Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Så lenge barnets beste er det viktigste, er det vanskelig å ta til orde for å straffe nordmenn som er blitt foreldre ved hjelp av surrogati.

BIOTEKNOLOGI ER et av de mest splittende temaene på Stortinget for tiden, men alle er enige om at norske par eller enkeltpersoner ikke skal bli foreldre ved å betale noen for å bære fram barn. I Norge er og blir dette ulovlig. Heller ikke såkalt altruistisk surrogati, at en kvinne bærer fram et barn som en vennetjeneste for en annen, har stor oppslutning blant dem som bestemmer. «Både kommersiell og ikke-kommersiell surrogati medfører også en for stor risiko for at surrogatmoren utnyttes», heter det i regjeringens ferske bioteknologimelding.

I DAG skriver Vårt Land at minst 20 norske par er i gang med, eller på vei til, å skaffe seg barn båret fram av ukrainske kvinner, som får betaling for innsatsen. Alt skjer i regi av det israelske firmaet Tammuz Nordic. Forretningsideen utnytter et smutthull i loven: Nordmenn kan skaffe seg barn ved hjelp av surrogatmor i utlandet uten å bli straffet.

I UTGANGSPUNKTET bør alle smutthull i loven tettes, da de i sin natur er urimelige og gjør at forbud mister sin preventive effekt. Sett fra dette perspektivet blir det feil å se gjennom fingrene med nordmenn som bryter surrogatiforbudet ved å dra utenlands.

ET ANNET og like viktig perspektiv, er imidlertid hensynet til de barna som helt uforskyldt havner i sentrum av dette. Når barnet er født, er det vanskeligere å holde fast ved ulovlighetsperspektivet. Hva tenker et barn som får vite at dets egen tilblivelse førte til at mamma og/eller pappa måtte i fengsel eller fikk bot? Brått kan tanken om straff for å bruke surrogatmor virke malplassert.

«EN STRAFF av barnets foreldre vil etter departementets vurdering uansett kunne ramme barnet og dets syn på sin egen eksistens, selv om straffen er mild. Det å gjøre surrogati straffbart vil også ha negative psykologiske konsekvenser for norske surrogatibarn som allerede er født og under oppvekst», heter det i bioteknologimeldingen. Helseminister Bent Høie (H) faller derfor ned på at det ikke er riktig å straffe nordmenn som omgår forbudet mot surrogati.

SÅ LENGE barnets beste er det viktigste i saker som handler om barn, er det vanskelig å ta til orde for å straffe nordmenn som er blitt foreldre ved hjelp av surrogati. Det er fullt mulig å straffe inngåelse av avtale om surrogati, men når befruktningen først er skjedd, er det for sent å vise til paragrafer.

Publisert i Vårt Land 24. juli 2017.

Gå til innlegget

Prosentmålet for bistand

Publisert nesten 2 år siden

Hvis det er slik at det godkjennes dårlige prosjekter for å oppnå bistandsmålet, er det en alvorlig sak.


To tidligere ledere innen norsk bistand, Tom Vraalsen og Per Ø. Grimstad, har tatt til orde for å fjerne målet om norsk bistand til fattige land skal være på en prosent av brutto nasjonalinntekt. De mener bistandspengene er blitt en honningkrukke der politikere og embetsfolk kan hente penger til prosjekter som ligger langt utenfor den egentlige bistanden, og at det er altfor lite debatt om hva pengene egentlig brukes til.

De to har helt rett i at det er mange ting som nå godkjennes innen bistandsprosenten som ikke er noen direkte hjelp til fattige land. Dette handler for en stor del om penger som ville blitt bevilget uansett, som for eksempel til bistand til flyktninger i Norge, eller til klimatiltak.

Det er nok også riktig at det ikke er noen bred debatt om hva bistandspengene går til. Men det betyr ikke at det ikke er debatt om det i de miljøene som forvalter pengene. For eksempel var det en grundig debatt i forbindelse med den siste stortingsmeldingen, der ikke minst Kristelig Folkeparti bidro til å stille en rekke grunnleggende spørsmål ved bruken av bistandsmidlene. Nylig har også Civita bidratt med innspill om hva som er effektiv bistand.

Det er en god tanke at hvor mye penger som brukes, skal tilpasses til hvilke gode prosjekter det finnes å bruke pengene på. Hvis det er slik at det godkjennes dårlige prosjekter for å oppnå bistandsmålet, er det en alvorlig sak. Men dårlige prosjekter ble satt i gang før vi fikk noe bistandsmål, og vi har inntrykk av at Norad ut fra slike erfaringer nettopp har lagt betydelig vekt på både kvalitetssjekk og evaluering av prosjekter.

Det har vært en del røster for at vi burde slutte med bistand og heller bruke pengene her i landet. Fremskrittspartiet gikk tidligere inn for det, men i regjering har de sluttet opp om bistandsbudsjettene. Prosentmålet kom nettopp fordi man ville hindre at det skulle bli for fristende å redusere bistanden til fordel for innenlandske behov. De to kritikerne ønsker imidlertid ikke redusert bistand, de sier tvert imot at det kunne være behov for mer. Da tror vi ikke fjerning av prosentmålet er noe nyttig bidrag.

Gå til innlegget

Forsone seg med 22. juli

Publisert nesten 2 år siden

Når vi skal huske det som skjedde, er det heller ikke for å gi gjerningsmannen oppmerksomhet. Det er fordi vi har et dypt sår i vårt nasjonale minne, som vi må forholde oss til og forsone oss med.

«Jeg har forsonet meg med det som skjedd», sier Knut Storberget, som var justisminister 22. juli 2011, i et intervju her i avisen. Storberget er av dem som fikk hendelsene i regjeringskvartalet og på Utøya sterkest inn på livet.

Storberget skiller mellom forsoning og tilgivelse. Å tilgi gjerningsmannen kan han ikke tenke seg. Forsoning handler derimot om å komme til rette med det som skjedde og leve videre med de sårene som er skapt. Det er noe annet enn å glemme. Tvert om handler det om å huske, men ikke på en måte som lammer evnen til å leve videre.

Mange av ofrene og de etterlatte ga under rettssaken uttrykk for et ønske om å kunne glemme gjerningsmannen. Han har forandret navn. Han er ikke blitt lederskikkelse i en stor bevegelse, slik han så for seg. Samtidig er kanskje klagene over soningsforholdene nettopp et uttrykk for at han frykter at han skal bli glemt.

Når vi skal huske det som skjedde, er det heller ikke for å gi gjerningsmannen oppmerksomhet. Det er fordi vi har et dypt sår i vårt nasjonale minne, som vi må forholde oss til og forsone oss med.

Forsoning handler også om å trekke lærdom. Den umiddelbare lærdommen var at vi er sårbare for terrorister, og at beredskapen må bedres. Et viktig tema i den politiske debatten i år har vært om det er gjort nok her.

Hvilken lærdom vi for øvrig kan trekke, har det ikke blitt noen enighet om. Noen maner til et oppgjør med høyre-ekstremisme og  fiendtlighet mot innvandrere og særlig muslimer. Eller man advarer mot en retorikk preget av hat. Andre mener at dette kan være en trussel mot ytringsfriheten, og at debattrommet kan bli for trangt. Og noen synes at det ble for mye snakk om kjærlighet og samhold, og at det kan føre til at vi ikke tar trusler fra islamsk ekstremisme eller høyre-ekstremisme på alvor.

Det er ikke noe poeng at vi skal bli enige her. Derimot er det viktig at debatten fortsetter. Forsoning forutsetter at vi snakker åpent sammen om hva som skjedde og hvordan vi skal forholde oss til det. De direkte ofrenes refleksjoner har vi ikke hørt så mye til. Kanskje det har vært for vondt for dem å snakke. Men vi trenger å høre deres bidrag.

Gå til innlegget

Helse-kollaps

Publisert nesten 2 år siden

Trump foreslår å sabotere en helsereform som 22 millioner er forsikret gjennom. Det er ganske spesielt, selv til ham å være.

President Donald Trump har mislykkes med en av sine viktigste valgkampløfter: Å skrote Barack Obamas «katastrofale» helselovgivning. Det ble ikke flertall i senatet for republikanernes helsereform. Presidenten var svært skuffet over at republikanerne, 
etter syv år, ikke klarte å få flertall, og at noen få partifeller sviktet.

«La Obamacare mislykkes», skrev han på Twitter. Det er en kynisk uttalelse. Den amerikanske presidenten foreslår å sabotere en helsereform som 22 millioner amerikanere nyter godt av. Det er ganske spesielt, selv til Trump å være.

At det ikke blir flertall for helsereformen, er et stort prestisjenederlag og et mareritt for det republikanske partiet, som har flertall både i Representantenes hus og i Senatet. Men også for Trump, seks måneder inn i presidentperioden. Helsereformen Patient Protection and Affordable Care Act, kalt Obamacare, ble vedtatt i kongressen i 2010 og iverksatt fra 2014. Reformen gjør det obligatorisk for amerikanere å ha helseforsikring. Å avskaffe den uten alternativ, vil føre til kaos, advarer mange politikere.

Det er usannsynlig at amerikanske politikere vil avskaffe Obamacare uten noen klar plan videre. Kongressen har riktignok vedtatt dette før, i 2015. Men det regnes som en politisk markering, fordi alle visste at Obama ville legge ned veto. Nå har enkelte amerikanske kommentatorer kalt helsereformen for «Trumps Vietnam», fordi det er en kamp som aldri tar slutt.

Donald Trumps første presidentordre var å «minimere den økonomiske byrden» som følge av Obamacare, «i påvente av avskaffelse» av reformen. «Vi kommer til å oppheve og erstatte Obamacare øyeblikkelig. Ingen kan gjøre det som meg», tvitret han i februar. I denne ukens uttalelser, brydde han seg ikke lenger om å erstatte.

Republikanere og demokrater må samarbeide, og se bort fra partipolitiske skillelinjer og tidligere feider og krangler om helsereformen. De har ikke noe annet valg, hvis de skal vise at de jobber for amerikanernes beste. Noen må være voksne, når presidenten opptrer så uansvarlig.

Gå til innlegget

Feil å fjerne prosentmål for bistand

Publisert nesten 2 år siden

Men det er en god tanke at hvor mye penger som brukes, skal tilpasses til hvilke gode bistandsprosjekter det finnes å bruke pengene på.

TO TIDLIGERE ledere innen norsk bistand, Tom Vraalsen og Per Ø. Grimstad, har tatt til orde for å fjerne målet om norsk bistand til fattige land skal være på en prosent av brutto nasjonalinntekt. De mener bistandspengene er blitt en honningkrukke der politikere og embetsfolk kan hente penger til prosjekter som ligger langt utenfor den egentlige bistanden, og at det er altfor lite debatt om hva pengene egentlig brukes til.

DE TO har helt rett i at det er mange ting som nå godkjennes innen bistandsprosenten som ikke er noen direkte hjelp til fattige land. Dette handler for en stor del om penger som ville blitt bevilget uansett, som for eksempel bistand til flyktninger eller klimatiltak.

DET ER nok også riktig at det ikke er noen bred debatt om hva bistandspengene går til. Men det betyr ikke at det ikke er debatt om det i de miljøene som forvalter pengene. For eksempel var det en grundig debatt i forbindelse med den siste stortingsmeldingen, der ikke minst Kristelig Folkeparti bidro til å stille en rekke grunnleggende spørsmål ved bruken av bistandsmidlene. Nylig har også Civita bidratt med innspill om hva som er effektiv bistand.

DET ER en god tanke at hvor mye penger som brukes, skal tilpasses til hvilke gode prosjekter det finnes å bruke pengene på. Hvis det er slik at det godkjennes dårlige prosjekter for å oppnå bistandsmålet, er det en alvorlig sak. Men dårlige prosjekter ble satt i gang før vi fikk noe bistandsmål, og vi har inntrykk av at Norad ut fra slike erfaringer nettopp har lagt betydelig vekt på både kvalitetssjekk og evaluering av prosjekter.

DET HAR vært en del røster for at vi burde slutte med bistand og heller bruke pengene her i landet. Fremskrittspartiet gikk tidligere inn for det, men i regjering har de sluttet opp om bistandsbudsjettene. Prosentmålet kom nettopp fordi man ville hindre at det skulle bli for fristende å redusere bistanden til fordel for innenlandske behov. De to kritikerne ønsker imidlertid ikke redusert bistand, de sier tvert imot at det kunne være behov for mer. Da tror vi ikke fjerning av prosentmålet er noe nyttig bidrag.

Publisert i Vårt Land 21. juli 2017.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere