Vårt Land

Alder: 74
  RSS

Om Vårt

Følgere

Statleg løgn

Publisert 5 måneder siden

Akkurat no har Innovasjon Noreg like mykje truverd som dei meiner det er klokketimar på Sommarøy. Null.

Det var noko naivt vakkert over det vesle øysamfunnet Sommarøy utanfor Tromsø, som i eit samla opprop ville kvitte seg med tida. Dei ville stresse ned, klokka var ein hemsko, og no ønskte dei endring. Saka spreidde seg i norske medium og vidare ut i verda. Tysdag kunne NRK avsløre at det heile var blank løgn. Statlege Innovasjon Noreg stod bak, med god hjelp frå eit PR-byrå.

I september i fjor lanserte reiselivsdirektør Bente Bratland Holm Innovasjon Noregs auka satsing på innhaldsproduksjon. Direktøren lova marknadsføring i verdsklasse. Dei skulle selje Noreg med «historieforteljing». Konfrontert med løgna om tidlause Sommarøy var det lite anger å spore. «Noen vil kanskje føle seg lurt, men man kan ikke annonsere seg til oppmerksomhet lenger, man er nødt til å fortelle en god historie», sa reiselivsdirektøren.

At historiene må vere sanne var underordna. Løgn var berre eitt av fleire verkemiddel for å selje Noreg som ein attraktiv turistdestinasjon for stressa rikfolk. Innovasjon Noreg omtalte saka som eit vellukka stunt, laga av kreative sjeler. Vi meiner dette er eit drygt overtramp frå ein statleg aktør.

For sjølv om Holm meiner annonsering ikkje fungerer, kan ikkje løysinga vere å hoppe etter russiske løgnfabrikkar. Sanninga i saka er at Innovasjon Noreg har kontakta øysamfunn med ein plan, gått i ledtog med ein lokal næringsaktør, fabrikkert eit politisk opprop, fabrikkert bilde av klokker som folk har hengt frå seg på brua over til øya, for så å skryte av det når løgna blir avslørt. Samla er det brukt ein halv million statlege kroner på løgna. Ein halv million kroner på å lage, spreie og skryte av falske nyheiter.

Toppsjefen i Innovasjon Noreg la seg flat onsdag, men skaden er allereie skjedd. Det store fleirtalet av dei som har lest saka kjem aldri til å få vite at det var løgn. Ekstra trist blei saka då ho enda som hovudoppslag i siste utgåve av Aftenposten Junior. Småbarnsforeldre rundt om i Noreg må forklare små barn at saka var oppspinn, produsert av «kreative sjeler».

Noko av det mest unike med Noreg er tilliten. Både mellom enkeltmenneske og mellom aktørar. Journalistar skal vere kritiske til pressemeldingar, men media har ein god porsjon tillit til at statlege aktørar ikkje sender ut gjennomfabrikkert løgn. Akkurat no har Innovasjon Noreg like mykje truverd som dei meiner det er klokketimar på Sommarøy. Null.

Gå til innlegget

Å fjerne rasismeparagrafen er feil signal å sende i en tid med stadig sterkere polarisering, og vil for svake grupper framstå som en legalisering av forfølgelse.

I et opprop har 18 enkeltpersoner tatt til orde for å fjerne straffelovens paragraf 185, gjerne kalt rasismeparagrafen. Underskriverne mener paragrafen er uklar, har en nedkjølende effekt på samfunnsdebatten, og at den ikke hører hjemme i et liberalt demokrati. De mener paragrafen er vag og bruker subjektive begreper. Det siste er riktig, men det gir den ikke noen særstilling i lovverket. Vi må forholde oss til hvordan paragrafen praktiseres, ikke hvordan den i prinsippet kan fungere dårlig. Det er en høy terskel for at paragrafen benyttes, og de mest kjente domfellelsene framstår ikke som å være i strid med allmenn rettsfølelse. Det er fortsatt lov å hate, loven begrenser bare spredningen.

Det avgjørende spørsmålet er i hvilken grad rasismeparagrafen innskrenker samfunnsdebatten. En rask titt på norsk nettdebatt tilsier at det ikke framstår som et umiddelbart problem. Det er verdt å merke seg at paragrafen er ikke der for å ramme ytringer vi opplever som frastøtende, den er plassert i straffelovens kapittel 20, «Vern av den offentlige ro, orden og sikkerhet». Norge har som mange land smertefullt fått merke hvordan sterkt hatefulle ytringer kan ende i hatefulle handlinger. Oppropet hopper også bukk over hvordan ekstreme ytringer gir en nedkjølende effekt på svake og marginale stemmer. At to prinsipper står mot hverandre er heller ikke uvanlig i lovverket. Lovgiver kan ikke kaste inn håndkleet i møte med slike dilemma, men må finne en fornuftig balanse, slik man har gjort med dagens paragraf. Hvis manglende kriterier for avveiing av kryssende hensyn er et problem for domstolene, bør den presiseres, ikke fjernes.

Oppropet hevder flere anmeldelser viser en innstramning av praksis. Alle med grunnleggende kunnskap om kriminalstatistikk vet at en slik økning også kan bety at antallet lovbrudd øker, at mørketallene synker, eller at politiet har endret sine prioriteringer. Her har eksperter i flere år etterlyst bedre statistikk.

Oppropet ville fått større gjennomslagskraft hvis det hadde fått støtte fra minoritetsgrupper. Nå framstår initiativtagerne helt ufortjent som en gruppe som så inderlig vel tåler det hat og den hets som ikke rammer dem selv. Å fjerne paragrafen vil sende et kraftig og uønsket signal om samfunnets grad av aksept av slike ytringer. Det er et feil signal å sende i en tid med stadig sterkere polarisering, og vil for svake grupper framstå som en legalisering av forfølgelse.

Gå til innlegget

Farlig ekstremisme

Publisert 5 måneder siden

Grensene for hva som er lov å si og gjøre ­flyttes, og i det rommet får høyreekstreme selvtillit til å ytre seg.

I byen Osteritz i det tidligere Øst-Tyskland tok innbyggerne grep da nynazister var samlet til «festival» i helgen. De likte ikke tanken på at høyreekstremister skulle innta byen, men hvordan kunne de protestere? Jo, de kjøpte rett og slett hele beholdningen av øl fra byens butikker. Det skjedde etter at politiet hadde beslaglagt øl på festivalområdet, fordi en domstol la ned forbud mot alkohol på arrangementet.

Dette er effektiv folkeprotest som det også går an å smile av. Men bakteppet er dystert i Tyskland, som er rystet av et politisk drap, utført av en høyre­ekstremist. 2. juni ble politikeren Walter Lübcke skutt i hodet på kloss hold utenfor huset sitt. Mannen som ble pågrepet har tilknytning til det nynazistiske partiet NPD og andre høyreekstreme grupper. Utenriks­minister Heiko Maas innrømmet i etterkant at Tyskland har et terrorproblem.

Lübcke var en varm støttespiller av Angela Merkels flyktningepolitikk. Derfor ble han et hatobjekt for høyreekstreme under flyktningekrisen i 2015 og 2016. Flere andre innvandringsliberale lokalpolitikere har mottatt dødstrusler i etterkant av drapet. Tidligere i år advarte europeiske etterretningstjenester om at fanatiske høyreekstremister utgjør en økende terror­trussel i Europa.

Dette er svært ­alvorlig, og man må spørre seg hva som er årsaken. En ting er å være tilhenger av en restriktiv innvandringspolitikk, noe helt annet er å bruke våpen og terror. Åpne, rasistiske uttalelser og handlinger skjer ikke i et vakuum.

Over hele Europa ser vi at den politiske diskusjonen om immigrasjon blir dratt mot høyre. Uttalelser og holdinger som tidligere ble avvist som reinspikka fremmedfiendtlighet, er blitt mer og mer akseptert i den offentlige debatten. Måten man omtaler andre på, og da særlig muslimer, er urovekkende. Partier på ytre høyre har da også kapitalisert på økende fremmedfrykt. I Tyskland ble AfD det tredje største partiet i valget i 2017.

I Tyskland har myndighetene oversikt over 12.000 som er tilknyttet voldelige høyreekstreme grupper. Antallet ytre høyre-grupper øker. Ekstremismen vokser og lever på sosiale medier og nettsamfunn, ikke bare i Europa. Grensene for hva som er lov å si og gjøre flyttes, og i det rommet får høyreekstreme selvtillit til å ytre seg. Det er farlig.

Gå til innlegget

Slik kan det også gjøres

Publisert 6 måneder siden

Vi vil gjerne fremheve og anerkjenne den respektfulle måten temaet likekjønnet samliv har vært behandlet på i frikirkene.

Denne måneden har to av våre frikirker diskutert likekjønnet ekteskap. Mens Frikirken hadde temaet oppe til samtale på sin årlige pastorsamling i begynnelsen av måneden, hadde Metodistkirken saken oppe til full behandling på kirkesamfunnets årskonferanse denne helgen.

Det var knyttet særlig spenning til den sistnevnte anledningen, fordi et liberalt flertall sannsynligvis ville føre til et brudd mellom Metodistkirken i Norge og den internasjonale kirkeparaplyen United Metodist Church. Dette kunne også ført til en splittelse av det norske kirkesamfunnet.

Metodistkirken endte opp med et vedtak der årsmøtet «erkjenner» at det «går mot en kirke i Norge som inkluderer begge syn». Samtidig ønsker man å bruke lenger tid på prosessen, og nedsetter et utvalg som skal «utrede mulighetene for å leve sammen i respekt og uenighet».

Som avis ønsker vi å respektere kirkesamfunnenes rett til selv å velge ståsted i disse spørsmålene. Men vi vil gjerne fremheve og anerkjenne den respektfulle måten temaet har vært behandlet på i begge kirkesamfunn. Saken skaper av forståelige årsaker sterke følelser: For mange LHBT-ere med støttespillere handler det om å være fullt inkludert i Guds familie uten å måtte fornekte grunnleggende sider ved seg selv. For konservative handler det om tilliten til den samme Bibelen som også har gitt dem budskapet om tilgivelse og evig liv ved troen på Jesus.

I Den norske kirke har debatten om disse spørsmålene vært preget av polarisering og harde ord. Man har i stor grad snakket til hverandre, ikke med hverandre. Bakgrunnen for dette er selvsagt en lang historie med svært sprikende tradisjoner og teologiske ståsted. Det er mange som ikke forstår hverandre i folkekirken.

I frikirkesamfunnene har man et felles utgangspunkt i en ganske enhetlig forkynnelsestradisjon, spennet er dermed langt mindre. Dette gir en mindre slagordpreget og mer forståelsesfull argumentasjon, noe som igjen fører til at grunnlaget for sterke gjensidige fordømmelser forsvinner.

Vi tror at Den norske kirke kan lære av dette. For ingen er tjent med et så giftig klima som aktører på ytterfløyene noen ganger legger opp til.

Gå til innlegget

Brutale barnereturer

Publisert 6 måneder siden

Vi returnerer asylbarn uten at deres menneske­rettigheter blir tydelig ivaretatt. Det er rett og slett en skam.

Norge har lagt seg på en praksis i utsendelsessaker der hensynet til barn ikke blir ivaretatt. Dermed er asylbarns menneskerettigheter ivaretatt i betydelig mindre grad enn andre barn i Norge.

Men ikke nok med det. Ifølge den erfarne advokaten Arild Humlen får barn heller ikke prøvd sine menneskerettigheter i Norge på samme måte som voksne asylsøkere. I 2016 bestemte et flertall i Stortinget at barn ikke skal ha rett til å klage sine saker inn for FNs barnekomité.

Humlen har vært advokat for flere asylbarn, blant annet jenta Farida og hennes familie – som ble sendt til Afghanistan i 2015. Advokaten mener Farida-saken, og den mye omtalte Abbasi-saken, viser at Norge ikke lytter til Høykommissæren for flyktninger (UNHCR).

Denne praksisen står stikk i strid med den barne­politiske tradisjonen Norge har hatt i mange år. Vi var først i verden til å opprette barneombud­embetet i 1981. I snart 40 år har dette ombudet jobbet for å ivareta barns rettigheter. Mange land har kopiert denne ordningen.

Men noe har skjedd i Norge. Ikke bare er vi blant de få landene som tvangsreturnerer asylsøkere Afghanistan. Vi returnerer også asylbarn uten at deres menneske­rettigheter blir tydelig ivaretatt. Det er rett og slett en skam.

De skammelige elementene i den uansvarlige praksisen fra Norge stopper dessverre ikke her. Land­info omtaler Kabul – som skal være en trygg sone å returnere til – som en selvmordssone. Dette kommer fra utlendingsenhetens egen instans for landinformasjon. Det store antall selvmordsbombere gjør Kabul til en farlig by, og Afghanistan er et farlig land.

UD advarer nordmenn mot å dra til landet fordi det er farlig. Likevel var Norge fast bestemt på å returnere sårbare ungdommer hit – uten sin mor.

Dersom Norge mener disse ikke har rett på opphold, må vi i det minste utsette utsendelser til
Afghanistan er et trygt land å reise tilbake til.

Det er på tide at Stortinget nå tar en real runde på denne brutale og umenneskelige praksisen. Det er ikke Norge verdig.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
16 dager siden / 5173 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
14 dager siden / 3711 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
15 dager siden / 1261 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
10 dager siden / 1125 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
10 dager siden / 951 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
3 dager siden / 901 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
20 dager siden / 895 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere