Lars Tore Flåten

Alder:
  RSS

Om Lars

Institutt for forsvarsstudier ved Forsvarets høgskole

Følgere

Er valget i India slutten for dynastiet?

Publisert 3 måneder siden

Indernes eliteskepsis setter trolig en stopper for at tronarvingen Rahul Gandhi blir statsminister.

Skrevet sammen med Kenneth Bo Nielsen, sosialantropolog (UiO); Francesca Jensenius, statsviter (UiO); Guro W. Samuelsen, Sør-Asia-viter (UiO); Arild Engelsen Ruud, Sør-Asia-viter (UiO); Lars Tore Flåten, Seniorforsker (IFS)

Et av verdens mest berømte og lengstlevende ­politiske dynastier er den indiske Nehru-Gandhi-familien. Den siste i rekken er Rahul Gandhi, hovedutfordrer til sittende statsminister Narendra Modi. Rahul er femte generasjon i en politisk familie som begynte med Motilal Nehru, en frem-­tredende politiker under den indiske uavhengighetskampen. Ikke minst omfatter familien tre tidligere statsministre: Jawaharlal Nehru, Indira Gandhi­ og Rajiv Gandhi. Vi må også regne­ inn Indias mest innflytelsesrike kvinnelige politiker de siste 20 årene, Rahuls mor, den italienskfødte Sonia Gandhi. Likevel har ikke Rahul Gandhi store sjanser for å bli Indias neste statsminister. Har dynastiet ­mistet sin magi?

Lite folkelig 

Den kanskje viktigste årsaken til at Rahul neppe­ blir statsminister, er at den ­dynastiske arven er like mye en ulempe som en fordel. Stats­minister Modi og hans parti BJP har i flere år kritisert ­Kongresspartiets dynastiske ­politikk for å være elitistisk og udemokratisk. Makt og innflytelse er noe man må gjøre seg fortjent til, mener BJP, og ikke noe man fødes til.

Rahul har som partileder i 12 år jobbet hardt for å gjøre seg fortjent til velgernes tillit. Han har reist omkring i hele landet, møtt folk fra alle samfunnslag, og investert mye tid og energi i å gjenoppbygge Kongresspartiets mangelfulle partiorganisasjon. Resultatet er at han i dag fremstår som en mer moden og ­robust politiker enn tidligere.­ Han er sitt partis ubestridte ­leder. Men motstanderne skyter mot grunnvollen. For motkandidaten Modi er ikke bare mer erfaren, mer karismatisk, mer folkelig, og en mye bedre retoriker. Han har også lyktes i å skape seg et image­ som den fattige teselgerens sønn, en som ved egen innsats og hardt arbeid har vunnet velgernes gunst, ble valgt og gjenvalgt som populær førsteminister i Gujarat, og som så ble statsminister – helt uten hjelp fra familien.

Allianseproblemer 

Image er ikke alt; politiske evner er også viktig. Rahul Gandhi har ikke lykkes i å bygge strategiske­ ­allianser med andre partier. I tillegg til de to store nasjonale partiene – Kongresspartiet og BJP – finnes det et stort antall mindre partier som står sterkt i ­Indias forskjellige delstater. ­Faktisk stemmer nesten halvparten av alle indiske velgere på disse ­såkalt regionale partiene. Skal man bli statsminister i India, er alliansebygging både før og ­etter et valg avgjørende. Og BJP har generelt vært bedre til dette enn Kongresspartiet.

Flere av de viktigste regionale partiene holder avstand til Rahul og Kongresspartiet til tross for at de gjerne skulle fjernet Modi fra makten. En viktig årsak er at de ikke ønsker Rahul som statsminister. Flere av de regionale partilederne vil peke på seg selv som statsministerkandidat om muligheten skulle by seg. En del av dem har også mer politisk og administrativ erfaring enn ­Rahul og synes ikke at man skal ha forrang bare fordi etternavnet er Gandhi.

Vokte India

Kongresspartiet fremstår også som et parti uten en tydelig politisk ­visjon. Partiet har hatt makten flere ganger før og velgerne­ har hørt mange av valgløftene­ tidligere: man vil bekjempe ­fattigdommen, redusere korrup-­sjonen og bevare Indias sekulære­ verdier. Dette er viktige, men ­velkjente saker med begrenset mobiliseringskraft. Forslaget om en minimumsinntekt for de 20 prosent fattigste i landet er imidlertid nytt. Den kjente økonomen Thomas Piketty har vært med på å utarbeide dette som kan være en potensielt ­revolusjonær ­politikk. Men det har ikke slått an blant velgerne. Vi ser snarere at eskaleringen av konflikten med Pakistan de siste månedene har dreiet den offentlige debatten bort fra økonomi og velferd over til patriotisme og nasjonalisme. Og her er den sittende regjeringen i sitt ess, med klare nasjonalistiske visjoner og enkle slagord. Hashtagen «main bhi chowkidar» (jeg er også vaktmann) har truffet godt med sin implisitte oppfordring om at alle borgere må vokte om India – for å hindre terrorisme, hegne om nasjonen, og bekjempe korrupsjon.

Det er vanskelig for dynastiske Rahul å innhente ringreven Modi i dette spillet, selv om han har prøvd. Kongresspartiet har tradisjonelt vært sekulært, men de senere årene har Rahul og andre partiledere besøkt hindutempel etter hindutempel for å vise velgerne at også de er gode hinduer. Rahul har snakket åpent om sin brahminske bakgrunn og om guden Shivas sentrale plass i barndomshjemmet. Målet har vært å lansere en mildere form for politisert hinduisme for også å appellere til hinduer som synes deres religiøse identitet er viktig, men som også er skeptiske til BJPs polariserende, aggressive og tidvis voldelige hindunasjonalisme. Men det er tvilsomt om strategien har lykkes. BJP har svart med å fortelle velgerne at Kongresspartiets mildere versjon i realiteten er et utvannet plagiat, og at det er BJP og Modi som er den ekte varen. Samtidig gjør en mer hinduisk profil at Kongresspartiet risikerer å miste kristne og muslimsk velgere.


Generasjonssvikt

Politiske dynastier er avhengige av at hver generasjon evner å overleve. Det handler om dyktighet, men det handler også om de politiske omgivelsene de skal overleve i. Ringreven Modi og hans aktivister driver lett gjøn med Rahuls dynastiske og elitistiske bakgrunn i en tid hvor indere flest drømmer om å klatre på samfunnsstigen ved egen hjelp snarere enn på bakgrunn av medfødt status. Rahul Gandhis håp ligger i at mange velgere ikke bestemmer seg for hvordan de vil stemme før på selve valgdagen. Først når stemmene telles opp 23. mai vet vi hva som har slått an.

Gå til innlegget

Skal vi tro meningsmålingene, får Indias hindunasjonalistiske regjering en ny femårs periode. Det er dårlig nytt for landets sekulære krefter og religiøse minoriteter.

Skrevet sammen med Kenneth Bo Nielsen, sosialantropolog (UiO); Francesca Jensenius, statsviter (UiO); Arild Engelsen Ruud, Sør-Asia-viter (UiO); og Guro W. Samuelsen, Sør-Asia-viter (UiO)

I disse dager går brorparten­ av Indias 900 millioner stemme­berettigede velg­ere­ til valgurnene. Ved det forrige­ valget i 2014 gjorde­ ­Narendra Modi og partiet hans BJP (Indisk folkeparti) et brakvalg og sikret seg et solid flertall i parlamentet. BJP er den parti­politiske grenen av en større gruppe hindunasjonalistiske organisasjoner, som mener at indisk kultur og sivilisasjon er grunnleggende hinduisk og at dette bør gjenspeiles i både ­nasjonens selvoppfatning og det politiske liv.

Den hindunasjonalistiske beveg­elsen har røtter tilbake til 1920-årene, og var inspirert av samtidens europeiske fascisme. Foreningen Rashtriya Swayamsevak Sangh (RSS) ble dannet i 1925 og utgjør fortsatt ryggraden i bevegelsen. RSS har stor ideologisk innflytelse over valgene BJP tar. Ifølge RSS-ideologen Golwalkar er kristne, muslimer og kommunister «fremmedelementer» i India, som i beste fall kan få status som annenrangs borgere, med mindre de tilegner seg den såkalte «hinduiske levemåten». Mer positive har hindunasjonalistene vært overfor sikher, jainer og buddhister, som oppfattes som «indiske religioner» og som forgreninger av hinduismen.

Ved valget i 2014 var imidlertid BJPs hindunasjonalistiske retorikk ganske nedtonet. Modi gikk til valg på store løfter om økonomisk vekst, flere jobber, godt styresett, og nulltoleranse overfor korrupsjon. Mange skeptikere lot seg overbevise og stemte på Modi i håpet om at med ham i spissen ville India gå mot økonomisk bedre tider, med bedre materielle kår for folk flest.

Ingen mirakler

Slik har det imidlertid ikke gått. Den økonomiske veksten har i beste fall vært middels og arbeidsmarkedet har ikke bedret seg. Arbeidsledig­heten har faktisk steget de siste månedene, og man snakker om en krise på landsbygda. I takt med at Modi og BJP ikke har kunnet innfri på den økonomiske­ fronten, er partiets mer tradisjonelle­ hindunasjonalistiske retorikk blitt stadig tydeligere igjen. Modi selv har hatt en noe tilbaketrukket rolle i det offentlige hindu­nasjonalistiske spillet. Det ser ut til at Modi bevisst har overlatt mye av denne agendaen til RSS, og til BJP lokalt.

Disse jobber til gjengjeld ­intenst for å spre budskapet om at å være inder er å være hindu.­ Resultatet er at India, kanskje mer enn noen gang før, er kjenne­­tegnet av en aggressiv ­religiøs nasjonalisme, der det ­nasjonale og det hinduiske er sammenfallende. Det gjelder i den formelle politiske sfæren, men i enda høyere grad i samfunnet forøvrig. Blant annet opererer det ku-beskyttelsesgrupper – hindusjåvinistiske grupperinger som trakasserer eller utøver vold mot folk de mener mangler respekt for kuer. Denne bevegelsen har røtter helt tilbake til 1890-årene og arbeider for at all slakting av kyr skal forbys.

I flere delstater styrt av BJP har et slikt forbud blitt innført, og det har også vært flere tilfeller av angrep på muslimer og lavkaste-hinduer som er mistenkt for å ha slaktet kyr. Slike grupper har stor grad av frihet og har blitt legitimert ved at «deres parti» sitter ved makten. Samlet sett er ­antallet voldelige aksjoner utført av hindunasjonalistiske grupper steget markant de siste fem årene. Ofrene er i all hovedsak muslimer, lavkaster, og kristne, samt venstreorienterte intellektuelle og studenter.

Autoritære trekk

India har beveget seg i autoritær retning de siste fem årene. BJP har blant annet frontet opprettelsen av et nasjonalt register over indiske borgere (National Registry of Citi­zens), for å få oversikt over og motarbeide såkalte ant­i­nasjonale krefter. Dette har også journalister, regimekritiske ­aktivister og akademikere fått føle på kroppen. Det har vært en rekke angrep på intellektuelle som har turt å kritisere regjeringen.

Den hindunasjonalistiske ­bevegelsen har videre frontet det de omtaler som en rekonver­teringskampanje, der særlig lavkaster og urfolk blir oppfordret til å «vende tilbake til hinduismen», som man uttrykker­ det. Dette er tydelige antidemokratiske symptomer. Data fra det store ­Varieties of Demo­cracy-prosjektet, som samler inn og publi­serer data på demokratiets tilstand verden over, peker i samme retning. Det blir her konkludert at Modi-­regjeringens ­offisielle politikk, i samspill med voldelige aksjoner av hindu­nasjonalistiske grupperinger, har ført til en gradvis forvitring av det indiske demokratiet i løpet av de siste fem å­rene. Ytringsfriheten er innskrenket, den demokratiske samtalen ­begrenset og overgrepene mot religiøse minoriteter og regimekritikere i vekst. Vi har liten grunn til å tro at denne tendensen vil bli reversert dersom Modi får fem år til ved makten.

Få alternativer

Deler av den ellers så fragmenterte politiske opposisjonen har de siste ­månedene forsøkt å samle seg for å tilby velgerne et tydelig alter­nativ til Modi og BJP. Men de store­ politiske motsetningene mellom dem har vist seg å gjøre dette vanskelig. Dessuten er det tydelig at hele det politiske landskapet er trukket til høyre. Stadig flere politikere, inkludert mange fra Kongresspartiet, omfavner nå en myk form for hindunasjonalisme, og ønsker å formidle at de er «gode hinduer». BJP har også blitt en spiselig partner for Indias mange regionale partier. Kommunistpartiene, som tradisjonelt har vært BJPs fremste kritikere, ligger delvis i ruiner.

Parallelt med denne utviklingen har RSS arbeidet målrettet for å hinduisere samfunnet nedenfra. BJP har derfor i stor grad lyktes med å normalisere hindunasjonalismen i India, og det er lite som tyder på at opposisjonspartiene vil evne å utfordre BJP på hva det nasjonale består i, i hvert fall ikke i denne valgrunden. Bordet er dekket for BJP.

Gå til innlegget

Demokratisk jubileum med bismak

Publisert rundt 2 år siden

India er et stabilt demokrati, og som sådan et overraskende unntak blant tidligere kolonier. Men økende nasjonalisme og angrep på minoriteter legger en demper på 70-års jubileet.

At det indiske demokratiet har overlevd i 70 år siden avkoloniseringen, har fremstått som et paradoks for forskere. De fleste antok at Indias store fattigdom, befolkningens lave utdanningsnivå, og det store kulturelle og språklige mangfoldet ville under-
grave demokratiet, før snarere enn siden.

Indias demokratiske reise har aldri vært enkel og utfordringene har vært mange. Likevel har det indiske folkestyret 70 år senere etablert seg som en ubestridt og stabil virkelighet. Valgdeltak-
elsen er høy og stigende, regjeringsskifter fredelige, og lover og regler respekteres i hovedsak.

Aktive stemmegivere. Etter at Kongresspartiet mistet sin dominerende posisjon tidlig på 1980-tallet oppnådde dessuten flere marginaliserte grupper – dalitene og andre lavkaste-
grupper – politisk representasjon gjennom egne partier. I dag er fattige på landsbygda mer ­aktive stemmegivere enn den ­urbane middelklassen.

Tilsammen utgjør denne ­utviklingen litt av en demokratisk revolusjon: Indias demokrati har blitt stadig mer demokratisk gjennom å inkorporere også svakerestilte samfunnsgrupper på en meningsfull måte.

På tross av dette gir utviklingen de siste årene grunn til ­bekymring. Siden 2014 har ­Indias regjering vært ledet av det hindunasjonalistiske Bharatiya Janata Party (BJP) under statsminister Narendra Modi. Modis valgkampanje hadde støtte fra indisk storkapital og bortimot alle ledende medier i et omfang man aldri tidligere hadde sett i indisk politikk. I stemmegiv-
ningen fikk han også betydelig støtte fra nesten alle befolkningsgrupper på tvers av kaste og klasse. Før valget fant mange håp i Modis budskap om økonomisk vekst og utvikling for folk flest.

Strever med løfter. Men Modi strever med å innfri ønskene fra landets ledende kapitalister, som tilgang til land og kapital og ­færre juridiske og byråkratiske reguleringer av miljø og arbeidsliv. Han og BJP har hatt større hell med å konsolidere et bilde av India som en sterk, samlet og fremgangsrik nasjon i rask marsj mot en bedre fremtid og ledet an av en sterk og visjonær leder. Dette bildet er imidlertid bygget på en betydelig nasjonalfølelse og mobilisering av et selvbevisst flertall gjennom samling mot ­indre fiender.

Det hindunasjonalistiske prosjektet har alltid vært bygget på et antagonistisk forhold til minoriteter som defineres ut av nasjonen, særlig muslimer og kristne. Nå er også andre grupper utpekt som motstandere. Spesielt ­kritiske samfunns-
debattanter beskyldes for å være anti-nasjonale og blir forsøkt tiet ihjel – sosialister, progressive, sekulære. Dette går utover studenter og undervisere ved flere av landets fremste universiteter, aktivister av mange slag, forfattere, og rettighetsorganisasjoner.

Ansvarsfraskrivelse. Grupper med høyrenasjonale sympatier har gjennomført en rekke brutale angrep mot minoriteter som daliter og muslimer. Angrepene har blitt møtt med ansvarsfraskrivelse, tvetydighet, og ellers minimal respons fra myndighetenes side.

Framtiden for India, landet som hittil må betegnes som det mest vellykkede demokratiske eksperimentet i hele den postkoloniale verden, er ikke like usikker nå som i tiden rundt 1947. Men de neste årene blir svært avgjørende for hvilken skjebne som venter den unike politiske pluralismen som har blitt fremfostret gjennom de siste 70 årene.

(Kronikken er skrevet i samarbeid med Geir ­Heierstad, NIBR/HiOA; Kenneth Bo ­Nielsen, UiO; Guro W. Samuelsen, UiO; og Arild E­ngelsen Ruud, UiO.)


Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 3631 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
20 dager siden / 2560 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
5 dager siden / 1876 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1873 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
17 dager siden / 1718 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
5 dager siden / 1664 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
14 dager siden / 1414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere