Leif Ingvald Skaug

Alder: 44
  RSS

Om Leif Ingvald

Familiemann som gjør så godt han kan ... gift og 2 barn. Organist,, lederutvikler og grunnlegger av Gospel Explosion og styreleder av 4M Norge.

Følgere

Hvor ble alle heltene av?

Publisert 18 dager siden

Dette er en liten refleksjon og et stort heiarop til de som ligger ødelagte i veikanten, eller fortsatt ligger midt på motorveien og lurer på hva som traff dem. Det er mange som står klare for å ta imot, lytte til, gråte med og gå sammen med. For når tomheten og tausheten treffer, er det vanskelig å håndtere høylytte ledere som skryter hemningsløst av sine kolleger.

Hedrekultur?

Vi håper vel alle at de som leder, står opp for de svake, og har rettferdighetssansen skrudd på. Alltid.

Når ledere blir tatt med buksene nede, eller forlater sin post fordi de har trampet over grenser og påført sine medarbeidere dype sår, eller ved slett ledelse skaper en kultur hvor det er så og si umulig å si fra om ting som er sterkt kritikkverdig, ageres det.

Men hvordan gjøres det i miljøene rundt disse som forlater sine stillinger?

Kompiskjøring? En misforstått hedrekultur? Konfliktskyhet?

Hva føler du nå?

Spørsmålet stilte jeg ikke til noen som hadde vunnet et trofe eller medalje, men til noen som hadde forlatt kirka si på grunn av usunn kultur og en ledelse som ikke behandlet folka sine så bra. De hadde akkurat fått vite at lederne hadde trukket seg.

Følte de lettelse, glede, sorg, sinne, tomhet?

En blanding. Noen fordi det hadde gått såpass lang tid siden de ikke orket mer. Andre fordi det var kun dager siden.

Felles for dem er at alle fikk opp masse følelser som viser at ting ikke er ok. Et engasjement de selv egentlig ikke forstår hvorfor kommer opp igjen. For noen er det snakk om 10+ år siden.

Seiersrusen

Det å være på riktig side i kampen, vinne gull, se at kirka fylles opp, high fives og unge mennesker som står i kø for å bidra. Finnes det noe bedre? Finnes det et større kick enn å være på oppdrag for Gud selv?

Noen forsvinner, men det er jo ikke noe problem da det står mange til å ta over på et blunk.

Hvorfor forsvinner folk? Hvorfor kommer de ikke engang til kirken?

Det finnes egentlig ikke tid til å spørre, da de som er 100% involvert, driver Guds menighet framover i et forrykende tempo. Det er scenerøyk, stemning, bass som treffer mellomgulvet, hender løftet, og et herlig skue med mange unge mennesker. Man får heller leve med litt krasse ledere, litt harselering fra scenen, tilbakemeldinger som på en vanlig jobb ikke hadde hørt hjemme noe sted. Man gjør jo selve LIVET sammen. For Gud. For kirka. For menneskene.

Bakrusen

Når lyset slukkes, bassen dempes, hendene senkes og man kjenner at batteriet er tomt. Da kommer tankene. Har jeg vært med på dette uten å bry meg om de menneskene som forsvant? Hvor er min egen tro? Lot jeg meg virkelig tråkke på av lederne mine så mye?

Hvorfor gikk jeg ikke før? Hvordan kunne jeg leve med dette og se vennene mine gjennomgå så mye ufint. Hvorfor sa jeg ikke fra? Hvorfor sier ingen andre fra?

Hvordan kan de som er ledere få så mye skryt av folk utenfor settingen vår? Er det ingen som ser hva som egentlig skjer?

Hva skal jeg gjøre med meg selv nå? Er jeg virkelig så dum?

Hvor er det plass til meg? Hvem bryr seg egentlig i det hele tatt?

En leders ansvar

Etter siste ukes skriverier rundt lederskiftet i Hillsong Norge, hender det som stort sett alltid skjer:

Masse ledere og medarbeidere som skryter hemningsløst av noen som har gitt livet sitt til kallet og ofret alt. Facebooksiden min har flommet over med gode ord til de som sa takk for seg. Hovedleder i Hillsong internasjonalt, Brian Houston, mottar beskjeden med stor sorg.

Og det er bare godord å spore, kun noen som nevner at det sikkert blir ordnet opp i det som eventuelt ikke har vært så bra. Det blåser jo alltid på toppen.

Tausheten

Hvor mye reflekteres det over følgene til de som har forlatt menigheten (eller vurderer det)? Når også toppledere i andre kirker og sammenhenger, heltene til mange, roper heia til sine venner og kolleger, og implisitt formidler at de som ligger strødd rundt omkring med sår og ødelagte hjerter ikke er så viktige å høre på?

De som er satt til å vokte og vise omsorg for menigheten gjør det svært vanskelig å starte en helbredelsesprosess og veien tilbake, da disse lederne har valgt side. De gratulerer de som trakk seg med flott innsats, og kroner dem med titler som «de største de siste 15 år i Norge».

Hva skal til for å bryte tausheten?

Er det feil å forvente at alle som leder står opp for de svake, og har rettferdighetssansen skrudd på. Alltid?

Gå til innlegget

De siste ukene har jeg hatt samtaler med flere som har blitt tråkket på, skjelt ut, blitt fortalt at de ikke duger, fryst ut og gitt skylden for mye rart. De har alle opplevd at ved flere av tilfellene er det andre tilstede, som ser i bakken eller en annen vei. De som har stått for utskjellingen og overtrampene er kristne hovedledere i sine menigheter og sammenhenger.

Er det ok for oss andre at dette får fortsette?

Jeg har for flere år siden «meldt meg ut» av slike settinger, da jeg selv har fått nok av hykleriet, brandingen og den ødeleggelsen jeg ser mange av disse sammenhengene forårsaker så mange mennesker. Det er kanskje ikke synlig for de involverte de første dagene og månedene, men etterhvert sprekker fasaden og noen forsvinner helt ut av menighet og trosliv, andre trekker seg stille unna og går hos psykologer og sjelesørgere flere ganger i måneden, bare for å komme seg gjennom livet ... med et håp om at de kanskje en gang orker, og vil ta sjansen på å hengi seg til Gud, kallet sitt og en eller annen form for menighetstilknytning igjen.

Nei.

Jeg har tenkt at dette får de som står i disse menighets-sammenhengene finne ut av selv. At de selv får rydde opp i elendigheten som ulmer under en suksessrik overflate, med smilende fjes på Instagram og Facebook, flotte videosnutter og løfter om at dette er bare starten og at det beste ligger foran. Så slår det meg, at noen må si fra. Og det starter faktisk med meg.

#Metoo 2.0.

Derfor sier jeg fra nå, og håper flere vil og tør si fra om at det ikke er greit at kristne menighetsledere holder på slik. Og dersom du og jeg ser og opplever ledere som misbruker sin makt og posisjon, sier vi i fra, og ikke bare «håper at det går over», og at «det skjer jo så mye bra der også, så vi får heller leve med det».

Akkurat som det under #metoo-bølgen ble ok å si fra, håper jeg vi som kristne, tør å være modige og sanne, og si fra når slike ting oppstår. De fleste som blir utsatt for slike overtramp trenger at andre står opp for dem før de klarer og orker å sette ord på urettferdigheten og overtrampene selv. Vi skylder hverandre å bygge hverandre opp. Og når et lem lider, lider vi andre med. Og de som bevisst eller ubevisst utfører disse overtrampene skal ikke få lov til å herje rundt med våre søsken uten å bli stilt til ansvar for sine handlinger.

Gå til innlegget

De fleste vil nok hevde at jeg ikke er meningsberettiget i et veivalg for et helt parti. Men jeg er bekymret og kjenner på en dyp uro over utviklingen jeg ser rundt meg. Og den som tier samtykker, sies det.Tåken har lettet, og jeg ser en partileder som peker på en annen vei, ikke bare for sitt eget parti, men i måten vi nordmenn forholder oss til hverandre på.

Er det bare meg
eller ble det litt kaldt her

Neida
jeg tror ingen gikk inn for
å lage det kaldere her liksom
det er vel ingen som er sånn
det gikk bare litt skeis det her
gradestokken viser en haug med folk
som står utenfor i kulda
sånn kan vi ikke ha det
tenker jeg

(Trygve Skaug)


Mye går i feil retning

For meg dreier denne debatten seg om mye mer enn ett partis framtid. Det handler om hvilket samfunn vi vil ha.

I sin landsstyretale siterte Hareide den tidligere nestoren i KrF, Jon Lilletun:

Vi treng medvitne veljarar som seier ifrå om at kampen for feitare lommebøker ikkje er jobb nummer ein. Vi treng mobilisering for nestekjærleik i staden for egoisme. 

Vi treng globalt ansvar i staden for nasjonalt sneversyn..

Selv om det er stor forskjell på høyrepopulister i Europa og Norge, ser vi også slike tendenser her hjemme. Her står viktige verdier i spill. Grunnleggende verdier som tillit og anstendighet, vilje til å dele og til å inkludere utsatte grupper i fellesskapet. Også her ser vi polariserende retorikk. Grupper settes opp mot hverandre og mennesker blir stemplet. Dette er ikke i tråd med det kristne menneskesynet. Dette er holdninger som gir næring til frykten, en frykt som mobiliserer og forsterker motsetningene. På denne måten undergraves tilliten i det norske samfunnet. Det er alvorlig.

De immaterielle verdiene

Ole Paus sier mye klokt, og blant annet skrev han her om dagen:

«Det mangler ikke på tilbud fra høyresiden for KrF, men dette handler ikke om tilbud, dette handler om verdier.

Alle de immaterielle verdiene som ­former og preger våre liv, de ­verdiene som ­kynikerne ­tråkker på og gjør oss blinde for. Om livssyn. Om ­menneskesyn. Om å nå frem til de svakeste og mest hjelpe­løse blant oss. Om å drive politikk for dem som trenger politikk.

Og om ­troverdighet! Ikke minst ­handler det om troverdighet!

Selv om ­troverdighet i dag er blitt et fremmedord omtrent på linje med barmhjertighet, ærefrykt, hen­givenhet og solidaritet»

Verdier som menneskeverd og likeverd, nestekjærlighet og ansvar for fellesskapet har fått dårligere kår i det siste!

Jeg vil ha et samfunn som ikke er seg selv nok. Som ikke setter grupper opp mot hverandre. Dette gjelder også det offentlige ordskiftet, både på sosiale medier, aviser, tv og andre flater. Et fellesskap som bygger broer, ikke murer. Som er inkluderende og ikke ekskluderende. Som bygger på et verdifellesskap som favner alle, ikke bare de sterkeste. Et verdifellesskap som også tar ansvar for skaperverket og det kristne menneskesynet, fra livets spede begynnelse, til det ikke er pust igjen i oss.

Vi er heldige i Norge som har en sivilisert og klok partileder i Knut Arild Hareide som klarer å føre en åpen debatt med begge sider av det politiske landskapet.

Når situasjonen har blitt som den er,

håper jeg KrFere over hele landet kjenner sin besøkelsestid.

Knut Arild Hareide har skissert en alternativ rute.

Jeg oppfordrer partiets tillitsvalgte til å gi ham sjansen til å prøve den ut!

Gå til innlegget

Gud er èn, men ikke endimensjonal

Publisert over 3 år siden

Den treenige Gud, himmelens og jordens Skaper, står i fare for å bli endimensjonal i mange kirker rundt om i Norge. Stilen på gudstjenestene, og spesielt musikkvalget gjør at man står i fare for å begrense Guds storhet, og gjøre det svært utfordrende for både unge og gamle.

Et hus i strid med seg selv kan ikke bli stående.

Det rasler og knurres rundt om i mange menigheter.

For noen er det fordi kirkeorgelet ikke lenger gir nok variasjon i gudstjenesten. For mange andre er det fordi lovsangen har blitt kun én sjanger som begrenser både gleden og variasjonen i et tidligere noe mer mangfoldig frikirkelig uttrykk.  Når man i begge leire ofte må synge sanger i et toneleie som kun tenorer og veltrente sopranstemmer føler seg komfortable med, blir gudstjenestelivet noe annet enn det man kanskje hadde håpet på. Det blir ikke lenger en gudstjeneste, men en sceneopptreden. Ikke fordi de på scenen nødvendigvis har dette som mål, men fordi sangene og musikkvalget ofte ekskluderer forsamlingssang og tilbedelse fra hver enkelt.

 

Det er et vakuum og en gryende passivitet på grunn av dårlige valg

Mange har i lang tid hevdet at ”menighetsmusikkens tid er forbi”.  Som 40-åring og virksom i frikirkeligheten opplever jeg dessverre også at nesten alle andre sjangere og konstellasjoner er forbi om det ikke består av et visst antall gitarer, god basslyd, ”stadionlyd” og et lovsangsteam som står i en halvsirkel vendt mot salen. Jeg har selv møtt flere pastorer som sier at ”din musikkstil har vi ikke plass til”, ”jeg hater gospel”, ”vi kjører kun en stil her”. Mange av mine venner som ennå ikke har passert 50 har i mange år vært nesten uten tjeneste i menigheten bortsett fra på noen julekonserter, da man jo ”må” ha litt av det gamle, og kanskje kan spe på med et engleaktig gospelkor for å skape litt ekstra gåsehud før ”O helga natt”.

 

Lederskap feiler

Arvtaker og sønn til Kong Salomo er et klassisk eksempel på hva som kan skje om man velger å bli historieløse, velge kun ungdommelig djervhet og kulhet framfor ledelse over tid, oversikt og historisk kompetanse. Den nye kongen valgte å kaste bort alle tidligere eldste og rådgivere og satte inn sine egne, unge, fremadstormende. Feilvurderingen fikk raske konsekvenser. Kongeriket og alt som var bygget opp gjennom David og Salomo falt sammen.

Om man ser på mange av dagens menighetsledere, kan man føle noe av det samme. Man velger å kun lytte til de unge, og ber implisitt de voksne og eldre om å skygge banen slik at de unge kan trå til.

 

Mange av de unge ber ikke om slike tiltak

Som man har lest i flere år er det en hunger etter modne, voksne til å være mammaer, pappaer og gode rådgivere. Når man legger så mye ansvar på de unge uten backup fra de som har levd litt lengre, står man i fare for å rasere fellesskapet, og det går til slutt også utover de nye generasjonene som til slutt blir stående alene, da det voksne og ”gamle” for lengst er passivisert.

 

Endimensjonalitet er skadelig for kirka og den troende

Om man skal klare å formidle Guds storhet trenger man flere vinklinger og perspektiver.

Én form, det være seg forkynnelse, musikkstil, samme type kirkebygg, kleskoder eller mat har ikke kapasitet til å fremstille totaliteten i Gud.

 

Lovsang er ikke en stil, men en hjerteholdning som skaper handling, og den rommer mye mer enn det vi ser tendensen av i både den etablerte kirke og de frikirkelige sammenhenger.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere