Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Kallmyr og kirkeasyl

Publisert rundt 2 måneder siden

Vi forventer at KrF og Venstre nøytraliserer Kallmyrs «hard-i-klypa-politikk».

Fredag presenterte statsminister Erna Solberg Jøran Kallmyr som ny justisminister etter Tor Mikkel Wara. Solberg har dermed utnevnt en minister som var kjent som en effektiv, hard og nærmest nådeløs statssekretær i samme departement.

Blant sakene der Kallmyr fremsto svært hard i klypa, var da han jobbet for en returavtale med diktaturet Eritrea i 2015, kjent som «Afrikas Nord-Korea». FN hadde relativt nylig kommet med en grundig granskningsrapport om systematiske og grove menneskerettighetsbrudd, slik som henrettelser uten rettegang, turtur og seksuell tortur i landet.

Forsøket på returavtale fikk mange til å reagere kraftig. Blant annet Kjell Magne Bondevik og daværende KrF-leder Knut Arild Hareide. De reagerte særlig på at han nærmest omtalte eritreiske flyktninger som økonomiske lykkejegere.

Kallmyr er dessuten kjent for sin aktive og tøffe rolle på Storskog, da han selv dro til området og ga politiet beskjed om å sende flyktninger resolutt tilbake til Russland. Han fikk sterk kritikk i Politidirektoratets evalueringsrapport for sin rolle.

Sist, men ikke minst, jobbet Kallmyr for å fjerne den 23 år gamle instruksen om kirkeasyl og erstatte den med ordre om å hente kirkeasylanter ut med makt. I 2015 sa han: «Kirkeasyl undergraver asylsystemet i Norge. Det er det ikke aktuelt å akseptere».

Dette førte til sterk motstand fra kristelig og kirkelig hold og fra flertallet på Stortinget, inkludert Venstre og KrF. En av dem som reagerte var daværende direktør i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen. Han sa at å oppheve kirkeasylet ville være «et oppsiktsvekkende brudd på en meget historisk lang, nasjonal og internasjonal tradisjon».

Ingen mener det er en ønskesituasjon for asylsøkere å gå i kirkeasyl. Derimot er det den nødventilen vi trenger i et humant samfunn, fordi enkelte saker kan være feilbehandlet.

Vi forventer at KrF og Venstre nøytraliserer Kallmyrs «hard-i-klypa-politikk», hans iver etter å fjerne kirkeasylet og dermed overkjøre et politisk flertall i Norge. Dersom en slik endring skjer, vil regjeringen samtidig skrote en viktig bit av vår kristne og humanistiske kulturarv.

Gå til innlegget

Fløyene på Kirkemøtet

Publisert rundt 2 måneder siden

Ingen ting tyder på at det blir ­mindre ­behov for brobygging i tiden framover.

Det er dystre stemninger i dagens hovedoppslag om Kirkemøtets mest konservative delegater. De opplever seg ikke hørt, de orker ikke mer, flere sier nei til gjenvalg. Frustrasjonen hadde de med seg i bagasjen da de kom til Trondheim. De representerer segmenter i Den norske kirke som er blitt dypt provosert to ganger bare i år: Først av Kirkerådets vraking av nominasjonsvinneren Helge S. Gaard ved siste bispeutnevnelse. Dernest av en abortuttalelse fra bispemøtet som opplevdes som utydelig.

LES SAKEN: De ble valgt inn i Kirkemøtet for å kjempe for det «tradisjonelle ekteskapssynet» i Den norske kirke.  Nå kan kirken tape dem.

Antakelig vil både bispepreses Helga Haugland Byfuglien og kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum oppleve kritikken som dypt urettferdig. Begge to ønsker en kirke som også har plass for medlemmer med tradisjonelle synspunkter. Om sistnevnte kan være skarp i kantene etter konservatives smak, har hun brukt desto mer tid på samtaler og brobygging etter vigselsvedtakene i 2016 og 2017.

Situasjonen for de mest konservative kunne muligens vært mye verre enn den er. Noen av representantene fra Åpen folkekirke har vært mer enn ­villige til å bruke sin maktposisjon til å endre kirken så mye som mulig. Faktum er at Gunleiksrud Raaum har holdt dem i ørene. Antakelig har det kostet ­henne mye. Men det ser ikke de mest konservative. De opplever at ­radikale er i ferd med å ta over.

LES OGSÅ: Kirkemøtedelegater med krass kritikk mot Kirkerådet for bispeutnevnelsen i Stavanger   

Dette er konservative som selv er ganske kompromissløse. De mener at motpartens syn er illegitimt. Vi snakker om en kategori delegater som selv ikke ville nølt med å utnevne kun konservative biskoper om de hadde hatt flertall i ­Kirkerådet. Og nettopp fordi de er så kompromissløse, er det mange på Kirkemøtet som blir dypt provosert når de krever plass.

Faktum er at hvis ytterfløyene vinner, vil resultatet bli dramatisk for Den norske kirke. Kirkefolk med konservative ståsted utgjør mange steder ryggraden i Den norske kirke. De må for all del ikke skvises ut. På den annen side: Hvis de mest konservative hadde vunnet kampene, ville Den norske kirke opphørt med å være en folkekirke.

Det kan ikke kirkens øverste ledelse leve med. Derfor er det ingen ting som tyder på at det blir ­mindre ­behov for brobygging i tiden framover. Vår oppfordring går til den store majoriteten i midten: Ikke gi opp!

Gå til innlegget

Når pressen svikter

Publisert rundt 2 måneder siden

Den største svikten er at pressen ikke avslørte ­Giskes problematiske oppførsel mot unge kvinner før.

Onsdag kveld la VG fram sin interne ­granskning av den såkalte dansevideosaken. Avisen inn­rømmer grove feil i sin sak om Trond Giskes barbesøk i ­februar. Det har sikkert vært vanskelig for VG å granske seg selv. Men det blir langt vanskeligere og mer tid­krevende å bygge opp igjen tilliten VG har revet ned, ikke bare for seg selv, men for hele norsk presse.

Granskningsrapporten viser en sterk motvilje i VGs politiske redaksjon mot å rette opp egne feil. Lars Joakim Skarvøy, journalisten som intervjuet kvinnen i videoen, valgte samme kveld som granskningen ble lagt fram å gå hardt ut mot sin egen kilde. Det inngir ikke tillit.

Rapporten gir ikke grunnlag for å si at Skarvøy har bevisst villedet leserne, men etterlater et inntrykk av en svært problematisk tilnærmingsmåte til kilder. VG kan med fordel ta større strukturelle grep hvis de ønsker på raskere gjenopprette tilliten. VGs delvise selvfrifinnelse, der en underordnet leder har gransket sin egen sjef, legger også bånd på avisens meningsjournalistikk framover. Det skal mye til for at avisen kan kreve at andre ledere tar ansvar i lignende saker.

Journalistikken må operere i sanntid. Det gjør det vanskelig på være helt feilfri, og det har storsamfunnet en forståelse for. Men da må også beklagelsene komme like raskt, og med samme kraft og overbevisning. Her har VG sviktet.

Det er også en gylden anledning til å se ­nærmere på norske journalisters sitatpraksis. I Norge må ikke journalister gjengi kildens sitater ordrett, man har en stor frihet til å gjengi det man oppfatter som ­«meningsinnholdet». Motstykket til dette er den like diffuse ordningen med såkalt «sitatsjekk». En overgang til en mer presis og men også ugjenkallelig sitatpraksis kan være ryddig, og nyttig for å øke medienes tillit hos kildene.

Det er viktig å se helheten. VG har i sum gjort et fortjenstfullt og viktig arbeid med metoo. Danse­videoskandalen svekker tilliten til VG, men den ­styrker ikke tilliten til Giskes evne til å holde seg unna situasjoner med unge kvinner og alkohol. Den største journalistiske svikten i denne saken er ikke at VG framstilte denne enkeltsaken helt misvisende. Den største svikten er at pressen ikke avslørte ­Giskes problematiske oppførsel mot unge kvinner før.

Gå til innlegget

Samtale om dåp

Publisert rundt 2 måneder siden

Misjonsbefalingen forutsetter at mennesker som kommer til tro blir døpt. Det betyr at spørsmålet er grunnleggende i kristen teologi.

I en dialogisk tone tar den tidligere pinsepastoren og Korsets Seier-redaktøren Terje Hegertun til orde for at kirker med et baptistisk dåpssyn bør vurdere å anerkjenne barnedåpen som gyldig kristen dåp.

Hegertun er nå professor ved MF teologisk høyskole. Da han luftet synspunktet for rundt 15 år siden, fikk han betydelig motstand i Pinsebevegelsen som han fortsatt tilhører. På det tidspunktet måtte man – med svært få unntak – være døpt med 
«troendes dåp» for å bli medlem av en pinsemenighet. Nå er stadig flere forsamlinger fleksible. Kanskje gjør synet på dåpen som bekjennelseshandling – ikke som sakrament – det lettere å anlegge en pragmatisk tilnærming til spørsmålet.

Selv om Vårt Land i utgangspunktet har en luthersk formålsparagraf, er vi i praksis en avis for hele kirken. Derfor har vi ikke polemisert mot det baptistiske dåpssynet på lederplass. Den kristne kirke kan leve med uenighet om dette spørsmålet. Vi registrerer også at ulikt dåpssyn ikke er et stort hinder for fellesskap mellom kristne. Det vil være både uklokt og galt å forsøke å presse kristne med et baptistisk dåpssyn til å akseptere barnedåp som gyldig kristen dåp. Det har heller ikke vært Hegertuns anliggende.

Men MF-professoren har et ­viktig poeng når han vektlegger ­dåpens konstituerende ­karakter. Ifølge apostelen Paulus blir den troende forent med Kristus og oppreist til et nytt liv i dåpen. Misjons-­befalingen forutsetter at mennesker som kommer til troen på Jesus blir døpt. Det betyr at spørsmålet er grunnleggende i kristen teologi. Alle kristne kirker bør ta det på alvor.

Derfor ønsker vi velkommen den samtalen Terje Hegertun tar initiativ til. Den kan gi «begge sider» en økt forståelse for dåpens teologiske betydning. For eksempel kan troens betydning for dåpen – som også Luther var opptatt av – fort bli tonet ned i en folkekirke. Neddykkelsen, som er viktig ved «troendes dåp», har en symbolsk betydning som flere lutherske menigheter har gjenoppdaget de senere årene.

På den annen side finnes det helt sikkert perspektiver i barnedåpen som kan berike kristne med et baptistisk dåpssyn. Ikke minst kan erkjennelsen av at dåpsteologi i seg selv ikke er enkelt, legge grunnlaget for en økt ydmykhet og dermed større ­forståelse kristne imellom.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere