Vårt Land

Alder: 72
  RSS

Om Vårt

Følgere

Blågrønn trospolitikk

Publisert rundt 5 timer siden - 92 visninger

Det er tydelig at regjeringen tenker aktiv integreringspolitikk i religiøse spørsmål.

Søndag la Frp, Høyre og Venstre fram sin blågrønne regjeringsplattform. Vi merker oss flere trekk i liberal retning hva både rus- og alkoholpolitikk og næringspolitikk angår, men også formuleringer som vitner om økt oppmerksomhet om miljø og integrering. I religionspolitikken vektlegges nøytralitet, her ser vi tydelige spor av Venstres og Frps liberalisme. På den annen side slutter liberalismen i spørsmål der Frp har interesse av sterke statlige føringer.

De stadige understrekningene av at staten verken skal diskriminere eller favorisere livssyn, kan gi føringer når nye finansieringsmodeller for tros- og livssynssamfunn skal utmeisles. Presiseringer om at «Den norske kirke har en historisk og størrelsesmessig særstilling som anerkjennes» viser imidlertid at her vil også Høyre vil ha et ord med i laget.

Det mest dramatiske livssynspolitiske signalet er erklæringen om at regjeringen vil oppheve den såkalte tilhørighetsordningen, som i praksis betyr at trossamfunnene får økonomisk støtte for barn opp til 15 år. Dette kan få en negativ betydning for trossamfunn med mange barn og unge, og betyr en praksis en nedvurdering av det viktige barne- og ungdomsarbeidet som drives av disse samfunnene. Forutsatt at Den norske kirke fortsatt vil motta betydelige midler til trosopplæring rettet mot denne aldersgruppen, vil dette svekke likebehandlingen framfor å styrke den, og kan være i strid med Grunnlovens intensjon.

Det er tydelig at regjeringen tenker aktiv integreringspolitikk i religiøse spørsmål. Man vil ha åpenhet om utenlandske donasjoner til trossamfunn og religiøse foreninger som mottar statsstøtte. Man vil øke kunnskapen blant religiøse ledere om det som kunne vært oppsummert som «norske verdier». Man vil kreve skriftlig bekreftelse fra trossamfunn om at de er kjent med og vil overholde vilkårene for tilskudd. Og man vil «følge opp etableringen av en offisiell norsk utdanning av religiøse ledere fra relevante trossamfunn».

Mye av dette er i og for seg uproblematisk, men tonen er alt annet enn liberal. Formuleringer som «relevante trossamfunn» antyder for eksempel at det ikke er norske pinsevenner man vil presse inn i en «offisiell norsk» mal. Her må regjeringen trå varsomt så den ikke øker motsetningene i stedet for å stimulere til integrering og respektfull sameksistens.

Gå til innlegget

Elefanten i rommet

Publisert 1 dag siden - 295 visninger

Forsvarlig alkoholbruk burde være en selvfølge i alle politiske partier.

Den siste tiden er det blitt tegnet et urovekkende bilde av alkoholforbruket i politikken. Flere partier og ungdomspartier har tilsynelatende hatt en alkoholkultur som ligger langt unna hva vi bør kunne forvente av våre folkevalgte. Ingen kan kreve at ­politikere flest opptrer som avholdsfolk, men det er et rimelig krav at ungdommer som engasjerer seg politisk, møter et miljø med trygge og ansvarlige rammer.

Disse rammene har ikke vært gode nok. Nå tar både Arbeiderpartiet og Høyre grep i etterkant av metoo-sakene som har ridd flere partier som en mare i det siste. Jonas Gahr Støre uttalte før helgen at Arbeidepartiet ikke lenger vil spandere alkohol ved sentrale samlinger. Unge Høyre og Høyre har lagt ned totalforbud mot alkohol på alle arrangementer i regi av ungdomspartiet.

Det er positivt at både Arbeiderpartiet og Høyre nå tar et oppgjør med en kultur der alkoholen tidvis har fått flyte for fritt. Forsvarlig alkoholbruk burde være en selvfølge i alle politiske partier. Det begynner å bli noen år siden det var et ettertraktet ritual for journalister og politikere å drikke seg snydens sammen på Tostrupkjelleren i Oslo.

Pressen sitter neppe langt nok fra ­glasshuset til å kunne kaste stein på fulle politikere. Men ­tidene skifter, som Bob ­Dylan synger. Party­kulturen fra gamle dager tåler ikke dagens lys.

Jonas Gahr Støre har kalt alkohol for «elefanten i rommet» i metoo-­debatten. Høyt inntak av alkohol har vært en del av bildet i mange av sakene som nå kommer frem i lyset. Temaet har vært tabubelagt, mener Støre. Det finnes få frivillige til å innta en rolle som moralist og festbrems. Det er derfor modig av Ap-lederen å stramme inn som han gjør nå.

Det er ikke så enkelt som at fylla har skylda, og alt er ikke løst selv om flaskene korkes. Det kan synes som om det er behov for holdningsskapende arbeid på flere nivåer i politikken. Dette er også noe som regjeringen må forholde seg aktivt til. Oppmerksomheten rundt regjeringsforhandlingene ble inntil denne helgen overskygget av metoo-sakene som også Erna Solberg og Siv Jensen måtte forholde seg til.

En viktig oppgave for den nye regjeringen er å vise at politikken er et trygt og attraktivt sted å være for engasjerte unge kvinner og menn.

Gå til innlegget

En mer lavmælt debatt?

Publisert 4 dager siden - 477 visninger

Vi ønsker ikke å ta til orde for at religiøse mennesker pakker meningene sine inn i bomull.

Bør debatt om religion føres på en lavmælt måte? Spørsmålet ble stilt i NRK-programmet Verdibørsen i går ettermiddag. Her ble også Vårt Lands rolle og debattstedet verdidebatt.no diskutert.

Det er en lang tradisjon for harde ord i kristen ­teologisk debatt. Martin Luther var svært krass mot sine meningsmotstandere, etter dagens målestokk ville noen kalt ham et troll. Heller ikke hans motparter gikk av veien for å servere saftige karakteristikker i sine offentlige pamfletter. Men det startet ikke der. Det startet allerede i urkirken, da det ble kamp om eksistensgrunnlaget for de små gruppene kristne i byene rundt Middelhavet. Apostelen Paulus legger for eksempel ikke fingrene mellom når han går ut mot de som mente kristne ikke-jøder burde omskjæres. «Må de bare skjære av seg alt sammen, disse som sprer uro blant dere!» er hans beskjed til menighetene i Galatia.

Slik har det i grunnen fortsatt i den kristne akademiske tradisjonen. Debatten ble ført av kirkens lærde, og utfallene var krydder i en ellers ofte ­saklig argumentasjon. Fordi kampen sto om avgjørende spørsmål både for kirken og samfunnet, måtte man bruke sterke ord.

I dag er det ikke bare kirkens lærde­ som våger å kaste seg utpå. ­Utviklingen av lekmannskristendom, ytringsfrihet og demokrati henger sammen og har gitt «alle» frimodighet til å delta i debatten. Tradisjonen med å bruke harde ord har nådd et nytt nivå. Fordømmelsene ledsages ikke lenger nødvendigvis av kunnskap og saklige argumenter, det er nok at debattanten opplever at noe viktig står på spill. Bibelen selv gir frimodighet. Det er derfor grunn til å tenke gjennom hva som har endret seg siden urkirken kjempet for sin selvstendighet. I dag står kirken støtt som institusjon. Kristne oppleves som en majoritet som kjemper for sine privilegier. Mens harde utfall tidligere kunne tolkes som tegn på overbevisning og mot, blir de nå oppfattet som hat og uforsonlighet.

Vi ønsker ikke å ta til orde for at religiøse mennesker pakker meningene sine inn i bomull. Men dersom noen opplever at den kristne tradisjonen åpner for harde ord og uforsonlighet, mener vi de har misforstått. Harde ord når langt, og kostnadene kan bli svært store, derfor burde respekt for meningsmotstandere være en selvfølge der religion blir debattert.

Gå til innlegget

Gjertrudvennene

Publisert 5 dager siden - 98 visninger

Vi må også trå til for dem som mangler et nettverk, mens de ennå lever. Ikke bare i bisettelsen.

Et menneske er gått bort og skal stedes til sin siste hvile. Men ingen pårørende har tatt ansvar for begravelsen. Kommunen trår til og trykker dødsannonsen, «på vegne av venner». Til kapellet kommer det kanskje ingen – presten holder en kort preken for seg selv og begravelsesagenten.

En gravferd uten følge virker sørgelig. I Oslo står kommunen for om lag 100 begravelser i året, og til flere av disse kommer kun av folk i lønnet tjeneste. Prester man snakker med kjenner fenomenet. «Uverdig», er et ord som melder seg.

I går skrev vi om Gjertrudvennene, et nettverk med 50 frivillige gravferdsdeltakere. De leter etter begravelser i kommunal regi blant dødsannonsene, og prøver å sende en gjertrudvenn til bisettelsen, for å vise en siste ære. Den avdøde får et vitne, og presten får noen å henvende seg til: Slik var dette mennesket.

Det kan virke rart å problematisere en slik god gjerning. Sykehjemsprest Hilde Ramsøe Graff kaller det en «vakker» tanke, og det er vi enig i. Samtidig er det verdt å lytte til en annen sykehjemsprest, Svein G. Josefsen, i gårsdagens avis: «Det er ikke uverdig at et menneske har levd alene. Det er heller ikke uverdig at et menneske begraves alene.» ­Begrunnelsen finner han i troen: Vi får ikke verdighet etter antall venner, men i det faktum at vi er skapt i Guds bilde.

Josefsen har også erfart at noen pårørende har funnet det vanskelig at gjertrudvenner har kommet i begravelser de selv har deltatt i. For det er ikke slik at bisettelser «på vegne av venner» nødvendigvis medfører tomme kirkebenker – det kan komme ­etterlatte, selv om de av forskjellige grunner ikke har kunnet besørge bisettelsen. Da kan de pårørende føle seg «underkjent», sier Josefsen. Det kan virke påtrengende med fremmede i begravelsen.

Vi tror de fleste setter pris på Gjertrudvennenes engasjementet. Samtidig gir Josefsen en betimelig utfordring, når han spør: Hvilket behov snakker vi om? Hvis vi vil skape verdighet mellom mennesker, og anerkjenne hverandres ukrenkelige verdi, da må vi også trå til for dem som mangler et nettverk, mens de ennå lever. Dettte er ikke en oppfordring særlig rettet mot Gjertrudvennene, som tross alt gjør et viktig frivillig arbeid. Det er en oppfordring til oss alle.

Gå til innlegget

Bevissthet om døden

Publisert 6 dager siden - 269 visninger

Å være bevisst på døden er trolig en bedre livsstrategi enn utelukkende å holde den på distanse.

Det moderne norske mennesket har i noen grad lyktes med å distansere seg fra døden. Den forventede levealderen her i landet er høyere enn noen gang, og fortsatt på stigende kurs, slik den har vært siden vi begynte å beregne hvor lenge det er sannsynlig at vi lever. Ny teknologi og medisinske gjennombrudd gjør oss i stand til ytterligere livsforlenging.

For noen er selv ikke døden en grense. Transhumanister og andre framtidsoptimister ser fram til å la seg fryses ned, for kanskje å kunne vekkes til live igjen, i en tid der forskningen har kommet enda et stykke lenger.

Døden har flyttet inn på gamlehjemmet, som det stod i en artikkel her i avisa i går. Samfunnets forhold til døden har endret seg sammen med familiestrukturer og bosetningsmønstre. I tidligere tider hadde vi døden mye tettere inn på oss. Døden var noe høyst reelt, som kunne ramme hvem som helst og når som helst.

Slik er det fortsatt, mens det er dødsbevisstheten vår som har endret seg. Også religiøse miljøer risikerer å bli påvirket av samfunnets fortrengningsmekanismer. Den lave dødsbevisstheten i samfunnet gjør oss sårbare når døden rammer, og den rammer like uunngåelig som før.

Så finnes det noen, både i og utenfor religiøse sammenhenger, som ber oss å huske at vi alle skal dø – «memento mori», som det heter på latin. En av dem som har nådd bredest ut med denne bevisstgjøringen de siste årene, er sosialmedisineren Per Fugelli, som døde i september i fjor. Om to uker kommer filmregissør Erik Poppes dokumentarfilm om Fugelli, Per Fugelli – siste resept .

Fugelli var i høyeste grad bevisst sin egen dødelighet, og brukte denne bevisstheten til å skape større forståelse også hos andre. Han var et levende bevis på at bevissthet om døden også kan berike livet, slik også professor Kjell Erik Strømskag, overlege i anestesi og palliativ behandling på sykehuset i Molde, var inne på i gårsdagens avis.

Bevissthet om døden kan i verste fall skape frykt. Men den kan også gjøre oss mindre selvopptatte og bringe fram det beste i oss. Det er trolig en bedre livsstrategi enn utelukkende å holde døden på distanse.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Hev stemmen
av
Tove S. J Magnussen
rundt 1 time siden / 40 visninger
0 kommentarer
KIRKENS UNGE
av
Øystein Magelssen
rundt 2 timer siden / 39 visninger
0 kommentarer
Hvorfor Kvekerne?
av
Hans Morten Haugen
rundt 3 timer siden / 50 visninger
0 kommentarer
Konfliktsky fredsbyggere
av
Ingrid Vik
rundt 5 timer siden / 150 visninger
0 kommentarer
Blågrønn trospolitikk
av
Vårt Land
rundt 5 timer siden / 92 visninger
0 kommentarer
Drikkeukulturen
av
Erling Rimehaug
rundt 14 timer siden / 199 visninger
2 kommentarer
Ole Hallesbys radiotale i 1953
av
Jostein Sandsmark
rundt 16 timer siden / 314 visninger
9 kommentarer
Guds Lam
av
Grete Svendsen
rundt 22 timer siden / 335 visninger
13 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Blokhus kommenterte på
Drikkeukulturen
6 minutter siden / 199 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
17 minutter siden / 314 visninger
Mons Henrik Slagsvold kommenterte på
Presidentens kulisser
22 minutter siden / 983 visninger
Audun Aase kommenterte på
Guds Lam
31 minutter siden / 335 visninger
Audun Aase kommenterte på
Guds Lam
42 minutter siden / 335 visninger
Anne Jensen kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
rundt 1 time siden / 2138 visninger
J.K. Baltzersen kommenterte på
Ingen fare for ytringsfriheten
rundt 1 time siden / 209 visninger
Jostein Sandsmark kommenterte på
MØRKRET, DØDEN OG DET VONDE - GUD, LJOSET OG LIVET
rundt 2 timer siden / 2138 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 314 visninger
Torgeir Tønnesen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 314 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Ole Hallesbys radiotale i 1953
rundt 2 timer siden / 314 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Presidentens kulisser
rundt 2 timer siden / 983 visninger
Les flere