Vårt Land

Alder: 74
  RSS

Om Vårt

Følgere

Ta fadderne med videre

Publisert rundt 2 år siden

Foreldrene ser på fadderne som viktige. Da bør kirken også se på dem som viktige.

Hva gjør en mor og far når den de valgte som dåpsfadder for sitt barn, ikke oppfyller forventningene? Vårt Land skriver i dag at ansatte i Den norske kirke jevnlig får forespørsler om sletting av faddere. På nettfora fortelles det om faddere som ikke bryr seg om barnet de er fadder for, eller som aktivt eller passivt slutter å være en venn av familien.

Nå er det ikke dokumentert noe rush av slike henvendelser, men tematikken er tilstedeværende nok til at biskopene i Den norske kirke skal diskutere den på sitt møte kommende uke. Og selv om bakteppet for samtalen er brutte relasjoner og opplevelser av svik, ligger det et lyspunkt for kirken her. Prest ­Eirik Rice Mills, som selv kjenner til foreldre med fadderkvaler, formulerer det slik: «Det er et uttrykk for at foreldrene ser på fadderne som viktige.» Hvis fadderne er viktige, betyr det at dåpen også er det.

Det er all grunn til å tro at de fleste foreldre har et bevisst forhold til hvem de spør om å være fadder for sitt barn. Fadderskapet er et livslangt oppdrag. Uavhengig av hva man legger i den kirkelige delen av jobben, signaliserer forespørselen et ønske om en permanent og tydelig tilknytning til både barnet og resten av familien. Tilsvarende vil de fleste oppleve det som en ære og en tillitserklæring å bli spurt om å være fadder.

Trosopplæringsreformen har styrket oppfølgingen av alle døpte barn i Den norske kirke. Det deles ut toårsbok, fireårsbok og seksårsbok, og det arrangeres en ­rekke andre tiltak som for eksempel Tårn­agent-helg og Lysvåken (overnatting i kirken). Kirken er bevisst på de mulighetene dette gir for å trekke foreldre og besteforeldre med på gudstjenester og andre ting som skjer.

Derfor er det et tankekors at fadderne i så liten grad involveres i trosopplæringen. Det burde være enkelt å gjøre det til en rutine å invitere fadderne til kirken sammen med fadderbarna. Det vil styrke ­deres bevissthet om fadderskapet og hjelpe dem med oppdraget – og kanskje gi dem en sterkere tilknytning til kirken. Og det trenger ikke koste kirken mer enn den tiden det tar å registrere e-postadresser når et dåpsbarn skrives inn.

Foreldrene ser på fadderne som viktige. Da bør kirken også se på dem som viktige. Og som en mulighet til å nå bredere ut.

Gå til innlegget

Siste sjanse for Islamsk Råd

Publisert rundt 2 år siden

Tålmodigheten er i ferd med å ta slutt både hos myndighetene, hos de andre trossamfunnene og blant landets muslimer.

«INGEN ANDRE enn de som utgjør Islamsk Råd Norge kan redde organisasjonen. Det vil kreve mange samtaler og store innrømmelser fra alle hold», skrev vi på lederplass for snart et halvt år siden. Bakteppet var at flere toneangivende moskeer – tilsvarende om lag halvparten av medlemsmassen i paraplyorganisasjonen – var på vei ut og hadde planer om å starte et alternativ til Islamsk Råd (IRN).

DEN GRYENDE splittelsen ble kjent etter ansettelsen av en nikab-kledd kvinne i en nyopprettet, offentlig finansiert stilling. I søknaden om lønnsmidler het det blant annet at stillingen skulle styrke organisasjonens brobyggerfunksjon og relasjon til storsamfunnet. Ansettelsen utløste skarp kritikk fra mange hold, ikke minst internt i organisasjonen, og kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) kalte rådets ledelse inn på teppet for å få en forklaring. Møtet gjorde henne «ikke veldig beroliget», fortalte hun senere.

I VÅR lederartikkel 1. april etterlyste vi økt profesjonalitet samt skifte av generalsekretær. Lite tyder på at utviklingen har gått i riktig retning etterpå. I slutten av juni konkluderte Kulturdepartementet med å holde tilbake det halvårlige statstilskuddet på 650.000 kroner. Noen dager senere ble det kjent at Nortura vurderer å droppe samarbeidet om halalsertifisering av kjøtt, en ordning som er IRNs viktigste inntektskilde.

PROBLEMENE TOPPET seg denne uken, da ledelsen i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) tok bladet fra munnen etter å ha ligget lavt om IRN-bråket i mer enn et år. De viser til dårlig kommunikasjon, sviktende tillit og manglende forståelse for at STL er et fellesprosjekt for alle medlemsorganisasjonene. I tillegg opplever de at Islamsk Råd liker å innta offerrollen. – Vi opplever at Islamsk Råd har spilt seg selv ut på sidelinjen og blitt irrelevante, sa generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys til Dagsavisen. Ifølge avisen er generalsekretær Methab Afsar nå kalt inn på teppet igjen hos kulturministeren til uka.

TÅLMODIGHETEN MED Islamsk Råd Norge er i ferd med å ta slutt både hos myndighetene, hos de andre trossamfunnene og blant landets muslimer. Hvis ikke styret og generalsekretæren nå klarer å bøte på tillitsmangelen gjennom åpenhet, selvkritikk, ydmykhet og reell vilje til å spille en konstruktiv rolle, nærmer vi oss begynnelsen på slutten for en aktør som tross alt har hatt en viktig funksjon i mange år.

Publisert i Vårt Land fredag 8. september 2017.

(Bildet: Generalsekretær Mehtab Afsar (i midten), styreleder Zaeem Shaukat og administrasjonskonsulent Leyla Hasic i Islamsk Råd Norge (IRN) lytter til en politisk paneldebatt om innvandring, hatkriminalitet og rasisme i Oslo i slutten av august i år. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix)

Gå til innlegget

Ja til engasjerte elever

Publisert rundt 2 år siden

Henter rektorer mer informasjon fra tvilsomme kommentarfelt enn fra pensumlitteraturen?

Det finnes tilfeller der rektorene ved norske skoler nekter religiøse ungdommer å ha samlinger på skolen. Det erfarer Karl Johan Kjøde, generalsekretær i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag. I går fortalte han i Vårt Land om skoleledelsens ulike begrunnelser: Frykt for at muslimske unge blir ­radikalisert dersom de samles. Frykt for at det skal oppstå klikker på skolen, og ønske om en livssynsnøytral skole.

Vi har ingen grunn til å tvile på at begrunnelsene er godt ment. Verken radikalisering, klikkdannelser eller religiøst press er ønskelig på norske skoler. Samtidig er argumentene preget av en påfallende uvitenhet.

Det er grunn til å spørre om enkelte rektorer har hentet mer informasjon fra tvilsomme kommentarfelt enn fra pensumlitteraturen i skolens egne KRLE- og relgionsfag. Det er ingen direkte sammenheng mellom religiøst engasjement og radikalisering. Heller ikke mellom islamsk tro og radikalisering. Tvert imot er opplever det store flertallet av verdens befolkning at religionen hjelper dem til å bli bedre medmennesker. Det gir dem påfyll i hverdagen og inspirerer dem til å takle hverdagens utfordringer på en bedre måte. I stedet for å la skepsisen avgjøre, burde ­skoleledelsen vurdere om frihet til å opprette religiøse skolelag tvert imot kan føre til mer trivsel og motivasjon.

Klikkdannelser ved en skole er dessverre uunngåelig. Mange elever kjenner seg dessverre altfor godt igjen i følelsen av å være på utsiden. Det handler om motepress, kroppspress, gruppepress og prestasjonspress. Religiøse skolelag har et annet grunnlag. Vi snakker ikke om lukkede konspiratoriske samlinger, men om åpne fellesskap der noe annet enn personlige, ytre kvalifikasjoner avgjør om du er velkommen. Mange kristne kan fortelle at nettopp skolelaget var årsaken til at de følte seg inkludert på skolen.

Kanskje handler skepsisen til skolelag først og fremst om skepsis til religion. For å bruke en uærbødig formulering: Holdningen er bare så 1970. Samfunnet har forandret seg dramatisk de siste 50 årene. Svært mange har innsett at et gjennomsekulært offentlig rom verken er mulig eller ønskelig. Alternativet er et livssynsåpent samfunn, der man anerkjenner religionens positive betydning og legger til rette for at den både kan praktiseres og utfordres i åpenhet. Den åpenheten er et av våre viktigste virkemidler mot radikalisering.

Gå til innlegget

Hei fram unge kvinner

Publisert rundt 2 år siden

Kvinnelige ledere trenger både støtte og oppbakking

60 prosent av dem som starter på ­ledelseslinjer på norske bibelskoler, er kvinner. Det viser en rundspørring Vårt Land har foretatt blant 16 av 18 ­bibelskoler. Ved teologisk utdanning på høyskoler og universiteter er deltagelse fortsatt lavere. Men også her er det framgang.

Likevel betyr ikke dette at de unge kvinnelige lederspirene får pastor- og forkynnerstillinger, understreker religionsforsker Berit Thorbjørnsen og rektor ved Angsgar teologiske høyskole Ingunn Folkestad Breistein. Sistnevnte mener menigheter foretrekker menn som forkynnere, fordi disse blir ansett å ha større karisma. Begge er opptatt av at det må jobbes med holdninger og vilje dersom flere kvinner skal få teologiske lederstillinger i det lavkirkelige Norge.

Et av temaene som bør sees på, er strukturen med pastorpar i flere menigheter. Mannen får svært ofte den ledende forkynnerrollen, mens kona er i en underordnet stilling, og langt oftere har ansvar for barnearbeid og parets egen familie.

I sommer ble tidligere leder ved Filadelfia bibelskole, Torbjørg Oline Nyli, intervjuet i Vårt Land. Hun er i dag pastor i Misjonskirken i Grimstad. Hun forteller: «Det er ­veldig få kvinnelige ­pastorer som ikke deler ­denne rollen med sin mann i Pinse­bevegelsen. Jeg har blitt spurt om hvilken mann jeg skal gifte med meg sånn at jeg kan bli pastor».

Vårt Land skrev dessuten om ­menigheten Hillsong Norway, som også praktiserer ordningen med pastor­par. Disse er nylig blitt knyttet opp til Hillsong Australia, og tatt som medlem i «Hillsong-familien». Nå har Hillsong Norge understreket at de ikke har noen begrensninger for kvinnelig lederskap, men tonen fra Hillsong Australia er en annen. Her fastslås det at Gud kaller kvinner til «et visst ledelsesnivå».

Hillsong er et eksempel på den tette kontakten mellom norske karismatiske forsamlinger og tilsvarende menigheter i utlandet med helt andre tradisjoner og holdninger knyttet til kvinners tjeneste. Påvirkning skjer ikke bare på teologisk nivå, hvem man har som rollemodeller betyr også mye. Det gjør det svært viktig aktivt å heie frem de unge kvinnene som er villige til å påta seg lederverv. De trenger både støtte og oppbakking.

Gå til innlegget

Farlig tilspissing

Publisert rundt 2 år siden

Nord-Koreas ledere vet at de vil tape en krig. Det er ingen umiddelbar fare for at de vil bruke sine atomvåpen

Nord-Korea ble sammen med Irak og Iran ­utnevnt til «ondskapens akse» av USAs president for 15 år siden. Saddam Hussein er forlengst drept og hans regime knust. Han hadde ikke de atomvåpnene George W. Bush påsto han hadde. Iran utviklet derimot atomvåpen. Regimet der lever i beste velgående.
Vi vet lite om hva som foregår i Kim Jong-uns hode. Men dersom han tenker noenlunde rasjonelt, så har han merket seg hva som skjedde med de to andre «aksemaktene». Da kan han betrakte det å utvikle atomvåpen som en måte å skaffe seg en livsforsikring. Men idet han måtte finne på å bruke disse våpnene, vil livsforsikringen ha blitt forvandlet til den sikre død.
USAs FN-ambassadør Nikki Haley tar derfor feil når hun sier at Nord-Korea «tigger om krig». Nord-Koreas ledere vet at de vil tape en krig. Det er ingen umiddelbar fare for at de vil bruke sine atomvåpen mot Japan eller – når de om en stund er i stand til det – mot USA. Det er bare hvis de opplever at de ikke har noen annen utvei at de ville finne på å bruke disse våpnene.
For ledere både i USA, Sør-Korea og Japan er det likevel utålelig at deres befolkning skal måtte leve under trusselen fra atomvåpen. Det er både forståelig og rimelig at de krever at denne trusselen skal fjernes. Også for resten av verden innebærer det en uakseptabel trussel at Nord-Korea blir en atommakt. Spørsmålet er hva som er beste metode­ for å hindre det.
Donald Trumps administrasjon truer med militære aksjoner mot Nord-Korea. Det kan virke som amerikanerne tror at Nord-Korea vil la seg skremme til å avstå fra disse våpnene. Trolig virker skremsler motsatt. Og hvis det viser seg at det er tomme trusler, gir det nord-koreanerne bekreftelse på at de har valgt rett vei.
Vi har større grunn til å håpe på at Kina og Russland kan få Nord-Korea til å velge en annen kurs. Så langt har de to landene vært uvillige til å ta i bruk kraftige nok virkemidler. Men Iran viser at det er mulig å få diktatoriske regimer over på andre tanker når de ser de har mest å tjene på det. Det må være veien å gå også overfor Nord-Korea.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1878 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1614 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1579 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1559 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1356 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1320 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1175 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere