Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Naziforbud?

Publisert 24 dager siden

Forbud mot noen ytringer og organisasjoner vil skape vanskelige grensedragninger som kan skape tvil om rettighetene

Ytringsfriheten skal vernes om. Men betyr det at organisasjoner som ønsker å avskaffe ytringsfriheten for andre, skal tillates å arbeide for det? Skal det være tillatt for de som mener jøder, homofile og innvandrere ikke hører hjemme her, å organisere seg for å fremme denne hensikten?

Les også: Spørsmålet om den høyreekstreme Den nordiske motstandsbevegelsen skal forbys, kan gi landsmøtestrid i SV. Et mindretall presser på for forbud.

Foran landsmøtet i SV er det forslag om at høyre-ekstreme Den nordiske motstandsbevegelsen skal forbys. Forslagsstilleren sier til Vårt Land at det ikke er snakk om å forby ytringer, men om derimot om å forby organisering av handlinger.

I Tyskland er det forbudt å vise nazistiske symboler offentlig, og også bruke hilsener som «Heil Hitler» og andre nazi-slagord. Det er altså fullt mulig å begrense nazisters ytringer også i et liberalt demokrati. Men da man forsøkte å gjøre dette gjeldende for hele EU i 2005, ble det avvist.

Den tyske erfaringen var at nazistene brukte symbolene og slagordene til å terrorisere meningsmotstandere, skape frykt og demonstrere sin makt. Derfor mener man det handler om mer enn ytringsfrihet. Det handler også om å beskytte demokratiet mot undergraving.

Også islamistiske grupperinger arbeider for å avskaffe demokratiet og ytringsfriheten med voldelige midler, og de bruker frykt og terror for å få makt. Det finnes gode argumenter for å forby slikt. Det måtte i så fall ramme alle med slike hensikter og metoder, både islamister og nazister.

Likevel tror vi ikke et forbud mot slike organisasjoner er veien å gå. Det vil bare få dem til å gå under jorden, mens deres tiltrekningskraft vil bli forsterket ved at de kan framstille seg som forfulgte.

Viktigst er likevel at ytringsfrihet og forsamlingsfrihet er så viktige demokratiske rettigheter. Forbud mot noen ytringer og organisasjoner vil skape vanskelige grensedragninger som kan skape tvil om rettighetene.

Les også: To nyvalgte, muslimske representanter i den amerikanske Kongressen møter motbør etter Israel-kritiske ytringer som tolkes som antisemittisme.

Hatefulle ytringer som skal skape frykt i utsatte grupper er allerede forbudt. Det er også fullt mulig å slå ned på handlinger som tar sikte på å skape frykt, på vold og trakassering. Vi tror at de lovene vi har gir nok hjemmel for det. Men vi må alltid være på vakt slik at de ikke sovner eller uthules.

Gå til innlegget

Antisemittisme og antisionisme

Publisert 25 dager siden

Det er ingen tvil om at kritikk av Israel kan gli over i antisemittisme, og noen ganger også er skalkeskjul for antisemittisme.

Det er ingen tvil om at antisemittismen viser en uhyggelig økning i Europa og USA. Mange miljøer forsøker å ta et oppgjør med det. Men det fører med seg diskusjoner om hva som er antisemittisme.

Les mer: To nyvalgte, muslimske representanter i den amerikanske Kongressen møter motbør etter Israel-kritiske ytringer som tolkes som antisemittisme.

Det er særlig på venstresiden i politikken denne diskusjonen går. Årsaken er at mange venstreradikale er sterkt kritiske til Israel. Siden Israel er en jødisk stat, kan kritikken av Israel få et preg av hat og fordommer mot det jødiske.

I Storbritannia er dette blitt et sentralt element i partisplittelsen i Labour. Ti parlamentsmedlemmer viser til ledelsens påståtte antisemittisme som grunn for å melde seg ut av partiet.

I USA har to ferske demokratiske kongressmedlemmer kommet i søkelyset for Israel-kritiske ytringer som blir oppfattet som antisemittiske.

I Frankrike har det vært mange eksempler på antisemittiske utslag i demonstrasjonene til «de gule vestene». Om denne løse bevegelsen hører til på venstresiden, er uklart. Men sosialistlederen Jean-Luc Mélenchon støtter de gule vestene, og er blitt anklaget for ikke å ta klar nok avstand fra antisemittismen i bevegelsen.

Frankrikes president Emanuel Macron har erklært at antisionisme er antisemittisme. Han slutter seg til definisjonen til International Holocaust Remembrance Alliance (IHRA). Den samme definisjonen ble også vedtatt av britiske Labour.

IHRA sier blant annet at det er antisemittisk å nekte det jødiske folk selvbestemmelse ved å fordømme Israel for å være en rasistisk stat. IHRA sier også at det er antisemittisk å bedømme Israel med andre standarder enn man bruker på andre land og å bruke nazistiske symboler eller sammenligninger på Israel.

Mange hevder at denne definisjonen gjør det umulig å kritisere Israel. Britiske Labour vedtok derfor et tillegg som presiserte at kritikk av staten Israel er legitimt, noe som i sin tur har utløst ny kritikk for å åpne for antisemittismen.

Les også: Bitter Labour-strid om antisemittisme

Det er ingen tvil om at kritikk av Israel kan gli over i antisemittisme, og noen ganger også er skalkeskjul for antisemittisme. Vi tror derfor IHRAs definisjon nødvendig. Det må være fullt mulig å drive saklig kritikk av Israel uten å havne i antisemittisme.

Gå til innlegget

Krevende prestestilling

Publisert 25 dager siden

Det er ingen god følelse å kjenne seg uønsket allerede før man har begynt.

Fredag ble Julie Schjøth tilbudt stillingen som prest i Nordreisa. Om hun takker ja, blir hun første kvinnelige prest i Nord-Troms prosti. Schjøth er nå i tenkeboksen. Det er svært forståelig.

Stillingstilbudet har blitt møtt med motstand av medlemmer av Den luthersk-læstadianske menigheten (DLLM), som står sterkt i området. Predikant Nils Einar Samuelsen uttalte før helgen til NRK at det er «uaktuelt» for dem å benytte seg av gudstjenester med en kvinnelig prest. I dagens Vårt Land sier han at de vil se seg om etter andre alternativer om prestestillingen blir besatt av en kvinne.

Læstadianerne bekjenner seg til en konservativ luthersk lære, som blant annet innebærer et nei til kvinnelige prester. Det er de i sin fulle rett til, og det er også en ærlig sak at Samuelsen og hans menighet flagger motstand mot ansettelsen.

Samuelsen sier dette stillingstilbudet styrker følelsen av at læstadianerne ikke blir hørt i Den norske kirke. Med andre ord mener de at Dnk kunne tatt hensyn, og fortsatt valgt mannlige prester for å unngå konflikter og potensielle utmeldinger. Samtidig kan det fort bli problematisk om Den norske kirke skal ta slike hensyn, siden den prinsipielt sier ja til kvinnelige prester.

Ansettelsen er dessuten lokalt forankret, både ved at menighetsrådet har erklært seg prinsipielt åpen for å ansette en kvinnelig prest og ved at Nord-Hålogaland bispedømmeråd har fattet beslutningen.

Julie Schjøth har ennå ikke bestemt seg. Det er lett å se for seg at dette må være en vanskelig avgjørelse. Antakelig vil det være mindre motstand i de fleste andre prestestillinger i dette landet, og det er ingen god følelse å kjenne seg uønsket allerede før man har begynt.

På den annen side kan et slikt pionerarbeid være viktig. Ingunn Dalan Vik sto i en liknende situasjon da hun ble første kvinnelige prest i Sør-Varanger for 20 år siden. Hun har beskrevet situasjonen som krevende, men legger også vekt på den skvære måten hun ble mottatt på. Dessuten er hun opptatt av at hun «fikk være et symbol for noen».

Dette kan også Schjøth bli, dersom hun kan leve med presset det innebærer å si ja til oppgaven.

Gå til innlegget

Rett til ikke-tro

Publisert 27 dager siden

Det ligger i troens vesen at den viser seg utad. Spørsmålet er om det også er ikke-troens vesen. Prinsipielt må det uansett behandles likt.

24-årige Josef Moradi har fått avslag på sin asylsøknad to ganger. Han søkte om asyl i Norge fordi han er ateist og fra Afghanistan.

Han blir trodd på at han er ateist, og myndighetene konkluderer at han faller innenfor kriteriene for religiøs forfølgelse. Men de mener han kan oppholde seg i Kabul uten å bli forfulgt. Dette betyr at Moradi blir sendt tilbake som internflyktning.

Det er farlig å erklære ikke-tro i strengt religiøse land: 12 land har mulig dødsstraff for folk som sier de er ateister. Afghanistan er et av dem. I 22 land er det dessuten forbudt å forlate statsreligionen og erklære seg som ikke-religiøs. De som gjør det risikerer forfølgelse og fengsling.

Norske myndigheter må ta vurderinger av risiko for de som mener seg religiøst forfulgte. Afghanere som blir trodd på at de har konvertert til kristendommen får beskyttelse i Norge.

Men det er prinsipielt problematisk at de skiller mellom ateister og kristne konvertitter når det gjelder retur. Både ut fra et trosfrihets- og et ytringsfrihetsperspektiv.

Det er like mye en menneskerettighet ikke å tro som å tro. Trosfrihet må selvsagt også gjelde for ateister. Å kreve av kristne konvertitter at de skal måtte skjule sin tro, er urimelig. Det samme gjelder når man må skjule at man ikke tror.

Å skjule sin ateisme i Afghanistan er antakelig lettere enn å skjule en annen religion, fordi religion medfører praksis, mens ateisme ikke gjør det. UNE anser det ikke som forfølgelse at man må delta i religiøse ritualer i «enkelte sammenhenger» og at man i Kabul kan diskutere religion i enkelte miljøer.

På den annen side: I en kultur der religionen gjennomsyrer alle deler av dagliglivet, må man lyve mye for å skjule at man er ateist. Spørsmålet er: Kan man forvente at en ateist skal skjule sitt ståsted? Det ligger jo ingen bekjennelsesplikt i ateismen, men de fleste har samtidig en moralsk standard å leve opp til.

Det ligger i troens vesen at den viser seg utad. Spørsmålet er om det også er ikke-troens vesen. Prinsipielt må det uansett behandles likt.

Gå til innlegget

Tilgivelse og tillit

Publisert 29 dager siden

Det er bare ofrene som kan tilgi. Politiske partier kan ikke tilgi på ofrenes vegne.

Det må da finnes tilgivelse også for politikere som har feilet. Dette argumentet fremmes ofte når det er spørsmål om å slippe til politikere i maktposisjoner etter at de måtte trekke seg på grunn av feiltrinn.

Akkurat nå er spørsmålet om Trond Giske skal vende tilbake. Men det var også oppe da Terje ­Søviknes ble statsråd. Et annet eksempel er Ulf Leirstein, som nå er Fremskrittspartiets fraksjonsleder i kontroll- og konstitusjonskomitéen.

Les også: – Ap har ingen rett til å tilgi for ofrene

Selvsagt skal det være tilgivelse også for politikere. Men når tilgivelse blandes inn i spørsmål om politisk makt, blir det feil.

Ingen har krav på tilgivelse. Tilgivelse er noe man får. Og det er bare ofrene som kan tilgi. Politiske partier kan ikke tilgi på ofrenes vegne.

Tilgivelse forutsetter en erkjennelse av at noe galt har skjedd. Uten en overtredelse, er tilgivelse meningsløst. Dersom man ikke erkjenner, kan man heller ikke få tilgivelse. Halvkvedede unnskyldninger som legger ansvaret over på ofrene, gir ikke grunnlag for tilgivelse.

Ofrene kan likevel tilgi for sin egen skyld, for å komme videre i livet og ikke bli hengende fast i det som har skjedd. Men det er noe som må modnes fram i hver enkelt, og ikke noe som andre kan stille krav om.

Politiske verv handler derimot om tillit. Spørsmålet er ikke tilgivelse, men om man har tillit til vedkommende. Da vil ofte tidsaspektet være viktig. Det er over tid man bygger opp igjen tillit og viser at man har lagt gamle feil bak seg. Vi forstår derfor dem som finner det underlig dersom Arbeider­partiet allerede nå finner grunn til å gi Trond Giske tillitsvervene tilbake.

Noen handlinger er slik at de undergraver tilliten for godt. Men ofte vil det være ulike meninger om det. Det kan ligge i ulik oppfatning av hva som har skjedd, eller i ulik vurdering av hvor alvorlig det er. Metoo har for en stor del handlet om å få forståelse for at seksuell trakassering er alvorlig, og ikke noe som skal bortforklares.

Les også: Arbeiderpartiet varsler demonstrasjoner og omkamp om selvbestemt tvillingabort. Men Sp vil ikke være med.

Partiene må selv avgjøre hvem de ønsker å gi tillit, så får velgerne ta stilling til om de synes det er troverdig. Men det må ikke blandes sammen med tilgivelse.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere