre for å strekke det, at Paven (Vicarius) er nå i stedet for Jesus kropp/ legeme. Nok ett sitat som viser innbydelse til denne underliggende tro:

 

”Men samtidig er Kirken i sitt vesen noe langt mer enn bare en konkret, politisk og "kjødelig" struktur. Den er Kristi mystiske legeme. Dette forholdet mellom det konkrete og det åndelige er på en helt spesiell måte uttrykt i vår tro på Kristi reelle nærvær i nattverdelementene, og det er dette Kirken i seg selv er et resultat av. Men vi finner dette elementet av konkret og åndelig over alt i katolsk tro. Rosenkransen kunne på et vis kalles matematisk. Den er en samling tellekuler som hjelper en å holde styr på alle de femti gangene man skal resitere Hill deg Maria.”

 

Man sier og tror:

”Men kunne man ikke bare da kontemplere (grunne) uten kulene og uten seremonien? Jo, og det gjør man også. Dette er mystikkens vesen. Den er oppslukt i Gud på en måte som langt overgår ord eller riter. Men rosenkransen er en bønn som respekterer menneskenaturen slik den er i sin fylde.”

 

Med andre ord er det takket være mystikkens vesen at man kan grunne på Kristus uten Rosenkransen men Rosenkransen respekterer og sikrer menneskenaturen i en mal til Gud igjenom Maria. Noe vi ser her over faktisk er det motsatte, den stjeler i vårt indre frelsen fra oss og gjør oss til avgudstilbedere.

Og på denne måten understrekes det ved å gjør Jomfru Maria til noe annet (Gudmenneske og Himmeldronning) enn det hun er:

”I rosenkransen ser vi på Jesus, og vi ser på Ham og Hans liv med det blikk Maria har; et kontemplerende blikk, et blikk som undres og lengter, et blikk som elsker og søker å bli ett med det som blir sett. Maria er 100% menneske slik vi er kalt til å være det. Hun kontemplerte ikke seg selv, men Gud, og dermed kunne hun bli Ham lik. Hun ble ikke Gud, men mer menneske. Hun ble lik Kristus ved å se Ham som Han er. Når vi er kalt til å være 100% menneske, er det dette vi er kalt til: Betrakte Gud, betrakte Jesu liv, kjenne vår plass, tjene Herren, tjene hverandre... Maria hjelper oss i rosenkransbønnen til å rette vårt blikk på det viktigste i verdenshistorien: Gud som ble menneske av kjærlighet til menneskene. Og hun hjelper oss til å se Ham som Han er slik at vi i dypet kan bli Ham lik.”

 

Hun er gjort til, for oss uoppnåelig mellomdame i stedet for Kristus, til Kristus/ Gud. Vi kan ikke men hun kunne og takket være det kunne Jesus og Frelsen komme til oss.., igjennom Maria alene.  Målet er en rettferdiggjørelse uten å bli gjort rettferdig av tro. Man legger alt på Maria og med det gjør seg selv lovløs/ ubetydelig og i det rettferdig takket være de salige gjerningene igjennom veien Maria. I dette forblir Jesus det lidende blødende offer mens Maria blir vårt forbilde vi endres til.

 

På denne måte ser vi rett ut at dette er brudd på det 1. og 2. Guds bud:

2 Mos 20,3-5a, 7

Du skal ikke ha andre guder foruten mig. 4 Du skal ikke gjøre dig noget utskåret billede eller nogen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden.

5a Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; ..

7 Du skal ikke misbruke Herrens, din Guds navn; for Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker hans navn.

Så hva er det som gjør at vi mennesker har så lett for å fraskrive oss sann og ekte delaktighet og ansvar for eget liv? Hvorfor sviker vi sannhet og rett ferd slik?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere