Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Nå eller aldri

Publisert 10 måneder siden

For det finnes ikke noe sånt som en «utsettelse» til barnet er «samtykkekompetent».

«Nærmest alle voksne menn med jødisk identitet vil bebreide sine foreldre om de ikke ble omskåret som spedbarn», skriver Michael Kohn i Minotenks nyeste antologi kalt Kjære bror. Med det viser han at to av de sentrale begrepene i omskjæringsdebatten – «reversibilitet» og «samtykke» – ikke er så enkle som vi kanskje liker å tro.

For det finnes ikke noe sånt som en «utsettelse» til barnet er «samtykkekompetent». Brit milah, det jødiske omskjæringsritualet, skjer per definisjon på den åttende dagen. Derfor blir også den påståtte utsettelsen «ikke-reversibel», sett fra et jødisk perspektiv. Vinduet er bare åpent denne dagen.

Spørsmålet er derfor ikke om det er barnet eller foreldrene som skal ta beslutningen, slik mange legger til grunn. Spørsmålet er om det er foreldrene eller staten. Det er her interessekampen står.

Og hva er egentlig samtykke? Også her bringer Kohns essay noen innsikter som ellers ikke når frem i den norske debatten, der samtykke reduseres til en engangsbekreftelse og «kompetanse» er noe som slår inn på en tilfeldig fødselsdag. SV foreslår 15-årsgrense; Barneombudet 16.

I Kohns tradisjon er samtykke mer å forstå som en kontinuerlig handling. Å samtykke til en omskjæring er å leve i en tradisjon og å bekrefte denne ved å overføre den til neste slektsledd.

Dette har jødene gjort i fire tusen år. Sønn har gjort som far har gjort som far har gjort som far i hundrevis av generasjoner. En slik historie avhenger av én ting: kollektiv tilslutning.

Denne tilslutningen kommer ikke av seg selv. Den kommer fordi den er villet og veloverveid. Som Kohn minner om: «Min sønn kan, selv med sin brit milah, forlate det jødiske samfunnet og bli en del av et annet kulturelt samfunn.»

Kanskje er dette er vel så godt mål på «samtykkekompetanse». Det er denne «kompetansen» som forener jødene på tvers av tidevervene.

Ironien er at den norske debatten om omskjæring i seg selv er et ritual: Den gjentar seg selv og følger et fastlagt mønster. Derfor er tekster som Kohns etterlengtede: De kaster nytt lys over gamle ord.


Trykket i Vårt land 24. april 2018

Gå til innlegget

Når verden løper foran

Publisert 11 måneder siden

Argumentet «at alle andre gjør det» blir ikke bedre av at det gjentas ofte.

«Andre land går foran», er blitt det nye argumentet for liberalisering i spørsmål som berører bioteknologi. «Norge kan jo ikke bli hengende etter.»

Erna Solberg, som selv anfører gode argumenter mot surrogati, lar dette være en av forklaringene på at stadig flere i Høyre snur i spørsmålet: «Vi kan jo ikke nekte noen å få barn i utlandet», sa hun til Vårt Land i går.

Et dårlig argument blir ikke bedre av at det gjentas ofte. At «alle andre gjør det» er et av de aller dårligste. Særlig siden vi påfallende ofte hører det motsatte argumentet, som i diskusjonen om behovet for etiske retningslinjer for Statens pensjonsfond utland: Her har Norge mulighet til å være et foregangsland, til å vise vei.

Så har Norge også vært med på å vise vei i viktige spørsmål. Det beste eksemplet er kanskje røyke­loven, som senere er fulgt opp av en rekke nye helse­fremmende tiltak. I dag har svært mange vestlige land lignende lover.

Et annet eksempel er sexkjøps­loven, der svenskene gikk foran, og Norge som ett av de første landene fulgte etter. Før innføringen av denne­ loven gikk utviklingen i Europa dels i motsatt retning, både Tyskland og Nederland liberaliserte sine lover. Nå har Island, Canada, Nord-Irland og Frankrike fulgt etter. I Storbritannia og Italia diskuteres temaet heftig. Fordi noen gikk foran.

I bioteknologien vil utviklingen alltid ligge foran etikken. Kinesiske forskningsmiljøer styres av kommersielle interesser og møter få hindringer. Bak ligger et menneskesyn vi ikke alltid ønsker å identifisere oss med. Surrogati er blant annet utbredt i fattige land der nøden driver mennesker til å skyve på grensene. Spørsmålet er om vi skal være et hale­heng på utviklingen, la pengene styre, eller om vi skal ta tydelig stilling.

«Når vi nå kan redigere våre egne gener i forsøk på å forbedre oss selv, trues vi av vår egen grenseløshet. Da trenger vi etisk innovasjon», skrev forskerne Bjørn Hofmann og Henrik Vogt i Morgenbladet for et par år siden. Kanskje er det her vi skal gjøre oss bemerket: Som etiske innovatører med relevant og oppdatert lovgivning – grundig fundert i et verdisyn som setter menneskeverd og humanisme foran kommersielle og korttenkte personlige interesser.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 7. april 2018.

Gå til innlegget

Et mer nyansert helvete

Publisert 11 måneder siden

Dersom noen dyttes inn i båser de ikke kjenner seg igjen i, blir samtalen vanskeligere.

I norske frikirker og karismatiske miljøer lever fortsatt forestillingene om helvete som et sted med evig fysisk pine, ifølge teologen Paul Leer ­Salvesen. Uttalelsen ble gitt i NRKs program Verdibørsen i påskehelgen. Ifølge Salvesen var det dette synet Ole Hallesby formidlet i sin berømte radiotale, som utløste en omfattende strid om helvete i 1953. Synspunktet ble gjentatt i et intervju med Vårt Land i går.

Leer-Salvesens uttalelser er dessverre ­unyanserte og ukorrekte. Det er riktig at deler av lavkirkeligheten omtaler helvete med ­stedspronomenet i – men årsaken er først og fremst at dette også gjøres i Bibelens metaforiske språkbruk. Det betyr ikke at man faktisk tror at helvete er et sted. Ole Hallesby selv presiserte i den påfølgende debatten at det var hans motdebattant biskop Kristian Schjelderup som snakket om fysisk pine, selv hadde han verken sagt eller ment det slik.

Gjennom årene har en rekke toneangivende lavkirkelige ledere uttalt seg om livets to ­utganger. Du skal lete lenge for å finne noen blant dem som ­omtaler helvete som et fysisk sted. Da er uttalelsen fra pinse­lederen ­Andreas Hegertun langt mer representativ. I 2014 sa han dette til NRK: «Forestillingen om helvete som en evig bevisst tilstand av pine og smerte, mener jeg er mer basert på hva man tenkte i 
middelalderen, enn hva man har grunnlag for ifølge Bibelen. Jeg tror det er viktig å ikke være så 
bastant.»

Antakelig er det riktigere å si at lavkirkelige kristne knapt snakker om helvete i det hele tatt. I den kristne barnelitteraturen som utgis i disse sammenhengene nevnes temaet så godt som aldri. I stedet legger man vekt på Jesus som venn og bror, og på det kristne håpet om evig liv. I den mer «voksne» forkynnelsen ser vi imidlertid en revitalisering av temaet dommedag. Her legges gjerne vekt på at Gud skal ta et oppgjør med ondskap og undertrykkelse og gi rettferdighet til alle ofre. Det legges likevel stor vekt på at dommen tilhører Gud, ingen kan si noe kvalifisert om hvordan evigheten blir for enkeltmennesker.

Et av formålene med den offentlige samtalen om tro og livssyn bør være å rydde fordommer av veien og legge til rette for en nyansert debatt om ulike ståsted. Dersom noen dyttes inn i båser de ikke kjenner seg igjen i, blir samtalen vanskeligere. Det fortjener ikke dette temaet.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 6. april 2018.

Gå til innlegget

Farlige konspirasjoner

Publisert 11 måneder siden

Vi har alle et ansvar for å tale mot farlige konspirasjonsteorier. Aller størst forpliktelse har den sittende regjering.

Det har vært en rekke konspirasjonsteorier i nyere historie. En av de mest kjente var jødekonspirasjonen som blomstret opp i forkant av andre verdenskrig. Denne var i utgangspunktet basert på et falskt dokument med navnet «Sions vise protokoller» og omhandlet en angivelig plan om jødisk verdensherredømme. Gjennom hele mellomkrigstiden ble den brukt til å nøre opp under hat mot jøder over hele Europa.

I dag ulmer hatet mot jøder igjen i flere land. Nå er konspirasjonen tatt et skritt videre. Det blir blant annet påstått at gasskamre aldri fantes, men ble bygget etter krigen for å sverte Nazi-Tyskland.

En annen konspirasjonsteori som har blomstret opp i Norge, omhandler muslimer og Arbeiderpartiet.

Den mest kjente har fått navnet Eurabia-teorien, og går ut på at ledende europeiske statsledere, politikere, akademikere og andre samfunnstopper samarbeider med arabiske land, med formål å gjøre Europa til en islamsk koloni. Tenkningen har flere fellestrekk med ideen om et jødisk verdensherredømme. I Norge inkluderer den også Arbeiderpartiet, som har sittet lengst med makt i nyere tid.

Slik Vårt Land skrev i høst, er det et kokende hat mot Ap på en rekke norske nettsteder. Hat mot muslimer og Ap blir sauset sammen i en farlig miks. Terje Emberland, seniorforsker ved Holocaust-senteret, sa i høst at de mest ytterliggående mener Ap fortsatt styrer landet. Andre diskuterer vold mot offentlige institusjoner som domstoler og barnevern. Ap-politikere er særlig utsatt. Emberland mener kampen mot dette tankegodset i bunn og grunn handler om ­kampen den nye fascismen som vokser fram.

Denne typen konspirasjonsteorier lå bak ­gjerningsmannens handlinger 22. juli 2011. Og de lever i beste velgående.

Vi har alle et ansvar for å tale mot denne typen farlige konspirasjoner. Det påligger et særlig ansvar på politikere. Aller størst forpliktelse har den sittende regjering. Ikke minst statsminister Erna Solberg og den kommende justisministeren fra Frp. Vi håper de er seg sitt ansvar bevisst.

Gå til innlegget

Lidelsen

Publisert 11 måneder siden

Det vonde kan skyldes krefter vi ikke rår over, og det kan skyldes menneskelig ondskap.

Jordskjelvet i Lisboa i 1755 er den mest alvorlige naturkatastrofen som har rammet Europa i moderne tid. Titusener av mennesker ble drept, byen ble lagt i ruiner av flodbølgen som fulgte.

Hendelsen ble også en flodbølge i den teologiske og filosofiske debatten: Hvordan kunne en allmektig og allgod Gud la slike ting skje? Dette religionsfilosofiske spørsmålet kalles gjerne en teodicé, og strekker seg tilbake til Jobs bok. Det handler om å løse det ondes problem, og forsøke å finne en mening i all lidelsen.

Den franske opplysningsfilosofen Voltaire brukte denne hendelsen som bakteppe da han skrev den satiriske romanen Candide fire år senere. Her følges hovedpersonen verden rundt av filosofen «Pangloss», modellert etter den samtidige filosofen Leibniz, som blant annet var kjent for teodicé-påstanden om at vi lever i «den beste av alle mulige verdener».

Uansett hvilke grusomheter romankarakterene opplever – mord, sykdom, naturkatastrofer – konkluderer Pangloss med det samme: Vi lever uansett i den beste av alle mulige verdener. Voltaires hensikt var trolig å vise at denne besvergelsen fikk noe latterlig over seg i møte med virkeligheten.

I dagens avis tar forfatter Torborg Aalen Leenderts opp spørsmålet nok engang: «Hvordan kan Gud ha lagt muligheten til det destruktive i menneskers hender, uten å sette grenser for ondskapen?» I boka I møte med lidelsen skriver hun om lidelsen som en virkelighetsnær erfaring, og også om hvorvidt lidelsen i gudserfaringer kan settes i sammenhenger som gir mening – slik at «det vonde aldri får det siste ordet».

Søndag tok en brann livet av 64 personer på et kjøpesenter i Sibir. Mange var barn, som var til stede for å se en barnefilm på senterets kino. Årsaken til brannen er ennå ikke bekreftet.

Det vonde kan skyldes krefter vi ikke rår over, og det kan skyldes menneskelig ondskap. I begge tilfeller kan det ondes problem fremstå som gåtefullt for oss: Hva er meningen med dette? Svaret lar seg neppe løses godt teoretisk. Likevel finnes det et praktisk svar: Det onde kan overvinnes med det gode.

Vi ønsker våre lesere en fredfull og velsignet
påske.

Gå til innlegget

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere