Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Det er like ille med sosial kontroll som utilbørlig går ut over enkeltmenneskets rettigheter i trossamfunn som bygger på Bibelen som når det skjer i trossamfunn som bygger på Koranen.

Medlemmer av Jehovas vitner risikerer utstøtelse hvis de stemmer ved politiske valg. Det bekreftet en talsperson for trossamfunnet tidligere denne uken til Vårt Land. «Hvis man med viten og vilje velger å stemme ved et politisk valg, og står for det, så har man selv tatt et valg om at man ikke lenger ønsker å være ett av Jehovas vitner» skriver en talsmann for Jehovas vitner i Skandinavia i en epost.

 

Det er en selvsagt demokratisk rettighet å ikke stemme. Norge praktiserer ikke stemmeplikt som enkelte andre land gjør. Det å ikke avgi stemme er et legitimt politisk valg, og i et fritt samfunn må det være lov å ikke anerkjenne samfunnets politiske system. Det må også være lov å argumentere for et slikt syn, og drive påvirkning innenfor lovens rammer for å få oppslutning om sitt ståsted. Det er også legitimt å ha et religiøst utgangspunkt for dette syn.

 

Storsamfunnet skal være forsiktig med en for sterk inngripen i den religiøse praksisen til små og sårbare grupperinger som historisk har vært 
utsatt for kraftig forfølgelse, som for eksempel 
Jehovas vitner. Men det er aldri enkelt med 
menneskerettigheter. Ofte står de mot hverandre. Når et trossamfunn utøver sterk sosial kontroll over medlemmenes liv blir motsetningen akutt.

 

Det kan innvendes at det er frivillig å være medlem av et trossamfunn, men i trossamfunn der medlemmer som bryter læresetninger risikerer 
utstøtelse, og å miste 
kontakt med familie, slekt, og venner, er ikke dette alltid en reell frihet. Autoriteter har enormt stor makt over mennesker i tette religiøse fellesskap. Avisen 
Aftenposten toner ned problemstillingen med at det «i det hele tatt er tvilsomt om det finnes aktive 
Jehovas vitner som stemmer eller ønsker å stemme». Her vil vi anbefale Aftenposten å selv undersøke sannhetsgehalten i dette.

 

Dette er et vanskelig område for storsamfunnet, og myndighetene må tenke seg nøye om før man velger å sanksjonere trossamfunns kontroll av enkeltmedlemmer. Samtidig er det nødvendig å uttrykke sterk uenighet ved praksisen. Religionsfriheten er en frihet til å tro på hva du vil og misjonere for hva du vil, men det er ikke en fullmakt til nekte enkeltmennesker fundamentale rettigheter, eller å utøve justislignende sosial kontroll over den enkelte. Det er like ille med sosial kontroll som utilbørlig går ut over enkeltmenneskets rettigheter i trossamfunn som bygger på Bibelen som når det skjer i trossamfunn som bygger på Koranen.

Gå til innlegget

Kirken og politikken

Publisert 10 dager siden

En fersk amerikanske tillitsundersøkelsen viser frem konsekvensen dersom et kirkesamfunn og religiøse ledere kobler seg tett til et politisk parti, en politisk leder eller en makthaver.

I det amerikanske samfunnet har tilliten til r­eligiøse ledere falt. Vi skrev i går at en fersk undersøkelse viser at kun 55 prosent av befolkningen mener religiøse ledere har en positiv innvirkning på samfunnet. Sammenlignet mener 85 prosent at lærere har en slik innvirkning. Til og med militæret ligger betydelig høyere i anseelse enn religiøse ledere. Hele 75 prosent mener de har god innflytelse.


Professor i amerikansk kirkehistorie, E. Brooks Holifield, mener den viktigste årsaken til svekket tillit skyldes religiøse lederes tilknytning til den kristne høyresiden og republikanerne. I USA har evangelikale kirkeledere støttet Donald Trump. Særlig på grunn av to saker: Hans syn på abortloven og hans vilje til å innsette konservative høyesterettsdommere. Et eksempel er pastor Paula White, som leder en megakirke i Florida.


Tillitsfallet til kirkelige ledere er høyest blant unge amerikanere. Flere ulike meningsmålinger underbygger denne trenden. Ungdom i USA er mer venstrevridde og liberale enn sine foreldre. Dette gjelder også kristen ungdom, og i særlig grad unge kvinner.


Den amerikanske tillitsundersøkelsen viser frem konsekvensen dersom et kirkesamfunn og religiøse ledere kobler seg tett til et politisk parti, en politisk leder eller en makthaver. Kirkesamfunnet kan stå i fare for at dette skygger kirkens primære oppgave.


Helga Haugland Byfuglien var inne på dette, da hun deltok i samtale med Vårt Land på Olavsfest i Trondheim. Den norske kirke har fått kritikk for å være for politisk. Byfuglien mener kirken ikke bør uttale seg om konkrete breddegrader for oljeleting eller antall kvoteflyktninger, men at kirken skal tale tydelig om etiske utfordringer. Et eksempel er et tema som menneskeverd. Her mener Byfuglien det kan være kirkens ansvar å gå inn i enkeltsaker der fundamentale menneskerettigheter er brutt.


Å finne kirkens rolle i et moderne samfunn er krevende. Men det er grunn til å advare mot at kirken klistrer seg opp til enkeltpolitikere eller partier. Det betyr ikke at kirken skal tie stille i saker som for eksempel berører krenkelser av menneskeverd eller misbruk av skaperverket.


At makthavere, politikere eller partier opplever kirkelig kritikk som utidig må kirken leve med. Det kan være et sunnhetstegn for kirken.

Gå til innlegget

Naiv nøytralitet

Publisert 12 dager siden

Den eneste måten å håndtere religion i det offentlige rom på, er å tillate den.

Arendalsuka vil ikke ha økumenisk gudstjeneste som en del av sitt program, skrev Vårt Land i går. Norges kristne råd fikk nei til sin gudstjeneste med moderne slaveri som tema. Gudstjenesten avholdes, men utenfor programmet.

Man kan spørre seg hvorfor en politisk festival skal arrangere en gudstjeneste. Det er imidlertid ikke poenget: Programmet til Arendalsuka består av over 200 programposter hver dag, hvor alle slags arrangører slipper til. Både akademia, organisasjoner, næringsliv og politiske partier står bak debatter og foredrag. Også flere livssynsaktører er med. Det er med andre ord stor bredde i programmet og et mangfold av aktører.

I sitt avslag legger Arendalsuka vekt på at en gudstjeneste vil kunne ekskludere mennesker som ikke har en kristen tro. Det har det rett i – men poenget rammer stort sett hele programmet, ikke bare gudstjenesten. For nær sagt alle arrangørene har sine egne interesser og agendaer. De sikter inn mot et bestemt budskap, en bestemt virkelighetsoppfatning, og alle besøkende vil ikke kjenne seg hjemme i det. De kan overvære det likevel. Det kalles demokrati.

Hvorfor gjelder strengere regler for religiøse uttrykk enn for politiske uttrykk? Det virker ikke som det er noe problem for Arendalsuka å slippe til både Høyre og SV, eller for den saks skyld det sterkt kritiserte Selvstendighetspartiet. Tror ikke Arendalsuka at ateister og buddhister tåler at kristne og andre går på gudstjeneste mens de er på sørlandsbesøk?

Det Arendalsuka sikter seg inn mot er et livssynsnøytralt program, og ikke et livssynsåpent program. Dette er ikke første gang, og absolutt ikke siste gang denne debatten dukker opp i Norge. Troen på religiøs nøytralitet er like naiv som troen på politisk nøytralitet. Den eneste måten å håndtere religion i det offentlige rom på, er å tillate den.

Arendalsuka bør kunne inkludere en gudstjeneste blant sine over 1.200 programposter. Om det neste år står en muslimsk bønn på programmet, har det også sin naturlige plass. Eller – om noen ateister neste år kommer til Arendalsuka og ikke ber, er det et viktig innslag som bør tillates.

Gå til innlegget

Masseskytinger

Publisert 12 dager siden

Vi kan sende våre tanker og bønner. Men historien vil dømme amerikanske politikere som ikke gjør mer enn det.

Meldingene om masseskytinger i USA kommer nå så ofte at man nærmest kan bli litt nummen. Til nå i år har det vært 32 slike hendelser som har tatt tre eller flere liv. To av dem skjedde denne helgen.

Skyteepisoden i grensebyen El Paso er den mest dødelige av episodene til nå i år. Gjerningsmannen, en hvit mann i 20-årene, hadde publisert et rasistisk manifest før han drepte 20 mennesker på et kjøpesenter en ti minutters kjøretur fra grensen til Mexico. Et halvt døgn senere ble ni personer drept i et utelivsområde i Dayton, Ohio.

Følelsen av nummenhet og oppgitthet forsterkes av forutsibarheten i den politiske debatten etter tragediene. President Trump tok i helgen til sin foretrukne mediekanal Twitter for å uttrykke sin «fulle støtte til de som var rammet» og sendte «sine dyptfølte tanker og bønner» – mens hans politiske motstandere la skyld hos den amerikanske våpenlobbyen og deres allierte i Kongressen. På samme måte som sist, og på samme måte som neste gang.

Den amerikanske satireavisa The Onion har lykkes best i å beskrive den rystende mangelen på handlekraft amerikanske politikere viser. Overskriften de gang på gang tyr til, lyder slik: «Det er ikke noe vi kan
gjøre for å unngå dette, sier det eneste landet hvor det jevnlig skjer.»

Selvfølgelig kan noe gjøres. Det som mangler er politikere som ønsker det, og som er villige til å risikere noe for å få det til. Mellom 1998 og 2017 brukte NRA 203 millioner dollar, altså nærmere 2 milliarder kroner, på å utøve politisk innflytelse, ifølge The Poynter Institute. Mange politikere vurderer det dit hen at de er avhengige av våpenlobbyens sjenerøse donasjoner for å kunne gjennomføre valgkamper som får dem valgt.

Her i Norge kan vi se situasjonen i USA som en
advarsel om konsekvensene av et svakt psykisk helse­vern, en giftig ideologisk polarisering og en svak regulering av våpentilgangen. Så kan selvfølgelig også vi sende våre tanker og bønner. Men historien vil dømme amerikanske politikere som ikke gjør mer enn det.

Gå til innlegget

Visjoner om misjon

Publisert 15 dager siden

I sin kjerne er misjon neste­kjærlighet. Det er å ta konsekvensen av at vi befales til å elske vår neste som oss selv.

Det er ingen overdrivelse å si at mange av 
dagens kristne har et sammensatt forhold til konseptet 
misjon. Det er det mange grunner til.

Mye misjonsvirksomhet har historisk vært tett knyttet til vestlig imperialisme. I den andre 
enden har vi hjerteskjærende fortellinger fra barn som ble etterlatt på barnehjem i Norge mens 
foreldrene var ute og fulgte sitt kall. Men misjon er fortsatt en sentral del av virksomheten til de aller fleste kristne kirkesamfunn.

Det er vanskelig å se for seg en levende, verdensvid kirke som ikke er misjonerende. Kanskje har det sammenheng med det Olav Fykse Tveit i Kirkenes verdensråd sa på Olavsfest tidligere denne uka; at misjon dypest sett handler om å myndiggjøre 
folk.

Samtidig er det er ingen grunn til å romantisere. Mengden av vonde historier er så stor at ethvert forsøk på å gjøre dét, raskt vil bli møtt med en strøm av motargumenter. Ingen er mer klar over dette enn 
organisasjonene og menneskene som forvalter ­denne arven.

I gårsdagens Vårt Land satte historiker Maren Sæbø spørsmålstegn ved om valget om å tro alltid oppleves som reelt, dersom frelsesbudskapet 
presenteres i sammenheng med humanitær hjelp. Det er avgjørende at moderne misjonsvirksomhet tar slike innvendinger på alvor.

Likevel: I sin kjerne er misjon nestekjærlighet. Det er å ta konsekvensen av vi befales til å elske vår neste som oss selv. Det finnes talløse eksempler på at det nytter.

«Kristendommen er en arv vi har fått fra ­misjonærene, og vi kan gjerne sende tilbake til ­Norge», sa Revoma Jean Maksera i gårsdagens Vårt Land. Begrepet «Mission form the margins» brukes nå for å beskrive denne tendensen, hvor misjonærer fra tidligere misjonsland sendes til land som tidligere sendte ut misjonærer i hopetall.

Ja, hvorfor ikke? Selv i det styrtrike Norge har vi en rekke diakonale utfordringer som først og fremst forutsetter at man har hjertet på rett sted.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere