Vårt Land

Alder: 74
  RSS

Om Vårt

Følgere

Naturlig veivelsignelse

Publisert rundt 2 år siden

Statens vegvesen viser at de tar religionens historiske og nåværende betydning i nordområdet på alvor.

En luthersk biskop fra Norge og en ortodoks metropolitt fra Russland står i spissen for et ritual utenom det vanlige neste uke: Når nye E105 mellom Kirkenes og Murmansk åpner, skal de to kirkelederne velsigne veien. Seremonien skal ifølge biskop Olav Øygard understreke både forholdet mellom de to landene og den gode kontakten mellom Den norske kirke og Den russisk-ortodokse kirke i grenseområdene, skrev Vårt Land i går.

Veivelsignelse vil fremstå spesielt for flertallet av befolkningen, men landet vårt er mangfoldig. Ritualer av denne typen har en helt annen og mer naturlig plass i nord enn i resten av Norge. Det forteller mye at det er Statens vegvesen region nord som har tatt initiativet, ikke kirkene selv.

Når det offentlige trekker trossamfunn inn på fellesarenaene på denne måten, er vi raskt ved kjernen av to viktige religionsdebatter: Den ene handler om religionens plass i det offentlige rom. Den andre handler om offentlig likebehandling av trossamfunn. Det nærmeste vi kommer en normativ kilde til svar på de spørsmålene som da reiser seg, er rapporten fra det regjeringsoppnevnte Stålsett-utvalget (2013). ­Utvalget vil ha et «livssynsåpent samfunn» der religion skal tåles, men understreker prinsippet om likebehandling av trossamfunn.

Denne tankegangen risikerer man i prinsippet å bryte med når ett bestemt trossamfunn (eller to, som i dette tilfellet) bes om å spille en rolle i et prosjekt som gjelder hele samfunnet. Derfor er det viktig at alle aktører er oppmerksomme på hvor sensitivt dette kan være. For tre år siden ble det ­debatt da en katolsk prest velsignet et rassikringsprosjekt på fylkesvei 337 i Luster. Han satte i tillegg opp et alter med en helgenstatue som skulle beskytte de tsjekkiske anleggsarbeiderne mot ulykker.

Norsk offentlighet skal ha plass til religiøse uttrykk, samtidig som offentlige aktører ikke må tildele et bestemt trossamfunn en urimelig fremskutt rolle. Likebehandling trenger imidlertid ikke bety at alle trossamfunn må inviteres til alt. Når Statens vegvesen trekker Den norske kirke og Den russisk-ortodokse kirke inn i åpningen av E105, gjør de det med en begrunnelse som viser at de tar religionens historiske og nåværende betydning i det aktuelle området på alvor. En slik tankegang er langt å foretrekke framfor å måle «likebehandling» med linjal.

Gå til innlegget

Når tilliten svekkes

Publisert rundt 2 år siden

Norske katolikker fortjener ikke at kirken deres blir gjenstand for stadig nye saker som svekker dens omdømme.

Bør en prest suspenderes når politiet tar ut tiltale mot vedkommende for underslag? Biskop Bernt ­Eidsvig måtte stille seg dette spørsmålet da en ­kapellan i St. Svithun katolske menighet i Stavanger ble siktet og senere tiltalt for sin håndtering av menig-­
hetens kollektinntekter. Eidsvig har konkludert med at suspensjon ikke er nødvendig. Han får prinsipiell støtte fra økonomiprofessor Roy Mersland, som ­mener at noen hensyn kan tale mot suspensjon i slike saker. Derimot uttalte flere andre med erfaring fra underslagssaker at suspensjon bør være en regel i slike tilfeller.

Saken er interessant, også fordi den viser noen forskjeller mellom religiøse organisasjoner og bedrifter. Både næringslivet og den offentlige forvaltning er så avhengig av tillit at du skal lete lenge for å finne ­eksempler på underslagstiltaler der arbeidsgiver ikke har reagert med umiddelbar suspensjon.

I religiøse organisasjoner står andre verdier noen ganger sterkere. Det er sterke tradisjoner for å ta menneskelige hensyn. Tillit og tilgivelse er forankret i både ideologi og strukturer. Dessuten er organisasjonene avhengig av frivillig støtte. Ledere som mistenkes kan ha sterke støttespillere i ryggen, som også har sett vedkommendes sterke og oppofrende ­engasjement. Noen av dem kan oppfatte suspensjon som en forhåndsdom, som igjen kan føre til oppsplitting og strid i miljøet. Dessuten kan man være overbevist om at det som utløste tiltalen ikke har skjedd i vinnings hensikt.

Vi vet ikke hva som er Den katolske kirkes bakgrunn for å velge å la sin kapellan fortsette i arbeidet. Men vi tror det vil være klokt at biskopen har i bakhodet at tilliten til kirkesamfunnet er betydelig svekket de siste tiårene. I tillegg til en rekke overgrepsskandaler, som også involverte en norsk biskop, kom fjorårets dom mot Oslo katolske bispedømme for å ha fylt medlemsregisteret med personer med «katolsk-klingende navn» fra telefonkatalogen.

Tillit er en ressurs som kan skusles bort. Norske katolikker fortjener ikke at kirken deres blir gjenstand for stadig nye saker som svekker dens omdømme. Nå må ledelsen fjerne all tvil om at Den katolske kirke ser like alvorlig på økonomiske uregelmessigheter som andre organisasjoner i samfunnet. Det er biskop Bernt Eidsvigs ansvar.

Gå til innlegget

Partitopper kan reise seg

Publisert rundt 2 år siden

Det er ikke uvanlig at dårlige valg fører til jakt på politiske ledere

Det er ikke uvanlig at dårlige valg fører til jakt på politiske ledere. I år er det særlig Ap og KrF som har gjort dårligere valg enn forventet. I ettertid har VG skrevet at det foregår jakt på syndebukker i Ap. Flere anonyme kilder hevder at det murrer i organisasjonen, både rundt Ap-leder Jonas Gahr Støre og nestleder Trond Giske. I KrF var Knut Arild Hareide raskt ute og sa at han tok ansvaret for det dårlige valget, og at han ønsker å fortsette.

For øyeblikket tyder det ikke på at hverken Ap eller KrF kommer til å kaste sine ledere umiddelbart. Likevel kan murring føre til utrygghet hos lederne i begge partier.

I Norge har flere partier – i perioder – hatt tradisjon for å kaste sine leder ved dårlige valg, eller kriser. Dette er dårlig tradisjon. De fleste vellykkede politikere har nettopp blitt gode fordi de har fått lov å stå i kriser og håndtert motgang. De ferskeste ­eksemplene er statsminister Erna Solberg og SVs ­leder Audun Lysbakken. Begge har vært gjennom tøffe kriser og reist seg igjen.

I 2005 lå Høyre på 14 prosent på målingene, og flere partifeller ønsket at Solberg skulle trekke seg. Til NRK forteller kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som den gangen var leder for ­ungdomspartiet, at Solberg sto i et umenneskelig press. Enkelte partikollegaer uttalte at hun burde trekke seg. I media fikk hun ­negativ oppmerksomhet. Lengst gikk Vårt Lands tidligere redaktør Helge ­Simonnes, som mente Solberg burde gå av som leder. Røe Isaksens tilbakeblikk på denne tiden er svært interessant. Han forteller at Erna Solberg ble kritisert for mange av egenskapene som i dag oppfattes som hennes aller beste: Faktaorientert og lite opptatt av politisk show.

Også Audun Lysbakken framsto som svært svekket etter at han måtte gå av som minister i 2012. Men også han har vokst på krisen og hylles nå i SV for sitt lederskap og sin tydelige og gode valgkamp i valgkampen.

Når både Ap og KrF skal gjennom en periode med selvpisking, er det verdt å lære av Høyre og SV som ga sine ledere en ny sjanse. Begge disse greide å gjenreise partiene sine.

Gå til innlegget

Ensrettet storting

Publisert rundt 2 år siden

Vi trenger en variert gruppe mennesker som har evnen til å bringe inn ulike erfaringer inn i landets øverste folkevalgte forsamling.

En Civita-undersøkelse viser at det er langt mellom folk fra «gølvet» blant de nye Ap-representantene på Stortinget. 41 av 49 representanter har høyere utdanning. Selv om vi i Norge har færre tradisjonelle arbeidere og flere akademikere, har flere pekt på at dette er en av grunnene til at Ap ikke maktet å vinne valget. Arbeidsfolk fant ikke noe å identifisere seg med. På ulikt vis strever flere av partiene med skjev representasjon.

Noen av Aps potensielle velgere lengter kanskje tilbake til tider med «landsfader» og veiarbeider Einar Gerhardsen og industriarbeider Trygve Bratteli, sagbruksarbeider Yngve Haagensen, skipsrørlegger Thorbjørn Berntsen eller fabrikkarbeider Reidar T. Larsen. Det var også folk lenger ut på venstresiden som Hedmark-benkens frisktalende Emil Løvlien. Han stilte på Tinget med framhaldsskole som eneste formelle utdanning.

I nyere tid er det få Ap-politikere på høyere nivå som har bakgrunn i håndverksfagene. I teorien skulle det ikke bety noe. Selv om man ikke er arbeider, kan man likevel ta industriarbeiderens parti. Likevel kan det være et problem for et parti med «­arbeider» i tittelen, at arbeidsfolket ikke stiller på særdeles synlig plass.

«Andelen politikere på det nye Stortinget som har høyere utdanning er 50 prosentpoeng større enn i befolkningen generelt», avslører Eirik Løkke i Civita som har gjennomført undersøkelsen for Civita.

Nå er det ikke bare Ap på venstresiden, som stiller med overflod av høyutdannede. SV ligger høyt oppe – og, for moro skyld, skal det nevnes at Rødt er oppe i 100 prosent, Moxnes har master i sosiologi. Det er KrF som stiller med færrest representanter med høy utdannelse, og kan i denne sammenhengen kalle seg et «folkeparti».

Hovedpoenget er egentlig at når Stortinget skal representere folket er det viktig at den har god representasjon fra hele befolkningen. Både når det gjelder utdanning, kjønn og alder.

Dette er noe som Ap, men også andre partier bør legge seg på minnet når de velger hvem som skal representere oss landet rundt: Vi trenger en variert gruppe mennesker som har evnen til å bringe inn ulike erfaringer og synspunkter inn i landets øverste folkevalgte forsamling.

Gå til innlegget

Venstre og KrFs sjel

Publisert rundt 2 år siden

Venstre og KrF bør bli i opposisjon og jobbe for et kraftfullt sentrum som kan samarbeide til begge sider.

Torsdag skal KrFs Knut Arild Hareide og Venstres Trine Skei Grande sette seg rundt samtalebordet med regjeringspartienes ledere for å diskutere et eventuelt samarbeid. Statsminister Erna Solberg uttalte allerede valgkvelden at de fire må finne ut hvordan de kan «forvalte et flertall sammen».

Trine Skei Grande har tidligere vært kritisk til et regjeringssamarbeid, og var i sommer villig til å felle en regjering der Frp sitter. Nå er flere i Venstre åpne for å gå inn i regjeringen. Samtidig kommer advarsler fra Distrikts-Venstre. De mener det handler om et retningsvalg for partiet. For KrF vil det trolig vanke fristelser fra Erna Solberg: Statsministeren kan legge på bordet et løfte om at det ikke blir ja til eggdonasjon denne perioden, at deler av Lofoten ikke vil konsekvensutredes – kanskje også utenriksministerposten.

Vårt Land løftet på valgdagen frem sentrumspartienes betydning som motkulturell kraft. Særlig når det kommer til menneskesynet og troen på menneskets iboende verdi, i motsetning til materialistisk liberalisme og sosialisme på ytterfløyene. Nå kan Venstre være på vei bort fra sentrum. Vi mener dette er feil vei å gå. Vi ønsker et sterkt sentrum og tror Venstre på sikt vil tape på å være et «høyre­-light» i ­regjering med de to store, blå partiene.

For KrF blir situasjonen krevende, fordi spørsmålet om hvorvidt partiet skal tre inn i regjering vil gi en tydelig vekting av enten venstresiden eller høyresiden i partiet. Og etter partiets storhetstid på nittitallet har man lekket til Ap og Sp som følge av flere år med høyresamarbeid. De siste årene har KrF vært nede på den borgerlige delen av velgermassen, der flere er åpne for å gå inn i regjering med Frp. Faren er at man svekker partiets sosiale sinnelag, som har vært partiets livsnerve, med fokus på blant annet fattigdom, bistand og miljø. Da lukker man muligheten til igjen å bli folkeparti, og favne en sentral del av partiets tidligere velgere.

Partiene bør tenke lenger enn hva man kan få gjennomslag for i løpet av fire år og trusler om hvilke tap man kan lide. Det er for eksempel mindre sannsynlig at Ap vil fremmedgjøre seg fra sentrum gjennom å samarbeide med høyresiden om konsekvensutredning av Lofoten. Vi mener Venstre og KrF bør bli i opposisjon og jobbe for et kraftfullt sentrum som har muligheten til å samarbeide til begge sider. Det handler om retningen partiene skal ta – og hvilken retning Norge skal ha.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere