Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Tiltak som virker

Publisert 30 dager siden

Vi er mindre bekymret for den som må kjøre under fartsgrensen enn for hun som trykker litt ekstra på gassen.

Lite er mer provoserende enn andre bilisters idiot­kjøring, enten man selv kjører bil, sykler eller går. Et øyeblikks skjødesløshet kan sette liv i fare, uten
annen gevinst enn å komme fram litt tidligere.

Problemet er bare at i neste øyeblikk kan det være du eller jeg som er denne idioten. Som gir på litt ekstra for å rekke neste ferge, for ikke å kjenne på skammen over å komme for sent til nok et foreldremøte – eller kanskje bare fordi du syns fartsgrensen er tåpelig lav på denne strekningen som du kan utenat.

Les også: Når bilen skal ta de moralske valgene

Stort sett går det fint, slik utviklingen i norsk trafikksikkerhet går i riktig retning. i 1970 ble 560 drept på norske veier. Om denne trenden skulle fulgt trafikkveksten, ville 1.920 personer ha mistet livet i 2018. Men det året døde kun 108 personer på norske veier. De tre siste årene har vi vært sikrest i Europa.

Men 108 dødsfall er fortsatt 108 for mye – derfor har vi en nullvisjon i norsk trafikk. Vegdirektør Terje Moe Gustavsen påpekte i januar at det ikke finnes noen «quick fix» på dette området: «Arbeidet vil fortsette systematisk og langsiktig på bred front med uforminsket styrke».

Blant de virkemidlene som fungerer er fotobokser – og særlig dem som måler gjennomsnittsfart over en gitt strekning. NRK melder at tall på drepte og hardt skadde blir halvvert på strekninger med slike målinger, ifølge Transportøkonomisk institutt.

Derfor reagerer flere fagfolk kraftig på at
regjeringen har valgt å droppe gjennomsnittlig fartsmåling i Ryfast-prosjektet i Rogaland. Begrunnelsen er at nye veier som bygges i utgangspunktet skal være trygge nok, og at det allerede må være registrert høy fart og alvorlige ulykker på en strekning for å sette opp fotobokser med snittmåling.

Les også: Når folk i økende grad ikke viser respekt for gravfølger, skyldes det at ritualer rundt døden er svekket, mener kulturhistoriker Peter Bjerregaard. Individualisering ligger bak.

Sylvi Listhaug gleder seg over dette på Facebook: «Er du også lei av å ligge bak biler som kjører 10–20 km. under fartsgrensen, bare for å være på den sikre siden?» Dette er korttenkt. Vi er mindre bekymret for den som må kjøre noen kilometer under fartsgrensen på utsatte strekninger, enn for hun som trykker litt ekstra på gassen fordi det stort sett går godt.

Les også: Sylvi Listhaug storfornøyd: Den nye regjeringen åpner for å redusere antall kvoteflyktninger

Gå til innlegget

Menn som vil tilbake til makten

Publisert rundt 1 måned siden

Tillit kommer ikke av seg selv over natta.

Det har skapt mye støy de seneste dagene at Trond Giske ble lansert som ny nestlederkandidat i Trøndelag Ap. Følelsene har vært sterke, og ikke bare i Trøndelag eller i partiet. I går kom det fram at Giske­ ikke får vervet. I stedet blir han styremedlem i ­arbeidsutvalget, noe som gir en plattform i partiet – og representasjon på landsmøtet.

Les også: Arbeiderpartiet går fram 1,6 prosentpoeng og øker avstanden ned til et Høyre som faller på en ny meningsmåling. KrF karrer seg akkurat over sperregrensen.

Trond Giske trakk seg i fjor som nestleder i Ap, ­etter varsler om upassende og trakasserende oppførsel. Partiet konkluderte med at Giske hadde brutt partiets retningslinjer. For et par uker siden fortalte partileder og partisekretær at saken er formelt ­avsluttet.

Hvor lenge skal en straff vare? Noen mener Giske har vært straffet lenge nok – andre syns det har gått for kort tid. Reaksjonene på nominasjonskampen denne uka viser at kampen om Giskes posisjon i partiet ikke er over.

Innad i Trøndelag Ap var valgkomiteen delt i synet på Giskes kandidatur. De kvinnepolitiske lederne i Rogaland, Troms, Hordaland og Finnmark ­mener alle at det er for tidlig med Giske i et nytt toppverv. Andre ville ikke legge seg opp i andre fylkers nominasjonsprosesser.

Hendelsen har skapt mye støy i et parti som ­allerede sliter i motbakke. Det viser også at partiet er splittet. Inntrykket av mistillit og maktkamp sentralt er overhengende.

Selv om saken er formelt avsluttet, handler veien videre om å bygge ny tillit. Den kommer ikke av seg selv over natta. Et fremtredende verv er heller ikke en rettighet. Jonas Gahr Støre har rett i at det var en klok vurdering å nominere Giske i et mer tilbaketrukket verv.

Man kan spørre seg om Trond Giske selv ville ha tjent på å vente med å stille seg til disposisjon, selv om saken er formelt avsluttet. Ikke minst av respekt for eget parti, som har blitt påført en kraftig omdømme­utfordring på grunn av denne vanskelige saken.

Les også: Arbeiderpartiet varsler demonstrasjoner og omkamp om selvbestemt tvillingabort. Men Sp vil ikke være med.

Men også av respekt for kvinnene som har stått fram med varsler, noe som har kostet. For mange vil støtten Giske opplever skape tvil om hvem man tar mest hensyn til i Arbeiderpartiet: Menn, som – bevisst eller ubevisst – misbruker makt, eller dem som utsettes for dette misbruket.

Gå til innlegget

Fremmedkrigerne

Publisert rundt 1 måned siden

Erna Solberg gjør som Trump vil. I dette tilfellet er det fornuftig.

USAs president Donald Trump har bedt europeiske land om å hente hjem og stille for retten landsmenn som har kjempet for den islamske staten IS i Syria. Hans begrunnelse er at han ikke vil ha dem på frifot i Midtøsten, hvor de kan være en permanent terrortrussel.

Les også: Justisminister Tor Mikkel Wara åpner porten for norske IS-krigere i Syria, men presiserer at de vil bli straffeforfulgt for terrordeltagelse. Resten av Europa nøler etter Trump-oppfordring.

Trumps anmodning har skapt reaksjoner i mange europeiske land. Å få tilbake ekstremister som hater vårt demokrati og som har fått opplæring og trening i kamp, skaper med god grunn motstand. USA vil at man kan få kontroll på dem i Europa. Europeiske politikere frykter at de i stedet vil bli en trussel her.

Statsminister Erna Solberg overrasket en del da hun før helgen åpnet for at fremmedkrigere og deres familier må få komme tilbake til Norge - der de vil bli straffeforfulgt. Det kan virke som Norge dermed legger seg på en annen linje enn for eksempel Danmark, der ledende politikere sier at det er uaktuelt å hente fremmedkrigerne tilbake.

Men statsministeren har egentlig bare sagt hva som er gjeldende norsk lov. Norske statsborgere har rett til å komme tilbake til Norge. Stortinget vedtok i fjor at bare domstolene kan ta fra dem statsborgerskapet - altså kan det bare skje etter at de er kommet hjem og eventuelt dømt.

Regjeringen gikk som kjent den gang inn for at statsborgerskapet kunne tas fra dem administrativt. Men selv om regjeringen hadde fått det gjennom, ville bare de som har dobbelt statsborgerskap kunnet miste det. Det er ikke adgang til å gjøre folk statsløse. Svært få fremmedkrigere har dobbelt statsborgerskap.

Erna Solbergs formelle og saklige signal skiller henne fra europeiske kolleger. I realiteten er ikke forskjellene så store - heller ikke andre land kan hindre statsborgere fra å vende hjem. Men hennes holdning reflekterer kanskje at norske myndigheter tross alt har ganske god kontroll på de norske fremmedkrigerne og regner med at vi vil kunne minimerer den trusselen de utgjør.

Les også: Det pågår harde kamper for å fravriste den siste resten av islamistgruppen IS sitt selverklærte kalifat i det østlige Syria. Det vil ikke stanse terrorfaren, advarer forsker.

Vi setter pris på en statsminister som holder seg til rettsstatens prinsipper. At hun samtidig gjør som Trump vil, kan kanskje falle noen tungt for brystet. Men i dette tilfellet er det fornuftig.

Gå til innlegget

Tegn til forsoning

Publisert rundt 1 måned siden

Viktigere enn gode ønsker og forsetter er uttelling: konkrete og identifiserbare seiere i praktisk politikk.

Under helgens årsmøte i Rogaland KrF rettet Knut Arild Hareide en sterk oppfordring til parti­delegatene om å forsones etter den turbulente høsten. Vi gjorde valg som et lag, og på en god måte, sa han, og la til at Olaug Bollestad skjøtter ledervervet på en «enestående måte».

Les også: Lovforslag om tvillingabort legges frem i dag

«Nå er vi alle gule», kvitterte Bollestad. For øvrig et ekko av KrF-veteran Einar Steensnæs som proklamerte at «nå er tiden for å male over det røde og det blå med gulfarge.» Ordene falt på symbolsk grunn. Fjorårets fylkesårsmøte i Rogaland – der det ble vedtatt å sende en så godt som helblå delegasjon til årsmøtet – var høstens mest omstridte i sin sjanger.

Viktigere enn gode ønsker og forsetter er
likevel uttelling: konkrete og identifiserbare seiere i praktisk politikk. Også her er KrF på god vei. I sin egen tale nevnte Bollestad barnereform, likeverdsreform og landbruk som eksempler på saker der KrF har fått gehør.

I gårsdagens utgave av Vårt Land skrev vi at «helligdagsminister» Kjell Ingolf Ropstad har lagt i skuffen et omfattende utvalgsarbeid om å justere regler for søndagshandel, og at siste sjanse til friere helligdagshandel nå er avlyst. Et tydelig og håndfast eksempel på den realpolitiske
gevinsten ved å ha en hånd på rattet. Andre seiere som både «rød» og «blå» side kan glede seg over, som på sikt kan bidra til forsoning, er «vetoretten» i spørsmål om eggdonasjon, samt styrking av rettsikkerheten for konvertitter. Det skal avholdes nemndsmøte med personlig oppmøte i konvertittsaker, og søkere skal få føre vitner under nemndsmøte i UNE.

Les også: Ropstad vil drøfte negativ sosial kontroll

Men det er skjær i sjøen. Vårt Lands januar­måling viste ingen «styringseffekt». Med 3,5 prosent i oppslutning står partiet på stedet hvil etter inntredenen i Solberg-regjeringen. Det tegner bildet av et regjeringsparti der noen av sårene stikker dypt. Så dypt at uttelling i konkrete saker ikke uten videre veier opp. Og hva skjer neste gang Frp kommer med et kontroversielt utspill i strid med KrFs menneskesyn? Da vil partiet igjen konfronteres med høstens innvendinger: Mister de en del av seg selv ved å innlate seg med partiet ytterst til høyre? Hva er all verdens innkasserte seiere i bytte mot partiets «sjel»? Disse spørsmålene kan vedvare og rippe opp i gamle sår.

Gå til innlegget

Overspente anklager

Publisert rundt 1 måned siden

Skal det være lov å være åpen om at man har dumme og stygge tanker?

«I en ukes tid gikk jeg rundt og håpet at en svart mann skulle angripe meg, slik at jeg kunne gå løs på ham.» Dette utsagnet kommer ikke fra den jevne ­nynazist med snauklippet skalle og skinnstøvler – det kommer fra den verdensberømte skuespilleren Liam Neeson.

Neeson spiller i Hans Petter Molands nye film, Cold Pursuit, som handler om en far som vil ­hevne seg på narkotikaselgere han tror har tatt livet av sønnen hans. I den anledning fortalte Neeson til The ­Telegraphs journalist at en venninne av ham ble ­voldtatt for 40 år siden. Da han fant ut at ­gjerningsmannen var mørkhudet, kom disse ­rasistiske hevntankene opp i ham.

Siden har Neeson møtt masse motbør, og han har forsøkt å forsvare seg ved flere anledninger. ­Popartisten Lily Allen dedikerte sin antirasistiske sang «Fuck You» til ham under en konsert.

Spørsmålet denne episoden reiser, er om det skal være lov å være åpen om at man har dumme og stygge tanker. Noen mener vi skal legge lokk på dette, ikke bare av anstendighetshensyn, men også fordi vi risikerer å normalisere slike tanker om vi slipper dem til for ofte. Det er en grunn til at vi har tabuer, kan man hevde. Og alle er vel lei kynikeren som til enhver tid «sier det alle tenker», fordi han tror de nedrigste tankene i ens indre alltid er de sanneste.

Men i Liam Neesons tilfelle var det faktisk gode grunner til at han fortalte om følelsene. Han ville vise at han selv hadde kjent på rasistiske hevn­følelser – ikke for å vise at rasismen har noen viktige poenger å lære oss, men for å vise at det bor motstridende og stygge følelser i oss alle. Muslimer kan fortelle ­hvordan det var å bli betraktet i timene etter 22. juli, da mistankene gikk om jihadistisk terror. Det var nok ikke bare selverklærte nazister som så stygt på dem og tenkte sitt.

«Jeg skammer meg over å si det», sier Neeson. Han beskriver disse følelsene som «fryktelige», og knytter det delvis til oppveksten i et hevnpreget Nord-Irland – uten at han prøver å renvaske seg selv. «Men jeg lærte en lekse», konkluderer han. Han ble kjent med sine mer primitive sider.

Disse sidene skal vi som enkeltpersoner og ­samfunn kjempe mot. Men ikke ved å fornekte at de finnes.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere