Vårt Land

Alder: 74
  RSS

Om Vårt

Følgere

For lavmælt om Hongkong

Publisert rundt 1 måned siden

Norge er ikke tjent med å sitte stille i båten.

Kina trapper opp retorikken etter masseprotestene i Hongkong. Myndighetene bruker nå begrepet «terrorisme» om demonstrasjonene.


Demonstrasjonene har pågått i ti uker, og nådde et nytt nivå etter at flere tusen demonstranter de seneste dagene har møtt opp på den internasjonale flyplassen for å delta i en sitt-ned-aksjon i protest mot politivold. Det utviklet seg tirsdag til voldelige sammenstøt. Det er også vist bilder av panservogner som kjører ved grensen til Hongkong.


FN er bekymret over maktbruken mot demonstranter. I Kina blir det hevdet at Vesten står bak, at demonstrantene er profesjonelle bråkmakere og at målet med opprøret er å «gi byen tilbake til Vesten».


Norske myndigheter har så langt vært forsiktige i sin omtale av den svært betente situasjonen. Men Norge er ikke tjent med å sitte stille i båten og ikke reagere, selv om det foregår mye arbeid bak begrepet «stille diplomati». Hvilke virkemidler skal tas i bruk når?


Utenriksminister Ine Eriksen Søreide sier at Norge oppfordrer myndighetene til tett dialog med innbyggerne i Hongkong og håper at de ser verdien av å føre en politikk som har støtte i befolkningen.


– Jeg er enig i at det er anledninger der et stille diplomati skal og må gi lyd fra seg, og det gjør det. Fremme av menneskerettighetene er med oss i all vår kontakt med andre land, også Kina, sa hun som svar på kritikk fra Aftenpostens John Stanghelle.


I 2016 plukket Kina Norge opp av fryseboksen. De politiske og diplomatiske relasjonene mellom Norge og Kina ble overraskende gjenopptatt etter at en av landets fremste opposisjonelle, Liu Xiaobo, fikk fredsprisen. Mange kritiserte avtalen, og mente den var et knefall for Beijing. Avtalen sa blant annet at Norge ikke skulle støtte tiltak som undergravde Kina.

Med dette mente mange at norske myndigheter gav avkall på viktige prinsipper og muligheter til å kritisere Kina som et av verdens mest undertrykkende regimer.


Denne spagaten har fulgt den norske regjeringen siden. Men Søreides understreking om å gi lyd fra seg, er for svak til å høres i Beijing. Vi bør snakke høyere, og sammen med andre land være tydeligere på å formidle til Kina hvilke politiske, økonomiske og ikke minst menneskelige kostnader som vil komme dersom ikke situasjonen i Hongkong normaliseres.

Selv om vi er et lite land.

Gå til innlegget

Hva får sinte, unge menn til å utøve vold for å få utløp for sin frustrasjon? Hvorfor skaper de seg enkle forklaringer på komplekse problemer? Og hvorfor framstår det som et godt handlingsalternativ å drepe andre?

Slike spørsmål kan vanskelig besvares. Hadde vi forstått hvordan vi kunne forebygget massedrap, terror, partnervold og sjalusidrap, hadde vi allerede gjort det.


Men vi står ikke helt rådløse. Det finnes noen ting vi kan gjøre. Det er mulig for samfunnet å begrense den allmenne tilgangen til våpen, og det er mulig å holde seg på tå hev overfor ideologier som legitimerer vold.


Våpenhold er nokså strengt regulert i Norge. Når det gjelder motstanden mot ekstremisme og radikalisering, har vi ikke klart å være like årvåkne og handlekraftige.


I gårsdagens avis uttaler både Kjell Ingolf Ropstad og Trine Skei Grande at de er positive til å lage en handlingsplan mot islamofobi. Dette er et godt signal. Alt for lenge har utgrupper fått putre i internettets avkroker, de har produsert et tankegods som er giftig for samfunnet, og slik vi fikk et nytt bevis for lørdag, de velger å ty til vold. At hatprat skaper hatvold virker stadig mer sant.


Det kan ikke lenger være opp til den enkelte å drive røkt av egen Facebook-side og våge å stå opp mot nettroll. Når mennesker dør som følge av ekstremisme, trenger staten å tre mer konkret inn i problemene og vise vei for befolkningen.


En handlingsplan mot islamofobi kan være første skritt i riktig retning, og det er avgjørende at den inneholder konkrete tiltak. En god analyse av problemet, fine ord om behovet for handling, og noen millioner til holdningskampanjer vil ikke være nok. Denne helgen var det mest sannsynlig bare tilfeldigheter som gjorde at Norge unngikk et nytt og tragisk massedrap. Nå må regjeringen vise handlekraft mot ekstreme miljøer og det ideologiske baklandet der de får næring.


Til enhver tid vil det finnes enkelte unge menn som er sinte, voldelige og ustabile. Men de har ikke alltid hatt ideologier å rettferdiggjøre aggresjonen sin med. La oss ta fram dem grunngivingen deres for å drepe.

Gå til innlegget

En ny test for Norge

Publisert rundt 1 måned siden

En handlingsplan mot islamofobi vil ikke komme en dag for tidlig.

Nyheten om skytingen i Al-Noor Isamic Center i Bærum er dypt urovekkende. Til tross for at det fortsatt er mange ukjente faktorer i saken, og den fortsatt er under etterforsking, står dette angrepet i fare for å føye seg inn i rekken av skyteepisoder mot moskeer og synagoger flere steder i verden.

Siden etterforskningen fortsatt pågår skal vi være varsomme med å konkludere for hardt om gjerningsmannens motiver. Samtidig blir ugjerningen etterforsket som et terrorangrep fra politiets side.

LES MER: Siktelsen etter moskéskytingen er utvidet til også å gjelde terrorhandling

Det vi imidlertid vet, er at det er en urovekkende økning i både islamofobi og antisemittisme i mange land. Det er også en økning av hatprat, dehumaiserenede retorikk og polariserte ekkokamre. I tillegg er det økt polarisering i det offentlige ordskiftet både internasjonalt og i Norge.

Alt tyder på at et offentlig ordskifte med økende innslag av dehumaniserende retorikk, åpner opp for at enkelte grupperinger går lengre. Noen av disse er villig til å bruke vold.

Det er derfor gledelig og svært viktig at tros- og livssynsminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) og kultur- og likestillingsminister Trine Skei Grande (V) nå er åpne for en egen handlingsplan mot islamofobi. I tillegg gikk næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) i sommer ut i Vårt Land og tok et oppgjør med framvoksende islamofobi. Derfor har vi store forhåpninger til at regjeringen vil jobbe i ekspressfart for å lage en handlingsplan, og få satt den ut i live.

LES MER: Trossamfunn markerte solidaritetsaksjon: ‘Et angrep på alle troende’

Islamsk Råd Norge har lenge etterlyst en slik plan, fordi mange av deres medlemmer blir møtt av negative holdninger. Vårt Lands sommergjest, Bushra Ishaq, skrev i juli at mange av hennes muslimske venner er redde på grunn av økende islamofobi. En handlingsplan vil derfor ikke komme en dag for tidlig.

I vårt liberale demokrati skal ingen som ber i sitt gudshus, eller ytrer sine meninger innenfor demokratiets rammer, frykte trusler eller vold.

Et demokrati måles på evnen til å ivareta sine minoriteters rettigheter, sikkerhet og frihet. Regjering, storting og alle vi andre må jobbe aktivt for at vi om en tid kan se oss tilbake og vite at vi besto testen.

Gå til innlegget

Det er like ille med sosial kontroll som utilbørlig går ut over enkeltmenneskets rettigheter i trossamfunn som bygger på Bibelen som når det skjer i trossamfunn som bygger på Koranen.

Medlemmer av Jehovas vitner risikerer utstøtelse hvis de stemmer ved politiske valg. Det bekreftet en talsperson for trossamfunnet tidligere denne uken til Vårt Land. «Hvis man med viten og vilje velger å stemme ved et politisk valg, og står for det, så har man selv tatt et valg om at man ikke lenger ønsker å være ett av Jehovas vitner» skriver en talsmann for Jehovas vitner i Skandinavia i en epost.

 

Det er en selvsagt demokratisk rettighet å ikke stemme. Norge praktiserer ikke stemmeplikt som enkelte andre land gjør. Det å ikke avgi stemme er et legitimt politisk valg, og i et fritt samfunn må det være lov å ikke anerkjenne samfunnets politiske system. Det må også være lov å argumentere for et slikt syn, og drive påvirkning innenfor lovens rammer for å få oppslutning om sitt ståsted. Det er også legitimt å ha et religiøst utgangspunkt for dette syn.

 

Storsamfunnet skal være forsiktig med en for sterk inngripen i den religiøse praksisen til små og sårbare grupperinger som historisk har vært 
utsatt for kraftig forfølgelse, som for eksempel 
Jehovas vitner. Men det er aldri enkelt med 
menneskerettigheter. Ofte står de mot hverandre. Når et trossamfunn utøver sterk sosial kontroll over medlemmenes liv blir motsetningen akutt.

 

Det kan innvendes at det er frivillig å være medlem av et trossamfunn, men i trossamfunn der medlemmer som bryter læresetninger risikerer 
utstøtelse, og å miste 
kontakt med familie, slekt, og venner, er ikke dette alltid en reell frihet. Autoriteter har enormt stor makt over mennesker i tette religiøse fellesskap. Avisen 
Aftenposten toner ned problemstillingen med at det «i det hele tatt er tvilsomt om det finnes aktive 
Jehovas vitner som stemmer eller ønsker å stemme». Her vil vi anbefale Aftenposten å selv undersøke sannhetsgehalten i dette.

 

Dette er et vanskelig område for storsamfunnet, og myndighetene må tenke seg nøye om før man velger å sanksjonere trossamfunns kontroll av enkeltmedlemmer. Samtidig er det nødvendig å uttrykke sterk uenighet ved praksisen. Religionsfriheten er en frihet til å tro på hva du vil og misjonere for hva du vil, men det er ikke en fullmakt til nekte enkeltmennesker fundamentale rettigheter, eller å utøve justislignende sosial kontroll over den enkelte. Det er like ille med sosial kontroll som utilbørlig går ut over enkeltmenneskets rettigheter i trossamfunn som bygger på Bibelen som når det skjer i trossamfunn som bygger på Koranen.

Gå til innlegget

Kirken og politikken

Publisert rundt 1 måned siden

En fersk amerikanske tillitsundersøkelsen viser frem konsekvensen dersom et kirkesamfunn og religiøse ledere kobler seg tett til et politisk parti, en politisk leder eller en makthaver.

I det amerikanske samfunnet har tilliten til r­eligiøse ledere falt. Vi skrev i går at en fersk undersøkelse viser at kun 55 prosent av befolkningen mener religiøse ledere har en positiv innvirkning på samfunnet. Sammenlignet mener 85 prosent at lærere har en slik innvirkning. Til og med militæret ligger betydelig høyere i anseelse enn religiøse ledere. Hele 75 prosent mener de har god innflytelse.


Professor i amerikansk kirkehistorie, E. Brooks Holifield, mener den viktigste årsaken til svekket tillit skyldes religiøse lederes tilknytning til den kristne høyresiden og republikanerne. I USA har evangelikale kirkeledere støttet Donald Trump. Særlig på grunn av to saker: Hans syn på abortloven og hans vilje til å innsette konservative høyesterettsdommere. Et eksempel er pastor Paula White, som leder en megakirke i Florida.


Tillitsfallet til kirkelige ledere er høyest blant unge amerikanere. Flere ulike meningsmålinger underbygger denne trenden. Ungdom i USA er mer venstrevridde og liberale enn sine foreldre. Dette gjelder også kristen ungdom, og i særlig grad unge kvinner.


Den amerikanske tillitsundersøkelsen viser frem konsekvensen dersom et kirkesamfunn og religiøse ledere kobler seg tett til et politisk parti, en politisk leder eller en makthaver. Kirkesamfunnet kan stå i fare for at dette skygger kirkens primære oppgave.


Helga Haugland Byfuglien var inne på dette, da hun deltok i samtale med Vårt Land på Olavsfest i Trondheim. Den norske kirke har fått kritikk for å være for politisk. Byfuglien mener kirken ikke bør uttale seg om konkrete breddegrader for oljeleting eller antall kvoteflyktninger, men at kirken skal tale tydelig om etiske utfordringer. Et eksempel er et tema som menneskeverd. Her mener Byfuglien det kan være kirkens ansvar å gå inn i enkeltsaker der fundamentale menneskerettigheter er brutt.


Å finne kirkens rolle i et moderne samfunn er krevende. Men det er grunn til å advare mot at kirken klistrer seg opp til enkeltpolitikere eller partier. Det betyr ikke at kirken skal tie stille i saker som for eksempel berører krenkelser av menneskeverd eller misbruk av skaperverket.


At makthavere, politikere eller partier opplever kirkelig kritikk som utidig må kirken leve med. Det kan være et sunnhetstegn for kirken.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere