Vårt Land

Alder: 74
  RSS

Om Vårt

Følgere

Virkeligheten er mirakelet

Publisert rundt 2 måneder siden

Kristen tro handler om å lære seg å elske virkeligheten, med alle dens avvik fra det vi regner som normalitet.

Det er lett å forstå dem som søker mirakelpredikanter for å ta vekk noen av byrdene i livet. De av oss som er funksjonsfriske og lever normale liv i verdens rikeste land, skal vokte oss for å hovere over mennesker som søker mirakuløse løsninger på livets vansker.

I forrige uke gikk en debatt om helbredelse og normalitet. Utgangspunktet var sommerstevnet Himmel og Hav, som gikk tidligere i juli. Et av trekkplastrene var den argentinske pastoren Claudio Freidzon, som ifølge arrangør Pernille Strand skal ha «fått en dverg til å vokse ut, og har gjennom sine forkynnelser kurert både kreft og Aids. På hans gudstjenester har også folk opplevd å gå fra å veie 130 kilo til 90 kilo på bare noen minutter».

Man kan diskutere sannhetsgehalten i dette, men vel så viktig er diskusjonen om normalitet og forventninger denne teologien målbærer. Dette tok forskerne Anna Rebecca Solevåg og Øyvind Hadland ved VID vitenskapelige høgskole opp forrige uke: «Er det å være kortvokst et avvik som må helbredes? Hvorfor er det nødvendig? Kan man ikke leve fullverdige liv selv om man er lav av vekst?»

Jørgen Foss i Norges handikapforbund og Oslo bispedømmeråd fulgte opp med å fortelle om at han som overvektig «har møtt kristne som kommer bort til meg og tar på magen min for å be om at den skal bli mindre. Da blir jeg provosert og forbannet».

Å være kristen er å tro at det sterke kommer til syne gjennom det svake. Det er å tro på en Gud som ikke nødvendigvis kurerer våre lidelser på mirakuløst vis, men en Gud som er med oss gjennom lidelsen.

I mai døde Jean Vanier, grunnlegger av L'Arche-bevegelsen, hvor funksjonsfriske lever sammen med mennesker med funksjonshemming. «Livet er ikke en flukt fra smertens og materiens verden, men et kall til å gå inn i den, til å elske menneskene slik som Jesus elsker dem», skrev han i boka Inn i Jesu Mysterium som kom på norsk på St. Olav forlag i fjor.

Kristen tro handler om å lære seg å elske virkeligheten, med alle dens avvik fra det vi regner som normalitet. For det er virkeligheten, selve skapelsen, som er det store mirakelet.

Gå til innlegget

Idrett uten reiser

Publisert rundt 2 måneder siden

Stadig flere sektorer i samfunnet må tåle søkelys på hvor bærekraftig virksomheten er. Også idretten.

Professor Jan Ove Tangen og førstelektor André Horgen tok i gårsdagens Vårt Land et oppgjør med idretten og friluftslivet. De påpeker at reisevirksomheten er en enorm miljøbelastning.

Idrettsforbundet har over 1,5 millioner medlemmer og Turistforeningen over 300.000. Regner vi med andre friluftsorganisasjoner nærmer vi oss halvparten av den norske befolkning. Det er ingen liten gruppe som rammes av kritikken fra de to forskerne.

De foreslår at nasjonale konkurranser kuttes ut og at utøvere og lag heller konkurrerer lokalt. ­Rosenborg må altså holde seg i Trøndelag og ­Karsten Warholm får nøye seg med Bislett Games. På samme måte foreslår de radikale begrensninger i utstyrsbruken. De lister opp eksempler som ett par ski per skiløper og én sykkel per syklist.

Fra før vet vi at idretten er en aktør som med stor ­appetitt spiser parker og områder innenfor markagrensen. Stadig flere grønne lunger blir omgjort til kunstgressbaner med gjerde rundt. Fra disse banene flyter det millioner av plastkuler – kalt granulat – ut i havet. Problemet er så stort at EU nå vil forby granulat.

Det er kanskje lettere å få øye på idrettens miljøproblemer enn friluftslivets. De som elsker å være i naturen, er vel de første til å ta vare på den? Det stemmer ikke, ifølge Tangen og Horgen. Samtidig som vi nordmenn er stolte av vår nære relasjon til naturen, er vi blant de største konsumentene av lite bærekraftige reiser, hytter, båter og utstyr. Vi jakter på stadig mer eksotiske opplevelser, påpeker forskerne.

Forskerne sier de skjønner at mange vil riste på hodet av deres forslag om radikale begrensninger – og stemple dem som umulige. Men om dette er umulig, blir bærekraft umulig å realisere, fastslår de.

Så vanskelig er det å endre utviklingen. Og det gjelder ikke bare idretten og friluftslivet. Det handler om den moderne levemåten og om vår alles livsstil. Hvis de store organisasjonene skal endre sine holdninger til forbruk og vekst, må det nok starte med en holdningsendring hos medlemmene.

Gå til innlegget

Nettbruk og livskvalitet

Publisert rundt 2 måneder siden

Mange barn, ungdom og voksne bruker altfor mye tid på nett. For mange av oss vil nasjonale anbefalinger være en nyttig rettesnor.

Tiden er inne for å ta debatten om skjermbruk, skrev Knut Arild Hareide i gårsdagens Vårt Land: «Som politiker etterlyser jeg en kritisk refleksjon om forholdet til skjermene og sosiale medier.»

Hareide viser blant annet til en nyere studie fra USA, som viser 
at depressive symptomer og selvmordsatferd henger sammen med økt skjermbruk blant unge i alderen 13–18 år. Han har ingen ­holdepunkter for at det samme gjelder for Norge, men skriver likevel at studien gjør ham «betenkt», og at det er på høy tid at vi i fellesskap stiller oss selv noe grunnleggende spørsmål om den stadig mer omgripende skjermkulturen.

«Det er grunn til å spørre seg: fremmer skjermtid og sosiale medier egentlig god livskvalitet?» Målet må være å «trene motstandskraften i en digital tid», fortsetter Hareide, og spør seg om myndighetene bør utforme et sett anbefalinger og råd.

Ser vi til USA kom American Academy of Pediatrics (AAP) i 2016 med en nokså detaljert anbefaling for ulike aldersgrupper. For skolebarn forslår de å lage en plan for nettbruk, og når barna ikke skal være på nett.

Forfatterne bak anbefalingene og en rapport om samme tema legger vekt på ­risikoen stor nettbruk ­fører med seg. Ifølge forskningen kan det gi til negative helse-
effekter på søvn, oppmerksomhet og læring – som igjen kan føre til høyere forekomst av fedme og depresjon. Samtidig er det en økt risiko for eksponering for unøyaktig, upassende eller usikkert innhold og kontakter.

Norske rapporter viser dessuten at ungdom har mindre tid til møter i den virkelige verden og tid samme med venner.

Nasjonale holdningskampanjer kan sende noen høyst betimelige signaler. Men viktigere er det at hver og en av oss kjemper med vår egne nettbruk og ikke mister den virkelige verden av syne.

Det er verdt å følge Hareides innspill om å se på muligheten av nasjonale anbefalinger for ulike ­aldersgrupper. Mange barn, ungdom og voksne bruker altfor mye tid på nett. For mange av oss vil nasjonale anbefalinger være en nyttig rettesnor. Både for egen nettbruk og for nettbruken til våre barn og unge.

Gå til innlegget

Handler ikke om intensjon

Publisert rundt 2 måneder siden

Rasisme påtales ikke ved å granske hverandres hjerte og nyrer, men ved å stå opp for det som er rett og godt.

NRK har de siste dagene fått mye kritikk etter at Satiriks publiserte en «Scrabble-sketsj» der den ene deltageren får utdelt bokstavene J-Ø-D-E-S-V-I-N og lurer på om han skal legge ut ordet og dermed fornærme motspilleren, som er jødisk. Utgjort, hva? Sketsjen ble siden delt på sosiale medier med oppfordringen «tagg en jøde».


Foreløpig har forsvaret til allmennkringkasteren vært alt annet enn tillitsvekkende. Charlo Halvorsen, underholdningsredaktør i NRK, slår fast at sketsjen ikke er antisemittisk, simpelthen fordi den ikke var ment sånn: «Den er ikke antisemittisk eller rasistisk. Hadde vi ment det, hadde vi naturligvis ikke publisert den.»


Med dette viser Halvorsen en utbredt misforståelse: at rasisme og antisemittisme bare handler om sinnelag. Så enkelt er det ikke. Du trenger ikke å ville vondt for å si noe rasistisk. Og det er fullt mulig å gjøre noe rasistisk uten å være rasist. Det er blant annet dette som gjør rasismen så skummel. Det er bare helt sjelden at den er villet og forsettlig. Det er ikke overveielsen som kleber ved rasismen, men tankeløsheten, og det er denne NRK ved Satiriks har gjort seg skyldig i.


For spørsmålet er naturligvis ikke om NRK med viten og vilje ønsker å være antisemittiske. Det er det ingen som anklager dem for. Spørsmålet er om allmennkringkasteren uforvarende har kommet i skade for å spille på strenger den ikke bør spille på. Det er dette Halvorsen må svare for, og ikke søke ly bak en besvergelse om at kanalen mente det annerledes.


Tilsvarende er diskusjonen om USAs president er rasist eller ikke, et sidespor. Rasisme påtales ikke ved å granske hverandres hjerte og nyrer, men ved å stå opp for det som er rett og godt.


Det finnes derfor viktigere ting å gjøre enn å spekulere i presidentens benbygning («I don't have a racist bone in my body!»). Langt viktigere er det å analysere Trumps valgkampstrategi, som legges frem i åpent lende og som setter ulike befolkningsgrupper opp mot hverandre: De som angivelig hører til og de som henstilles om å «go home».


Det er her kampen står.

Gå til innlegget

Om Gud vil

Publisert rundt 2 måneder siden

Hvis Vårherre vil» er et munnhell vi gjenfinner på flere språk og i flere religioner. «In sha’ allah, sier arabisktalende muslimer, kristne og andre – det har for lengst blitt en talemåte blant unge i Norge også.

... så kommer Vårt Land også ut i morgen. Og hvis Gud vil, blir det sol. Eller regn. Eller snø.

«Hvis Vårherre vil» er et munnhell vi gjenfinner på flere språk og i flere religioner. «In sha’ allah», sier arabisktalende muslimer, kristne og andre – det har for lengst blitt en talemåte blant unge i Norge også.

Norske avlinger

Søndag havnet landbruksminister Olaug Bollestad (KrF) i hardt vær etter et sommerintervju med NTB. Tema for samtalen var årets avlinger, på bakgrunn av fjorårets brutale tørke. I år ligger norske bønder an til et svært godt år. «Forskjellene mellom kornavlingene i fjor og i år viser hvor væravhengige vi er. Avlingene handler ikke bare om politikk, men også om Vårherre gir oss godt vær», sa Bollestad.

Det siste skulle hun visst ikke ha sagt, ifølge mange. Twitter-strømmen renner over av humoristiske poenger om hvordan Bollestad abdiserer som politiker når hun viser til Vårherre. «Regn? Tørke? Det styrer Gud, ifølge landbruksministeren», skriver krimforfatter Tom Egeland. BT-kommentator Morten Myksvoll lenker til intervjuet med kommentaren: «Eg ville kanskje ikkje basert politikken på guddommeleg inngripen.»

Latterliggjøring og kritikk

Mesteparten av satiren som rettes mot Bollestad er godt innenfor hva en minister må forvente. Latterliggjøring av sentrale politikere er uttrykk for en sunn, antiautoritær kultur – selv om kvaliteten på spøken kan diskuteres, men så er det heller ikke ulovlig å komme med en litt tam spøk.

Mindre morsom er den formen for religionskritikk som går på autopilot i slike saker. For hvordan ville man reagert om det var Erna Solberg eller Trine Skei Grande som sa det samme? Gud vet. Antakelig ville vi sett langt mindre av denne markskrikerske indignasjonen. Under kritikken mot Bollestad ligger en uuttalt antagelse om at det ikke går an å være rasjonell og troende på samme tid.

Denne saken minner også om et annet viktig poeng: Vi som er bekymret for de menneskeskapte klimaendringene, bør også være varsomme med å rope for høyt når vi støter på ubehagelige avvik i været, som i forrige sommer. For klimafornekterne har tross alt rett i at det finnes stor naturlig variasjon. Når fjorårets sommer i år avløses av en glimrende jordbrukssesong, blir det litt for lett for dem å si: Hva var det vi sa?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere