Vårt Land

Alder: 73
  RSS

Om Vårt

Følgere

Kjønn og makt i Ap

Publisert nesten 2 år siden

Sprengkraft kan være stor når en yngre generasjon gjør opprør mot gamle skillelinjer.

Et unisont panneklask lød på sosiale medier da Arbeiderpartiets nestleder Trond Giske kalte kollega Hadia Tajik for «en veldig flink ung jente» i Dagens Næringsliv. Erfarne kvinner i partiet kritiserer Giske og mener uttalelsen er «helt uakseptabel».

Det er vanskelig å lese uttalelsen som annet en klassisk «slip of the tongue» fra en som synes det greit med flinke jenter i ledelsen. Men at den egentlige makten, ligger hos Jonas Gahr Støre og Giske selv.

Og den gitte logikken i Ap-sammenheng når en ­posisjon som finanspolitisk talsperson tildeles ­Giske, er at flere vil slutte rekkene bak ham som kommende lederfigur. Det er en feilvurdering av hva partiet trenger nå, og en undervurdering av interne forventninger til å slippe til dyktige kvinner og nye generasjoner.

Partisekretær Kjersti Stenseng har svekket sin troverdighet når hun argumenterer for at valgkomiteen ivaretar kjønnsbalansen for komiteene som helhet.

Finanskomiteen er mektig. Det ­betyr noe når Marianne Marthinsen skyves ut. Og: Når vervet gis Trond Giske, løftes han til en langt mektigere posisjon enn Hadia Tajik.

Dette er maktforhandling: Giske krever makt fra Støre i bytte mot Aps bakland med et mektig LO og venstresiden i partiet. Støre frykter nok denne for ham fremmede fraksjonen. Når posisjonen tilbys Giske, forventer også Støre en lojalitet tilbake fra sin sterke nestleder.

Støre vurderte trolig at både den brutale­ vrakingen av Martinsen og marginaliseringen av Tajik, ville aksepteres fordi en leder må ha ­autoritet til å balansere fraksjoner i krisetider. 
Slik er det ikke. I vår tid er det ikke mulig å utøve et lederskap gjennom å lene seg på at terrorbalanse fører til ro og autoritet. Tvert i mot kan denne manøveren for å kontrollere fløyene i partiet, føre til at lederens egen makt forvitrer.

VGs Hanne Skartveit beskriver et kulturelt opprør i partiet, og spør seg om de unge tvert i mot nå vil flokke seg om Hadia Tajik. Et talent som gir stemme til en ny generasjon og en ny tid.

Støre ville konsolidere partiet, men har utløst maktkamp. Det kan ligge stor sprengkraft i det når en yngre generasjon gjør opprør mot gamle skillelinjer.

Gå til innlegget

Bygger kirken murer?

Publisert nesten 2 år siden

Mellomkirkelig råd har ikke greid å samle aktører med ulike ståsteder til konstruktiv dialog. Det bør de gjøre noe med.

Det gjentar seg gang på gang: Mellomkirkelig råd arrangerer Kirkeuka for fred i Palestina og ­Israel sammen med flere andre organisasjoner. ­Israel-sympatisører kritiserer konferansen for å være «hatpropaganda mot Israel». Og arrangørene avviser kritikken.

I morgen starter årets kirkeuke. Vårt Land har ikke dekket debatten. Den inneholder ganske enkelt ikke noe nytt. Posisjonene er fastlåste, i likhet med selve konflikten mellom israelerne og palestinerne.

Vi deler ikke den sterke kritikken av arrangementet. Påstandene om «hatpropaganda» og ­Dagen-redaktør Vebjørn Selbekks karakteristikk av konferansen som «smakløs» skyter langt over mål. Ståstedet til Mellomkirkelig råd og de andre arrangørene er legitime standpunkter i debatten om konflikten i dette området.

Det er riktig at arrangørene først og fremst identifiserer seg med palestinerne. Så er det også den palestinske befolkningen som er den svake parten i denne konflikten. Det er deres landområder som er konfiskert, det er deres økonomi og velferd som lider på grunn av sikkerhetsmuren og andre restriktive tiltak fra det israelske styret.

Samtidig er det bekymringsfullt at det er så vanskelig å støtte den ene parten i konflikten, uten samtidig å lukke øynene for den andre sidens ståsted. Sjelden blir så komplekse konflikter så forenklet som i dette tilfellet. For okkupasjonen handler ikke bare om den israelske høyresidens ønske om et Stor-Israel. Det handler ikke bare om nybyggeres ønske om å bo billig og komfortabelt utenfor grensene fra 1967. Det handler også om antidemokratisk styre i de palestinske områdene, om ­islamistisk terror og om en 70 år lang israelsk ­historie preget av frykt for utslettelse.

Det finnes likevel eksempler på at religiøse grupper makter å se begge disse sidene. Michael Melchiors prosjekt The Middle East Religious Peace Initiative har sin styrke i den balanserte tilnærmingen. Da det brøt ut en krise på Tempelhøyden i Jerusalem i sommer, var gruppen sentral i arbeidet med å finne en løsning.

Mellomkirkelig råd har ikke greid å samle aktører med ulike ståsteder til dialog på samme måte. Det bør de gjøre noe med.

Gå til innlegget

Naturlig veivelsignelse

Publisert nesten 2 år siden

Statens vegvesen viser at de tar religionens historiske og nåværende betydning i nordområdet på alvor.

En luthersk biskop fra Norge og en ortodoks metropolitt fra Russland står i spissen for et ritual utenom det vanlige neste uke: Når nye E105 mellom Kirkenes og Murmansk åpner, skal de to kirkelederne velsigne veien. Seremonien skal ifølge biskop Olav Øygard understreke både forholdet mellom de to landene og den gode kontakten mellom Den norske kirke og Den russisk-ortodokse kirke i grenseområdene, skrev Vårt Land i går.

Veivelsignelse vil fremstå spesielt for flertallet av befolkningen, men landet vårt er mangfoldig. Ritualer av denne typen har en helt annen og mer naturlig plass i nord enn i resten av Norge. Det forteller mye at det er Statens vegvesen region nord som har tatt initiativet, ikke kirkene selv.

Når det offentlige trekker trossamfunn inn på fellesarenaene på denne måten, er vi raskt ved kjernen av to viktige religionsdebatter: Den ene handler om religionens plass i det offentlige rom. Den andre handler om offentlig likebehandling av trossamfunn. Det nærmeste vi kommer en normativ kilde til svar på de spørsmålene som da reiser seg, er rapporten fra det regjeringsoppnevnte Stålsett-utvalget (2013). ­Utvalget vil ha et «livssynsåpent samfunn» der religion skal tåles, men understreker prinsippet om likebehandling av trossamfunn.

Denne tankegangen risikerer man i prinsippet å bryte med når ett bestemt trossamfunn (eller to, som i dette tilfellet) bes om å spille en rolle i et prosjekt som gjelder hele samfunnet. Derfor er det viktig at alle aktører er oppmerksomme på hvor sensitivt dette kan være. For tre år siden ble det ­debatt da en katolsk prest velsignet et rassikringsprosjekt på fylkesvei 337 i Luster. Han satte i tillegg opp et alter med en helgenstatue som skulle beskytte de tsjekkiske anleggsarbeiderne mot ulykker.

Norsk offentlighet skal ha plass til religiøse uttrykk, samtidig som offentlige aktører ikke må tildele et bestemt trossamfunn en urimelig fremskutt rolle. Likebehandling trenger imidlertid ikke bety at alle trossamfunn må inviteres til alt. Når Statens vegvesen trekker Den norske kirke og Den russisk-ortodokse kirke inn i åpningen av E105, gjør de det med en begrunnelse som viser at de tar religionens historiske og nåværende betydning i det aktuelle området på alvor. En slik tankegang er langt å foretrekke framfor å måle «likebehandling» med linjal.

Gå til innlegget

Når tilliten svekkes

Publisert nesten 2 år siden

Norske katolikker fortjener ikke at kirken deres blir gjenstand for stadig nye saker som svekker dens omdømme.

Bør en prest suspenderes når politiet tar ut tiltale mot vedkommende for underslag? Biskop Bernt ­Eidsvig måtte stille seg dette spørsmålet da en ­kapellan i St. Svithun katolske menighet i Stavanger ble siktet og senere tiltalt for sin håndtering av menig-­
hetens kollektinntekter. Eidsvig har konkludert med at suspensjon ikke er nødvendig. Han får prinsipiell støtte fra økonomiprofessor Roy Mersland, som ­mener at noen hensyn kan tale mot suspensjon i slike saker. Derimot uttalte flere andre med erfaring fra underslagssaker at suspensjon bør være en regel i slike tilfeller.

Saken er interessant, også fordi den viser noen forskjeller mellom religiøse organisasjoner og bedrifter. Både næringslivet og den offentlige forvaltning er så avhengig av tillit at du skal lete lenge for å finne ­eksempler på underslagstiltaler der arbeidsgiver ikke har reagert med umiddelbar suspensjon.

I religiøse organisasjoner står andre verdier noen ganger sterkere. Det er sterke tradisjoner for å ta menneskelige hensyn. Tillit og tilgivelse er forankret i både ideologi og strukturer. Dessuten er organisasjonene avhengig av frivillig støtte. Ledere som mistenkes kan ha sterke støttespillere i ryggen, som også har sett vedkommendes sterke og oppofrende ­engasjement. Noen av dem kan oppfatte suspensjon som en forhåndsdom, som igjen kan føre til oppsplitting og strid i miljøet. Dessuten kan man være overbevist om at det som utløste tiltalen ikke har skjedd i vinnings hensikt.

Vi vet ikke hva som er Den katolske kirkes bakgrunn for å velge å la sin kapellan fortsette i arbeidet. Men vi tror det vil være klokt at biskopen har i bakhodet at tilliten til kirkesamfunnet er betydelig svekket de siste tiårene. I tillegg til en rekke overgrepsskandaler, som også involverte en norsk biskop, kom fjorårets dom mot Oslo katolske bispedømme for å ha fylt medlemsregisteret med personer med «katolsk-klingende navn» fra telefonkatalogen.

Tillit er en ressurs som kan skusles bort. Norske katolikker fortjener ikke at kirken deres blir gjenstand for stadig nye saker som svekker dens omdømme. Nå må ledelsen fjerne all tvil om at Den katolske kirke ser like alvorlig på økonomiske uregelmessigheter som andre organisasjoner i samfunnet. Det er biskop Bernt Eidsvigs ansvar.

Gå til innlegget

Partitopper kan reise seg

Publisert nesten 2 år siden

Det er ikke uvanlig at dårlige valg fører til jakt på politiske ledere

Det er ikke uvanlig at dårlige valg fører til jakt på politiske ledere. I år er det særlig Ap og KrF som har gjort dårligere valg enn forventet. I ettertid har VG skrevet at det foregår jakt på syndebukker i Ap. Flere anonyme kilder hevder at det murrer i organisasjonen, både rundt Ap-leder Jonas Gahr Støre og nestleder Trond Giske. I KrF var Knut Arild Hareide raskt ute og sa at han tok ansvaret for det dårlige valget, og at han ønsker å fortsette.

For øyeblikket tyder det ikke på at hverken Ap eller KrF kommer til å kaste sine ledere umiddelbart. Likevel kan murring føre til utrygghet hos lederne i begge partier.

I Norge har flere partier – i perioder – hatt tradisjon for å kaste sine leder ved dårlige valg, eller kriser. Dette er dårlig tradisjon. De fleste vellykkede politikere har nettopp blitt gode fordi de har fått lov å stå i kriser og håndtert motgang. De ferskeste ­eksemplene er statsminister Erna Solberg og SVs ­leder Audun Lysbakken. Begge har vært gjennom tøffe kriser og reist seg igjen.

I 2005 lå Høyre på 14 prosent på målingene, og flere partifeller ønsket at Solberg skulle trekke seg. Til NRK forteller kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som den gangen var leder for ­ungdomspartiet, at Solberg sto i et umenneskelig press. Enkelte partikollegaer uttalte at hun burde trekke seg. I media fikk hun ­negativ oppmerksomhet. Lengst gikk Vårt Lands tidligere redaktør Helge ­Simonnes, som mente Solberg burde gå av som leder. Røe Isaksens tilbakeblikk på denne tiden er svært interessant. Han forteller at Erna Solberg ble kritisert for mange av egenskapene som i dag oppfattes som hennes aller beste: Faktaorientert og lite opptatt av politisk show.

Også Audun Lysbakken framsto som svært svekket etter at han måtte gå av som minister i 2012. Men også han har vokst på krisen og hylles nå i SV for sitt lederskap og sin tydelige og gode valgkamp i valgkampen.

Når både Ap og KrF skal gjennom en periode med selvpisking, er det verdt å lære av Høyre og SV som ga sine ledere en ny sjanse. Begge disse greide å gjenreise partiene sine.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 3243 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
25 dager siden / 2412 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
26 dager siden / 2347 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
13 dager siden / 2335 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
12 dager siden / 1801 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
9 dager siden / 1620 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1484 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1381 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere