Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Ensrettet storting

Publisert nesten 2 år siden

Vi trenger en variert gruppe mennesker som har evnen til å bringe inn ulike erfaringer inn i landets øverste folkevalgte forsamling.

En Civita-undersøkelse viser at det er langt mellom folk fra «gølvet» blant de nye Ap-representantene på Stortinget. 41 av 49 representanter har høyere utdanning. Selv om vi i Norge har færre tradisjonelle arbeidere og flere akademikere, har flere pekt på at dette er en av grunnene til at Ap ikke maktet å vinne valget. Arbeidsfolk fant ikke noe å identifisere seg med. På ulikt vis strever flere av partiene med skjev representasjon.

Noen av Aps potensielle velgere lengter kanskje tilbake til tider med «landsfader» og veiarbeider Einar Gerhardsen og industriarbeider Trygve Bratteli, sagbruksarbeider Yngve Haagensen, skipsrørlegger Thorbjørn Berntsen eller fabrikkarbeider Reidar T. Larsen. Det var også folk lenger ut på venstresiden som Hedmark-benkens frisktalende Emil Løvlien. Han stilte på Tinget med framhaldsskole som eneste formelle utdanning.

I nyere tid er det få Ap-politikere på høyere nivå som har bakgrunn i håndverksfagene. I teorien skulle det ikke bety noe. Selv om man ikke er arbeider, kan man likevel ta industriarbeiderens parti. Likevel kan det være et problem for et parti med «­arbeider» i tittelen, at arbeidsfolket ikke stiller på særdeles synlig plass.

«Andelen politikere på det nye Stortinget som har høyere utdanning er 50 prosentpoeng større enn i befolkningen generelt», avslører Eirik Løkke i Civita som har gjennomført undersøkelsen for Civita.

Nå er det ikke bare Ap på venstresiden, som stiller med overflod av høyutdannede. SV ligger høyt oppe – og, for moro skyld, skal det nevnes at Rødt er oppe i 100 prosent, Moxnes har master i sosiologi. Det er KrF som stiller med færrest representanter med høy utdannelse, og kan i denne sammenhengen kalle seg et «folkeparti».

Hovedpoenget er egentlig at når Stortinget skal representere folket er det viktig at den har god representasjon fra hele befolkningen. Både når det gjelder utdanning, kjønn og alder.

Dette er noe som Ap, men også andre partier bør legge seg på minnet når de velger hvem som skal representere oss landet rundt: Vi trenger en variert gruppe mennesker som har evnen til å bringe inn ulike erfaringer og synspunkter inn i landets øverste folkevalgte forsamling.

Gå til innlegget

Venstre og KrFs sjel

Publisert nesten 2 år siden

Venstre og KrF bør bli i opposisjon og jobbe for et kraftfullt sentrum som kan samarbeide til begge sider.

Torsdag skal KrFs Knut Arild Hareide og Venstres Trine Skei Grande sette seg rundt samtalebordet med regjeringspartienes ledere for å diskutere et eventuelt samarbeid. Statsminister Erna Solberg uttalte allerede valgkvelden at de fire må finne ut hvordan de kan «forvalte et flertall sammen».

Trine Skei Grande har tidligere vært kritisk til et regjeringssamarbeid, og var i sommer villig til å felle en regjering der Frp sitter. Nå er flere i Venstre åpne for å gå inn i regjeringen. Samtidig kommer advarsler fra Distrikts-Venstre. De mener det handler om et retningsvalg for partiet. For KrF vil det trolig vanke fristelser fra Erna Solberg: Statsministeren kan legge på bordet et løfte om at det ikke blir ja til eggdonasjon denne perioden, at deler av Lofoten ikke vil konsekvensutredes – kanskje også utenriksministerposten.

Vårt Land løftet på valgdagen frem sentrumspartienes betydning som motkulturell kraft. Særlig når det kommer til menneskesynet og troen på menneskets iboende verdi, i motsetning til materialistisk liberalisme og sosialisme på ytterfløyene. Nå kan Venstre være på vei bort fra sentrum. Vi mener dette er feil vei å gå. Vi ønsker et sterkt sentrum og tror Venstre på sikt vil tape på å være et «høyre­-light» i ­regjering med de to store, blå partiene.

For KrF blir situasjonen krevende, fordi spørsmålet om hvorvidt partiet skal tre inn i regjering vil gi en tydelig vekting av enten venstresiden eller høyresiden i partiet. Og etter partiets storhetstid på nittitallet har man lekket til Ap og Sp som følge av flere år med høyresamarbeid. De siste årene har KrF vært nede på den borgerlige delen av velgermassen, der flere er åpne for å gå inn i regjering med Frp. Faren er at man svekker partiets sosiale sinnelag, som har vært partiets livsnerve, med fokus på blant annet fattigdom, bistand og miljø. Da lukker man muligheten til igjen å bli folkeparti, og favne en sentral del av partiets tidligere velgere.

Partiene bør tenke lenger enn hva man kan få gjennomslag for i løpet av fire år og trusler om hvilke tap man kan lide. Det er for eksempel mindre sannsynlig at Ap vil fremmedgjøre seg fra sentrum gjennom å samarbeide med høyresiden om konsekvensutredning av Lofoten. Vi mener Venstre og KrF bør bli i opposisjon og jobbe for et kraftfullt sentrum som har muligheten til å samarbeide til begge sider. Det handler om retningen partiene skal ta – og hvilken retning Norge skal ha.

Gå til innlegget

From og fryktløs

Publisert nesten 2 år siden

Kari Veiteberg er mer enn første kvinne. Hun bryter med konvensjoner, er mer aktivistisk og mer teologisk.

«Ny æra. Ny biskop. #Kari», skriver prest Elisabeth Thorsen i Oslo domkirke på Facebook om Oslos nye biskop Kari Veiteberg. På side 14 i dagens avis ­utdyper hun hva hun legger i ordene.

Det handler om langt mer enn kjønn. Den ­nyvalgte biskopen utgjør en sterk fornyelse på flere måter.

– Hva vil det si å følge Jesus når mange er redde og frykter for framtiden? spør Veiteberg. Hun tar i bruk et kristelig språk som kanskje hadde skapt avstand om det kom fra en indremisjonshøvding. Men når det kommer fra gata, fra gudstjenesterommet og fra universitetet, oppleves det av mange det som en revitalisering. Antakelig er Veiteberg også del av en større trend som handler om at også om at liberale, radikale kristne tar et sterkere eierskap til troens kjerne og det bibelske språket.

At Veiteberg ble valgt, svarer også på ønsket om større variasjon i bispekollegiet. Veiteberg er presten som har markert seg som en aktivist og forkynner, mer enn en administrator. Hun tok initiativ til en soveprotest i Sofienbergparken mot at «byen hardner til». Utgangspunktet var bystyrets forbud mot å overnatte ute i Oslo.

«Kirken skal være lys og salt i lokalsamfunnet og i verden», er hennes visjon for bispestillingen. Å snakke teologisk om kirken, å ta i bruk bibelske bilder på denne ­måten, er sjelden vare for nasjonale kirkelige stemmer i offentligheten. Og det mener mange trengs nå.

Etiske spørsmål som homofilt samliv har tatt mye krefter i kirken. Man er dessuten reformslitne etter trosopplæringsreformen, gudstjenestereformen og skillet mellom stat og kirke. Det har blitt mye rammeverk, det har blitt mer «hvordan» enn «hva».

Veiteberg beskriver seg selv som from og fryktløs, og sier hun vet mye om hva det er å være utenfor og tråkket på. Hun er mer enn første kvinne, hun bryter med konvensjoner, er mer aktivistisk på samfunnsarenaen og mer teologisk i det kirkelige. En radikal stemme både i samfunn og kirke.

Det blir spennende å se om den nyvalgte biskopen klarer å oppfylle sine ambisjoner om å synliggjøre kirken og vise hva det er å tro på Jesus i dag.

Gå til innlegget

En større kirke

Publisert nesten 2 år siden

Selv om Svenska kyrkan har flere medlemmer har vi en større kirke.

Førstkommende søndag går svenske kirkemedlemmer til valgurnene for å stemme inn nye delegater til «kyrkomötet» i Svenska kyrkan. I motsetning til i Den norske kirke, har svenskene utviklet kirkedemokratiet med en rekke partier. Noen av dem finnes i Riksdagen, mens andre er rent kirkepolitiske partier.

Et av spørsmålene som diskuteres i valgkampen er om det skal være tillatt for svenske prester å reservere seg mot likekjønnet vigsel. «Jobber man som jordmor må man kunne utføre aborter, eller finne noe annet å gjøre. Det samme gjelder prester som ikke vil vie samkjønnede», sa statsminister Stefan Löfven i sommer. Hans parti, Socialdemokraterna, er med sine 73 delegater i dag det største partiet i «kyrkomötet». Neste periode kan de bli enda større, og få gjennomslag for sitt syn i Svenska kyrkan.

Også Den norske kirke er i prinsippet åpen for et flerpartisystem. Foreløpig har vi bare ett: Åpen folkekirke. Uansett hvordan dette utvikler seg, er vi likevel langt unna svenske tilstander i Den norske kirke.

Et eksempel på dette fikk vi i gårsdagens Vårt Land. Da fortalte vi om organisten i Oppdal som ønsket å reservere seg mot å delta ved inngåelse av likekjønnet ekteskap. Den typen saker er egnet til å skape sterke følelser og harde fronter. Likevel var alle enige om at samvittighetsfrihet skulle gjelde, også for organisten.

To vesentlige ting er nemlig påfallende annerledes i den norske debatten, sammenlignet med den svenske. For det første er norske politikere svært tilbakeholdne med å overstyre kirken. For det andre er det bred konsensus om betydningen av respekt for andres overbevisning.

Dette henger sammen med et kirkesyn som ble rendyrket i prosessen fram mot vedtaket på Kirkemøtet i fjor. Etter først å ha kjempet for én liturgi som alle måtte bruke, gikk Åpen folkekirke inn for to sidestilte liturgier. Man kunne få inntrykk av at de ble presset. Resultatet var uansett noe helt ­annet: Det ble etablert en solid forståelse – på begge sider – av at kirken ikke skulle snevres inn til kun å romme ett syn. I ettertid har Åpen folkekirkes ledelse både argumentert for, og praktisert, dette synet på en overbevisende måte. Det har gitt et annet klima i Den norske kirke enn i den svenske. Selv om de har flere medlemmer har vi en større kirke.

Gå til innlegget

Retten til å utøve tro

Publisert nesten 2 år siden

Når mennesker med ulik religiøs tilhørighet lever side om side, styrker det den enkeltes bevissthet om eget ståsted.

Erfaring viser at når mennesker med ulik religiøs tilhørighet lever side om side, styrker det den enkeltes bevissthet om, og trygghet på, eget ståsted. Møtet med muslimer har for eksempel ført til en tydeligere kristen identitet for mange unge folkekirkemedlemmer i Oslo-bydeler med stor innvandrertetthet. Slik bevisstgjøring fører gjerne til at tro og livssyn får en mer fremskutt rolle på fellesarenaene.

På denne bakgrunnen er det naturlig å anta at unge Oslo-boere ser på synlig utøvelse av religion som en naturlig del av et mangfoldig samfunn. Dette korresponderer dessuten godt med en opplevelse av unge mennesker som generelt tolerante. En ny undersøkelse blant 16- til 19-åringer i hovedstaden forkludrer imidlertid bildet. I rapporten «Unges holdninger til menneskerettigheter i en flerkulturell kontekst» kommer det fram at ungdom i Oslo er lunkne i sin støtte til religionsfriheten. Støtten – eller mangelen på støtte – er målt ved å be dem ta stilling til utsagn som signaliserer aksept for religionsutøvelse generelt, og misjonering spesielt, i det offentlige rom.

«Unges støtte til religionsfrihet er klart svakere enn støtten til andre menneskerettigheter», oppsummerte Pål Ketil Botvar ved Kifo Institutt for kirke- religions- og livssynsforskning til Vårt Land i går. Hvis bildet på landsbasis er det samme som i Oslo, er det grunn til bekymring. ­Poenget med menneskerettighetene er at vi ikke skal kunne plukke det vi liker og la resten ligge.

Det regjeringsoppnevnte Stålsett-utvalget gikk så tydelig inn for «Det livssynsåpne samfunn» at de kalte rapporten sin for nettopp det. Etter noen år i kulturministerens skuff, er utredningen nå hentet fram igjen. Vi imøteser debatten og forventer at Stortinget samler seg om en tros- og livssynspolitikk som anerkjenner og støtter opp om religionens ­naturlige plass i mange nordmenns liv.

Vi vet at de fleste partiene støtter ideen om et livssynsåpent samfunn i tråd med hovedretningen i Stålsett-rapporten. Enda viktigere er det imidlertid at nye generasjoner blir gjort godt kjent med menneskerettighetene og hva de betyr i praksis. Som FNs medlemsland slo fast i 1948: «Enhver har krav på alle de rettigheter som er nevnt i denne erklæring». Ingen nordmenn, uansett alder, må være i tvil om at religionsfriheten hører uløselig sammen med resten av menneskerettighetene.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 3243 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 2412 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
26 dager siden / 2347 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
13 dager siden / 2335 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1801 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
9 dager siden / 1620 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1484 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1381 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere