Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Nazimarsj

Publisert nesten 2 år siden

Når nazister marsjerer, er det ikke først og fremst for å ytre seg. Det er for å demonstrere makt. Da blir det for snevert å diskutere dette bare som et spørsmål om ytringsfrihet.

Det er sterke reaksjoner på at den nynazistiske gruppen Den nordiske motstandsbevegelsen fikk marsjere gjennom Kristiansands gågate midt på lørdag formiddag. Blant dem som reagerer, er Kristiansands ordfører Harald Furre. Han har innkalt politiet til møte om hvordan denne saken ble håndtert.

Det er mye som taler for at politiet i Kristiansand gjorde en riktig vurdering av hva som ville være best egnet til å opprettholde ro og orden i den situasjonen som hadde oppstått - ut fra de ressursene som var til rådighet. Nynazistene tok politiet på senga ved å flytte demonstrasjonen fra Østfold til Kristiansand uten å varsle om det. Så kan man spørre hvorfor politiet ikke fant ut av det i tide.

Det er lov å demonstrere i Norge, også for upopulære meninger. Men for at politiet skal kunne sørge for at det ikke blir skapt uheldige og farlige situasjoner, skal de varsles om demonstrasjoner på forhånd. Politiet har ofte slått hardt ned på ikkevarslede demonstrasjoner, for eksempel mot abort. De ville hatt gode argumenter for å stanse en ikkevarslet marsj inn i en travel handlegate.

Det er ikke meningene politiet skal aksjonere mot. Det er ytringsfrihet i Norge. Det gjelder også nazister, så lenge de ikke oppfordrer til vold eller ytrer seg hatefullt på en måte som bryter med loven. Selv om deres ideologi gjør begge deler, har arrangørene av marsjen visst å holde parolene sine innen lovens grenser.

Men historisk sett vet vi at når nazister marsjerer, er det ikke først og fremst for å ytre seg. Det er for å demonstrere makt. Hensikten med brunskjortenes marsj i mellomkrigstida var ikke å overbevise andre om at de hadde rett, men å bringe motstandere til taushet ved å spre frykt.

Derfor blir det for snevert å se dette bare som et spørsmål om ytringsfrihet. Forhåpentlig har Frp-politikeren Ulf Leirstein rett i at dette er en liten gjeng tullinger. Men nazismen er en trussel mot vårt samfunns verdier. Det viktigste er å møte dem med argumenter. Men også politiet må være på vakt.

Gå til innlegget

Kyrkja som kulturarena

Publisert nesten 2 år siden

Kyrkja skal vere noko meir enn eit kulturhus, ho skal vere ein stad der menneska får møte bodskapen om frelsa.

Dei norske kyrkjene er blant dei mest ettertrakta kulturarenaene i landet. Dette kjem fram i ei ny kartlegging frå Rokkansenteret, Kulturaktivitet og kulturarenaer i norske kommuner, som vi omtalte i avisa laurdag. Røros kyrkje og Nidarosdomen er to av dei mest staselege i så måte. Men tendensen gjeld heile landet. I fjor blei det arrangert over 13.000 kulturarrangement i norske kyrkjer.

Tal frå dei seinaste fem åra viser at det er ein
vesentleg auke både i konsertar og kulturarrangement som kyrkjelydane arrangerer sjølve, og i arrangement som er i regi av eksterne aktørar. Forskarane bak undersøkinga kallar den auka interessa for kyrkjene som kulturarena for «oppsiktsvekkande». Til saman deltok 1,7 millionar nordmenn på ein konsert eller eit anna kulturarrangement i ei norsk kyrkje i fjor.

Vi for vår del er ikkje like overraska som forskarane latar til å vere. Dei norske kyrkjene har alltid vore blant dei viktigaste kulturhusa i landet, frå lenge før tanken om «kulturhus» oppstod. Samtidig er det grunn til å merke seg at kulturaktiviteten i kyrkjene er på stigande kurs. Dette er ein naturleg konsekvens av det auka medvitet om kunst og kultur i Den norske kyrkja. Den kyrkjelege kulturmeldinga Kunsten å være kirke såg dagens lys i 2005. Fire år seinare blei det tilsett eigne kulturrådgivarar i bispedømma.

Så vil nok somme spørje seg om det aukande kulturtilbodet i dei norske kyrkjene dannar ein urovekkande kontrast til den minkande oppslutninga kring gudstenesta. Kyrkja skal vere noko meir enn eit kulturhus, ho skal vere ein stad der menneska får møte bodskapen om frelsa.

Medvitet om dette fører frå tid til anna til usemje om kva slags artistar som skal få sleppe til i det heilage rommet, og med kva type repertoar. Slike diskusjonar må vere legitime. Kyrkjerommet er ikkje på billegsal.

Samtidig vil det i mange tilfelle vere klokt av kyrkjelydane å opne opp for kunstnariske uttrykk som ikkje berre stryk medhårs. Ikkje berre fordi norske kyrkjer er blant dei viktigaste kulturarenaene i landet. Men fordi kyrkja skal tale sant om livet. Då kan ho også tale sant om Gud.

Gå til innlegget

Å praktisere egne formaninger

Publisert nesten 2 år siden

Dersom Senneset vil bli tatt på alvor, bør hun rydde opp i sin egen argumentasjon.


I helgen kom Aftenpostens kommentator ­
Ingeborg Senneset med det som er ment som religionskritikk, i sin kommentar «Tarmtotter bryr seg ikke om Gud». Hun går blant annet til angrep på Acta bibelskole, som reklamerer med at en person hevder å være helbredet fra laktoseintoleranse ved hjelp av bønn. Denne personen skal ha blitt utfordret til å teste ut om han virkelig var helbredet, og sier i videoen at han ikke lenger har symptomer.

I kommentaren viser hun også til Anders Torp, som i flere medier har delt sine erfaringer med ­«healing» og «demonutdrivelse», og som forteller at han har «helbredet» folk på gaten. Torp har blant annet ­uttalt at hvem som helst kan «lære om placebo og bli en helbredelsespredikant».

Sennesets kritiske lys på deler av denne praksisen er betimelig. Hun skriver dessuten at «personlig tro skal beskyttes­ og respekteres». Og hun fortsetter: «handlinger som er begrunnet­ i tro, men som kan ­skade ­andre, er noe helt annet». Begge disse to utsagnene vil de aller fleste kunne stille seg bak.

Vårt Land har i flere sammenhenger skrevet om predikanter som forkynner helbredelse, men som i stedet bidrar til å kaste syke mennesker ut i fortvilelse og i noen sammenhenger også troskriser. Det er ingen tvil om at det finnes kvakksalvere også i slike sammenhenger.

Men på et punkt brister Senneset så totalt i sin ­argumentasjon, og går over i det lettvinte og tabloide­. Det som kunne vært opptakten til en legitim kritikk bli stående igjen som en subjektiv synsing rundt spørsmålet om helbredelse overhode er mulig. Med uttalelsen «Tarmtotter bryr seg ikke om Gud. Barn og voksne kan bli svært syke dersom de prøver teorien Acta eller andre «helbredere» fronter», viser Senneset til fulle at hun ikke praktiserer sine egne formaninger om å «respektere personlig tro».

Hun bidrar heller ikke til «å beskytte handlinger som er begrunnet i tro». Tvert imot bidrar hun til å ­latterliggjøre alle som tror på en Gud som kan helbrede og gjøre mennesker friske. Blant annet ved å sette alle «helbredere» i samme bås. Dersom Senneset vil bli tatt på alvor, bør hun rydde opp i sin egen argumentasjon og sette seg inn i både religiøs praksis, tanke og tro.

Gå til innlegget

Så lenge barnets beste er det viktigste, er det vanskelig å ta til orde for å straffe nordmenn som er blitt foreldre ved hjelp av surrogati.

BIOTEKNOLOGI ER et av de mest splittende temaene på Stortinget for tiden, men alle er enige om at norske par eller enkeltpersoner ikke skal bli foreldre ved å betale noen for å bære fram barn. I Norge er og blir dette ulovlig. Heller ikke såkalt altruistisk surrogati, at en kvinne bærer fram et barn som en vennetjeneste for en annen, har stor oppslutning blant dem som bestemmer. «Både kommersiell og ikke-kommersiell surrogati medfører også en for stor risiko for at surrogatmoren utnyttes», heter det i regjeringens ferske bioteknologimelding.

I DAG skriver Vårt Land at minst 20 norske par er i gang med, eller på vei til, å skaffe seg barn båret fram av ukrainske kvinner, som får betaling for innsatsen. Alt skjer i regi av det israelske firmaet Tammuz Nordic. Forretningsideen utnytter et smutthull i loven: Nordmenn kan skaffe seg barn ved hjelp av surrogatmor i utlandet uten å bli straffet.

I UTGANGSPUNKTET bør alle smutthull i loven tettes, da de i sin natur er urimelige og gjør at forbud mister sin preventive effekt. Sett fra dette perspektivet blir det feil å se gjennom fingrene med nordmenn som bryter surrogatiforbudet ved å dra utenlands.

ET ANNET og like viktig perspektiv, er imidlertid hensynet til de barna som helt uforskyldt havner i sentrum av dette. Når barnet er født, er det vanskeligere å holde fast ved ulovlighetsperspektivet. Hva tenker et barn som får vite at dets egen tilblivelse førte til at mamma og/eller pappa måtte i fengsel eller fikk bot? Brått kan tanken om straff for å bruke surrogatmor virke malplassert.

«EN STRAFF av barnets foreldre vil etter departementets vurdering uansett kunne ramme barnet og dets syn på sin egen eksistens, selv om straffen er mild. Det å gjøre surrogati straffbart vil også ha negative psykologiske konsekvenser for norske surrogatibarn som allerede er født og under oppvekst», heter det i bioteknologimeldingen. Helseminister Bent Høie (H) faller derfor ned på at det ikke er riktig å straffe nordmenn som omgår forbudet mot surrogati.

SÅ LENGE barnets beste er det viktigste i saker som handler om barn, er det vanskelig å ta til orde for å straffe nordmenn som er blitt foreldre ved hjelp av surrogati. Det er fullt mulig å straffe inngåelse av avtale om surrogati, men når befruktningen først er skjedd, er det for sent å vise til paragrafer.

Publisert i Vårt Land 24. juli 2017.

Gå til innlegget

Prosentmålet for bistand

Publisert nesten 2 år siden

Hvis det er slik at det godkjennes dårlige prosjekter for å oppnå bistandsmålet, er det en alvorlig sak.


To tidligere ledere innen norsk bistand, Tom Vraalsen og Per Ø. Grimstad, har tatt til orde for å fjerne målet om norsk bistand til fattige land skal være på en prosent av brutto nasjonalinntekt. De mener bistandspengene er blitt en honningkrukke der politikere og embetsfolk kan hente penger til prosjekter som ligger langt utenfor den egentlige bistanden, og at det er altfor lite debatt om hva pengene egentlig brukes til.

De to har helt rett i at det er mange ting som nå godkjennes innen bistandsprosenten som ikke er noen direkte hjelp til fattige land. Dette handler for en stor del om penger som ville blitt bevilget uansett, som for eksempel til bistand til flyktninger i Norge, eller til klimatiltak.

Det er nok også riktig at det ikke er noen bred debatt om hva bistandspengene går til. Men det betyr ikke at det ikke er debatt om det i de miljøene som forvalter pengene. For eksempel var det en grundig debatt i forbindelse med den siste stortingsmeldingen, der ikke minst Kristelig Folkeparti bidro til å stille en rekke grunnleggende spørsmål ved bruken av bistandsmidlene. Nylig har også Civita bidratt med innspill om hva som er effektiv bistand.

Det er en god tanke at hvor mye penger som brukes, skal tilpasses til hvilke gode prosjekter det finnes å bruke pengene på. Hvis det er slik at det godkjennes dårlige prosjekter for å oppnå bistandsmålet, er det en alvorlig sak. Men dårlige prosjekter ble satt i gang før vi fikk noe bistandsmål, og vi har inntrykk av at Norad ut fra slike erfaringer nettopp har lagt betydelig vekt på både kvalitetssjekk og evaluering av prosjekter.

Det har vært en del røster for at vi burde slutte med bistand og heller bruke pengene her i landet. Fremskrittspartiet gikk tidligere inn for det, men i regjering har de sluttet opp om bistandsbudsjettene. Prosentmålet kom nettopp fordi man ville hindre at det skulle bli for fristende å redusere bistanden til fordel for innenlandske behov. De to kritikerne ønsker imidlertid ikke redusert bistand, de sier tvert imot at det kunne være behov for mer. Da tror vi ikke fjerning av prosentmålet er noe nyttig bidrag.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere