Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Farlige konspirasjoner

Publisert 12 måneder siden

Vi har alle et ansvar for å tale mot farlige konspirasjonsteorier. Aller størst forpliktelse har den sittende regjering.

Det har vært en rekke konspirasjonsteorier i nyere historie. En av de mest kjente var jødekonspirasjonen som blomstret opp i forkant av andre verdenskrig. Denne var i utgangspunktet basert på et falskt dokument med navnet «Sions vise protokoller» og omhandlet en angivelig plan om jødisk verdensherredømme. Gjennom hele mellomkrigstiden ble den brukt til å nøre opp under hat mot jøder over hele Europa.

I dag ulmer hatet mot jøder igjen i flere land. Nå er konspirasjonen tatt et skritt videre. Det blir blant annet påstått at gasskamre aldri fantes, men ble bygget etter krigen for å sverte Nazi-Tyskland.

En annen konspirasjonsteori som har blomstret opp i Norge, omhandler muslimer og Arbeiderpartiet.

Den mest kjente har fått navnet Eurabia-teorien, og går ut på at ledende europeiske statsledere, politikere, akademikere og andre samfunnstopper samarbeider med arabiske land, med formål å gjøre Europa til en islamsk koloni. Tenkningen har flere fellestrekk med ideen om et jødisk verdensherredømme. I Norge inkluderer den også Arbeiderpartiet, som har sittet lengst med makt i nyere tid.

Slik Vårt Land skrev i høst, er det et kokende hat mot Ap på en rekke norske nettsteder. Hat mot muslimer og Ap blir sauset sammen i en farlig miks. Terje Emberland, seniorforsker ved Holocaust-senteret, sa i høst at de mest ytterliggående mener Ap fortsatt styrer landet. Andre diskuterer vold mot offentlige institusjoner som domstoler og barnevern. Ap-politikere er særlig utsatt. Emberland mener kampen mot dette tankegodset i bunn og grunn handler om ­kampen den nye fascismen som vokser fram.

Denne typen konspirasjonsteorier lå bak ­gjerningsmannens handlinger 22. juli 2011. Og de lever i beste velgående.

Vi har alle et ansvar for å tale mot denne typen farlige konspirasjoner. Det påligger et særlig ansvar på politikere. Aller størst forpliktelse har den sittende regjering. Ikke minst statsminister Erna Solberg og den kommende justisministeren fra Frp. Vi håper de er seg sitt ansvar bevisst.

Gå til innlegget

Lidelsen

Publisert 12 måneder siden

Det vonde kan skyldes krefter vi ikke rår over, og det kan skyldes menneskelig ondskap.

Jordskjelvet i Lisboa i 1755 er den mest alvorlige naturkatastrofen som har rammet Europa i moderne tid. Titusener av mennesker ble drept, byen ble lagt i ruiner av flodbølgen som fulgte.

Hendelsen ble også en flodbølge i den teologiske og filosofiske debatten: Hvordan kunne en allmektig og allgod Gud la slike ting skje? Dette religionsfilosofiske spørsmålet kalles gjerne en teodicé, og strekker seg tilbake til Jobs bok. Det handler om å løse det ondes problem, og forsøke å finne en mening i all lidelsen.

Den franske opplysningsfilosofen Voltaire brukte denne hendelsen som bakteppe da han skrev den satiriske romanen Candide fire år senere. Her følges hovedpersonen verden rundt av filosofen «Pangloss», modellert etter den samtidige filosofen Leibniz, som blant annet var kjent for teodicé-påstanden om at vi lever i «den beste av alle mulige verdener».

Uansett hvilke grusomheter romankarakterene opplever – mord, sykdom, naturkatastrofer – konkluderer Pangloss med det samme: Vi lever uansett i den beste av alle mulige verdener. Voltaires hensikt var trolig å vise at denne besvergelsen fikk noe latterlig over seg i møte med virkeligheten.

I dagens avis tar forfatter Torborg Aalen Leenderts opp spørsmålet nok engang: «Hvordan kan Gud ha lagt muligheten til det destruktive i menneskers hender, uten å sette grenser for ondskapen?» I boka I møte med lidelsen skriver hun om lidelsen som en virkelighetsnær erfaring, og også om hvorvidt lidelsen i gudserfaringer kan settes i sammenhenger som gir mening – slik at «det vonde aldri får det siste ordet».

Søndag tok en brann livet av 64 personer på et kjøpesenter i Sibir. Mange var barn, som var til stede for å se en barnefilm på senterets kino. Årsaken til brannen er ennå ikke bekreftet.

Det vonde kan skyldes krefter vi ikke rår over, og det kan skyldes menneskelig ondskap. I begge tilfeller kan det ondes problem fremstå som gåtefullt for oss: Hva er meningen med dette? Svaret lar seg neppe løses godt teoretisk. Likevel finnes det et praktisk svar: Det onde kan overvinnes med det gode.

Vi ønsker våre lesere en fredfull og velsignet
påske.

Gå til innlegget

Samtale om døden

Publisert 12 måneder siden

Før eller siden kommer de overrumplende spørsmålene, ved middagsbordet eller på sengekanten.

Før kunne man oftere si: Noen har dødd i dette rommet. Det kunne gi en fornemmelse av dødens nærvær – en påminner om de ufravikelige vilkårene for alt liv: at det skal ende. På den måten ble døden noe man forholdt seg til, allerede som ung. At mange dessuten bodde på gårder som drev med husdyrhold og slakt, skjerpet kanskje vissheten om døden ytterligere.

I dag er døden fjernere. De gamle sovner ikke nødvendigvis inn på sengebrisken, men havner på institusjon før døden inntreffer. Tall fra Folkehelseinstituttet i fjor viste at nesten halvparten av alle nordmenn som dør, tilbringer sine siste dager på sykehjem. Det er en økning fra 27 til 48 prosent på 30 år.

Det er absolutt ikke vår hensikt å svartmale denne utviklingen. Ordet «institusjon» har en ofte ufortjent kulde i seg. Mange ansatte og pårørende i helse- og omsorgssektoren erfarer daglig institusjonenes varme og omtanke, med dyktige og vennlige ansatte, som gir de eldre en verdig avslutning.

Det er likefullt et faktum at institusjonaliseringen gjør døden fjernere for oss, særlig for de minste. For selv om døden på en måte er synligere enn noen gang – gjennom filmer, nyheter og dataspill – er den også stuet vekk. Det er derfor prisverdig av Kirkens bymisjon å sette søkelys på hvordan vi snakker med barna våre om døden.

I går skrev vi om barneboka Bonsai, som viste hvordan en bestemors død kunne fortone seg for ei jente i åtte-tiårsalderen. – Mange tenker fremdeles at man skal skåne barna, sa bymisjonsprest Olga Tvedt. Hennes råd er like enkelt som det er vanskelig: Snakk om det.

Foreldre, besteforeldre og andre omsorgspersoner kjenner nok ofte på disse motstridende følelsene: På den ene siden å ville lære barna om livets realiteter, på den andre siden å beskytte dem. Men før eller siden kommer de overrumplende spørsmålene, ved middagsbordet eller på sengekanten: Skal jeg dø?

Da er det like greit å være forberedt, og ikke skyve det vanskelige vekk. Ikke for å bli morbid eller svartsynt. Men det som lader livet med mening er vissheten om at det tar slutt. Og – for mange – at det likevel ikke gjør det.

Gå til innlegget

Vårt Lands situasjon

Publisert 12 måneder siden

Det er for tidlig å avskrive Vårt Land ennå.

I går fikk avisens medarbeidere meddelt at Vårt Lands styre hadde gått til oppsigelse av sjefredaktør Åshild Mathisen. Selv om vi hadde hatt noen dager på å forberede oss på dette mulige utfallet, kom det som et sjokk på oss. De fleste i avisen hadde tillit til Mathisen som sjef, meg selv inkludert. Vi opplevde at den retningen hun hadde pekt ut var riktig.

Det så vi blant annet på resultatene. Åshild Mathisen greide det kunststykket å gi en kristen avis et gjennomslag i offentligheten som vakte oppsikt. Selv om opplagstallene var dårlige dette året, var abonnementssituasjonen i bedring og inntektene fra tilstrømmende abonnenter sterkt økende. Det er ikke dermed sagt at skuta var snudd, men retningen var god og vi merket vinden i seilene.

Åshild var alltid klar på at Vårt Land er større enn henne selv. Avisen har en spesiell mulighet til å prege den offentlige debatten om ­religion i samfunnet, og å hjelpe folk til å forstå troens betydning og perspektiver. Ikke minst har den en mulighet til å være hele Kristen-Norges møteplass og talerør. Åshild var opptatt av å inkludere bredden i spaltene. Vårt Land skulle ikke være en avis for fløyene, men for alle.

Denne avisen er alle i Vårt Land opptatt av å fortsette å lage. Vi har forutsetninger for å få det til. Det er for tidlig å avskrive Vårt Land ennå. Derfor vil jeg på det mest innstendige oppfordre abonnenter og lesere til å ha is i magen, selv om vi forstår skuffelsen mange kjenner på. Dersom noen opplever at kvaliteten synker og avisens viktige rolle opphører, er det fair å si opp abonnementet. Men ikke gi oss opp før det skjer.

Det er naturlig og riktig å rette en varm takk til Åshild Mathisen for innsatsen. Hun har skapt optimisme og tro på Vårt Land. Selv om vi kommer til å savne henne i redaktørstolen, kommer vi ikke til å gi slipp på den optimismen.

Alf Gjøsund

Konstituert sjefredaktør

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 24. mars 2018. 

Gå til innlegget

Staten må ta kirkeansvar

Publisert 12 måneder siden

Norske kommuner er ikke i økonomisk stand til å ta ansvar for å bevare de gamle middelalderkirkene av stein.

Norske kommuner er ikke i økonomisk stand til å ta ansvar for å bevare de gamle middelalderkirkene av stein. Dette viser ferske tall fra KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter.

Det viser seg at middelalderkirkene av stein er de som skårer dårligst av alle grupper kirkebygg når det gjelder vedlikehold. Alle disse 159 kirkene er bygget før 1650 og er automatisk fredet. Mange av kirkene sliter med saltutslag, sprekker, frostspregning og ettervirkninger av feilaktig materialbruk fra tidligere vedlikehold.

I 2015 ba et enstemmig storting om at regjeringen utarbeider en strategi for å bevare disse kirkene. Svaret fra regjeringen var den gangen at kirkene ville gå inn i behandlingen av den nye tros- og livssynsloven. Men da den ble lagt fram, var ikke middelalderkirkene et tema.

Både Riksantikvaren, Fortidsminneforeningen og KA har kastet seg inn i debatten om de gamle steinkirkene. De mener staten nå må på banen med en egen finansiering av disse kirkene, som både har en religiøs og en kulturell verdi for landet.

Mens steinkirkene forfaller står det langt bedre til med våre gamle stavkirker. Grunnen er at det er laget et eget stavkirkeprogram der staten bidro med en stor del av de 130 millionene det kostet.

Riksantikvaren har foreslått at det nå lages et liknende program for våre gamle middelalderkirker i stein. Det vil koste anslagsvis 100 millioner i året fram til 2030.

I Sverige har staten gått inn med penger, fordi man anerkjenner at kirken har en ekstra belastning gitt de mange gamle nasjonale kulturbyggene. Svenska kyrkan har derfor gått inn med årlige beløp på 460 millioner.

Vi mener regjeringen må ta stortingets enstemmige krav på alvor og sette av penger til å komme i gang med restaurering av de gamle steinkirkene.

De gamle steinkirkene er ikke bare viktige kristne 
symboler. De er også en viktig del av vår norske kultur og vår historie. Det er svært viktig at kirkene blir tatt vare på før det er for sent. Vi forventer derfor at det ligger penger til oppstart av et slikt prosjekt i statsbudsjettet for 2019.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere