Vårt Land

Alder: 74
  RSS

Om Vårt

Følgere

Muslimer og ateister

Publisert rundt 2 år siden

Ikke-­troende med bakgrunn fra muslimske sammenhenger kan ha relevante innspill til hvordan islam bør utfolde seg i storsamfunnet.

«Ikke-troende person med bakgrunn fra eller røtter i et land med hovedsakelig muslimsk kultur» – eller bare ateist? Den første er lang og kronglete, den andre vil være for knapp i de fleste relevante sammenhenger. Kompromisset har blitt «sekulær muslim», sist brukt i en lederartikkel i Human-Etisk Forbunds medlemsblad Fri tanke. «HEF bør samarbeide med de sekulære muslimene», skrev redaktør Kirsti Bergh.

De fleste forstår hva begrepet betyr, men det er ikke dermed uproblematisk. I Vårt Land mandag fortalte ateistene Siamak Yazdankhah og ­Wasim Zahid at de misliker å bli kalt «sekulære ­muslimer». ­Yazdankhah opplever betegnelsen som en måte å sette ham i bås på. – Ingen blir kalt sekulære ­kristne. Jeg vil heller ikke ha en slik merkelapp, uttalte ­Yazdankhah, som aldri har definert seg som muslim.

Han har rett i at «sekulær kristen» er en lite brukt betegnelse, men «sekulær muslim» har en parallell i «kulturkristen». Dette uttrykket er lite kontro­versielt, selv om det gjerne er noe man definerer seg selv som og ikke en merkelapp som henges på en. Uansett bør det alltid være opp til den enkelte å definere seg innenfor eller utenfor en religion. Når noen opplever betegnelsen «sekulær muslim» som en uønsket stempling, er vi forpliktet til å lytte.

Det finnes imidlertid også eksempler på at ­begrepet brukes aktivt av eksmuslimer eller ateister med muslimsk kulturbakgrunn, til å definere seg selv i en slags mellomposisjon: De forventer å bli lyttet til i spørsmål om islam, samtidig som de ikke vil være forpliktet på islams innhold. Det er en «pose og sekk»-tankegang som kan provosere ­troende muslimer, som reagerer når ikke-muslimer blander seg borti hva islam skal være og hvordan religionen skal utøves.

Det viktigste er imidlertid at denne begreps­diskusjonen ikke blir hovedsporet i debatten om ­hvordan islam praktiseres i Norge. Troende muslimer skal selv få tolke sine tekster og sin tradisjon. I spørsmål om hva som er Allahs vilje, er det ­forståelig dersom de ikke vil lytte til personer som ikke tror på Allah. Samtidig kan eksmuslimer og andre ikke-­troende med bakgrunn fra muslimske sammenhenger ha relevante innspill til hvordan islam bør utfolde seg i storsamfunnet. Den diskusjonen kan ikke troende muslimer forvente å ha for seg selv.

Gå til innlegget

Riktig videreføring

Publisert rundt 2 år siden

Sykehjemsprestene er en viktig støtte for ­mange mennesker i en sårbar livsfase.

Det rødgrønne byrådet i Oslo har valgt å videre­føre ordningen med egne sykehjemsprester i ­budsjettet for neste år. Det er en positiv snuoperasjon. Ordningen har vært under press siden Arbeiderpartiet, SV og MDG tok over makten i hovedstaden for to år siden. I fjor høst mente SVs eldrebyråd Inga Marte Thorkildsen at den var en «urimelig favorisering» av ett trossamfunn. Hun ønsket da å erstatte sykehjemsprestene med en pengepott som alle tros- og livssynssamfunn kunne søke på.

Byrådet har nå likevel valgt å frede sykehjemsprestene i 2018-budsjettet og setter av 4,7 millioner kroner til ordningen. Prestene som lønnes av Oslo kommune er ansatt i Den norske kirke, og lederen av Oslo bispedømmeråd, Gard Sandaker-Nielsen, uttrykte i gårsdagens Vårt Land stor glede over at støtten blir videreført: «Nå får vi en anerkjennelse av at dette er en god og ønsket ordning».

Sykehjemsprestene er en viktig støtte for ­mange mennesker i en sårbar livsfase. Et av de ­sentrale argumentene for å endre ordningen som har fungert i Oslo i rundt 30 år, er at stadig færre innbyggere i hovedstaden tilhører Den norske kirke. Bare litt over halvparten av Oslos befolkning er medlemmer av folkekirken, mens nesten en fjerdedel tilhører andre tros- og livssynssamfunn.

Ser vi på befolkningen over 70 år, er bildet likevel et annet. En kartlegging utført av Oslo bispedømme viser at nesten fire av fem i dette ­alderssegmentet er medlemmer i Den norske ­kirke. For det store flertallet av beboerne på sykehjemmene i hovedstaden er presten en naturlig hjelper og samtalepartner.

Det er samtidig både riktig og viktig å vise den samme omsorgen for mennesker som ikke er medlemmer i Den norske kirke. Sykehjemsprestene selv er særlig bevisste på å tilby beboere med andre livssyn relevante personer å snakke med, og formidler kontakten til disse.

Byrådet i Oslo har kommet til at dette er en ­ordning som står seg også i 2018. Vi tror det er en klok ­beslutning. Det handler ikke om urimelig ­favorisering av ett trossamfunn, men om å videreføre en god og pragmatisk ordning som samtidig ivaretar alle behov.

Gå til innlegget

Et demokratisk problem

Publisert rundt 2 år siden

Situasjonen i Catalonia blir bare mer tilspisset og mulighet for dialog verre

Bilder av blødende bestemødre. Demonstranter blir dratt langs bakken etter håret. Uniformerte menn som gikk inn i stemmelokalene og rev med seg stemmeurner. Katalanske brannmenn som blir angrepet av politiet når de prøver å beskytte folk på vei til stemmelokalene.

Dette er Spania i 2017. Bildene og rapportene fra Barcelona de siste dagene, minner ikke mye om et fredelig demokrati. Over 800 mennesker hadde behov for legehjelp i det som var en overraskende brutal framferd fra politiets side. Alle visste det ville bli en vanskelig dag, men at det skulle resultere i mange hundre skadde, hadde de færreste forestilt seg.

Mange, men slett ikke alle i Catalonia, ønsker løsrivelse fra Spania. Splittelsen i regionen på dette punktet, er altså betydelig. Det viser også oppslutningen om valget, som bare var på 42,3 prosent. 90 prosent av disse svarte forøvrig ja.

I dag har Catalonia en regional administrasjon med begrenset makt. Men den er svært viktig. ­Regionen er Spanias rikeste og står for 19 prosent av landets brutto nasjonalprodukt. Den blir blant annet kalt «Spanias fabrikk». Motstandere av løsrivelse kaller katalanere en økonomisk elite, som ikke ønsker å dele ressursene med 
resten av landet.

Uansett hva man mener om løsrivelse eller ikke, er det ingen tvil om at hendelsene, slik vi så i helgen, bare vil føre til mer splittelse og polarisering. Et eksempel var at fascistisk symbolikk og Franco-sanger ble hørt i støtte-demonstrasjoner til statsminister Mariano Rajoy, som leder den konservative mindretallsregjering. Det gir ubehagelige assosiasjoner.

Situasjonen virker dårlig håndtert av begge parter. Men statsminister Mariano Rajoy må bære det største ansvaret. Han ga opprørspolitiet og den halvmilitære sivilgarden vide fullmakter. Pepperspray, gummikuler, batonger og maskert opprørs­politi skaper et forståelig sinne mot Madrid og fungerer ekstremt mobiliserende på katalanerne.

Situasjonen blir bare mer tilspisset og mulighet for dialog verre. Når FNs menneskerettighetssjef ber Spania gjennomføre en grundig granskning av volden, er det et tydelig signal om at det har gått alt for langt.

Gå til innlegget

Når religion blir fremmed

Publisert rundt 2 år siden

Vi mennesker har en tendens til å frykte det vi ikke kjenner.

Er det i ferd med å utvikle seg «en sekulær in­toleranse» her i landet, en oppfatning om at ­«ethvert uttrykk for tro som får synlige utslag må sees på med skepsis og aller helst forbys»? Det er sokneprest i ­Levanger, Kjartan Bergslid, som spør i et debattinnlegg i lokalavisen Innherred, omtalt i Vårt Land sist lørdag.

Bakgrunnen er at han utløste «ekstremist-­alarmen» i en foreldresamtale der han opplyste om at de i hans familie regner «de ti bud som gode ­leveregler» og at han forventet undervisningen forløp uten misbruk av Guds navn. Dagen etter ble barnet hans tatt inn til en samtale der læreren ville finne om det ble utsatt for «religiøse overgrep», ifølge ­Bergslid. Selv om læreren ble beroliget, mener presten at episoden viser at det er blitt en norsk verdi at «religion skal være en privatsak».

Når religion blir sett på som skummelt, mistenkelig eller kuriøst, handler det gjerne om at det for mange er nettopp det siste – kuriøst. Man kan bo hele livet i Norge uten å kjenne noen som har et aktivt forhold til ­religion. Da vil man generelt være på ­tynnere is – og kanskje ­kjenne seg ukomfortabel – når religion blir tema. Man vil nødvendigvis også mangle litt av den innsikten som trengs for å vurdere når det er grunn til bekymring for barn som vokser opp i et religiøst hjem.

Vi vet at mange barn i Norge har det vanskelig, både i religiøse og ikke-religiøse familier, og vi trenger folk som bryr seg én gang for mye heller enn én gang for lite. Sokneprest Bergslid understreker også dette: «Jeg er glad for at vi har lærere som kjenner ansvar for elevene også når de får mistanke om at noe ikke er som det skal i hjemmet. Ikke desto mindre var det ganske tankevekkende for meg, at den gangen vi gav grunn til bekymring var det i forbindelse med livssynsbasert praksis», skriver han.

Generalsekretær i Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag, Karl Johan Kjøde, sier at «berøringsangsten for religion er gjenkjennelig». Samtidig plasserer han ballen der den må ligge dersom aktiv religionsutøvelse skal bli mer normalisert i storsamfunnet: Hos de troende. De som føler seg marginalisert må «møte mennesker og utveksle tanker – i stedet for å svartmale fiendebilder».

Vi mennesker har en tendens til å frykte det vi ikke kjenner. Jo flere som møter normale, ufarlige, troende mennesker i sin hverdag, desto dårligere vekstvilkår får den sekulære intoleransen.

Gå til innlegget

Kirkens viktige stemme

Publisert rundt 2 år siden

Kirken må aldri slutte å tale de svakes sak, for nestekjærligheten er et av de sentrale budskapene i kristendommen.

11 humanitære organisasjoner og Den norske kirke ber om en dugnad for kvoteflyktninger. I et opprop ønsker de at Norge tar i mot minst 5.000 nye, samt øker støtten til nødhjelp i neste års budsjett.

Nok en gang viser Den norske kirke at den står i en internasjonal sammenheng sammen med kirker rundt om i verden, i kampen for nestekjærlighet med de svakeste gruppene blant oss.

Ordningen med kvoteflyktninger skal sørge for at torturofre, enslige kvinner, syke, spesielt utsatte barn og forfulgte som ikke kan få tilstrekkelig beskyttelse i nærområdene, kan få en mulighet i et annet land.

Pål Nesse i Flyktningehjelpen sier det betyr mye å ha kirken med på denne dugnaden. «Det handler om dype, humanistiske verdier og på å ta vare på sin neste. Det kan være en bror eller søster hvor som helst i verden. Det er det teologiske grunnsynet», sier Berit Hagen Agøy i Mellomkirkelig råd.

I 2016 tvittret pave Frans følgende: «Flyktninger er ikke tall, de er mennesker som har ansikt, navn, historier, og de må behandles deretter.» Han sa dette etter et besøk til den greske øya Levsos, hvor han også tok med seg tre familier til Vatikanet.

Akkurat nå er 65,6 millioner på flukt i verden. Smak på tallet, det er umulig å se for seg hvor mange­ det faktisk er. Rundt halvparten av dem er barn. ­Etter den store økningen i antall flyktninger i 2015, stengte en rekke ­europeiske land grensene sine. Så sank antallet, og nedgangen har vært spesielt stor i Norge. Det betyr ikke at antallet flyktninger minker, tvert i mot. Men vi ser dem ikke.

Antallet kvoteflyktninger Norge tar i mot hvert år, bestemmes politisk i Stortinget. Dersom de folkevalgte lytter til dugnadsoppropet og sier ja til 5.000, er ikke økningen større enn 700 ekstra. Dette er et lite antall. Men det viser at kirken og organisasjonene peker retning for politikerne. Det viktige budskapet er at vi ikke skal være oss selv nok.

Vi i Norge kan ikke redde alle. Men sammen andre, rike land må vi ta vår del av ansvaret. Kirken må aldri slutte å tale de svakes sak, for budskapet om nestekjærlighet og ansvar for de fattige er et av de mest sentrale budskapene i kristendommen.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 5509 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
20 dager siden / 3738 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
21 dager siden / 1327 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1217 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
7 dager siden / 1169 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
16 dager siden / 1080 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
5 dager siden / 1077 visninger
Den eneste du skal og kan omvende, er deg selv
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 999 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere