Vårt Land

Alder: 74
  RSS

Om Vårt

Følgere

Kampen mot hatet

Publisert 4 måneder siden

Både psykologien og det kristne budskapet lærer oss at det ikke hjelper å fordømme mørket.

Du sår en tanke, og høster en handling, heter det i første del av et visdomsord mange av oss er vokst opp med. Heldigvis holder det ikke alltid stikk. Lovverket og den sunne fornuften hindrer mange tanker i å bli utført i praksis.

22. juli 2011 var det imidlertid det som skjedde. En persons sårede og ødelagte sinn trengte utløp for et raseri som hadde bygget seg opp. Han trengte noen å hate. Det var starten på en utvikling som førte til bevisst planlegging av den verste terrorhandlingen som har skjedd i landet vårt siden 2. verdenskrig. 

Tanken ble til handling, fordi de sperrene de fleste av oss har, i dette tilfellet var ødelagt.

Blomsterhavet etter terrorangrepet ga håp. Ville handlingen hjelpe oss til å forstå hva hatet kan føre til?

Kanskje lærte vi noe. Vi vet ikke hvordan det offentlige ordskiftet ville vært hvis ikke 22. juli hadde lært oss en lekse.

Likevel ser vi fortsatt det samme hatet. 

Langt fra hos alle. Undersøkelser fra blant annet Statistisk sentralbyrå viser at positive holdninger til innvandrere­ øker når vi blir bedre kjent med dem. 

Men det finnes fortsatt en liten kjerne som nærer fordommer – og i noen tilfeller hat. Mange av disse er så synlige at særlig muslimer opp­lever situasjonen som svært ubehagelig. Bushra Ishaqs gjestekommentar i Vårt Land for en uke siden var et sterkt vitnesbyrd om dette.

Hva gjør vi med det? De av oss som følger med i sosiale medier, ser at fordommer, sinne og raseri utløser sterke følelser hos den motsatte siden. Mange­ velger strategien «å fordømme mørket». 

Det er en forståelig strategi. Det er opprørende å se stadig nye eksempler på at mennesker ikke innser konsekvensen av hatefulle ytringer. At de ikke forstår at hatet kan føre til handling dersom det slår røtter i et ­allerede ødelagt sinn.

Men er det noe både psykologien og det kristne budskapet lærer oss, er det at det ikke hjelper å fordømme mørket. 

Vi må velge en annen strategi: Å tenne et lys, for å bruke en velbrukt klisjé, som ikke desto mindre er sann. Å så tanker som gir grunnlag for ­positive handlinger: toleranse og kjærlighet i praksis.

Vi kan ikke love at dette til slutt vil løse problemet med hat. 

Det eneste vi kan love, er at hver eneste som velger denne strategien vil utgjøre en forskjell.

Gå til innlegget

Minner om industri

Publisert 4 måneder siden

Regjeringen bør lage en plan for at de sentrale industriminnene ikke forvitrer ytterligere.

Forfatteren Kjartan Fløgstad skrev en gang at vi har gått «fra industrikultur til kulturindustri». Fra å være en kultur tuftet på industriell produksjon, er vi blitt et samfunn som produserer kulturprodukter, tjenester og opplevelser. For Fløgstad og mange rommer dette en sorg over at den livsviktige industrien som har formet landet vårt, nå anses som skitten og annenrangs.

I sommer vil Vårt Land undersøke noen av landets viktigste industrikulturminner. Forrige uke besøkte vi Klevfos på Løten, hvor det var papirfabrikk fra 1888 til 1976. Mandag 15. juli skriver vi om Løkken verk, sørvest for Trondheim, hvor Orklas industrieventyr begynte med gruvedrift i 1654 – før gruven ble nedlagt i 1987.

LES OGSÅ: Riksantikvaren freder ti gamle industrianlegg før de nye fylkeskommunene overtar ansvaret.

Det finnes mange slike fortellinger i landet vårt, og derfor har Riksantikvaren hatt en tilskuddsordning for «tekniske og industrielle kulturminner» som en av sine største budsjettposter. 750 millioner er brukt. Riksantikvaren jobber nå med fredning av ti anlegg, for fra 2020 er det de nye 11 fylkene som overtar ansvaret for industrikulturminnene, som følge av den nye regionsreformen.

Det er knyttet usikkerhet til dette, og mye er i støpe-
skjeen. I tillegg til regionreformen er det varslet både ny kulturminne- og museumsmelding neste år. Enkelte 
frykter at disse 
anleggene vil måtte 
konkurrere med mer akutte skole- og helsebehov i regi-
onene, og ønsker å sikre økonomien. 
Regjeringen bør lage en klar plan med tydelig 
ansvarsdeling, slik at sentrale industriminner ikke forvitrer ytterligere.

Blant Fløgstads eksempler er hvordan Akers mekaniske Verksted i Oslo ble forvandlet til Aker Brygge. Slik ble området det fremste symbolet på det postmoderne og postindustrielle Norge. Fra å skape helt konkrete verdier på skipsverftet, ble området et finanssentrum, hvor verdiene som skapes gjerne er immaterielle, eller knyttet til opplevelser.

LES OGSÅ: Trelast var lenge Norges viktigste eksportvare. Av 400 dampsager i landet, står i dag én igjen.

Skyver vi industriarven ut av synsfeltet, risikerer 
vi å glemme noe viktig om hvor vi kommer fra, og hva som faktisk er basisen for dagens velferd. Industri-
minnene minner oss dessuten på at det er langt mer enn olje vi har hatt tradisjoner for å finne og foredle – det kan gi inspirasjon til morgendagens 
industrikultur.

Gå til innlegget

Etter månelandingen

Publisert 4 måneder siden

Å ta vare på jorden er en større og viktigere oppgave enn å erobre rommet.

Fire minutter på fire i natt er det 50 år siden Neil Armstrong satte foten på månen. Inntil da hadde Jorden vært det eneste himmellegemet hvor det fantes mennesker. Derfor følte mange at Armstrong hadde rett i at dette var et historisk skritt for hele menneskeheten. 

Men de store vyene om at menneskene ville bryte de jordiske bånd og begi seg ut i rommet, har ikke slått til. Det har ikke vært noe menneske på månen siden 1972. For øyeblikket befinner det seg tre mennesker ute i rommet.

Månelandingen var et produkt av kampen om verdensmakten mellom USA og Sovjet. Da Sovjet sendte det første menneske ut i verdensrommet i 1961, ble det maktpåliggende for USA å utføre en større bragd. Å sette foten på månen ble utpekt som målet. Da det var nådd, dabbet interessen for månen av. 

Menneskene er likevel indirekte til stede i rommet. Nær jorda svever et utall satellitter som utfører en rekke oppdrag som er nødvendige for dagens samfunn. Ubemannede farkoster har landet på Mars, og andre er på vei mot ulike deler av vårt solsystem, og også lenger ut.

Utviklingen av en teknologi for å erobre rommet har ført til en rekke teknologiske nyvinninger. Den massive satsingen har gitt indirekte resultater som vi kanskje ellers ikke ville fått. De siste årene har det også vokst fram en kommersiell romindustri. 

Teslagründer Elon Musk har fått mye oppmerksomhet om sitt prosjekt for å tilby reiser til Mars. Også Boeing er i gang med lignende prosjekt. Mange flere land enn USA og Russland har engasjert seg, med Kina og Israel blant de som satser mest. Det er grunn til å regne med at menneskene vil bevege seg mer ut i rommet i kommende år.

Mange av våre lesere husker bildet som ble sendt fra Apollo 8 julekvelden for litt over femti år siden: Bildet av jorden som en skinnende blå perle midt i det svarte tomrommet. Mens bildet ble sendt, leste astronautene Bibelens skapelsesberetning. 

Det er jorden som er vårt hjem og vårt kall. Å ta vare på den er en større og viktigere oppgave enn å erobre rommet. Dersom romfarten blir en plan B, en rømningsvei bort fra en jord vi har ødelagt, har vi feilet stort. Den viljen til innsats og til å nå målet som førte til månelandingen, trenger vi nå å bruke for å ta vare på vårt hjem.

LES OGSÅ: Rett før Neil Armstrong tok et stort steg for menneskeheten, feira Buzz Aldrin nattverd inne i månelandingsfartøyet Eagle. Det ville NASA helst holde hemmelig.

Gå til innlegget

Import av kosher-kjøtt

Publisert 4 måneder siden

Dyr i naturen lever og dør på en måte som innebærer langt mer lidelse enn ved en kosher-godkjent slakt.

Dyrevelferd blir stadig viktigere i Vesten. Noe henger muligens sammen med at dyrene «menneskeliggjøres», slik vi skrev om i en reportasje i gårsdagens Vårt Land. Men først og fremst handler det om en større bevissthet om at dyr har følelser – og ikke minst en egenverdi – og derfor ikke skal utsettes for unødig lidelse. Den sistnevnte utviklingen er vi glad for, og støtter.

Men noen ganger bryter ulike hensyn mot hver-andre. Spørsmålet om det bør være tillatt å importere kjøtt som er slaktet uten bedøvelse, er eksempel på det. Organisasjoner som Dyrebeskyttelsen og Dyrevern-alliansen går inn for et forbud. Dette vil imidlertid gjøre situasjonen svært vanskelig for den minoriteten i Norge som av religiøse årsaker ikke kan spise kjøtt av dyr som er bedøvet før slakting, nemlig jøder.

Det de nevnte organisasjonene i realiteten går inn for, er et forbud mot kosher-kjøtt. Det er en tydelig melding til praktiserende jøder i Norge. Slutt å spise kjøtt, eller forlat landet!

Kan vi si det til den jødiske befolkningen vår? I et land som fram til 1851 hadde en grunnlov som forbød jøder å komme til landet – en lov som for 
øvrig ble gjeninnført av Vidkun Quisling i 1942 og sto fram til krigens slutt? I 
dyrevelferdens navn?

Det ironiske i situasjonen er at få religioner har gjennom historien vært så opptatt av dyrs rettigheter som jødedommen. Moselovens påbud om å hvile på sabbaten gjaldt også dyr. Jødiske detaljerte slakteregler innebærer hensyn til dyrenes integritet som ikke har vært praktisert i kristendommen.

Spørsmålet koker ned til om noen hensyn er tungtveiende nok til å akseptere at dyr påføres noe smerte. Skal vi si konsekvent nei må vi antakelig slutte med husdyrhold, fordi det er unaturlig og dermed en belastning for dyrene. 

Ett av paradoksene ved dette standpunktet – og bak et nei til import av kosher-kjøtt – er at dyr i naturen lever og dør på en måte som høyst sannsynlig innebærer langt mer lidelse enn ved en kosher-godkjent slakt.

I møte med slike paradokser må vi veie hensyn opp mot hverandre. Vi har allerede gått langt når vi forbyr slakt i henhold til kosher-reglene i landet. Å ville nekte jøder å importere kosher-slaktet kjøtt fra andre land er å gå for langt.

Gå til innlegget

Bind lastene til masten

Publisert 4 måneder siden

Det handler om å komme ens menneskelige begrensninger i forkjøpet, for ikke å gi etter for kortsiktige fristelser.

Da Odyssevs på hjemturen fra Troja skulle passere sirenene, stappet han voks i ørene på mannskapet og ba dem om å binde ham til masten. Han kjente til forlokkelsen fra øya, og visste at viljen var maktesløs i møte med sirenenes sang. Da de lokket på ham, ba han mannskapet om å knyte opp tauene. I stedet bant de ham hardere fast, til de ikke lenger kunne høre sangen og var utenfor fare.

Dermed har Homers Odysseen gitt oss det snart 3.000 år gamle uttrykket om å binde seg til masten. Det handler om å komme ens menneskelige begrensninger i forkjøpet, for ikke å gi etter for kortsiktige fristelser. Hver og en av oss gjør dette daglig, så ofte at vi ikke lenger tenker over det. Vi gir ikke alltid etter for kortsiktige impulser, fordi vi av erfaring vet at det forføreriske eller bekvemmelige på kort sikt, kan være ødeleggende på lang sikt – både for ens egen karakter og for menneskene man bryr seg om.

Dette er på individnivå, men også på samfunnsnivå innfører vi insentiver og regler for å legge til rette for det som er godt. Da røykeloven trådte i kraft for 15 år siden, var protestene mange. Siden har de stilnet, og i dag er de aller fleste enige om at den er et gode – selv om den berører enkeltmenneskets frihet.

I dagens avis intervjuer vi klimaprofessor Carlo Aall, som tar til orde for både positiv og negativ tvang i klimakampen. Positiv tvang kan være å flytte subsidier inn i klimavennlig matproduksjon, mens negativ tvang kan innebære at det ikke skal lønne seg økonomisk å bruke kraftfôr og kunstgjødsel.

Av de områdene Aall mener staten bør regulere, er flytrafikken: «Man må regulere kapasiteten på flyplassene, og kanskje ta vekk rullebaner istedenfor å legge til nye. Da blir det færre fly», sier han. Vi som enkeltpersoner og forbrukere kan gjøre mye, men staten må også gå foran.

Løsningen er ikke mindre demokrati, eller et slags «økologisk diktatur». Men det ville vært til stor hjelp om vi som samfunn kom til en sterkere enighet om hvor mye som står på spill med klimaendringene – både i ord og i gjerninger. «Under 2. verdenskrig la land som USA om både produksjon og forbruk nesten over natta, og alle forsto at det var nødvendig for å vinne krigen», sier Aall. Det er denne mentaliteten vi nå i fredstid må finne sammen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1325 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1282 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1166 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 815 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere