Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Mye på spill

Publisert 11 måneder siden

For noen blir problemene med spillegjeld så store at de velger å ta sitt eget liv.

Mandag ble det kjent at opposisjonen på Stortinget har fått flertall for å stramme inn norsk spillpolitikk. Et av forslagene er å blokkere utenlandske spillselskaper.

Det nye forslaget vil beskytte monopolet til Norsk Tipping og regnes som et nederlag for regjeringspartiene, som har ønsket å prøve ut en lisensordning for utenlandske spill. Kritikerne mener dette kommer til å virke mot sin hensikt, siden et europeisk regelverk må på plass for at det skal ha virkning.

Den som ser en fotballkamp på for eksempel Viasat 4 og MAX, som kringkastes fra Storbritannia, blir oversvømt av reklamer for spillselskaper med base i andre land. Det fremstår underlig, i og med at disse spillene ikke er velkomne i Norge.

I prinsippet kunne man like gjerne ha reklamert for alkohol, men det har kringkasterne klokelig unngått å gjøre. De forstår trolig at temaet er ømtålig, og at det kanskje kan skade dem omdømmemessig. Men denne kledelige varsomheten ser man lite av i spillreklamene: Her står pensjonerte idrettshelter i kø for å overbevise nye spillere om gunstige bonuser.

I Norge har vi et spillmonopol: Norsk Tipping. Det er trauste greier. Oddsen er dårligere og fargene blassere enn hva spillselskaper med base på Malta kan tilby. Og akkurat disse trauste greiene har vært med på å gjøre Norge til det landet det er. Her har viljen til å regulere spilt sin rolle.

Mandag skrev vi om at regjeringen skal lage en handlingsplan mot spilleproblemer. For noen blir problemene med spillegjeld så store at de velger å ta sitt eget liv. Familier ødelegges. Kulturminister Trine Skei Grande var blant annet bekymret for tilgangen på kreditt. Det er fint at kulturministeren vil se på problemet, men så lenge utenlandske spillselskap reklamerer for 866 millioner kroner i året (2016), vil det trolig være mange som faller for fristelser de burde holdt seg unna.

Vi ønsker derfor tiltaket velkommen. Samtidig skal vi ikke forby alt som er skadelig. Med Venstre i regjering, har reguleringskameratene i Ap, SV, KrF og Sp funnet sammen. De utgjør et viktig korrektiv til den blå-blå-grønne liberalismen i denne saken.


Trykket i Vårt land 26. april 2018

Gå til innlegget

Kynisk altruisme?

Publisert 11 måneder siden

Fremskrittspartiets samvittighetsargument kan fort brukes mot dem.

«Vi bruker enorme ressurser på noen ytterst få flyktninger som får opphold i Norge, og lar være å hjelpe millioner som er på flukt i sine egne nær­områder», sier Frps innvandringspolitiske talsmann Jon Helgheim til Vårt Land i går. Dette er begrunnelsen for et programforslag fra Frps stortingsgruppe om at Norge skal ta imot null flyktninger.

Frp-politikerne mener vi kan hjelpe 20 til 60 ganger flere mennesker hvis vi stenger grensene helt for kvoteflyktninger og asylsøkere. Det kan nesten høres ut som programmet til «Effektiv altruisme», en bevegelse som ønsker å «bruke evidensbasert og rasjonell tankegang for å finne de mest effektive måtene å forbedre verden på». På nettsiden sin gir bevegelsen råd om hvilke veldedige organisasjoner du bør gi til hvis du vil hjelpe flest mulig per tusenlapp.

Spørsmålet dukker stadig opp på psykologisk og filosofisk nivå: Hjelper vi andre vi for å hjelpe, eller handler det om å kjøpe seg selv fri fra pliktfølelse og dårlig samvittighet? Det siste greier vi fint ved å gi til en tigger på gaten, skal vi løfte verden ut av nøden og fattigdommen må man tenke mer strategisk. Det er nettopp dette argumentet Helgheim og Frp bruker når de offensivt slår fast at «hvis de andre partiene på Stortinget avviser dette forslaget, viser det bare at behovet for å kjøpe seg god samvittighet er viktigere enn å hjelpe».

Forskjellen på Frps utspill og Effektiv altruisme er at sistnevnte bevegelse faktisk tar utgangspunkt i ønsket om å hjelpe. Derimot kan Frps samvittighetsargument fort brukes mot dem: Er deres motivasjon for ønsket om å hjelpe mennesker «der de er» egentlig bare å kjøpe seg fri fra den dårlige samvittigheten for å stenge grensene for mennesker i nød? Hvis det ikke var slik, ville ikke Frp da ha vært langt mer offensive de siste 45 årene man har diskutert bistandsbudsjettet i Stortinget?

Vi tror ikke det er rett å kimse av noens dårlige samvittighet. Særlig ikke den vi får ved å stenge grensene for mennesker som trenger et tilfluktsted. Det handler om empati og identifikasjon. Dette er et adelsmerke hos mennesket som bør oppmuntres, ikke undertrykkes. Dessuten er det slett ikke nødvendig å velge enten det ene eller andre. Det finnes mennesker som trenger hjelp der de er, og det finnes mennesker som trenger et tilfluktssted. 
Å sette disse gruppene opp mot hverandre er først og fremst kynisme.

Først publisert i Vårt Land, 25. april 2018.

Gå til innlegget

Nå eller aldri

Publisert 11 måneder siden

For det finnes ikke noe sånt som en «utsettelse» til barnet er «samtykkekompetent».

«Nærmest alle voksne menn med jødisk identitet vil bebreide sine foreldre om de ikke ble omskåret som spedbarn», skriver Michael Kohn i Minotenks nyeste antologi kalt Kjære bror. Med det viser han at to av de sentrale begrepene i omskjæringsdebatten – «reversibilitet» og «samtykke» – ikke er så enkle som vi kanskje liker å tro.

For det finnes ikke noe sånt som en «utsettelse» til barnet er «samtykkekompetent». Brit milah, det jødiske omskjæringsritualet, skjer per definisjon på den åttende dagen. Derfor blir også den påståtte utsettelsen «ikke-reversibel», sett fra et jødisk perspektiv. Vinduet er bare åpent denne dagen.

Spørsmålet er derfor ikke om det er barnet eller foreldrene som skal ta beslutningen, slik mange legger til grunn. Spørsmålet er om det er foreldrene eller staten. Det er her interessekampen står.

Og hva er egentlig samtykke? Også her bringer Kohns essay noen innsikter som ellers ikke når frem i den norske debatten, der samtykke reduseres til en engangsbekreftelse og «kompetanse» er noe som slår inn på en tilfeldig fødselsdag. SV foreslår 15-årsgrense; Barneombudet 16.

I Kohns tradisjon er samtykke mer å forstå som en kontinuerlig handling. Å samtykke til en omskjæring er å leve i en tradisjon og å bekrefte denne ved å overføre den til neste slektsledd.

Dette har jødene gjort i fire tusen år. Sønn har gjort som far har gjort som far har gjort som far i hundrevis av generasjoner. En slik historie avhenger av én ting: kollektiv tilslutning.

Denne tilslutningen kommer ikke av seg selv. Den kommer fordi den er villet og veloverveid. Som Kohn minner om: «Min sønn kan, selv med sin brit milah, forlate det jødiske samfunnet og bli en del av et annet kulturelt samfunn.»

Kanskje er dette er vel så godt mål på «samtykkekompetanse». Det er denne «kompetansen» som forener jødene på tvers av tidevervene.

Ironien er at den norske debatten om omskjæring i seg selv er et ritual: Den gjentar seg selv og følger et fastlagt mønster. Derfor er tekster som Kohns etterlengtede: De kaster nytt lys over gamle ord.


Trykket i Vårt land 24. april 2018

Gå til innlegget

Når verden løper foran

Publisert 12 måneder siden

Argumentet «at alle andre gjør det» blir ikke bedre av at det gjentas ofte.

«Andre land går foran», er blitt det nye argumentet for liberalisering i spørsmål som berører bioteknologi. «Norge kan jo ikke bli hengende etter.»

Erna Solberg, som selv anfører gode argumenter mot surrogati, lar dette være en av forklaringene på at stadig flere i Høyre snur i spørsmålet: «Vi kan jo ikke nekte noen å få barn i utlandet», sa hun til Vårt Land i går.

Et dårlig argument blir ikke bedre av at det gjentas ofte. At «alle andre gjør det» er et av de aller dårligste. Særlig siden vi påfallende ofte hører det motsatte argumentet, som i diskusjonen om behovet for etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond utland: Her har Norge mulighet til å være et foregangsland, til å vise vei.

Så har Norge også vært med på å vise vei i viktige spørsmål. Det beste eksemplet er kanskje røyke­loven, som senere er fulgt opp av en rekke nye helse­fremmende tiltak. I dag har svært mange vestlige land lignende lover.

Et annet eksempel er sexkjøps­loven, der svenskene gikk foran, og Norge som ett av de første landene fulgte etter. Før innføringen av denne­ loven gikk utviklingen i Europa dels i motsatt retning, både Tyskland og Nederland liberaliserte sine lover. Nå har Island, Canada, Nord-Irland og Frankrike fulgt etter. I Storbritannia og Italia diskuteres temaet heftig. Fordi noen gikk foran.

I bioteknologien vil utviklingen alltid ligge foran etikken. Kinesiske forskningsmiljøer styres av kommersielle interesser og møter få hindringer. Bak ligger et menneskesyn vi ikke alltid ønsker å identifisere oss med. Surrogati er blant annet utbredt i fattige land der nøden driver mennesker til å skyve på grensene. Spørsmålet er om vi skal være et hale­heng på utviklingen, la pengene styre, eller om vi skal ta tydelig stilling.

«Når vi nå kan redigere våre egne gener i forsøk på å forbedre oss selv, trues vi av vår egen grenseløshet. Da trenger vi etisk innovasjon», skrev forskerne Bjørn Hofmann og Henrik Vogt i Morgenbladet for et par år siden. Kanskje er det her vi skal gjøre oss bemerket: Som etiske innovatører med relevant og oppdatert lovgivning – grundig fundert i et verdisyn som setter menneskeverd og humanisme foran kommersielle og korttenkte personlige interesser.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 7. april 2018.

Gå til innlegget

Et mer nyansert helvete

Publisert 12 måneder siden

Dersom noen dyttes inn i båser de ikke kjenner seg igjen i, blir samtalen vanskeligere.

I norske frikirker og karismatiske miljøer lever fortsatt forestillingene om helvete som et sted med evig fysisk pine, ifølge teologen Paul Leer ­Salvesen. Uttalelsen ble gitt i NRKs program Verdibørsen i påskehelgen. Ifølge Salvesen var det dette synet Ole Hallesby formidlet i sin berømte radiotale, som utløste en omfattende strid om helvete i 1953. Synspunktet ble gjentatt i et intervju med Vårt Land i går.

Leer-Salvesens uttalelser er dessverre ­unyanserte og ukorrekte. Det er riktig at deler av lavkirkeligheten omtaler helvete med ­stedspronomenet i – men årsaken er først og fremst at dette også gjøres i Bibelens metaforiske språkbruk. Det betyr ikke at man faktisk tror at helvete er et sted. Ole Hallesby selv presiserte i den påfølgende debatten at det var hans motdebattant biskop Kristian Schjelderup som snakket om fysisk pine, selv hadde han verken sagt eller ment det slik.

Gjennom årene har en rekke toneangivende lavkirkelige ledere uttalt seg om livets to ­utganger. Du skal lete lenge for å finne noen blant dem som ­omtaler helvete som et fysisk sted. Da er uttalelsen fra pinse­lederen ­Andreas Hegertun langt mer representativ. I 2014 sa han dette til NRK: «Forestillingen om helvete som en evig bevisst tilstand av pine og smerte, mener jeg er mer basert på hva man tenkte i 
middelalderen, enn hva man har grunnlag for ifølge Bibelen. Jeg tror det er viktig å ikke være så 
bastant.»

Antakelig er det riktigere å si at lavkirkelige kristne knapt snakker om helvete i det hele tatt. I den kristne barnelitteraturen som utgis i disse sammenhengene nevnes temaet så godt som aldri. I stedet legger man vekt på Jesus som venn og bror, og på det kristne håpet om evig liv. I den mer «voksne» forkynnelsen ser vi imidlertid en revitalisering av temaet dommedag. Her legges gjerne vekt på at Gud skal ta et oppgjør med ondskap og undertrykkelse og gi rettferdighet til alle ofre. Det legges likevel stor vekt på at dommen tilhører Gud, ingen kan si noe kvalifisert om hvordan evigheten blir for enkeltmennesker.

Et av formålene med den offentlige samtalen om tro og livssyn bør være å rydde fordommer av veien og legge til rette for en nyansert debatt om ulike ståsted. Dersom noen dyttes inn i båser de ikke kjenner seg igjen i, blir samtalen vanskeligere. Det fortjener ikke dette temaet.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 6. april 2018.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere