Lars Randby

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Er intet å si. Dog tror jeg Verdidebatt er et farlig sted å være. Man kan lett tro at de relativt få har svarene og at deres meninger er de som råder. Man kan lett dulle seg inn i denne falske virkeligheten fremfor å ta del i den store virkeligheten som hele tiden omgir oss. Når vi sitter forran en skjerm og tror vi befinner oss i virkeligheten befinner vi oss egentlig i illusjonens verden. Den lille manns stemme hører man ikke på Verdidebatt for her rår skinnfellenes brøl og våre egne smerteskrik hvor vi fortviles over at ingen forstår oss eller at alle andre kan mene det de mener. Men til tider kan det sikkert være lærerik om man da ikke har vært her så lenge at det er det destruktive som tar over for nysgjerrigheten og åpenheten. Munchs skrik er som et leende barn i sammenligning med Verdidebatt.

Følgere

Fester på våre forferdre

Publisert over 8 år siden

Det tar tid å bli voksen, mange av oss bruker et helt liv på det uten at vi kommer helt i mål. Hvor mange av oss har ikke en eller annen gang solet oss i glansen av andre for at litt av refleksjonen skal kunne skinne fra oss selv.

Men dette er langt på vei en falsk glans som kun er egnet for å vise hvor lite vil stoler på at vårt eget liv har noen verdi som kan stå på egne ben. De vi trekker frem hadde sikkert atter andre de trakk frem, sine egne lengsler og drømmer som alle oss andre.

Som oss bygget de sine liv ofte helt uvitende om at noen de møtte senere ville sette dem på et alter og la deres liv komme til inntekt for seg selv fremfor å vise frem hva de selv står for og har bygget.

Bøndene er i harnisk nå over den manglende takknemmelighet storsamfunnet viser deres svette og slit i den usvikelige innsats de gjør for å mette late byfolk og andre snyltere med sine daglige måltider.

Det er ikke lenger et verdig liv å drive jordbruk i dette landet blir man fortalt. Vel det er neppe noe nytt om man ser litt tilbake i historien. Sammenlignet med sine forferdre som ryddet sten for å utvide den lille jordlappen er bønder generelt for rikfolk å regne i sammenligning med sine forfedre.

Her går bondestanden motsatt vei av mange av oss, de fester definitivt ikke på sine forfedre. De trekker dem knapt nok frem og hvis de gjør det er det langt på vei for å håne dem ved å true med at de vil la driftsbygningene forfalle og jordlappen som så nøysommelig har blitt ryddet i generasjoner gro igjen.

For det holder ikke å legge sten på sten om man ikke kan drikke latten sin og ta små studieturer til Toscana en gang i året, det er grenser for slavearbeide man skal pålegges. At ens forfedre slet, bygget, spinket og sparte blir vel stor sett møtt med at de heller burde ha bygget bygårder i byene slik at etterslekten i det minste fikk litt igjen etter deres strev.

Vi kan stake ut vår egen vei slik våre forfedre også gjorde. Forskjellen er at våre forfedre ikke hadde brøkdelen av de muligheten vi i dag har. Storsamfunnet kan neppe bebreides for at våre forfedres arv ikke lenger har den verdi den en gang hadde. For der de nøysommelig høstet markens grøde for å overleve og knapt nok det, forventer deres arvinger at storsamfunnet bør legge pengene på bordet for at arven skal kunne være verd bryet i det hele tatt å eie.

Men en ting skal bondestanden ha, dyrket mark er ikke som andre jordparseller. De er vår etterslekts middagsbord og matressurs. Disse er for viktige til at de skal overlates til den enkelte arving å forvalte, her må samfunnet klart si fra at dyrkes de ikke mister man retten til å eie dem. Jeg tror våre forfedre hadde vært enig i en slik tanke.

Gå til innlegget

Svake agrumenter for mitt livssyn

Publisert over 8 år siden

Slik jeg opplever mitt livssyn har det relativt svake argumenter liggende i seg. Det har ikke noe samlende orienteringspunkt. Det gir ikke noen noe håp ut over hva livet i seg selv kan bringe. Det gir ikke trøst eller mening. Det innbyr ikke til noe samhold i grupper eller samfunn. Det har ikke løsninger, påbud eller skrevne regler. Ingen lærebøker eller skrifter som veileder.

Det er langt på vei et livssyn som ikke sier mer enn Thorbjørn Egners Kardemommelov

Man skal ikke plage andre,

man skal være grei og snill,

og for øvrig kan man gjøre hva man vil

Det er ikke vanskelig å forstå at et slikt livssyn er vanskelig å selge. Det gir jo ikke noe mer enn en mulighet til å eksistere. Denne muligheten er sterkt avhengig av at andre mener et slikt livssyn er berettiget og fornuftig.

For man vil alltid strides om hva det vil si å plage andre. Man kan selv mene at man er snill og grei mens andre mener at slik man oppfører seg så er man ikke snill å grei. Vi har vel heller ikke kommet så langt at det er allmenn aksept for at man kan gjøre som man vil.

På den annen side har jeg ikke noe behov for å selge mitt livssyn. Jeg er ikke kjøper eller selger på det området. Man får ta meg som jeg er og ikke som man mener jeg burde være.


Gå til innlegget

Tåfis mot drapsmann

Publisert over 8 år siden

Så forsvant verdigheten rundt et rettsoppgjør med en sko. Det rant over for en tilhøerer som tydeligvis er overbevist om at en drapsmann endelig fikk opp øynene for hva han hadde gjort ved at han ble besudlet med tåfis.

Vi har vel alle en eller annen gang følt at det hadde vært på sin plass at noen vi mener har begått en urett selv vil føle samme krenkelse som oss selv. Dog er det ikke slik verden er, vi kan ikke projisere våre tanker og følelser og opplevelser over på andre. Kutter vi høyrehånden av to personer vil den eneste likheten de har være at de begge sitter der uten høyrehender.

Nå skal ikke jeg gå inn i hverken drapsmannens tanker rundt tåfisen eller tåfisens eiers tanker.

Men det er ikke tvil om at handlingen til den tåfisspredende har undergravet det som kunne ha vist seg å være en eksemplarisk rettsak verdig et rettsystem. At tåfissprederen fikk applaus og bifall for sin handling gjør ikke saken bedre.

Vi har et rettsystem nettopp for at vi som individer ikke skal ty til selvtekt. Dette er ikke bare en beskyttelse for fellesskapet men også for oss selv som individer. For selv rettferdig harme rettferdigjør ikke at vi tar saken i egne hender og overser samfunnets spilleregeler.

En sko kan gjøre stor skade enten den blir kastet eller den benyttes til å sparke med. Skoens eier kan ikke unskylde seg med at det ble handlet i affekt. For man går ikke inn i en så følelsesladet rettsak om man er usikker på om man kan holde sine ønkser og handlinger i sjakk. 

Gå til innlegget

Radikalisering

Publisert over 8 år siden

Radikalisering er et ord på mote for tiden. Hva vil egentlig radikalisering si og i hvilke former fremstår den.

I dag skiller vi mellom ytring og handling, det vi ytrer er vi stort sett fri til å råde over mens handlinger er regulert i lover og forskrifter.

Mullebulle som nå er fengslet grunnet uttalelser som anses for å ha gått fra ytring til "handlig" sliter med at han like lite har forstått av norsk væremåte og norsk lovgivning som de fleste normenn forstår av ham.

Han har en virkelighetsoppfattelse som rett og slett ikke er forenlig med den virkelighetsoppfattelsen de fleste i Norge har. Når det er sagt er ikke hans virkelighetsoppfattelse unik. Selv om det på sak skiller seg fra mange andre ytringer forekommer ytringene i form ganske like. Det har med rette blitt sammenlignet med ytringer som at Gud står bak tragedier som rammer oss mennesker fra noen kristne i dette landet.

Slik jeg ser det er radikalisering et resultat av en tankegang hvor man langt på vei frivillig setter på seg skylapper og stenger ute alt som ikke passer inn eller kan være forstyrrende inntrykk på den vei man har staket ut.

Hva mennesker sier eller gjør tolkes slik den radikale ønsker det helt uten å være villig til å se nyanser og ikke minst uten vilje til å virkelig gruble over andres synspunkter.

I debatter dukker det ofte opp debattanter som slenger om seg med påstander om sosialister, ateister, venstreradikale og så videre. Disse fremstår for meg langt på vei ganske lik mullebulle og andre radikale. De har et virkelighetsbillede som er skreddersydd for dem helt uten vilje eller evne til å ta til seg motforestillinger. Er man puttet i båsen som blir tildelt så forblir man der uansett hva man måtte ha av motforestillinger.

Det tales en del om radikale muslimer/islamister. Dette er små miljøer langt på vei lukkede som virker innenfor sin egen virkelighetsoppfattning. Mange av dem er født og oppvokst i Norge men like fullt kan man stille spørsmål om ikke de kulturellt har vært til stede i landet. For de fremstår ikke som veldig smarte eller veltalende når de fremfører sitt syn på virkeligheten. Det er jo litt som mullebulle som lett kunne ha unngått fengslingen ved å uttrykke seg på en annen måte enn han har gjort.

Hvordan kan vi som samfunn stille opp mot radikaliseringen som kommer til uttrykk hos en del mennesker i vårt land. En saklig motarguementasjon vil kunne ha påvirkning av de som står på terskelen til å bli radikalisert men vil neppe ha noen påvirkning innad i miljøene eller på den enkelte som alt har satt på seg skylappene.

De radikale kristne miljøene i Norge er langt på vei ufarliggjort ved at det brede lag av det norske folk har talt dem imot og avfeiet deres meninger som villfarende og langt på vei latterlige. Dette har vært mulig fordi disse gruppene langt på vei har stukket hodet frem og stått der laglig til for hugg. Når det kommer til høyre og venstreradikale og radikale muslimer er dette grupper som i langt større grad er lukkede.

I lukkede miljøer har omverdnen liten påvirkningmulighet i positiv retning. For man oppererer med et virkelighetsbillede hvor alt som kommer utenifra tolkes og siles slik at det passer til den lukkede gruppens oppfattning. Endring her må skje innenifra og ved splittelse av slike miljøer. Det storsamfunnet kan gjøre er å synliggjøre hva som foregår i disse miljøene. Det kan gjøres ved at man trekker debatter de fører ut i offentlighetens lys slik at deres syn kan kritiseres åpent selv om ytrerne selv ikke deltar.

For lar vi de radikale få ture frem uten motbør er det en sjangse for at noen søker til dem for svar og råd og derav selv blir trukket inn i slike miljøer.

Noen vil adri la seg korrigere av andre, Anders B. B. er et av våre norske eksempel på dette. Vi må for vår egen frihet leve med at slike mennesker finnes og at de kan utøve ufattelige gjerninger. Men vi kan søke å begrense antallet som ender opp med å bli løse kanoner på dekk ved å begrense deres mulghet til å operere i lukkede rom uten motsvar til deres virkelighetsbillede.

Det er av ytterste viktighet at deres "likesinnede" er i frontlinjen i så måte. Det er ingen enkel oppgave å pålegge folk for det er vanskelig å si imot sine egne. Men hvis vi ikke tør ta det oppgjøret kan vi til slutt ende opp som offre selv for de  vi kunne ha motsagt og muligens snudd.

Gå til innlegget

Ta en mullebulle

Publisert over 8 år siden

I tråd med tidligere ny-ord som foreksempel en mong, bør det å ta en mullebulle komme inn i språket. Taktikken med å kjøre frem budskapet bredt og så sjokkerende som mulig for så å nekte å stille opp i videre debatt.

Vi ser det stadig oftere, mennesker med meninger de er overbeviste om at de bare må ut med dem men som fraber seg enhver befatning med egne meninger når de er lagt frem. Det kan være under dekke at dette er noe de er forpliktet til av en religion eller at deres status og tid forhindrer dem i videre oppfølging. Det kan også være en mullebulle å bare videreføre andres meninger under dekke av at dette er så viktig at det bare må frem i lyset.

Det er mange måter å kommunisere på. Mullebulle-kommunikkasjonen består av monologer hvor man alt har klargjort hva man mener om de som ikke er enige med enn. En ikke helt ukjent amerikansk president av nyere tid tok en mullebulle når han uttalte at er man ikke med oss så er man mot oss.

Hvordan takler man mullebullene. De oppererer jo ikke alene, de har tilhengere som viderefører deres sak for dem. Blindt gyver disse medløperne løs og blir motstanden tøff dekker de seg ved å ikke svare eller henvise til at det ikke er dem selv som har utpønsket innholdet i hva de bringer frem.

En viktig mullebulletaktikk er å benytte engasjerte budbringere som kan unnskylde seg med at de bare er det, budbringere.

Vi er som samfunn helt avhengige av at vi kommuniserer og at meninger ikke får stå ubesvarte som sannheter. Ingen ting blir sannt bare i kraft av at mange nok hevder det eller at manglende motstand og gjentatte repetisjoner skaper et falskt bilde.

Det er ikke noen lett oppgave å skulle søke å debattere redelig og stå for sine meninger i møte med mullebullene. Men vi kan ikke gi opp selv om en del ser ut til ikke å ville følge normal mellommennesklig oppførsel og sans for takt og tone.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere