Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

En moralsk plikt

Publisert 9 dager siden

Hvordan skal kirkens oppfordring bety noe – hvis den med sine handlinger viser at den egentlig ikke tar situasjonen på alvor selv?

«Nå brenner det!» var den dramatiske meldingen fra Kirkemøtets klimauttalelse i forrige uke. I den forbindelse kom MF-rektor Vidar L. Haanes med et apropos: «Vi blir moralistiske hvis vi kritiserer andres klimautslipp uten å se på hva vi selv gjør.»

Vi er glade for Den norske kirkes klimauttalelse.­ Vi synes ikke Kirkemøtet brukte for sterke ord. ­Situasjonen er så alvorlig at man godt kunne tatt enda kraftigere i.

Antakelig er grunnen til at vi ikke opplever ­situasjonen som så dramatisk som vi burde, at vi selv er rimelig trygge de neste 100 årene: Vi bor i et land som ikke er truet av oversvømmelse, vi kan leve med et litt mer labilt klima, og vi har penger til å kjøpe oss ut av en eventuell ressursmangel.

Konsekvensene av klimaendringene kan bli langt verre utenfor Norge. Ikke minst det gjør det til en moralsk plikt for en kristen kirke å ta tydelig stilling.

Det handler ikke om at Den norske kirke kan løse klimakrisen på egenhånd. Ingen er lenger der at vi tror enkeltpersoners, organisasjoners – eller enkeltlands – handlinger i seg selv er nok til å løse klimakrisen.

Like fullt er det en tett sammenheng mellom alle disse leddene – og løsningen på klima-krisen. Sammen har enkeltpersoner og organisasjoner makt til å påvirke myndighetene. Dersom denne makten brukes riktig, må myndighetene handle. Og dersom myndighetene må handle i mange nok land, og derfor skjerper kravene til hverandre, da begynner det å monne.

Det er her Den norske kirke kan bety noe. Nå har den sagt noe tydelig, neste skritt er å vise at den ­mener det. At den ikke fortsetter å leve som om ingen ting har hendt. Det er ingen unnskyldning for ikke å bli en grønn menighet. Og det er ingen unnskyldning for ikke å sette seg ned og vurdere grundig hvilke grenser man skal sette for flyreiser og annen energikrevende virksomhet framover.

Her er vi enige med MF-rektoren. For hvordan skal kirkens oppfordring bety noe – hvis den med sine handlinger viser at den egentlig ikke tar situasjonen på alvor selv? Da blir den bare «drønnende malm eller en klingende bjelle».

Gå til innlegget

Ingen skam å snu

Publisert 10 dager siden

Vi kan ikke bruke Steinsviks feminisme som en brekkstang for antisemittismen hennes.

Ordfører i Mandal, Alf Erik Andersen (Frp), innrømmer at kommunen gjorde en slett jobb da de vedtok å kalle opp en gate etter antisemitten Marta Steinsvik (1877–1950). Saken skal opp i bystyret i slutten av måneden, men allerede nå varsler ordføreren at veinavnet vil endres.

Saken er imidlertid ikke avklart før den er avklart, og leder for navnekomiteen i Mandal, Knut Lindseth, er blant dem som fremdeles forsvarer navnevalget. Det samme gjør lokalavisen Lindesnes, som i mandagens lederartikkel spør om det bare er «de rene og vellykkede» som skal få oppkalt gatenavn etter seg, og viser til at Steinsvik ikke er alene om å være et «sammensatt menneske» med «ulike fasetter».

De skriver videre: «Går man for eksempel Adolph Tidemand, Foged Heiberg, Fridtjof Nansen, Giert Giertsen og Morten Baad etter i sømmene, så finnes det garantert større eller mindre flekker på deres livsløp og ettermæle.» Så får det bli opp til leseren å vurdere hvor holdbart det å er sammenstille Marta Steinsvik og Fridtjof Nansen.

Andre har forsøkt å relativisere Steinsviks antisemittisme (og anti-katolisisme) ved å plassere den innenfor en «tidstypisk» kontekst. Problemet er at Steinsvik sprenger slike rammer. Visst var antisemittiske stereotypier utbredt i mellomkrigstiden, men Steinsviks «businessmodell» var ikke å nære seg på eksisterende fordommer. Snarere var hun aktivt med på å skape dem. Den norske historikeren Einhart Lorenz har karakterisert henne som «en antisemittismens multiplikator».

Det er noe annet enn å ha «sterke meninger om det som var oppe i tiden», slik Inga Fjeldsgaard i den kommunale navnekomiteen oppsummerer det. Videre er det riktig at Steinsvik var et «sammensatt» menneske og en påminnelse om at ingen av oss er tegnet i sort-hvitt. I 1921 var hun den første kvinnen som prekte fra en norsk prekestol, og således en pioner når historien om Den norske kirke skal fortelles.

Men, som Gyrid Gunnes understreker i Vårt Land 6. april: «Vi kan ikke bruke Steinsviks feminisme som en brekkstang for antisemittismen hennes.»

Etter alt å dømme vil bystyret i Mandal konkludere likens. Så gjenstår det å se hva som skjer med Marta Steinsviks vei på Mortensrud i Oslo. I beste fall gjør de ansvarlige som mandalittene, og snur.

Gå til innlegget

Opportunistisk om abort

Publisert 13 dager siden

Dersom resultatet blir liberalisering, vil de etiske dilemmaene bli enda mer uhåndterlige i framtiden.

«Abortloven er et finstemt kompromiss som Erna Solberg opphevet da hun sa at man kunne forhandle om abortloven». Det sier Arbeiderpartiets helsepolitiske talsperson Ingvild Kjerkhol til Vårt Land under partiets landsmøte, som fortsatt pågår. Selv har hun landet på at hun vil øke grensen for fri abort fram til uke 18 i svangerskapet, slik også AUF har foreslått.

Kjerkhols premiss er historisk feil. Abortloven var intet kompromiss mellom dem som ønsket fri abort fram til uke 12 og dem som ønsket en enda mer liberal abortlov. Tvert imot var den et kompromiss mellom dem som ønsket fri abort og dem som ikke ønsket dette. Årsaken var de etiske dilemmaene den nye loven innebar.

LES OGSÅ: Mener Erna og KrF startet «krigen» om abortloven

Sporet etter kompromisset finner vi særlig i de to første paragrafene. Abortloven fastslår blant annet at samfunnet skal «sørge for at alle får etisk veiledning, seksualopplysning, kunnskaper om samlivsspørsmål og tilbud om familieplanlegging, for derved å skape en ansvarsbevisst holdning til disse spørsmål slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig».

Kjerkhol har likevel rett i at enigheten om abortloven er skjør. På den ene siden har holdningen til abort utvilsomt blitt mer liberal i deler av samfunnet. På den annen side har et KrF i vippeposisjon brukt muligheten til å stramme inn på en praksis som har utviklet seg de seneste årene, nemlig såkalt fosterreduksjon.

KrFs Olaug Bollestad: Jeg vil ha det klinkende klart at det ikke er KrF som skal ha skylden

Innstrammingen er først og fremst en presisering som skyldes den medisinske utviklingen. Slike diskusjoner må vi være åpne for å ta, også i framtiden. Mulighetene til å redde livet til fostre tidlig i svangerskapet blir stadig bedre. Samtidig øker også muligheten til å avdekke egenskaper og skader på fostre tidlig i svangerskapet. Dette krever en grundig samtale om livet og menneskeverdet.

Det faktum at innstrammingen ikke skjedde innenfor rammen av en slik etisk samtale, men i stedet ble en del av spillet om regjeringsmakt, åpner nå for opportunisme fra krefter som ønsker å liberalisere loven. Vi skal være klar over at dersom resultatet blir liberalisering, vil de etiske dilemmaene ved abortspørsmålet bli enda mer uhåndterlige i framtiden – og samtalen om abort enda vanskeligere å ta.

Gå til innlegget

Menn uten make

Publisert 14 dager siden

Norge anno 2019 er et sted der menn i økende grad forvises fra industrisamfunnets to viktigste arenaer for identitetsbygging: familien og arbeidsplassen.

De siste ti årene har uføreandelen har gått ned i den tradisjonelt sett mest utsatte aldersgruppen – menn over seksti år. Antallet uføretrygdede nordmenn i 20-årene er likevel mer enn doblet. Hvorfor? Svaret er unge menn.


Om vi skal snakke sant og inntrengende om virkeligheten, kommer vi ikke utenom følgende: Norge anno 2019 er et sted der menn i økende grad forvises fra industrisamfunnets to viktigste arenaer for identitetsbygging: familien og arbeidsplassen. Allerede i dag passerer hver fjerde norske mann 45-årsdagen uten etterkommere. Det er sjelden oppskriften på et godt liv.


Og verre skal det bli. NRK-programmet Trygdekontoret satte i forrige uke søkelys på «incel-bevegelsen», et stadig større selskap av unge menn som lever i «ufrivillig sølibat» (involuntary celibacy) og som dyrker et destruktivt og meningsbærende fellesskap på det de opplever som sin siste skanse – i lukkede fora på internett.


Der rettes forbitrelsen fire veier: Mot «naturen» som har forsynet dem med «dårlige gener», mot kvinnene som ikke lenger vil ha dem, mot 68-erne som løftet seksualakten ut av ekteskapets rammer og gjorde den til en transaksjon på det «frie marked», og til sist mot «alfahannene» som kompenserer for ubalansen på kjønnsmarkedet og boltrer seg i kvinner.


Den franske forfatteren Michel Houellebecq viser i sin debutroman Utvidelse av kampsonen (1994) hvordan markedstenkningen invaderer stadig nye sider ved menneskelivet. Til slutt kan selv ikke kjærligheten stå imot presset. «Kjærleik», skriver Houellebecq, «er ei evne til å konsentrere hele det annet kjønn i én eneste elsket person, og tåler sjelden ett år med seksuelt løsgjengeri, aldri to».


Houellebecq skriver romaner. I likhet med forbitrelsen til incel-bevegelsen må den avmakten som begge disse stiller til skue tas for det den er, og ikke som et konkret innspill til politiske løsninger. Ikke desto mindre er Houellebecq, fedre-statistikken og uføreandelen blant dagens unge menn en samlet og urovekkende påminnelse om at vi som samfunn står overfor noen grunnleggende skjevheter vi ennå har til gode å adressere. Det er vi nødt til. Et hus i strid med seg selv blir ikke stående.


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
29 dager siden / 2752 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
11 dager siden / 2340 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2241 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
6 dager siden / 2120 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
20 dager siden / 2071 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
4 dager siden / 1544 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
10 dager siden / 1447 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere