Vårt Land

Alder: 74
  RSS

Om Vårt

Følgere

Naiv nøytralitet

Publisert 3 måneder siden

Den eneste måten å håndtere religion i det offentlige rom på, er å tillate den.

Arendalsuka vil ikke ha økumenisk gudstjeneste som en del av sitt program, skrev Vårt Land i går. Norges kristne råd fikk nei til sin gudstjeneste med moderne slaveri som tema. Gudstjenesten avholdes, men utenfor programmet.

Man kan spørre seg hvorfor en politisk festival skal arrangere en gudstjeneste. Det er imidlertid ikke poenget: Programmet til Arendalsuka består av over 200 programposter hver dag, hvor alle slags arrangører slipper til. Både akademia, organisasjoner, næringsliv og politiske partier står bak debatter og foredrag. Også flere livssynsaktører er med. Det er med andre ord stor bredde i programmet og et mangfold av aktører.

I sitt avslag legger Arendalsuka vekt på at en gudstjeneste vil kunne ekskludere mennesker som ikke har en kristen tro. Det har det rett i – men poenget rammer stort sett hele programmet, ikke bare gudstjenesten. For nær sagt alle arrangørene har sine egne interesser og agendaer. De sikter inn mot et bestemt budskap, en bestemt virkelighetsoppfatning, og alle besøkende vil ikke kjenne seg hjemme i det. De kan overvære det likevel. Det kalles demokrati.

Hvorfor gjelder strengere regler for religiøse uttrykk enn for politiske uttrykk? Det virker ikke som det er noe problem for Arendalsuka å slippe til både Høyre og SV, eller for den saks skyld det sterkt kritiserte Selvstendighetspartiet. Tror ikke Arendalsuka at ateister og buddhister tåler at kristne og andre går på gudstjeneste mens de er på sørlandsbesøk?

Det Arendalsuka sikter seg inn mot er et livssynsnøytralt program, og ikke et livssynsåpent program. Dette er ikke første gang, og absolutt ikke siste gang denne debatten dukker opp i Norge. Troen på religiøs nøytralitet er like naiv som troen på politisk nøytralitet. Den eneste måten å håndtere religion i det offentlige rom på, er å tillate den.

Arendalsuka bør kunne inkludere en gudstjeneste blant sine over 1.200 programposter. Om det neste år står en muslimsk bønn på programmet, har det også sin naturlige plass. Eller – om noen ateister neste år kommer til Arendalsuka og ikke ber, er det et viktig innslag som bør tillates.

Gå til innlegget

Masseskytinger

Publisert 3 måneder siden

Vi kan sende våre tanker og bønner. Men historien vil dømme amerikanske politikere som ikke gjør mer enn det.

Meldingene om masseskytinger i USA kommer nå så ofte at man nærmest kan bli litt nummen. Til nå i år har det vært 32 slike hendelser som har tatt tre eller flere liv. To av dem skjedde denne helgen.

Skyteepisoden i grensebyen El Paso er den mest dødelige av episodene til nå i år. Gjerningsmannen, en hvit mann i 20-årene, hadde publisert et rasistisk manifest før han drepte 20 mennesker på et kjøpesenter en ti minutters kjøretur fra grensen til Mexico. Et halvt døgn senere ble ni personer drept i et utelivsområde i Dayton, Ohio.

Følelsen av nummenhet og oppgitthet forsterkes av forutsibarheten i den politiske debatten etter tragediene. President Trump tok i helgen til sin foretrukne mediekanal Twitter for å uttrykke sin «fulle støtte til de som var rammet» og sendte «sine dyptfølte tanker og bønner» – mens hans politiske motstandere la skyld hos den amerikanske våpenlobbyen og deres allierte i Kongressen. På samme måte som sist, og på samme måte som neste gang.

Den amerikanske satireavisa The Onion har lykkes best i å beskrive den rystende mangelen på handlekraft amerikanske politikere viser. Overskriften de gang på gang tyr til, lyder slik: «Det er ikke noe vi kan
gjøre for å unngå dette, sier det eneste landet hvor det jevnlig skjer.»

Selvfølgelig kan noe gjøres. Det som mangler er politikere som ønsker det, og som er villige til å risikere noe for å få det til. Mellom 1998 og 2017 brukte NRA 203 millioner dollar, altså nærmere 2 milliarder kroner, på å utøve politisk innflytelse, ifølge The Poynter Institute. Mange politikere vurderer det dit hen at de er avhengige av våpenlobbyens sjenerøse donasjoner for å kunne gjennomføre valgkamper som får dem valgt.

Her i Norge kan vi se situasjonen i USA som en
advarsel om konsekvensene av et svakt psykisk helse­vern, en giftig ideologisk polarisering og en svak regulering av våpentilgangen. Så kan selvfølgelig også vi sende våre tanker og bønner. Men historien vil dømme amerikanske politikere som ikke gjør mer enn det.

Gå til innlegget

Visjoner om misjon

Publisert 3 måneder siden

I sin kjerne er misjon neste­kjærlighet. Det er å ta konsekvensen av at vi befales til å elske vår neste som oss selv.

Det er ingen overdrivelse å si at mange av 
dagens kristne har et sammensatt forhold til konseptet 
misjon. Det er det mange grunner til.

Mye misjonsvirksomhet har historisk vært tett knyttet til vestlig imperialisme. I den andre 
enden har vi hjerteskjærende fortellinger fra barn som ble etterlatt på barnehjem i Norge mens 
foreldrene var ute og fulgte sitt kall. Men misjon er fortsatt en sentral del av virksomheten til de aller fleste kristne kirkesamfunn.

Det er vanskelig å se for seg en levende, verdensvid kirke som ikke er misjonerende. Kanskje har det sammenheng med det Olav Fykse Tveit i Kirkenes verdensråd sa på Olavsfest tidligere denne uka; at misjon dypest sett handler om å myndiggjøre 
folk.

Samtidig er det er ingen grunn til å romantisere. Mengden av vonde historier er så stor at ethvert forsøk på å gjøre dét, raskt vil bli møtt med en strøm av motargumenter. Ingen er mer klar over dette enn 
organisasjonene og menneskene som forvalter ­denne arven.

I gårsdagens Vårt Land satte historiker Maren Sæbø spørsmålstegn ved om valget om å tro alltid oppleves som reelt, dersom frelsesbudskapet 
presenteres i sammenheng med humanitær hjelp. Det er avgjørende at moderne misjonsvirksomhet tar slike innvendinger på alvor.

Likevel: I sin kjerne er misjon nestekjærlighet. Det er å ta konsekvensen av vi befales til å elske vår neste som oss selv. Det finnes talløse eksempler på at det nytter.

«Kristendommen er en arv vi har fått fra ­misjonærene, og vi kan gjerne sende tilbake til ­Norge», sa Revoma Jean Maksera i gårsdagens Vårt Land. Begrepet «Mission form the margins» brukes nå for å beskrive denne tendensen, hvor misjonærer fra tidligere misjonsland sendes til land som tidligere sendte ut misjonærer i hopetall.

Ja, hvorfor ikke? Selv i det styrtrike Norge har vi en rekke diakonale utfordringer som først og fremst forutsetter at man har hjertet på rett sted.

Gå til innlegget

Kvinnfolk-arbeid

Publisert 4 måneder siden

Det finnes ikke rettferdighet på internett. Derfor trenger vi redaksjonell vilje til å skape enn sunnere balanse

I sin natur er internett et uredigert stykke verden. I internettalderens spede uskyld så vi med forventning fram mot demokratisering, fri flyt av informasjon og en bred, folkelig samtale, uten sensur fra politiske eller kommersielle aktører.

Etter hvert som nettet har bredt seg ut over hele verden, har imidlertid romantikken avtatt. For vi vasser i ubrukelig internett. Mengden informasjon 
er det umulig å få oversikt i, kvaliteten vet vi 
ingenting om, ingen instanser kan sanksjonere. Og 
sensuren overlevde likevel: Internett er ikke det 
samme i Kina som i Norge.

Få kvinneskribenter

At kun 22 prosent av Wikipedias biografiske 
artikler omhandler kvinner, og andelen kvinnelige 
skribenter er svært lav, bør derfor ikke overraske. Det finnes ingen rettferdighet på internett. I går skrev Vårt Land om aksjonen Rødlenke, som skal inspirere kvinner til å delta i kunnskapsdugnaden. Ikke bare vil økt kvinnelig deltakelse gi et mer variert oppslagsverk, det vil også sikre representasjon og balanse.

Initiativet er hederlig. Dersom kvinner vi delta i samtalen, må de faktisk gjøre det. Alle tiltak som kan bidra til en bredere representasjon i offentligheten er av det gode. Samtidig kan prosjektet raskt skli inn blant alle 
andre krav: Vi bør 
trene, spise sunt, være gode ektefeller, foreldre og 
arbeidstakere, og vi bør også skrive 
artikler på Wikipedia. Blant livets mange viktige ting, kommer plikten til å bidra på Wikipedia forståelig nok langt ned på lista.

Problemet stikker dypere enn den enkelte kvinnes vegring mot tastaturet, ja det lar seg heller ikke fullt ut forklare med henvisning til patriarkatet. Snarere handler dette først og fremst om forskjellen på redigerte medier og uredigerte medier.

Strukturelt problem

For vi vet i dag at redigerte medier også har sin force: De begrenser mengden informasjon, de sikrer kildene sine, de søker representasjon, og de har en vilje som kan forme resultatet – alt sammen i motsetning til internett generelt og Wikipedia spesielt.

Skal kvinner, eller andre tiende og fortiede 
grupper, bli representert på en tallmessig rettferdig måte, er det strukturer og redaksjonell vilje som skal til. Mens vi venter ønsker vi dugnaden velkommen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1325 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
14 dager siden / 1282 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 1166 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
14 dager siden / 815 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere