Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Når religion blir fremmed

Publisert nesten 2 år siden

Vi mennesker har en tendens til å frykte det vi ikke kjenner.

Er det i ferd med å utvikle seg «en sekulær in­toleranse» her i landet, en oppfatning om at ­«ethvert uttrykk for tro som får synlige utslag må sees på med skepsis og aller helst forbys»? Det er sokneprest i ­Levanger, Kjartan Bergslid, som spør i et debattinnlegg i lokalavisen Innherred, omtalt i Vårt Land sist lørdag.

Bakgrunnen er at han utløste «ekstremist-­alarmen» i en foreldresamtale der han opplyste om at de i hans familie regner «de ti bud som gode ­leveregler» og at han forventet undervisningen forløp uten misbruk av Guds navn. Dagen etter ble barnet hans tatt inn til en samtale der læreren ville finne om det ble utsatt for «religiøse overgrep», ifølge ­Bergslid. Selv om læreren ble beroliget, mener presten at episoden viser at det er blitt en norsk verdi at «religion skal være en privatsak».

Når religion blir sett på som skummelt, mistenkelig eller kuriøst, handler det gjerne om at det for mange er nettopp det siste – kuriøst. Man kan bo hele livet i Norge uten å kjenne noen som har et aktivt forhold til ­religion. Da vil man generelt være på ­tynnere is – og kanskje ­kjenne seg ukomfortabel – når religion blir tema. Man vil nødvendigvis også mangle litt av den innsikten som trengs for å vurdere når det er grunn til bekymring for barn som vokser opp i et religiøst hjem.

Vi vet at mange barn i Norge har det vanskelig, både i religiøse og ikke-religiøse familier, og vi trenger folk som bryr seg én gang for mye heller enn én gang for lite. Sokneprest Bergslid understreker også dette: «Jeg er glad for at vi har lærere som kjenner ansvar for elevene også når de får mistanke om at noe ikke er som det skal i hjemmet. Ikke desto mindre var det ganske tankevekkende for meg, at den gangen vi gav grunn til bekymring var det i forbindelse med livssynsbasert praksis», skriver han.

Generalsekretær i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, Karl Johan Kjøde, sier at «berøringsangsten for religion er gjenkjennelig». Samtidig plasserer han ballen der den må ligge dersom aktiv religionsutøvelse skal bli mer normalisert i storsamfunnet: Hos de troende. De som føler seg marginalisert må «møte mennesker og utveksle tanker – i stedet for å svartmale fiendebilder».

Vi mennesker har en tendens til å frykte det vi ikke kjenner. Jo flere som møter normale, ufarlige, troende mennesker i sin hverdag, desto dårligere vekstvilkår får den sekulære intoleransen.

Gå til innlegget

Kirkens viktige stemme

Publisert nesten 2 år siden

Kirken må aldri slutte å tale de svakes sak, for nestekjærligheten er et av de sentrale budskapene i kristendommen.

11 humanitære organisasjoner og Den norske kirke ber om en dugnad for kvoteflyktninger. I et opprop ønsker de at Norge tar i mot minst 5.000 nye, samt øker støtten til nødhjelp i neste års budsjett.

Nok en gang viser Den norske kirke at den står i en internasjonal sammenheng sammen med kirker rundt om i verden, i kampen for nestekjærlighet med de svakeste gruppene blant oss.

Ordningen med kvoteflyktninger skal sørge for at torturofre, enslige kvinner, syke, spesielt utsatte barn og forfulgte som ikke kan få tilstrekkelig beskyttelse i nærområdene, kan få en mulighet i et annet land.

Pål Nesse i Flyktningehjelpen sier det betyr mye å ha kirken med på denne dugnaden. «Det handler om dype, humanistiske verdier og på å ta vare på sin neste. Det kan være en bror eller søster hvor som helst i verden. Det er det teologiske grunnsynet», sier Berit Hagen Agøy i Mellomkirkelig råd.

I 2016 tvittret pave Frans følgende: «Flyktninger er ikke tall, de er mennesker som har ansikt, navn, historier, og de må behandles deretter.» Han sa dette etter et besøk til den greske øya Levsos, hvor han også tok med seg tre familier til Vatikanet.

Akkurat nå er 65,6 millioner på flukt i verden. Smak på tallet, det er umulig å se for seg hvor mange­ det faktisk er. Rundt halvparten av dem er barn. ­Etter den store økningen i antall flyktninger i 2015, stengte en rekke ­europeiske land grensene sine. Så sank antallet, og nedgangen har vært spesielt stor i Norge. Det betyr ikke at antallet flyktninger minker, tvert i mot. Men vi ser dem ikke.

Antallet kvoteflyktninger Norge tar i mot hvert år, bestemmes politisk i Stortinget. Dersom de folkevalgte lytter til dugnadsoppropet og sier ja til 5.000, er ikke økningen større enn 700 ekstra. Dette er et lite antall. Men det viser at kirken og organisasjonene peker retning for politikerne. Det viktige budskapet er at vi ikke skal være oss selv nok.

Vi i Norge kan ikke redde alle. Men sammen andre, rike land må vi ta vår del av ansvaret. Kirken må aldri slutte å tale de svakes sak, for budskapet om nestekjærlighet og ansvar for de fattige er et av de mest sentrale budskapene i kristendommen.

Gå til innlegget

Forutsigbar trospolitikk

Publisert nesten 2 år siden

Menighetene­ som rammes vil naturlig nok oppleve regjeringens lovforslag som et brudd på ­prinsippet om likebehandling.

I ly av krevende regjerings- og samarbeidsforhandlinger, slapp Kulturdepartementet i går sitt lenge bebudede forslag til ny trossamfunnslov. Den forsiktige lanseringen står ikke i stil med hvilken milepæl dette representerer. Her samles dagens tre lover på feltet, inkludert loven om Den norske kirke (kirkeloven), med basis i Stålsett-rapporten og med utgangspunkt i skillet mellom stat og kirke. Viktige stikkord er forenkling, modernisering og likebehandling – inkludert større frihet for Den norske kirke.

For oss som er opptatt av forutsigbarhet og gode rammer for tros- og livssynssamfunnene, er lovforslaget stort sett beroligende lesning. Her er ingen overraskelser og få baksmeller. Eksisterende politikk videreføres i stor grad, der det aller mest sentrale er offentlig finansiering av tros- og livssynsvirksomhet. Med tanke på de siste måneders debatt i flere partier om trossamfunn i det hele tatt bør få offentlig tilskudd, er det viktig å få dette på plass. Ingen har så langt kommet med overbevisende argumenter for at tro og livssyn skal holdes utenfor den norske modellen, der sivilsamfunnet i stor grad er finansiert av stat og kommune.

Regjeringen foreslår at trossamfunn må ha minst 500 medlemmer for å bli godkjent som mottaker av offentlig tilskudd. Dette vil føre til færre­ trossamfunn og ifølge regjeringen gjøre det «mulig å ha en tettere oppfølging av det enkelte samfunnet». Det fastslås at de som er for små i dag, kan gå sammen med andre «i en organisatorisk overbygning». Det er muligens greit for noen av dem, men i en del frimenigheter vil dette være et stort problem. Den såkalte kongresjonalistiske menighetsforståelsen, som vektlegger ­enkeltmenighetens selvstendighet, et viktig, teologisk spørsmål for disse menighetene. Regjeringen kan anføre at et medlemstak vil være en begrensning for alle, mens menighetene som rammes naturlig nok vil oppleve dette som et brudd på prinsippet om likebehandling av trossamfunn.

Det har gått snart fem år siden Stålsett-utvalget la fram sin rapport «Det livssynsåpne samfunn». Den har ligget lenge i skuffen i Kulturdepartementet, men ideene og begrepene har likevel etablert seg som sentrale premisser for tros- og livssynspolitikken. Vi tror det er klokt av regjeringen å bygge videre på prinsippene fra denne rapporten, og samtidig holde seg mest mulig til den etablerte praksisen.

Ved en feil ble en uferdig versjon av lederen lagt ut. Den er nå erstattet med riktig tekst, slik den står på trykk i Vårt Land 29. september 2017.

(Bildet: Nidaros domkirke. Foto: Lars O. Flydal/arkiv)

Gå til innlegget

Mobbing i skolen

Publisert nesten 2 år siden

Alle historiene om barn som mobbes viser at det er behov for en grunnleggende gjennomgang av skolens tiltak.

De siste ukene har det på nytt kommet flere saker i media om barn som mobbes på skolen. Historiene gir et grusomt innblikk i hvordan enkelte barn i Norge har det. Over tid har de registerte tallene for mobbing vært relativt stabile, selv om en rekke tiltak er gjort i skolen. Aftenposten skrev i går at nesten hundre mobbesaker er så alvorlige at de er politianmeldt siden 2012.

Et av programmene som har satt søkelys på ­mobbing i skolen er NRKs Brennpunkt, som laget dokumentaren om Arnar på 21 år. NRK startet allerede i 2009 å lage opptak om den da 13 år gamle gutten fra Karasjok. Men dokumentaren ble ikke sendt den gangen. Vurderingen var at det kunne skape en vanskeligere situasjon for den unge gutten. Han opplevde både fysisk vold og sjikane på skolen. Nå er han 21 år, og forteller sin historie. Samtidig får vi se klipp av den 13 år gamle gutten. Programmet ga et trist innblikk i hvordan mange barn har det i norsk skole og hvordan lærere og rektor ikke tar tak i situasjonen på en skikkelig måte.

Vi fikk dessuten møte foreldrene til ei jente på Oppegård som hadde tatt livet sitt etter mobbing i flere år. Foreldre satt selvsagt knuste tilbake. Heller ikke etter dødsfallet ble de møtt av skolen på en god måte.

Også Aftenposten fortalte i går historien om et foreldrepar som har gitt opp skolen og nå melder mobbingen til politiet. De mener skolen har bagatellisert saken. Da gutten fortalte om mobbingen hjemme, hadde det pågått i fire år. Gutten lider i dag av posttraumatisk stress etter å ha blitt utsatt for grov vold på skolen.

Alle disse historiene viser at det er behov for en grunnleggende gjennomgang av skolens tiltak mot mobbing. Det viser også at lærertetthet og mulighet til å bruke tid i klassene til å snakke om mobbing er nødvendig. Det er utrolig viktig at alle elever får vite at skolen har nulltoleranse mot mobbing. Vi trenger trygge lærere som gir tydelig beskjed til barn og ungdom.

Dessuten er det uhyre viktig at alle foreldre er seg bevisst hvordan de snakker om og til andre mennesker. Vi trenger både foreldre og lærere som er gode forbilder. Vi kan ikke forvente at ungdom ikke tar etter dersom voksne bruker hets. Dette gjelder både i møter med andre mennesker og på sosiale medier.

Gå til innlegget

Når debatten sporer av

Publisert nesten 2 år siden

Når debatten sporer av fra virkelighetens moralske dilemmaer blir den fort irrelevant.

Etiske debatter har fått en ny vår. Hva slags liv er det riktig å leve når en klimakatastrofe truer? Hvem bør vi stemme på når polariseringa øker og krisene rykker nærmere? Og hva er egentlig menneskeverd?

I går skrev Vårt Land om det etiske bakteppet for vedtaket om kjøttservering i Borg bispedømme. Vedtaket om å kutte kjøttet satte i sving en debatt om ­effekten av slike tiltak og dermed også hvilken ­mening de bærer. Velger vi slik vi gjør fordi vi tror det har en positiv effekt på verden, eller velger vi ut fra en bedømming av selve kvaliteten i handlingen?

Debatter som denne kan tjene til å spore av det etiske lokomotivet før det har fått tilstrekkelig fart til å komme seg videre. For når vi vet at kjøttforbruket vårt ikke er bærekraftig, kan det ikke være tvil om at det er moralsk riktig å redusere det, uansett hvor lite eller mye det monner. Slike diskusjoner minner mer om en avledingsmanøver enn et forsøk på å nå dypere innsikt eller vinne mennesker for et liv i det godes tjeneste.

Slik er det ofte. Da Espen Ottosen stilte et åpent og relativt uskyldig spørsmål om koblinga mellom Gud og etikk i Aftenposten forrige uke, lot ikke fordømmelsen vente på seg: Ottosen ble imøtegått med en aggresjon som er menneskerettighetsmotstandere verdig.

Hans motdebattanter hevdet med full tyngde at moral med Gud er umulig, og at det omvendte, en moral uten Gud, var det eneste svaret.

Slike debatter kan framstå som fullstendig ­ørkesløse for alle oss som kjenner moralske mennesker både med og uten en gudstro. Når debatten abstraheres ut av virkelighetens moralske dilemmaer blir den fort irrelevant.

Der faktisk handling, en etisk livsførsel, skulle vært hovedfokus, tar forstyrrende metadebatter over scenen. Debatten flyttes fra moral – gode handlinger – til etikk – tenkningen om moral. Det er i og for seg interessante spørsmål, men de må ikke tillates å overskygge de viktigste debattene: Hvordan kan vi leve uten at vi samtidig ødelegger andres liv? Hvordan kan vi begrense egoismen når skaperverket beviselig bukker under for den? Hvilken verdi har fellesskap og tillit for oss, når vi tillater frykten å ødelegge det?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere