Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Det viktige verdivalget

Publisert nesten 2 år siden

I dag er en viktig dag for Norge. Å avgi stemme i valg er vårt mest grunn­leggende bidrag til demokratiet.

Dette har vært en fragmentert og uoversiktlig valgkamp, der de største partiene ikke har greid å møte velgernes behov. Mens politikerne i stor grad har snakket enkeltsaker, viser det seg at velgerne over hele det politiske spekteret setter ideologi og verdier høyest når de velger parti.

Globale utfordringer

Norske velgere er ikke så navlebeskuende som politikerne tror. Tvert imot er vi blitt mer opptatt av de store spørsmålene. Vi ser at verden blir farligere, og at også trygge Norge i økende grad preges av store globale utfordringer.

Hvor stor kampen om ressurser blir i fremtiden, og hvor mange som vil legge ut på flukt på grunn av klimaendringene­, kan vi fortsatt påvirke. Men uansett kan vi ikke skru klokka tilbake – vi er et mer mangfoldig samfunn, og vi har behov for å redefinere og revitalisere vår egen identitet og arv.

I en urolig verden, og i et Norge i endring, blir vi mer opptatt av hva Norge skal være i fremtiden.

Sentrum

Vi tror det politiske sentrum, i allianse med andre moderate partier, er det beste styringsalternativet for at Norge skal være et godt sted å leve for kommende generasjoner. De tre sentrumspartiene har med sine sterke motkulturelle røtter, brakt inn viktige verdier i norsk politikk.

Dette handler om en særlig oppmerksomhet på de kristne grunnverdiene, på klima, frivillighet, trosfrihet, valgfrihet og bosetting i hele landet. Kanskje viktigst: En tro på menneskets iboende verdi i motsetning til en materialistisk liberalisme og en materialistisk sosialisme på ytterfløyene.

I norsk politikk har sentrum samarbeidet til begge sider, og da til de store­ partiene Høyre og Arbeiderpartiet. Gjennom tiden har dette brakt frem ulike samarbeid – både i storting og i regjering. Disse samarbeidskonstella­sjonene har nå blitt forrykket av et sterkt Frp og et Høyre som har valgt regjeringssamarbeid med et populistisk ytterliggående parti.

Polarisering

Det er dypt problematisk at Frp sitter ved makten. Det sitter klimafornektere i regjering som ikke tar på alvor det enorme løftet som må til for at vi skal få utslippene dramatisk ned. I tillegg har de en integreringspolitikk og en polariserende retorikk som kan bidra til økt konfliktnivå og at grupper ikke blir integrert. ­

Loveleen Brenna har sagt at drømmen er å gå fra å være innvandrer til å bli medborger. Med Frp i regjering opplever mange at de går den andre veien: Fra å være medborgere til å bli innvandrere.

Vi kan ikke la oss styre av et parti som ser på Norge som en øy i verden der vi kan forbruke uhemmet og lengte tilbake til en tid da vi var et homogent land.

Tospann

Høyres samarbeid med Frp gjør årets valg vanskelig for mange moderate sentrumsvelgere. Det er trist at Høyre, med sin lange humanistiske og verdibevisste tradisjon, har valgt å gå i tospann med Frp. Det bidrar også til at valget nå framstår som et valg mellom to helt adskilte blokker.

Men dette bildet splittes opp. I stortingsperioden som kommer er det mulig at vi kan se nye og ulike samarbeidskonstellasjoner, som for eksempel et økt samarbeid mellom flere sentrumspartier og venstresiden – enten i storting eller i regjering.

Vi må være villige til å løfte blikket fra historiske motsetninger og symbol­politikk. Mange som i dag mener de slåss for kristenarven, har en annen agenda enn troens innhold. De misbruker korset som et ekskluderende nasjonalt symbol. Det er godt å se at det lavkirkelige, konservative Norge begynner å protestere på dette.

Åpent Ap

Tradisjonelt har en del kristne velgere ment at Ap står for en avkristningspolitikk, og historisk har det til tider vært riktig. Dagens Ap-­ledelse er mer åpen for tro og verdispørsmål. Et tydelig eksempel er at en samlet 
Ap-ledelse kjempet for K-en i KRLE på sitt eget landsmøte.

Det er viktig å ha et våkent øye for presset på skaperverket og menneskeverdet i vår tid. Gamle partipolitiske skillelinjer utviskes når vi står ovenfor nye, enorme utfordringer. Særlig fordi Høyre har brakt Frp inn i regjeringskontorene – og ønsker å beholde ­regjeringsmakten med dette grunnlaget.

Isolere Frp

­Dagens valg er et verdivalg, og det er et veivalg. Vi mener det må et politisk regjeringsskifte til nå, og vi mener Frp må ut av regjeringskontorene­. Klimafornektelse og mistenkeliggjøring av etniske og religiøse grupper er for farlig for Norges fremtid. Høyres valg av Frp gjør at de andre partiene bør se seg om etter andre konstellasjoner i tiden som kommer. For at dette skal være mulig, må man stemme et alternativ som isolerer Frp.

Det er derfor viktig å gi sin stemme til de moderate og sentrumsorienterte partiene i norsk politikk.

Gå til innlegget

Ta fadderne med videre

Publisert nesten 2 år siden

Foreldrene ser på fadderne som viktige. Da bør kirken også se på dem som viktige.

Hva gjør en mor og far når den de valgte som dåpsfadder for sitt barn, ikke oppfyller forventningene? Vårt Land skriver i dag at ansatte i Den norske kirke jevnlig får forespørsler om sletting av faddere. På nettfora fortelles det om faddere som ikke bryr seg om barnet de er fadder for, eller som aktivt eller passivt slutter å være en venn av familien.

Nå er det ikke dokumentert noe rush av slike henvendelser, men tematikken er tilstedeværende nok til at biskopene i Den norske kirke skal diskutere den på sitt møte kommende uke. Og selv om bakteppet for samtalen er brutte relasjoner og opplevelser av svik, ligger det et lyspunkt for kirken her. Prest ­Eirik Rice Mills, som selv kjenner til foreldre med fadderkvaler, formulerer det slik: «Det er et uttrykk for at foreldrene ser på fadderne som viktige.» Hvis fadderne er viktige, betyr det at dåpen også er det.

Det er all grunn til å tro at de fleste foreldre har et bevisst forhold til hvem de spør om å være fadder for sitt barn. Fadderskapet er et livslangt oppdrag. Uavhengig av hva man legger i den kirkelige delen av jobben, signaliserer forespørselen et ønske om en permanent og tydelig tilknytning til både barnet og resten av familien. Tilsvarende vil de fleste oppleve det som en ære og en tillitserklæring å bli spurt om å være fadder.

Trosopplæringsreformen har styrket oppfølgingen av alle døpte barn i Den norske kirke. Det deles ut toårsbok, fireårsbok og seksårsbok, og det arrangeres en ­rekke andre tiltak som for eksempel Tårn­agent-helg og Lysvåken (overnatting i kirken). Kirken er bevisst på de mulighetene dette gir for å trekke foreldre og besteforeldre med på gudstjenester og andre ting som skjer.

Derfor er det et tankekors at fadderne i så liten grad involveres i trosopplæringen. Det burde være enkelt å gjøre det til en rutine å invitere fadderne til kirken sammen med fadderbarna. Det vil styrke ­deres bevissthet om fadderskapet og hjelpe dem med oppdraget – og kanskje gi dem en sterkere tilknytning til kirken. Og det trenger ikke koste kirken mer enn den tiden det tar å registrere e-postadresser når et dåpsbarn skrives inn.

Foreldrene ser på fadderne som viktige. Da bør kirken også se på dem som viktige. Og som en mulighet til å nå bredere ut.

Gå til innlegget

Siste sjanse for Islamsk Råd

Publisert nesten 2 år siden

Tålmodigheten er i ferd med å ta slutt både hos myndighetene, hos de andre trossamfunnene og blant landets muslimer.

«INGEN ANDRE enn de som utgjør Islamsk Råd Norge kan redde organisasjonen. Det vil kreve mange samtaler og store innrømmelser fra alle hold», skrev vi på lederplass for snart et halvt år siden. Bakteppet var at flere toneangivende moskeer – tilsvarende om lag halvparten av medlemsmassen i paraplyorganisasjonen – var på vei ut og hadde planer om å starte et alternativ til Islamsk Råd (IRN).

DEN GRYENDE splittelsen ble kjent etter ansettelsen av en nikab-kledd kvinne i en nyopprettet, offentlig finansiert stilling. I søknaden om lønnsmidler het det blant annet at stillingen skulle styrke organisasjonens brobyggerfunksjon og relasjon til storsamfunnet. Ansettelsen utløste skarp kritikk fra mange hold, ikke minst internt i organisasjonen, og kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) kalte rådets ledelse inn på teppet for å få en forklaring. Møtet gjorde henne «ikke veldig beroliget», fortalte hun senere.

I VÅR lederartikkel 1. april etterlyste vi økt profesjonalitet samt skifte av generalsekretær. Lite tyder på at utviklingen har gått i riktig retning etterpå. I slutten av juni konkluderte Kulturdepartementet med å holde tilbake det halvårlige statstilskuddet på 650.000 kroner. Noen dager senere ble det kjent at Nortura vurderer å droppe samarbeidet om halalsertifisering av kjøtt, en ordning som er IRNs viktigste inntektskilde.

PROBLEMENE TOPPET seg denne uken, da ledelsen i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) tok bladet fra munnen etter å ha ligget lavt om IRN-bråket i mer enn et år. De viser til dårlig kommunikasjon, sviktende tillit og manglende forståelse for at STL er et fellesprosjekt for alle medlemsorganisasjonene. I tillegg opplever de at Islamsk Råd liker å innta offerrollen. – Vi opplever at Islamsk Råd har spilt seg selv ut på sidelinjen og blitt irrelevante, sa generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys til Dagsavisen. Ifølge avisen er generalsekretær Methab Afsar nå kalt inn på teppet igjen hos kulturministeren til uka.

TÅLMODIGHETEN MED Islamsk Råd Norge er i ferd med å ta slutt både hos myndighetene, hos de andre trossamfunnene og blant landets muslimer. Hvis ikke styret og generalsekretæren nå klarer å bøte på tillitsmangelen gjennom åpenhet, selvkritikk, ydmykhet og reell vilje til å spille en konstruktiv rolle, nærmer vi oss begynnelsen på slutten for en aktør som tross alt har hatt en viktig funksjon i mange år.

Publisert i Vårt Land fredag 8. september 2017.

(Bildet: Generalsekretær Mehtab Afsar (i midten), styreleder Zaeem Shaukat og administrasjonskonsulent Leyla Hasic i Islamsk Råd Norge (IRN) lytter til en politisk paneldebatt om innvandring, hatkriminalitet og rasisme i Oslo i slutten av august i år. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix)

Gå til innlegget

Ja til engasjerte elever

Publisert nesten 2 år siden

Henter rektorer mer informasjon fra tvilsomme kommentarfelt enn fra pensumlitteraturen?

Det finnes tilfeller der rektorene ved norske skoler nekter religiøse ungdommer å ha samlinger på skolen. Det erfarer Karl Johan Kjøde, generalsekretær i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag. I går fortalte han i Vårt Land om skoleledelsens ulike begrunnelser: Frykt for at muslimske unge blir ­radikalisert dersom de samles. Frykt for at det skal oppstå klikker på skolen, og ønske om en livssynsnøytral skole.

Vi har ingen grunn til å tvile på at begrunnelsene er godt ment. Verken radikalisering, klikkdannelser eller religiøst press er ønskelig på norske skoler. Samtidig er argumentene preget av en påfallende uvitenhet.

Det er grunn til å spørre om enkelte rektorer har hentet mer informasjon fra tvilsomme kommentarfelt enn fra pensumlitteraturen i skolens egne KRLE- og relgionsfag. Det er ingen direkte sammenheng mellom religiøst engasjement og radikalisering. Heller ikke mellom islamsk tro og radikalisering. Tvert imot er opplever det store flertallet av verdens befolkning at religionen hjelper dem til å bli bedre medmennesker. Det gir dem påfyll i hverdagen og inspirerer dem til å takle hverdagens utfordringer på en bedre måte. I stedet for å la skepsisen avgjøre, burde ­skoleledelsen vurdere om frihet til å opprette religiøse skolelag tvert imot kan føre til mer trivsel og motivasjon.

Klikkdannelser ved en skole er dessverre uunngåelig. Mange elever kjenner seg dessverre altfor godt igjen i følelsen av å være på utsiden. Det handler om motepress, kroppspress, gruppepress og prestasjonspress. Religiøse skolelag har et annet grunnlag. Vi snakker ikke om lukkede konspiratoriske samlinger, men om åpne fellesskap der noe annet enn personlige, ytre kvalifikasjoner avgjør om du er velkommen. Mange kristne kan fortelle at nettopp skolelaget var årsaken til at de følte seg inkludert på skolen.

Kanskje handler skepsisen til skolelag først og fremst om skepsis til religion. For å bruke en uærbødig formulering: Holdningen er bare så 1970. Samfunnet har forandret seg dramatisk de siste 50 årene. Svært mange har innsett at et gjennomsekulært offentlig rom verken er mulig eller ønskelig. Alternativet er et livssynsåpent samfunn, der man anerkjenner religionens positive betydning og legger til rette for at den både kan praktiseres og utfordres i åpenhet. Den åpenheten er et av våre viktigste virkemidler mot radikalisering.

Gå til innlegget

Hei fram unge kvinner

Publisert nesten 2 år siden

Kvinnelige ledere trenger både støtte og oppbakking

60 prosent av dem som starter på ­ledelseslinjer på norske bibelskoler, er kvinner. Det viser en rundspørring Vårt Land har foretatt blant 16 av 18 ­bibelskoler. Ved teologisk utdanning på høyskoler og universiteter er deltagelse fortsatt lavere. Men også her er det framgang.

Likevel betyr ikke dette at de unge kvinnelige lederspirene får pastor- og forkynnerstillinger, understreker religionsforsker Berit Thorbjørnsen og rektor ved Angsgar teologiske høyskole Ingunn Folkestad Breistein. Sistnevnte mener menigheter foretrekker menn som forkynnere, fordi disse blir ansett å ha større karisma. Begge er opptatt av at det må jobbes med holdninger og vilje dersom flere kvinner skal få teologiske lederstillinger i det lavkirkelige Norge.

Et av temaene som bør sees på, er strukturen med pastorpar i flere menigheter. Mannen får svært ofte den ledende forkynnerrollen, mens kona er i en underordnet stilling, og langt oftere har ansvar for barnearbeid og parets egen familie.

I sommer ble tidligere leder ved Filadelfia bibelskole, Torbjørg Oline Nyli, intervjuet i Vårt Land. Hun er i dag pastor i Misjonskirken i Grimstad. Hun forteller: «Det er ­veldig få kvinnelige ­pastorer som ikke deler ­denne rollen med sin mann i Pinse­bevegelsen. Jeg har blitt spurt om hvilken mann jeg skal gifte med meg sånn at jeg kan bli pastor».

Vårt Land skrev dessuten om ­menigheten Hillsong Norway, som også praktiserer ordningen med pastor­par. Disse er nylig blitt knyttet opp til Hillsong Australia, og tatt som medlem i «Hillsong-familien». Nå har Hillsong Norge understreket at de ikke har noen begrensninger for kvinnelig lederskap, men tonen fra Hillsong Australia er en annen. Her fastslås det at Gud kaller kvinner til «et visst ledelsesnivå».

Hillsong er et eksempel på den tette kontakten mellom norske karismatiske forsamlinger og tilsvarende menigheter i utlandet med helt andre tradisjoner og holdninger knyttet til kvinners tjeneste. Påvirkning skjer ikke bare på teologisk nivå, hvem man har som rollemodeller betyr også mye. Det gjør det svært viktig aktivt å heie frem de unge kvinnene som er villige til å påta seg lederverv. De trenger både støtte og oppbakking.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3370 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2454 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2452 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
30 dager siden / 2366 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1826 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1661 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1504 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1401 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere