Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Mistanken er nok

Publisert 13 dager siden

Vi må ta den nye svingdørvirksomheten mellom påvirkningsbransjen og politikken på større alvor.

Da Cæsars hustru, Pompeia, holdt en fest til ære for gudinnen Kybele, hvor ingen mann fikk være til stede, ble hun mistenkt for å ha latt en mann delta i forkledning. Mistanken var grunnløs – det var slett ingen mann som hadde deltatt i forkledning – men skaden var allerede skjedd. Cæsars hustru kunne ikke engang mistenkes, og Cæsar hadde ikke annet valg å skille seg fra henne.

I forrige uke ble tidligere KrFU-leder Ida Lindtveit Røse (26) ansatt i kommunikasjonsbyrået First House. Samtidig skal hun drive valgkamp for KrF i storfylket Viken, der hun er partiets førstekandidat. Om seks måneder – «når jeg kommer inn i fylkestinget» – går hun tilbake til jobben som heltidspolitiker.


LES MER: Tidligere KrFU-leder Ida Lindtveit Røse er ansatt i First House. Samtidig er hun KrFs førstekandidat i storfylket Viken. 


For ordens skyld gikk hennes nye kollega Ketil Lindseth derfor ut i Klassekampen («Klarer du én hatt, klarer du to», 9. mars) og garanterte at First House «aldri kommer til å påta oss et kundeforhold med Viken.»

Mens hovedpersonen selv anfører at hun vil utvise «full åpenhet om alle forhold.» (Vårt Land 7. mars). Problemet til Ida Lindtveit Røse er at hun kan ha så god orden i sysakene som hun bare vil. Løfter og forsikringer om at hun er i stand til å sjonglere jobbene som lobbyist og valgkamparbeider, er lite verdt når det er habilitetsspørsmålet i seg selv som er problemet.

Akkurat som Pompeia kan ikke Lindtveit Røse sette seg i en stilling der noen kan finne på å mistenke henne. Er det for eksempel andre i First House som på vegne av sine kunder kan få tilgang til informasjon kollegaen har fått gjennom innsikt i konkrete politiske saker og prosesser?

Spørsmålet er kanskje urimelig, men det er et spørsmål like fullt. Og som valgforsker Bernt Aardal minner om: «Habilitet handler om hvorvidt det i det hele tatt kan stilles spørsmål om den rolleblandingen dette innebærer.»

Derfor må vi ta den nye svingdørvirksomheten mellom påvirkningsbransjen og politikken på større alvor, og legge til rette for en grundigere diskusjon om hvor grensene går. For dette er ikke bare et spørsmål om den enkelte politiker og hvorvidt hun eller han har sitt på det rene eller ei.

Til syvende og sist er det et spørsmål om tilliten til våre demokratiske institusjoner.


LES MER: Hverken Ap eller Høyre har regler om at politikere ikke kan komme fra selskaper med hemmelig kundeliste. 

Gå til innlegget

Voksnes unnfallenhet

Publisert 15 dager siden

Ved å se gjennom fingrene med seksuell trakassering i skolegården, kaster vi ikke bare jentene under bussen. Vi skaper også nye generasjoner menn som ikke forstår hvor grensene går.

De tre tenåringene Ea Baklund, Ellisiv Aure og Ella Fyhn vakte denne uken oppsikt med sin kronikk om seksuell trakassering i skolegården. 14-åringene forteller om en hverdag preget av skjellsord, seksualisert atferd og fysisk grenseoverskridelse fra jevnaldrende gutter, uten at voksne griper inn. Ingen ville akseptert å bli kalt billig eller hore på en arbeidsplass, skriver de. Så hvorfor aksepterer vi at ungdommen skal leve med det?

Hvor kommer dette fra? Hvorfor får russegutter det for seg at det er OK å be yngre jenter om seksuelle tjenester for å få plass på russebussen? Hvorfor føles det greit for Bergens-russ å ha en russelåt med tekstlinjer som «Er du tretten, er du med/Når du suger, så gå ned». Hvorfor kaller ungdomsskolegutter jenter for pulbare?

Det kommer fra guttene selv, sier noen. De er fulle av hormoner, og må få det ut på en eller annen måte. La dem rase det av seg, det går nok over. Jentene får bare tåle det.

Og på en måte har de rett: All atferd kommer fra den personen som utfører den. Vi trenger ikke lete etter andre forklaringer enn hormoner. Og derfor er også spørsmålet feil stilt. For vi bør ikke spørre om hvorfor ungdommen trakasserer, men heller: Hvorfor stopper ikke vi voksne ungdommens seksuelle trakassering?

Ungdommer er i en utprøvingsfase der de følger ymse impulser, ser hvor det lander, og justerer atferden etter det. De møter åpenhet eller belønning ved noe atferd og negative konsekvenser og grensesetting ved annen atferd. De orienterer seg og skaper sin egen livsførsel i dialog med sine egne lyster og hvordan samfunnet rundt reagerer når de leves ut. Det er reaksjonene de lærer av.

Når lærere, foreldre og andre voksne ikke er villige til å være det nødvendige, ansvarlige samfunnsspeilet, ikke er villige til å ta den ubehagelige jobben det er å si nei, sette grenser, reagere negativt, er det ikke bare et stort problem for de jentene som atferden går ut over. Det kommer også til å bli et problem for de guttene som ikke får sjansen til å forstå hvordan deres egne handlinger og ordbruk påvirker verden, og dermed heller ikke sjansen til å avlære seg faktene.

Ved å se gjennom fingrene med seksuell trakassering i skolegården, kaster vi ikke bare jentene under bussen. Vi skaper også nye generasjoner menn som ikke forstår hvor grensene går og hvorfor damene blir så sinte på dem når de flørter.

Gå til innlegget

Tilslørende om nærområdene

Publisert 17 dager siden

Kan impulsen til å hjelpe «der de er» også være styrt av bekvemmelighetshensyn?

Stortingets kommunalkomité har nettopp vært på reise til Libanon og Jordan. De to landene huser til sammen tre millioner syriske krigsflyktninger. Vel hjemme uttalte Frps innvandringspolitiske talsmann, Jon Engen-Helgheim, at «for den summen vi bruker på 500 kvoteflyktninger til Norge, kunne vi heller hjulpet 760.000 flyktninger i Norge» (Vårt Land 6. mars). Til grunn for regnestykket la han «livsløpskostnader» slik Brochmann 2-utvalget definerer dem, anslagsvis åtte millioner per hode.

«Verdenssamfunnet kan ikke overlate ansvaret for framtida til disse flyktningene til Libanon og Jordan. Derfor må Norge bruke penger her framfor å hente syriske flyktninger til Norge som kvoteflyktninger», fortsatte han, og la til at hans eget regnestykke «sjokkerte» ham.

Vi følger Engen-Helgheim et stykke på vei. Matematikken får stå for hans regning, men det å sikre mest mulig «avkastning» per bistandskrone er i utgangspunktet et godt prinsipp.

Men argumentet om å hjelpe i nærområdene kan tilsløre like mye som det avdekker. Dels fordi «nærområdene» er et relativt begrep. Visst ligger Libanon og Jordan nærmere Syria i luftlinje enn det Norge gjør, men det gjør ikke at krigsflyktningene er noe mindre på flukt av den grunn. De er like lite «hjemme» i en provisorisk teltleir i Azraq som de er på Kyrksæterøra.

Videre har det å skrive ut en sjekk til «nærområdene» et innslag av nettopp den ansvarsfraskrivelsen og omgåelsen som den samme Engen-Helgheim advarer mot. For hvem er det vi kjøper fri - egentlig? Handler det også litt om at vi skal få slippe? Dette er nærområdenes fristelse og det moralske spørsmålet vi skylder å stille oss selv og hverandre: Kan impulsen til å hjelpe «der de er» også være styrt av bekvemmelighetshensyn?

Svaret er ikke gitt, og nettopp derfor kan ikke spørsmålet om antall kvoteflyktninger reduseres til en regneoppgave. Slik det heller ikke bare er en politisk avveining. Vel så mye er det en moralsk test.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har bedt oss om å ta imot 5.000 kvoteflyktninger årlig. For inneværende år ligger vi på 3.000. Så får Stortingets kommunalkomité og hver og en av oss vurdere om vi har passert testen eller ikke.

Gå til innlegget

Verket og mannen

Publisert 18 dager siden

Det kan tenkes at det samme ­mennesket var en stor popartist og en barnemishandler på samme tid.

I flere tiår har det versert rykter og ­beskyldninger om at Michael Jackson har misbrukt unge gutter ­seksuelt. Denne uken er beskyldningene tatt til et nytt nivå. Wade Robson og James Safechuck beskriver i HBO-dokumentaren Leaving Neverland hvordan de skal ha blitt misbrukt av Jackson da de besøkte hjemmet hans som smågutter. Skildringene er visstnok detaljerte, søndag vises dokumentaren på NRK.

Nå har BBC fjernet Michael Jacksons musikk fra sine spillelister. I går kom det også fram at NRK ville gjøre det samme: Fra fredag ville de innføre en ­toukers karantene: «Det er vanskelig å si nå om NRK kommer til å slutte å spille musikken hans helt, men vi må se på hvordan publikum fremover reagerer på innholdet i dokumentaren», sier musikksjef i NRK, Knut Henrik Ytre-Arne til NRK.no.

I forrige uke publiserte New York Review of Books en artikkel om poeten W. H. Auden og en brev­veksling han hadde med sin redaktør i forlaget Random House i 1946. Forlaget skulle gjenutgi en diktantologi, og Auden hadde funnet ut at de ville fjerne poeten Ezra Pound fra samlingen, på grunn av hans fascistiske aktiviteter under krigen.

Auden, som selv stod på venstresiden og for øvrig mislikte Pounds poesi, ville likevel ha seg frabedt at dette skulle diskreditere Pound fra å være med i antologien: Hans betydning som poet var det relevante for sammenhengen. Å fjerne diktene på grunn av skaperens moralske brister, ville minne om den fascismen de nettopp hadde bekjempet, mente Auden. Han truet med å skifte forlag, og til slutt ga Random House etter: Pounds dikt ble stående.

Tilfellene Pound og Jackson er ikke ­identiske. Men slik Pounds dikt ikke bør sensureres på grunn av mannens menneskefiendtlige syns­punkter, ­virker det krevende å innføre kollektivt forbud mot å ­spille ­Michael Jackson – til det har musikken vært for ­viktig for en hel generasjon. Det kan tenkes at det ­samme mennesket var en stor popartist og en barne­mishandler på samme tid.

Gå til innlegget

Nevromani

Publisert 23 dager siden

Kanskje har vi gått fra et poetokrati til et nevrokrati?

Historikeren Ernst Sars beskrev Norge etter 1814 som et «poetokrati». Vi var en nasjon som lyttet til våre forfatter-åndshøvdinger, som Bjørnstjerne Bjørnson. Ikke bare skrev de flotte romaner og ­skuespill, de ga også råd om samfunnets utvikling.

Les også: Finner Bjørnstjerne Bjørnsons kampånd

Men for snart 50 år siden sa filosof Gunnar ­Skirbekk at «poetokratiets tid er forbi». I stedet for å lytte til ­forfatterne, søkte vi råd hos samfunnsvitere og ­filosofer.

Analysen var kanskje riktig da. Men i våre dager har det dukket opp en ny aktør på scenen: hjerneforskeren. Stadig oftere preges samfunnsdebatten av argumenter som hviler seg på hva hjerneforskningen kan fortelle oss. Kanskje har vi gått fra et poetokrati til et nevrokrati?

Særlig var NRK-serien Hjernevask (2010) epokegjørende. Serien tok et oppgjør med deler av forskningen i humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Beskyldningen var at de drev mer med spekulasjon og ønsketenkning, enn forskning som var forankret i virkeligheten. Programserien var spissformulert og flere av kildene opplevde seg uriktig framstilt. Likevel var det nok ikke bare dumt at serien ristet litt i vanetenkning og selvgodhet i deler av den akademiske forskning.

Men selvgodheten kan ramme alle – ikke minst hjerneforskningen selv. I dagens Eksistens-sak møter vi den anerkjente britiske hjerneforskeren Iain McGilchrist, som i årevis har forsket på samspillet mellom de to hjernehalvdelene. En lengre utgave av teksten kan dessuten leses i magasinet Strek 1/2018.

McGilchrist vet bedre enn de aller fleste hvordan hjernen vår virker. Og nettopp derfor er han så forsiktig med å trekke forhastede slutninger: ­«Hjerneforskerne aner ofte ikke at de i sin forskning står til halsen i filosofiske og verdimessige ­vurderinger. Disse farger konklusjonene deres, enten de liker det eller ikke.»

Les også: Å tenke med hendene

Dette ønsket om enkle hjernesvar kalles nevromani. Når hjerneforskningen er blitt så innflytelsesrik som den er blitt, i hvordan vi snakker om alt fra enkeltmenneskets psykologi, samfunn og religion – da er det svært viktig med den ydmykheten forskere som McGilchrist viser. Kanskje har han en fordel i også å ha bakgrunn i et helt annet fagfelt, som litteraturen? For kloke forskere erfarer gjerne dette: Jo mer jeg vet, desto mer innser jeg at jeg ikke forstår.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere