Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Korsets kraft

Publisert rundt 1 måned siden

Hvorfor så grotesk? Med tortur, blod og en pinefull død? Kanskje av den enkle grunn at mennesker har opplevd slike ting.

«Jeg tror fordi det er absurd», skal den lærde Tertullian ha sagt, med henvisning til kristendommens mest sentrale dogme: Kristus, død og begravet og oppstått på den tredje dag. Det var for dumt til å være troverdig.

Påskens budskap gir like lite mening for folk i dag. Hvem er denne guden som må la sin sønn gjennomgå slike lidelser? Svaret ligger ikke opp i dagen, men har en dyp sammenheng med vårt store, felles problem: den lidelsen mennesker blir utsatt for hele tiden, på grunn av menneskers egoisme, kynisme og grådighet. 

I Bibelen møter vi en Gud som identifiserer seg med den som utsettes for urett. En Gud som stiller seg på de undertryktes side, som lider med de lidende.

Medlidenhet er ikke bare å synes synd på. Medlidenhet er også å kjenne raseriet flamme opp fordi noen tramper på dem som ikke kan beskytte seg. Kanskje er evnen til et slikt engasjement et av tegnene på at vi er skapt i Guds bilde. Utallige ganger gjennom historien har rettferdig harme ført til viktige endringer. 

På den annen side har denne harmen en tendens til å dempe seg når vi ser oss selv i speilet. For ser vi ikke da på årsaken til problemet? Har vi ikke alle en del av skylden for lidelsen? Gjennom aktiv handling – og gjennom at vi tåler så 
inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv?

Det er denne erkjennelsen kirken kaller syndserkjennelse. Den er dypest når vi forstår Guds identifikasjon med dem vi har krenket. Det er Gud vi krenker, når vi krenker hverandre. Som vi sier i den gamle kirkebønnen: «Gud, se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker, ord og gjerninger.»

Det kristne budskapet er at Gud tilgir disse krenkelsene. Ikke ved å stille seg likegyldig til uretten, men ved selv å bli menneske i Kristus og bære vår skyld. Den første delen av påsken handler om det. «Han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.»

Men hvorfor så grotesk? Med tortur, blod og en pinefull død? Kanskje av den enkle grunn at mennesker har opplevd slike ting. Noen har utført slike handlinger – dypest sett mot Gud. Korset er stedet der alt vondt samles. Stedet der vi kan legge det fra oss og gå videre  

Ingen synder for store til at Gud ikke kan tilgi dem. Ingen mennesker er for langt borte til at de ikke kan omfattes av Guds nåde. Det er derfor vi snakker om korsets kraft. 

Gå til innlegget

Hent barna hjem

Publisert rundt 1 måned siden

Vi må ikke straffe barna for foreldrenes katastrofale valg. Barn er ikke fiender. Barn er ikke landssvikere. Barn er ikke terrorister.

I flyktningeleiren Al Hol i Syria sitter det seks norske barn. Ett av dem lider av en alvorlig sykdom. Over 120 barn skal ha dødd i leiren eller på vei til den. Forholdene beskrives som umenneskelige.

Å straffe barn for foreldrenes handlinger er
barbarisk. Men det er i realiteten det Norge gjør hvis
regjeringen velger å ikke prøve og hente IS-barna hjem.

Det er ikke slik at det er en lett situasjon regjeringen står i her. Dilemmaene står i kø. Men prisen for ubehagelige valg må ikke betales av uskyldige barn.

Denne avis tror på tilgivelse. På et mellom­menneskelig plan. Forbrytere må stilles til ansvar for at samfunnet skal fungere. I dette tilfellet er det først og fremst snakk om mødre. Fedrene er døde. Hvis mødrene direkte eller indirekte har bidratt til det verste terrorregimet verden har sett i moderne tid må de stilles til ansvar for det.

Når foreldre tar valg som dramatisk forverrer barns oppvekstvilkår, eller framstår som helt uansvarlige som omsorgspersoner, skal storsamfunnet gripe inn og gi barnet en trygg oppvekst. Slik må det også være her.

I Norge har vi et godt rettsvesen, en human kriminalomsorg og et profesjonelt barnevern som kan håndtere dilemmaene mellom barns rettigheter og samfunnets krav om rettferdighet.

De uklare forholdene i Syria vil gjøre det vanskelig for Norge å redde ut disse barna. Men uten vilje blir det garantert ingen vei. Norge har ved tidligere anledninger utvist stor diplomatisk kreativitet, og en svært åpen lommebok, for å redde voksne nordmenn ut av vanskelige situasjoner i utlandet. 

LES OGSÅ: Vi er sikre på at det lar seg gjøre

Hvorfor 
norske leiesoldater som oppsøkte strid av egen fri vilje skal få mer støtte av det norske storsamfunnet enn norske barn født inn i en krig, er vanskelig å forstå.

Det er et stort flertall i befolkningen for å hente barna hjem. Regjeringen bør lytte til folket. For alt vi vet jobber regjeringen i det skjulte med å få disse barna hjem. Da skal den få vår applaus i ettertid.

Vi må ikke straffe barna for foreldrenes katastrofale valg. Barn er ikke fiender. Barn er ikke landssvikere. Barn er ikke terrorister. Barn er barn. Her har regjeringen bare ett anstendig alternativ: Få barna hjem.

LES OGSÅ: Kirkens bymisjon tilbyr spesialmottak for IS-barna

Gå til innlegget

KrF svikter den kristne presse

Publisert rundt 1 måned siden

Det er verdt å merke seg at det er en regjering KrF sitter i som leverer det farligste angrepet på Norges kristne presse i manns minne.

En av mange ting som gjør Norge til et godt land å leve i er en levedyktig og mangfoldig presse. Norge har et stort utvalg av aviser som gjør at ulike perspektiver ivaretas, og det er få geografiske hvite flekker.

Norsk mediepolitikk er på mange måter en suksesshistorie. Med små statlige midler og kloke valg har vårt lille land greid å holde seg med et bredt utvalg av aviser som leverer den kritiske journalistikken et velfungerende samfunn trenger.

Dessverre har denne mediepolitikken, i likhet med mediene selv, slitt med å tilpasse seg den formidable utfordringen internasjonale giganter som Facebook og Google byr på.

Derfor har det vært høye forventninger til mediestøttemeldingen regjeringen nylig la fram. Kanskje for høye, for det er lite kulturpolitikere kan gjøre med flere av avisenes to største utfordringer: den urettferdige konkurransen i det digitale annonsemarkedet og kollapsen i postmarkedet.

Men kulturpolitikken må sees i sammenheng med det helhetlige bildet for norsk presse. Regjeringens forslag til ny postlov er svært uheldig for riksdekkende nisjeaviser som Vårt Land, Nationen, Klassekampen og Dagen. Isolert sett kunne man kanskje overlevd dette. Men når regjeringen samtidig legger fram et forslag om redusere produksjonsstøtten til de riksdekkende nisjeavisene blir det til et tofrontsangrep som kan bli vanskelig å overleve.

Det er verdt å merke at det er en regjering KrF sitter i som leverer det farligste angrepet på Norges kristne presse i manns minne. Det er også synd at Venstre, et parti som har sin opprinnelse i motkulturen, går inn for en politikk som setter bredden i medie-Norge i fare.

Vårt Land støtter regjeringens satsing på de aller minste lokalavisene, men det blir helt feil å finansiere dette med å ta støtten fra de aller minste riksavisene.

I mediestøttemeldingen står det at man har NRK for å dekke opp for eventuelle nasjonale blindsoner. Det er vel optimistisk. Vi tror neppe Thor Gjermund Eriksen er klar til å gå inn i samfunnsdebatten fra Vebjørn Selbekks perspektiv.

LES OGSÅ: Mediestøttemeldingen vil styrke NRK og lokalavisene

Gå til innlegget

Skakke pekefingre

Publisert rundt 1 måned siden

I vår utilstrekkelighet får vi forsøke å strekke oss litt lenger.

I september tar Stavanger bispedømme alle sine prester med til Tyrkia. Her skal de bli bedre kjent med sin nye biskop, og besøke stedene hvor de sju asiatiske menighetene som adresseres i Johannes åpenbaring holdt til. Reisen, som Vårt Land skrev om onsdag, kommer helt sikkert til å bli en lærerik og hyggelig tur som kan styrke samholdet mellom de ansatte etter noen måneder preget av uro.

Det er likevel et paradoks at bispedømmet legger slike planer samtidig som Kirkemøtet diskuterte seg fram til en offensiv klimauttalelse. Uttalelsen, som er utformet som en støtteerklæring til klimastreikende skoleungdom, kommer med en tydelig utfordring til politikerne om å «se sitt ansvar og handle før det er for seint».

Det er oppløftende at bispedømmets representanter selv gir uttrykk for å ha forstått at det ikke lenger bare er tut og kjør. Som Stavanger-prestenes hovedtillitsvalgte Lars Sigurd Tjelle sier i onsdagens Vårt Land: – Vi kommer til å la miljøperspektivet være lenger fremme, og bli litt flinkere til å foreta valg som vil være mer klimavennlige.

Noe av diskusjonen rundt klimauttalelsen på ­Kirkemøtet handlet nettopp om hvor tydelig Den norske kirke kan tillate seg å være, før den selv tar grep for å minske sitt eget klimaavtrykk. Styreleder i Kirkens nødhjelp, den tidligere prosten Kjetil Aano, minner om at det er legitimt å komme med moralske standpunkt, selv om disse også rammer ens egen praksis. Det har han helt rett i.

Da 40.000 skoleungdommer streiket i mars fikk de som svar at hvis ungdommen virkelig bryr seg, får de heller får si nei til neste kjøttmiddag, eller til å bli med på sommerens sydenferie. Det var en skivebom. For dette spørsmålet er større en den enkeltes personlige moral. Som næringsminister Torbjørn Røe Isaksen skrev i Morgen bladet nylig: «Spørsmålet om personlig moral truer med å overskygge de virkelig store endringene som er nødvendige».

Vi må nok bare venne oss til at de som selv ikke ­ønsker å bidra til et grønt skifte alltid vil kunne finne en «flis i øyet» hos dem som oppfordrer til det. I vår utilstrekkelighet får vi forsøke å strekke oss litt lenger, og ikke være redd for å oppfordre andre til det å gjøre det samme.

Gå til innlegget

Uheldig valg for Israel

Publisert rundt 1 måned siden

Dessverre går Netanyahus politikk i urovekkende stor grad på bekostning av sentrale liberale og demokratiske verdier.

I de fleste demokratier vil velgerne foretrekke å bytte ut en statsminister som har sittet et tiår ved makten. Om ikke annet, så for å få en forandring. Med sterke anklager om korrupsjon hengende over seg i tillegg, ville valgnederlag normalt være garantert.

Slik er det ikke i Israel. Valgresultatet må betraktes som et nytt tillitsvotum til Benjamin Netanyahu, som nå har sittet sammenhengende ved makten i 10 år, og som totalt snart har regjert lenger enn landsfader David Ben-Gurion.

Resultatet er en stor triumf for Netanyahu. Hans eget parti Likud øker fra 30 til 35 av 120 seter i nasjonalforsamlingen Knesset, der de har solid majoritet sammen med høyreorienterte småpartier. 

Like fullt er det uheldig for Israel som demokrati at Netanyahu fortsetter. Det ligger nå an til kamp for økt politisk kontroll med rettssystemet, for å sikre Netanyahu immunitet mot videre rettsforfølgelse. Statsministeren har også trappet opp sine angrep på de frie mediene, og vil vurdere å annektere deler av den okkuperte Vestbredden.

I sommer kan tostatsløsningen bli endelig stedt til hvile av den varslede «store fredsplanen» fra Donald Trump, som ventelig får en så kraftig israelsk slagside at palestinerne vil avvise den. Trolig har USA akseptert at Israel får beholde alle sine bosetningsblokker og ikke trenger å evakuere bosettere, mot at palestinerne får økonomisk og annen kompensasjon.

Under Netanyahu har Israel opplevd sterk økonomisk vekst, men med store forskjeller og fattige som sakker akterut. Politikken har beveget seg kraftig til høyre, med økt vekt på jødisk nasjonalisme. Og statsministeren har utnyttet israelernes frykt for sin sikkerhet i et til dels fiendtlig omland.

Denne gang ble det tidlig på valgdagens kjent at Likud hadde plassert 1.200 skjulte kameraer i valglokaler i områder med mange palestinske israelere, noe som kan ha bidratt til rekordlavt oppmøte fra denne gruppen.

Netanyahu er en av de viktigste og mest begavede politikerne den unge staten har fostret, i hvert fall hvis målestokken er evnen til å vinne makten og bruke den. Dessverre går politikken hans i urovekkende stor grad på bekostning av sentrale liberale og demokratiske verdier.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere