Vårt Land

Alder: 74
  RSS

Om Vårt

Følgere

Overgrep frem i lyset

Publisert nesten 2 år siden

Vi må begynne å ta overgrepshistoriene på alvor, både i skolen, på arbeidsplasser og i det offentlige rom. Vi trenger en dugnad.

Etter at det ble kjent at den mektige film­produsenten Harvey Weinstein er anklaget for
seksuelle overgrep i flere tiår, startet skuespiller Alyssa Milano en kampanje på sosiale medier under
emneknaggen #metoo, (på norsk: #jegogså). To enkle
ord representerer nå et hav av overgrepshistorier på sosiale medier.

NRK og flere andre mediehus har skrevet om
emneknaggen som det siste døgnet har rast på
Twitter, Facebook og Instagram. Folk, for det meste kvinner, deler sine historier og erfaringer med voldtekt, overgrep og seksuell trakassering.

Milano reagerte på Weinstein-skandalen ved å skrive: «Foreslått av en venninne: Hvis alle kvinner som har blitt seksuelt trakassert eller overfalt skriver #Metoo som en status, ville vi kanskje gitt folk en oversikt over størrelsen på problemet».

Det tok ikke lang tid før det haglet med svar fra både kvinner og menn. Her er to eksempler fra kvinner i USA: «Trakassering. Overfall. Voldtekt. Ting jeg pleide å tenke var «normale» fordi jeg er kvinne. Jeg ble stille. #jegogså». Og: «#Jegogså. Jeg fortalte politiet. De spurte meg hvor mye jeg hadde drukket. Selv om jeg hadde sovnet da det skjedde».

Raset av overgrepshistorier, særlig fra kvinner på sosiale medier er ganske lik det norske raset av overgrepshistorier som kom i 2015, da under emneknaggen #JegHarOpplevd. Den gangen var det
feminist-tidsskriftet Fett som startet bølgen, der de oppfordret norske kvinner til å dele sine historier om seksuelle overgrep og trakassering. Den norske bølgen spredte seg også i Danmark.

De korte historiene på sosiale medier den gangen var like de som nå dukker opp i USA: «#JegHarOpplevd å bli skjelt ut av en fremmed mann på byen fordi han sølte ølen sin da jeg dytta hånda hans vekk fra brystet mitt.» og «#JegHarOpplevd å bli kalt ‘pripne kjerring’ og deretter spyttet etter, da jeg sa nei til å bli med hjem. Det var ikke greit. Punktum.»

Historiene viser at seksuell trakassering, overfall og voldtekter er vanligere enn vi tror. Det er viktig at disse historiene kommer fram i lyset. Men nå må vi begynne å ta dette omfattende problemet på alvor. Både i skolen, på arbeidsplasser og i det offentlige rom. Vi trenger en dugnad.

Gå til innlegget

Bedrøvelige blåblå kutt

Publisert nesten 2 år siden

Det er trist dersom Solberg-regjeringen går inn i historien som den regjeringen som kuttet i støtten til det sivile samfunn.

De blå kutter hardt i støtten til en rekke frivillige organisasjoner i statsbudsjett. Det er særlig to grupper som blir rammet: Organisasjoner som jobber med rettigheter og rådgivning til svake grupper, som ­Juridisk rådgivning for kvinner, Gatejuristen og Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), og organisasjoner som får støtte gjennom landsbruksdepartementet, som Natur og Ungdom, Bondekvinnelaget og 4H.

Mens regjeringen kutter hardt i en rekke ­organisasjoner har statsminister Erna Solberg selv tatt til orde for å beholde støtten på 1,8 millioner til den omstridte Human Right Service (HRS) med Hege Storhaug som frontfigur.

Den siste tiden har en rekke politikere og samfunnsdebattanter uttalt at HRS bør miste støtten ­etter at de satte i gang en kampanje der de ba folk ta bilder av vilkårlige innvandrere for å «dokumentere islamiseringen av Norge». Minerva-skribenten Ivar Staurseth skrev: «Det er ingen norsk verdi å jage ­utlendinger med kamera og henge dem ut for utseendet, slik HRS ønsker. Staten bør ikke finansiere dette lavmålet». Stortingsrepresentant for Høyre, Kårstein Løvaas, antydet før statsbudsjettet at statsstøtten HRS mottar årlig, kan henge i en tynn tråd. Også den innvandringskritiske sosiologen og skribenten
 Kjetil Rolness mener at statsstøtten til HRS må fjernes. Han har tidligere støttet Storhaug, men sier følgende til Dagbladet «Det jeg oppfatter som en legitim innvandringskritikk blir bare dratt ned i søla med dette».

Solberg argumenterer for å støtte HRS på grunn av mangfold: «Vi skal ikke finansiere bare de stemmene vi liker». Nettopp derfor er det underlig at regjeringen kutter så hardt i støtten til organisasjoner som jobber for blant annet for å bistå asylsøkere som står i fare for å kastes ut. Som Vårt Land skriver i dag vil NOAS få kraftig kutt i sitt rettshjelpsbudsjett, samtidig som Norge har strammet kraftig inn på sin asyl- og flyktningpolitikk. NOAS representerer slik sett en motstemme til regjeringens politikk.

Høyre har alltid vært opptatt av sivilt samfunn. Ikke minst fordi organisasjoner bidrar til opplæring i demokrati. Det er trist dersom Solberg-regjeringen går inn i historien som den regjeringen som kuttet i støtten, og begrenser sivilsamfunnets mulighet til å tale staten midt imot.

Gå til innlegget

På tide med egen minister

Publisert nesten 2 år siden

Bistanden kan lett havne i skyggen av alt det andre som statsråden er satt til å bestyre.

Regjeringen overlevde valget og er uforandret siden 11. september. Endringer vil likevel skje i nær fremtid, enten det blir med eller uten Venstre-folk på noen av plassene rundt kongens bord. I midten av september ble det kjent at Børge Brende går ut av regjeringen for å bli president i World Economic Forum. En avskjed i nåde er trolig nært forestående nå som statsbudsjettet er levert.

Som statsråd i Utenriksdepartementet har Brende hatt ansvar for både utenrikspolitikk og bistandspolitikk. Jens Stoltenberg organiserte mannskapet sitt på en lignende måte i fem av de åtte rødgrønne årene, da han ga Erik Solheim ansvaret for både ­bistandspolitikk og klimapolitikk fra 2007 til 2012. Den koblingen var ikke ukontroversiell, men ble av mange også oppfattet som forfriskende og fremtidsrettet.

Mange – særlig de som jobber med og for bistand – ønsker seg likevel en egen minister på dette feltet nå. Få er uenige i at utenrikspolitikk kan flyte over i både klimapolitikk og bistandspolitikk, så det er ikke mangelen på logisk sammenheng som gjør at bindestreksporteføljene har høstet kritikk. Den viktigste innvendingen er at bistanden lett kan havne i skyggen av alt det andre som statsråden er satt til å bestyre.

Dessuten har en minister større tyngde og tilgang på flere talerstoler i relevante internasjonale fora, enn en statssekretær eller en diplomat, påpekte Arbeiderpartiets Åsmund Aukrust her i avisen i sommer. Han fikk støtte KrF-generalsekretær Hilde Frafjord Johnson, som flere ganger har gitt uttrykk for tilsvarende bekymring. I forbindelse med fremleggingen av statsbudsjettet før helgen, gjentok hun kritikken av dagens kombiløsning. «Det er stort sett bare mer av det samme, og viser bare hvor viktig det er å ha en egen minister som tar seg av dette store saksfeltet», uttalte KrF-generalen, som selv har vært utviklingsminister, om bistandskapittelet i regjeringens budsjettforslag.

I fjor brukte Norge 1,1 prosent av brutto nasjonalinntekt på utviklingshjelp. Det er mest i verden. Med bare 5,3 millioner innbyggere er vi nummer ni på lista over gavmilde land, målt i rene tall. Bare det i seg selv taler for at vi bør ha en egen minister med ansvar for bistandspolitikken. Statsminister Erna Solberg bør benytte første anledning til å sørge for det. Den muligheten kan komme allerede i statsråd på fredag.

Gå til innlegget

Ambisjoner uten penger

Publisert nesten 2 år siden

Kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen har dessverre rett i at den landsdekkende kirken er truet.

Jubelen stod ikke i taket, verken på Kirkens hus i Oslo eller på menighetskontorer rundt om i landet, da statsbudsjettet ble lagt fram torsdag. Den statlige delen av budsjettet til Den norske kirke foreslås økt med forsiktige 1,1 prosent, tilsvarende 22 millioner kroner. Dermed får ikke kirken penger til å håndtere normal lønnsvekst i 2018 – tvert imot legger regjeringen i realiteten opp til betydelige kutt. «30 prestestillinger kan forsvinne» stod det på forsiden av Vårt Land i går.

Mange har snakket om at tiden er moden for å prioritere hardere her i landet. Det er mye sant i dette, og sannsynligvis vil vi se en lavere vekst i offentlige utgifter i årene som kommer. Alt er ikke like viktig, og vi må alle være innstilt på kutt på områder som vi mener er viktige. Det er en real sak. Problemet oppstår idet myndighetene opprettholder og kanskje til og med styrker ambisjonene, samtidig som bevilgningene kuttes.

Det er nettopp dette Den norske kirke utsettes for i regjeringens budsjettforslag. Der er nemlig de festtaleaktige målene for kirkens virksomhet hentet ­direkte fra gamle proposisjoner, fra den gangen kirken var en del av staten. For eksempel mener regjeringen fortsatt at den nå fristilte kirken skal være «landsdekkende» og «lokalt forankret». Den skal også «ha en oppslutning som bekrefter dens ­karakter som folkekirke» og «tilby trosopplæring til alle døpte barn». Dessuten skal den «være organisert i samsvar med demokratiske prinsipper og verdier.»

Alt dette koster penger, og lønn utgjør mesteparten av kostnadene i kirken – som i de fleste andre virksomheter. Når regjeringen forventer at Den norske kirke skal fortsette som før, samtidig budsjettforslaget i realiteten legger opp til betydelige stillingskutt, har kirkerådsdirektør Jens-Petter Johnsen dessverre rett i at den landsdekkende kirken er truet.

Selv om kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) forsvarer kuttet med at kirken kan spare på «forenklet byråkrati» og «effektivisering», er det ikke sikkert at dette kapittelet i budsjettforslaget blir stående til slutt. Regjeringen er avhengig av Venstre og KrF for å få flertall for sine prioriteringer. Det vil ikke være noen overraskelse dersom sistnevnte får plusset på noen kirkekroner i de kommende forhandlingene.

Gå til innlegget

Snakk om porno

Publisert nesten 2 år siden

For mange kan det nok kjennes som et ubehagelig tema. Men den rungende tausheten er farligere.

Pornografi har aldri vært lettere tilgjengelig enn i vår digitaliserte kultur. For de fleste av oss er pornoen bare et par tastetrykk unna. Få vil mene at dette er et gode for samfunnet.

Tvert imot utgjør pornografien en trussel mot menneskers seksualitet og selvfølelse. Særlig er barn og unge sårbare for vrengebilder skapt av kyniske og kommersielle aktører. Seksualiteten blir pervertert og utnyttet til å skape tomme behov hos millioner av brukere over hele verden.

Til Vårt Land denne uka fortalte forfatteren Chris Duwe at barn helt ned i 10-årsalderen ser på hardporno. «Jeg tror dessuten at det er mange fedre som er hektet, og da er det ikke så lett å lære barna at det ikke er greit», sa Duwe, som er aktuell med en ressursbok for foreldre med barn i barneskolealder.

Boken er skrevet med en tydelig forankring i kristen tro. Det er strutse­taktikk å tenke at pornografi ikke er et problem blant religiøse. Tvert imot er det kanskje et særlig behov for å snakke om porno i kristne sammenhenger, der temaet kan være tabu­belagt. Tausheten om temaet skaper bare flere problemer.

Også forfatteren Gro Dahle er aktuell med en bok som tematiserer barn og pornografi. Det er nettopp den store tausheten om barn og porno som var utgangspunktet for bokprosjektet. Hun og datteren Kaia Dahle Nyhus, som har illustrert boken, ønsker å åpne døra for at foreldre kan snakke med barna sine om pornografi.

De to bøkene har hver sine innfallsvinkler til dette. Der Dahles bok er opptatt av å redusere ­skamfølelser, snakker Duwes bok tydelig om at porno er galt og at man kan velge å si nei. Begge perspektivene har noe for seg, og vi er enige med NLA-lektorene ­Maria Abusdal Tveit og Linnéa Jermstad når de er ­positive til bøker som kan hjelpe barn og voksne med å ­håndtere temaet.

Generalsekretær Karl Johan Kjøde i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag og Alexis Lundh i Tro&Medier har begge understreket behovet for å ta opp temaet pornografi i kristne miljøer. For mange kan det nok kjennes som et ubehagelig tema. Men den rungende tausheten er farligere.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere