Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Gud og politikken

Publisert rundt 2 måneder siden

Det er ­direkte vranglære å ­påberope seg å være ønsket av Gud som president.

Onsdag ble stabssjefen i det hvite hus, Sarah Sanders intervjuet av den kristne TV-kanalen The Christian Broadcasting Network. Hennes budskap til kristne lyttere er at Gud ønsket at Donald Trump skulle bli president.

Les også: Presidentens pressetalskvinne er overbevist om at det er Guds vilje at Donald Trump er USAs statssjef.

I intervjuet beskriver hun Trump som den mest konservative presidenten USA noensinne, og mente at det ikke er tilfeldig at evangelikale velgerne lojalt stemmer på ham.

Trump selv var inne på noe av det samme da han ble intervjuet i den samme kanalen i fjor: «De kristne kommer til å støtte meg, fordi ingen andre har gjort mer for kristne eller evangelikale, og ærlig talt, religion, enn meg».

Både Trump og hans stabssjef har rett i at han har støtte fra de hvite, evangelikale kristne. 80 ­prosent av dem stemte på ham for to år siden. De aller ­viktigste sakene som får dem til å gi ham sin støtte er abortsaken og utnevnelse av konservative høyesterettsdommere.

Til tross for at Trump og hans administrasjon har rett i det faktum at mange hvite kristne s­tøtter ham, foretar de deretter en grov feilslutning. Nemlig at Gud s­tøtter Trump.

Det er legitimt å si at man ønsker å bygge sin politikk på kristne grunn­verdier. Det er også legitimt å peke på at man får støtte fra kristne.

Men det er direkte vranglære å påberope seg å være ønsket av Gud som president. Når en president påstår dette, forsøker han å gjør Gud ansvarlig for sine politiske standpunkt. Og han gjør Gud liten.

Uten å gå inn i alle sakene som Trump er kjent for, vil mange mennesker både i USA og resten av verden mene at Trump handler mot kristen etikk. Ikke minst hans holdninger til innvandrere, k­vinner og hans mange løgner. Noen vil også komme til å forstå kristendom i lys av alt Trump står for. Det er svært beklagelig.

Les også: Radikale Warren utfordrer Trump

Det er alvorlig når en politiker påberoper seg Guds godkjennelse av politikken. I seg selv viser dette at Trump ikke har forstått kjernen i det kristne ­budskapet. Det viser nok en gang at han er en ­farlig politiker som er villig til å ta i bruk midler som er langt over streken.

Gå til innlegget

Hebron

Publisert rundt 2 måneder siden

Å kaste ut TIPH-styrken vil være et dårlig svar på den norske regjeringens vennskapssignaler til Israel.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har kunngjort at den internasjonale observatørstyrken TIPH (Temporary International Presence in Hebron) ikke lenger skal få være der, fordi han hevder styrken motarbeider Israel.

Les også: Kristne organisasjoner krever økt press på Israel

Den norskledede styrken ble opprettet i kjølvannet av Oslo-avtalen i 1993. Den er en sivil ubevæpnet gruppe av politifolk, som skal observere og rapportere, men ikke har noe mandat til å gripe inn i konflikter. Tanken er at deres nærvær skal bidra til å dempe konfliktnivået.

Hebron er en viktig by for både jøder og muslimer, fordi patriarkenes grav befinner seg der. I 1929 ble den jødiske befolkningen i Hebron massakrert. Etter at Israel erobret Vestbredden i 1967 slo en gruppe israelske bosettere seg ned i sentrum av Hebron. I dag teller de omtrent fem hundre i en by med 40.000 innbyggere.

Den israelske bosettingen i Hebron er under sterk militær bevoktning, og det har ført til at den palestinske befolkningen har fått begrenset bevegelsesfrihet. Det har hele tiden vært en aggressiv situasjon mellom de to gruppene, og palestinerne klager på stadig trakassering fra bosetterne uten at soldatene griper inn.

TIPH-styrken skulle bidra til å dempe konfliktene bare gjennom sitt nærvær. Den palestinske befolkningen har satt pris på dem, fordi de opplever at det demper aggresjonen fra bosetterne. Bosetterne opplever på sin side at TIPH er negative til dem. Gitt maktforholdene, er det også naturlig at TIPH først og fremst framstår som en beskytter for palestinerne.

Det var en uheldig episode i fjor med et TIPH-medlem som skar opp dekkene på bosetteres biler. Det ble det slått ned på. Ellers tyder alt på at styrken har vist stor profesjonalitet som sivile politifolk. Det er ikke grunnlag for å si at de motarbeider Israel. Det er derimot fare for at konfliktnivået i Hebron vil øke om de må forsvinne.

Les også: Ledsagere trekkes ut av Hebron

Den nye norske regjeringen har markert sin vilje til å få et enda bedre forhold til Israel. Det er positivt. Men nettopp derfor bør regjeringen gjøre det den kan for å hindre at statsministerens signal settes ut i livet. Det ville være et dårlig svar på norske vennskapssignaler.

Gå til innlegget

Politikernes menighet

Publisert rundt 2 måneder siden

Det er ikke verre at Ropstad synger og ber sammen med sine medarbeidere enn at andre statsråder er på nachspiel med sine.

Er det et problem at tre av fire i Barne- og familiedepartementets politiske ledelse går i samme menighet tilknyttet trossamfunnet Misjonskirken? Og viser Vårt Land manglende forståelse for frikirkeligheten ved å skrive om saken, slik rektor på Ansgar Teologiske Høgskole, Ingunn Folkestad Breistein, uttaler i Vårt Land onsdag?

At vi bruker spalteplass på en problemstilling, betyr ikke at vi nødvendigvis mener at noe er kritikkverdig. Det betyr bare at saken av allmenn interesse. I dette tilfellet er det blant annet interessant at norske frikirker har en mer kritisk holdning til det man har kalt «folkekirkens privilegier» enn Den norske kirke selv har. 

At statsråd Kjell Ingolf Ropstad har bånd til en frimenighet vil dermed være naturlig å ha i bakhodet når man vurderer regjeringens religionspolitikk i tiden som kommer. 

LES SAKEN: Går i samme frimenighet

Frikirkelige miljøer er dessuten preget av tettere personlige relasjoner enn Den norske kirke. Det er derfor legitimt å spørre om perspektivene kan bli for like når tre av fire i den poliske ledelsen i et departement tilhører samme miljø. På den annen side er det ikke verre at Ropstad synger og ber sammen med sine medarbeidere enn at andre statsråder er på nachspiel med sine.

Klassekampens kobling mellom Ropstad og synspunktene til nettverket Til Helhet kan framstå som noe mer søkt. Her er det nettverkets syn på seksuell reorientering som provoserer. 

KLASSEKAMPEN: Vi vil undersøke alle mulige bindinger en nytilsatt statsråd kan ha.

Til sammenligning: Hvorfor har man aldri kommet på å spørre den forrige barne- og familieministeren om hennes holdning til Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, som også er egnet til å provosere vanlige folk? Fordi vi ikke tenker at vanlige kirkemedlemmer hefter for alt trossamfunnet står for. De som kjenner frimenigheter av den typen Betlehem representerer, vet at det også er slik der. Journalistikken kan dermed avsløre en viss uvitenhet.

Nå har Misjonskirken meldt seg ut av Til Helhet, først og fremst for å følge policyen de vedtok i 2016. Uansett må også Til helhet debatteres på ordentlige premisser. Er det det prinsipielle synspunktet på seksuell reorientering i seg selv som er kritikkverdig, eller det moralske imperativet som ligger bak tilbudet? 

Det førstnevnte synspunktet trekker veksler på queerteorien, som legger til grunn at kjønnsidentitet er en flytende konstruksjon. Det sistnevnte perspektivet gjør saken langt vanskeligere, fordi et sterkt ønske om reorientering kan føre til psykiske lidelser – og heller ikke er forankret i en eneste bibeltekst.

Gå til innlegget

Det som ikke splitter

Publisert rundt 2 måneder siden

Skjult bak debatten om ekteskap finnes det en myriade av andre viktige og spennende spørsmål.

Bispeutnevnelser handler ikke bare om synet på ekteskap: I gårsdagens Vårt Land løftet vi fram en sak som ifølge flere kilder har vært sentral i Kirkerådets avgjørelse om å tilsette Anne Lise Ådnøy som biskop i Stavanger bispedømme. Det handler om gudstjenesten.

Les også: Bispeutnevnelsen: mer enn bare ulikt syn på likekjønnede vigsel

For en kirke er det alltid viktig å finne balansen mellom lokalt særpreg og liturgiske ordinger som er uavhengig av sted. Folk skal kunne sette sitt preg på gudstjenesten – men folk skal også kunne kjenne seg igjen når de besøker en annen kirke enn hjemme­kirka. Eller for den saks skyld: Når de besøker sin egen kirke etter en liturgirevisjon.

I Stavanger bispedømme er spenningen mellom lokal gudstjenesteskikk og nasjonal liturgi større enn mange steder i landet. Bispedømmet har stor ­påvirkning fra bedehusets møtetradisjon og ­moderne karismatikk. Å holde dette sammen med fastlagt ­liturgi, å invitere uten å bli selvutslettende, blir en stor oppgave for den nye biskopen.

Liturgispørsmålet avslører imidlertid en større virkelighet: Skjult bak debatten om ekteskap finnes det en myriade av andre viktige og spennende spørsmål. Den ­tabloide og konflikt­orienterte presentasjonen av kirka har sett seg blind på én sak, og med det mistet mange andre av syne.

Håpet er at vi i framtida i større grad kan låne øre til de sakene lokale kirkearbeidere og kirkemedlemmer er mest opptatt av. Sjansen er stor for at det er ting som handler om gudstjenestefeiring, musikk, frivillighet, rekruttering og ungdomsarbeid.

I vår tid opplever Den norske kirke prosentmessig nedgang i oppslutning, samtidig som den forsøker å finne ut hva det vil si å ikke lenger være statskirke. Begge disse faktorene kan leses som sekulariseringstegn. Da er det stor grunn til å tette energilekkasjene knyttet til konflikten rundt likekjønnet vigsel, og ­heller tematisere spørsmål om hva kirken skal være og hvordan den skal arbeide.

Les også: Liturgien er med på å gjøre Den norske kirke til hva den er, ifølge teolog Merete Thomassen.

Den norske kirke trenger å finne og utvide sitt mulighetsrom i en ny tid, med ny kirkeordning og en ny økonomisk situasjon. Vårt Land ønsker å bidra til en bred samtale og tar imot innspill til en bedre dekning av tematikk som oppleves som viktig.

Gå til innlegget

Behold fraværs­grensen

Publisert rundt 2 måneder siden

Vi samfunnsborgere har rettigheter, men vi har også plikter – det er også skolen oppgave å lære elevene dette.


Gjennomsnittseleven har redusert fraværet sitt med 20 prosent etter at fraværsordningen ble innført i 2016. Dette meldte forskningsstiftelsen Fafo i en ny rapport på fredag, laget i samarbeid med SSB på bestilling fra Utdanningsdirektoratet.

Det er oppsiktsvekkende gode tall. Om en bedrift kunne vist til samme endring på så kort tid, ville trolig andre bedrifter flokket seg rundt for å høre hvilke tiltak som var satt i verk. For selv om det bare er 15 timer i året per elev, blir de samlede tallene store. At flere møter opp, gjør skolehverdagen mer motiverende for både elever og lærere.

Det har vært mange dårlige og sensasjonspregede argumenter mot fraværsgrensa. Trafikklærere har fryktet slitne og trafikkfarlige elever. Enkeltsaker er blåst opp i mediene om at elever måtte dokumentere deltakelser i begravelser.

Fraværsgrensa innebærer at elever ikke kan ha mer enn 10 prosent ugyldig fravær for å få karaktergrunnlag i hvert enkelt fag. I tillegg har ­rektor myndighet til å skjønns­messig la elever med opptil 15 prosent fravær få karakter. Inn­føringen av fraværsgrensa vakte en del protester. Blant de mest kritiske var Elevorganisasjonen (EO), som hevdet de svakeste elevene ville bli rammet. Om elever ikke møtte opp på skolen, var det skolen som gjorde noe galt, og ikke eleven, ifølge EO.

Fafos rapport gir delvis medhold til dette argumentet. For selv om den overordnede konklusjonen er at fraværsgrensa virker, så skriver de samtidig i rapporten at «flere intervjuer underbygger at fraværsgrensen går på bekostning av det en helsesykepleier omtalte som ‘de aller, aller svakeste elevene’».

Om fraværsgrensa fører til at de aller svakeste elevene får det vanskeligere, må det mottiltak til. Vi forventer at Kunnskapsdepartementet er på vakt.
 Minister Jan Tore Sanner snakker om et ellevte skoleår for å ruste svake elever for videregående – det kan være en mulig løsning. Det er i alle fall i strid med enhetsskolens prinsipper at de svakeste skal ofres for andres framgang. Likevel mener vi Fafos rapport bekrefter at fraværsgrensa virker. Den hjelper flere til å fullføre, med bedre resultater. Vi samfunnsborgere har rettigheter, men vi har også plikter – det er også skolen oppgave å lære elevene dette.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere