Vårt Land

Alder: 74
  RSS

Om Vårt

Følgere

From og fryktløs

Publisert rundt 2 år siden

Kari Veiteberg er mer enn første kvinne. Hun bryter med konvensjoner, er mer aktivistisk og mer teologisk.

«Ny æra. Ny biskop. #Kari», skriver prest Elisabeth Thorsen i Oslo domkirke på Facebook om Oslos nye biskop Kari Veiteberg. På side 14 i dagens avis ­utdyper hun hva hun legger i ordene.

Det handler om langt mer enn kjønn. Den ­nyvalgte biskopen utgjør en sterk fornyelse på flere måter.

– Hva vil det si å følge Jesus når mange er redde og frykter for framtiden? spør Veiteberg. Hun tar i bruk et kristelig språk som kanskje hadde skapt avstand om det kom fra en indremisjonshøvding. Men når det kommer fra gata, fra gudstjenesterommet og fra universitetet, oppleves det av mange det som en revitalisering. Antakelig er Veiteberg også del av en større trend som handler om at også om at liberale, radikale kristne tar et sterkere eierskap til troens kjerne og det bibelske språket.

At Veiteberg ble valgt, svarer også på ønsket om større variasjon i bispekollegiet. Veiteberg er presten som har markert seg som en aktivist og forkynner, mer enn en administrator. Hun tok initiativ til en soveprotest i Sofienbergparken mot at «byen hardner til». Utgangspunktet var bystyrets forbud mot å overnatte ute i Oslo.

«Kirken skal være lys og salt i lokalsamfunnet og i verden», er hennes visjon for bispestillingen. Å snakke teologisk om kirken, å ta i bruk bibelske bilder på denne ­måten, er sjelden vare for nasjonale kirkelige stemmer i offentligheten. Og det mener mange trengs nå.

Etiske spørsmål som homofilt samliv har tatt mye krefter i kirken. Man er dessuten reformslitne etter trosopplæringsreformen, gudstjenestereformen og skillet mellom stat og kirke. Det har blitt mye rammeverk, det har blitt mer «hvordan» enn «hva».

Veiteberg beskriver seg selv som from og fryktløs, og sier hun vet mye om hva det er å være utenfor og tråkket på. Hun er mer enn første kvinne, hun bryter med konvensjoner, er mer aktivistisk på samfunnsarenaen og mer teologisk i det kirkelige. En radikal stemme både i samfunn og kirke.

Det blir spennende å se om den nyvalgte biskopen klarer å oppfylle sine ambisjoner om å synliggjøre kirken og vise hva det er å tro på Jesus i dag.

Gå til innlegget

En større kirke

Publisert rundt 2 år siden

Selv om Svenska kyrkan har flere medlemmer har vi en større kirke.

Førstkommende søndag går svenske kirkemedlemmer til valgurnene for å stemme inn nye delegater til «kyrkomötet» i Svenska kyrkan. I motsetning til i Den norske kirke, har svenskene utviklet kirkedemokratiet med en rekke partier. Noen av dem finnes i Riksdagen, mens andre er rent kirkepolitiske partier.

Et av spørsmålene som diskuteres i valgkampen er om det skal være tillatt for svenske prester å reservere seg mot likekjønnet vigsel. «Jobber man som jordmor må man kunne utføre aborter, eller finne noe annet å gjøre. Det samme gjelder prester som ikke vil vie samkjønnede», sa statsminister Stefan Löfven i sommer. Hans parti, Socialdemokraterna, er med sine 73 delegater i dag det største partiet i «kyrkomötet». Neste periode kan de bli enda større, og få gjennomslag for sitt syn i Svenska kyrkan.

Også Den norske kirke er i prinsippet åpen for et flerpartisystem. Foreløpig har vi bare ett: Åpen folkekirke. Uansett hvordan dette utvikler seg, er vi likevel langt unna svenske tilstander i Den norske kirke.

Et eksempel på dette fikk vi i gårsdagens Vårt Land. Da fortalte vi om organisten i Oppdal som ønsket å reservere seg mot å delta ved inngåelse av likekjønnet ekteskap. Den typen saker er egnet til å skape sterke følelser og harde fronter. Likevel var alle enige om at samvittighetsfrihet skulle gjelde, også for organisten.

To vesentlige ting er nemlig påfallende annerledes i den norske debatten, sammenlignet med den svenske. For det første er norske politikere svært tilbakeholdne med å overstyre kirken. For det andre er det bred konsensus om betydningen av respekt for andres overbevisning.

Dette henger sammen med et kirkesyn som ble rendyrket i prosessen fram mot vedtaket på Kirkemøtet i fjor. Etter først å ha kjempet for én liturgi som alle måtte bruke, gikk Åpen folkekirke inn for to sidestilte liturgier. Man kunne få inntrykk av at de ble presset. Resultatet var uansett noe helt ­annet: Det ble etablert en solid forståelse – på begge sider – av at kirken ikke skulle snevres inn til kun å romme ett syn. I ettertid har Åpen folkekirkes ledelse både argumentert for, og praktisert, dette synet på en overbevisende måte. Det har gitt et annet klima i Den norske kirke enn i den svenske. Selv om de har flere medlemmer har vi en større kirke.

Gå til innlegget

Retten til å utøve tro

Publisert rundt 2 år siden

Når mennesker med ulik religiøs tilhørighet lever side om side, styrker det den enkeltes bevissthet om eget ståsted.

Erfaring viser at når mennesker med ulik religiøs tilhørighet lever side om side, styrker det den enkeltes bevissthet om, og trygghet på, eget ståsted. Møtet med muslimer har for eksempel ført til en tydeligere kristen identitet for mange unge folkekirkemedlemmer i Oslo-bydeler med stor innvandrertetthet. Slik bevisstgjøring fører gjerne til at tro og livssyn får en mer fremskutt rolle på fellesarenaene.

På denne bakgrunnen er det naturlig å anta at unge Oslo-boere ser på synlig utøvelse av religion som en naturlig del av et mangfoldig samfunn. Dette korresponderer dessuten godt med en opplevelse av unge mennesker som generelt tolerante. En ny undersøkelse blant 16- til 19-åringer i hovedstaden forkludrer imidlertid bildet. I rapporten «Unges holdninger til menneskerettigheter i en flerkulturell kontekst» kommer det fram at ungdom i Oslo er lunkne i sin støtte til religionsfriheten. Støtten – eller mangelen på støtte – er målt ved å be dem ta stilling til utsagn som signaliserer aksept for religionsutøvelse generelt, og misjonering spesielt, i det offentlige rom.

«Unges støtte til religionsfrihet er klart svakere enn støtten til andre menneskerettigheter», oppsummerte Pål Ketil Botvar ved Kifo Institutt for kirke- religions- og livssynsforskning til Vårt Land i går. Hvis bildet på landsbasis er det samme som i Oslo, er det grunn til bekymring. ­Poenget med menneskerettighetene er at vi ikke skal kunne plukke det vi liker og la resten ligge.

Det regjeringsoppnevnte Stålsett-utvalget gikk så tydelig inn for «Det livssynsåpne samfunn» at de kalte rapporten sin for nettopp det. Etter noen år i kulturministerens skuff, er utredningen nå hentet fram igjen. Vi imøteser debatten og forventer at Stortinget samler seg om en tros- og livssynspolitikk som anerkjenner og støtter opp om religionens ­naturlige plass i mange nordmenns liv.

Vi vet at de fleste partiene støtter ideen om et livssynsåpent samfunn i tråd med hovedretningen i Stålsett-rapporten. Enda viktigere er det imidlertid at nye generasjoner blir gjort godt kjent med menneskerettighetene og hva de betyr i praksis. Som FNs medlemsland slo fast i 1948: «Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring». Ingen nordmenn, uansett alder, må være i tvil om at religionsfriheten hører uløselig sammen med resten av menneskerettighetene.

Gå til innlegget

Norsk sjenerøsitet faller

Publisert rundt 2 år siden

Å hjelpe en fremmed handler om innstilling, ikke bare om velstand.

Kåringer som rangerer verdens land etter for eksempel lykke eller gavmildhet, skal alltid tas med en klype salt. Det er mye som ikke kan måles uten at forbeholdene risikerer å overskygge hele prosjektet. Kulturer og levemåter er såpass forskjellige at ­sammenligninger gir begrenset mening.

Likevel var det ikke uten grunn at Norge tronet helt på topp da The World Happiness Report 2017 ble lagt fram i mars. Vi skårer samlet sett høyest av alle på indikatorer som omsorg, frihet, sjenerøsitet, ærlighet, helse, inntekt og godt styresett. Når vi i dag ser tilbake på en valgkamp der mye naturlig nok har handlet om å peke på det som ikke er så bra, er det viktig å huske på at vi i sum har all grunn til å være fornøyde med det vi har.

Det vi derimot ikke bør være så fornøyde med, er at Norge faller fem plasser på den internasjonale ­sjenerøsitetsindeksen fra 2016 til 2017, som Vårt Land omtalte i går. Indeksen måler hvor stor andel av befolkningen som i løpet av siste måned har hjulpet en fremmed som trengte det, hvor stor andel som har gitt penger til en veldedig organisasjon og hvor mange som har gitt av tiden sin i frivillig sammenheng. Halvparten av oss har hjulpet en fremmed (49 prosent), drøyt halvparten har gitt penger (55), mens knapt én av tre (30) har stilt opp som frivillig medarbeider.

Vi bor i et land der nøden er mindre naken enn mange andre steder i verden, og muligheten til å hjelpe en fremmed byr seg kanskje ikke like ofte som i Sierra Leone (81 prosent), Kenya (76) og Liberia (75). På den andre siden: 3 av 4 amerikanere har hjulpet en fremmed i løpet av siste måned, og både Tyskland, Storbritannia og Australia går forbi oss på dette. Det handler om innstilling, ikke bare om velstand.

Når det gjelder nordmenns giverglede, kan det anføres at vi har en solid velferdsstat og en raus bistandspolitikk som de fleste av oss er med på å betale for gjennom skatten. Slik er det imidlertid også i mange av de landene der langt flere gir til veldedighet. Å være nummer 20 på listen over de mest sjenerøse landene i verden, er i utgangspunktet ingen grunn til selvpisking. Det er tross alt 135 land som er dårligere. Samtidig: Det er vanskelig å se hvorfor menneskene i verdens lykkeligste og rikeste land ikke skal toppe denne kåringen. Av den som har fått mye, skal det ventes mye, som en klok mann en gang sa.

Gå til innlegget

Det viktige verdivalget

Publisert rundt 2 år siden

I dag er en viktig dag for Norge. Å avgi stemme i valg er vårt mest grunn­leggende bidrag til demokratiet.

Dette har vært en fragmentert og uoversiktlig valgkamp, der de største partiene ikke har greid å møte velgernes behov. Mens politikerne i stor grad har snakket enkeltsaker, viser det seg at velgerne over hele det politiske spekteret setter ideologi og verdier høyest når de velger parti.

Globale utfordringer

Norske velgere er ikke så navlebeskuende som politikerne tror. Tvert imot er vi blitt mer opptatt av de store spørsmålene. Vi ser at verden blir farligere, og at også trygge Norge i økende grad preges av store globale utfordringer.

Hvor stor kampen om ressurser blir i fremtiden, og hvor mange som vil legge ut på flukt på grunn av klimaendringene­, kan vi fortsatt påvirke. Men uansett kan vi ikke skru klokka tilbake – vi er et mer mangfoldig samfunn, og vi har behov for å redefinere og revitalisere vår egen identitet og arv.

I en urolig verden, og i et Norge i endring, blir vi mer opptatt av hva Norge skal være i fremtiden.

Sentrum

Vi tror det politiske sentrum, i allianse med andre moderate partier, er det beste styringsalternativet for at Norge skal være et godt sted å leve for kommende generasjoner. De tre sentrumspartiene har med sine sterke motkulturelle røtter, brakt inn viktige verdier i norsk politikk.

Dette handler om en særlig oppmerksomhet på de kristne grunnverdiene, på klima, frivillighet, trosfrihet, valgfrihet og bosetting i hele landet. Kanskje viktigst: En tro på menneskets iboende verdi i motsetning til en materialistisk liberalisme og en materialistisk sosialisme på ytterfløyene.

I norsk politikk har sentrum samarbeidet til begge sider, og da til de store­ partiene Høyre og Arbeiderpartiet. Gjennom tiden har dette brakt frem ulike samarbeid – både i storting og i regjering. Disse samarbeidskonstella­sjonene har nå blitt forrykket av et sterkt Frp og et Høyre som har valgt regjeringssamarbeid med et populistisk ytterliggående parti.

Polarisering

Det er dypt problematisk at Frp sitter ved makten. Det sitter klimafornektere i regjering som ikke tar på alvor det enorme løftet som må til for at vi skal få utslippene dramatisk ned. I tillegg har de en integreringspolitikk og en polariserende retorikk som kan bidra til økt konfliktnivå og at grupper ikke blir integrert. ­

Loveleen Brenna har sagt at drømmen er å gå fra å være innvandrer til å bli medborger. Med Frp i regjering opplever mange at de går den andre veien: Fra å være medborgere til å bli innvandrere.

Vi kan ikke la oss styre av et parti som ser på Norge som en øy i verden der vi kan forbruke uhemmet og lengte tilbake til en tid da vi var et homogent land.

Tospann

Høyres samarbeid med Frp gjør årets valg vanskelig for mange moderate sentrumsvelgere. Det er trist at Høyre, med sin lange humanistiske og verdibevisste tradisjon, har valgt å gå i tospann med Frp. Det bidrar også til at valget nå framstår som et valg mellom to helt adskilte blokker.

Men dette bildet splittes opp. I stortingsperioden som kommer er det mulig at vi kan se nye og ulike samarbeidskonstellasjoner, som for eksempel et økt samarbeid mellom flere sentrumspartier og venstresiden – enten i storting eller i regjering.

Vi må være villige til å løfte blikket fra historiske motsetninger og symbol­politikk. Mange som i dag mener de slåss for kristenarven, har en annen agenda enn troens innhold. De misbruker korset som et ekskluderende nasjonalt symbol. Det er godt å se at det lavkirkelige, konservative Norge begynner å protestere på dette.

Åpent Ap

Tradisjonelt har en del kristne velgere ment at Ap står for en avkristningspolitikk, og historisk har det til tider vært riktig. Dagens Ap-­ledelse er mer åpen for tro og verdispørsmål. Et tydelig eksempel er at en samlet 
Ap-ledelse kjempet for K-en i KRLE på sitt eget landsmøte.

Det er viktig å ha et våkent øye for presset på skaperverket og menneskeverdet i vår tid. Gamle partipolitiske skillelinjer utviskes når vi står ovenfor nye, enorme utfordringer. Særlig fordi Høyre har brakt Frp inn i regjeringskontorene – og ønsker å beholde ­regjeringsmakten med dette grunnlaget.

Isolere Frp

­Dagens valg er et verdivalg, og det er et veivalg. Vi mener det må et politisk regjeringsskifte til nå, og vi mener Frp må ut av regjeringskontorene­. Klimafornektelse og mistenkeliggjøring av etniske og religiøse grupper er for farlig for Norges fremtid. Høyres valg av Frp gjør at de andre partiene bør se seg om etter andre konstellasjoner i tiden som kommer. For at dette skal være mulig, må man stemme et alternativ som isolerer Frp.

Det er derfor viktig å gi sin stemme til de moderate og sentrumsorienterte partiene i norsk politikk.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere