Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Jehovas vitner

Publisert rundt 2 år siden

Det er et feilgrep å kalle Jehovas vitner for en ekstremistisk organisasjon.

Tidligere i år ble trossamfunnet Jehovas vitner bannlyst i russisk høyesterett. Trossamfunnet som på verdensbasis har over åtte millioner aktive medlemmer, hvorav rundt 175.000 medlemmer i Russland, ble stemplet som en «ekstremistisk organisasjon».

Jehovas vitner skiller seg fra de fleste kristne trossamfunn ved at de ikke aksepterer treenighetslæren. De avviser at Jesus er både sann Gud og sant menneske. Slike synspunkter gjør at mange ikke regner trossamfunnet som kristent. Det er likevel et feilgrep å kalle Jehovas vitner for en ekstremistisk organisasjon.

Vedtaket i russisk høyesterett har alvorlige konsekvenser for trosfriheten i Russland. For Jehovas vitner er det direkte knusende. I vedtaket heter det at både det administrative senteret og de lokale kontorene skal stenges og eiendommene skal overdras til den russiske føderasjonen. Det er overhengende fare for at også deltakelse på bønnesamlinger og møter vil regnes som kriminelt.

Ulike stemmer har rykket ut til forsvar for ­Jehovas vitner i Russland. Både russiske katolikker og norske humanetikere fordømmer kjennelsen som i praksis er et forbud mot Jehovas vitner i Russland. General­sekretær Kristin Mile i Human-Etisk Forbund har tidlig­ere uttalt til Vårt Land at saken er så alvorlig at Norge­ burde protestere overfor russiske myndigheter: «Vi kan ikke sitte stille og se på at våre russiske naboer krenker religionsfriheten på denne måten.»

Nå har den russiske presidenten, Vladimir Putin, foretatt en manøver som berører saken. Som Vårt Land skrev i går, har Putin nylig gitt utmerkelsen «Foreldreskapets ære» til paret Valeriju og Tatjana Novik, som har åtte barn. Begge er Jehovas vitner, og Putin premierer dermed to medlemmer av et trossamfunn som myndighetene har forbudt. Russlandsforsker Julie Wilhelmsen mener at handlingen er typisk for hvordan Putin bygger image for å holde på makta.

Vedtaket i russisk høyesterett er anket og skal behandles på nytt den 17. juli. Vi håper russiske myndigheter innser at bannlysingen av Jehovas vitner var et feilgrep og må trekkes tilbake. Tros- og livssynsfrihet er en basal menneskerettighet, og bør være det også i Russland.

Gå til innlegget

Døde kroppar

Publisert rundt 2 år siden

Døde menneskekroppar er i dag eit større tabu enn det var for tidlegare generasjonar.

Utstillinga Body Worlds har samla meir enn 44 millionar besøkande i 26 land. Det er besøkstal som dei færraste utstillingar kan skilte med. Så er det også svært sjeldan at ei utstilling er bygd opp av døde, autentiske menneskekroppar, som er tilfellet for den som no er komen til NTNVitenskapsmuseet i Trondheim. Ein særeigen teknikk kalla «plastinering» stoppar nedbrytinga av dei døde kroppane og gjer at dei i staden kan stillast ut på museum.

Internasjonalt har Body Worlds møtt både lovord og kritikk. Her i Noreg uttalte rettsmedisinar Torleiv Ole Rognum til Vårt Land før helga at han opplever utstillinga som smaklaus og med mangel på respekt. «Noen av objektene fremstår som popkunst, og blir mer forlystelse enn lærdom», sa rettsmedisinaren.

Vi forstår Rognums perspektiv. Ein av dei døde kroppane er til dømes utstyrt som brannmann, ­berande på eit skjelett. Då er showfaktoren faretruande høg og respekten for den avdøde står på spel. Spørsmålet er om det er over grensa for det etisk forsvarlege. Somme vil meine det, andre ikkje.

Vitenskapsmuseet i Trondheim visste sjølvsagt at ei utstilling med døde menneskekroppar kom til å skape debatt. I forkant har dei ­difor gjort grundige etiske­ vurderingar og konkludert med at utstillinga ikkje går over grensene til det usmake­lege eller støytande. «Spektakulær, men ikkje spekulativ», meiner filosofiprofessor og leiar av NTNUs Program for anvendt etikk, May Thorseth.

Prosjektleiar Randi Wenche Haugen forsvarer blant anna Body Worlds med at utstillinga når yngre publikummarar enn dei som vanlegvis frekventerer på Vitenskapsmuseet og at ho gir auka kunnskap om menneskekroppen. «Med det kroppspresset de opplever i dag, vil dette være viktig innsikt om hvor verdifull og sårbar kroppen er», seier Haugen.

Døde menneskekroppar er i dag eit større tabu enn det var for tidlegare generasjonar. Vi har kanskje godt av å bli røska litt i gjennom ei utstilling som Body Worlds. Samtidig er det avgjerande at ho handsamar dei døde kroppane med respekt. Det kan verke som om utstillinga opererer ein stad i grenseland.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 12. juni 2017.

Gå til innlegget

Feiring av abort?

Publisert rundt 2 år siden

Enhver abort er et dilemma, fordi et liv må vike for andre hensyn.

Knapt noe samfunnsspørsmål har i nyere tid skapt så mye engasjement som abortsaken. Da lov om svangerskapsavbrudd ble vedtatt i 1978 hadde debatten vært knallhard i flere år. Også i tiden som fulgte var det hard strid, med presten Børre Knudsen i spissen. Mange var enige med Knudsen i sak, men ikke i metoder. Heller ikke den motsatte siden sto tilbake for å bruke sterke verbale virkemidler.

Med reservasjonsstriden i 2014 som et ­beklagelig unntak, er det etter hvert blitt klima for en mer nyansert samtale om abort. Den er ikke først og fremst dominert av ytterfløyene, mange har ­erkjent at abortspørsmålet inneholder en rekke dilemma. ­Debatten rundt sortering av fostre med Downs ­syndrom har vist noen av dem, det samme har spørsmålet om såkalt tvillingabort. Det er større åpenhet om de psykiske belastningene inngrepet har for noen kvinner, og spørsmålet om menneskeverdet diskuteres på mer prinsipielt nivå.

I går fortalte Vårt Land om organisasjonen Kvinnefrontens invitasjon til en såkalt «abortfest». Feiringen, som annonseres med gullbokstaver og konfetti, er en direkte reaksjon på en markering av miljøet rundt Ludvig Nessa. Det er for det første forstemmende og unødvendig at Kvinnefronten – i stedet for å ta del i den nyanserte samtalen rundt abortproblematikken – velger seg ut et ekstremt og marginalt miljø som fiende. Det kan neppe tolkes som annet enn et ønske om å føre debatten tilbake til tidligere tiders polarisering.

Med litt velvilje er det mulig å tenke at Kvinnefrontens «feiring» først og fremst handler om kvinnens selvbestemmelse, ikke om at aborter utføres. Likevel er vi enige med teologen Eivor A. Oftestad, som uttaler at det er smakløst å bruke slike virkemidler. Enhver abort er et dilemma, fordi et liv må vike for andre hensyn. Kristin Clemet kaller abortloven et «nødvendig onde», en holdning som uttrykker at det langt fra er uproblematisk å avslutte et liv.

Retorikken fra Kvinnefrontens Johanne Vierhaug Lühr i gårsdagens avis tyder ikke på at dette perspektivet er fremtredende i deres refleksjoner. Hun avviser abortspørsmålets dilemma ved å henvise til «kvinnens rett til å bestemme over sin kropp». Slik retorikk gir næring til dem som lurer på om noen tar for lett på dette spørsmålet.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave 10. juni, 2017.

Gå til innlegget

Prestene bør fortsatt gå med dødsbud

Publisert rundt 2 år siden

Politiets praksis er en anerkjennelse av prestenes kompetanse på å møte kriser, sorg og død.

FLERE NORSKE prester har havnet i truende ­situasjoner når de går med dødsbud. Det bekreftet lederen i Presteforeningen, Martin Enstad, overfor Vårt Land onsdag. Enkelte prester skal til og med ha blitt slått.

SOKNEPRESTEN PÅ Nøtterøy, Inger Bækken, tar bladet fra munnen og sier at hun er redd når hun utfører denne typen oppdrag. Bækken er ikke den eneste i prestestanden som kjenner på uro for hva som venter dem bak dørene de banker på. Særlig kan noen oppleve det som utrygt å gå med dødsbud om kvelden eller midt på natta.

DET ER riktig og viktig at Presteforeningen tar ­
denne bekymringen på alvor og jobber for å ha best ­mulig beredskap mot farlige situasjoner. Debatten om hvorvidt prester skal gå med dødsbud eller ikke, har likevel tyngdepunktet et annet sted. Spørsmålet er om det fremdeles er prestene som skal gå med dødsbudskap i et samfunn der færre og færre er medlemmer av Den norske kirke.

TRADISJONEN FOR at det er presten som varsler nærmeste pårørende ved ulykker og drap, går langt tilbake i tid. Formelt har ikke ansvaret ligget under Den norske kirke, men velvillige prester har likevel tatt på seg denne krevende jobben. Først i 1990 ble det å gå med dødsbud nedfelt som en plikt i prestenes tjenesteordning. En beredskapsordning ble opprettet så sent som i 2005.

DET ER politiet som har det formelle ­ansvaret for å informere pårørende ved ulykker og drap. Når politiet ofte velger å sette oppdraget bort til prestene, er det et uttrykk for anerkjennelse av den store kompetansen prestene er i besittelse av. Prester er utdannet til å forkynne det glade budskapet, men også til å møte kriser, sorg og død.

BÅDE SOKNEPREST Bækken og generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Kristin Mile, ønsker at politiet selv skal gå med dødsbudene. Begge argumenterer med at det ikke er naturlig at det kommer prester på døra til folk som ikke er kristne eller medlemmer i Den norske kirke.

VI SER poengene. Et annet viktig spørsmål er hva storsamfunnet ønsker. Politiet later til å mene at det fortsatt er hensiktsmessig å benytte seg av prestenes kompetanse til å gå med dødsbud. Det mener også vi. Derimot kan det være klokt å ta en ny diskusjon på om dette bare skal gjelde når avdøde var medlem av Den norske kirke.

Publisert i Vårt Land 8. juni 2017

Gå til innlegget

Friskoler trenger ikke motvirke integrering

Publisert rundt 2 år siden

Hvis integreringsargumentet skal tillegges avgjørende vekt, vil det aldri bli noen muslimske friskoler her i landet.

VIKTIGE HENSYN må veies mot hverandre når noen søker om å etablere en friskole. I formålsparagrafen til friskoleloven heter det – med henvisning til menneskerettighetene – at loven skal «medverke til at det kan opprettast og drivast frittståande skolar, slik at foreldre og elevar kan velje andre skolar enn dei offentlege».

NÅR ETABLERINGSSØKNADER møter politisk motstand, vises det gjerne til at friskoler truer den offentlige skolen, enten som generell fellesarena eller – gjerne i mer spredtbygde strøk – konkret ved at elevgrunnlaget blir for smått til at den lokale grendeskolen kan drive videre. Dette var hovedargumentet imot etableringen av en ny, kristen skole i Vennesla nylig. Etableringen fikk til slutt knapt flertall i kommunestyret etter heftig strid og påstander om partipisk i KrFs gruppe.

DET VANLIGSTE argumentet mot religiøse friskoler er imidlertid at de bidrar til segregering og motvirker integrering. For mange skoler kan dette argumentet ha gyldighet, men det er ingen automatikk i at en kristen skole blir en boble: Både Kristelig Gymnasium og St. Sunniva i Oslo har mangfoldige elevmasser.

OSLO KOMMUNE anbefaler nå Utdanningsdirektoratet å si nei til etablering av en muslimsk friskole. Byråd Tone Tellevik Dahl (Ap) mener en etablering «vil kunne få negative konsekvenser for elevenes integrering i det norske samfunnet». Dette er et viktig anliggende, som vi deler. Det finnes imidlertid ingen muslimske skoler i Norge i dag, og det har kun vært én tidligere (Urtehagen), så det er for tidlig å fastslå at slike skoler motvirker integreringen. Tvert imot er det viktig for integreringen at barn og unge får en trygg identitet og kjenner tydelig tilhørighet. En fellesnevner ved de andregenerasjonsinnvandrerne som radikaliseres rundt i Europa for tiden, er nettopp at de mangler tilhørighet.

FRISKOLELOVEN BYGGER på prinsippet om valgfrihet. Hvis integreringsargumentet skal tas for god fisk og tillegges avgjørende vekt, vil det aldri bli noen muslimske friskoler her i landet. Det innebærer en forskjellsbehandling mellom muslimer og kristne som ikke er ok. Heldigvis stiller den samme loven tydelige krav til skolens innhold. Vi må ha tillit til at offentlige myndigheter tilser at undervisning og drift er i samsvar med lovens krav – av hensyn til samfunnet, men mest av hensyn til barna.

Publisert i Vårt Land 9. juni 2017

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
rundt 18 timer siden / 2500 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
23 dager siden / 2325 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
30 dager siden / 2053 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
23 dager siden / 1643 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
10 dager siden / 1444 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1364 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
23 dager siden / 1295 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
26 dager siden / 1202 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 1151 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere