Vårt Land

Alder: 74
  RSS

Om Vårt

Følgere

Forutsigbar trospolitikk

Publisert nesten 2 år siden

Menighetene­ som rammes vil naturlig nok oppleve regjeringens lovforslag som et brudd på ­prinsippet om likebehandling.

I ly av krevende regjerings- og samarbeidsforhandlinger, slapp Kulturdepartementet i går sitt lenge bebudede forslag til ny trossamfunnslov. Den forsiktige lanseringen står ikke i stil med hvilken milepæl dette representerer. Her samles dagens tre lover på feltet, inkludert loven om Den norske kirke (kirkeloven), med basis i Stålsett-rapporten og med utgangspunkt i skillet mellom stat og kirke. Viktige stikkord er forenkling, modernisering og likebehandling – inkludert større frihet for Den norske kirke.

For oss som er opptatt av forutsigbarhet og gode rammer for tros- og livssynssamfunnene, er lovforslaget stort sett beroligende lesning. Her er ingen overraskelser og få baksmeller. Eksisterende politikk videreføres i stor grad, der det aller mest sentrale er offentlig finansiering av tros- og livssynsvirksomhet. Med tanke på de siste måneders debatt i flere partier om trossamfunn i det hele tatt bør få offentlig tilskudd, er det viktig å få dette på plass. Ingen har så langt kommet med overbevisende argumenter for at tro og livssyn skal holdes utenfor den norske modellen, der sivilsamfunnet i stor grad er finansiert av stat og kommune.

Regjeringen foreslår at trossamfunn må ha minst 500 medlemmer for å bli godkjent som mottaker av offentlig tilskudd. Dette vil føre til færre­ trossamfunn og ifølge regjeringen gjøre det «mulig å ha en tettere oppfølging av det enkelte samfunnet». Det fastslås at de som er for små i dag, kan gå sammen med andre «i en organisatorisk overbygning». Det er muligens greit for noen av dem, men i en del frimenigheter vil dette være et stort problem. Den såkalte kongresjonalistiske menighetsforståelsen, som vektlegger ­enkeltmenighetens selvstendighet, et viktig, teologisk spørsmål for disse menighetene. Regjeringen kan anføre at et medlemstak vil være en begrensning for alle, mens menighetene som rammes naturlig nok vil oppleve dette som et brudd på prinsippet om likebehandling av trossamfunn.

Det har gått snart fem år siden Stålsett-utvalget la fram sin rapport «Det livssynsåpne samfunn». Den har ligget lenge i skuffen i Kulturdepartementet, men ideene og begrepene har likevel etablert seg som sentrale premisser for tros- og livssynspolitikken. Vi tror det er klokt av regjeringen å bygge videre på prinsippene fra denne rapporten, og samtidig holde seg mest mulig til den etablerte praksisen.

Ved en feil ble en uferdig versjon av lederen lagt ut. Den er nå erstattet med riktig tekst, slik den står på trykk i Vårt Land 29. september 2017.

(Bildet: Nidaros domkirke. Foto: Lars O. Flydal/arkiv)

Gå til innlegget

Mobbing i skolen

Publisert nesten 2 år siden

Alle historiene om barn som mobbes viser at det er behov for en grunnleggende gjennomgang av skolens tiltak.

De siste ukene har det på nytt kommet flere saker i media om barn som mobbes på skolen. Historiene gir et grusomt innblikk i hvordan enkelte barn i Norge har det. Over tid har de registerte tallene for mobbing vært relativt stabile, selv om en rekke tiltak er gjort i skolen. Aftenposten skrev i går at nesten hundre mobbesaker er så alvorlige at de er politianmeldt siden 2012.

Et av programmene som har satt søkelys på ­mobbing i skolen er NRKs Brennpunkt, som laget dokumentaren om Arnar på 21 år. NRK startet allerede i 2009 å lage opptak om den da 13 år gamle gutten fra Karasjok. Men dokumentaren ble ikke sendt den gangen. Vurderingen var at det kunne skape en vanskeligere situasjon for den unge gutten. Han opplevde både fysisk vold og sjikane på skolen. Nå er han 21 år, og forteller sin historie. Samtidig får vi se klipp av den 13 år gamle gutten. Programmet ga et trist innblikk i hvordan mange barn har det i norsk skole og hvordan lærere og rektor ikke tar tak i situasjonen på en skikkelig måte.

Vi fikk dessuten møte foreldrene til ei jente på Oppegård som hadde tatt livet sitt etter mobbing i flere år. Foreldre satt selvsagt knuste tilbake. Heller ikke etter dødsfallet ble de møtt av skolen på en god måte.

Også Aftenposten fortalte i går historien om et foreldrepar som har gitt opp skolen og nå melder mobbingen til politiet. De mener skolen har bagatellisert saken. Da gutten fortalte om mobbingen hjemme, hadde det pågått i fire år. Gutten lider i dag av posttraumatisk stress etter å ha blitt utsatt for grov vold på skolen.

Alle disse historiene viser at det er behov for en grunnleggende gjennomgang av skolens tiltak mot mobbing. Det viser også at lærertetthet og mulighet til å bruke tid i klassene til å snakke om mobbing er nødvendig. Det er utrolig viktig at alle elever får vite at skolen har nulltoleranse mot mobbing. Vi trenger trygge lærere som gir tydelig beskjed til barn og ungdom.

Dessuten er det uhyre viktig at alle foreldre er seg bevisst hvordan de snakker om og til andre mennesker. Vi trenger både foreldre og lærere som er gode forbilder. Vi kan ikke forvente at ungdom ikke tar etter dersom voksne bruker hets. Dette gjelder både i møter med andre mennesker og på sosiale medier.

Gå til innlegget

Når debatten sporer av

Publisert nesten 2 år siden

Når debatten sporer av fra virkelighetens moralske dilemmaer blir den fort irrelevant.

Etiske debatter har fått en ny vår. Hva slags liv er det riktig å leve når en klimakatastrofe truer? Hvem bør vi stemme på når polariseringa øker og krisene rykker nærmere? Og hva er egentlig menneskeverd?

I går skrev Vårt Land om det etiske bakteppet for vedtaket om kjøttservering i Borg bispedømme. Vedtaket om å kutte kjøttet satte i sving en debatt om ­effekten av slike tiltak og dermed også hvilken ­mening de bærer. Velger vi slik vi gjør fordi vi tror det har en positiv effekt på verden, eller velger vi ut fra en bedømming av selve kvaliteten i handlingen?

Debatter som denne kan tjene til å spore av det etiske lokomotivet før det har fått tilstrekkelig fart til å komme seg videre. For når vi vet at kjøttforbruket vårt ikke er bærekraftig, kan det ikke være tvil om at det er moralsk riktig å redusere det, uansett hvor lite eller mye det monner. Slike diskusjoner minner mer om en avledingsmanøver enn et forsøk på å nå dypere innsikt eller vinne mennesker for et liv i det godes tjeneste.

Slik er det ofte. Da Espen Ottosen stilte et åpent og relativt uskyldig spørsmål om koblinga mellom Gud og etikk i Aftenposten forrige uke, lot ikke fordømmelsen vente på seg: Ottosen ble imøtegått med en aggresjon som er menneskerettighetsmotstandere verdig.

Hans motdebattanter hevdet med full tyngde at moral med Gud er umulig, og at det omvendte, en moral uten Gud, var det eneste svaret.

Slike debatter kan framstå som fullstendig ­ørkesløse for alle oss som kjenner moralske mennesker både med og uten en gudstro. Når debatten abstraheres ut av virkelighetens moralske dilemmaer blir den fort irrelevant.

Der faktisk handling, en etisk livsførsel, skulle vært hovedfokus, tar forstyrrende metadebatter over scenen. Debatten flyttes fra moral – gode handlinger – til etikk – tenkningen om moral. Det er i og for seg interessante spørsmål, men de må ikke tillates å overskygge de viktigste debattene: Hvordan kan vi leve uten at vi samtidig ødelegger andres liv? Hvordan kan vi begrense egoismen når skaperverket beviselig bukker under for den? Hvilken verdi har fellesskap og tillit for oss, når vi tillater frykten å ødelegge det?

Gå til innlegget

Kjønn og makt i Ap

Publisert nesten 2 år siden

Sprengkraft kan være stor når en yngre generasjon gjør opprør mot gamle skillelinjer.

Et unisont panneklask lød på sosiale medier da Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske kalte kollega Hadia Tajik for «en veldig flink ung jente» i Dagens Næringsliv. Erfarne kvinner i partiet kritiserer Giske og mener uttalelsen er «helt uakseptabel».

Det er vanskelig å lese uttalelsen som annet en klassisk «slip of the tongue» fra en som synes det greit med flinke jenter i ledelsen. Men at den egentlige makten, ligger hos Jonas Gahr Støre og Giske selv.

Og den gitte logikken i Ap-sammenheng når en ­posisjon som finanspolitisk talsperson tildeles ­Giske, er at flere vil slutte rekkene bak ham som kommende lederfigur. Det er en feilvurdering av hva partiet trenger nå, og en undervurdering av interne forventninger til å slippe til dyktige kvinner og nye generasjoner.

Partisekretær Kjersti Stenseng har svekket sin troverdighet når hun argumenterer for at valgkomiteen ivaretar kjønnsbalansen for komiteene som helhet.

Finanskomiteen er mektig. Det ­betyr noe når Marianne Marthinsen skyves ut. Og: Når vervet gis Trond Giske, løftes han til en langt mektigere posisjon enn Hadia Tajik.

Dette er maktforhandling: Giske krever makt fra Støre i bytte mot Aps bakland med et mektig LO og venstresiden i partiet. Støre frykter nok denne for ham fremmede fraksjonen. Når posisjonen tilbys Giske, forventer også Støre en lojalitet tilbake fra sin sterke nestleder.

Støre vurderte trolig at både den brutale­ vrakingen av Martinsen og marginaliseringen av Tajik, ville aksepteres fordi en leder må ha ­autoritet til å balansere fraksjoner i krisetider. 
Slik er det ikke. I vår tid er det ikke mulig å utøve et lederskap gjennom å lene seg på at terrorbalanse fører til ro og autoritet. Tvert i mot kan denne manøveren for å kontrollere fløyene i partiet, føre til at lederens egen makt forvitrer.

VGs Hanne Skartveit beskriver et kulturelt opprør i partiet, og spør seg om de unge tvert i mot nå vil flokke seg om Hadia Tajik. Et talent som gir stemme til en ny generasjon og en ny tid.

Støre ville konsolidere partiet, men har utløst maktkamp. Det kan ligge stor sprengkraft i det når en yngre generasjon gjør opprør mot gamle skillelinjer.

Gå til innlegget

Bygger kirken murer?

Publisert nesten 2 år siden

Mellomkirkelig råd har ikke greid å samle aktører med ulike ståsteder til konstruktiv dialog. Det bør de gjøre noe med.

Det gjentar seg gang på gang: Mellomkirkelig råd arrangerer Kirkeuka for fred i Palestina og ­Israel sammen med flere andre organisasjoner. ­Israel-sympatisører kritiserer konferansen for å være «hatpropaganda mot Israel». Og arrangørene avviser kritikken.

I morgen starter årets kirkeuke. Vårt Land har ikke dekket debatten. Den inneholder ganske enkelt ikke noe nytt. Posisjonene er fastlåste, i likhet med selve konflikten mellom israelerne og palestinerne.

Vi deler ikke den sterke kritikken av arrangementet. Påstandene om «hatpropaganda» og ­Dagen-redaktør Vebjørn Selbekks karakteristikk av konferansen som «smakløs» skyter langt over mål. Ståstedet til Mellomkirkelig råd og de andre arrangørene er legitime standpunkter i debatten om konflikten i dette området.

Det er riktig at arrangørene først og fremst identifiserer seg med palestinerne. Så er det også den palestinske befolkningen som er den svake parten i denne konflikten. Det er deres landområder som er konfiskert, det er deres økonomi og velferd som lider på grunn av sikkerhetsmuren og andre restriktive tiltak fra det israelske styret.

Samtidig er det bekymringsfullt at det er så vanskelig å støtte den ene parten i konflikten, uten samtidig å lukke øynene for den andre sidens ståsted. Sjelden blir så komplekse konflikter så forenklet som i dette tilfellet. For okkupasjonen handler ikke bare om den israelske høyresidens ønske om et Stor-Israel. Det handler ikke bare om nybyggeres ønske om å bo billig og komfortabelt utenfor grensene fra 1967. Det handler også om antidemokratisk styre i de palestinske områdene, om ­islamistisk terror og om en 70 år lang israelsk ­historie preget av frykt for utslettelse.

Det finnes likevel eksempler på at religiøse grupper makter å se begge disse sidene. Michael Melchiors prosjekt The Middle East Religious Peace Initiative har sin styrke i den balanserte tilnærmingen. Da det brøt ut en krise på Tempelhøyden i Jerusalem i sommer, var gruppen sentral i arbeidet med å finne en løsning.

Mellomkirkelig råd har ikke greid å samle aktører med ulike ståsteder til dialog på samme måte. Det bør de gjøre noe med.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere