Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Å krenkes av debatt

Publisert 2 måneder siden

Demokratiet fungerer dårlig hvis de som krenkes av uenighet får legge premissene.

Can you pray your gay away? – Kan du be homofilien din bort? Det var tittelen på en debatt som Norges kristelige studentforbund (NKS), Minotenk og Salam arrangerte i Oslo onsdag kveld.

Det såkalte tverrkirkelige kontaktforumet Til helhet var invitert. Det ble det bråk av. Forumet har fått mye oppmerksomhet de siste månedene fordi de ønsker å formidle «tro på at forandring av seksuell orientering er mulig». Dette har ført til anklager om at man tilbyr helbredelse for homofili, for øvrig en formulering Til helhet selv ikke bruker.

Ombestemte seg

Da flere av deltakerne «syntes det ble ukomfortabelt å stille» i debatten med Til helhet tilstede, ble invitasjonen trukket tilbake.

Det står arrangørene selvsagt helt fritt til. Generalsekretær i NKS, Jan Hvidsten, har rett i at «hele verden kan ikke sitte i panelet, og det kommer alltid til å være noen som er misfornøyd med at de ikke får være med».

På den annen side framstår det som rimelig spesielt å arrangere en debatt om hvorvidt seksuell reorientering er mulig – for så å erklære synspunktene fra organisasjonen som forfekter dette ståstedet som uønsket.

All mulig forståelse for dem som blir såret av å høre slike synspunkter, men hvis man er i en slik situasjon er det mest naturlige å holde seg unna en debatt om temaet.

Og hvis heller ikke deltakerne i panelet vil forholde seg til motpartens argumenter, da burde man kanskje valgt et annet tema.

Ekstremt?

Men arrangørenes konklusjon er også en pekepinn på hvor kontroversielt temaet er.

Man har nylig diskutert heftig om det omstridte partiet Alliansen skal få delta på Arendalsuka. Antirasistisk senter mener at partiets synspunkter og virkemidler er så ekstreme at de ikke hører hjemme i en saklig debatt.

Det er tankevekkende at Til helhet oppfattes på samme måte, selv om de argumenterer nokså lavmælt og ordentlig for sitt ståsted, og selv om det ikke er en veldig uvanlig påstand i seg selv at seksuell orientering kan være fleksibel.

Det klokeste i en slik situasjon ville være om arrangørene – i stedet for å skjerme hverandre fra meningene til aktører som Til helhet – forsøkte å hjelpe mennesker til å tåle belastningen det er å bli utsatt for motforestillinger.

Demokratiet fungerer dårlig hvis de som krenkes av uenighet får legge premissene.

LES SAKEN: Til helhet skulle debattere «helbredelse av homofile» – ble fjernet etter press.

Gå til innlegget

Ritual for skilsmisse

Publisert 2 måneder siden

Det danske initiativet er et nyttig bidrag i samtalen om hvordan folkekirken kan forsterke og fornye sin relevans for mennesker som ellers opplever at terskelen er høy.

Tirsdag kveld sist uke var et titalls mennesker i Godthaabskirken i København vitner til at sokneprest Peter Nejsum prøvde ut et «skilsmisseritual» han har utformet selv. Avisen Kristeligt dagblad beskriver hvordan en 71 år gammel kvinne knelte ved alteret, mens presten ba en bønn som begynte med ordene: «Jesus Kristus, Vår Herre. Vi kommer til deg fordi den kjærligheten vi lovet hverandre og de drømmene vi hadde, ikke ble det de skulle.»

I fjor ble 9.545 ektepar skilt i Norge. Det er omtrent halvparten av antallet ekteskap som ble inngått. I gårsdagens Vårt Land forklarte Nejsum at motivasjonen er å utfordre den danske folkekirkens ­tendens til å innrette seg rundt det han kaller «normal-biografien», hvor man «blir døpt, konfirmert, gift, får barn, som blir døpt og så videre». Soknepresten etter­lyser en kirke som i større grad rommer ­menneskers ufullkommenhet.

Det er kommet innvendinger mot forslaget i den danske debatten. En av dem er at selve løftet i vigselsritualet vil lyde noe hult dersom man også har et ritual for dem som kommer til kort. Det er en innvending vi ikke har så stor sans for. Kristendommens utgangspunkt er at alle mennesker kommer til kort, hele tiden. Evangeliet er svaret på dette: Nåde, tilgivelse og kraft til å leve et nytt liv. Er det noe tidspunkt dette budskapet skal formidles på, er det når mennesker rammes av kriser og omveltninger i livet.

Det kan selvsagt også reises innvendinger mot å ha et ritual for alle mulige livssituasjoner. Kirken er uansett åpen for mennesker som har det vanskelig, og hvem som helst kan be om en samtale med ­presten, som følges av bønn og tilsigelse av ­syndenes forlatelse.

På den annen side: Selv om både medlemstall og oppslutningen om dåp og vigsler går ned i det ­norske samfunnet, ser vi stadige eksempler på at det fortsatt er viktig for mange mennesker å ha kontakt med kirken ved livets skjellsettende anledninger. Det er større sjanse for at et tilbud brukes dersom det ­finnes, enn hvis det ikke finnes.

Så vidt vi vet foreligger det ingen konkrete initiativ om et slikt ritual i Norge. Men det danske initiativet er et nyttig bidrag i samtalen om hvordan folkekirken kan forsterke og fornye sin relevans for mennesker som ellers opplever at terskelen er høy.

Gå til innlegget

Mistanken er nok

Publisert 2 måneder siden

Vi må ta den nye svingdørvirksomheten mellom påvirkningsbransjen og politikken på større alvor.

Da Cæsars hustru, Pompeia, holdt en fest til ære for gudinnen Kybele, hvor ingen mann fikk være til stede, ble hun mistenkt for å ha latt en mann delta i forkledning. Mistanken var grunnløs – det var slett ingen mann som hadde deltatt i forkledning – men skaden var allerede skjedd. Cæsars hustru kunne ikke engang mistenkes, og Cæsar hadde ikke annet valg å skille seg fra henne.

I forrige uke ble tidligere KrFU-leder Ida Lindtveit Røse (26) ansatt i kommunikasjonsbyrået First House. Samtidig skal hun drive valgkamp for KrF i storfylket Viken, der hun er partiets førstekandidat. Om seks måneder – «når jeg kommer inn i fylkestinget» – går hun tilbake til jobben som heltidspolitiker.


LES MER: Tidligere KrFU-leder Ida Lindtveit Røse er ansatt i First House. Samtidig er hun KrFs førstekandidat i storfylket Viken. 


For ordens skyld gikk hennes nye kollega Ketil Lindseth derfor ut i Klassekampen («Klarer du én hatt, klarer du to», 9. mars) og garanterte at First House «aldri kommer til å påta oss et kundeforhold med Viken.»

Mens hovedpersonen selv anfører at hun vil utvise «full åpenhet om alle forhold.» (Vårt Land 7. mars). Problemet til Ida Lindtveit Røse er at hun kan ha så god orden i sysakene som hun bare vil. Løfter og forsikringer om at hun er i stand til å sjonglere jobbene som lobbyist og valgkamparbeider, er lite verdt når det er habilitetsspørsmålet i seg selv som er problemet.

Akkurat som Pompeia kan ikke Lindtveit Røse sette seg i en stilling der noen kan finne på å mistenke henne. Er det for eksempel andre i First House som på vegne av sine kunder kan få tilgang til informasjon kollegaen har fått gjennom innsikt i konkrete politiske saker og prosesser?

Spørsmålet er kanskje urimelig, men det er et spørsmål like fullt. Og som valgforsker Bernt Aardal minner om: «Habilitet handler om hvorvidt det i det hele tatt kan stilles spørsmål om den rolleblandingen dette innebærer.»

Derfor må vi ta den nye svingdørvirksomheten mellom påvirkningsbransjen og politikken på større alvor, og legge til rette for en grundigere diskusjon om hvor grensene går. For dette er ikke bare et spørsmål om den enkelte politiker og hvorvidt hun eller han har sitt på det rene eller ei.

Til syvende og sist er det et spørsmål om tilliten til våre demokratiske institusjoner.


LES MER: Hverken Ap eller Høyre har regler om at politikere ikke kan komme fra selskaper med hemmelig kundeliste. 

Gå til innlegget

Voksnes unnfallenhet

Publisert 2 måneder siden

Ved å se gjennom fingrene med seksuell trakassering i skolegården, kaster vi ikke bare jentene under bussen. Vi skaper også nye generasjoner menn som ikke forstår hvor grensene går.

De tre tenåringene Ea Baklund, Ellisiv Aure og Ella Fyhn vakte denne uken oppsikt med sin kronikk om seksuell trakassering i skolegården. 14-åringene forteller om en hverdag preget av skjellsord, seksualisert atferd og fysisk grenseoverskridelse fra jevnaldrende gutter, uten at voksne griper inn. Ingen ville akseptert å bli kalt billig eller hore på en arbeidsplass, skriver de. Så hvorfor aksepterer vi at ungdommen skal leve med det?

Hvor kommer dette fra? Hvorfor får russegutter det for seg at det er OK å be yngre jenter om seksuelle tjenester for å få plass på russebussen? Hvorfor føles det greit for Bergens-russ å ha en russelåt med tekstlinjer som «Er du tretten, er du med/Når du suger, så gå ned». Hvorfor kaller ungdomsskolegutter jenter for pulbare?

Det kommer fra guttene selv, sier noen. De er fulle av hormoner, og må få det ut på en eller annen måte. La dem rase det av seg, det går nok over. Jentene får bare tåle det.

Og på en måte har de rett: All atferd kommer fra den personen som utfører den. Vi trenger ikke lete etter andre forklaringer enn hormoner. Og derfor er også spørsmålet feil stilt. For vi bør ikke spørre om hvorfor ungdommen trakasserer, men heller: Hvorfor stopper ikke vi voksne ungdommens seksuelle trakassering?

Ungdommer er i en utprøvingsfase der de følger ymse impulser, ser hvor det lander, og justerer atferden etter det. De møter åpenhet eller belønning ved noe atferd og negative konsekvenser og grensesetting ved annen atferd. De orienterer seg og skaper sin egen livsførsel i dialog med sine egne lyster og hvordan samfunnet rundt reagerer når de leves ut. Det er reaksjonene de lærer av.

Når lærere, foreldre og andre voksne ikke er villige til å være det nødvendige, ansvarlige samfunnsspeilet, ikke er villige til å ta den ubehagelige jobben det er å si nei, sette grenser, reagere negativt, er det ikke bare et stort problem for de jentene som atferden går ut over. Det kommer også til å bli et problem for de guttene som ikke får sjansen til å forstå hvordan deres egne handlinger og ordbruk påvirker verden, og dermed heller ikke sjansen til å avlære seg faktene.

Ved å se gjennom fingrene med seksuell trakassering i skolegården, kaster vi ikke bare jentene under bussen. Vi skaper også nye generasjoner menn som ikke forstår hvor grensene går og hvorfor damene blir så sinte på dem når de flørter.

Gå til innlegget

Tilslørende om nærområdene

Publisert 3 måneder siden

Kan impulsen til å hjelpe «der de er» også være styrt av bekvemmelighetshensyn?

Stortingets kommunalkomité har nettopp vært på reise til Libanon og Jordan. De to landene huser til sammen tre millioner syriske krigsflyktninger. Vel hjemme uttalte Frps innvandringspolitiske talsmann, Jon Engen-Helgheim, at «for den summen vi bruker på 500 kvoteflyktninger til Norge, kunne vi heller hjulpet 760.000 flyktninger i Norge» (Vårt Land 6. mars). Til grunn for regnestykket la han «livsløpskostnader» slik Brochmann 2-utvalget definerer dem, anslagsvis åtte millioner per hode.

«Verdenssamfunnet kan ikke overlate ansvaret for framtida til disse flyktningene til Libanon og Jordan. Derfor må Norge bruke penger her framfor å hente syriske flyktninger til Norge som kvoteflyktninger», fortsatte han, og la til at hans eget regnestykke «sjokkerte» ham.

Vi følger Engen-Helgheim et stykke på vei. Matematikken får stå for hans regning, men det å sikre mest mulig «avkastning» per bistandskrone er i utgangspunktet et godt prinsipp.

Men argumentet om å hjelpe i nærområdene kan tilsløre like mye som det avdekker. Dels fordi «nærområdene» er et relativt begrep. Visst ligger Libanon og Jordan nærmere Syria i luftlinje enn det Norge gjør, men det gjør ikke at krigsflyktningene er noe mindre på flukt av den grunn. De er like lite «hjemme» i en provisorisk teltleir i Azraq som de er på Kyrksæterøra.

Videre har det å skrive ut en sjekk til «nærområdene» et innslag av nettopp den ansvarsfraskrivelsen og omgåelsen som den samme Engen-Helgheim advarer mot. For hvem er det vi kjøper fri - egentlig? Handler det også litt om at vi skal få slippe? Dette er nærområdenes fristelse og det moralske spørsmålet vi skylder å stille oss selv og hverandre: Kan impulsen til å hjelpe «der de er» også være styrt av bekvemmelighetshensyn?

Svaret er ikke gitt, og nettopp derfor kan ikke spørsmålet om antall kvoteflyktninger reduseres til en regneoppgave. Slik det heller ikke bare er en politisk avveining. Vel så mye er det en moralsk test.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har bedt oss om å ta imot 5.000 kvoteflyktninger årlig. For inneværende år ligger vi på 3.000. Så får Stortingets kommunalkomité og hver og en av oss vurdere om vi har passert testen eller ikke.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere