Lars Randby

Alder: 57
  RSS

Om Lars

Er intet å si. Dog tror jeg Verdidebatt er et farlig sted å være. Man kan lett tro at de relativt få har svarene og at deres meninger er de som råder. Man kan lett dulle seg inn i denne falske virkeligheten fremfor å ta del i den store virkeligheten som hele tiden omgir oss. Når vi sitter forran en skjerm og tror vi befinner oss i virkeligheten befinner vi oss egentlig i illusjonens verden. Den lille manns stemme hører man ikke på Verdidebatt for her rår skinnfellenes brøl og våre egne smerteskrik hvor vi fortviles over at ingen forstår oss eller at alle andre kan mene det de mener. Men til tider kan det sikkert være lærerik om man da ikke har vært her så lenge at det er det destruktive som tar over for nysgjerrigheten og åpenheten. Munchs skrik er som et leende barn i sammenligning med Verdidebatt.

Følgere

Rom for dialog?

Publisert nesten 11 år siden

Finnes det egentlig rom for dialog i trosspørsmål? På nettdebatter og i livet forøverig har jeg erfart at dialog mellom troende og ikketroende oftest er fånyttes. Det er grunnleggende forskjeller mellom troende og ikketroende. De troende har troen som sin sannhet og denne sannheten innebærer at de er forpliktet til å overtale alle som ikke tror til å endre seg og bli som dem. Dette i seg selv er neppe noe godt utgangspunkt for dialog.

Den ikketroende har ikke trosbegrepet i seg. De kan ikke sette seg inn i hva det vil si å overgi sine tanker og livsoppfatninger til noe utenfor seg selv og sine medmennesker. Det medfører at i dialog mellom troende og ikketroende vi den ikketroende alltid være den svake part. For den ikketroende kan ikke trekke seg tilbake og si at det er en guds vilje. At når man ikke fostår en ting så er det fordi en ytre makt forstår så uendelig mye mer at det enkelt menneskesind ikke har mulighet til å fatte det.

Den troende har også i seg at det er for dem helt legitimt å kritisere ikketroende om de ikke lever etter de troendes livssyn. Gjør den ikketroende det samme vil den bli møtt av taushet eller beskyldt for ikke å respektere den troendes tro. I seg selv et håpløst utgangspunkt for dialog. Topper man dette med at veldig mange troende vil oppfatte ikketroende som en trussel for deres egen tro da de blott ved sitt livssyn ikke er villige til å ta til seg troen, taler det for at dialog ikke er mulig.

Man kan selvsagt samarbeide om veldig mye i livet og samfunnet. Men det vil hele tiden ligge i kortene at de troende mener de har mer rett til å bli tilhensyntatt fordi de har en tro. Likeverd mellom ikke troende og troende vil derav aldri være reelt.

Så lenge tro medfører at den må deles med tilstrekkelig mange for at den troende skal finne sin tro meningsfyldt vil den alltid søke å ekspandere. Da holder det ikke med å leve etter sin tro allene men også søke å tvinge andre til å leve på samme måte. Den ikktroende vil så langt det er mulig forsøke å holde seg unna og håpe at de blir latt i fred.

Gå til innlegget

Er tro salgbart til alle

Publisert nesten 11 år siden

Jeg funderte litt over dette her forleden. Hva skal til for at jeg skal bli en troende? Hvilke argumenter må benyttes og holder det med vanlig kommunikasjonsteknikk eller må det sterkere lut til.

Jeg klarte ikke å finne noe svar. Trussel om evig fortapelse eller løfte om et evig liv i himmelenn holder ikke. At man får det godt med seg selv når man finner frelsen høres også litt ullent ut. Jeg klarer forhåpentlig vis å leve et nogenlunde rettskaffent liv uten å trø på for mange tær, på egen hånd. Det trenger jeg etter min mening heller ikke noen gud til å hjelpe meg med. Med det stoppet fantasien.

Tankespinnet fortsatte. Hva om man var i sårbar situasjon hvor man søkte trøst og støtte! Vil man da være mer mottakelig? Er det kan hende der svaret ligger, man må ha en søken eller en grunn for at man skal være mottakelig for religion. Eller er det som noen forskere har lekt med tanken om, at det finnes et religionsgen.

Jeg kan ikke minnes at jeg har lest eller hørt om noen som har funnet sin religion bare ut fra ene og alene dialog eller egenopplæring i religionen. Jeg har hørt om mange som har funnet sin religion i en vanskelig periode av sine liv. Jeg har selvfølgelig også hørt om alle som har sin barnetro eller som har vokst opp i miljøer hvor tro har vært eksistensielt.

Er tro slagbart til alle?

Gå til innlegget

Prinsipper

Publisert nesten 11 år siden

Jeg har aldri hatt noen gudstro. Jeg anser meg som agnostiker og trives egentlig veldig godt med å erkjenne at jeg ikke vet. Ikke har jeg behov for å vite heller og skulle det slumpe til at jeg på grunn av dette blir kastet ned i en evig skjærsild får det heller være, for jeg er ikke sikker på om jeg ville ønske alternativet.

Jeg har såpass respekt for religiøses ritualer at jeg ikke ønsker å delta i dem som gudløs. Det medfører at jeg ikke vil gå i dåp eller i konfirmasjon i kirken. Det er av respekt for de som tror og som er der for å dele sin tro med likesinnede og med den som døpes eller konfirmeres. Jeg går selvfølgelig heller ikke i gudstjenester eller på kirkekonserter så lenge den angjeldende kirke er vigslet.

Kristne begravelser og bryllup går jeg i. De har en annen ramme hvor individet eller individene står i fokus.

Jeg støtter ikke kristne organisasjoner av prinsipp selv om jeg vet de gjør mye godt. Det blir feil om jeg skal støtte organisajoner som i sin tro fordømmer homofile og mennesker som ikke lever etter den rette tro. Det er også for meg betenkelig at man hjelper med den ene hånden og passer på å fortelle litt om sin gud og tro samtidig.

Støtter dere organisasjoner som bryter med deres egne etiske prinsipper?

Gå til innlegget

Det krever en landsby for å oppdra et barn

Publisert nesten 11 år siden

Etter sigende et afrikansk ordtak. Vi kan vel alle enes om at et barn trenger veiledere og rollemodeller. Der vi ser ut til å strides er hvor mange slike veiledere og rollemodeller som skal til. Det kan virke som om en del religiøse mener en er for lite og tre for mange. En hel landsby kan da muligens bli alt for mange.

Mange som kaller seg kristne ser ut til å mene at kristendommen har en slags hevd på definisjon av familie og korrekt forplantning. Det er jo ikke så underlig med tanke på at de til og med har oppfunnet en kategorisering av barn ut fra kristne sosiale regler. Jeg tenker da på den kristne betegnelsen "ekte" og "uekte" barn. Det kan få en til å tenke på Leif Justers berømte sketsj "mot normalt", for er ikke et barn et barn uansett under hvilke forhold det er unnfanget eller født?

Det korrekte kristne barn kan kun unnfanges etter at gitte forutsetninger er oppfyllt. Barnet skal skapes av en mann og en kvinne, disse skal først sørge for at de får en den kristne gudens velsignelse før de kan starte skaperverket. Disse barna blir da ansett som "ekte" barn.

Det er ikke noe galt i dette med et mulig unntak av betegnelsen på barnet. Hadde man forholdt seg til uttrykket "ekte kristent" barn kunne man muligens ha sluppet unna selv om det sikkert hadde blitt strid om det også. For hvem som helst kan definere seg som kristen, det er ikke noen beskyttet tittel, men overlates til den enkelte. Poenget er at livssynet kan man selv velge, og forhåpentligvis også selv etterleve, uten at noen andre skal komme å fortelle at det er rett eller galt. Selvfølgelig gitt at man ikke mishandler, truer eller tvinger eller på andre måter bryter grunnleggende menneskerettigheter med mer.

Men skal man ha denne rett til å velge sitt liv og sitt livssyn krever det at man også gir den samme rett til andre mennesker uten å fordømme dem. Det var noe med dette å holde sin sti ren eller ikke kaste sten når man sitter i glassbur.

Hva kreves så for at et barn skal få en god oppvekst? Er det så komplisert som mange vil ha det til? Mat, beskyttelse, omsorg, helsestell og opplæring ispedd en god dose kjærlighet og tid burde vel være en god start. Ser man på disse kriteriene finner man fort ut at det kan bli en relativt stor oppgave for bare noen få mennesker. De fleste vil nok trenge litt hjelp på veien for å oppfylle de behov barnet har.

Denne hjelpen tar vi i mot de fleste av oss. Vi søker hjelp hos lege når barnet er sykt, vi sender det på skole for å få utdannelse, vi er taknemmelige for at vi har medmennesker og myndigheter som er med på å sikre barnet trygghet mot ytre farer og så videre. Alt her ser vi at en eller to neppe er tilstrekkelig, den afrikanske landsbyen gir mer mening.

På mange måter møter barnet denne landsbyen relativt tidlig. I dag skjer dette møte enten ved at det begynner i barnehage eller ved skolestart. Så for de fleste barn i Norge ser vi at veldig mye av oppveksten tilbringes mer i landsbyen enn de gjør hos sine forestatte. Det utvider barnets horisont og medvirker til at de foresatte får avlastning i arbeidet med å oppdra barnet.

For det er en forpliktelse vi har pådratt oss ved ha en relasjon til barn. Den går langt ut over om dette barnet deler genetiske koder med oss eller ikke. For det er en grunn til at vi ikke forplanter oss med nære slektninger. Vi velger ikke våre venner eller forbilder ut fra blodsbånd. Hvorfor skal vi gjøre unntak for våre barn?

Blir våre barns kjærlighet til oss mindre om de også deler sin kjærlighet til andre mennesker rundt dem? Er det ikke en berikelse for barnet når det har flere å kunne gå til uansett om dette er mennesker de deler genetiske koder eller ikke? For jeg går ut fra at vi alle har barnets beste i tankene, eller?

Det å tallfeste er en menneskeskapt teknologi. Som de fleste andre teknologier vi har funnet opp er de vanskelige å benytte på mennesklige relasjoner. Det kan derav virke som en ganske fånyttes oppgave å tallfeste hvor mange relasjoner som er riktig for å oppdra et barn. Men det ser ikke ut til å skremme oss fra å prøve.

Gå til innlegget

De gode ønsker

Publisert nesten 11 år siden

Vi har vel alle gode ønsker. Gode ønsker for oss selv og gode ønsker for andre. Spørsmålet er om gode ønsker utgjør noen som helst forskjell om vi ikke setter dem ut i livet.

Hadde Frelsesarmeens julegryte gjort like mye nytte om den hadde vært fyllt opp av gode ønsker og ikke rede penger?

Vi ønsker alle en god skole men det hjelper så lite når vi ikke viser vilje til å betale det det koster. Det samme kan sies om eldreomsorg, veier, forurensning og så videre.

Det kan virke som om det gir sjelelig fred om man bare gir uttrykk for at man bryr seg. De andre nikker gjenkjennende. Sammen sukker man og tenker at det er sørgelig trist at alle disse fattige barna dør av sult. Det gjør oss triste til sinns, forringer vår hverdag. Da er det trøst i at vi ønsker at det var annerledes, i det minste for oss. For de som sulter er det mat som kan stilne deres sult ikke våre gode ønsker.

Tiden frem mot Jul er vel toppen av ønsketider. Da skal det bli fred på jord, vi skal alle være snille mot hverandre, vi ser frem til årslutt så vi bare kan komme inn i det nye hvor alt skal bli så meget bedre, ønsker vi!

For de fleste av oss varer vel disse nyttårsforsettene omtrent fem minutter før vi igjen begynner på ønskeforberedelsene til Jul.

Jeg har for lengst sluttet å ønske. Jeg har funnet ut at det er langt bedre å gjøre noe der jeg har mulighet og så får andre gjøre noe der de har mulighet. Jeg har sluttet å klage over alt hva andre ikke gjør, enten det er for meg, eller for andre. Men jeg kommer ikke til å slutte å påpeke at hvis man har noe å klage på er det bare rett å rimelig at man selv går forran og prøver å gjøre noe med det. Jeg er frekk nok til å si til dem at ønskenen deres utgjør ikke noen forskjell for noen andre enn dem selv.

Med dette kan jeg vel avslutte med å hilse dere Jul, om den blir god eller ikke får dere selv ta grep om. Til alle dere som ikke bare ønsker men også gjør noe vil jeg bare si, jeg håper en dag jeg blir som dere.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere