Lars Randby

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Er intet å si. Dog tror jeg Verdidebatt er et farlig sted å være. Man kan lett tro at de relativt få har svarene og at deres meninger er de som råder. Man kan lett dulle seg inn i denne falske virkeligheten fremfor å ta del i den store virkeligheten som hele tiden omgir oss. Når vi sitter forran en skjerm og tror vi befinner oss i virkeligheten befinner vi oss egentlig i illusjonens verden. Den lille manns stemme hører man ikke på Verdidebatt for her rår skinnfellenes brøl og våre egne smerteskrik hvor vi fortviles over at ingen forstår oss eller at alle andre kan mene det de mener. Men til tider kan det sikkert være lærerik om man da ikke har vært her så lenge at det er det destruktive som tar over for nysgjerrigheten og åpenheten. Munchs skrik er som et leende barn i sammenligning med Verdidebatt.

Følgere

En sladrehanks bekjennelse

Publisert over 7 år siden

Jeg må åpent og ærlig erkjenne at jeg er en angiver og sladrehank. Jeg har begått det noen mener er en kardinalsynd og sørget for at både bordvers og kristne sanger ikke har fått sin, for noen, naturlige plass i skolehverdagen til barn.

Nå skal det sies at jeg har gjort dette helt på egenhånd og ikke i regi av noen organisasjon eller med bakgrunn i annet livssyn enn mitt eget.

Hva var så bakgrunnen for mitt angiveri. Vel det startet med at en av mine barns lærere som var kristen syntes det var en fin ting å synge noen kristne takkesanger før barna spiste maten sin. Det er jo ikke noe galt med det om alle er enige om at det er en gud man bør takke for maten og ikke ens foresatte som har kjøpt den inn og muligens også tilberedt den.

Jeg informerte derfor skolen om denne praksis og sa at jeg mente den var uheldig da dette ikke var noe man kan annse som vanlig praksis hos alle elevene. Jeg bør vel opplyse om at mine barn heller ikke praktiserer noen takk for maten sanger til meg som forsørger før de inntar sine måltider.

Læreren ble veldig opprørt av dette og det ble vel gitt ganske klart uttrykk for hvor lite tolerant jeg var og ikke minst var det langt over streken at jeg gikk til ledelsen ved skolen med dette.

For min del var dette ganske grei skuring egentlig. Enten tok jeg feil eller jeg fikk medhold. Det viste seg jo at jeg fikk medhold for det ble slutt på syngingen. Nå skal det sies at jeg ikke har noe imot sang eller sang før maten. Det jeg som sagt reagerer på er at det skal takkes til en spesifikk gud for denne maten selv fra de som ikke måtte tro på denne guden.

I et annet tilfelle var jeg vel ikke egentlig angiver eller sladrehank. I det tilfellet benyttet jeg meg bare av angjeldende rundskriv og anbefalinger når det kom til innholdet i skoleavsluttningen før Jul. Jeg påpekte at de religiøse sangene kunne man droppe da det ikke var alle ungene som var religiøe og de som var det hadde vel heller ikke alle den samme religionen. 

Det var jo tross alt en skoleavsluttning og ikke en julefeiring man snakket om. Som kjent kommer jula ofte lenge etter at skoledøren stenger. Mulig læreren som jeg jo hadde korrigerte ikke turte å stå løpet ut for det ble ikke noen kristne julesanger på den avsluttningen.

Jeg har vel hatt en del andre tilfeller også hvor religiøs praksis i skolen har fått seg en knekk grunnet mitt angiveri og sladrehankmentalitet. Det jeg muligens reagerte mest på var alle de foresatte som mente de ikke hadde tid til at slikt ble gjort etter skoletid for da var de jo så opptatt. Det var fotballtrening og masse annet og skulle man så legge inn øving i sang for planlagte avsluttning i kirken etter skoletid ble det meget vanskelig. Så langt hvor langt mange er villige til å strekke seg for sin tro og religion. Etter mitt skjønn er det ikke lange strekkningen. 

Heldigvis for både meg og skolen gikk ikke mine barn på en skole hvor skolegudstjenester var lagt til ordinær skoletid og var obligatoriske eller semiobligatoriske ved at det ble sammenblandet med den øvrige avsluttningen. Hadde så vært ville jeg nok kunne tilskrives enda mer nedverdigene betegnelser enn angiver og sladrehank.

På den annen side er vel ikke angiveri og sladring egentlig noe negativt. Det er vel stort sett i kriminelle miljøer dette er negativt. I de fleste lovlydige menneskers liv er det faktisk både en plikt og en god gjerning å si ifra når noe er galt eller om noen gjør noe galt. 

Gå til innlegget

Manglende kunnskap om ateistene

Publisert over 7 år siden

Det ser ut til å være en ganske grunnleggende manglende kunnskap om ateisme. Her må skolen komme på banen slik at fremtidige generasjoner ikke går kunnskapsløse ut av sitt skoleløp med forvrengte tanker rundt denne lille minoriteten, ateistene, i vårt land.

Det virker jo som om en stor andel religiøse lever i den villfarelsen at ateister har et eget forbund som blir omtalt som HEF. Det i seg selv er jo helt feil da dette er et forbund for alle men ikke noe særfobund for ateister.

Ateister er vel så forskjellige som det kan få blitt. Like fullt bir de av mange religiøse sett på som en gruppe med gruppebestemte meninger og tanker. De blir tillagt skyld for alskens udåd begått i verden hvor man ikke kan tillegge religioner skyld for disse udådene.

Men det blir jo som å beskylde en pleneier skyld for brunsnegler fordi det finnes brunsnegler i noen plener hos andre pleneiere.

Ateisme bør derav inn som eget fag i skolene slik at vi slipper vranglærte barn som går rundt å tror alt og mangt om ateister. De er jo få og de er i verdenssammenheng stort sett uglesett av de fleste religiøse med dertil utstøtelse eller de må skjule sin ateisme og late som om de er religiøse for å bli akseptert. 

Ateistene krever ikke noe ut over det som er rett innenfor individets mulighet til selv å velge om man vil tro eller ikke. Ateister har ikke noe forkynnelsesbehov men svarer om de blir spurt. Ateister har heller ikke noe behov for å omvende religiøse til andre religioner man mener er mer rett eller mer sann.

Ateister ser ikke på seg selv som en liten gruppe som har fått et kall eller som har mer rett til noe enn det andre har rett til. Ikke krever de egne land for ateister heller slik en del religiøse gjør for seg ogg sine trosfeller. Ateistene har ikke noen ateistenes dag eller noen dager på rødlisten på kalenderen. De er stort sett oversett og uten organisatoriske muskler slik religionene har. 

Man kan jo nesten spørre seg selv, når tenkte man på en ateist sist og ikke minst hva tenkte man og har man nok kunnskap om dem?

Gå til innlegget

Min tro

Publisert over 7 år siden

Som ikke-troende og en uten religion blir jeg rett og slett forvirret over at min ringe person blir sett på som en fiende av religionene. Sett på som en som ønsker religionene fjernet og religiøse omvendt. Som agnostiker kan jeg ikke si annet en at jeg rett og slett ikke vet, mulig jeg har tatt feil eller ikke tatt det rette valg, mulig andre har tatt feil og at jeg har vært for feig eller lat til ikke å ha tatt et mer konkret standpunkt.

Selv mener jeg at jeg ikke har noe imot religioner eller religiøse. Når det er sagt har jeg imot å bli religiøsisert eller måtte forholde meg til andres tro bare fordi de er mange, mens de selv ikke ser ut til å ville ta til seg noe kunnskap om hva det vil si å ikke være religiøs eller ikke ha noen tro.

For stadig blir jeg fortalt at jeg må tilegne meg mer kunnskap om andre. Jeg må forstå dem, forstå deres drivkfaft og forstå hvor viktig religionen deres er for dem. Jeg har jo så langt trodd at de da forsto at også mitt livssyn er viktig for meg og noe jeg tror på.

Mitt livssyn er ikke misjonerende eller grunlag for å overbevise andre om at mitt syn er det rette. Det er et livssyn som er tuftet på lev og la leve. At vi som indivder tar valg hver dag og at våre valg i så stor utstrekning som mulig bør være overveid og begrunnet.

Mitt livssyn har ikke noen tro på at det er noen overordnet mening. Jeg tror på at mine bestanddeler har et evig liv i et kretsløp men at mine tanker og mitt selvopplevede jeg opphører den dagen min kropp ikke lenger er til.

For meg er dette det mest naturlige av alt. Ikke er jeg over noe eller noen og ikke er jeg under noe og noen. Men selv om jeg ikke ser noen logisk mening eller noe mål med mitt liv er jeg ikke ubevisst at mitt liv og mine handlinger påvirker. Stort sett alt jeg gjør rører ved noe enten jeg er det bevisst eller ikke.

Et eksempel er det jeg her skriver. Selv om teksten ikke blir lest av en eneste en har jeg ved å ha skrevet den gjort noe å påvirket noe. Alt fra hva strømmen datamaskinen min bruker til selve datamaskinen som jo er produsert og betalt for. Innholdet blir publisert her på debatten og debattsidene eies jo av noen som igjen gjør noe.

Slik er mitt livssyn, jeg er til og blott ved å være til påvirker man. For mitt livssyn medfører det at jeg ved å eksistere har ansvar. Det betyr at jeg ikke bare ukritisk kan la meg drive med strømmen. Jeg er ansvarlig rett og slett for min del i et uendelig mye større billede.

Men som sagt, dette er ikke noe livssyn som gir andre noe svar. Det er et livssyn som samvirker og samhandler med andre og deres livssyn uten at det har som mening eller mål å endre andre eller påvirke dem til å endre seg.

Det eneste mitt livssyn kan gjøre er å virke. Om andre mener at det de ser er noe å ta til seg, eller ta biter fra, så er det velkomne til det men bare ut fra at de selv velger det og selv kommer på ideen.

Mitt livssyn har ikke noen opphavsrett, det er ikke nedtegnet eller forklart. Det har ikke noe ekspansjonstanke bak seg og det er fullt av feil og mangler som stadig dukker opp og må korrigeres. Men det er mitt, det er meg.

Er denne troen skremmede? Utgjør jeg en fare for andres tro? Hva med å møte meg med den troen jeg har uten å angripe den. Hva med å møte meg som frende og ikke som fiende. For hva har jeg vel gjort som gjør at jeg av mange blir sett på som en som ønsker å rive ned deres tro. Hvilket grunnlag har de for å hevde noe slikt?

Gå til innlegget

Redaksjonell lekegrind

Publisert nesten 8 år siden

Mulig jeg er sær men denne nye redaksjonelle linjen med å ta ut en snutt i et åpningsinnlegg og så sette denne med fet skrift på toppen er forbasket irriterende. Det er litt som Det Beste bøkene som kortet ned originalverket for å få plass til flere bøker i en. For meg ødelegger det en del av gleden ved å lese innleggene, litt av spenningen forsvinner rett og slett.

Det er sikkert kjekt for travle mennesker som ønsker å få med seg det meste men som bare ikke har tid til å lese alt sammen så da er det jo greit å kunne skumme gjennom noen linjer og haste videre om det ikke ser spennende nok ut.

Er det twittermentalitet som preger redaksjonen tro. Ikke gjør det for langt, ikke for vanskelig, hold det kort og gjerne sensasjonelt.

Det er vel derfor redaksjonen til tider også endrer overskrifter når de fremhever innelegg på forsiden. Det må føles som et lite nederlag for de som skriver at deres tekster i redaksjonens øyne ikke er helt på høyde og derav trenger litt redaksjonelt finpuss.

Gå til innlegget

Palestinere ønsker fred

Publisert nesten 8 år siden

Mulig det bare er mitt lille naive venstrevridde norske hode som har gått helt av skaftet men like fullt tenker jeg som så at en hovedvekt av palestinere i midøsten ønsker seg fred. Ikke har jeg vært i midtøsten og ikke kjenner jeg noen derfra. Slikt sett har jeg jo ikke noe grunnlag for å hevde at jeg har rett i min antagelse.

Like fullt vil jeg hevde at de aller aller fleste mennesker på denne kloden har som sitt første ønske et ønske om et godt liv for seg og de rundt seg. Mulighet til å oppnå dette går for det store flertallet gjenom det å leve i fred med seg selv og de rundt seg.

En liten minoritet vil alltid søke voldens og/eller maktens vei men disse er få i forhold til alle de andre.

Jeg klarer ikke helt å få det til å stemme at palestinere i midtøsten skulle være veldig annerledes enn resten av klodens befolkning. Ut fra noe av det jeg leser kan jeg få inntrykk av at en del mener at palestinerne er skåret ut av en helt annen lest enn meg og de fleste andre på denne kloden.

Det kan virke som om noen mener palestinerne ønsker å leve med stor fattigdom og stor arbeidsledight. At de ønsker å leve uten mulighet og frihet til å reise dit de ønsker å reise. At de synes det er helt greit at andre bestemmer over deres skjebne og legger premissene for deres liv og utvikling, håp og drømmer.

Det kan jo stemme for jeg kjenner dem ikke og har ikke besøkt dem. Men det kan jo også hende at jeg har rett i mine antagelser.

Det er aldri noen god ting når man føler at ens råderett til eget liv ligger i andres hender. Det gjør noe med vår selvfølelse og ikke minst det kan frata oss evnen til å håpe og drømme om en bedre fremtid.

Den dagen vi ikke lenger har noe å strekke oss etter mister vi en viktig del av det som er godt i oss mennesker. Så langt vinner det gode i menneskeheten over det onde. I og med at ingen av oss har bare det ene i oss er det for menneskehetens fremtid viktig at overvekten av mennesker ligger på den gode siden og ikke tipper over til den andre siden.

Det er vel langt flere spurver enn det er spurvehauker ute i naturen. Det gjør at de fleste spurver kan leve i fred og fordraglighet. Men når antallet spurvehauker øker og nærmer seg antallet spurver vil det til slutt ende med at ingen av dem overlever. Det skjer muligens ikke i fugleverden men det er ikke utenkelig at det kan skje i menneskeverden og for menneskehetens skyld bør man kjempe for at det ikke skjer.

Om noen nå ønsker å trekke Israel og israelere inn i denne tråden så ber jeg dere la være. Det er nok av tråder som omhandler det temaet hvor man kan debattere av hjertens lyst. Men har dere bevis for at palestinere flest ikke ønsker å leve i fred og ha mulighet til å utvikle livene sine til det bedre så kom gjerne med dem. For som sagt vet jeg ikke hva som er virkelighetne på det området, jeg fremfører kun mine tanker rundt det.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere